1. Sammendrag
- 1.1 Innledning
- 1.2 Ferielovens adgang til å få manglende avviklet ferie økonomisk kompensert
- 1.3 Forutgående opptjening
- 1.4 Forskuddsferie
- 1.5 Virkedagsbegrepet
- 1.6 Retten til ekstraferie for arbeidstakere over 60 år
- 1.7 Økonomiske og administrative konsekvenser
Departementet ba i 2005 hovedorganisasjonene og Moderniseringsdepartementet (nå Fornyings- og administrasjonsdepartementet) om innspill i forhold til erfaringer med ferieloven. Hensikten var å foreta en kartlegging og på denne bakgrunn vurdere endringsbehov. Departementet hadde allerede mottatt konkrete innspill om behov for endring av loven.
Partene mener i all hovedsak at ferieloven er en velfungerende lov uten de store endringsbehov. Det ble imidlertid pekt på noen forhold som departementet fant grunn til å vurdere nærmere. I etterkant av kartleggingen har dessuten EF-domstolen avsagt en dom vedrørende fortolkningen av arbeidstidsdirektivet som gjør det nødvendig med enkelte endringer i ferieloven.
Departementet mottok over 30 høringsuttalelser hvorav ca. 20 hadde merknader. Det er redegjort for høringsinstansenes syn på de ulike vurderinger og forslag i departementets høringsnotat under de enkelte kapitler i proposisjonen.
For bedre å sikre at arbeidstaker faktisk får avviklet sin ferie i tråd med arbeidstidsdirektivets krav, foreslås begrensninger i dagens mulighet til å få manglende avviklet ferie økonomisk kompensert som et alternativ til faktisk avvikling av feriefritiden. Bare ved sykdom eller permisjoner i ferieåret skal det være mulig å erstatte manglende avviklet ferie med økonomisk godtgjørelse. Samtidig foreslås det at manglende avviklet ferie i andre tilfeller skal overføres til neste år.
Videre foreslås det at alle arbeidstakere som fyller 60 år i løpet av ferieåret gis rett til ekstra ferieuke. I dag gjelder det bare arbeidstakere som fyller 60 år før 1. september. Det foreslås videre at dagens ubegrensede rett til å avtale forskuddsferie begrenses til to uker i tråd med hva som gjelder for adgangen til å avtale overføring av ferie. Det foreslås i tillegg enkelte mindre justeringer og endringer av lovteknisk karakter.
I tillegg til endringer i ferieloven foreslås lovteknisk endring i arbeidsmiljøloven for å samle og tydeliggjøre hjemmelsgrunnlaget for å fastsette den såkalte REACH-forskriften. Det foreslås dessuten endring i arbeidsmarkedsloven for å sikre hjemmel for at departementet i forskrift kan fastsette vilkår for innleie av arbeidstakere fra utleievirksomhet og for tilsyn med slik innleie. Det vises til punktene 7, 8 og 9 i proposisjonen for nærmere redegjørelse av lovteknisk endring i ferieloven §§ 7 og 9, endring i arbeidsmiljøloven, samt endring i arbeidsmarkedsloven § 27.
I proposisjonens punkt 11 er det nærmere redegjørelse for merknader til lovteksten.
Når det gjelder henvisninger til gjeldende rett, arbeidstidsdirektivet, dommer i EF-domstolen, departementets høringsforslag samt høringsuttalelsene er dette nærmere redegjort for under de enkelte punkter i proposisjonen.
Det legges til grunn at ferieloven § 11 nr. 2 annet ledd som på generelt grunnlag åpner opp for økonomisk kompensasjon for manglende avviklet ferie, ikke er i tråd med arbeidstidsdirektivets artikkel 7 og EF-domstolens fortolkning av direktivet i sak C-124/05. Denne generelle adgangen kan derfor ikke videreføres. Det må imidlertid vurderes om retten til å få økonomisk kompensasjon skal videreføres i enkelte tilfeller ved sykdom/permisjoner og i tilfeller der det dreier seg om ferie utover direktivets krav til fire uker per år.
Ferieloven § 11 nr. 2 annet ledd åpner opp for økonomisk kompensasjon for manglende ferieavvikling, både i de tilfeller der sykdom/permisjoner ikke har gjort det mulig å avvikle ferie og i andre tilfeller der det i utgangspunktet er i strid med lovens bestemmelser at ferien ikke er avviklet i løpet av ferieåret. Det antas at EF-domstolens avgjørelse gir grunnlag for å sondre mellom situasjonene. EF-domstolen synes å legge stor vekt på at en ordning med økonomisk godtgjørelse i stedet for avvikling av ferie vil fungere som et (direktivstridig) incitament til å la være å avvikle ferie. Departementet er enig i dette, men mener at argumentet først og fremst har gyldighet i tilfeller hvor manglende ferieavvikling er i strid med lovens uttrykkelige bestemmelser. Situasjonen er en annen når arbeidstaker ikke har fått avviklet ferie på grunn av sykdom og permisjoner, jf. § 9 nr. 1 og nr. 2.
EF-domstolen uttaler at den positive effekten av ferien ikke mister sin betydning selv om den avvikles i neste periode. Departementet finner imidlertid ikke grunnlag for å strekke denne uttalelsen så langt at det tilsier et krav om overføring av hele ferien i tilfeller hvor arbeidstaker f.eks. har hatt permisjon eller vært syk store deler av ferieåret. Det kan i slike tilfeller argumenteres med at behovet for ferie ofte ikke er tilstede i samme utstrekning som ellers. Det vises til at høringsinstansene har vært positive til å beholde dagens mulighet til å få manglende avviklet ferie kompensert økonomisk i de tilfeller der det er sykdom eller permisjoner som nevnt i ferieloven § 9 nr. 1 og nr. 2 som gjør at ferien ikke er avviklet. Det foreslås derfor at denne muligheten videreføres, jf. forslaget til endringer i § 7 nr. 3 annet ledd og § 11 nr. 2 annet ledd.
Flere høringsinstanser har stilt spørsmål ved om begrensningene i adgangen til å få manglende avviklet ferie økonomisk kompensert skal gjelde for ekstraferie for arbeidstakere over 60 år.
Det vises til at ferieloven regulerer den lovfestede ferien. Det vil ikke være i strid med ferieloven å avtale økonomisk kompensasjon for avtalefestet ferie utover lovens krav. Når det gjelder ekstraferie for arbeidstakere over 60 år, går denne utover arbeidstidsdirektivets krav om fire ukers årlig ferie. Det vil derfor ikke, som en tilpasning til direktivet, være nødvendig å begrense dagens mulighet til å få denne delen av ferien økonomisk kompensert. Tilsvarende gjelder for lovens krav om ferie utover fire uker, dvs. den ene dagen.
Det vises til at dagens adgang til å få manglende avviklet ferie økonomisk kompensert regulerer virkningene av et rettsbrudd (med unntak av § 9). Arbeidsgiver har etter ferieloven plikt til å sørge for at arbeidstakeren avvikler både den ordinære ferien på fire uker og en dag, samt ekstraferien for arbeidstakere over 60 år. Videre plikter arbeidstaker å avvikle hele denne ferien. Bare i de tilfeller feriepengene ikke dekker lønnsbortfallet, jf. § 5 nr. 6, kan arbeidstakeren motsette seg dette. Det vil på denne bakgrunn være underlig å oppstille to ulike regler for virkningen av brudd på ferielovens regler avhengig av om det dreier seg om ferie innenfor eller utenfor direktivets minimumsgrenser. I tillegg ville det regelteknisk bli komplisert å forholde seg til. Det foreslås derfor ikke særlige regler for manglende avviklet ferie utover direktivets krav om fire uker.
Det legges til grunn at forslaget om å begrense muligheten for å yte økonomisk kompensasjon framfor å avvikle ferie vil skape et større incitament til å etterleve ferielovens krav om at den lovbestemte ferien skal avvikles i løpet av ferieåret. Det vil fremdeles være tilfeller der ferien til tross for lovens krav likevel ikke blir avviklet. Det praktiske alternativet som best sikrer overensstemmelse med arbeidstidsdirektivets og ferielovens intensjon for disse tilfeller, vil være en regel om at ikke avviklet ferie skal overføres til påfølgende år. Departementet er klar over de problemstillingene som er blitt påpekt fra flere av høringsinstansene knyttet til en slik regel.
Det vises til at dagens adgang til å få manglende avviklet ferie økonomisk kompensert gjør det enkelt for arbeidsgiver og arbeidstaker å ordne opp i de tilfeller lovens krav til ferieavvikling ikke er fulgt. En automatisk overføring av ikke avviklet ferie vil legge et større press og en aktivitetsplikt på arbeidsgiver for å unngå en situasjon der arbeidstakeren kan avvikle en lang ferie påfølgende år. Det antas at en begrensning i adgangen til å få manglende avviklet ferie økonomisk kompensert vil bidra til at arbeidstakere vil være interessert i å avvikle ferien innenfor året. Det vil allikevel kunne være enkelte arbeidstakere som er mer interessert i å overføre enn å avvikle ferien.
I høringsuttalelsen fra Helse- og omsorgsdepartementet er det foreslått at manglende avviklet ferie bare skal overføres i de tilfeller der arbeidstakeren på grunn av arbeidsgiverens forhold ikke har fått avviklet ferien. Dette vil legge et sterkere press på arbeidstaker til å faktisk avvikle den lovfestede ferien. Ofte vil det være ulike omstendigheter som gjør at ferien ikke blir avviklet, og det vil ikke alltid være klart hvorvidt det skyldes arbeidsgiver eller arbeidstaker. En slik regel vil rettsteknisk være vankelig å praktisere og det foreslås derfor ikke en slik begrensning i plikten til å overføre ferien.
Det foreslås en presisering i lovteksten, slik flere har foreslått, både arbeidsgivers plikt til å sørge for at arbeidstaker avvikler ferien og arbeidstakers plikt til å avvikle denne, jf. § 5 nr. 1.
Når det gjelder arbeidsgivers manglende oppfyllelse av sine plikter vil dette også kunne gi grunnlag for erstatning etter § 14 dersom arbeidsgiveren er å bebreide. Det kan ikke uten videre legges til grunn at arbeidstakeren vil ha like stort utbytte av en ekstra lang ferie det påfølgende år alternativt til at ferien var fordelt over to år. I tråd med Arbeidstilsynets innspill foreslås det derfor å ta inn en henvisning til erstatningsregelen i § 14 i bestemmelsen som regulerer overføring av ikke avviklet ferie. En slik henvisning vil også tydeliggjøre plikten til å avvikle ferien.
Når det gjelder innspillene om eventuell regulering og lovfesting av hvorvidt overført ferie kan overføres videre til et nytt år og en eventuelt øvre grense her viser departementet til at både arbeidstidsdirektivet og ferieloven stiller krav om årlig ferie. I utgangspunktet vil verken en økonomisk kompensasjon eller en overføring av ikke avviklet ferie være i overensstemmelse med prinsippet i direktivet og ferieloven om årlig ferie av et visst omfang. På bakgrunn av uttalelser fra EF-domstolen i sak C-124/5, vil imidlertid en overføring være bedre i samsvar med direktivet enn økonomisk kompensasjon. Dersom den foreslåtte regelen om overføringen skulle begrenses til ett år, vil alternativet være at arbeidstakeren mister ferien. Det antas at en slik begrensning vil være mindre forenlig med direktivet og foreslår derfor ingen begrensninger i adgangen til å overføre ikke avviklet ferie. Det vil derfor i utgangspunktet være mulig å overføre ikke avviklet ferie til neste år og videre til påfølgende år.
Det foreslås på denne bakgrunn en ny bestemmelse om overføring av ikke avviklet ferie i ny § 7 nr. 3 andre ledd og presiseringer i § 5 nr. 1 for å tydeliggjøre arbeidsgivers og arbeidstakers plikt til å avvikle ferie. Dersom manglende avviklet ferie skyldes sykdom eller permisjoner som nevnt i § 9 nr. 1 og 2, foreslås ingen endringer i dagens adgang til å overføre ferie.
Spekter påpeker at forslagene til unntak fra krav om overføring av ikke avviklet ferie er for snevre, og at ulike typer fravær er en vesentlig grunn til at ferie ikke avvikles i løpet av ferieåret. Det vises blant annet til at arbeidsmiljøloven kapittel 12 gir rett til permisjoner av lengre varighet, f.eks. utdanningspermisjon. Forslag om overføring av ikke avviklet ferie i disse tilfellene vil føre til opphoping av ferien.
Det vises her til at ferieloven § 9 nr. 2 bare begrenser arbeidsgivers rett til å legge ferien til tid hvor det ytes fødselspenger eller adopsjonspenger etter folketrygdloven. § 9 nr. 3 inneholder en tilsvarende begrensning for pliktig militærtjeneste. I den utstrekning øvrige permisjoner/fravær gir rettigheter etter ferieloven, vil loven ikke være til hinder for at arbeidsgiver legger ferien til permisjonstiden. Det vil derfor i utgangspunktet ikke være noe som skal overføres.
Departementet mener at gjeldende avtaleadgang om overføring av ferie bør beholdes ved siden av den foreslåtte bestemmelsen om overføring av ikke avviklet ferie. Det påpekes at en bestemmelse om obligatorisk overføring av ferie, på samme måte som gjeldende betalingsregel, regulerer rettsvirkningen av et lovbrudd. Dersom dagens avtaleadgang skulle inngå som en del av denne ville det i større utstrekning legitimere ordningen. Det antas at det også vil være enklere for en arbeidsgiver å stå imot press fra arbeidstaker om overføring utover 12 dager dersom dagens avtaleadgang videreføres. Det vises også til at de ovennevnte forslagene til presiseringer i § 7 nr. 3 andre ledd, som departementet antar i større utstrekning enn høringsforslaget, vil imøtekomme noen av de lovtekniske innspillene som er kommet og som tydeliggjør at dette er to ulike bestemmelser.
Ferieloven har ingen bestemmelser om karenstid før arbeidstaker gis rett til ferie, jf. referanse til sak C-173/99 i EF-domstolen. Ferieloven gir arbeidstaker rett til feriefritid hvert ferieår og full opptjening av feriepenger fra første dag uavhengig av om arbeidstakeren er midlertidig eller fast ansatt. Dommen fra EF-domstolen relaterer seg til en situasjon som ikke er sammenlignbar med det norske systemet. Det finnes ikke tilstrekkelige holdepunkter i nevnte sak som tilsier at ferielovens krav om forutgående opptjening bør endres.
I 2002 ble spørsmålet om hvorvidt et krav om forutgående opptjening av feriepenger er i tråd med arbeidstidsdirektivets krav om årlig betalt ferie reist av EU-kommisjonen til svenske myndigheter i forhold til en tilsvarende regulering i den svenske semesterloven. Det ble her vist til at retten til betalt ferie ble opparbeidet allerede første året i arbeid og at tilsvarende ordninger med forutgående opptjening var vanlig i en rekke EU-land. EU-kommisjonen valgte å ikke forfølge saken videre.
Departementet mener derfor det ikke er grunnlag for å hevde at vårt system med forutgående opptjening er i strid med direktivet.
Unio viser til at dagens system med forutgående opptjening i stor grad rammer kvinner som har vært i ulønnet permisjon, og at det derfor er en utfordring sett fra et likestillingsperspektiv. Det vises til at ferielovens opptjeningssystem er likt for alle og kun innebærer en forskyvning av utbetalingen. For arbeidstakere som går ut i foreldrepermisjon eller som velger å gå ut av arbeidslivet noen år, vil de tidligere opptjente feriepengene bli utbetalt under permisjonen eller når arbeidsforholdet avvikles. Arbeidstaker kan i prinsippet velge å spare pengene for å benytte de når vedkommende kommer tilbake i jobb.
Det kan videre være uheldig at nyutdannede som skal ut i sin første jobb, av økonomiske årsaker ikke ser seg i stand til å avvikle ferie. En mulig omlegging av ferielovens opptjeningssystem reiser imidlertid en rekke problemstillinger som må utredes før de eventuelt kan vurderes. Det foreslås på denne bakgrunn ikke endringer nå.
Den vide adgangen til å avvikle ferie forskuddsvis kan oppleves som positiv for noen arbeidstakere. På den annen side vil det samme argumentet kunne gjøres gjeldende i forhold til adgangen til å overføre ferie til det påfølgende ferieår. Der er det likevel innført en begrensning i overføringsadgangen på 12 virkedager, jf. ferieloven § 7 nr. 3. Det er vanskelig å begrunne at det skal gjelde så vidt ulike regler for de to nevnte tilfellene. Selv om man ikke risikerer at arbeidstakers ferierettigheter går tapt ved avvikling av forskuddsferie, vil denne adgangen kunne innebære at en arbeidstaker blir gående en lang periode uten ferie. Dette er i strid med ett av hovedhensynene bak ferieloven – og arbeidstidsdirektivet – å sikre arbeidstakerne en viss årlig arbeidsfri til hvile og rekreasjon. Det vises til at arbeidstidsdirektivet og kravet om fire ukers årlig betalt ferie er kommet etter ferieloven av 1988. Dagens ubegrensede rett til å avvikle ferie på forskudd har således ikke vært vurdert i forhold til direktivet.
Det vises til at selv med en begrensning i adgangen til å avvikle forskuddsferie til to uker vil arbeidstakere kunne avvikle lengre perioder med ferie dersom forskuddsferie kombineres med overføring av feriedager.
Det foreslås at dagens adgang til å avtale avvikling av ferie forskuddsvis begrenses til 12 virkedager på tilsvarende måte som gjelder for adgangen til å overføre ferie til påfølgende år, jf. endringer i § 7. Av pedagogiske grunner foreslås det at § 7 nr. 3 første punktum om adgangen til å fravike bestemmelsen, skilles ut og reguleres i et nytt nr. 4. Adgangen til å ta ut forskuddsferie og overføre feriedager fremkommer i § 7 nr. 3.
Hovedproblemstillingen knyttet til virkedagsbegrepet i forhold til de som arbeider ordinær femdagersuke, er at ferielovens virkedagsbegrep kan misforstås og gi inntrykk av en rett til fem ukers ferie. Det fremgår av ferieloven § 5 nr. 4 hvordan virkedager skal beregnes. Det vises til at virkedagsbegrepet også ble utførlig drøftet i Ot.prp. nr. 54 (1986–1987).
Departementet har vurdert om begrepet "virkedager" kan erstattes av for eksempel "dager", "ukedager" eller "arbeidsdager" for bedre å harmonere med den alminnelige språklige forståelsen hos brukerne av lovverket.
Selv om det er svakheter ved virkedagsbegrepet, er departementet av den oppfatning at gjeldende begrep bør videreføres. For å avhjelpe problemene knyttet til den språklige forståelsen av begrepet, foreslås det imidlertid å flytte § 5 nr. 4 om beregning av feriefritid til § 5 nr.1 som omhandler den alminnelige feriefritid slik at denne blir nytt tredje og fjerde punktum i bestemmelsen i § 5 nr. 1.
En sentral problemstilling knyttet til virkedagsbegrepet og skift-/turnusarbeid er at søndag ikke omfattes av ferien. En som går skift/turnus kan risikere å arbeide lørdag og søndag før ferien starter og således i praksis ha to dager kortere "ferie". Ferieloven § 5 nr. 5 vil imidlertid uansett sikre arbeidstakeren en søndag fri i for- eller etterkant av ferien.
Det vises utførlig til i proposisjonen at disse og andre problemstillinger ble grundig drøftet og vurdert i ferielovens forarbeider, jf. Ot.prp. nr. 54 (1986–1987).
Departementet har forståelse for at ferieavviklingen for arbeidstakere som arbeider skift/turnus i enkelte tilfeller kan medføre forskjeller som kan oppleves som urimelige. Samtidig er problemstillingene sammensatte, og det er vanskelig å finne praktikable løsninger som tar hensyn til de svært ulike arbeidstidsordningene som praktiseres.
Det vises til de grundige avveininger og vurderinger som ble gjort i Ot.prp. nr. 54 (1986–1987) og en kan ikke se at det er kommet nye argumenter i forbindelse med høringen som gir grunnlag for en annen vurdering enn den som ble gjort der. Det foreslås ikke endringer i forhold til virkedagsbegrepet for de som arbeider skift/turnus.
Det vises til at dagens skjæringstidspunkt har sin bakgrunn i at ferieåret ble endret, og at det ikke var ønskelig at dette skulle føre til en utvidelse av antall arbeidstakere som hadde rett til en ekstra ferieuke. Departementet har imidlertid forståelse for at dagens regel som opprettholder et skille mellom de som tilhører samme årskull kan virke urimelig.
Ferieloven ellers legger kalenderåret til grunn og at et skjæringstidspunkt 1. september bryter med dette. Det vil derfor ha en viss regelforenklingseffekt dersom skjæringstidspunktet fjernes slik at alle som fyller 60 år i løpet av kalenderåret, får rett til ekstraferie.
For den enkelte virksomhet vil kostnadene ved å fjerne dagens skjæringstidspunkt være beskjedne. Arbeidsgivers direkte kostnader vil ikke øke, men det vil påløpe et produksjonstap ved at lønnskostnadene denne uken vil gå til å dekke ferie uten at det ytes arbeidsinnsats. På grunn av begrensningen til 6 G for beregning av den ekstra ferieuken vil imidlertid feriepengene bli lavere enn lønnskostnadene for dem med en årsinntekt over 6 G.
Det foreslås å fjerne dagens skjæringstidspunkt for rett til ekstra ferie for arbeidstakere over 60 år slik at alle som fyller 60 år i løpet av ferieåret får en ekstra ferieuke.
Departementet er enig med arbeidstakersidens argumenter om at begrensningen til 6 G for beregning av den ekstra ferieuken ikke kan sammenlignes med rettigheter for øvrig etter folketrygden. Henvisningen til folketrygdlovens grunnbeløp indikerer imidlertid et tak for beregningen av feriepengegrunnlaget. Folketrygdens grunnbeløp utgjør i dag kr 70 256. Ferielovens begrensning til 6 G for ekstraferie vil derfor bare ramme de arbeidstakere hvor feriepengegrunnlaget er høyere enn kr 421 536. En endring som innebærer at grensen på 6 G fjernes eller heves vil således ubetinget komme de arbeidstakere til gode som tjener mest.
Departementet er usikker på hvorvidt det vil bidra til å få flere til å stå lenger i arbeid dersom arbeidstakere med en årsinntekt på over 400 000 kroner fullt ut får dekket inntektstapet når de avvikler den ekstra ferieuken. Departementet vises her til forslaget under proposisjonens punkt 6.1.4 om å fjerne skjæringstidspunktet slik at retten til denne ekstraferien vil tilkomme flere 60-åringer, og synes det er viktigere enn å sikre at de med den høyeste inntekten fullt ut får kompensert lønnsbortfallet. På denne bakgrunn vil departementet ikke foreslå å fjerne eller heve grensen.
Under kartleggingen ble det reist spørsmål ved om arbeidstaker er pliktig til å avvikle den ekstra ferieuken også i de tilfeller der begrensningen til 6 G gjør at feriepengene ikke dekker lønnsbortfallet. Det ble pekt på at begrensningen til 6 G i slike tilfeller ville være urimelig.
Det vises til at ferieloven § 5 nr. 6 andre punktum åpner for at arbeidstaker kan motsette seg "avvikling av feriefritid og eventuell tilleggsfritid" dersom feriepengene ikke dekker lønnsbortfallet under ferien. Begrepet "tilleggsfritid" omtales i § 5 nr. 5, bestemmelsen viser således ikke eksplisitt til "ekstraferie" som gis til arbeidstakere over 60 år etter § 5 nr. 2. Departementet er imidlertid av den klare oppfatning at "ekstraferie" vil være en del av den "feriefritid" som det refereres til i § 5 nr. 6 andre punktum. Arbeidstakere kan derfor motsette seg avvikling av ekstraferie i den utstrekning begrensningen til 6 G innebærer at feriepengene ikke dekker lønnsbortfallet under ferieavviklingen. Det antas at det ikke vil være nødvendig å presisere dette ytterligere i loven.
Ved å fjerne dagens skjæringstidspunkt for retten til ekstraferie for arbeidstakere på 60 år, vil 1/3 flere av landets 60-åringer få en ekstra ferieuke. Dette innebærer anslagsvis 13 700 arbeidstakere med en gjennomsnittsinntekt på 7 800 kroner i uken, dvs. om lag 100 mill. kroner totalt som vil gå til å betale ferie istedenfor arbeidsinnsats. Fordi gjennomsnittsinntekten også inneholder inntekter som på årsbasis overstiger 6 G, og som ikke tas med ved beregning av ekstraferien, vil imidlertid den totale kostnaden for arbeidsgiverne bli lavere enn 100 mill. kroner. I tillegg vil det påløpe et produksjonstap den uken arbeidstakerne har ferie istedenfor å bidra til inntjening. Det er vanskelig å anslå kostnadene fordi det også må tas hensyn til den positive effekten en ekstra ferieuke kan få for produktiviteten ellers i året.
De øvrige forslagene vil ikke føre til vesentlige administrative eller økonomiske konsekvenser for virksomhetene eller det offentlige.