24.1 Sammendrag

Det følger av en fast og langvarig ligningspraksis at kostnader til juridisk bistand i klagesaker og rettssaker om ilignet skatt ikke er fradragsberettiget. En vanlig begrunnelse for at slike kostnader ikke er fradragsberettiget, har vært at de knytter seg til fastleggelse eller endring av ilignet skatt (som ikke er en fradragsberettiget kostnad), og derfor ikke påvirker størrelsen av den skattepliktige inntekten. Kostnadene kan riktignok påvirke skattens størrelse, og dermed virksomhetens resultat etter skatt, men virksomhetens resultat før skatt vil forbli uendret.

At det ikke er fradragsrett for sakskostnader betyr i praksis lite i saker hvor skattyteren vinner og får dekket sine sakskostnader fra staten. En fradragsrett for sakskostnader måtte i tilfelle kombineres med skatteplikt for erstatningen, slik at det ble liten eller ingen netto fradragseffekt (utover tidfestingsforskjellen). Fradragsspørsmålet kommer derimot på spissen i saker hvor skattyteren ikke får dekket sine sakskostnader av den statlige motpart, vanligvis fordi han taper saken helt eller delvis, samt eventuelt pålegges å dekke statens prosesskostnader i tillegg til sine egne. En eventuell fradragsrett for sakskostnader (med korresponderende skatteplikt for mottatt erstatning) vil ha en skatteverdi lik den aktuelle skattesatsen for de ulike skattytergrupper.

Det kan anføres enkelte rimelighetsargumenter for fradragsrett. Skattytere har en lovpålagt plikt til å gi opplysninger og til å samarbeide med ligningsmyndighetene for å fastsette en korrekt ligning. Retten til administrativ klage og eventuelt til å prøve gyldigheten av ligningen ved domstolene er en rettssikkerhetsgaranti for skattyterne. Sakskostnader i næringslivets skattesaker kan hevdes å være en nødvendig og integrert del av den inntektsbringende virksomheten. Sakskostnader om andre, mer forretningsmessige sider i en bedrift vil generelt være fradragsberettiget som næringskostnader i bedriften. Det er også i stor grad fradragsrett for næringskostnader uten direkte sammenheng med inntjening av skattepliktige inntekter, for eksempel stiftelseskostnader, regnskapskostnader, erstatningsansvar mv. i næringen. I tillegg bygger skattesystemet på til dels kompliserte regler og vurderinger. Skattyter kan derfor i noen av tilfellene ha et legitimt behov for prøving av den ordinære ligningen med sikte på avklaring av grensedragninger mv. selv om avklaringen går i det offentliges favør.

Departementet mener likevel alt i alt at de ovenfor anførte rimelighetsgrunner ikke er sterke nok til å begrunne en generell fradragsrett for sakskostnader i klagesaker og rettssaker om ilignet skatt. De grunnleggende kompensasjonsordningene for slike kostnader bør i rettssaker være domstolenes praktisering av sakskostnadsansvar, og i klagesaker være ordningen med statlig dekning på nærmere vilkår dersom skatteklagenemnda eller Riksskattenemnda endrer en ligningsavgjørelse til gunst for skattyteren. En fradragsrett ville i praksis gjelde advokatkostnader som ikke dekkes gjennom disse to kompensasjonsordningene, og måtte utformes uten hensyn til den konkrete berettigelsen av å klage eller reise søksmål. Departementet vil derfor ikke fremme lovforslag som gir skattyter adgang til å kreve fradrag for sakskostnader i skattesaker for nemnd eller domstol.

Derimot er det viktig å utforme regelverket for sakskostnader i klagesaker likt for alle skattytergrupper. Departementet mener at det ikke er grunn til å forskjellsbehandle skattepliktige etter petroleumsskatteloven og andre skattytere når det gjelder adgangen til å tilkjenne dekning av sakskostnader. Det foreslås derfor at det skal kunne tilkjennes dekning av sakskostnader også i saker om petroleumsskatt, og at slik hjemmel tas inn i petroleumsskatteloven § 6 nr. 1 bokstav c nytt fjerde ledd.

Den foreslåtte adgangen til å tilkjenne dekning av sakskostnader gjelder når Klagenemnda for petroleumsskatt endrer en ligningsavgjørelse til gunst for den skattepliktige. Departementet foreslår at sakskostnadsspørsmålet avgjøres av Oljeskattekontoret. Krav om dekning av sakskostnader må fremmes innen tre uker etter at meldingen om Klagenemndas kjennelse er kommet frem til den skattepliktige, jf. henvisningen til ligningsloven § 9-11 i forslag til petroleumsskatteloven § 6 nr. 1 bokstav c nytt fjerde ledd. Departementet foreslår at den skattepliktige skal kunne påklage Oljeskattekontorets sakskostnadsavgjørelse til Oljeskattenemnda innen tre uker etter at melding om avgjørelsen er kommet frem, jf. henvisningen til ligningsloven § 9-11.

For øvrig foreslår departementet at ligningsloven § 9-11 skal gjelde tilsvarende. Vilkårene for å få tilkjent dekning av sakskostnader er altså de samme som etter denne bestemmelsen. Dette innebærer at dekning av sakskostnader bare kan tilkjennes når kostnadene er vesentlige, pådratt med god grunn og det ville være urimelig om den skattepliktige måtte betale dem selv, jf. ligningsloven § 9-11 nr. 4. Videre kan dekning av sakskostnader også tilkjennes der Oljeskattenemnda endrer en ligningsavgjørelse til gunst for den skattepliktige som følger av eller forutsettes i en domstolsavgjørelse, jf. petroleumsskatteloven § 6 nr. 1 bokstav g første og tredje ledd, jf. ligningsloven § 9-11 nr. 1 tredje punktum. Oljeskattenemndas sakskostnadsavgjørelse kan ikke påklages, jf. ligningsloven § 9-11 nr. 5 tredje punktum.

Det vises til forslag til nytt fjerde ledd i petroleumsskatteloven § 6 nr. 1 bokstav c.

Det foreslås at bestemmelsen trer i kraft straks med virkning for klagesaker som gjelder inntektsåret 2007 og senere inntektsår.

Innføring av regler om dekning av sakskostnader i petroleumsskattesaker vil medføre noe merarbeid for Oljeskattekontoret og Oljeskattenemnda. En gjennomgang av de siste års klagebehandling i Klagenemnda for petroleumsskatt tyder på at det er relativt få saker hvor dekning av sakskostnader vil bli aktuelt. De økonomiske og administrative konsekvenser antas derfor å bli begrensede.

24.2 Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til nytt fjerde ledd i petroleumsskatteloven § 6 nr. 1 bokstav c.