3. Arbeidsevnevurderinger og aktivitetsplaner
Arbeids- og velferdsetaten må ta stilling til om vilkårene for å få de godene den forvalter er oppfylt. En systematisk vurdering av brukerens ressurser og bistandsbehov vil være et nyttig redskap for å sikre riktige avgjørelser med hensyn til hvilke tiltak og tjenester den enkelte bør få og med hensyn til hvilken livsoppholdsytelse vedkommende har rett til. Det å lovfeste at personer som henvender seg til NAV-kontoret skal ha rett til en systematisk kartlegging av sitt behov for bistand, vil innebære en styrking av brukerens rettigheter. Det forutsettes at arbeidsevnevurderingen legges opp bredt, og at etaten innhenter nødvendig kompetanse utenfra. Det understrekes at også personer som på vurderingstidspunktet antas å stå langt fra arbeid skal ha rett til å få kartlagt sitt behov for bistand. Det har ikke vært meningen at bestemmelsen skal utelukke brukere med ansettelsesforhold som trenger bistand til å beholde arbeid. Formuleringen "for å komme i arbeid" er ment å inkludere både personer som er i jobb og personer som ikke er det. For å unngå tvil foreslås det at bestemmelsen endres slik at en benytter den samme formuleringen som i utkastet til folketrygdloven §§ 11-5 og 11-6 dvs. "beholde eller skaffe seg" arbeid.
Det er viktig at brukerens interesser og rettssikkerhet ivaretas på en god måte. Behovs- og arbeidsevnevurderingene skal primært være verktøy som skal gi arbeids- og velferdsforvaltningen et best mulig grunnlag for å prioritere tiltaksressursene og for å tildele økonomiske ytelser. Det anses derfor ikke som hensiktsmessig å regulere selve gjennomføringen av behovs- og arbeidsevnevurderingene i loven. Det er imidlertid behov for å tydeliggjøre hva det skal tas stilling til før det fattes vedtak, blant annet for å få klarere fram hva brukerne eventuelt kan klage på. Dette også for å sikre god kvalitet på vurderingen og likebehandling.
Behovs-/arbeidsevnevurderingene og aktivitetsplanene skal ha høy kvalitet. Det er lagt opp til at det bare er brukere som får fastslått at de har et bistandsbehov som skal ha rett til en aktivitetsplan. Da personer som får fastslått at de ikke har et bistandsbehov vil kunne ha interesse av å kunne klage på Arbeids- og velferdsetatens vurdering er det ikke hensiktsmessig å knytte klageadgangen til den utarbeidede aktivitetsplanen. Dette vil kunne ivaretas ved at det nedfelles i loven hva Arbeids- og velferdsetaten skal vurdere, og at brukeren skal kunne påklage den endelige vurderingen til nærmeste forvaltningsorgan eller det organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.
Behovs- og arbeidsevnevurderingene skal gi svar på om personens arbeidsevne er nedsatt og hvilket omfang en eventuell nedsettelse har. Behovs-/arbeidsevnevurderingene må tilpasses individuelt. Mange brukere som oppsøker arbeids- og velferdsforvaltningen har små eller ingen bistandsbehov. Med det store antallet brukere arbeids- og velferdsforvaltningen betjener, er det avgjørende at bistandsbehovet avklares hurtig slik at det ikke settes inn mer ressurser enn nødvendig.
Behovsvurderingen skal samtidig identifisere brukere som har et mer omfattende bistandsbehov. Der brukeren har behov for bistand for å komme i arbeid er det vesentlig at dette avklares tidlig, og at hensiktsmessige og målrettede virkemidler iverksettes. For å sikre en reell brukermedvirkning, en kvalitativt god avklaring og en likeverdig tjeneste er det vesentlig at det bygges opp en metodikk for arbeidsevnevurderinger som både ivaretar oppfølgingen av den enkelte bruker og som bidrar til forutsigbare og rasjonelle forvaltningsrutiner.
For personer som er aktuelle for kvalifiseringsprogram vil det generelle vedtaket om brukers bistandsbehov i tillegg inneholde en vurdering av at personen kan ha behov for tett og koordinert bistand, og at deltakelse i kvalifiseringsprogram kan være hensiktsmessig og nødvendig for å styrke vedkommendes mulighet for deltakelse i arbeidslivet. Kvalifiseringsprogrammet må sees i sammenheng med retten til individuell plan der det er behov for et tverrfaglig og koordinert tjenestetilbud.
For personer som er aktuelle for arbeidsavklaringspenger vil det generelle vedtaket om brukers bistandsbehov, i tillegg utdype omfanget av den delen av arbeidsevnenedsettelsen som skyldes medisinske forhold, og en vurdering av at behandling og arbeidsrettede tiltak antas å ville kunne bedre mulighetene for at vedkommende kommer i arbeid.
For personer som er aktuelle for uførepensjon, vil det generelle vedtaket om brukers bistandsbehov i tillegg si noe om omfanget og varigheten på den delen av arbeidsevnenedsettelsen som skyldes medisinske forhold, og gi en vurdering av at (ytterligere) medisinsk behandling og arbeidsrettede tiltak ikke antas å kunne føre til at inntektsevnen bedres.
Behovs- og arbeidsevnevurderingen gir et bilde av situasjonen på vurderingstidspunktet og det vil derfor kunne være nødvendig å foreta ny vurdering.
Behovs- og arbeidsevnevurderingene skal bidra til avklaring av brukers ressurser og barrierer, og skal peke mot de virkemidler som er nødvendige for at brukeren skal kunne komme i arbeid og må tilpasses individuelt. De bør også bidra til å gi brukeren et realistisk bilde av sine muligheter for å komme i arbeid, og hvilken bistand de kan forvente å få av arbeids- og velferdsforvaltningen.
Det foreslås at det skal gå fram av loven at det gjennom behovs-/arbeidsevnevurderingen skal kartlegges om arbeidsevnen er nedsatt og eventuelt hvor mye, og hvilke ressurser og hindre brukeren har for å møte de krav som stilles for at vedkommende skal komme i arbeid. Det skal gå fram av vurderingen hva som eventuelt skal til for å overvinne hindringene og hvilket sluttmål personen skal ha. Det foreslås videre at hovedretningen på den eventuelle bistanden skal angis.
Disse vurderingene vil i de fleste tilfellene bli nedfelt i ett vedtak eller flere separate vedtak dersom dette anses som mer hensiktsmessig.
Brukeren vil kunne klage dersom forvaltningen etter den innledende behovsvurderingen kommer til at vedkommende ikke har behov for bistand for å komme i arbeid. Brukeren kan videre klage dersom forvaltningen, etter å ha gjennomført en mer omfattende arbeidsevnevurdering, kommer til at vedkommende ikke har et bistandsbehov, eller dersom brukeren mener at bistandsbehovet er et annet enn det forvaltningen er kommet fram til. Forslaget vil sikre at det foretas grundige vurderinger i forkant av beslutningen om eventuelle tiltak, og at brukerne gis en bedre mulighet for å korrigere forvaltningens skjønnsvurderinger. Forslagene ivaretar i tillegg hensynene til likebehandling og brukermedvirkning.
Vurderingen etter arbeids- og velferdsforvaltningsloven vil være en faglig vurdering av personens arbeidsevne og bistandsbehov. Det skal fortsatt gjøres en selvstendig vurdering av om vilkårene for å få livsoppholdsytelser og arbeidsmarkedstjenester er oppfylt før det fattes vedtak om tildeling av en livsoppholdsytelse eller en arbeidsmarkedstjeneste.
I prinsippet vil det for brukere som er aktuelle for helserelaterte folketrygdytelser bli fattet vedtak om den nedsatte arbeidsevnen både etter arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14 a og etter folketrygdloven. De ulike tjenester og ytelser har imidlertid ulike vilkår, og brukeren kan derfor få ulike konklusjoner i vedtak etter arbeids- og velferdsforvaltningsloven og folketrygdloven. Det legges til grunn at disse vedtakene normalt vil bli formidlet til brukeren samtidig. Brukeren vil i prinsippet også ha to ulike løp for å påklage vedtaket: Begge vedtakene kan påklages til nærmeste overordnede forvaltningsorgan eller det organ Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer. Vedtaket etter folketrygdloven kan i tillegg ankes til Trygderetten. Hvis brukeren velger å bruke begge klagemulighetene, kan det i teorien tenkes at han eller hun kan få to ulike vedtak i klagesaken. I praksis vil de fleste brukere antakelig velge å påklage vedtaket etter folketrygdloven fordi det er det som eventuelt utløser rett til ytelse.
I høringsnotatet er det varslet at Trygderettens kompetanse vil bli vurdert i forbindelse med vurderingen av om det bør innføres et felles klagesystem for arbeids- og velferdsforvaltningen.
Plikten til å medvirke ved arbeidsevnevurderingen og utarbeidelsen av aktivitetsplanen bør knyttes til retten til livsoppholdsytelse og tiltak, og at det ikke bør være en plikt i seg selv.
Alle som henvender seg til arbeids- og velferdsforvaltningen, og som ønsker eller trenger bistand for å beholde eller skaffe seg arbeid, har rett til å få vurdert sitt behov. Videre at brukere som har behov for en mer omfattende vurdering av sitt bistandsbehov skal ha rett til å få en arbeidsevnevurdering. Det foreslås at brukeren skal få en skriftlig vurdering av om arbeidsevnen er nedsatt og eventuelt hvor mye, samt av sine ressurser og hindringer for å komme i arbeid, behov for bistand og målet for og retningen på den eventuelle bistanden. Denne vurderingen skal kunne påklages til nærmeste overordnede organ eller til det organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer. Det foreslås at Arbeids- og velferdsetaten skal ha ansvaret for å gjennomføre behovs- og arbeidsevnevurderingene.
Det vises til arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14 a.
Målet er at så mange som mulig, ved hjelp av hensiktsmessig bistand og målrettet oppfølging, skal komme i arbeid. En viktig forutsetning er at mottakeren er motivert og selv deltar aktivt i prosessen. Det er viktig at mottakeren helt fra starten trekkes inn i prosessen med å konkretisere hva slags arbeid som skal være målet, og i planleggingen av hvordan målet skal nås. Det skal tas utgangspunkt i brukerens ressurser og barrierer sett opp mot mulighetene på arbeidsmarkedet. Prinsippet om geografisk og yrkesmessig mobilitet skal legges til grunn.
Aktivitetsplanen skal erstatte dagens handlingsplan for yrkeshemmede arbeidssøkere, og den individuelle oppfølgingsplanen for mottakere av rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad. Planen skal, som i dag, være et arbeidsverktøy og ikke i seg selv gi brukeren rett til de tiltak og aktiviteter som er beskrevet i planen. Planen må følges opp med beslutninger om tildeling av tiltak, tjenester og ytelser. Det skal videre, som i dag, ved innvilgelsen av en livsoppholdsytelse fastsettes hvilke aktivitetskrav som skal stilles til mottakerne. Man kan klage på at det ikke er utarbeidet aktivitetsplan, men ikke på innholdet i planen.
Brukere som har fått fastslått at de har et bistandsbehov skal ha rett til en aktivitetsplan. Det skal imidlertid ikke utarbeides aktivitetsplaner for personer som har rett til kvalifiseringsprogram etter sosialtjenesteloven kapittel 5 A. Det foreslås at Arbeids- og velferdsetaten skal ha ansvaret for at vurderingene blir gjennomført, at aktivitetsplanene blir utarbeidet og at etaten, dersom brukere samtidig har krav på en individuell plan etter arbeids- og velferdsforvaltingsloven § 15, skal legge til rette for at aktivitetsplanen og den individuelle planen så langt som mulig blir samordnet. Det foreslås dessuten at departementet skal kunne gi forskrifter om innholdet i arbeidsevnevurderingen.
Det vises til arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14 a.