4. Tiltak overfor norske banker for å styrke bankene og øke utlånene til næringsliv og husholdninger
Gunstige konjunkturer, lavt rentenivå og en positiv utvikling i foretakenes økonomi har bidratt til at kredittveksten til husholdninger og foretak har økt markert de siste årene, men veksttakten har avtatt utover høsten 2008. Nedgangen i veksten har vært mest markert for husholdningene, men også for foretakene er veksten nå klart på vei ned.
Ifølge Norges Banks utlånsundersøkelse for 4. kvartal 2008 rapporterte bankene at etterspørselen etter lån fra husholdninger og foretak falt i 3. og 4. kvartal i fjor og at de forventer ytterligere nedgang i 1. kvartal 2009. Bankene fortsatte å stramme inn kredittpraksisen overfor foretak og husholdninger i 4. kvartal 2008. I 1. kvartal 2009 forventer bankene ytterligere innstramming i kredittpraksisen overfor foretak og om lag uendret kredittpraksis overfor husholdninger.
Økte utlånstap, svekket kronekurs og verdsetting etter "mark-to-market"-regnskapsregler av verdipapirposisjoner svekker inntjeningen og kapitaldekningen for norske banker. Statsstøttetiltak for banker i andre land endrer konkurransesituasjonen for norske banker i innlånsmarkedene. En internasjonal utvikling i retning av strengere normer i markedet for kapitaldekning og for kvaliteten på bankenes ansvarlige kapital, tilsier også at norske banker styrker sin kjernekapital.
Bankene kan selv søke å styrke sin evne til å bære framtidige tap ved å styrke sin ansvarlige kapital. Dersom alle bankene velger å styrke sin kapitaldekning gjennom reduksjon av omfanget av utlån, vil det innebære en sterk reduksjon av kredittilbudet, med negative virkninger for næringsliv og husholdninger. En innstramming av kredittpraksis og utlånsevne som gjør det vanskelig å finansiere kredittverdige prosjekter kan få negative virkninger for realøkonomien. En for sterk kredittbegrensning vil bidra til en for sterk konjunkturnedgang. I så fall må bankene forvente ytterligere tap på sine utlån.
Finansdepartementet foreslår at det opprettes et nytt statlig fond, Statens finansfond, som midlertidig kan bidra med kjernekapital til norske banker. Målsettingen for Finansfondet er å styrke bankenes kjernekapital. Dette vil bidra til at bankene forblir konkurransedyktige i innlånsmarkedet og styrker bankenes utlånsevne, slik at bankene blir bedre i stand til å opprettholde normal utlånsvirksomhet til næringslivet og husholdningene, og til at utlånsvolumet kan holdes oppe. Tiltaket vil også kunne bidra til at bankene opprettholder høyere kjernekapital på lang sikt.
De nærmere detaljene i ordningen vil bli utformet slik at den tilfredsstiller statsstøttereglene i EØS-avtalen, ESAs retningslinjer for tillatt statsstøtte og ECBs anbefalinger om utforming av prisstruktur.
Kredittobligasjonsmarkedet er tradisjonelt en viktig finansieringskilde for både banker og andre, ikke-finansielle foretak.
Et mulig tiltak for å bygge tillit og dempe de negative virkningene av finanskrisen på kredittilførselen er å opprette et midlertidig Statens obligasjonsfond for å kjøpe kredittobligasjoner. Opprettelse av et Statens obligasjonsfond vil ha likhetstrekk med tiltak som er iverksatt i andre land, blant annet tiltak knyttet til kjøp av kredittpapirer i USA og i Storbritannia.
Finansdepartementet foreslår at det etablereres et Statens obligasjonsfond for å styrke kredittobligasjonsmarkedets evne til å formidle kreditt til norske selskaper. Etablering av Statens obligasjonsfond er et supplement til andre tiltak som styrker soliditeten og likviditeten i bankvesenet, hvor siktemålet er å unngå en for sterk nedgang i selskapenes mulighet til å få lån. Det er fortsatt stor usikkerhet om utsiktene for økonomien og finansmarkedene, slik at det å etablere Statens obligasjonsfond kan sies å ha en viss beredskapsfunksjon ved eventuell ny uro og svekket markedslikviditet.
Statens obligasjonsfond er basert på at også andre markedsaktører er interessert i å delta ved utstedelse av nye obligasjonslån eller i omsetningen i andrehåndsmarkedet. Virkningen av tiltaket vil først og fremst være positiv i den grad det bidrar til et mer velfungerende obligasjonsmarked også for andre låntakere enn bankene. Bankenes utlånskapasitet vil først og fremst bedres ved økt tilgang på egenkapital.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om opprettelse av Statens finansfond og Statens obligasjonsfond, og viser for øvrig til merknader under pkt. 5.2 og 6.2.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at finansministeren har varslet at det arbeides med en bred vurdering av finansmarkedets virkeområde, hvor nedsettelse av en kommisjon vil være ett av flere tiltak. Flertallet imøteser dette arbeidet, og vil samtidig understreke at et slikt arbeid ikke må innsnevres til kun å omfatte banksektoren.
Flertallet legger til grunn at Regjeringen rapporterer om virksomheten i Statens finansfond og Statens obligasjonsfond i den årlige Kredittmeldingen til Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at forslaget om opprettelse av Statens finansfond og Statens obligasjonsfond innebærer at Stortinget gir Regjeringen vide fullmakter til den videre utformingen av regelverk og betingelser i tilknytning til fondene, samt virksomheten. Disse medlemmer finner det derfor naturlig at Regjeringen på egnet måte regelmessig orienterer Stortinget om virksomheten, samt status for forvaltningen av fondets midler. Disse medlemmer viser til forslag fremmet i Innst. S. nr. 158 (2008–2009).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til behandlingen av Bankpakke I, St.prp. nr. 5 (2008–2009), der disse medlemmer foreslo begrensninger på lederlønn og utbytte dersom et foretak benyttet seg av ordningen. Disse medlemmer registrerer nå at Regjeringen har gitt etter på dette punktet, til tross for hard kritikk mot et slikt tiltak kun for noen måneder siden.
Disse medlemmer stiller også spørsmålstegn ved om regelverket og reguleringene i finanssektoren har hatt riktig innretning når man nå trenger to bankpakker for å få kredittmarkedet på fote igjen. Disse medlemmer vil understreke at løsningen ikke nødvendigvis er mer reguleringer, men riktige reguleringer. Reguleringene må ikke i for stor grad åpne for politisk skjønn og kortsiktige politiske gevinster. Videre må reglene utformes slik at en unngår "moral hazard" eller såkalte "perverse insentiver", dvs. at hvis alt går bra sitter man igjen med fortjenesten selv, men hvis det går dårlig griper staten inn. Reguleringene, og forventningene til reguleringenes håndheving, medfører altså det uheldige at andre ender opp med kostnaden forbundet med en risiko som en aktør selv burde tatt regningen for.
Disse medlemmer påpeker at finansmarkedene er integrert over landegrensene, og at harmonisering av regelverket internasjonalt kan være av nødvendighet. Et slikt arbeid kan Norge ta initiativ til. Disse medlemmer ønsker i første omgang å sette ned en bankkommisjon for å utrede hvilke svakheter systemet har, samt på hvilke områder systemet burde forbedres. Disse medlemmer viser til forslag om å sette ned en bankkommisjon fremmet i Innst. S. nr. 158 (2008–2009).