8. Tilsyn og sanksjoner
Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at norsk rett er i samsvar med direktivforpliktelsene for rapporteringspliktige som er underlagt tilsyn av Kredittilsynet eller Tilsynsrådet for Advokatvirksomhet. For rapporteringspliktige som ikke er underlagt slikt tilsyn (forhandlere av gjenstander og tilbydere av virksomhetstjenester) mener departementet, i samsvar med utvalget, at det i samråd med bransjeorganisasjonene bør vurderes hvordan tilsynsspørsmålet mest hensiktsmessig kan løses. Departementet vil ta initiativ til kontakt med aktuelle bransjeorganisasjoner for å få etablert et hensiktsmessig tilsyn og videreutvikle god informasjon til disse rapporteringspliktige.
Det vises til lovforslaget § 27.
Departementet slutter seg til utvalgets omtale av skyldkrav, og foreslår å sette skyldkravet i hvitvaskingsloven til grov uaktsomhet. Det vises til lovforslaget § 28.
I Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) la Justisdepartementet til grunn at forsett er den alminnelige skyldformen i spesiallovgivningen, og at det må begrunnes særskilt dersom uaktsomhet skal være tilstrekkelig for straff. Justisdepartementet understreker imidlertid at
"[m]ange overtredelser av spesiallovgivningen vil være straffverdige også når gjerningspersonen bare har vært uaktsom. I andre tilfeller bør uaktsomhet kunne straffes fordi det er nødvendig for at straffebudet skal ha en tilstrekkelig effektiv virkning [...]. Det sentrale ved forslaget, slik departementet ser det, er at det leder til en bedre gjennomtenkning av hva som bør være skyldkravet ved utarbeidelse av nye straffebestemmelse."
Departementet mener at hvitvaskingslovens virkeområde tilsier at grov uaktsomhet skal være straffbart. Etter departementets syn vil grovt uaktsom overtredelse av slike bestemmelser bli ansett som klanderverdige, samfunnsskadelige og være straffverdige. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at straffbarhet for grov uaktsomhet kan føre til en mer effektiv håndhevelse av hvitvaskingslovgivningen. Departementet peker blant annet på, slik også utvalget gjør, at for lovgivning som primært retter seg mot foretak er det naturlig å omfatte uaktsomhet i skyldkravet for på denne måten lettere å kunne ilegge foretaksansvar. Videre peker departementet på at den bevistvilen som erfaringsmessig kan forekomme, oftest synes å gjelde spørsmålet om hvorvidt den nedre grensen for forsettlig opptreden er nådd. Følgelig er det grunn til å tro at hensynet til effektive regler i betydelig grad ivaretas ved at grensen for subjektivt straffbar opptreden trekkes ved grov uaktsomhet.
Advokatforeningen går imot forslaget, og viser blant annet til at reglene er skjønnsmessige og at straffbarhet for uaktsom atferd kan lede til overrapportering. Departementet kan ikke se at dette er et avgjørende argument mot å innføre straffbarhet for grov uaktsomhet.
Økokrim ber departementet vurdere hvorvidt det er hensiktsmessig å skille ut enkelte sentrale bestemmelser som skal være straffesanksjonerte.
Departementet er enig i at det kan være hensiktsmessig å skille ut enkelte sentrale bestemmelser som skal være straffesanksjonerte. Etter departementets syn er ikke bruken av generelle straffebud for hele lover en gunstig lovgivningsteknikk bl.a. fordi det minsker forutberegneligheten når det gjelder straffbarhet. Departementet går derfor inn for at kun følgende bestemmelser i lovforslaget gjøres straffbare:
§ 5 om risikobasert kundekontroll og løpende oppfølging,
§ 6 om plikt til å foreta kundekontroll,
§ 7 om gjennomføring av kundekontroll,
§ 8 om registrering av opplysninger,
§ 15 om forsterkede kontrolltiltak,
§ 17 om undersøkelsesplikt,
§ 18 om rapporteringsplikt og
§ 22 om oppbevaring av opplysninger og dokumenter.
Disse bestemmelsene representerer de mest sentrale forpliktelsene for de rapporteringspliktige og utløser en handleplikt. Det er derfor naturlig å anta at disse bestemmelsene representerer de tilfellene der det vil være praktisk å kunne reagere med straff.
Hvitvaskingslovens primære pliktsubjekter er de rapporteringspliktige. Når det gjelder lovutkastets § 11 og § 12 legger departementet til grunn at det er den rapporteringspliktige som er straffansvarlig for at de straffesanksjonerte pliktbestemmelsene er overholdt. I gjeldende hvitvaskingsloven §§ 5 og 7 er også rapporteringspliktiges ansatte pliktsubjekter. Konsekvensen av dette er at en ansatt kan straffes som hovedmann ved overtredelse av de aktuelle bestemmelsene. Departementet slutter seg til utvalgets syn om at det ikke er hensiktsmessig at ansatte gjøres til direkte pliktsubjekter i enkelte lovbestemmelser. I den grad det er aktuelt å ilegge straff for ansatte, vil dette kunne gjøres på grunnlag av et medvirkningsansvar. Departementet vil imidlertid understreke at fysiske personer som er underlagt loven i kraft av deres yrke vil kunne straffes som hovedmann selv om de er ansatte i et foretak.
Det vises til lovforslaget § 28.
Utvalget opplyser at det ikke har foretatt en helhetlig vurdering av bestemmelsene i hvitvaskingsloven §§ 10 og 14 og hvitvaskingsforskriften § 17, om Økokrims plikt til å slette opplysninger og Kontrollutvalget for tiltak mot hvitvasking av utbytte av straffbare handlinger. Bestemmelsene har ikke noe direkte motstykke i tredje hvitvaskingsdirektiv eller FATFs anbefalinger.
Utvalget foreslår å endre forskriftshjemmelen i hvitvaskingsloven § 10 for å kunne tilpasse forskriften til den reelle arbeidsfordelingen mellom Økokrim og politidistriktene. For øvrig foreslås bestemmelsen videreført uendret, jf. utvalgets lovforslag § 28.
Utvalget foreslår å forkorte kontrollutvalgets navn til "kontrollutvalget for tiltak mot hvitvasking". For øvrig foreslås gjeldende § 14 videreført i utvalgets lovforslag § 30.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag til videreføring av hvitvaskingsloven §§ 10 og 14. Hvitvaskingsloven § 10 om Økokrims håndtering av opplysninger videreføres i lovforslaget § 29. Hvitvaskingsloven § 14 om kontrollutvalget for tiltak mot hvitvasking videreføres i lovforslaget § 31.
Utvalget skriver følgende om forskriftshjemler:
"Hvitvaskingsloven § 18 lyder:
"Departementet kan i forskrift fastsette:
1. regler til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i loven,
2. unntak fra enkelte eller flere av bestemmelsene i loven for visse rapporteringspliktige,
3. regler om hvilke opplysninger om avsender som skal følge en transaksjon i betalingskjeden
4. særskilte regler om rapportering av transaksjoner med eller for personer eller foretak som har tilknytning til land eller områder som ikke har gjennomført tilfredsstillende tiltak mot hvitvasking av utbytte eller finansiering av terrorisme,
5. forbud eller restriksjoner når det gjelder adgangen til å etablere forretningsforhold til eller foreta transaksjoner med personer eller foretak som har tilknytning til land eller områder som ikke har gjennomført tilfredsstillende tiltak mot hvitvasking av utbytte eller finansiering av terrorisme."
Utvalget anser den generelle hjemmelen i hvitvaskingsloven § 18 nr. 1 som overflødig ved siden av de særskilte forskriftshjemler som gis løpende i lovforslaget, og foreslår at hjemmelen ikke videreføres.
Lovforslaget § 4 femte ledd første punktum viderefører hjemmelen i hvitvaskingsloven § 18 nr. 2.
Hjemmelen i hvitvaskingsloven § 18 nr. 3 foreslås skilt ut som egen bestemmelse og utvidet med tillegget "samt regler om betalingsformidleres opplysnings- og kontrollplikter i forbindelse med slike transaksjoner", jf. punkt 9 og utvalgets lovforslag § 31. Utvidelsen er nødvendig for å gjennomføre Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1781/2006 om opplysninger om betaleren som skal følge med pengeoverføringer. Forordningen bygger på FATFs spesialanbefaling VII (SR VII). SR VII fastslår at virksomheter som driver betalingsformidling skal sikre at opplysninger som er egnet til å identifisere avsenderen følger med betalingen. Et sentralt formål med anbefalingen er å hindre at terrorister og andre kriminelle kan benytte det finansielle system til å overføre midler.
Hjemlene i hvitvaskingsloven § 18 nr. 4 og 5 har sin bakgrunn i FATFs arbeid med å identifisere land og territorier som ikke samarbeider i kampen mot hvitvasking (såkalte Non Cooperative Countries and Territories, NCCT). Arbeidet ble påbegynt i 1999. Et sentralt element i NCCT-prosessen var offentliggjøring av land og territorier som ikke ble ansett som samarbeidsvillige. Dersom FATF mente det aktuelle landet ikke viste fremgang, kunne hvert medlemsland i FATF iverksette nærmere definerte mottiltak mot landet, for eksempel skjerpede rapporteringskrav. NCCT-prosessen i FATF er nå avsluttet. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det på et senere tidspunkt iverksettes lignende prosesser. På denne bakgrunn foreslår utvalget at forskriftshjemlene i hvitvaskingsloven § 18 nr. 4 og 5 videreføres, med visse språklige endringer, jf. utvalgets lovforsalg § 32."
Departementet slutter seg til uvalgets forslag om at departementet i forskrift kan fastsette regler om opplysninger som skal følge en transaksjon i betalingskjeden og om personer eller foretak med tilknytning til land eller områder som ikke har gjennomført tilfredsstillende tiltak. Det vises til lovforslaget §§ 32 og 33.
Utvalget har i utredningen punkt 8.5 tatt opp om det er hensiktsmessig å innføre unntak fra taushetsplikt for å sikre at Økokrim i større grad gis tilgang til opplysninger av betydning for analyse av mistenkelige transaksjoner. Utvalget uttaler at det kan være hensiktsmessig at Økokrim gis hjemmel til å innhente nødvendig informasjon uavhengig av spesiallovgivningens taushetspliktregler.
Økokrims behov for opplysninger må slik utvalget vurderer det, veies opp mot personvernhensyn. En bestemmelse som gjør unntak fra taushetspliktbestemmelsene, vil innebære at muligheten for å spre opplysninger mellom kontrollorganer øker merkbart. Utvalget anser ut fra dette at et unntak fra regler om taushetsplikt fordrer en grundig vurdering, som utvalget ikke anser seg egnet til å foreta.
Departementet slutter seg til utvalgets vurdering, og foreslår ikke unntak fra taushetsplikt for å sikre at Økokrim i større grad gis tilgang til opplysninger av betydning for analyse av mistenkelige transaksjoner.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til ny hvitvaskingslov §§ 27, 28, 29, 31, 32, 33 og 35.
Komiteen viser til punkt 2.2 ovenfor når det gjelder myndighetenes ansvar for å utvikle regelverket videre ved behov.