Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Anne Marit Bjørnflaten, Thomas Breen, Ingrid Heggø og Hilde Magnusson Lydvo, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen, Solveig Horne og Thore A. Nistad, fra Høyre, Elisabeth Aspaker og André Oktay Dahl, og fra Sosialistisk Venstreparti, Akhtar Chaudhry, viser til at økt internasjonalisering og økt mobilitet fører til at politi og rettsapparat må forholde seg til en kriminalitet som i økende grad blir grenseovergripende. Organiserte kriminelle nettverk som opererer i flere land stiller kriminalitetsbekjempelsen overfor nye utfordringer. En effektiv bekjempelse av grenseoverskridende kriminalitet i et felles reisefrihetsområde krever at det ikke settes grenser for etterforskning og strafforfølgning i enkelte av statene. Ellers vil slike stater lett bli et fristed for forbrytere og kriminelle nettverk.

På denne bakgrunn er komiteen tilfreds med at den tradisjonelle utleveringsbegjæringen mellom de nordiske land erstattes av en "nordisk arrestordre" og viser til at Stortinget, ved behandlingen av St.meld. nr. 42 (2005-2006) påpekte viktigheten av å se på mulighetene for et tettere nordisk politi- og påtalemessig samarbeid. Nordisk arrestordre vil forenkle og effektivisere strafforfølgning over statsgrensene.

Komiteen viser til at konvensjonen om nordisk arrestordre er en videreutvikling av det nordiske lovsamarbeidet som førte til likelydende nordiske utleveringslover, og bygger også på den europeiske unions råds rammebeslutning om den europeiske arrestordre om prosedyrene for overlevering mellom medlemsstatene (13. juni 2002, 2002/584/RIA). Konvensjonen pålegger de nordiske statene å avskaffe det nåværende utleveringssystemet, og å innføre et overleveringssystem basert på gjensidig anerkjennelse. Dette medfører at den staten som mottar en arrestordre, skal pågripe og overlevere den ettersøkte til den staten som har utstedt arrestordren, med mindre det foreligger spesielle grunner til å avslå. Videre vil muligheten til å nekte overlevering av egne statsborgere innsnevres, og blir på det nærmeste avskaffet. Det innføres korte frister for å etterkomme og iverksette en nordisk arrestordre. Ved samtykke fra vedkommende skal avgjørelsen treffes innen tre dager. Arrestordrene skal sendes direkte mellom utpekte myndigheter (påtalemyndigheten i Norge). Domstolene skal i utgangspunktet bare bringes inn der den ettersøkte ikke samtykker til overlevering. Komiteen viser til at Justisdepartementet bare skal treffe avgjørelse om overlevering når det foreligger konkurrerende anmodninger om utlevering eller overlevering, og en eller flere av disse kommer fra en stat utenfor Norden.

Komiteen har merket seg at samtlige høringsinstanser var positive til at det nåværende utleveringssystemet erstattes med overlevering på bakgrunn av en nordisk arrestordre.

Siden de nordiske rettssystemene er preget av relativ stor rettsenhet og straffebudene er beskrevet stort sett likt, forutsetter komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, at avskaffelsen av muligheten til å nekte overlevering for forbrytelser som ikke er straffbare i den iverksettende stat, har liten betydning i praksis. Flertallet understreker at også forskjeller i lovverket vil ivaretas gjennom lov om nordisk arrestordre. Et eksempel på dette er at den seksuelle lavalder er 15 år i Danmark og på Island, mens den er 16 år i Norge. Danmark og Island vil dermed være forpliktet til å overlevere en person til Norge dersom denne har hatt seksuell omgang med en 15-åring i Norge.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer at man nå i all hovedsak avskaffer muligheten til å nekte overlevering for forbrytelser som ikke er straffbare i den iverksettende stat. Det er likevel slik i henhold til konvensjonens artikkel 5 at et land kan avslå å fullbyrde en nordisk arrestordre dersom en handling er begått på dette lands territorium og forholdet ikke utgjør en lovovertredelse i dette landet. Tilsvarende bestemmelse er tatt inn i det foreliggende lovforslaget slik at Norge kan nekte utlevering på et slikt grunnlag. Etter disse medlemmers mening bør Norge på prinsipielt grunnlag heller ikke kreve en nordmann utlevert dersom forholdet er begått på et annet nordisk lands territorium og ikke utgjør en lovovertredelse etter dette landets lovgivning.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"§ 17 første ledd nytt tredje punktum skal lyde:

Påtalemyndigheten skal ikke kreve noen utlevert dersom forholdet er begått på et annet nordisk lands territorium, og det ikke utgjør en lovovertredelse etter dette lands lovgivning."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at konsekvensen av synspunktene i Fremskrittspartiets merknad kan være at en norsk statsborger som begår en handling i et av de andre nordiske landene, som er straffbar etter norsk lov, kan slippe unna straffansvar. Flertallet mener at man ikke kategorisk bør utelukke mulighetene for overlevering, men at dette må vurderes i hvert enkelt tilfelle.

Komiteen forutsetter også at utlevering til de nordiske stater ikke kommer i strid med den europeiske menneskerettighetskonvensjon, og viser til at de nordiske statene har et høyt utviklet rettssystem. Dersom en slik situasjon mot formodning skulle oppstå, viser komiteen til at norske myndigheter uansett vil ha en plikt til å avslå arrestordren, jf. menneskerettsloven § 3.

Komiteen viser også til at etter artikkel 4. nr. 3 i konvensjonen, skal en arrestordre avslås hvis personen som kreves overlevert, på grunn av sin alder ikke er strafferettslig ansvarlig i den iverksettende stat. Siden alle de nordiske landene i dag har 15 år som den kriminelle lavalder, har bestemmelsen ikke noen praktisk betydning, men komiteen er tilfreds med at unntaket likevel lovfestes.

Komiteen vil gjøre oppmerksom på at det ved en inkurie er vist til feil lov i det nye lovforslagets § 23 annet ledd tredje punktum. Dette foreslås rettet opp, samtidig som det presiseres at den gamle loven fortsatt skal gjelde for utleveringsbegjæringer mottatt før den nye loven trer i kraft.

Videre vil komiteen vise til at etter forslag i Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) ble utleveringsloven § 9 tilføyd et nytt annet punktum. Ved en inkurie ble det ikke presisert at det gjeldende annet punktum skulle bli nytt tredje punktum. Resultatet ble at det som var annet punktum, utilsiktet ble opphevet. Komiteen foreslår at dette rettes opp her.