20. Gebyr
Gebyr skal helt eller delvis dekke kommunens kostnader til saksbehandlingen, og således sette kommunen i stand til å foreta en forsvarlig behandling av sakene. Gebyr skal ikke være en inntektskilde for kommunen, og det har vært en forutsetning at gebyrene ikke skal gå til annet enn kommunens behandling av saker etter loven.
Kommunenes bruk av gebyrer er prinsipielt lite omtvistet. Nivåforskjeller på kommunenes gebyrer har imidlertid medført diskusjoner om gebyrene alltid er begrenset til selvkost.
Departementet slutter seg til Bygningslovutvalgets forslag til lovbestemmelse om gebyr i § 38-1, og foreslår kun enkelte egne justeringer i forslag til ny § 33-1. Dette begrunnes særlig i at prinsippet om selvkost er innarbeidet, og at det er en forholdsvis fyldig praksis rundt forståelsen av begrepet. Departementet er enig med utvalget i at variasjonen i størrelsen på byggesaksgebyrene kan ha en rekke årsaker, blant annet lokale forhold og kommunens prioriteringer ved fastsetting av gebyrregulativene.
Departementet mener at gebyr skal kunne kreves for det arbeid det etter plan- og bygningsloven påhviler kommunen å utføre etter loven, og som samtidig oppfattes som en tjenesteyting overfor den private parten. Departementet er enig med Miljøverndepartementet i at også behandling av private planforslag bør inngå i lovteksten under oppregningen av oppgaver.
Tilsyn bør fortsatt beregnes inn i byggesaksgebyrenes generelle del, og ikke belastes det enkelte tiltaket det føres tilsyn med. Departementet viser videre til at det er en målsetting å styrke kommunenes arbeid med tilsyn. For å bevisstgjøre kommunene og synliggjøre arbeidet med tilsyn foreslår departementet at kommunens gebyrregulativ skal vise hvilken andel av gebyrene som kreves inn for å dekke kommunens tilsynsvirksomhet.
Komiteen støtter Regjeringens forslag.