Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

Vedlegg 3: Brev fra Barne- og likestillingsdepartementet v/statsrådentil Venstres stortingsgruppe, datert 9. mai 2008

Det vises til brev av 24. april 2008 fra Venstres Stortingsgruppe ved André N. Kjelstad.

Norge har fortsatt ikke undertegnet tilleggsprotokollen til FN-konvensjonen (om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne). I tillegg er vergemålsloven og ny helse- og sosiallov utsatt til 2009.

Vergemålslovgivningen må bringes i samsvar med konvensjonen før Norge ratifiserer, siden det her er tale om en sivil rettighet. En proposisjon om ny vergemålslov vil tidligst kunne fremmes for Stortinget i vårsesjonen 2009 og det er ikke sannsynlig at vergemålsloven vil kunne settes i kraft i inneværende stortingsperiode.

Ratifisering av konvensjonen antas ikke å kreve endringer i lovgivningen forøvrig. Spørsmålet om hvor strenge krav konvensjonen stiller til virkeliggjøring av rettighetene og i hvilken grad norske forhold oppfyller disse kravene er under vurdering. Her er det ulike tilnærminger både nordisk og internasjonalt.

Spørsmålet om undertegning og ratifisering av den frivillige tilleggsprotokollen behandles av Utenriksdepartementet (UD). Tilleggsprotokollen gir dem som mener at de ikke får oppfylt de rettighetene konvensjonen gir, rett til å klage til en FN-komite etter at alle nasjonale klagemuligheter først er brukt. UD utreder hva dette vil kunne innebære for Norge, og et høringsnotat om dette er under arbeid. Konklusjonene er ennå ikke trukket.

I forslag til ny forsikringslov Ot.prp. nr. 41 (2007-2008) finnes følgende formulering: "Personer som har en tilstand som medfører en særlig risiko, for eksempel uførhet, vil fortsatt kunne nektes forsikring for slik risiko, men selskapet må vurdere grunnlaget for avslaget med grundig enn i dag."

Forbudet mot diskriminering er begrenset ved at visse former for forskjellsbehandling aksepteres. Det kreves at forskjellsbehandlingen skal være nødvendig for å ha et saklig formål, og at forskjellsbehandlingen ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles. Slike begrensninger gjelder både etter internasjonale menneskerettskonvensjoner, EU-retten og i norsk diskrimineringslovgivning. Det legges til grunn at det er saklig å nekte forsikring mot uførhet ved uførhet eller høy risiko for uførhet. Uførhet som skyldes andre risikofaktorer enn selve uførheten gir ikke grunnlag for å nekte forsikring. Helseopplysninger vil være relevante for risikovurderingen uavhengig av nedsatt funksjonsevne eller ikke. Personer med nedsatt funksjonsevne skal vurderes likt med andre med hensyn til helseopplysninger, og det vil derfor ikke være forskjellsbehandling.

Nedsatt funksjonsevne vil ikke i seg selv (uavhengig av risiko) kunne danne grunnlag for å nekte forsikring. I det siste tilfellet vil det kunne være snakk om diskriminering i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

En viktig del av arbeidet med de ulike diskrimineringslovene er å sikre at ulike diskrimineringsgrunnlag får lik grad av vern og samme mulighet til å delta i samfunnet på lik linje med andre.

Det foreliggende lovforslag innebærer at det innføres et vern mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne på alle samfunnsområder. Saker om diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne håndheves av et felles håndhevingsapparat for alle saker om diskriminering etter gjeldende diskrimineringslovgivning, som består av Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Personer med nedsatt funksjonsevne gis derfor et lovforankret vern mot diskriminering, og mulighet for håndheving av rettigheter, på tilsvarende måte som ved diskriminering på grunn av kjønn, etnisitet, språk og religion mv.

I tillegg inneholder lovforslaget regler om universell utforming og tilgjengelighet. Disse bestemmelsene er inntatt i forslaget for å fremme likeverdig vern, da den typiske diskrimineringssituasjon for personer med nedsatt funksjonsevne nettopp skyldes manglende tilgjengelighet som er et hinder for samfunnsdeltakelse. Tilgang til informasjon og IKT og adgang til bygg og transport er viktige spørsmål i denne sammenheng. Det vises her til departementets svar på henholdsvis spørsmål 4 - 25.

For eventuelt øvrige spørsmål om likeverdig vern for alle diskrimineringsgrunnlag vises det til at det er nedsatt et lovutvalg som skal legge fram forslag til en ny samlet diskrimineringslov. Utvalget skal legge frem sin innstilling 1. juli 2009.

I Ot.prp. nr. 44 s. 154 anføres følgende: "Selv om det ikke blir satt noen eksakt frist for krav om universell utforming i PBL, blir det lagt opp til at de nye reglene for nybygg skal gjelde fra byggesaksdelen til PBL og nye forskrifter trer i kraft."

Kan Regjeringen bekrefte at alle nye bygg, anlegg og uteområder vil være omfattet av plikten til universell utforming fra det tidspunktet loven trer i kraft? Hvis ikke: når vil i så fall plikten til universell utforming omfatte alle nye publikumsrettede bygg, anlegg og uteområder?

I § 29-3 i forslaget til ny plan- og bygningslov stilles det krav om at søknadspliktige tiltak innenfor sin funksjon skal være universelt utformet i samsvar med forskrifter gitt av departementet. Tiltakene er således i lovforslaget ikke begrenset til bygninger, anlegg og uteområder rettet mot allmennheten.

Nærmere presisering av plikten til universell utforming vil komme i forskrift. Kommunal- og regionaldepartementet tar sikte på at forskrifter til lovens byggesaksdel skal foreligge fra det tidspunkt plan- og bygningsloven trer i kraft. Det antas at loven trer i kraft i løpet av 2009.

Det er foreløpig ikke tatt stilling til prioriteringer når det gjelder oppgradering av ulike bygningskategorier. Forskriftsforslag knyttet til oppgradering av ulike bygningskategorier må vurderes i sammenheng med budsjettprosessene. Forskrifter må også på vanlig høring. De økonomiske konsekvensene av krav til oppgradering av eksisterende bygninger skal utredes nærmere for hver enkelt bygningskategori i sammenheng med forskriftsarbeidet.

Regjeringen slår selv fast at den årlige fornyelsen av bygningsmassen er anslått til ca. 2 %.

Regjeringen har gjennom forslaget til ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov kraftig forsterket forutsetningene for å øke tilgjengelighet i det norske samfunn. Loven inneholder en plikt til generell tilrettelegging. Loven stiller krav om at offentlige og private virksomheter rettet mot allmennheten har plikt til å sikre universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjoner. Selv om denne plikten avgrenses mot en uforholdsmessighetsvurdering, så innføres det også en aktivitetsplikt knyttet til universell utforming. Dette innebærer at virksomheten skal jobbe målrettet, planmessig og aktivt for å fremme universell utforming.

For å sikre en god implementering av loven, samt ta i bruk flere virkemidler for å fremme økt tilgjengelighet og universell utforming, så vil regjeringen legge frem en ny handlingsplan for økt tilgjengelighet og universell utforming ved årsskifte 2008/2009.

Disse tiltakene vil samlet bidra til å skape langt større forutsetninger for like muligheter og deltakelse for personer med nedsatt funksjonsevne, men vil ikke fjerne alle barrierer over natten. Av den grunn vil man fortsatt ha et fokus på kompensatoriske virkemidler og særløsninger der dette fortsatt er nødvendig.

Regjeringen har på politisk- og administrativt nivå etablert et godt tverrdepartementalt samarbeid for å sikre en helhetlig og samordnet politikk for personer med nedsatt funksjonsevne. Dette apparatet vil også bli anvendt i det systematiske og langsiktige arbeidet som skal finne sted for å fremme økt tilgjengelighet.

Det vil bli redegjort nærmere for mål, strategier og tiltak i varslet handlingsplan for økt tilgjengelighet og universell utforming jfr. svar på pkt 6.

Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR) har på oppdrag fra Kommunal- og regionaldepartementet kartlagt standarden på et utvalg bygninger for å vurdere kostnadene knyttet til en oppgradering til standarden universell utforming. Rapporten er avgrenset til kostnader for bygg, anlegg og uteområder rettet mot allmennheten. At det kun er tiltak rettet mot allmennheten som omfattes av kravet tilsvarer i stor grad Syseutvalgets avgrensning til virksomhetens alminnelige funksjon. I en restaurant vil for eksempel servering av mat og drikke samt tilgang til toalett måtte anses å være omfattet av kravet. Dette er virksomhetens alminnelige funksjon og det er disse funksjonene som er rettet mot allmennheten. Arbeidsplassen - som kjøkken, lager og personalrom - faller derimot utenfor. Dette er områder som ikke omfattes av virksomhetens alminnelige funksjon og de er heller ikke rettet mot allmennheten.

I § 10 i lovforslaget avgrenser Regjeringen plikten til universell utforming i forhold til uforholdsmessig byrde.

Uforholdsmessighetsbegrensingen omfatter alle pliktsubjektene, enten de er offentlige eller private, og enten de eier eller leier. Det er ikke lagt inn noe skille mellom offentlige og private virksomheter. I vurderingen er det imidlertid lagt inn som et av momentene hvorvidt virksomheten er av offentlig art.

Uforholdsmessig byrde i lovforslaget § 9 omfatter både nye og eksisterende tiltak. Når det gjelder nye tiltak kan det eventuelt ligge en begrensning dersom virksomhetene har oppfylt krav til universell utforming i lov eller forskrift, jf. lovforslaget § 9 femte ledd.

Dersom det er satt tidsfrister med krav om oppgradering i forskrift til plan- og bygningsloven og oppgradering av enkelte bygningskategorier, må det legges til grunn at det er de materielle kravene i slik forskrift som skal legges til grunn. I Ot.prp. nr. 45 (2007-2008) Om lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (byggesaksdelen), kapittel 17.5.7 uttaler Kommunal- og regionaldepartementet følgende: "Ved utarbeidelse av forskriftene vil departementet legge til grunn et prinsipp om vurdering av forholdsmessighet der en avveining av kost/nytte og andre viktige hensyn som verneverdi og sikkerhet vil inngå. Departementet vil foreta en nærmere konkretisering av uforholdsmessighetsvurderingen ved utarbeidelse av de enkelte forskrifter."

Når det gjelder virksomhetens ressurser er det i lovforslaget lagt til grunn at det skal foretas en helhetsvurdering av virksomhetens økonomiske situasjon. Ressursene må vurderes opp mot kostnadene ved tiltaket og de øvrige momenter i uforholdsmessighetsvurderingen. En økonomisk sterk virksomhet vil dermed kunne pålegges mer vidtrekkende forpliktelser enn en virksomhet med svak økonomi.

"Når det gjelder plikten til universell utforming (for næringslivet, vår merknad) i § 9 anslår departementet at kostnadene vil være begrensede, på grunn av den uforholdsmessighetsbegrensning som er inntatt i bestemmelsen, "(s. 247)

Det vises til svaret på spørsmål 9 over.

Det er et mål at forskrifter skal foreligge ett år før kravene skal gjøres gjeldende. Krav til ny IKT skal gjelde fra 1. juli 2011. Forskriftsarbeidet og arbeidet med standarder vil følge opp den utviklingen som skjer i samfunnet, hvor det er en løpende utvikling av IKT-løsninger.

Kommunal- og regionaldepartementet tar sikte på å fastsette forskrifter samtidig med plan- og bygningslovens ikraftsetting. Det antas at loven trer i kraft i løpet av 2009.

Samferdselsdepartementet tar sikte på å fastsette forskriftsendringer i regleverket for transport, med sikte på at det stilles krav om universell utforming av nye transportmidler fra 1. januar 2009. Det samme gjelder krav om universell utforming av nye passasjerskip, der Sjøfartsdirektoratet har hatt forslag til forskriftsendringer på høring våren 2008.

Poenget med regelen om uforholdsmessig byrde er at det ikke skal være plikt til tiltak som det ut fra en konkret vurdering av nytte og ulemper ved tiltaket vil være urimelig å pålegge en virksomhet. En lignende uforholdsmessighetsvurdering gjelder også etter andre diskrimineringslover. Når det gjelder diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. er dette uttrykt slikt i diskrimineringsloven § 4 fjerde ledd: "Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles, anses ikke som diskriminering [...]."

Ved diskriminering på grunn av kjønn heter det i likestillingsloven § 3 tredje ledd: "I særlige tilfeller er indirekte forskjellsbehandling likevel tillatt dersom handlingen har et saklig formål uavhengig av kjønn, og det middel som er valgt er egnet, nødvendig og ikke uforholdsmessig inngripende."

Regjeringen avgrenser krav om universell utforming kun til IKT rettet mot allmennheten, og unntar IKT-basert utstyr og systemer ved offentlige og private arbeidsplasser og ikke minst utdanningsinstitusjoner.

Plikten til universell utforming av IKT retter seg mot universell utforming som ikke reguleres av annet lovverk. Skole og arbeidsliv er særskilt regulert i sektorlovgivning. I diskriminerings- og tilgjengelighetsloven er diskrimineringsvernet fulgt opp i plikt til individuell tilrettelegging.

Det er neppe tvil om at et å få med seg innholdet i en film, som for eksempel hva som blir sagt, er en del av en kinos " alminnelige funksjon". Regjeringen lar ikke loven omfatte teksting av kino og tv, men vil utrede om dette etter hvert bør omfattes av loven.

Kultur- og kirkedepartementet (KKD) har ansvar for regulering av teksting av kinofilmer og tv. Konsekvensene av krav på disse områdene er ikke fullt ut klarlagt. Det er derfor bestemt at KKD skal utrede om det bør stilles lovkrav.

Alle utenlandske filmer som går på kino tekstes. Dette er distributørenes ansvar. Etter KKDs syn er det ønskelig at alle norske kinofilmer er tilgjengelige i tekstede versjoner. Derfor finnes det en egen tilskuddsordning for teksting av norske filmer på kino for å sikre de hørselshemmede tilgang til norske kinofilmer. Digitalisering av kinoene vil imidlertid medføre at den fysiske tekstingen av digitale filmer blir langt rimeligere og distribusjon av tekstede filmer enklere. I den digitale fremtid bør det stilles krav om at alle kopier av norske filmer som får produksjonstilskudd av Norsk filminstitutt skal inkludere mulighet for visning med tekst, jf. St.meld. nr. 22 (2006-2007).

KKD vil utrede hvorvidt det bør stilles generelle krav til fjernsynssektoren når det gjelder teksting, og evt. om det bør være et særkrav for statskanalene. KKD vil vurdere om det er grunnlag for å komme tilbake til Stortinget på dette feltet.

Regjeringen åpner for dispensasjon også når det gjelder kravet om universell utforming av 1KT, og nevner spesielt personvern, sikkerhet og tidsfrister ved anskaffelser.

I proposisjonen er det lagt til grunn av dispensasjon kun skal gis dersom det foreligger særlig tungveiende grunner. I proposisjonsteksten fremgår det at nivået for når dispensasjon kan gis skal legges høyt slik at lovens formål ikke uthules. Kun særlig tungtveiende grunner skal kunne gi grunnlag for dispensasjon. Hensynet til sikkerhet og personvern er eksempler på slike tungtveiende hensyn. Også større IKT-prosjekter som er igangsatt, men hvor nye delleveranser vil omfattes av nye krav, vil kunne være grunnlag for dispensasjon dersom det vil være forbundet med urimelig høye kostnader å ta hensyn til de nye kravene. Gjennom en klar og samordnet håndheving vil en sørge for at bruken av dispensasjoner er i samsvar med lovens formål.

Regjeringen vil la nye transportmidler bli omfattet av kravet om universell utforming.

a) Nye transportmidler skal etter planen omfattes av kravet fra og med 01. januar 2009, og det tas sikte på at kravene til nye transportmidler skal gjelde for avtaler anskaffelse av nytt materiell inngått etter denne dato.

b) Stasjoner, holdeplasser mv. er ikke transportmidler, men infrastruktur og omfattes ikke av kravet til transportmidler. Infrastruktur for transportformål omfattes av kravene i plan- og bygningsloven. Oppgradering av eksisterende transportinfrastruktur inngår blant de kategoriene som omfattes av forskriftshjemmelen i plan- og bygningsloven. Prioritering av oppgraderingstiltak i samferdselssektoren skal skje med grunnlag i Nasjonal Transportplan.

c) Kravet om universell utforming for nye transportmidler er vurdert å ikke medføre vesentlig økte kostnader. For transportmidler, unntatt togmateriell, tilsier utskiftingstakten (materiellets levetid) at det ikke er hensiktsmessig å stille krav til oppgradering av eksisterende materiell. For togmateriell er det vanlig med større oppgraderinger eller levetidsforlengelser i løpet av levetiden til materiellet og det vil derfor stilles krav om å gjennomføre tiltak for økt tilgjengelighet for eksisterende togmateriell i forbindelse med at det gjøres større oppgraderinger.

Regjeringen peker på vern av kulturminner som en mulig dispensasjonsgrunn fra kravet om universell utforming.

Kulturminner vil kunne være omfattet av plikten til universell utforming i lovforslaget § 9. Gjelder det eksempelvis en fredet bygning mv. må det søkes tillatelse fra kulturminnemyndighetene til alle tiltak som på en eller annen måte kan virke inn på, eller forandre kulturminnet. Mange bygninger som er underlagt vern som kulturminne er i daglig bruk som publikumslokaler mv. Interessemotsetninger mellom vern, bruk og tilgjengelighet kan derfor være til stede. I mange tilfeller vil det kunne etableres løsninger gjennom et faglig samarbeid. Vernehensyn er blant de hensynene som skal inngå i uforholdsmessighetsvurderingen. Departementet ser i tillegg at det kan være et særlig behov for å avklare forholdet mellom Likestillings- og diskrimineringsombudet og kulturminnemyndighetene i saker som berører vernehensyn, og vil sørge for dette på en hensiktsmessig måte.

Det vises til svar på spørsmål 20.

Dette vil bli en del av oppfølgingen av loven, og må baseres på et godt og konstruktivt samarbeid fra sak til sak.

Selv om det ikke er satt en eksakt frist for krav om universell utforming i PBL blir det lagt opp til at de nye reglene om nybygg skal gjelde fra byggesaksdelen til PBL og nye forskrifter trer i kraft.

Ja, disse kravene vil være i eller i medhold av plan- og bygningslovens byggesaksdel.

Regjeringen går ikke innfor at det fastsettes tidsfrister for oppgradering av eksisterende bygg rettet mot allmennheten.

Norsk institutt for by- og regionsforskning (NTBR) på oppdrag fra kommunal- og regionaldepartementet kartlagt standarden på et utvalg bygninger, anlegg og uteområder for å vurdere kostnadene knyttet til oppgraderingen. NIBR anslår at universell utforming av eksisterende publikumsbygg vil ha en kostnadsramme på 14,3 til 23,4 milliarder kroner. I tillegg anslås 1,3 milliarder kroner å tilkomme som kostnader ved arealtap. Det er knyttet stor usikkerhet til tallene ettersom utvalgsmaterialet for undersøkelsen var begrenset. Den årlige fornyelsen av bygningsmassen er anslått til ca. 2 %, dette vil ha en viss betydning for kostnadene sett i forhold til hvor lang tidsfrist som settes for gjennomføring. I tillegg er det anslått at det gjøres ombyggings- og rehabiliteringsarbeider for 60 til 70 milliarder kroner årlig. Med ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov og ny plan- og bygningslov vil en på en bedre måte kunne sikre at universell utforming blir ivaretatt i ombyggings- og rehabiliteringsarbeider. Også dette kan ha en viss betydning i forhold til lengden på tidsfristen.

På grunn av den store økonomiske belastningen er det foreslått en skrittvis og prioritert tilnærming. Det foreslås derfor en hjemmel til å gi forskrifter om oppgradering av bestående bygg, anlegg og uteområder til en standard tilsvarende universell utforming. Over tid kan så krav til enkelte bygningskategorier (skoler, postkontor, rådhus, sykehus, kinoer, restauranter, forretninger med videre) fastsettes i egne forskrifter. Det foreslås at hver forskrift fastsetter en egen frist for oppgradering av hver enkelt bygningskategori. Fordi det knytter seg stor usikkerhet til beregningene av kostnadene, er det nødvendig å kartlegge konsekvensene nærmere i arbeidet med forskriftene. Kommunal- og regionaldepartementet forbereder nå nye utredninger for å innhente et bedre grunnlag for å beregne samfunnsøkonomiske konsekvenser.

Kostnaden vil i utgangspunktet være den samme uavhengig av tidsfrist, men med en viss reduksjon på ulike tidspunkter på grunn av at det vil ha skjedd en naturlig oppgradering av infrastrukturen. Det som er viktig er at belastningen på de årlige budsjettene vil variere avhengig av tidsfristen. Tar vi utgangspunkt i en totalkostnad på omlag 60 mrd. kr blir den årlige ekstra kostnaden omlag 6 mrd. kr/år ved en tidsfrist på 10 år og om lag 3 mrd kr/år ved 20 år.

Forrige kapittelNeste kapittel