Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

1. Sammendrag

Justisdepartementet legger frem forslag om endringer i straffeloven 1902 for å kriminalisere kjøp av seksuell omgang og handling i Norge og i utlandet. Det foreslås også enkelte endringer i bestemmelsen om kjøp av sex fra barn. Departementet foreslår en endring i straffeprosessloven for å gi adgang til teknisk kontroll av kommunikasjonsanlegg ved håndheving av straffebudet som retter seg mot enkelte forberedelseshandlinger til overgrep mot barn ("grooming").

I kapittel 2 i proposisjonen gjennomgår departementet bakgrunnen for lovforslaget, i kapittel 3 redegjøres det for rettstilstanden i de andre nordiske landene, og i kapittel 4 gis det en oversikt over internasjonale forpliktelser. Det vises til proposisjonen på disse punktene.

Etter gjeldende rett er det straffbart mot vederlag å ha seksuell omgang eller handling med personer under 18 år. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil 2 år.

Departementet opprettholder etter høringsrunden høringsnotatets forslag om å kriminalisere kjøp av seksuell omgang eller handling med personer over 18 år. Spørsmålet om kriminalisering har vært utredet flere ganger tidligere. Selv om høringsinstansene ikke uttrykkelig ble bedt om å gi sitt syn på spørsmålet, er det flere som har benyttet anledningen til å gjøre det.

Departementet anser ikke at et forbud mot kjøp av sex er i strid med retten til familieliv/privatsfære, slik denne retten er nedfelt i den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.

I høringsnotatet tok departementet til orde for å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester generelt, og ikke avgrense straffebudet til kjøp av sex av spesielt utsatte eller sårbare mennesker. Det ble vist til at likhetshensyn taler mot å begrense straffebudet til visse grupper mennesker, det samme gjør hensynet til straffebudets effektivitet.

Departementet foreslår å videreføre høringsnotatets forslag om et generelt forbud mot kjøp av seksuell omgang eller handling. I likhet med et klart flertall av høringsinstansene mener departementet at det er nødvendig med et generelt forbud mot kjøp av seksuelle tjenester for å kunne ramme kjøp av seksuelle tjenester fra ofre for menneskehandel. Et generelt forbud vil også kunne bidra til å svekke rekrutteringen av nye kunder, og dermed hindre at prostitusjonsmarkedet stadig øker.

Straffeloven 1902 har litt ulik systematikk for om det er egne straffebud som beskytter barn, eller om det er straffskjerpende at en handling er begått mot et barn. Straffeloven setter straff for seksuell handling med noen som ikke har samtykket, mens det er gjort straffskjerpende at handlingen har skjedd med barn under 16 år. Det er også en særbestemmelse om straff for den som forleder noen under 16 år til å utvise seksuelt krenkende atferd.

Departementet foreslår etter en samlet vurdering inntil videre å beholde et eget straffebud som rammer kjøp av sex fra personer under 18 år, og foreslår derfor en ny bestemmelse som rammer kjøp av seksuell omgang og handling fra voksne. Departementet vil komme tilbake til valget mellom én og to bestemmelser i forbindelse med fremlegging av forslag til ny straffelov – spesiell del.

Straffeloven regulerer anvendelsen av straffelovens bestemmelser på handlinger foretatt i utlandet av norsk statsborger. Straffelovens bestemmelse om forbud mot kjøp av sex fra mindreårige er inntatt i oppregningen over lovbrudd som kan strafforfølges i Norge også når de er begått i utlandet av norsk statsborger eller en i Norge hjemmehørende person. I høringsnotatet fant departementet ikke grunn til å foreslå samme utvidede jurisdiksjon for kjøp av sex fra voksne.

Departementet foreslår likevel etter en samlet vurdering at straffebudet som skal ramme kjøp av seksuell omgang eller handling fra personer over 18 år, tas inn i bestemmelsen i straffeloven som gjør handlingen straffbar i utlandet. Selv om det kan være utfordringer knyttet til håndhevingen av en slik bestemmelse, er seksuell utnyttelse og menneskehandel i høy grad et internasjonalt problem. Den foreslåtte bestemmelsen kan også bidra til å skape en holdningsendring fordi det er grunn til å tro at mange norske menn kjøper sex for første gang i utlandet.

Straffeloven § 203 første ledd som rammer kjøp av seksuelle tjenester fra mindreårige, har følgende ordlyd:

"Den som mot vederlag har seksuell omgang eller handling med en person under 18 år, straffes med bøter eller med fengsel inntil 2 år."

I høringsnotatet fremheves det at denne formuleringen gjør det tvetydig om bestemmelsen også rammer den som selger sex, og det foreslås endringer i ordlyden for å klargjøre dette.

I proposisjonen gjennomgås de enkelte elementene i forslaget, høringsinstansenes kommentarer og departementets syn nå.

Departementet viderefører høringsnotatets forslag om at det er kjøp av seksuell omgang eller handling som bør rammes av straffebestemmelsen.

Et særskilt spørsmål er om straffebestemmelsen skal ramme kjøp av at noen utfører seksuell omgang eller handling med seg selv. Dersom noen mot vederlag oppnår at den prostituerte utfører seksuell omgang med seg selv eller bruker gjenstander til dette, kan det etter departementets syn være like straffverdig som at kjøperen direkte foretar den seksuelle omgangen. Departementet foreslår derfor at det fastsettes særskilt at dette også er straffbart. For seksuell handling vil det derimot føre for langt å utvide straffansvaret til også seksuell handling med seg selv. Det ville for eksempel kunne ramme stripping, og det er ikke hensikten med lovforslaget. Departementet foreslår videre at en tilsvarende formulering tas inn i straffeloven § 203, slik at barn gis det samme vernet mot å mot vederlag utføre seksuell omgang med seg selv eller med gjenstander.

I høringsnotatet uttales at det straffverdige i handlingen er at den seksuelle omgangen eller handlingen oppnås på en bestemt måte – gjennom betaling, typisk med penger, eller med andre midler. Det er tilstrekkelig for straffansvar at vederlag er avtalt og den seksuelle omgangen eller handlingen på grunn av dette er påbegynt. Vederlagets form er likegyldig. I høringsnotatet foreslås det videre at straffebudet også bør ramme tilfeller der vederlaget avtales eller ytes av en annen person enn den som oppnår den seksuelle omgangen eller handlingen, og at man i slike tilfeller skal kunne straffe begge personene. Departementet viderefører høringsnotatets forslag, slik at bestemmelsen rammer seksuell omgang eller handling som oppnås mot vederlag, og at vederlagets form er uten betydning. Departementet viderefører også forslaget om at straffebudet rammer tilfeller der vederlaget avtales av en annen person enn den som oppnår den seksuelle omgangen eller handlingen. En slik endring foreslås også i § 203, for at straffebudene skal omfatte de samme situasjonene.

Etter gjeldende rett er skyldkravet i strafferetten forsett, med mindre det uttrykkelig fremgår at også uaktsomme handlinger er straffbare.

I høringsnotatet foreslås det at skyldkravet for å kunne bli straffet for kjøp av sex er forsett. Forsettet må dekke alle omstendighetene i gjerningsbeskrivelsen, herunder årsakssammenhengen mellom vederlaget og den seksuelle omgangen eller handlingen.

Departementet foreslår å videreføre høringsnotatets forslag.

Strafferammen for kjøp av seksuelle tjenester fra mindreårige er bøter eller fengsel inntil 2 år.

I høringsnotatet ble det foreslått at strafferammen for kjøp av sex fra voksne skal være bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler. Med denne kombinasjonsadgangen mellom bøter og fengsel vil det være adgang til pågripelse. Departementet reiste spørsmål om det bør gjelde en forhøyd strafferamme dersom handlingen er begått under bestemte omstendigheter, for eksempel ved utnytting av en særlig sårbar situasjon eller lignende.

Departementet viderefører etter en samlet vurdering høringsnotatets forslag til strafferamme på bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler. På bakgrunn av høringen foreslår departementet også en forhøyd strafferamme på fengsel inntil 1 år dersom handlingen er særlig krenkende, og den ikke kan straffes etter andre bestemmelser. Dette gir mulighet til å straffesanksjonere de tilfellene hvor handlingen som er begått, er kvalifisert krenkende uten at den kan straffes som legemsbeskadigelse eller voldtekt.

Ut fra sammenhengen i regelverket foreslår departementet en tilsvarende bestemmelse om straffskjerpelse i § 203 bestemmelsen om kjøp av sex fra barn. Departementet finner at strafferammen passende bør settes til 3 år.

Som fornærmet i straffeprosessen har man rett til innsyn i sakens dokumenter, krav på underretning om påtalemyndighetens avgjørelser og mulighet til å klage over påtaleavgjørelsene. Noen fornærmede har rett til bistandsadvokat. Noen straffebud anses utelukkende for å verne offentlige interesser, og har da ingen fornærmet.

Departementet anser det som mest naturlig at straffebudet ikke anses å ha noen fornærmet, i likhet med hallikbestemmelsen. I noen tilfeller vil straffebudet anvendes i konkurrens med andre bestemmelser der den som selger seksuelle tjenester, vil være fornærmet. Dersom det for eksempel foreligger en situasjon hvor en person er utsatt for menneskehandel og tvunget til prostitusjon, vil personen bli ansett som fornærmet etter bestemmelsen om menneskehandel. Selv om den som selger sex ikke er å anse som fornærmet, vil den prostituerte etter omstendighetene kunne anses for å ha en slik tilknytning til saken at vedkommende vil ha samme rettigheter. For eksempel kan rett til innsyn i straffesakens dokumenter følge av andre bestemmelser.

I høringsnotatet ba departementet om høringsinstansenes syn på om ordlyden i straffeloven 1902 § 203 om kjøp av sex av mindreårige bør justeres i tråd med utkastet til ny § 202 a, og viste blant annet til at det er en språklig tvetydighet knyttet til sammenhengen mellom vederlaget og den seksuelle handlingen eller omgangen. Bestemmelsen kan også leses slik at den omfatter den som mottar vederlag for å ha seksuell omgang eller utfører seksuell handling med noen under 18 år.

Departementet opprettholder høringsnotatets forslag om å samordne ordlyden i de to bestemmelsene. Det gir best samsvar i regelverket med likelydende bestemmelser.

Etter gjeldende rett er medvirkning til seksualforbrytelser generelt straffbar. I høringsnotatet ba departementet om høringsinstansens syn på om det er nødvendig å gjøre unntak fra den generelle medvirkningsbestemmelsen. Medvirkningsansvaret vil under enhver omstendighet ikke ramme den som selger sex.

Etter departementets vurdering er det ikke nødvendig å gjøre unntak fra den alminnelige medvirkningsbestemmelsen. Det er tilstrekkelig at det i proposisjonen her går klart frem at medvirkningsansvaret ikke rammer den som selger sex.

I høringsnotatet ble det uttalt at forsøk på kjøp av sex vil være straffbart, og at det vil foreligge et straffbart forsøk dersom avtale er inngått eller vederlaget er ytet, men den seksuelle handlingen eller omgangen ikke er påbegynt.

Departementet opprettholder høringsnotatets forslag. Forsøkstidspunktet er først overtrådt når avtalen er inngått – det vil si at den prostituerte etter forslaget fortsatt har juridisk rom til å kunne forhandle.

Dersom noen i samme handling overtrer flere straffebestemmelser, taler man gjerne om konkurrens.

I høringsnotatet gikk departementet ikke inn for å gjøre unntak fra den alminnelige regelen om at flere straffebestemmelser kan anvendes på samme handling når de dekker forskjellige aspekter ved den.

Departementet viderefører høringsnotatets forslag om ikke å gjøre unntak fra den alminnelige læren om konkurrens. Dersom handlingen samtidig oppfyller gjerningsinnholdet i andre bestemmelser, bør bestemmelsen om kjøp av seksuell omgang eller handling etter vanlig lære kunne anvendes samtidig med disse når bestemmelsene tar sikte på forskjellige sider ved den straffbare handlingen.

Med den foreslåtte strafferammen (bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler) vil politiet ha adgang til å benytte tvangsmidler som pågripelse og fengsling, ransaking, skjult fjernsynsovervåking på offentlig sted og avlytting av samtale (samtale som politiet selv deltar i eller med samtykke fra en av samtalepartene). I høringsnotatet reiste departementet spørsmål om politiet i saker om kjøp av seksuelle tjenester burde gis adgang til kontroll av kommunikasjonsanlegg etter straffeprosessloven. Departementet fremmet imidlertid ikke forslag om adgang til slik kontroll, men under høringen er det flere instanser som har benyttet anledningen til å redegjøre for sine synspunkter på spørsmålet.

Departementet viser til redegjørelsen i høringsnotatet og til høringsinstansenes synspunkter, og fremmer ikke forslag om adgang til å bruke kommunikasjonskontroll ved etterforsking av saker om brudd på bestemmelsen om kjøp av seksuell omgang eller handling.

I høringsnotatet opplyses det at prostitusjonsmarkedet skal kartlegges på forhånd, og at kartleggingen skal gjennomføres slik at den kan gjentas etter noen tid for å evaluere effekten av loven. Det er også understreket at forslaget om kriminalisering må ses i sammenheng med andre tiltak, særlig rettet mot menneskehandel. Det ble opplyst at tiltakene i regjeringens handlingsplan mot menneskehandel (2006–2009) og hjelpetiltak rettet mot dem som allerede er i prostitusjon, vil bli særlig fulgt opp.

Forslagene om kartlegging av prostitusjonsmarkedet på forhånd og evaluering i ettertid for å måle effekten av loven, får bred støtte i høringen. Enkelte høringsinstanser har kritisert at omtalen av tiltak ikke er konkret nok, og bedt om at tiltakene må være på plass før loven trer i kraft.

Departementet understreker at arbeidet med å sette i verk hjelpetiltak pågår på flere plan. Som opplyst i høringsnotatet hører flere av tiltakene inn under ansvarsområdet til andre departementer.

Arbeidet med å kartlegge prostitusjonsmarkedet startet i januar 2008, og skal sluttføres høsten 2008. Oppdraget utføres av forskningsstiftelsen Fafo. Kartleggingen av prostitusjonsmarkedet, med spesiell vekt på organisering av virksomheten og prostituertes egne erfaringer, er ikke bare viktig som et grunnlag for senere evaluering. Den er også viktig for å utforme målrettede tiltak for å begrense eventuelle skadevirkninger av kriminaliseringen. Departementet understreker at ikraftsettingen av lovforslaget vil bli fulgt nøye, både med hensyn til hvordan loven blir håndhevet, og hvordan den ser ut til å påvirke mulighetene for sosiale tiltak blant prostituerte.

Straffeloven setter straff for den som har avtalt et møte med et barn under 16 år og som med forsett om å begå en handling som nevnt i §§ 195, 196 eller 200 annet ledd, har kommet frem til møtestedet eller et sted hvor møtestedet kan iakttas (såkalt "grooming"). Strafferammen er bøter eller fengsel inntil 1 år.

Straffeprosessloven gir hjemmel til å foreta teknisk kontroll av kommunikasjonsanlegg, for eksempel å innstille eller avbryte overføring av samtaler til eller fra bestemte telefoner eller datamaskiner som den mistenkte besitter eller kan antas å ville bruke, å stenge slike anlegg for kommunikasjon, å identifisere anlegg ved hjelp av teknisk utstyr eller at eier eller tilbyder av nett gir politiet opplysninger om hvilke kommunikasjonsanlegg som i et bestemt tidspunkt har vært i forbindelse med slike anlegg. Slik kommunikasjonskontroll kan retten gi tillatelse til dersom noen med skjellig grunn mistenkes for en handling som kan medføre straff i fengsel i 5 år eller mer, eller ved brudd på nærmere bestemte straffebestemmelser.

I Ot.prp. nr. 18 (2006–2007) reiste departementet spørsmål om politiet bør ha adgang til kontroll av kommunikasjonsanlegg etter straffeprosessloven § 216 b for å håndheve straffeloven 1902 § 201 a. Siden en slik utvidelse ikke hadde vært på høring, foreslo ikke departementet endringer på det tidspunktet. I høringsnotatet ba departementet nå om synet på om slik kontroll av kommunikasjonsanlegg bør kunne gjennomføres for å håndheve forbudet mot "grooming".

Departementet foreslår å videreføre forslaget om adgang til å foreta kommunikasjonskontroll etter straffeprosessloven § 216 b ved skjellig grunn til mistanke om overtredelse av straffeloven 1902 § 201 a. Kommunikasjonskontroll er et inngripende virkemiddel, og det er betenkeligheter med å utvide området for bruken av slike virkemidler. Imidlertid er det viktig at den beskyttelsen som straffebudet oppstiller for barn, ikke blir illusorisk fordi politiet mangler virkemidler som er nødvendige for å etterforske (og avverge) slike saker.

Det vil kreve ressurser å håndheve en ny straffebestemmelse i samsvar med forslaget til § 202 a i straffeloven. For å sikre at straffebudet oppnår den ønskede effekt, er det nødvendig at politi- og påtalemyndighet prioriterer og aktivt forfølger overtredelser av straffebudet.

Det må antas at en kriminalisering av kjøp av seksuell omgang eller handling vil føre til umiddelbare endringer i prostitusjonsmarkedet. Gatemarkedet vil dels forsvinne eller bli mer skjult. Politiets innsats vil måtte rettes mot det såkalte innendørsmarkedet, der prostitusjonsvirksomhet drives fra leiligheter, på hoteller mv. Håndhevende myndigheter må i stor utstrekning rette fokus mot annonsering som foretas ved bruk av trykt skrift, Internett og på andre måter. Dette nødvendiggjør en ressurskrevende metodebruk for politiet.

Etterforsking av kjøp av sex i utlandet vil være mer ressurskrevende enn etterforsking i Norge.

Forslaget om endring i straffelovens bestemmelse om kjøp av sex av mindreårige er i det vesentlige bare en presisering av det som allerede ligger i gjeldende rett, og antas ikke å medføre økonomiske og administrative konsekvenser.

Forslaget om kommunikasjonskontroll for å håndheve straffelovens bestemmelse om "grooming" vil kunne føre til isolert sett økte utgifter til slik metodebruk. Man har foreløpig liten erfaring med i hvor mange slike saker årlig det kan være behov for kommunikasjonskontroll. Imidlertid vil kommunikasjonskontroll som etterforskingsmetode kunne medføre en nedgang i antall overgrep mot barn, og derved gi gevinst i form av færre skader og redusert behov for ressurser til strafferettslig forfølgning.

Neste kapittel