Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

2. En ny ordning for skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at skattefavoriserte individuelle pensjonsavtaler skal kunne tegnes både som pensjonsspareavtaler og som pensjonsforsikringsavtaler. Selv om det i lys av den senere tids utvikling i pensjonsmarkedene er grunn til å anta at de fleste skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger vil bli etablert som pensjonsspareordninger, deler departementet likevel Banklovkommisjonens vurdering av at kunden bør ha valgfrihet med hensyn til om en individuell pensjonsavtale skal etableres som pensjonsspareavtale eller pensjonsforsikringsavtale. Dette vil etter departementets syn også legge til rette for størst mulig grad av konkurranse om tegning av avtaler om ny individuell pensjonsordning. Det vises til forslaget § 1-1. Departementet slutter seg videre til Banklovkommisjonens forslag om at det gis egne regler for henholdsvis pensjonsspareavtaler og pensjonsforsikringsavtaler, se forslaget kapittel 2 og 3.

Skattefavoriserte pensjonsordninger skattlegges etter det såkalte P-prinsippet, som generelt er en gunstig skattemessig behandling. P-prinsippet innebærer at det gis fradrag i skattepliktig inntekt for kostnad og premie til sikring av pensjon. Avkastningen på innestående midler, enten den er i form av rente eller endret markedsverdi av underliggende verdipapirer, skattlegges videre først ved utbetaling fra pensjonsavtalen. For avtaler med en viss opptjeningstid kan en betydelig del av utbetalingene være finansiert gjennom denne avkastningen. I tillegg betales det heller ikke formuesskatt på midlene som er avsatt i ordningen. Disse tre elementene – fradrag i alminnelig inntekt, utsatt skattlegging av avkastningen på innestående midler og fritak for formuesskatt – kan anses som gunstig sammenlignet med eksempelvis sparing i bank mv.

Stortinget har forutsatt at en ny skattefavorisert individuell pensjonsordning skal ha den samme skattemessige behandling som gjaldt for individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA) frem til 12. mai 2006. Inntil denne datoen ble det gitt fradrag i alminnelig inntekt for innbetalinger til ordningen, og avkastningen ble ikke skattlagt før den ble utbetalt som en del av utbetalte ytelser etter avtalen. Hele utbetalingen ble beskattet som pensjon, det vil si at utbetalingen inngikk i grunnlaget for trygdeavgift og toppskatt. I tillegg var innestående midler unntatt fra formuesskatt. Retten til inntektsfradrag for IPA-kontrakter ble opphevet med virkning fra og med 12. mai 2006.

I tilknytning til forslaget om en øvre grense for årlige innbetalinger til skattefavorisert individuell pensjonsordning og for samlet fradrag i skattepliktig inntekt for årlig innbetaling til individuell pensjonsordning som en person vil ha rett til, har høringsinstansene reist to typer spørsmål. En del høringsinstanser ønsker en høyere grense, herunder en grense knyttet til folketrygdens grunnbeløp (G), slik at den automatisk vil bli justert i takt med endringer i G. Noen høringsinstanser har også pekt på at det ikke bør gjelde en tilsvarende grense for hvor mye det er adgang til å spare i ordningen. I tillegg har enkelte høringsinstanser pekt på at det er asymmetri i den skattemessige behandling av innbetalinger til og utbetalinger fra skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger.

Når det gjelder nivået på fradrag i skattepliktig inntekt som Stortinget har vedtatt, vil departementet peke på følgende: En arbeidstaker med ca. 300 000 kroner i lønn, som er medlem av en innskuddspensjonsordning i henhold til minstekravene til en obligatorisk tjenestepensjonsordning i OTP-loven § 4, vil ha krav på et årlig innskudd på mindre enn 5 000 kroner. En øvre ramme for fradrag i skattepliktig inntekt for en person på 15 000 kroner årlig vil etter departementet syn derfor kunne gi et betydelig supplement til den enkeltes alderspensjonssparing. Departementet finner derfor ikke grunn til å endre den vedtatte øvre grense for rett til fradrag i skattepliktig inntekt på 15 000 kroner. Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at det innenfor denne rammen også gis rett til fradrag for årlig vederlag til administrasjon av avtalen, herunder vederlag for forvaltning av årets innbetaling.

Departementet foreslår å lovfeste at innbetalinger til individuell pensjonsordning ikke kan trekkes fra i pensjonskapitalen. Dette vil ha særlig betydning for innskuddspensjonsavtaler. I forslaget § 1-4 fremgår det at motregning ikke kan skje i pensjonskapitalen. Ved å fastsette at innbetalinger ikke kan trekkes fra i pensjonskapitalen utelukkes i tillegg at institusjonen og kunden for eksempel avtaler at innbetalinger kan trekkes fra i pensjonskapitalen. Det vises til forslaget § 1-3 fjerde ledd.

Dersom den øvre ramme for rett til fradrag i skattepliktig inntekt skulle angis som en andel av G, slik enkelte høringsinstanser foreslår, ville beregning av premier til pensjonsforsikringsavtaler samt til tilknyttede forsikringer som innskudds- og premiefritak, uførepensjon, etterlattepensjon til ektefelle, registrert partner eller samboer samt barnepensjon etter departementets syn bli komplisert. Uforutsigbarheten som er knyttet til fremtidig størrelse på G ville dessuten vanskeliggjøre institusjonenes beregning av kostnader, som skal fremgå av avtalen.

Ny individuell pensjonsordning vil være en skattefavorisert ordning som, i tråd med det Stortinget har vedtatt, skal skattlegges etter P-prinsippet. Det vil, som tidligere nevnt, bli gitt en lovfestet årlig fradragsramme på 15 000 kroner i skattepliktig inntekt. Fradragsrammen vil imidlertid også omfatte eventuelle tilknyttede forsikringer som gir rett til uførepensjon, etterlattepensjon til ektefelle, registrert partner eller samboer og barnepensjon. Det kan ikke foretas innbetalinger utover det som gir rett til fradrag i skattepliktig inntekt.

Når det gjelder innspill fra enkelte høringsinstanser om den asymmetriske skattemessige behandlingen av inn- og utbetalinger i ordningen, legger departementet til grunn at dette er uttrykk for et ønske om at fradraget for innbetalinger skal gis i personinntekt, og ikke bare i alminnelig inntekt. Departementet viser til at personinntekten er et bruttoskattegrunnlag. Av hensyn til sammenhengen i skattesystemet gis det ikke inntektsfradrag i dette grunnlaget. Et slikt fradrag i personinntekten vil også kunne medføre redusert pensjonsgivende inntekt og dermed lavere pensjon fra folketrygden.

Innbetalte midler under den skattefavoriserte ordningen vil være fritatt for løpende inntektsbeskatning av avkastningen i hele spareperioden, og alle midlene vil være helt fritatt for formuesskatt. Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om en øvre grense for hvor mye en person årlig kan betale inn til skattefavorisert individuell pensjonsordning. Etter departementets vurdering bør beløpsgrensen for innbetaling til individuell pensjonsordning reguleres i lov om individuell pensjonsordning, mens fradragsgrensen bør reguleres i skatteloven. Et tilsvarende skille er gjort både i forhold til foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven Det vises til forslaget § 1-3 fjerde ledd og skatteloven § 6-47 første ledd bokstav c.

Når det gjelder innspillet fra Norges Bondelag om at man for selvstendig næringsdrivende og frilansere bør vurdere en utvidelse av innskuddsrammen for frivillig skattefavorisert tjenestepensjonsordning etter innskuddspensjonsloven § 2-3 andre ledd, slik at disse yrkesgruppene kan etablere én ordning i stedet for to, ville den næringsdrivende eller frilanseren likevel kunne etablere en individuell ordning i tillegg til tjenestepensjonsordningen, og på denne måten samlet spare mer enn det ville være adgang til ellers. Departementet viser for øvrig til at Banklovkommisjonens forslag til regler om å knytte en individuell pensjonsspareavtale opp mot en kollektiv ordning, som departementet har fulgt opp, langt på vei adresserer de spørsmål Norges Bondelag tar opp.

Departementets forslag fremgår av forslaget § 1-3 fjerde ledd og skatteloven § 6-47 første ledd bokstav c.

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurdering av at en kunde skal kunne tegne visse forsikringer i tilknytning til individuell pensjonsavtale med rett til fradrag i skattepliktig inntekt. Departementet viser til forslag til § 1-3 andre og tredje ledd. Departementet slutter seg videre til Banklovkommisjonens forslag om at minst en tredjedel av samlet årlig innskudd, premie eller annet tilskudd skal gå til oppbygging av alderspensjon. Det vises til forslaget § 1-3 første ledd andre punktum. Når det gjelder merknader fra enkelte høringsinstanser om at premier til tilknyttede forsikringer vil kunne overstige denne grensen etter noen tid, antar departementet at dette er et forhold institusjonene vil måtte ta høyde for ved avtaleinngåelse.

For pensjonsspareavtaler antar departementet videre at dette til en viss grad vil kunne løses innen rammen av årlig innbetaling i henhold til betalingsplanen. Forslaget § 2-2 første ledd fastsetter at betalingsplanen skal angi årlig innbetaling. Sammensetningen av henholdsvis premie til tilknyttede forsikringer og innskudd vil dermed kunne variere fra år til år innen rammen for årlig innbetaling som er fastsatt i betalingsplanen. Videre vil kunden kunne avvike den årlige innbetaling som er fastsatt i betalingsplanen med inntil 25 pst. hvert år uten å endre betalingsplanen. Premie til slike forsikringer kan likevel ikke overstige den forholdsmessige andel av den årlige innbetaling som premien for slike forsikringer kan utgjøre i henhold til forslaget § 1-3 første ledd andre punktum.

Departementet legger til grunn at i de tilfeller hvor kunden tegner flerårige forsikringer i tilknytning til individuell pensjonsordning, vil institusjonen i utarbeidelsen av betalingsplanen påse at premiene til slike forsikringer over tid ikke overstiger den andel slike forsikringer kan utgjøre av samlet årlig innbetaling. Det vises til forslaget § 2-2 første og andre ledd og den nærmere behandling av betalingsplanen i proposisjonens pkt. 3.6.4.

Uførepensjon etter foretakspensjonsloven med rett til fripoliseoppbygging er først og fremst tilpasset kollektive ordninger, og vil trolig normalt være kostbare forsikringer for enkeltpersoner. For at forslaget om en adgang til å tegne risikoytelser, et punkt som har fått bred støtte fra høringsinstansene, skal ha et praktisk formål, slutter departementet seg til Banklovkommisjonens forslag om at også ettårige uføreforsikringer som gir rett til ytelser ved uførhet i en fastsatt periode kan knyttes til skattefavorisert individuell pensjonsordning. Det vises til forslaget § 1-3 om at avtalen også kan omfatte "andre uføreytelser".

Enkelte høringsinstanser gir uttrykk for at risikodekninger (uførepensjon, ytelser til etterlatte samt innskuddsfritak ved uførhet) bør være fradragsberettiget utover den årlige grensen på 15 000 kroner, slik det er vedtatt at selvstendig næringsdrivende, deltakere i deltakerlignede selskaper og frilansere skal kunne tegne risikodekninger med rett til fradrag i skattepliktig inntekt i tilknytning til frivillig tjenestepensjonsordning. I Ot.prp. nr. 24 (2007–2008) pkt. 3.2.1 uttalte departementet følgende om skattefavoriserte risikodekninger for selvstendig næringsdrivende, deltakere i deltakerlignede selskap og frilansere:

"I forbindelse med at Stortinget 26. mai 2005 vedtok at lovregler om obligatorisk tjenestepensjon skulle innføres og tre i kraft fra 1. januar 2006, ga Stortinget samtidig uttrykk for at egen frivillig pensjonsordning for selvstendig næringsdrivende etter lov 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) skulle gis større skattemessig likebehandling med tilsvarende ordning for arbeidstakere. Dette taler etter departementets vurdering for at selvstendig næringsdrivende, deltakere i deltakerlignende selskaper og frilansere bør ha adgang til å tegne risikodekninger (uførepensjon, ytelser til etterlatte samt innskuddsfritak ved uførhet) med rett til fradrag i skattepliktig inntekt, slik arbeidsgiver har rett til fradrag i skattepliktig inntekt for premie for risikodekninger knyttet til arbeidstakernes tjenestepensjon."

Forslaget om at selvstendig næringsdrivende, deltakere i deltakerlignede selskaper og frilansere bør ha adgang til å tegne risikodekninger med rett til fradrag i skattepliktig inntekt er følgelig fremmet med sikte på å oppnå en større grad av likebehandling med arbeidstakeres tjenestepensjon. De samme hensyn gjør seg ikke gjeldende her. Det foreslås som nevnt i § 1-3 første ledd andre punktum at alderspensjon skal utgjøre mer enn en tredjedel av årlig innbetaling til individuell pensjonsordning. En løsning hvor premier til risikodekninger kom i tillegg til innskudd eller premie til alderspensjonssparing ville således medføre en adgang til en tre ganger høyere årlig innbetaling til individuell pensjonsordning enn det er adgang til etter Banklovkommisjonens forslag. Dette ville heller ikke være i tråd med Stortingets vedtak om en årlig beløpsgrense for skattefavorisert individuell pensjonsordning på 15 000 kroner. Departementet vil ikke foreslå en slik utvidelse av rammen for årlige innbetalinger.

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at kundene skal kunne velge om en individuell pensjonsavtale skal omfatte innskudds- eller premiefritak ved uførhet. Det vises til forslaget § 1-3 andre ledd. Departementet foreslår at dette skal gjelde når avtalen inngås på individuelt grunnlag og når den inngås i tilknytning til kollektiv tjenestepensjonsordning, jf. forslaget § 4-1 andre ledd. Denne sistnevnte problemstillingen er nærmere drøftet i proposisjonens pkt. 3.15.

Det er av betydning for konkurransen i markedet for skattefavoriserte individuelle pensjonsavtaler at flest mulig institusjoner skal kunne tilby slike avtaler, og departementet slutter seg derfor til forslaget fra Banklovkommisjonen om lovendring som åpner for at innskuddspensjonsforetak skal kunne få konsesjon til å tilby individuelle pensjonsspareavtaler. Departementet viser til forslaget til endring i forsikringsloven § 1-5. Pensjonskasser har etter departementets syn etter gjeldende rett ikke adgang til å tilby individuelle pensjonsavtaler. Departementet foreslår derfor endringer i forsikringsloven § 1-4 slik at pensjonskasser kan få konsesjon til å tilby individuelle pensjonsavtaler til medlemmer av en kollektiv avtale som pensjonskassen forvalter.

Det vises til forslaget § 1-2 andre og tredje ledd som angir hvilke typer institusjoner som kan tilby individuelle pensjonsavtaler.

Når det gjelder spørsmålet om hvilken grad av forsikringselement pensjonsspareavtaler må ha for at et livsforsikringsselskap kan tilby slike avtaler, drøftet Finansdepartementet i Ot.prp. nr. 74 (2003–2004) kapittel 14 hva som vil være å anse som tilstrekkelig forsikringselement. Departementet uttalte der på s. 102:

"Etter Finansdepartementets vurdering er det vanskelig å utlede en helt bestemt grenseoppgang med utgangspunkt i krav til forsikringselement som angis i EU-direktivet. Om tilbud av et konkret produkt skal kunne anses som livsforsikringsvirksomhet eller ikke, vil måtte bero på en konkret vurdering av det enkelte produktet. Det vil i utgangspunktet være tilsynsmyndighetenes ansvar å foreta en slik vurdering.

(…)

Som nevnt er grensegangen her et typisk tilsynsansvar, og Kredittilsynet vil derfor treffe avgjørelser i de saker som måtte oppstå innenfor dette feltet. Finansdepartementet viser for øvrig til at det vil kunne fastsettes nærmere regler i forskrift om hva som skal kunne anses som et tilstrekkelig forsikringselement. (…)"

Kravet til tilstrekkelig forsikringselement er i dag nedfelt i forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsloven (livsforsikring mv) § 1-2 første ledd. Bestemmelsen lyder:

"Et livsforsikringsselskap har adgang til å overta pensjonsordninger med innskuddspensjon med tilstrekkelig forsikringselement. Innskuddsfritak ved uførhet regnes her som tilstrekkelig forsikringselement. Kredittilsynet avgjør ellers hva som regnes som tilstrekkelig forsikringselement."

Banklovkommisjonen synes å legge til grunn at innskuddspensjonsprodukter som består av en pensjonsspareavtale i oppsparingsperioden og som konverteres til en pensjonsforsikringsavtale i utbetalingsperioden, har tilstrekkelig forsikringselement til at slike avtaler kan tilbys av livsforsikringsselskap og pensjonskasser med konsesjon til å drive livsforsikringsvirksomhet.

Departementet viser til at forskriftens § 1-2 første ledd konkret angir at innskuddsfritak ved uførhet skal anses som tilstrekkelig forsikringselement, men at Kredittilsynet for øvrig kan avgjøre hva som skal regnes som tilstrekkelig forsikringselement. Etter departementets syn må derfor spørsmålet om hvorvidt et innskuddspensjonsprodukt som består av en individuell pensjonsspareavtale i oppsparingsperioden og som konverteres til en pensjonsforsikringsavtale i utbetalingsperioden har tilstrekkelig forsikringselement, avgjøres ved forskriftsendring eller ved vedtak av Kredittilsynet.

Departementet foreslår visse tekniske endringer i forhold til Banklovkommisjonens forslag til regler om krav til pensjonsavtalen og avtalens innhold. Departementet foreslår blant annet at flere av bestemmelsene i Banklovkommisjonens utkast til § 2-2 (som svarer til departementets forslag til § 2-2 i proposisjonen), flyttes til forslaget § 2-1 (§ 2-1 i Banklovkommisjonens utkast), som gis overskriften "Krav til avtalens innhold". Departementets forslag til § 2-2, som regulerer innbetalinger mv., gis overskriften "Årlige innbetalinger". Departementet viser til forslag til §§ 2-1 og 2-2.

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at pensjonsspareavtaler skal inneholde en innskuddsplan som fastsetter hvilke årlige innbetalinger kunden skal foreta. Departementet er enig med Aktuarforeningen i at en angivelse av premie for risikodekninger i innskuddsplanen vil kunne medføre hyppige endringer i innskuddsplanen. Departementet oppfatter imidlertid ikke Banklovkommisjonens forslag dit hen at premie for tilknyttede forsikringer skal angis særskilt i innskuddsplanen. Dersom innskuddsplanen angir samlede årlige innbetalinger til skattefavorisert individuell pensjonsspareavtale, det vil si både innskudd og eventuelt premie til tilknyttede forsikringer, vil kunden kunne variere sammensetningen av årlig innbetaling til pensjonsspareavtale innen de krav loven stiller til alderspensjonsoppbygging. Ettersom det er samlede årlige innbetalinger som skal fastsettes i innskuddsplanen, foreslår departementet at en i stedet for begrepet "innskuddsplan" benytter begrepet "betalingsplan". Departementet viser til forslaget § 2-2 første og tredje ledd. Adgangen til å endre betalingsplanen samt variere årlig innbetaling omtales nærmere under pkt. 3.9 i proposisjonen.

Når det gjelder Aktuarforeningens forståelse av Banklovkommisjonens utkast til § 2-2 fjerde ledd siste punktum om at "institusjonen skal sørge for at også avregnede beløp skal tilordnes som avkastning av alderspensjonskapitalen", vil departementet vise til at bestemmelsen må leses i sammenheng med resten av bestemmelsen i utkastet § 2-2 fjerde ledd. Bestemmelsen må også ses i sammenheng med den tilsvarende bestemmelsen i forskrift 30. juni 2006 nr. 870 om innskuddspensjonsordninger som skal oppfylle minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon § 5 tredje ledd.

Departementets forslag til § 2-1 fjerde ledd første punktum fastsetter at kunden blant annet skal betale et avtalt vederlag for forvaltning av pensjonskapitalen. Andre punktum angir nærmere hva vederlaget for forvaltning av alderspensjonskapitalen skal omfatte, og innebærer at også godtgjørelse som dekkes ved avregning i avkastning på den forvaltede kapital skal gjøres synlig for kunden. Dette gjelder uansett om det er institusjonen selv som forestår forvaltningen eller om institusjonen har valgt å bruke ekstern kapitalforvalter. Dersom institusjonen allerede har tatt seg betalt for forvaltningen av alderspensjonskapitalen, følger det av siste punktum at godtgjørelse avregnet mot avkastningen skal tilføres alderspensjonskapitalen ved at institusjonen regnskapsfører beløpet som avkastning. Institusjonen kan således ikke ta mer betalt for forvaltningen av pensjonskapitalen enn det som er angitt i avtalen. Departementet viser til forslaget § 2-1 fjerde ledd.

Banklovkommisjonens utkast til § 2-2 femte ledd benytter begrepet "avkastningsrente" for de tilfeller der institusjonen garanterer en avkastning som skal oppnås ved forvaltning av pensjonskapitalen. Departementet vil i den forbindelse nevne at det ikke vil være heldig å benytte begrepet "garantert rente" eller "grunnlagsrente" om den avkastning som institusjonen garanterer, slik Aktuarforeningen foreslår, idet dette er forsikringstekniske begreper. Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag, men foreslår at en i stedet benytter begrepet "avkastningsgaranti", se forslaget § 2-1 femte ledd.

Departementet deler FNHs vurdering av at det først og fremst er gjeldende skatteregler som det vil være relevant for kundene å få informasjon om, og det er også hva Banklovkommisjonen synes å legge til grunn i de alminnelige motivene. Departementet antar imidlertid at det også vil være relevant for kunden å få informasjon om varslede endringer i skattereglene. Departementet foreslår derfor regler om at institusjonen, før avtalen inngås, skal gi opplysninger om gjeldende skatteregler for individuelle pensjonsavtaler, samt varslede endringer i disse. I tillegg skal institusjonen informere om eventuelle endringer i skattereglene i løpet av avtaleperioden, se forslaget § 1-6 første ledd.

Departementet slutter seg til merknadene fra Forbrukerombudet om at det i de tilfeller avtalen omfatter sparing med garantert avkastning, vil være relevant å opplyse om bl.a. fremtidige ytelser, men departementet anser det ikke nødvendig å lovfeste dette særskilt.

Departementet viser til at forslaget fra Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening om at pensjonsytelser skal innrapporteres til skattemyndighetene, som så skal opplyse om forventet samlet fremtidig pensjon, herunder pensjon fra folketrygden, ligger utenfor rammen av det som skal behandles i dette lovforslaget. Departementet viser for øvrig til arbeidet med å etablere en pensjonsportal som vil gi informasjon om folketrygd og samordnet offentlig og privat tjenestepensjon, som NAV omtaler i sine høringsmerknader.

Flere av høringsinstansene mener opplysningene bør kunne tilpasses pensjonsportalen når denne foreligger. NAV peker på at hjemmelen til informasjonsplikt bør ta høyde for et eventuelt fremtidig samarbeid mellom NAV og Norsk Pensjon om en felles pensjonsportal for private og offentlige pensjonsrettigheter. Departementet foreslår på bakgrunn av høringsinstansenes merknader at det gis hjemmel til å gi utfyllende bestemmelser om institusjonenes informasjonsplikt i forskrift. Departementet slutter seg for øvrig til Banklovkommisjonens forslag til regler om informasjonsplikt og kontoføring, jf. forslaget §§ 1-6 og 1-7.

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag til regler om pensjonsalder og utbetaling av ytelser for skattefavoriserte individuelle pensjonsavtaler. Departementet viser til forslaget §§ 2-4, 2-5 og 2-7 for så vidt gjelder pensjonsspareavtaler, og §§ 3-2 og 3-3 for så vidt gjelder pensjonsforsikringsavtaler. Etter forslaget skal pensjonsalderen som hovedregel være 67 år, men det kan avtales at ytelser kan utbetales fra og med 62 år dersom kunden ikke mottar lønn. Departementet foreslår i § 2-7 første ledd at alderspensjon skal utbetales fra avtalt pensjonsalder og til fylte 77 år eller senere. Dersom avtalt pensjonsalder er høyere enn 67 år, skal alderspensjonen utbetales i minst 10 år. Dette er i samsvar med Banklovkommisjonens forslag, men bestemmelsen har fått en noe annen utforming. Departementet slutter seg videre til at det for pensjonsspareavtaler skal utstedes et pensjonskapitalbevis ved nådd avtalt pensjonsalder. Et pensjonskapitalbevis vil være tilsvarende de pensjonskapitalbevis som utstedes i en kollektiv innskuddspensjonsordning, jf. innskuddspensjonsloven § 1-2 bokstav l. Pensjonskapitalbevis omtales nærmere i pkt. 3.11.3 i proposisjonen.

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at en kunde som har nådd pensjonsalder og som fremdeles mottar lønn, vil kunne kreve at pensjonen ikke skal utbetales i den utstrekning vedkommende mottar lønn, se forslaget § 2-7 tredje ledd og § 3-3 tredje ledd. Beregnet personinntekt fra næringsvirksomhet og godtgjørelse til deltaker for arbeidsinnsats i deltakerliknet selskap sidestilles med lønn i denne sammenheng.

Departementet vil, i tilknytning til Aktuarforeningens merknad, vise til at begrepet "alderspensjon" tradisjonelt omfatter ytelser både etter innskuddsbaserte og ytelsesbaserte pensjonsordninger, og begrepet benyttes også i lovforslaget både for alderspensjonsytelser etter pensjonsspareavtale og pensjonsforsikringsavtale. Det er etter departementets syn ikke nødvendig å gi en nærmere presisering av begrepet "alderspensjon" i lovforslaget. Til NAVs merknad, jf. proposisjonen pkt. 3.8.3 s 24, vil departementet vise til at lovforslaget tar utgangspunkt i gjeldende regler i folketrygden, og vil eventuelt måtte tilpasses nye uføreytelser i den grad NOU 2007:4 Ny uførestønad og ny alderspensjon til uføre følges opp med konkrete lovregler.

I de tilfeller hvor kunden har avtalt særaldersgrense, men ikke lenger oppfyller vilkårene for særaldersgrensen eller opphører å være medlem av tjenestepensjonsordningen, har Banklovkommisjonen foreslått at ny pensjonsalder skal fastsettes. På bakgrunn av Aktuarforeningens merknad, foreslår departementet en plikt for kunden til å informere institusjonen dersom kunden ikke lenger oppfyller vilkårene for særaldersgrensen. Departementet foreslår videre å lovfeste at ny pensjonsalder i så fall skal fastsettes etter hovedregelen i forslaget § 2-5 første ledd. Det vises til forslaget § 2-5 andre ledd.

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at kunden skal kunne endre betalingsplanen. Departementet slutter seg videre til Banklovkommisjonens forslag om at kunden skal kunne variere årlig innskudd med inntil 25 pst. (høyere eller lavere beløp) i forhold til det beløp som er fastsatt i betalingsplanen, uten at dette krever endring av planen. Denne variasjonen må imidlertid skje innen rammen for årlig innbetaling til skattefavorisert individuell pensjonsordning. Departementet slutter seg også til Banklovkommisjonens forslag om at kunden ved melding til institusjonen skal kunne la være å betale innskudd i henhold til betalingsplanen i en angitt periode, uten at betalingsplanen endres. Det vises til forslaget § 2-2 andre ledd.

Departementet vil understreke at premie til ettårige og flerårige forsikringer må innbetales årlig dersom ikke forsikringsdekningen skal opphøre. For flerårige forsikringer vil unnlatelse av å betale premie føre til at forsikringsavtalen avbrytes, jf. forsikringsavtalelovens regler om dette. Adgangen til helt eller delvis å unnlate å foreta årlig innbetaling gjelder derfor ikke for premie til tilknyttede forsikringer som er flerårige. Departementet foreslår på denne bakgrunn å lovfeste at dersom kunden endrer eller unnlater å foreta innbetaling i henhold til andre ledd, skal det likevel betales premier til flerårige tilknyttede forsikringer som nevnt i § 1-3 andre og tredje ledd.

Sparebankforeningen peker på at det kan oppstå konflikt med kravet om at minst en tredjedel av årets innbetaling skal benyttes til oppbygging av alderspensjon, i de tilfelle hvor kunden helt eller delvis unnlater å innbetale innskudd i en angitt periode, men hvor premie til risikodekninger innbetales. Departementet viser til at forslaget om at det skal foretas innbetaling av premie til flerårige forsikringer i de tilfeller kunden helt eller delvis unnlater å innbetale til den individuelle pensjonsordningen i en angitt periode, innebærer et unntak fra hovedregelen § 1-3 første ledd andre punktum om at alderspensjonssparing skal utgjøre minst en tredjedel av årlig innbetaling. Det er likevel viktig at det ikke gis anledning til å fravike hensynet bak loven om at alderspensjon skal være hovedytelsen. Departementet foreslår derfor å lovfeste at premier som innbetales til tilknyttede forsikringer i henhold til § 2-2 tredje ledd første punktum likevel ikke kan overstige det beløp som det ville ha vært anledning til å betale inn til slike premier dersom årlig innbetaling ble foretatt i henhold til betalingsplanen, jf. § 1-3 første ledd om at minst en tredjedel av årlig innbetaling skal gå til alderspensjonssparing. Departementet viser til forslaget § 2-2 tredje ledd andre punktum. Det vises for øvrig til proposisjonens pkt. 3.4.4, hvor forholdet mellom tilknyttede forsikringer og innskudd eller premie behandles nærmere.

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurdering av at det skal være adgang til endring av individuelle skattefavoriserte pensjonsforsikringsavtaler, og at det ved endring av avtalen skal skje en omregning av pensjonsytelsene som kan ta hensyn til endret risiko. Aktuarforeningen foreslår at det fastsettes at selskapene skal ha plikt til å ta hensyn til endret risiko ved omberegning av pensjonsytelsene. Banklovkommisjonen har ikke uttalt seg om institusjonenes adgang til å ta et seleksjonsfradrag ved endret risiko, men synes å legge til grunn at reglene om omregning av skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger bør bygge på gjeldende regler om omregning for IPA-kontrakter. Departementet foreslår derfor at reglene om omregning i lov om individuell pensjonsordning i større grad tilpasses gjeldende regler for omregning av IPA-kontrakter.

I overgangsreglene som ble gitt i forbindelse med avviklingen av IPA-ordningen ble det presisert at selskapene kan beregne et fradrag i forsikringstekniske avsetninger som står i forhold til endring i risiko ved omregning, jf. forskrift 26. mars 1999 nr. 14 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven § 6-47-31. I tråd med høringsmerknadene fra FNH foreslår departementet å lovfeste at selskapene ved omregning av en skattefavorisert individuell pensjonsforsikringsavtale har adgang til å ta et fradrag i forsikringstekniske avsetninger som står i forhold til endring av risiko, se forslaget § 3-9. Det følger også av overgangsreglene for IPA-kontrakter at selskapet før utbetaling av innestående midler på en IPA-kontrakt må informere rettighetshaver skriftlig dersom det ved endring vil ta et seleksjonsfradrag i de forsikringstekniske avsetningene, og videre om grunnlaget for fradraget. Selskapet skal eventuelt også opplyse om innestående verdi og størrelsen på fradraget før rettighetshaver kan ta endelig standpunkt til om retten til utbetaling skal benyttes.

Departementet foreslår regler i § 3-9 som svarer til reglene om seleksjonsfradrag i nevnte forskrift § 6-47-31 om utbetaling av innestående midler i en IPA-kontrakt.

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurdering av at dersom kunden stanser innbetaling til en skattefavorisert individuell pensjonsspareavtale uten å varsle selskapet, skal ordningen anses som avsluttet. Dette tilsvarer reglene som gjelder for pensjonsforsikringsavtaler i henhold til forsikringsavtaleloven. Departementet slutter seg videre til Banklovkommisjonens vurdering av at det bør utstedes pensjonskapitalbevis og pensjonsbevis dersom henholdsvis en individuell pensjonsspareavtale eller pensjonsforsikringsavtale avsluttes. Utstedelse av slike bevis vil etter departementets syn ikke være i konflikt med premissene i utredningsmandatet om å finne løsninger for å slå sammen og således redusere eksisterende avtaleforhold.

Etter departementets syn vil det være i kundens interesse å motta et dokument som eksplisitt angir kundens rettigheter, og som etter sin form også gir kunden lettere tilgjengelig informasjon om sine rettigheter. I tråd med det som er anført av enkelte av høringsinstansene legger departementet til grunn at utstedelse av et slikt bevis vil kunne medføre visse kostnader. Det er etter departementets syn likevel ikke grunn til å tro at de kostnader institusjonene har ved å utstede et bevis vil være uforholdsmessige sett i forhold til kundens nytte av og ønske om å få et bevis for opptjente rettigheter, idet den informasjon som skal fremgå av slike bevis vil være opplysninger som skal innehas av institusjonene.

Når det gjelder Aktuarforeningens merknader om at det bør tilstrebes en ensartet begrepsbruk, vil departementet vise til at det knytter seg en del særlige regler til begrepet "fripolise". Fripolise utstedes til medlemmer som fratrer en kollektiv ytelsesbasert pensjonsordning. Etter forskrift til forsikringsloven § 5-2 skal det bl.a. knyttes administrasjonsreserve til en fripolise. For å unngå en begrepsbruk som kan gi opphav til misforståelser, vil departementet følge Banklovkommisjonens forslag om å bruke begrepet "pensjonsbevis" for pensjonsrettigheter som utspringer av individuelle pensjonsforsikringsavtaler som reguleres i denne lovens kapittel 3.

Ved opphør av en individuell pensjonsspareavtale skal det utstedes pensjonskapitalbevis etter reglene i innskuddspensjonsloven § 6-2.

Det vises til forslaget § 2-3 for individuelle pensjonsspareavtaler og § 3-1 fjerde ledd for individuelle pensjonsforsikringsavtaler.

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag til regler om sammenslåing av pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende alderspensjon, med annet pensjonskapitalbevis. Det vises til forslaget § 2-6 andre ledd. Departementet slutter seg også til Banklovkommisjonens forslag til regler om adgang til å benytte pensjonskapitalbevis som engangspremie for tillegg til alderspensjonsytelse i en pensjonsforsikringsavtale eller i en fripolise. Departementet viser til forslaget § 2-6 tredje ledd.

Etter foretakspensjonslovens regler om sammenslåing av fripoliser vil det ikke være adgang til å fravike de regler som gjelder for utbetalingsperiode, og i praksis må da lengste utbetalingsperiode velges. Banklovkommisjonens forslag om at kunden ved sammenslåing av en individuell pensjonsavtale med fripolise med ulike utbetalingsperioder skal kunne velge den korteste utbetalingsperioden for disse, vil kunne legge til rette for økt grad av sammenslåing, men innebærer samtidig at kunden vil kunne omgå reglene om utbetalingsperiode i den kollektive ordningen som fripolisen bygger på.

Departementet mener det er uheldig dersom man på denne måten åpner for en omgåelse av regelverket til en kollektiv pensjonsordning, som ellers ville vært ufravikelig for det enkelte medlem. Departementet foreslår derfor at ved sammenslåing skal lengste utbetalingsperiode legges til grunn. Det vises til forslaget § 3-10.

Etter det ovenstående vil utgangspunktet være at vilkårene i den kollektive tjenestepensjonsordningen som fripolisen løper ut fra, videreføres i den nye sammenslåtte avtalen, idet pensjonsordningens regler ikke kan fravikes av det enkelte medlem. I den utstrekning rettsforholdet under fripolisen ikke vil måtte videreføres, legger departementet til grunn at innholdet av den nye sammenslåtte avtalen vil måtte fastsettes ved avtale mellom kunden og institusjonen. For eksempel gjelder dette kostnader for de sammenslåtte avtalene. Kostnader ved administrasjon av fripoliser vil dekkes av administrasjonsreserve tilordnet fripolisen, og i tillegg kan selskapene betinge seg en andel av overskuddet på avkastningsresultatet som angitt i selskapets vedtekter, jf. forsikringsloven § 9-12.

Departementet legger til grunn at tariffer og kostnader for den sammenslåtte avtalen vil måtte fastsettes ved avtale for den skattefavoriserte individuelle pensjonsordningen, og legger videre til grunn at selskapet etter forsikringsloven § 9-3 må operere med en egen tariff for individuell avtale som er slått sammen med fripolise. Departementet foreslår også at det gis hjemmel til å gi utfyllende bestemmelser om sammenslåing i forskrift. Det vises til forslaget § 3-10 tredje ledd.

Spørsmålet om sammenslåing av risikoytelser med rett til fripoliseopptjening som er knyttet til en fripolise, vil etter departementets syn måtte løses med utgangspunkt i reglene om sammenslåing av fripoliser i foretakspensjonsloven § 4-15 samt utfyllende bestemmelser gitt i forskrift 1. desember 2000 nr. 1212 til foretakspensjonsloven.

Når det gjelder spørsmålet om eiendomsrett til etterlatteytelser, legger departementet til grunn at premiereserven til etterlattedekninger knyttet til fripolisen eller den individuelle pensjonsavtalen skal tilordnes kunden/innehaveren av fripolisen så lenge etterlattedekningen ikke er aktualisert, og at potensielle etterlatte ikke har noen "eiendomsrett" til premiereserve før forsikringstilfellet er inntruffet.

Spørsmålet om eventuelt seleksjonsfradrag ved endret risiko er omtalt i pkt. 3.10 i proposisjonen om omregning, og selskapets plikt til å informere kunden om grunnlaget for et eventuelt fradrag og i tilfelle størrelsen på et slikt fradrag mv., gjelder også her.

Når det gjelder innspillet fra Silver om sammenslåing av fripolise og pensjonskapitalbevis fra kollektiv ordning som skal forvaltes som pensjonsforsikring, ville dette trolig måtte løses ved endringer i innskuddspensjonsloven. Problemstillingen ligger imidlertid utenfor rammene for dette lovforslaget.

Når det gjelder sammenslåing av fripolise og individuell pensjonsforsikringsavtale og de spørsmål som oppstår om sammenslåing når kunden blir medlem av en ytelsesbasert tjenestepensjonsordning som har regler om medregning, legger departementet til grunn at dette er en mindre aktuell problemstilling. Både FNH og Silver gir uttrykk for at det i dag er relativt sjelden at foretakspensjonsordninger har regler om medregning av opptjente rettigheter i tidligere tjenestepensjonsordning.

Departementet legger til grunn at i tilfelle kunden blir medlem av en ny tjenestepensjonsordning som har regler om medregning, og fripolisen er slått sammen med en individuell pensjonsordning som er avsluttet, vil de samlede midlene i den sammenslåtte avtalen knyttet til fripolisen kunne inngå. Lengden av tjenestetiden som medregnes, beregnes etter foretakspensjonsloven § 4-12 ut fra den samlede premiereserve som overføres.

Departementet legger derimot til grunn at når en fripolise er slått sammen med en individuell pensjonsforsikringsavtale som fremdeles løper, må spørsmålet om medregning løses etter nærmere avtale mellom kunden og den nye arbeidsgiveren.

Departementet slutter seg til forslaget fra Banklovkommisjonen om at skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger kan flyttes til annen institusjon med en oppsigelsesfrist på én måned. Det vises til forslaget § 1-5. Dette vil sikre lettest mulig gjennomføring av flyttingen og vil videre legge forholdene til rette for konkurranse mellom tilbydere av skattefavorisert individuell pensjonsordning.

Departementet slutter seg også til vurderingene fra Aktuarforeningen og FNH om at en oppsigelsesfrist på én måned vil kunne være for kort i de tilfeller der selskapet det flyttes til skal foreta helsevurdering av kunden, og denne ikke foreligger innen oppsigelsesfristens utløp. Dette er det tatt hensyn til i forslaget § 1-5 om at i de tilfeller den pensjonsinnretning kontrakten flyttes til, skal legge til grunn ny helseprøving av forsikrede, kan oppgjørsfristen forskyves med den tid utover én måned som det tar for mottakende pensjonsinnretning å gjennomføre helseprøvingen. Forslaget om én måneds oppsigelsesfrist innebærer at man fraviker forsikringsloven § 11-5, som forsikringsloven § 11-13 viser til i helhet. Departementet vil presisere at regler om flyttegebyr som er gitt i medhold av § 11-5 skal gjelde også ved flytting av individuell pensjonsordning. Etter forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsloven § 11-3 kan flyttegebyret ikke settes høyere enn 200 kroner.

Når det gjelder merknadene fra Kredittilsynet og FNH om at en kunde kan unngå omregning ved å kreve sammenslåing av to eller flere fripoliser samtidig med flytting, vil departementet vise til at sammenslåing og flytting er to selvstendige disposisjoner. Dette gjenspeiles også i ordlyden i § 3-10: "…herunder i tilfelle etter flytting, [kan kunden] kreve sammenslåing av pensjonsforsikringsavtalen og fripolisen med tilhørende midler." Det følger av ordlyden i forslaget § 3-10 at § 3-9 gjelder tilsvarende ved den omregningen som skal skje ved sammenslåing. Etter flyttingen vil således den institusjon som foretar sammenslåingen kunne ta hensyn til endret risiko gjennom omregning slik det følger av forslaget § 3-9.

Ved flytting skal premiereserve for opptjente rettigheter, beregnet etter beregningsgrunnlaget til avgivende pensjonsinnretning, overføres til mottakende pensjonsinnretning. Forsikringsloven § 11-14 sjette ledd andre punktum gir avgivende selskap rett til å kreve at det beregnes et såkalt seleksjonsfradrag ved overføring av midler knyttet til individuell pensjonsavtale i de tilfeller den nye pensjonsinnretningen legger til grunn ny helseprøving av den forsikrede. Adgangen til å kreve et seleksjonsfradrag forutsetter at selskapet har tatt forbehold om slikt fradrag i forsikringsvilkårene. Seleksjonsfradrag innebærer at avgivende selskap beregner et fradrag i premiereserven i de tilfeller hvor premiereserven ikke står i forhold til den risiko som faller bort, slik at overføringen vil påføre avgivende selskap et tap.

I forbindelse med flytting kunne avgivende selskap tidligere kreve at det ble fremlagt legeattest av den forsikrede. Et flertall i Banklovkommisjonen foreslo i NOU 2003:11 å oppheve den generelle adgangen for avgivende pensjonsinnretning til å kreve seleksjonsfradrag, jf. NOU 2003:11 s. 161. Flertallet begrunnet dette blant annet i at selskapenes adgang til å ta et seleksjonsfradrag representerte en rettsusikkerhet for den forsikrede, og videre at seleksjonsfradrag ville kunne motvirke flytting, noe som ville virke uheldig i forhold til ryddig markedskonkurranse. Flertallet viste til at et vesentlig motiv ved seleksjonsfradrag syntes å være å motvirke at den person som flytter sin forsikring oppnår høyere ytelser i mottakende selskap enn forsikringen ga i avgivende selskap.

I Ot.prp. nr. 11 (2003–2004) fremmet departementet forslag om at seleksjonsfradrag bare kunne kreves dersom den pensjonsinnretningen kontrakten flyttes til, legger til grunn ny helseprøving av forsikrede. Forslaget ble vedtatt og følger nå av forsikringsloven § 11-14 sjette ledd. Det følger også av forsikringsloven § 11-1 andre ledd at flyttereglene gjelder flytting til tilsvarende kontrakt. Kredittilsynet og FNH hevdet at det etter de nye reglene om flytting og seleksjonsfradrag vil kunne oppstå spekulasjonsrettet flytting og omdanning av individuelle kontrakter med opplevelsesforsikring. På grunnlag av dette vurderte departementet det som hensiktsmessig å presisere begrepet "tilsvarende kontrakt", og sendte et forslag til forskrift på høring høsten 2004. Høringsinstansene var delt i synet på forslaget. FNH, Kredittilsynet og Aktuarforeningen var skeptiske til departementets forslag og mente at forskriften ikke løser det grunnleggende problemet med skjevseleksjon og helsemotivert flytting. Som følge av dette ble forskriften ikke fastsatt.

Departementet viser til at det ved flytting til tilsvarende kontrakt ikke samtidig skal kunne skje en omdanning til nye ytelser, og selskapets ansvar for den forsikredes liv og helse skal ikke endres vesentlig. En eventuell omdanning i forbindelse med flytting skal foretas i henhold til ellers gjeldende regler, jf. forsikringsloven § 11-1 fjerde ledd.

Det vil kunne tenkes eksempler på at en kunde som har en kontrakt som gir rett til livsvarige ytelser og som får reduserte leveutsikter flytter sin kontrakt, og at kunden og mottakende selskap avtaler at kontrakten til kundens fordel skal endres til tidsbegrensede ytelser etter at kontrakten er flyttet og forsikringstekniske reserver er overført til mottakende selskap. Departementet ser at slike tilfeller vil kunne innebære en spekulasjon mot avgivende selskap, men understreker at slik spekulasjon vil være en ren omgåelse av loven. Det er etter departementets oppfatning et tilsynsansvar å påse at slik omgåelse ikke skjer. Etter departementets syn er det ikke grunnlag for å foreslå en oppheving av forsikringsloven § 11-14 sjette ledd andre punktum. Det er etter departementets vurdering for øvrig sannsynlig at de fleste skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger vil være pensjonsspareordninger. I så fall vil problemstillinger knyttet til seleksjonsfradrag ved flytting av skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger heller ikke få nevneverdig praktisk betydning.

Flere høringsinstanser mener at adgang til å oppnevne begunstiget til ordningen vil gjøre produktet mer attraktivt. Det er ikke adgang til å oppnevne begunstiget i de lovene som regulerer skattefavoriserte kollektive ordninger. Ved utarbeidelsen av foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven ble spørsmålet om adgang til fritt å oppnevne begunstiget vurdert, og avvist. Dette tilsier i utgangspunktet en tilsvarende løsning for skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger.

Departementet vil vise til at Banklovkommisjonens (flertallets) utkast til regler vedrørende pensjon til fraskilt ektefelle vil være i tråd med ekteskapsloven § 86, som regulerer henholdsvis en fraskilt ektefelles rett til ektefellepensjon fra annen pensjonsordning enn folketrygden og § 87, som fastsetter regler om fordeling av etterlattepensjon mellom fraskilt ektefelle og ny ektefelle i de tilfeller avdøde var gift på nytt. Kunden vil i de fleste tilfeller bruke en andel av løpende inntekt til individuell pensjonsordning. Utbetaling av etterlattepensjon til fraskilt ektefelle vil derved også ha karakter av en utsatt deling av verdier som ligger i individuelle pensjonsordninger, jf. også utvalgets begrunnelse for regelen om fraskilt ektefelles rett til etterlattepensjon i foretakspensjonsloven § 7-3, jf. NOU 1998:1 Utkast til lov om foretakspensjon pkt. 6.6.2.

Departementet deler ikke Banklovkommisjonens mindretalls standpunkt om at det bør kunne oppnevnes en begunstiget etter en skattefavorisert individuell pensjonsordning for å kunne oppnå en annen fordeling av pensjonsmidlene enn det som følger av arvelovens regler om fordeling til arvinger og ekteskapslovens regler om fraskilt ektefelles rett til etterlattepensjon. Reglene om skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger bør etter departementets vurdering tilpasses gjeldende regler om fordeling av midler til fraskilt ektefelle og arvinger i de lovene som regulerer dette.

I den forbindelse vil departementet for øvrig vise til Forbrukerombudets uttalelse om at arvelovens pliktdelsregler for livsarvinger, og i noen grad reglene om minstearv for ektefelle, kan gi løsninger som i en del tilfeller ikke er i samsvar med arvelaters ønske, og at det derfor bør være anledning for kunden til å ivareta dem som kunden mener er viktig å sikre økonomisk. Forbrukerombudet viser videre til at mange må tegne livsforsikring dersom man ønsker en annen fordeling av formue enn det arveloven legger opp til, og mener det er uheldig om en så økonomisk sett betydelig avtale som en individuell pensjonsspareavtale ikke skal kunne dekke et slikt behov.

I avgjørelsen inntatt i Retstidende 2003 s. 92, som Forbrukerombudet viser til, tok Høyesterett stilling til om en sparekonto i tilknytning til en dødsrisikoforsikring var å anse som et kontoinnskudd som skulle gå inn i avdødes dødsbo og fordeles mellom arvingene, eller en forsikringssum som tilfaller en avdød forsikringstakers ektefelle etter forsikringsavtaleloven (FAL) § 15-1 andre ledd. Flertallet kom til at dette var å anse som en del av forsikringen og at utbetalingen skulle skje i henhold til forsikringsavtaleloven § 15-1. Flertallet uttalte at i den grad reglene om begunstigelse innebærer en uønsket rettstilstand, vil det være en oppgave for lovgiveren å foreta de nødvendige lovendringer.

Mindretallet uttalte derimot at det å

"unnta sparesaldoen fra fordeling etter arvelovens regler, gir en arvelater en betydelig større adgang til, å fordele formuen ved sin død etter eget forgodtbefinnende... For mange kan dette bety at alt av likvide midler kan settes inn der [på sparekontoen], og en kan selv bestemme hvem som skal få pengene. De øvrige midler i dødsboet fordeles på vanlig måte. Mitt syn er ikke begrunnet i at jeg tror på noen stor fare for at folk så ofte søker å komme utenom arvelovens regler. Men jeg ser det slik at faren for omgåelser er større i vår tid enn tidligere. Mange familier oppløses, foreldre stifter nye forhold med nye barnekull. Kontakten til den første familien kan svekkes, og det kan være nærliggende å sikre den nye familien. Det er godt mulig at en kunne diskutere om en person i større grad skulle kunne rå over formuens fordeling etter sin død. Men jeg er i mot at en omgåelse skal kunne skje bare med bakgrunn i et produkt lansert av et forsikringsselskap, der nettopp ordningen med begunstigelse er fremtredende. Selve sparingen kan jo forsikringstakeren ellers like gjerne foreta i en bank."

Etter departementets syn kan den begrunnelse Høyesteretts flertall la til grunn i avgjørelsen som det er vist til ikke tas til inntekt for at det bør være adgang til å oppnevne begunstiget til skattefavorisert individuell pensjonsordning, da dette ligger utenfor flertallets resonnement. Derimot er mindretallets begrunnelse etter departementets vurdering et argument for at det ikke skal være adgang til å oppnevne begunstiget for denne formen for skattefavorisert sparing. Mindretallet viser til at omgåelse av arvelovens regler ikke bør skje med bakgrunn i et produkt lansert av et forsikringsselskap der ordningen med begunstigelse er fremtredende.

Departementet slutter seg til den oppfatning Høyesteretts mindretall her gir uttrykk for. En endring i lovfastsatte regler om fordeling av arv, midler opptjent gjennom ekteskap mv. bør eventuelt foretas ved å endre de aktuelle lovene (arveloven og ekteskapsloven), og ikke ved at det åpnes for å etablere pensjonsordning med adgang til å omgå lovfastsatte fordelingsregler. Dette gjelder i enda større grad når det som her er snakk om en skattefavorisert pensjonsordning. Pensjonslovgivningens regler om fordeling av pensjonskapitalen ved kundens død gir enkle regler som ved forsikringstakerens død sikrer etterlatteytelser til kundens barn og ektefelle.

Departementet ser det som viktig at en her følger flertallet i Banklovkommisjonens løsning om at det ikke skal være adgang til å oppnevne begunstiget etter skattefavorisert individuell pensjonsavtale. Dette er som nevnt også det som gjelder i de lovene som regulerer de skattefavoriserte kollektive ordningene. Det vises til forslaget §§ 2-8, 3-7 og 3-8.

Departementet antar, i likhet med Banklovkommisjonen, at adgang til blant annet felles administrasjon (avtaleslutning, kontoutskrift, kommunikasjon mellom kunde og institusjonen etc.), og sammenslåing av midlene i utbetalingsperioden vil kunne gi rasjonaliseringsgevinster for ordningen, og foreslår en generell adgang til å kunne koble en individuell pensjonsspareavtale til en kollektiv tjenestepensjonsordning, jf. forslaget § 4-1 første ledd. Forutsetningen for at en individuell pensjonsspareavtale skal kunne knyttes til en kollektiv tjenestepensjonsordning, er at institusjonen som den kollektive tjenestepensjonsordningen er tegnet i, også har adgang til å tilby individuelle pensjonsspareavtaler, i samsvar med virksomhetsreglene og konsesjonen.

Departementet antar at det ikke er nødvendig å sette lovkrav om at kapitalen knyttet til den individuelle pensjonsordningen må forvaltes sammen med kapitalen som er knyttet til den kollektive tjenestepensjonsordningen for å oppnå rasjonaliseringsgevinster. Den individuelle pensjonsordningen skal ikke være en del av den kollektive pensjonsordningens midler. Midlene i den kollektive ordningen reguleres av foretakspensjonsloven eller innskuddspensjonsloven. Departementet antar at det vil kunne oppnås rasjonaliseringsgevinster dersom pensjonskapital knyttet til pensjonsspareavtalen kan forvaltes av institusjonen på samme måte som den kapital som er knyttet til tjenestepensjonsordningen, og foreslår en adgang til dette, jf. forslaget § 4-2. I praksis vil dette for individuelle pensjonsspareavtaler som knyttes til foretakspensjonsordninger eller kommunale pensjonsordninger trolig gjøres ved å plassere alle individualkundene i en egen underportefølje i kollektivporteføljen, og da "gjenbruke" vilkårene for investeringsmuligheter som er lagt til grunn for kollektivkundene. Departementet legger til grunn at det nettopp er her vesentlige rasjonaliseringsgevinster kan hentes ut.

Departementet slutter seg videre til Banklovkommisjonens forslag om bruk av alderspensjonskapitalen, herunder adgangen til at samlet pensjonskapital undergis felles forvaltning i utbetalingsperioden, jf. forslaget § 4-3. Departementet slutter seg også til at kunden skal ha en individuell flytterett knyttet til pensjonskapitalen i pensjonsspareavtalen selv om denne er inngått i tilknytning til en kollektiv ordning. Dette følger av reglene i forslaget § 1-5, jf. § 4-1 tredje ledd. Hvis den kollektive tjenestepensjonsordningen skal flyttes, innebærer dette imidlertid at pensjonsspareavtalen ikke følger med på en slik flytting med mindre kunden selv krever det i samsvar med reglene i forslaget § 1-5, jf. § 4-4 første ledd.

Departementet merker seg at Konkurransetilsynet i utgangspunktet er positiv til at det åpnes for å koble en individuell pensjonsordning til kollektiv tjenestepensjonsordning fordi dette vil kunne gi samordningsgevinster, selv om Konkurransetilsynet også påpeker at kravet om at individuelle pensjonsspareavtaler som knyttes til en kollektiv innskuddspensjonsordning skal omfatte forsikring av innskuddsfritak ved uførhet, kan begrense etableringsmulighetene.

Departementet viser til at det på tilbudssiden legges opp til at alle aktører som i dag kan tilby kollektive avtaler skal kunne tilby individuelle avtaler, likevel slik at pensjonskasser bare kan tilby individuelle avtaler til medlemmer av en kollektiv ordning. Dersom en stor andel av de individuelle avtalene kobles opp mot kollektive avtaler, kunne man tenke seg at konkurransen i markedet for skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger begrenses tilsvarende, slik Konkurransetilsynet peker på. På en annen side vil en adgang til slik kobling kunne bidra til en økt kostnadseffektivitet i forvaltningen av pensjonsavtaler og rasjonell distribusjon av kontoutskrifter og utbetalinger knyttet til slike tjenester, til fordel for både tilbyder og etterspørrer.

Hvis konkurransen i pensjonsmarkedet hovedsakelig skjer ved tegning av kollektive avtaler, kunne dette føre til høyere priser i markedet for individuelle pensjonsordninger, idet arbeidsgiveren som tegner den kollektive avtalen ikke vil ha incentiv til å velge pensjonsordning ut fra prisene for individuelle avtaler. Kunden står imidlertid fritt til å velge om han skal slå sammen ordningen med kollektiv avtale.

Dersom pensjonsinnretningene skulle kreve for høye vederlag for administrasjonskostnader, er det etter departementets syn grunn til å anta at dette vil kunne føre til at kundene velger å tegne individuelle avtaler hos en annen leverandør uten at det skjer en sammenkobling til den kollektive avtalen. Uansett forekomst av sammenkobling med kollektive avtaler, vil det likevel eksistere et eget, og kanskje ikke så ubetydelig marked for individuelle pensjonsordninger, idet det vil være en betydelig andel yrkesaktive som ikke omfattes av kollektive tjenestepensjonsordninger, slik som selvstendig næringsdrivende, frilansere mv.

Når det gjelder markedet for kollektive tjenestepensjonsordninger, legger departementet til grunn at arbeidsgiver vil velge best mulig produkt ut fra en samlet vurdering av kostnader og avkastning. Videre vil regler om produktpakkeforbud til en viss grad kunne forhindre konkurranseskadelig atferd hos tilbyderne. Etter departementets vurdering er det grunn til å tro at forholdene ligger til rette for en sunn og åpen priskonkurranse mellom tilbydere av pensjonsløsninger.

For at en individuell pensjonsspareavtale skal kunne kobles mot en tjenestepensjonsordning etter innskuddspensjonsloven, kreves det i Banklovkommisjonens forslag at avtalen skal omfatte forsikring av innskuddsfritak ved uførhet for blant annet å oppnå parallellitet med det krav til innskudds- og premiefritak ved uførhet som følger av lov om obligatorisk tjenestepensjon.

Departementet antar at det ikke er nødvendig å sette lovkrav om at den individuelle pensjonsordningen må omfatte forsikring av innskuddsfritak ved uførhet når hovedpoenget med koblingen er å oppnå rasjonaliseringsgevinster. Dette bør være frivillig og kunden bør selv kunne bestemme om hun eller han ønsker å tegne slik forsikring, uansett om den individuelle spareavtalen kobles til en kollektiv tjenestepensjonsordning etter innskuddspensjonsloven eller foretakspensjonsloven.

Departementet antar i likhet med Banklovkommisjonen at en kunde lett kan gå ut fra at retten til alderspensjon i den kollektive tjenestepensjonsordningen og den individuelle pensjonsspareavtalen vil stå i samme stilling ved uførhet. Det legges derfor inn en opplysningsplikt for pensjonsleverandøren om å informere om forskjell i risikodekninger hvis kunden ikke velger forsikring av innskuddsfritak ved uførhet, jf. forslaget § 4-1 andre ledd. I forsikring av innskuddsfritak ved uførhet kan forsikringsselskapet ta forbehold som nevnt i forsikringsavtaleloven § 19-10 første punktum, med mindre selskapet har foretatt helsevurdering før avtaleinngåelsen.

Det er foretatt noen tekniske justeringer av ordlyden i lovteksten i kapittel 4 om hvilke regler individuelle pensjonsspareavtaler som knyttes til kollektiv tjenestepensjonsordning skal følge. Det vises til forslaget § 4-1 tredje ledd som gir forslaget kapittel 1 og 2 tilsvarende anvendelse for disse individuelle pensjonsspareavtalene. Dette innebærer at individuelle pensjonsspareavtaler som knyttes til kollektiv tjenestepensjonsordning, er underlagt samme regler som individuelle pensjonsspareavtaler som ikke er tilknyttet en kollektiv avtale. Dette gjelder med mindre annet følger av forslaget §§ 4-2 til 4-4. Pensjonskapitalbevis fra individuelle pensjonsspareavtaler som omfattes av forslagets kapittel 4, skal for eksempel følge reglene i forslaget § 2-6.

Komiteen viser til at departementet med hensyn til nivået på inntektsfradrag for årlige innbetalinger til skattefavorisert pensjonsordning, har fulgt opp Stortingets vedtak av 23. april 2007 og foreslått en ramme på 15 000 kroner.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser i denne sammenheng til at med innføringen av obligatorisk tjenestepensjon i 2006, fikk arbeidsgivere plikt til å opprette pensjonsordning for sine ansatte.

Flertallet vil peke på at en individuell pensjonsordning med adgang til årlig innbetaling på inntil 15 000 kroner, vil kunne gi et betydelig tillegg til den enkeltes alderspensjonssparing. Etter flertallets syn må grensen for inntektsfradraget sees i forhold til hvor mye det er rimelig å anta folk flest vil ønske å sette av til fremtidig pensjon gjennom å spare i en individuell ordning. En for høy grense for hvor mye premie som kan gi inntektsfradrag, vil kunne forårsake at det i for stor grad legges til rette for skattefavorisering av personer som har mulighet til å omplassere formue til skattefavorisert individuell pensjonsordning. Flertallet slutter seg til at grensen for inntektsfradraget bør settes slik at mange får adgang til å utnytte skattefavoriseringen fullt ut.

Flertallet viser til at departementet har foreslått en maksimumsgrense for årlige innbetalinger som svarer til den øvre grensen for inntektsfradrag. Flertallet slutter seg til at grensene bør være sammenfallende, dette blant annet for å unngå uklarhet og skattemessig forskjellig behandling av midler i samme ordning.

Flertallet viser til at midler som står i ordningen er bundet frem til pensjonsalder, og unntatt fra formuesskatt og løpende skatt på avkastning. Dersom det skulle være en høy eller ingen maksimumsgrense på årlige innbetalinger, ville ordningen etter flertallets vurdering, i for stor grad åpne for å unngå formuesskatt. Flertallet vil peke på at en høy eller ingen grense for hvor mye som kan settes inn i ordningen, vil kunne medføre at kunder i for stor grad låser inn midler, som de ikke får ut igjen før pensjonsalder.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Norge har høyere offentlig finansformue enn andre europeiske land. Det stiller Norge i en gunstig posisjon i forhold til å finansiere fremtidens pensjonsforpliktelser. På den andre siden er Norge blant de land i Europa hvor familiene og enkeltpersoner sparer minst. Staten sparer mye, mens private sparer lite. Det skaper ubalanse mellom offentlig og privat sektor, og det betyr at den enkelte av oss i stor grad overlater til staten å sikre vår valgfrihet og trygghet i alderdommen. I 2007 var husholdningenes sparing negativ. Disse medlemmer mener at det er et mål å motivere flere til å spare mer privat.

Disse medlemmer viser til at sparing, og særlig pensjonssparing, er en langsiktig forpliktelse. Det er derfor særlig viktig at staten sikrer forutsigbarhet i rammebetingelsene for privat sparing. Det vakte meget sterke reaksjoner da regjeringen Stoltenberg II i Revidert nasjonalbudsjett for 2006 og i Nasjonalbudsjettet for 2007 foreslo å avvikle all sparestimulans for individuell pensjonssparing, individuell og kollektiv livrente. Mange opplevde det som et avtalebrudd fra staten.

Disse medlemmer viser til at det var over 800 000 individuelle IPA- og livrenteavtaler og at det til sammen ble innbetalt nesten 8 mrd. kroner til slike ordninger i 2005. Over halvparten av de som benyttet IPA til privat pensjonssparing, tjente under 400 000 kroner. Dette viser at de private pensjonsordningene ble benyttet av folk med helt vanlige lønninger, og at de hadde et stort omfang.

Disse medlemmer mener det var særlig oppsiktsvekkende at regjeringen Stoltenberg II valgte å kutte ut ordningene på toppen av en høykonjunktur hvor det private forbruket var meget høyt. Dersom vedtakene hadde stått fast, kunne milliarder av kroner blitt frigjort og bidratt til å øke presset i økonomien ytterligere.

Disse medlemmer konstaterer at regjeringen Stoltenberg II meget motvillig måtte akseptere gjeninnføring av en skattestimulert privat pensjonsordning. Denne er beskjeden, men vil danne et godt grunnlag for utvidelse på et senere tidspunkt.

Komiteen viser for øvrig til sine merknader under pkt. 3.2.

Forrige kapittelNeste kapittel