Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

2. Arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader

En ny tidsbegrenset ytelse i folketrygdloven skal gi mottakerne økonomisk trygghet og legge til rette for at flere raskere skal komme tilbake i arbeid eller i arbeidsrettet aktivitet. Det skal tydeliggjøres hvilke rettigheter og plikter brukerne har. Det er lagt vekt på forenkling av regelverket. Sammenslåingen av de tidligere ytelsene legger til rette for at Arbeids- og velferdsetaten skal kunne bruke mer ressurser på relevant og arbeidsrettet oppfølging av hver enkelt bruker, og mindre ressurser på å avgjøre hvilken livsoppholdsytelse den enkelte kvalifiserer til. Forslaget skal medvirke til tidligere og tettere oppfølging av mottakeren. I de tilfeller hvor arbeid ikke er et alternativ skal det gis en rask avklaring i forhold til eventuell rett til varig uførestønad.

I St.meld. nr. 9 (2006–2007) Arbeid, velferd og inkludering ble det gitt en rekke føringer for utformingen av den nye tidsbegrensede inntektssikringen.

Ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 9 (2006–2007), jf. Innst. S. nr. 148 (2006–2007), sluttet komiteens flertall seg til Regjeringens forslag om å samle dagens rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrensede uførestønad i én ytelse, som er skattbar, med et standardisert barnetillegg. Flertallet støttet også Regjeringens forslag om omlegging av avkortingsreglene for personer som har inntekt av eget arbeid, slik at en unngår terskelvirkningene som følge av at inntekten overstiger en fastsatt friinntekt.

De fleste høringsinstansene gir uttrykk for at de støtter intensjonene bak forslaget om at rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad erstattes av en ny ytelse.

Mange har imidlertid merknader til enkeltelementer i den nye ytelsen. Det er helt avgjørende for at reformene skal lykkes, at medarbeiderne på NAV-kontorene har tilstrekkelig kompetanse. Flere av høringsinstansene understreker dessuten at det er et stort behov for ytterligere harmonisering og forenkling.

Departementet ønsker å gi den nye ytelsen et nytt navn som er dekkende for ytelsens formål, og foreslår at den nye ytelsen skal hete arbeidsavklaringspenger.

Forslaget er begrunnet i ønsket om å framheve folketrygdlovens generelle mål om hjelp til selvhjelp, som for mottakerne av denne ytelsen er konkretisert til bistand for å bli i stand til å komme i arbeid. Hensikten har ikke vært å nedtone inntektskompensasjonshensynet. De midlertidige ytelsene blir utformet slik at de i tillegg til å gi penger til livsopphold støtter opp under muligheten for å søke og å beholde arbeid. Formålsbestemmelsen også bør gjenspeile målet om å komme i arbeid. Det presiseres at kravet til nedsatt arbeidsevne på grunn av sykdom, skade eller lyte også gjelder for tilleggsstønadene. Bestemmelsen blir litt omstendelig hvis en tar med sykdomskravet, og det foreslås at dette likevel ikke tas inn i formålsbestemmelsen. Dette svarer til dagens løsning i § 11-1.

Det foreslås at formålet med arbeidsavklaringspenger skal være å sikre inntekt mens en får aktiv behandling, deltar på et arbeidsrettet tiltak eller får annen oppfølging med sikte på å skaffe seg eller beholde arbeid. Det foreslås videre at formålet med tilleggsstønadene skal være å kompensere for bestemte utgifter i forbindelse med gjennomføringen av et arbeidsrettet tiltak.

Det vises til § 11-1.

For flere av folketrygdytelsene stilles det krav om forutgående medlemskap i folketrygden. Bakgrunnen er at folketrygden som sosialforsikringsordning er ment å omfatte personer som har en tilstrekkelig tilknytning til landet. Dagens bestemmelser om forutgående medlemskap for å få rehabiliterings- og attføringspenger ivaretar hensynet til at de som får en midlertidig ytelse skal ha en tilstrekkelig tilknytning til landet. Unntaksregler må utformes slik at det ved praktiseringen er mulig å ivareta hensynet til likebehandling. Det er i tillegg viktig at også unntakene utformes slik at de ivaretar målet om at folk skal komme tilbake i arbeid. Det foreslås derfor at det i forskrift skal kunne gis unntak fra kravet om forutgående medlemskap. Det foreslås at det skal være et vilkår for å få rett til arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader at personen har vært medlem i trygden i minst tre år umiddelbart før han eller hun setter fram krav om en ytelse, eller har vært medlem i trygden i minst ett år umiddelbart før vedkommende setter fram krav om en ytelse, og i denne tiden har vært fysisk og psykisk i stand til å utføre et ordinært inntektsgivende arbeid. Det foreslås videre at vilkåret ikke skal gjelde for flyktninger som er medlem i trygden i henhold til § 1-7.

Det vises til § 11-2.

Hovedmålet med arbeidsavklaringspenger er å få folk inn i aktive, arbeidsrettede løp og over i arbeid gjennom relevant oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten. Mottakerne skal dessuten i større grad enn i dag tilbys oppfølging i perioder der det ikke er aktuelt med medisinsk behandling eller arbeidsrettede tiltak. Bestemmelsen skal regulere forholdet til utenlandsopphold generelt. Det legges til grunn at arbeidsavklaringspenger vil bli ansett som en kontantytelse under sykdom i henhold til EØS-forordning 1408/71. Det understrekes at dersom det er motstrid mellom § 11-3 og forordningen, vil EØS-reglene gå foran. Det skal som hovedregel være et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader at personen oppholder seg i Norge. Arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader skal likevel kunne gis til personer som i henhold til sin aktivitetsplan får medisinsk behandling eller deltar på et arbeidsrettet tiltak i utlandet. En skal kunne få arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader i en begrenset periode under opphold i utlandet dersom det kan godtgjøres at utenlandsoppholdet er forenlig med gjennomføringen av den fastsatte aktiviteten, og ikke hindrer Arbeids- og velferdsetatens oppfølging og kontroll.

Det vises til § 11-3.

Uførepensjon kan som hovedregel ikke innvilges før medisinsk behandling og arbeidsrettede tiltak er prøvd. Aldersgrensen for å få arbeidsavklaringspenger bør ikke være høyere enn for å få uførepensjon. Uførepensjonsutvalget har ikke foreslått endringer i den nedre aldersgrensen for å få uførepensjon. Det er i høringsnotat av 17. juli 2008 om forenklinger i regelverket om arbeidsmarkedstiltak mv. foreslått at aldersgrensen for skolegangstiltaket skal reguleres i en ny forskrift om arbeidsrettede tiltak.

Dagens øvre aldersgrense er begrunnet i at en fra fylte 67 år har krav på alderspensjon etter folketrygdloven. Med ny alderspensjon i folketrygden innføres det en fleksibilitet i systemet med mulighet for pensjonering allerede fra 62 år. Det nye systemet bygger på at en fritt skal kunne kombinere pensjon og arbeidsinntekt, uten reduksjon av trygdeytelsen. Det foreslås at det fortsatt skal være en øvre aldersgrense på 67 år, men en vil komme tilbake med en egen vurdering av hvordan den nye alderspensjonen skal påvirke retten til folketrygdens midlertidige ytelser etter fylte 62 år.

Det foreslås at det skal være et vilkår for rett til tilleggsstønader at personen er mellom 16 og 67 år, og at det skal være et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger at personen er mellom 18 og 67 år.

Det vises til § 11-4.

Arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader skal gis til personer som har fått arbeidsevnen nedsatt som følge av sykdom, skade eller lyte. Det kreves ikke at sykdom, skade eller lyte er hovedårsaken til den reduserte arbeidsevnen, men at helseproblemene skal være en vesentlig medvirkende årsak. Andre årsaker vil kunne bekrefte eller forsterke behovet for bistand, men de kan ikke alene være utslagsgivende. Vurderingen av om en person har sykdom, skade eller lyte skal fortsatt være en rent medisinsk vurdering. Det kan virke forvirrende at annet ledd i utkastet til lovbestemmelse viser til første ledd i sin helhet. Ordlyden i annet ledd foreslås presisert slik at det blir tydelig at det er i vurderingen av om arbeidsevnen er nedsatt i en slik grad at vedkommende hindres i å beholde eller skaffe seg inntektsgivende arbeid, det blant annet skal legges vekt på helse, alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn, interesser, ønsker, muligheter for å gå tilbake til nåværende arbeidsgiver, arbeidsmuligheter på hjemstedet og arbeidsmuligheter på andre steder der det er rimelig at vedkommende tar arbeid.

Arbeidsavklaringspenger bør forbeholdes personer som har mer enn rent forbigående problemer med å komme i arbeid.

Det skal ikke være helsetilstanden i seg selv, men konsekvensene av denne som skal være av en viss varighet. Vurderingen må dermed baseres på en forventning om hvordan arbeidsevnen vil utvikle seg et stykke fram i tid.

Formålet med arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader skal være å sikre inntekt og dekke nødvendige utgifter mens en får bistand og oppfølging for å bli i stand til å forsørge seg ved eget arbeid. Det fastholdes at mottakerne skal vurderes i forhold til ethvert arbeid de er i stand til å utføre. Utgangspunktet for vurderingen vil være den situasjonen personen er i når vedkommende søker om ytelser etter kapittel 11. Den sentrale vurderingen vil være vedkommendes mulighet til å stå i et inntektsgivende arbeid (hel- eller deltid) og ikke i hvilken grad helsetilstanden er svekket.

Dersom personen var i arbeid da vedkommende fikk sykdommen, skaden eller lytet, vil det være naturlig å starte med å vurdere personens evne til å utføre sine nåværende arbeidsoppgaver. En skal imidlertid også vurdere personens muligheter for å få ethvert annet arbeid som vedkommende er i stand til å utføre. Personer som ikke var i arbeid da de ble syke eller skadet, skal vurderes i forhold til sine muligheter for å få annet arbeid som de er i stand til å utføre. I motsetning til for dagens uføreytelser, vil det at en som følge av sykdom, skade eller lyte ikke lenger er i stand til å tjene like mye som før, ikke i seg selv være tilstrekkelig til at arbeidsevnen anses å være nedsatt.

Retten til behovs-/arbeidsevnevurdering, som foreslås innført i en ny bestemmelse i arbeids- og velferdsforvaltningsloven, vil være sentral for å få belyst personens arbeidsevne og bistandsbehov. Brukers plikt til å delta ved utarbeidelsen av behovs- og arbeidsevnevurderinger bør knyttes til det å motta tjenester eller ytelser fra arbeids- og velferdsforvaltningen. Det å ta i bruk arbeidsevnevurderinger innebærer i praksis at de vurderingene som allerede gjøres i dag skal gjøres på en mer systematisk og formalisert måte. Plikten til å delta ved utarbeidelsen av en arbeidsevnevurdering er tilstrekkelig regulert gjennom den generelle plikten til å bidra til sakens opplysning i folketrygdloven § 21-3.

Departementet presiserer at det, som i dag, skal foretas en selvstendig vurdering av om folketrygdlovens krav om at arbeidsevnen skal være redusert og at personen har et slikt bistandsbehov som folketrygdloven krever, er oppfylt.

Det skal være et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader at medlemmet på grunn av sykdom, skade eller lyte har fått sin arbeidsevne nedsatt i en slik grad at vedkommende hindres i å beholde eller skaffe seg inntektsgivende arbeid. I vurderingen av om arbeidsevnen er nedsatt i en slik grad at vedkommende hindres i å beholde eller skaffe seg inntektsgivende arbeid, skal det blant annet legges vekt på helse, alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn, interesser, ønsker, muligheter for å gå tilbake til nåværende arbeidsgiver, arbeidsmuligheter på hjemstedet og arbeidsmuligheter på andre steder der det er rimelig at vedkommende tar arbeid.

Det vises til § 11-5.

Det understrekes at det er tilstrekkelig at ett av vilkårene i den foreslåtte bestemmelsen er oppfylt. Det foreslås at dette klargjøres ved at ordet "eller" tilføyes i slutten av bokstavene a og b. Det skal være et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader at personen har behov for aktiv behandling eller arbeidsrettet tiltak, eller etter å ha prøvd slike tiltak fortsatt anses å ha en viss mulighet for å komme i arbeid, og får oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten for å bli i stand til å skaffe seg eller beholde arbeid som han eller hun kan utføre.

Det vises til § 11-6.

Formålet med den bistand og oppfølging som mottaker av arbeidsavklaringspenger tilbys, er å sette vedkommende i stand til å skaffe seg eller beholde et inntektsgivende arbeid de kan utføre. Mottaker kan ofte, i tillegg til å ta imot tilbud om bistand, bidra aktivt i prosessen. Målgruppen for ytelsen vil være svært uensartet. Bistand, oppfølging og krav til egenaktivitet utover plikt til å ta imot tilbud om tiltak eller behandling må derfor tilpasses den enkelte. For de fleste vil hovedaktiviteten være å motta behandling for å bedre inntektsevnen og/eller å delta på arbeidsrettede tiltak. Det er likevel ikke hensiktsmessig å ha som tildelingskriterium at dette skal gjelde alle mottakere av arbeidsavklaringspenger. Det holdes fast ved at ettersom et viktig formål med ordningen er overgang til arbeid, vil det kun unntaksvis være aktuelt å frita mottaker fra kravet om at vedkommende selv skal bidra aktivt med sikte på å komme i eller tilbake til arbeid. Perioder uten aktivitet skal derfor være så korte som mulig. Dette innebærer i praksis strengere krav til aktivitet for dem som i dag ville fått tidsbegrenset uførestønad. Formålet med arbeidsavklaringspenger er å sikre inntekt mens mottaker får bistand og oppfølging med sikte på å skaffe seg eller beholde arbeid. Det å øke arbeidsevnen inngår i formuleringen "... med sikte på å komme i arbeid". Det er derfor ikke behov for å endre overskriften. Det foreslås at mottaker av arbeidsavklaringspenger skal bidra aktivt i prosessen med å komme i arbeid og at det skal gå fram av loven at krav til egenaktivitet skal tilpasses den enkeltes funksjonsnivå og at slike krav skal fastsettes i forbindelse med innvilgelse av ytelsen.

Det vises til § 11-8.

Det er også i dag en forutsetning for at ytelsene utbetales at vilkårene for å få dem er oppfylt. Det nye er at det foreslås at det skal innføres automatiserte melde- og utbetalingssystemer for alle mottakere av arbeidsavklaringspenger. Aktivitetskravene skal tilpasses den enkelte mottakeren. I utgangspunktet vil ethvert brudd på kravet om at mottakeren skal bidra aktivt i prosessen med å komme i arbeid, føre til at ytelsen stanses inntil mottaker igjen oppfyller kravet. Ved kortvarige brudd er det først og fremst spørsmål om mottakeren har en god grunn til å bryte aktivitetskravet. Dersom det foreligger rimelig grunn for å unnlate å melde seg på fastsatt dag, skal personen få etterbetalt ytelsen. Mer langvarige brudd vil kunne føre til at aktivitetsplanen må vurderes på nytt.

Det foreslås at de fraværsgrunnene som i dag aksepteres for mottakere av attføringspenger skal videreføres for alle mottakere av arbeidsavklaringspenger. Ytelsen skal etterbetales dersom det foreligger rimelig grunn for å unnlate å melde seg på fastsatt dag. Det gis hjemmel for å gi nærmere forskrift om hva som anses som fravær fra fastsatt aktivitet, og konsekvenser av slike brudd. Det vises til § 11-9.

Det foreslås videre at det gis en klar hjemmel for å stanse ytelsen når meldeplikten ikke overholdes. Det vises til § 11-7.

Bestemmelser om varighetsbegrensninger må ses i sammenheng med forslag om bestemmelser om oppfølgingstidspunkter, jf. proposisjonens kapittel 4.6. Et viktig formål her er å bidra til at de samlede ressursene brukes best mulig i forhold til ytelsens formål. Det er viktig å understreke forpliktelsene til oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten og aktivitet fra mottakerens side, noe som legger til rette for økt overgang til arbeid.

Det er dokumentert at overgangen til arbeid og til andre trygdeytelser øker når mottaker nærmer seg slutten av en ytelsesperiode.

Dagens midlertidige ytelser ivaretar ulike formål og målgrupper, og de kan avløse hverandre i tid. Retten til de ulike ytelsene er knyttet til gjennomføring av bestemte aktiviteter med sikte på å komme i arbeid. Dette medfører at en i dag må gå over på en ny ytelse når tilstanden eller bistandsbehovet endrer seg. Når en erstatter rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad med arbeidsavklaringspenger, vil en i større grad kunne beholde den samme ytelsen selv om disse forholdene endrer seg.

Målet er at perioden med arbeidsavklaringspenger ikke skal være lenger enn det som er nødvendig for å få satt mottakeren i stand til å arbeide, eller å få avklart at personen oppfyller vilkårene for å få uførepensjon. Det er viktig at varigheten som hovedregel fastsettes ut fra en konkret vurdering av den enkelte persons behov for bistand, og en plan for hvordan personen skal komme i arbeid, jf. utkast til ny bestemmelse i arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14 a. En generell ytre grense for hvor lenge en skal kunne motta ytelsen vil imidlertid gi et signal til både Arbeids- og velferdsetaten og mottaker om at en må ha et sterkt fokus på å finne hensiktsmessige tiltak for å nå målsettingen om å komme tilbake i arbeid, samt at arbeidsavklaringspenger er en midlertidig ytelse.

Mottakerne av arbeidsavklaringspenger vil ha de samme helseproblemene og det samme behovet for medisinsk behandling og arbeidsrettede tiltak som mottakerne av dagens ytelser. Den faktiske varigheten for dagens ytelser vil derfor være et utgangspunkt for fastsettelsen av den generelle varigheten for den nye ytelsen. Statistikk fra Arbeids- og velferdsdirektoratet viser at gjennomsnittlig varighet er 11 måneder på rehabiliteringspenger og 19,5 måneder på attføringspenger. Gjennomsnittlig innvilget periode med tidsbegrenset uførestønad var ca. tre år i 2006. Innenfor de enkelte ytelsene er det stor variasjon i varigheten, samt at mange mottar flere av ytelsene etter hverandre. Om lag to tredeler av de som påbegynner attføring har i forkant mottatt sykepenger eller rehabiliteringspenger. Gjennomsnittlig varighet på andre ytelser før innvilgelse av tidsbegrenset uførestønad, er om lag tre år.

Den nye ytelsen legger bedre til rette for at nødvendige arbeidsrettede tiltak settes i gang så tidlig som mulig i sykdomsforløpet, samtidig som den gir bedre mulighet for å kombinere medisinsk behandling og arbeidsrettede tiltak.

Det legges til grunn at endringene i folketrygdloven §§ 8-6 og 8-7 fra 1. januar 2004, som medførte at Arbeids- og velferdsetaten har en plikt til å vurdere yrkesrettet attføring så tidlig som mulig og nye sykefraværsregler (i arbeidsmiljøloven og folketrygdloven) fra 1. mars 2007 skal føre til at aktive tiltak blir satt i gang raskere.

Et mer fleksibelt regelverk for tiltak og tjenester og tettere oppfølging av den enkelte brukeren skal føre til at de fleste mottakerne vil ha behov for en kortere samlet periode med oppfølging og aktive tiltak enn i dag. Ved fastsettelsen av den ytre rammen må det imidlertid også tas hensyn til at arbeidsavklaringspenger også skal kunne gis i perioder hvor det ikke er mulig å gjennomføre nødvendig og hensiktsmessig behandling og arbeidsrettede tiltak, forutsatt at det fortsatt er en viss sannsynlighet for at vedkommende vil kunne komme tilbake i arbeid.

Uførepensjonsutvalget forutsetter i sitt forslag at Arbeids- og velferdsetaten bruker tilstrekkelig tid til å avklare om den enkeltes arbeidsevne er varig nedsatt eller ikke, og legger til grunn at en kan motta arbeidsavklaringspenger inntil framtidig arbeidsevne er avklart, også i en periode etter at hensiktsmessig behandling og attføring er avsluttet.

Det er viktig at varighetsbestemmelsen utformes slik at den avveier de ulike forholdene på en god måte. Det foreslås at den ytre varigheten settes til fire år.

Noen mottakere vil av ulike årsaker ha behov for å motta arbeidsavklaringspenger i mer enn fire år. Det må derfor i særlige tilfeller være mulig med en begrenset forlengelse av vedtaksperioden.

For å gjøre tydelig målsettingen om at perioden med arbeidsavklaringspenger ikke skal være lenger enn det som er nødvendig, legges det opp til at det i forskrift fastsettes at vedtak om arbeidsavklaringspenger innenfor en slik ytre varighet som hovedregel skal fastsettes for maksimalt ett år om gangen.

Det foreslås at arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader skal kunne gis så lenge det er påkrevd for at personen skal kunne gjennomføre fastsatt aktivitet med sikte på å komme i arbeid, men allikevel ikke lenger enn fire år. Stønadsperioden skal i særlige tilfeller kunne forlenges i en begrenset periode. Det skal kunne gis nærmere forskrift om varigheten. Det skal i forskrift fastsettes at vedtak om arbeidsavklaringspenger maksimalt skal fattes for ett år om gangen. Arbeidsavklaringspenger skal kunne gis i inntil tre måneder etter at en person er satt i stand til å skaffe seg arbeid som han eller hun kan utføre.

Det vises til § 11-10.

Overgangen til arbeid og til andre trygdeytelser øker når mottaker nærmer seg slutten av en ytelsesperiode. Når rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad erstattes av arbeidsavklaringspenger, mister en effekten med økt overgang til arbeid som en i dag har når en avslutter hver enkelt av disse ytelsene.

Forslaget om at den ytre varigheten for arbeidsavklaringspenger som hovedregel ikke skal være lenger enn fire år, vil sikre at de som i dag ville fått attføringspenger eller tidsbegrenset uførestønad, får et tydeligere stoppunkt for ytelsen. I tillegg foreslås det at vedtak om arbeidsavklaringspenger som hovedregel skal fastsettes for en periode på maksimalt ett år av gangen.

Formålet med oppfølgingstidspunkter er langt på vei det samme som formålet med å fastsette en ytre varighet. Oppfølgingstidspunktene skal bidra til at de samlede ressursene brukes best mulig i forhold til ytelsens formål og til å understreke forpliktelsene til oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten og aktivitet fra mottakerens side, noe som igjen legger til rette for økt overgang til arbeid.

En mer systematisk og målrettet oppfølging tilpasset den enkelte mottaker er det viktigste tiltaket for å legge til rette for økt overgang til arbeid. Hva Arbeids- og velferdsetaten skal bidra med, hva mottakeren selv skal gjøre for å komme i arbeid og hvor ofte og hvordan den konkrete oppfølgingen gjøres, skal derfor nedfelles i den enkelte mottakerens aktivitetsplan. Formålet med Arbeids- og velferdsetatens oppfølging skal både være å sikre at mottakeren får den nødvendige bistand og oppmuntring for å komme i arbeid, kontrollere at mottakeren følger opp sin del av forpliktelsene og å vurdere om de øvrige vilkårene for rett til ytelsen fortsatt er oppfylt. I forbindelse med den individuelle oppfølgingen vil Arbeids- og velferdsetaten derfor i samarbeid med mottakeren måtte gjennomgå status i saken for å sikre at den aktivitet som er fastsatt fortsatt er nødvendig og hensiktsmessig for at vedkommende skal kunne komme i arbeid. Det skal ikke stilles krav om at etaten og mottakeren må møtes fysisk.

Arbeids- og velferdsetatens ressurser til oppfølging skal brukes mest mulig effektivt. Det foreslås at mottakerne av arbeidsavklaringspenger skal få jevnlig oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten. Innretningen av oppfølgingen fastsettes i forskrift. Forslaget om å innføre en standardisert egenrapportering gjennom innsending av meldekort vil kunne bli et viktig verktøy for å plukke ut mottakere som bør følges opp utenom de fastsatte oppfølgingstidspunktene. Det skal i forbindelse med innvilgelse av arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader avtales individuelle oppfølgingstidspunkter der Arbeids- og velferdsetaten sammen med mottaker skal vurdere om vilkårene for rett til ytelse fortsatt er oppfylt, og om han eller hun har den ønskede framdriften i forhold til målet om å komme i arbeid. Resultatet av vurderingen kan bli en justering av aktivitetsplanen eller stans av ytelsen. Det kan også være aktuelt å avtale nye oppfølgingstidspunkter.

Det vises til § 11-11.

Stortinget sluttet seg til Regjeringens forslag i St.meld. nr. 9 (2006–2007) om at tilgangen til tiltak skal være uavhengig av hvilken livsoppholdsytelse en mottar, jf. Innst. S. nr. 148 (2006–2007).

Stønad til arbeidstreningsplass, fadder og skolepenger, semesteravgift og eksamensgebyr er i realiteten betaling for tjenester eller virkemidler som anskaffes fra ulike leverandører. Dersom en legger disse inn i folketrygdloven kap. 11, opprettholdes det en ulikhet i tjenestetilbudet mellom arbeids- og velferdsforvaltningens ulike brukere. Dekning av denne form for utgifter bør reguleres på samme måte som andre arbeidsmarkedstjenester.

De fleste av dagens attføringsstønader gir mottaker en økonomisk kompensasjon for nærmere bestemte merutgifter som vedkommende blir påført under utredning eller under gjennomføring av et attføringstiltak. Det er mest hensiktsmessig om disse fortsatt reguleres i folketrygdloven og blir overslagsbevilget.

Å flytte dagens attføringsstønad til skolepenger, arbeidstrening og fadder fra folketrygdloven til forskrift med hjemmel i arbeidsmarkedsloven, vil bidra til å bygge ned skillet mellom de ulike brukergruppene, men kan for dagens mottakere av attføringspenger oppfattes å gi dårligere formelle rettigheter. De som i dag fyller vilkårene for attføringsytelser har et klart behov for arbeidsrettet bistand, og vil på grunn av dette være høyt prioritert i forhold til tildeling av tiltak og tjenester fra Arbeids- og velferdsetaten. Det er derfor først og fremst et bevilgningsspørsmål om disse fortsatt vil få et tilfredsstillende tilbud. Det vil dermed ikke nødvendigvis innebære noen stor endring i forhold til dagens situasjon.

Forslaget må også ses i sammenheng med forslaget om rett til arbeidsevnevurdering, som i praksis vil ha stor betydning for hvilke tilbud brukerne skal gis. Det foreslås at stønadene til arbeidstrening, fadder og skolepenger, semesteravgift og eksamensgebyr flyttes til forskrift med hjemmel i arbeidsmarkedsloven.

Det vises til den varslede gjennomgangen av klage- og ankesystemet i arbeids- og velferdsforvaltningen, og at en i denne forbindelsen også vil se på Trygderettens kompetanse.

Det presiseres at kravet om at arbeidsevnen skal være redusert med minst halvparten utelukkende er knyttet til arbeidsavklaringspenger.

Det foreslås at en person som gjennomfører et arbeidsrettet tiltak skal kunne få tilleggsstønad til dekning av utgifter til bøker og undervisningsmateriell. Videre foreslås det at en person som gjennomfører et arbeidsrettet tiltak og ikke har ordinær lønn gjennom tiltaksdeltakelsen, eller mottar sykepenger etter lovens kapittel 8, kan gis tilleggsstønad til dekning av utgifter til daglige reiser, hjemreiser, flytting fra hjemstedet, barnetilsyn og bolig. Det foreslås videre at det til personer som på grunn av sykdom eller skade midlertidig ikke kan reise på vanlig måte til og fra arbeids- eller undervisningsstedet, i stedet for arbeidsavklaringspenger skal kunne gis tilleggsstønad til dekning av nødvendige ekstra transportutgifter til daglige reiser. Det skal dessuten kunne gis forskrifter om tilleggsstønadene.

Det vises til § 11-12.

Det kan i praksis være vanskelig å fastsette reduksjonen i arbeidsevnen i pst., og at det kunne være bedre å bruke en mer skjønnsmessig standard. Målgruppen for den nye ytelsen skal i hovedsak være den samme som for dagens rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad. Isolert sett virker det mest logisk at en konsekvent legger til rette for å stimulere folk til å øke arbeidsinnsatsen gjennom hele helseaksen. For en ny ytelse vil utgangspunktet måtte være at alle mottakerne skal ha det samme inngangsvilkåret. Mange av mottakerne av dagens ytelser har hatt sykepenger, slik det også vil være for mottakerne av den nye ytelsen. Dersom dagens bestemmelse for mottakere av rehabiliteringspenger skulle gjøres gjeldende for hele målgruppen for arbeidsavklaringspenger, ville det medføre en betydelig uthuling av hovedregelen om at arbeidsevnen skal være nedsatt med minst halvparten. Det holdes derfor fast ved at inngangskravet til arbeidsavklaringspenger skal være at arbeidsevnen er redusert med minst halvparten når ytelsen innvilges.

Man ønsker å stimulere personer som allerede mottar en trygdeytelse til å øke sin arbeidsinnsats, se proposisjonens avsnitt 4.9.1.4.

Aktivitetsplanene skal ha høy kvalitet slik at de blir et nyttig redskap for å få brukeren i arbeid. Dagens bestemmelser praktiseres slik at det gis folketrygdytelser mens det utarbeides handlingsplaner og oppfølgingsplaner. Dette skal gå klart fram av loven. Det presiseres at formuleringen "i ventetid før behandling eller arbeidsrettede tiltak starter" også vil omfatte ventetider mellom tiltak.

De fleste som setter fram krav om uførepensjon vil motta arbeidsavklaringspenger når de setter fram kravet. Man må unngå uheldige tilpasninger til regelverket og at brukerne opplever opphold i sine ytelser.

Det vises til at dagens hovedregel for rehabiliteringspenger om venteperiode på ett år ikke foreslås videreført, og at det dermed heller ikke er behov for å videreføre noen særregel for studenter. Arbeidsavklaringspenger skal kunne gis til studenter som har behov for aktiv behandling for å kunne gjenoppta studiene.

Det foreslås at arbeidsavklaringspenger skal gis til medlem som har fått sin arbeidsevne nedsatt med minst halvparten, og som har behov for aktiv behandling eller arbeidsrettet tiltak, eller etter å ha prøvd slike tiltak fortsatt anses å ha en viss mulighet for å komme i arbeid, og får oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten. Videre foreslås at det også skal kunne gis arbeidsavklaringspenger i ventetid før aktiv behandling eller et arbeidsrettet tiltak starter, og i ventetid under utarbeidelse av aktivitetsplaner. Arbeidsavklaringspenger skal kunne gis i inntil fire måneder når medlemmet som følge av sykdom skal vurderes for uførepensjon, og at perioden skal kunne forlenges i inntil fire nye måneder dersom krav om uførepensjon ikke er behandlet innen den fastsatte vedtaksperioden. Arbeidsavklaringspenger skal dessuten kunne gis til medlem som tidligere har mottatt arbeidsavklaringspenger, og igjen blir arbeidsufør som følge av en annen sykdom innen seks måneder mens vedkommende er i arbeid uten å ha opparbeidet ny rett til sykepenger etter kapittel 8. Arbeidsavklaringspenger skal også kunne gis til medlem som tidligere har mottatt arbeidsavklaringspenger, og som igjen blir arbeidsufør som følge av samme sykdom innen ett år, selv om nedsettelsen av arbeidsevnen antas å være rent forbigående. Ytelsen skal tidligst kunne gis fra kravstidspunktet. Det skal kunne gis forskrifter som utdyper lovens bestemmelser.

Det vises til § 11-13.

Arbeidsavklaringspenger skal gi en rimelig kompensasjon for personens inntektsbortfall og det foreslås at grunnlaget skal fastsettes ut fra den pensjonsgivende inntekten i året før arbeidsevnen ble nedsatt med minst halvparten, men maksimalt 6 G. For enkelte kan inntekten variere de siste årene før arbeidsevnen blir redusert. En skal da isteden kunne få fastsatt grunnlaget til gjennomsnittet av de tre siste årene, og at taket på 6 G skal fastsettes med utgangspunkt i gjennomsnittet for treårsperioden framfor for hvert enkelt år.

Alle de midlertidige folketrygdytelsene har et inntektstak på 6 G. Det legges til grunn at dette også skal gjelde for arbeidsavklaringspenger.

Det er viktig å sikre inntekt for personer som får bistand og oppfølging for å komme i arbeid, og forsørge seg selv. Ved fastsettelsen av stønadsnivået må dette tas hensyn til. I tillegg vil mottakerne av midlertidige ytelser ha bedre muligheter for å påvirke sitt framtidige inntektsnivå enn personer som allerede har fått en varig ytelse.

Regjeringen har i Ot.prp. nr. 77 (2007–2008) Om lov om endringer i folketrygdloven og lov om supplerande stønad for personar med kort butid i Noreg og St.prp. nr. 74 (2007–2008) Endringer i bevilgninger under Arbeids- og inkluderingsdepartementet – Oppfølging av trygdeoppgjøret for 2008 (Heving av minsteytelser mv.) foreslått at minsteytelsen, med virkning fra 1. mai 2008, skal økes til 1,97 G dvs. fra 120 262 kroner til 138 404 kroner. Det ble samtidig foreslått at minsteytelsene til unge uføre som mottar rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad fra samme tidspunkt skulle økes fra 2,4 G til 2,44 G, dvs. fra 160 349 kroner til 171 425 kroner. Det vises her til Stortingets behandling; jf. Innst. O. nr. 6 (2008–2009) og Innst. S. nr. 11 (2008–2009).

Fra 1998 har det vært et vilkår for å komme inn i ordningen med høyere minsteytelse for unge uføre at arbeidsuførheten skyldes en varig og alvorlig sykdom, skade eller lyte som er klart dokumentert. Per 31. desember 2007 hadde 4 pst. av mottakerne av rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad en høyere minsteytelse. I forbindelse med oppfølgingen av Uførepensjonsutvalget vil en komme tilbake med en vurdering av ordningen for unge uføre.

Barnetillegg, særlig behovsprøvde barnetillegg, vil isolert sett redusere lønnsomheten av å arbeide fordi barnetillegget (gradvis) vil falle bort når man går fra å være stønadsmottaker til å bli lønnsmottaker. Fordelingshensyn tilsier imidlertid at det bør gis et barnetillegg til arbeidsavklaringspenger, men at det må være felles regler for alle mottakere av arbeidsavklaringspenger.

Et standardisert tillegg per barn er enkelt å administrere og enkelt å forstå for mottakerne. Behovsprøvd barnetillegg gir en mer målrettet fordelingsprofil i favør av barnefamilier med lav inntekt og flere barn. Innenfor en gitt økonomisk ramme kan dermed behovsprøvde tillegg være høyere for de som får slike tillegg enn et standardisert tillegg til alle stønadsmottakere med barn. Behovsprøving er betydelig mer komplisert. Det kan også føre til en kraftig reduksjon i den økonomiske lønnsomheten av økt arbeidsinntekt og kan øke risikoen for å skape "stønadsfeller".

Grunnlaget for beregning av arbeidsavklaringspenger skal være personens pensjonsgivende inntekt i året før arbeidsevnen ble nedsatt med minst halvparten, men at den skal fastsettes ut fra gjennomsnittet av den pensjonsgivende inntekten i de tre siste kalenderårene før samme tidspunkt dersom dette gir et høyere grunnlag. Den pensjonsgivende inntekten skal reguleres i samsvar med endringer i grunnbeløpet fram til søknadstidspunktet. Pensjonsgivende inntekt over seks ganger grunnbeløpet skal ikke regnes med i grunnlaget for arbeidsavklaringspengene. Grunnlaget for beregning av arbeidsavklaringspenger reguleres i samsvar med senere endringer i grunnbeløpet. Det foreslås at arbeidsavklaringspenger gis med 66 pst. av grunnlaget og at minste årlige ytelse skal være 1,97 ganger grunnbeløpet. For et medlem som får sin arbeidsevne nedsatt før fylte 26 år skal minste årlige ytelse være 2,44 ganger grunnbeløpet. Dette skal gjelde selv om medlemmet har vært mer enn 50 pst. yrkesaktiv etter fylte 26 år dersom kravet settes fram før medlemmet fyller 36 år.

Det foreslås at mottakere som forsørger barn skal få et standardisert barnetillegg. Arbeidsavklaringspenger inklusive barnetillegg skal dessuten ikke kunne utgjøre mer enn 90 pst. av medlemmets grunnlag for beregning av arbeidsavklaringspenger. Arbeidsavklaringspenger skal gis for fem dager per uke. Det skal kunne gis nærmere forskrift om barnetilleggets størrelse.

Det vises til §§ 11-15, 11-16 og 11-17.

Det er en nær sammenheng mellom de foreslåtte bestemmelsene om reduksjon av ytelse i forhold til samtidig arbeidede timer, bruk av meldekort og etterskuddsvis utbetaling hver 14. dag. De materielle, tekniske og administrative endringene som foreslås må derfor sees under ett.

Etterskuddsvis utbetaling gir en klar kobling mellom rett og plikt, ved at utbetalingene forutsetter at brukeren har gjennomført avtalte aktiviteter i perioden forut for utbetalingstidspunktet.

Mottakerne av folketrygdytelser har allerede i dag en plikt til å gi opplysninger om forhold som har betydning for retten til, eller størrelsen på, ytelsen. Meldekort sikrer jevnlig kontakt mellom mottaker og Arbeids- og velferdsetaten i faser hvor det ikke er naturlig med hyppige oppfølgingstidspunkter.

Blant mottakere av attføringspenger er det i dag 0,2 pst. som er unntatt fra plikten til å sende meldekort, og mange benytter seg av internettløsningen. Arbeids- og velferdsetaten skal av eget tiltak vurdere unntak for meldeplikten for den enkelte. Det forutsettes at Arbeids- og velferdsetaten gir informasjon til den enkelte mottaker i god til før endringen av etterskuddsvis utbetaling trer i kraft.

For å ha rett til arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader må en melde seg til Arbeids- og velferdsetaten hver 14. dag og gi opplysninger som har betydning for retten til ytelsen. Dersom medlemmet uten rimelig grunn unnlater å melde seg på fastsatt dag, foreslås det at retten til arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader skal falle bort fra og med den dagen medlemmet skulle ha meldt seg og inntil han eller hun melder seg på nytt, men at ytelsen skal etterbetales dersom medlemmet har hatt rimelig grunn til å unnlate å melde seg. Arbeids- og velferdsetaten skal helt eller delvis kunne frita medlemmet fra meldeplikten dersom det vil være unødig tyngende for medlemmet å overholde meldeplikten. Departementet legger til grunn at fritak for meldeplikt skal kunne gjøres tilbake i tid dersom det i ettertid viser seg at bruker skulle vært fritatt for meldeplikt for kortere eller lengre perioder.

Det vises til §§ 11-7 og 22-10 sjuende ledd.

Friinntekt passer ikke inn i en arbeidsrettet og midlertidig ytelse, i tillegg til at det også gjør det økonomisk mindre lønnsomt å gå fra trygd (kombinert med noe arbeidsinntekt) til arbeid.

Reglene for reduksjon av ytelse har stor betydning for hvor lønnsomt det er å arbeide sammenlignet med kun å motta ytelsen. Det bør alltid lønne seg for mottaker å øke arbeidsinnsatsen. Det bør ikke være mer attraktivt å kombinere trygd og deltidsarbeid enn å ha fulltidsarbeid.

Normalt gir faktisk arbeidet tid i lønnet arbeid et riktig inntrykk av den enkeltes evne til å utføre inntektsgivende arbeid og et godt bilde av hvordan arbeidsevnen varierer gjennom trygdeforløpet. Det er også et prinsipp som er lett å forstå for mottakerne.

I noen tilfeller er ikke faktisk arbeidet tid et godt mål på en persons arbeidsevne. Arbeids- og velferdsetaten skal derfor kunne legge til grunn at arbeidsevnen er høyere enn det den faktiske arbeidstiden tilsier i tilfeller der mottaker har en evne til å utføre inntektsgivende arbeid som det kan forventes at vedkommende utnytter. Det bør kunne tilstås full ytelse dersom gjennomføringen av fastsatt aktivitet gjør det vanskelig å utnytte hele arbeidsevnen.

Det holdes fast ved at arbeidsavklaringspenger skal falle helt bort når mottaker jobber mer enn 60 pst. (terskelverdi). Det er viktig å stimulere mottakere som allerede har økt sin arbeidsinnsats til helt ut å forsørge seg ved eget arbeid. Det er derfor sentralt at det i en begrenset periode skal være mulighet for å kombinere 80 pst. arbeid og 20 pst. ytelse for å bidra til at personen kommer i fullt arbeid. Det forutsettes at mottaker bare får én periode med forhøyet terskelverdi i løpet av perioden med arbeidsavklaringspenger. Det foreslås at det skal gis fulle arbeidsavklaringspenger til medlem som har tapt hele arbeidsevnen. Videre foreslås det at dersom et medlem har tapt en del av sin arbeidsevne, skal arbeidsavklaringspengene inklusive barnetillegg reduseres slik at ytelsen svarer til den del av arbeidsevnen som er tapt, og at reduserte arbeidsavklaringspenger, når personen er inne i ordningen, skal kunne gis når arbeidsevnen er redusert med minst 40 pst. Beregningen av den reduserte ytelsen skal ta utgangspunkt i forholdet mellom en arbeidstid på 37,5 timer per uke og det antall timer vedkommende har vært eller kunne ha vært i inntektsgivende arbeid, og at det ved fastsettelsen skal tas hensyn til om medlemmet har reduserte muligheter til å utføre inntektsgivende arbeid på grunn av deltakelse på et arbeidsrettet tiltak eller aktiv behandling. Det foreslås også at en person, når vedkommende er nær ved å komme i fullt arbeid, kan gis arbeidsavklaringspenger i inntil seks måneder når medlemmet arbeider inntil 80 pst. Det skal kunne gis forskrift om reduksjon av arbeidsavklaringspenger.

Det vises til § 11-18.

En har forståelse for at arbeidsgiver kan ha et ønske om å supplere trygdeytelser for å unngå at sykdom også fører til reduksjon av inntekten, og at arbeidsgivere og arbeidstakere kan ha ønske om å inngå avtaler om slik kompensasjon. Bakgrunnen for å ha bestemmelser om reduksjon av trygdeytelser når arbeidstaker samtidig mottar en ytelse fra arbeidsgiver, er imidlertid blant annet at enkelte arbeidsgivere som ønsker nedbemanning i bedriften, har brukt "gavepensjon" som tilbud for å få arbeidstakere til å slutte. Det er viktig at inntektssikringsordningene ikke utformes slik at de i praksis delfinansierer utstøting fra arbeidslivet.

Det presiseres at reduksjonen av arbeidsavklaringspengene, som i dag, skal skje ved at ytelsene fra arbeidsgiver periodiseres og deretter reduseres krone for krone. Det skal bare være økonomiske ytelser i form av et generelt tilskudd til livsopphold som skal kunne komme til fradrag.

Det foreslås at det presiseres i loven at mottakeren ikke skal anses å ha tapt hele sin evne til å utføre inntektsgivende arbeid dersom vedkommende i samme periode får pensjonsgivende inntekt fra arbeidsgiver. Bare pensjonsgivende inntekt fra nåværende eller tidligere arbeidsgiver, som tilstås i forbindelse med overgang til arbeidsavklaringspenger, eller i forbindelse med oppsigelse eller fratreden, skal føre til at arbeidsavklaringspengene reduseres med samme beløp. Økonomiske ytelser fra nåværende eller tidligere arbeidsgiver, som ikke er pensjonsgivende inntekt og som tilstås i forbindelse med overgang til arbeidsavklaringspenger, eller i forbindelse med oppsigelse, fratreden eller reduksjon av arbeidstid, skal føre til at arbeidsavklaringspengene reduseres med samme beløp. Det foreslås også at pensjonsgivende inntekt som er erstatning fra arbeidsgiver etter skadeserstatningsloven § 3-1 eller yrkesskadeforsikringsloven § 13 ikke skal føre til reduksjon av arbeidsavklaringspengene.

Det vises til §§ 11-15 og 11-19.

Formålet med arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid, er å sikre at mottaker har inntektssikring mens vedkommende søker arbeid. Arbeidssøkere skal selv jobbe aktivt for å skaffe seg arbeid. Det forutsettes derfor at de skal ta imot tilbud om arbeid, og delta i arbeidsrettede tiltak i henhold til aktivitetsplanen. Det foreslås at det skal kunne gis arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid i inntil tre måneder til personer som har fullført behandling eller arbeidsrettet tiltak.

Det vises til §§ 11-14 og 11-10.

For å sikre at mottakerne gjør det de kan for å skaffe seg arbeid, har hensiktsmessigheten med å kunne sanksjonere vært vurdert. Det foreslås at det gis bestemmelser om tidsbegrenset bortfall av ytelse i ventetid på arbeid. Retten til arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid vil ikke falle bort hvis mottaker har rimelig grunn til å takke nei til tilbudet om arbeid eller tiltak. Ytelsen skal bare falle bort i perioder hvor vedkommende oppfyller vilkårene for arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid. Det må være et rimelig forhold mellom ytelsen og sanksjonene som eventuelt kan ilegges. Det foreslås at retten til arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid skal falle bort i fire uker dersom medlemmet uten rimelig grunn nekter å ta tilbudt arbeid som han eller hun kan utføre, eller nekter å delta på et arbeidsrettet tiltak. Videre foreslås det at tidsbegrenset bortfall av arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid bare skal kunne fastsettes på grunnlag av forhold som ikke ligger lenger tilbake i tid enn tre måneder, og at bortfallsperioden skal regnes fra siste stønadsdag. Det skal stilles krav om at mottakeren i bortfallsperioden skal stå tilmeldt Arbeids- og velferdsetaten og fylle vilkårene for rett til arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid.

Det vises til § 11-14.

Bestemmelsen om når det må settes fram nytt krav om arbeidsavklaringspenger skal både gi en administrativ avgrensningsregel og bidra til å avklare når en eventuelt kan begynne på en ny fireårsperiode. Når mottaker er klar for å gjenoppta aktiviteten etter å ha fått stanset ytelsen er spørsmålet om det har gått så lang tid at alle tildelingskriteriene skal vurderes på nytt, eller om mottakeren kan tre inn igjen i sitt opprinnelige vedtak om ytelse. Hvorvidt det anses som en ny sak eller ikke, har blant annet betydning for om vedkommende kan få en ny periode på inntil fire år. Det å lovfeste dette vil bedre forutberegneligheten for den enkelte mottaker og sikre likebehandling. Arbeidsavklaringspenger skal gi inntektssikring i en overgangsfase mens mottaker får oppfølging med sikte på å komme i arbeid. Departementet mener derfor at en ikke bør kunne gjenoppta denne ytelsen etter svært lange avbrudd, slik som mottakere av tidsbegrenset uførestønad kan i dag. Det er på den andre siden viktig at perioden for når en kan gjenoppta ytelsen, ikke settes så kort at det åpner for at enkelte mottakere kan avbryte det fastsatte løpet og friskmelde seg for en svært kort periode, og deretter søke om å få innvilget arbeidsavklaringspenger på nytt med ny ytre varighet på fire år. Det holdes fast ved at hele saken bør vurderes på nytt når ytelsen har vært stanset i 52 uker. Det presiseres at også personer som har mottatt foreldrepenger kan gjenoppta den arbeidsrettede aktiviteten uten at det må settes fram nytt krav om ytelser, forutsatt at arbeidsavklaringspenger ikke har vært stanset i mer enn 52 uker.

Det understrekes at endringer i brukerens helse eller bistandsbehov alltid vil måtte føre til at Arbeids- og velferdsetaten vurderer om disse endringene tilsier at aktivitetsplanen bør justeres, eller om ytelsen bør stanses.

Det foreslås at det må settes fram nytt krav om arbeidsavklaringspenger eller tilleggsstønader dersom ytelsene har vært stanset i mer enn 52 uker. Videre foreslås det at det må settes fram et nytt krav om arbeidsavklaringspenger dersom saken er avsluttet med et endelig avslag, personen er ferdig avklart, eller personen har fått innvilget arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid.

Det vises til § 11-20.

Dagens bestemmelser om reduksjon av ytelse under opphold i institusjon er lite forutsigbare. Hensikten med unntak har vært å unngå at mottaker får økonomiske problemer i tillegg til helseproblemene. Dette hensynet kan ivaretas bedre ved å utsette tidspunktet for reduksjon til tre måneder etter innleggelsesmåneden, slik det blir gjort for sykepenger. For å harmonisere regelverket for reduksjon av midlertidige ytelser under opphold i institusjon ytterligere, foreslås det at også det øvrige regelverket for reduksjon av arbeidsavklaringspenger tar utgangspunkt i dagens regelverk for sykepenger.

En bør ikke knytte bestemmelsen opp til "gjennomføring av planlagt aktivitet" og foreslår derfor at denne formuleringen erstattes av "medlem som mottar arbeidsavklaringspenger".

Departementet er enig i at hensynet til likebehandling av brukerne kan tilsi at vurderingstemaene objektiviseres. Det vises imidlertid til at en ved utformingen av regelverket også må ta hensyn til at resultatet må bli rimelig for den enkelte. Regelverket for de midlertidige ytelsene bør så langt som mulig være likt, men det minnes om at sykepengene blant annet skiller seg fra de andre midlertidige ytelsene ved at det ikke gis barnetillegg.

Det foreslås at arbeidsavklaringspengene skal reduseres dersom mottaker oppholder seg i en institusjon med fri kost og losji, men at dette likevel ikke skal gjelde for medlemmer som forsørger ektefelle eller har krav på barnetillegg. Arbeidsavklaringspengene skal gis uten reduksjon for innleggelsesmåneden og de tre påfølgende månedene og at de deretter skal bli redusert med 50 pst. inntil institusjonsoppholdet avsluttes. Dersom medlemmet innen tre måneder etter utskrivelsen på nytt kommer i institusjon, skal det gis reduserte arbeidsavklaringspenger fra og med måneden etter at det nye oppholdet tar til. Arbeids- og velferdsetaten skal kunne bestemme at arbeidsavklaringspengene likevel ikke skal reduseres dersom medlemmet har faste og nødvendige utgifter til bolig o.a.

Det vises til § 11-21.

Det foreslås at personer som utholder varetekt, straff eller særreaksjon i anstalt under kriminalomsorgen, ikke skal ha rett til arbeidsavklaringspenger. Det skal likevel gis arbeidsavklaringspenger hvis vedkommende arbeider for en arbeidsgiver utenfor anstalten i medhold av straffegjennomføringsloven § 20. Arbeidsavklaringspenger skal tilstås ved gjennomføring av samfunnsstraff, straffegjennomføring i medhold av straffegjennomføringsloven § 16 eller betinget dom dersom vilkårene for øvrig er oppfylt, og at det samme skal gjelde ved prøveløslatelse i medhold av straffegjennomføringsloven §§ 42 flg.

Det vises til § 11-22.

Det er viktig at regelverket i folketrygdloven er utformet slik at det lønner seg å være i arbeid framfor å motta trygdeytelser. Ordninger som innebærer at en person kan motta mer enn èn full folketrygdytelse, støtter ikke opp om dette. Det er i folketrygdloven bestemmelser som forutsetter at en ikke skal kunne motta mer enn én full folketrygdytelse. Bestemmelsene om hvordan arbeidsavklaringspengene skal beregnes i tilfeller der personen har rett til flere folketrygdytelser, må ta høyde for dette samtidig som det sikres at personen ikke kommer dårligere ut enn hvis vedkommende bare hadde rett til én ytelse.

Folketrygdytelsene beregnes i dag på ulike måter. Dette gjør at det ikke alltid er åpenbart hvordan en eventuell reduksjon skal skje. Det bør gå tydelig fram av loven hva som skal skje dersom en person har rett til to folketrygdytelser, og det er derfor mest hensiktsmessig å regulere forholdet mellom hele ytelser og forholdet mellom reduserte ytelser i to bestemmelser.

En bør i kapittel 11 ha generelle regler om hva som skal skje med arbeidsavklaringspengene når en samtidig har rett til en annen ytelse. Det er mest hensiktsmessig å regulere forholdet mellom arbeidsavklaringspenger og dagpenger under arbeidsløshet i kapittel 4.

Det foreslås at personer som har rett til arbeidsavklaringspenger, og samtidig fyller vilkårene for en annen full folketrygdytelse som skal dekke samme inntektstap i samme tidsrom, som i dag, skal kunne velge hvilken ytelse de ønsker å motta. Videre foreslås det at det presiseres at fulle sykepenger av deltidsstilling i denne sammenhengen skal anses som en redusert ytelse.

Når en person samtidig har rett til arbeidsavklaringspenger og en annen redusert ytelse fra folketrygden, foreslås det at arbeidsavklaringspengene skal beregnes som en full ytelse, og deretter reduseres med den prosentandelen som den reduserte ytelsen utgjør av full ytelse. I forslaget til lovtekst til § 11-24 brukes begrepet "redusert ytelse". Dette er ikke helt dekkende for personer som er 100 pst. sykmeldt i forhold til en deltidsstilling. I vanlig språkbruk vil imidlertid en person som bare er arbeidsufør i forhold til en del av sin fulle arbeidsevne anses å ha en redusert ytelse. Begrepet "redusert ytelse" gir best uttrykk for hva som skal reguleres. Bestemmelsen om forholdet til andre reduserte folketrygdytelser må også ses i sammenheng med reglene om reduksjon av ytelse på grunn av samtidig arbeid, jf. § 11-18 og reglene om reduksjon av ytelse på grunn av ytelser fra arbeidsgiver, jf. § 11-19.

I situasjoner der en person både har krav på arbeidsavklaringspenger og uførepensjon skal arbeidsavklaringspengene inkludert eventuelt barnetillegg beregnes som en full ytelse.

Det foreslås at personer som har rett til fulle arbeidsavklaringspenger, og samtidig fyller vilkårene for en annen full folketrygdytelse som skal dekke samme inntektstap i samme tidsrom, skal kunne velge hvilken ytelse de ønsker å motta. Det skal gis reduserte arbeidsavklaringspenger til personer som mottar reduserte ytelser fra folketrygden, og at fulle sykepenger for en deltidsstilling skal anses som en redusert ytelse. Arbeidsavklaringspengene skal i slike tilfeller beregnes som en full ytelse, og deretter reduseres med den prosentandelen som den reduserte ytelsen utgjør. Arbeidsavklaringspengene for personer som er delvis sykmeldte skal reduseres med den prosentandel som sykmeldingen utgjør av full stilling. Tidspunktet da arbeidsevnen ble redusert i forhold til arbeidsavklaringspengene skal legges til grunn dersom personen har rett til både arbeidsavklaringspenger og gradert uførepensjon, forutsatt at dette tidspunktet og uføretidspunktet i forhold til uførepensjon ligger innenfor de samme tre årene. Arbeidsavklaringspenger skal reduseres med tilsvarende beløp når personen samtidig får barnepensjon etter lovens kapittel 18. Det skal kunne gis forskrift om forholdet mellom arbeidsavklaringspenger og andre reduserte ytelser fra folketrygden. Det vises til §§ 11-23 og 11-24.

Med ny alderspensjon i folketrygden innføres det en fleksibilitet i systemet med mulighet for pensjonering allerede fra 62 år. Det nye systemet bygger på at en fritt skal kunne kombinere pensjon og arbeidsinntekt, uten reduksjon av trygdeytelsen. I det videre arbeidet med pensjonsreformen vil det vurderes hvordan den nye alderspensjonen skal påvirke retten til folketrygdens midlertidige ytelser etter fylte 62 år.

Folketrygden skal sikre inntekt og dekke utgifter i bestemte situasjoner. Folketrygden skal ikke dekke utgifter som andre instanser har hovedansvar for å dekke. Folketrygdens ytelse skal være subsidiær. Forholdet mellom arbeidsavklaringspenger og ventelønn og vartpenger bør ikke reguleres i folketrygdloven. Et av hovedgrepene i St.meld. nr. 9 (2006–2007) Arbeid, velferd og inkludering, er en generell frikobling av livsoppholdsytelser fra tilleggsstønader og andre virkemidler. Tilleggsstønadene etter folketrygdloven kapittel 11 skal også kunne kombineres med basisytelse etter forskrift med hjemmel i arbeidsmarkedsloven (individstønad). Det er varslet en egen gjennomgang av de ulike stønadene. Retten til arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader skal falle bort i den utstrekning ytelsene kommer inn under ansvarsområdet i annen lovgivning, og det skal kunne gi forskrift om avgrensningen av bestemmelsen. Det vises til arbeidet med gjennomgangen av tjenestepensjonsordningene. Det vil i lys av utvalgets konklusjoner kunne bli aktuelt å komme tilbake til forholdet mellom arbeidsavklaringspenger og offentlige tjenestepensjoner.

Bestemmelsene om yrkesskade gir særlige regler for innvilgelse og beregning av rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad når nedsettelsen av arbeidsevnen skyldes yrkesskade.

Det arbeides med et forslag som innebærer at dagens yrkesskaderegler i folketrygden og yrkesskadeforsikringen slås sammen til én ny arbeidsskadeforsikring, og hvor en uavhengig enhet i offentlig regi avgjør krav om erstatning. Høringsfristen var 1. oktober 2007. Det tas sikte på å sende på ny høring et utdypet forslag til organisatorisk modell. Personer som får en yrkesskade etter at ny arbeidsskadeordning er iverksatt, vil få sine rettigheter regulert etter ny lov.

Målet for alle mottakere av arbeidsavklaringspenger er at de skal komme i arbeid. Normalt forutsetter dette at mottaker skal delta i aktivitet for å nå dette målet og få relevant oppfølgning fra Arbeids- og velferdsetaten. Et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger er at mottaker som hovedregel skal oppholde seg i riket. Det er ikke hensiktsmessig å videreføre et unntak fra kravet om opphold i riket når nedsettelsen av arbeidsevnen skyldes yrkesskade.

Personer som har nedsatt arbeidsevne på grunn av yrkesskade eller yrkessykdom skal få arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader selv om de ikke fyller vilkårene for forutgående medlemskap, og at arbeidsavklaringspenger skal kunne gis ved uføregrader helt ned til 30 pst. Arbeidsavklaringspengene skal beregnes etter de alminnelige reglene i kapittel 11, men at beregningsgrunnlaget ikke skal settes lavere enn antatt årlig arbeidsinntekt på skadetidspunktet. Hele ytelsen skal beregnes etter særreglene for yrkesskader dersom den delen av nedsettelsen av arbeidsevnen som ikke skyldes yrkesskade eller yrkessykdom er under 30 pst.

Det vises til § 11-26.

Forrige kapittelNeste kapittel