2.1 Ekteskap eller partnerskap, jf. proposisjonen kap. 5

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn Karin Gjul, Britt Hildeng, Espen Johnsen og Tove Karoline Knutsen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Høyre, Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær Grimstad, fra Senterpartiet, Trond Lode, og fra Venstre, Trine Skei Grande, mener det er viktig å sikre homofile og lesbiske rettigheter for å bidra til at de kan leve åpent og slipper å møte diskriminering og negative holdninger.

Komiteen vil peke på at partnerskapsloven har gitt homofile en rett til å få formalisert sitt forhold, samtidig som den har bidratt til å skape positive holdninger til homofiles rett til å leve ut sin legning.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til regjeringserklæringen hvor det står at Regjeringen vil:

"gå inn for endringer i ekteskapsloven som åpner for ekteskap mellom to av samme kjønn, med samme rettigheter som ekteskap mellom to av motsatt kjønn. Senterpartiets representanter i Regjering og Storting stilles fritt i dette spørsmålet."

Dette betyr at Senterpartiets representanter står fritt til å stemme etter egen overbevisning i dette spørsmålet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at så lenge det opereres med to lover og to navn på heterofilt og homofilt samliv, vil det være rom for diskriminering.

Flertallet vil vise til at mange unge homofile i dag opplever at det er vanskelig å erkjenne sin seksuelle legning. Ved at staten gjennom lovgivning anerkjenner at homofilt og heterofilt samliv er like verdifullt og basert på de samme verdiene, tror flertallet dette vil redusere stigmatiseringen og derigjennom gjøre prosessen med å erkjenne sin legning enklere. Flertallet mener det ikke foreligger noen grunn til å diskvalifisere homofilt samliv. Når en ønsker åpenhet og like rettigheter, er det rimelig at alle favnes av samme lov. Ekteskapet har etablert seg som den institusjon som gir best rammer for kjærlighet og fellesskap. En felles lov vil gi flere muligheten til å benytte seg av ekteskapsinstituttet. Flertallet mener en felles lovgivning vil bidra til å styrke ekteskapets stilling heller enn at den vil bli svekket.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på at ekteskapet først og fremst er en juridisk avtale hvor man forplikter seg til omsorg for hverandre og eventuelle barn, men for mange har det også et religiøst aspekt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil peke på at mange ser på ekteskapet som en hellig institusjon mellom mann og kvinne. Selv om ekteskapet er en juridisk avtale, vil disse medlemmer forsvare borgernes rett til å tro og hevde at ekteskapet først og fremst er en hellig overenskomst.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre mener statens rolle i ekteskapsinngåelsen er å tilby en juridisk avtale og at staten må tilby alle par like rammer på det området.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, har merket seg at både tilhengere og motstandere av en felles ekteskapslov begrunner sitt syn med hva som er best for barnet. Flertallet mener at å utvide ekteskapet til også å omfatte likekjønnede par, vil i tillegg til å gi barna rettigheter, også bidra til at det blir lettere for barna å oppfatte forholdene som mer like enn dersom partnerskapsloven videreføres. En likebehandling vil være den beste løsningen for barna, også ut fra deres omdømme i forhold til andre barn og voksne, og vil bidra til å normalisere det å ha en homofil orientering.

Flertallet vil understreke at det ikke er en menneskerett å bli foreldre, men at barn har krav på foreldre. Heller ikke dagens lovverk gir heterofile noen rett til å få barn. Hensikten med å endre lovverket er å gi homofile rett til å bli vurdert som foreldre ved adopsjon og lesbiske mulighet til å bli vurdert for assistert befruktning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at ekteskapet mellom mann og kvinne har dype kulturelle røtter i alle samfunn over hele verden – uavhengig av religion og livssyn. Regjeringens forslag til endringer i ekteskapsloven, barneloven, adopsjonsloven og bioteknologiloven vil være en omfattende samlivsreform som bryter med disse historiske røttene. Disse medlemmer kan ikke støtte en så grunnleggende omdefinering av ekteskapet som sosial og juridisk enhet i samfunnet.

Disse medlemmer mener familien er samfunnets grunnleggende enhet og den viktigste arenaen for tilhørighet, nærhet og fellesskap. Forpliktende samliv, stabile familierelasjoner og tid til fellesskap gir den beste rammen for barnas oppvekst. For de fleste barn vil det optimale være å vokse opp sammen med begge sine biologiske foreldre. Familie- og samlivsmønsteret er imidlertid under endring, og mange barn opplever en god oppvekst i utradisjonelle familier. Disse medlemmer vil understreke at alle barns rettigheter skal ivaretas fullt ut, uavhengig av hvilken familieform de vokser opp i.

Disse medlemmer har merket seg at formålet med lovforslaget blant annet er å sikre homofile og lesbiskes likeverd, støtte homofile og lesbiske i å leve åpent og aktivt motarbeide diskriminering på bakgrunn av seksuell legning. Dette er målsettinger disse medlemmer stiller seg bak. Homofile og lesbiske har i mange år blitt møtt med fordommer, manglende respekt og diskriminerende adferd. Det er uakseptabelt.

Disse medlemmer mener at samfunnet skal sikre alle mennesker i Norge trygge rammer for sine samliv – enten de lever sammen som heterofile eller homofile. Samfunnet har et ansvar for å sikre barns rettigheter uavhengig av foreldrenes samlivsform.

Disse medlemmer vil fremholde at debatten om felles ekteskapslov ikke er en debatt for eller mot homofile og lesbiskes rett til å leve sitt liv åpent i forpliktende samliv i et samfunn som viser respekt. Disse medlemmer viser til at Kristelig Folkeparti og et flertall i Fremskrittspartiets stortingsgruppe gikk imot partnerskapsloven da den ble vedtatt, og ville heller sikre juridiske rettigheter for homofile og lesbiske par gjennom lov om husstandsfellesskap. Mange har imidlertid innrettet sine liv etter partnerskapsloven, og disse medlemmer mener partnerskapsloven må videreføres for å sikre homofile og lesbiske forpliktende juridiske rammer rundt sine samliv.

Disse medlemmer mener at de som velger å leve i homofile parforhold ,skal ha gode og trygge juridiske ordninger for sine samliv. Staten har lagt til rette for dette gjennom partnerskapsloven. Disse medlemmer mener at om partnerskapsloven ikke fungerer godt nok, bør den gjennomgås med tanke på eventuelle endringer, særlig med tanke på å sikre barn av homofile foreldre juridiske rettigheter.

Disse medlemmer anser det ikke som diskriminering å behandle heterofile og homofile par ulikt på grunn av den biologiske betingede evnen heteroseksuelle par har til å unnfange barn. Disse medlemmer mener relasjonen mellom barnet og familien er den grunnleggende rammen for ethvert barn som fødes til verden. Å sette et barn til verden er et livslangt ansvar. Disse medlemmer understreker at alle barn har rett til å kjenne sitt biologiske opphav.

Disse medlemmer viser til at det i høringen om ekteskapsloven ble uttrykt stor bekymring for trosfrihetens framtidige kår. Ekteskapet som et forhold mellom mann og kvinne er grunnleggende i både kristendommen og andre religioner. Mange kirker og trossamfunn opplever et press fra Regjeringen om å endre syn. De er også usikre på hvilke konsekvenser det vil få å forfekte at ekteskapet er et forhold mellom mann og kvinne. Disse medlemmer viser videre til at flertallet av biskopene understreker alvoret i sin høringsuttalelse der de sier at

"dersom ekteskapslovgivningen endres, slik at likekjønnede par kan inngå ekteskap, må Den norske kirke ta opp til ny vurdering om den skal beholde sin vigselsrett. Det vil være en forutsetning for at den norske kirkes prester fortsatt skal være vigslere, at kirken får legge sin egen forståelse av ekteskapet til grunn."

Disse medlemmer viser til at det i lovforslaget fra Regjeringen står at tros- og livssynssamfunn selv skal kunne bestemme om de vil vie homofile og lesbiske. Samtidig står det videre at Regjeringen håper på en holdningsendring, og at tegnene til endring i kirken må påvirkes mest mulig positivt.

Disse medlemmer viser til at forslaget til ny ekteskapslov forandrer ekteskapet i sin grunnstruktur. Argumentasjonen er at det er nødvendig, fordi dagens skille mellom ekteskap og partnerskap er diskriminerende. Disse medlemmer vil påpeke at dersom det er diskriminerende å ha en ekteskapslov for det forpliktende forholdet mellom mann og kvinne, hvor lenge vil det under en ny rettstilstand være legitimt å hevde dette tradisjonelle synet uten at samfunnet må slå ned på det som diskriminering? Disse medlemmer viser til at Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) mener at et trossamfunn ikke kan nekte å vie likekjønnede par dersom det mottar statsstøtte. Disse medlemmer mener dette er bekymringsfullt og vil svekke trosfriheten dersom det blir gjennomført.

Disse medlemmer legger til grunn at selv om lærere i den offentlige skolen må undervise i gjeldende lov, skal de ikke tvinges til å kvalifisere dette mot sin egen overbevisning. Likeså at helsepersonell som ikke ønsker å delta i forbindelse med kunstig befruktning av lesbiske, må ha fullt fritak for dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at det legges til rette for en fritaksordning for ansatte i helsevesenet etc. som av overbevisningsgrunner ikke kan utføre sitt arbeid med hensyn til den nye ekteskapslovens definisjon og med hensyn til nye regler for foreldreskap, adopsjon og kunstig befruktning."

Komiteen vil vise til Ot.prp. nr. 37 (2006-2007) Om lov om endringer i friskoleloven pkt. 8.2.2.3 som sier:

"Læreplanane for skolen må ikkje komme i konflikt med formålsparagrafen i lova, jf. § 1-1. Private skolar som er etablerte og blir drivne på religiøst grunnlag, har høve til å gjennomføre opplæringa i samsvar med sitt syn og si overtyding, så lenge det blir informert om andre syn og norsk lovgiving på området."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ser at det kan være en utfordring for enkelte lærere å skulle undervise i at ekteskapet ikke utelukkende er mellom en mann og en kvinne. En felles ekteskapslov vil åpenbart være uforenlig med enkeltes tros- og livssyn. Disse medlemmer mener det er viktig å skille mellom hva som er en lærers trosoppfatning og hva vedkommende er pliktig til å undervise i som gjeldende rett. Disse medlemmer mener at en lærer skal ha rett til å formidle at dagens ekteskapslov bryter med egen trosoppfatning, dersom det samtidig understrekes at dagens lovverk åpner for at to av samme kjønn kan gifte seg. Disse medlemmer presiserer at lærere må undervise i henhold til læreplanene. Disse medlemmer understreker videre at formidling av trosoppfatninger aldri må skje på en måte som gjør at barn som oppdager at de er homofile, føler seg krenket eller mindreverdig. Det viktigste for disse medlemmer er at det undervises i lov og rett på en korrekt måte, men at det er lov å gi uttrykk for personlig tro.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har merket seg at det har vært et stort engasjement i befolkningen i denne saken. Disse medlemmer har registrert at det har vært et svært høyt antall protester mot forslaget. Disse medlemmer mener dette tyder på at lovendringen ikke kommer som noe folkekrav – heller det motsatte.

Disse medlemmer har merket seg brevet fra Norges Kristne Råd til komiteen hvor de skriver følgende:

"Det er derfor i noen grad en bekymring at spørsmålet om obligatorisk borgerlig vigsel kun er summarisk behandlet i høringsnotatet fra departementet, og så langt vi har sett, ikke nevnt i Odelstingsproposisjonen. Det synes uheldig om Stortinget vedtar denne loven uten at man har gjort en vurdering av lovendringens mulige betydning for vigselsretten i trossamfunnene. Herunder også en vurdering av om obligatorisk borgelig vigsel behøver å innebære mer enn det staten allerede gjør i dag, nemlig en prøving av vilkårene for ekteskap. Det er lang tradisjon for at trossamfunnene har vigselsretten, men det er basert på en enighet mellom lovgiver og trossamfunn om forståelse av hva ekteskapet er. Når en slik enighet eventuelt ikke lenger er tilstede vil vi mene at det påligger lovgiver å utrede de mulige sivilrettslige konsekvenser. Dette bør eventuelt skje for man gjør lovendringen."

Disse medlemmer mener at Regjeringen burde ha utredet dette før en eventuelt endret ekteskapsloven. Disse medlemmer ber Regjeringen om å utrede obligatorisk borgerlig vigsel og komme tilbake til Stortinget med dette.

Komiteens medlem fra Høyre har merket seg brevet fra Norges Kristne Råd, samt flere innspill under høringene som aktualiserer en utredning av obligatorsik borgerlig vigsel. Dette medlem mener dette bør utredes.

Komiteens medlem fra Venstre mener den beste løsningen ville være å innføre obligatorisk borgerlig vielse i forbindelse med vedtakelse av ny ekteskapslov. For dette medlem er det prinsipielt viktig å skille det juridiske fra det seremonielle ved inngåelse av ekteskap. Dette medlem ser imidlertid at det vil være vanskelig å innføre en ny modell for ekteskap uten en grundig utredning som vurderer konsekvensene av obligatorisk borgerlig vigsel. Dette medlem er skuffet over at det ikke har vært mulig å få utredet konsekvensene før ny ekteskapslov skal vedtas.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede obligatorisk borgerlig vigsel og komme tilbake til Stortinget med dette."

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, ønsker et samfunn som likebehandler homofile og heterofile. Det er en selvfølge for flertallet at staten likebehandler mennesker uavhengig av seksuell legning. For flertallet er det en verdi i seg selv at mennesker er ulike og tar ulike valg. Flertallet ser arbeidet for en ny ekteskapslov i sammenheng med den enkeltes mulighet til å ta makten i eget liv – for begge kjønn, på tvers av livssyn og legning. Respekten for ulikhet innebærer en toleranse for at det gode liv ikke er likt for alle, og toleranse betyr respekt. Flertallet mener videre at en liberal stat må bygge institusjoner som sikrer frihet og muligheter for alle. For flertallet er det viktig at staten er nøytral overfor livssyn og har et spesielt ansvar for å verne om mindretallets rettigheter.

Flertallet ønsker på denne bakgrunn en juridisk likestilling av ekteskap mellom par av samme kjønn og par av ulike kjønn. Flertallet respekterer at ekteskapet for mange er et samliv mellom mann og kvinne som er innstiftet av Gud. Men flertallet forholder seg til at ekteskapet ikke bare er en religiøs institusjon, men også en juridisk. Flertallet viser til at det å være gift, utløser en rekke juridiske rettigheter og plikter. Omtrent halvparten av de som giftet seg i 2006, valgte å vie seg borgerlig. For flertallet er det naturlig å tolke dette som at disse menneskene først og fremst ser på ekteskapet som en forpliktelse mellom to mennesker som elsker hverandre og ikke som en religiøs institusjon. Flertallet mener at også homofile må få mulighet til å innstifte et slikt ekteskap med de rettigheter og plikter det medfører.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg de innvendinger som har kommet om at man har for lite kunnskap og forskning om konsekvensene ved lovendringen. De samme bekymringene ble fremholdt da partnerskapsloven trådte i kraft for snart 15 år siden. Det ble da også fremholdt at partnerskapsloven ville svekke ekteskapets posisjon, og at loven ville gi et galt signal om at ekteskapet ikke lenger skal ha en særstilling som fundament i vårt samfunn. Erfaringene med partnerskapsloven har vært svært gode, og det foreligger overhodet ingen dokumentasjon på at loven har virket normoppløsende. Tvert imot har loven virket så godt at motstanderne av felles ekteskapslov i liten grad i dag angriper partnerskapsloven.

Flertallet mener på dette grunnlag at det foreligger tilstrekkelig erfaringer og kunnskap for å kunne foreta denne lovendringen.

Flertallet vil understreke at spørsmålet om for eller imot felles ekteskapslov handler om verdisyn, og har forståelse for at felles ekteskapslov vil være uforenlig med enkeltes tros- og livssyn. Men for flertallet er det avgjørende at lesbiske og homofile par sivilrettslig behandles likt med heterofile par, og flertallet mener det er til barnas beste at de vokser opp i trygge og stabile rammer som ekteskapet, uavhengig av foreldrenes seksuelle orientering.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har også merket seg at enkelte av høringsinstansene mener at saken er for dårlig utredet fra departementets side. Dette flertallet vil understreke at det alltid vil være ulike oppfatninger av hvor omfattende en sak skal utredes, og vil samtidig påpeke at det ikke er slik at alle lovendringer krever omfattende utredninger. Lovforslaget har vært på tre måneders høring, noe som er i tråd med utredningsinstruksen. Høringsinstansene ble i høringsbrevet bedt om å vurdere eventuelle underliggende instansers behov for å uttale seg. Denne høringslisten inneholdt 600 høringsinstanser. Høringsnotatet ble også sendt direkte til de kirkelige organisasjoner og frikirkelige trossamfunn, samtidig som høringsnotatet tidligere var sendt til Norges Kristne Råd som er fellesorganisasjonen til Den norske kirke og de frikirkelige trossamfunn.

Dette flertallet vil peke på at enkelte spørsmål er utredet nærmere av eksterne eksperter knyttet til universitetene. Det gjelder en filosofisk tilnærming til hva ekteskapet er, gjennomgang av de teologiske/kirkelige vurderinger av forståelsen av ekteskap og samliv, de barnerettslige konsekvensene av en felles ekteskapslov, internasjonale konsekvenser av loven og en litteraturgjennomgang av forskning om barn som vokser opp i familier med to foreldre av samme kjønn.

Dette flertallet mener saken er tilstrekkelig utredet til at Stortinget kan fatte sin beslutning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener det er oppsiktsvekkende at Regjeringen vil innføre en helt ny rettstilstand på samlivsområdet uten at det er foretatt en grundig konsekvensanalyse, slik utredningsinstruksen og mange høringsinstanser krever. Utredninger fra andre land har reist spørsmål ved premissene for en kjønnsnøytral ekteskapslov. Sveriges utredning konkluderte med at det ikke kan anses diskriminerende med en lov basert på en klassisk definisjon av ekteskapet. En fransk parlamentarikerrapport fra januar 2006 avviste en kjønnsnøytral ekteskapslov grunnet hensynet til barnets rettigheter.

Disse medlemmer viser til at utredningsinstruksen ble vedtatt i februar 2000 for å sikre at større reformer, lovendringer og tiltak skulle underbygges med grundige utredninger i forkant. Beslutninger av vesentlig betydning for samfunnet må forberedes skikkelig og utredes for å unngå uheldige følger av vedtaket. Utredningsinstruksen har som formål å sikre dette. Instruksen slår fast at hver sak skal inneholde en konsekvensutredning som skal bestå av analyse og vurdering av antatt vesentlige konsekvenser av den beslutning som foreslås truffet. Disse medlemmer viser til at når prosjekter av betydning for miljø og samfunn skal realiseres, pålegges utbyggerne å gjennomføre en slik konsekvensutredning. Det hersker ingen uenighet om at dette er nødvendig for å unngå utilsiktede konsekvenser av naturinngrep. Disse medlemmer viser til at proposisjonen inneholder forslag til endringer av stor etisk, historisk og sosiokulturell betydning.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Ot.prp. nr. 33 (2007–2008) – om lov om endringer i ekteskapsloven, barneloven, adopsjonsloven, bioteknologiloven mv. – sendes tilbake til Regjeringen for ytterligere utredning og fremmes eventuelt som ny sak i form av en stortingsmelding."

Disse medlemmer viser til at en rekke av høringsinstansene har pekt på problemet med manglende utredninger. En av disse er uttalelsen fra Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, som på flere punkter nettopp etterlyser grundigere utredninger, til tross for at fakultetet støtter hovedkonklusjonen. Det teologiske fakultet uttaler blant annet følgende:

"Som en hovedinnvending mot premissene i høringsnotatet vil fakultetet påpeke at problemkomplekset samliv, seksualitet og familieliv ikke er drøftet godt nok og er basert på en forenklet logikk, som svekker anliggendet. Å bruke likestilling ensidig som utslagsgivende argument er for enkelt. "

På spørsmål fra komiteen om hvorvidt lovforslaget er tilstrekkelig utredet, skriver departementet i sitt svar av 17. april 2008 at:

"selv om ytterligere utredning i prinsippet kunne vært mulig, har Barne- og likestillingsdepartementet lagt til grunn av saken er tilstrekkelig utredet. Forslaget til felles ekteskapslov berører verdispørsmål og er motivert bl.a. av hensynet til likebehandling/likestilling – i tråd med regjeringens politikk for øvrig."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til at flere høringsinstanser har reagert på manglede utredninger i forkant av lovforslaget. Disse medlemmer er enig i at det hadde vært fornuftig med en grundigere utredning før forslag til ny ekteskapslov ble fremmet for Stortinget. Disse medlemmer peker på at ny ekteskapslov er en omfattende endring som vil få konsekvenser i samfunnet. Disse medlemmer mener det har vært uheldig for lovforslaget at det ikke ble satt ned en større kommisjon for å vurdere en endring av ekteskapsloven. Disse medlemmer mener en grundigere prosess på forhånd ville kunne ført til at loven ble vedtatt med et bredere flertall i Stortinget.

Komiteens medlem fra Venstre er også skuffet over at Regjeringen ikke har utredet obligatorisk borgelig vigsel som en mulig modell. Dette medlem mener en slik utredning ville styrket muligheten for å få vedtatt en obligatorisk borgerlig vigsel i forbindelse med ny ekteskapslov – noe komiteens åpne høring viste.

2.2 Endringer i ekteskapsloven, jf. proposisjonen kap. 6

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er enig i at ekteskapsloven utformes slik at det gjøres helt klart i loven at den gjelder to personer av motsatt eller samme kjønn, og at det ikke skal stilles krav om seksuell orientering slik det gjøres i partnerskapsloven.

Flertallet vil vise til at på lik linje med mange ulikekjønnede par, er det mange likekjønnede som ønsker å inngå ekteskap i kirken.

Flertallet har merket seg at lovforslaget gir en rett, men ikke plikt for Den norske kirke og andre trossamfunn til å vie homofile par. Samtidig legges det opp til en individuell reservasjonsrett. Flertallet støtter dette og er enig i at det må bli Kirkemøtets avgjørelse om en vil endre liturgiene, slik at prester også kan vie likekjønnede.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til notat til Stortingets familie- og kulturkomité fra Den norske kirke v/Bispemøtet og Kirkerådet datert 21. april 2008. I notatet påpeker Den norske kirke at vigselsmyndighet er en forvaltningsmyndighet lagt til prestene av lovgiverne. Disse medlemmer viser til at når prester opptrer som vigslere, forholder de seg derfor til to sett av regler. For det første som forvaltere av vigselsmyndighet etter ekteskapsloven, hvor det er ekteskapslovens formkrav etter § 11 første ledd som vil være avgjørende for hva som er gyldig ekteskapsinngåelse. For det andre skal prestenes tjeneste skje etter liturgi forordnet av Kirkens liturgimyndighet, som er Kirkemøtet.

Disse medlemmer viser til at Kirken påpeker at det i lovforslaget "åpnes for en vigselsrett slik at det blir opp til Kirkemøtet å endre liturgien for vigsel". Dette tolker kirken slik at det er Regjeringens ønske at Kirkemøtet som liturgimyndighet i Kirken gjennom liturgivedtak skal avgjøre hvorvidt prester skal kunne operere som vigslere ved likekjønnede ekteskap. Disse medlemmer deler Kirkens forståelse.

Disse medlemmer viser til at det vil kunne være tvil om hvorvidt vigsel ved prest vil være gyldig ekteskapsinngåelse sivilrettslig sett, dersom presten har "justert" eller "tilpasset" den forordnede liturgi slik at den kan passe til et likekjønnet par. Saken dreier seg altså om hva som vil være situasjonen dersom en prest setter seg ut over den liturgiforordning vedkommende er forpliktet på, men samtidig oppfyller ekteskapslovens formkrav til ekteskapsinngåelse. Disse medlemmer viser til at Kirken mener en slik "tilpasning" av liturgien vil være uhjemlet, og også vil endre liturgiens karakter på en vesentlig måte, slik at det i realiteten er snakk om en ny liturgi.

Disse medlemmer er enig i at dette vil kunne skape en situasjon som ingen er tjent med. Vigslere og ikke minst de aktuelle parene må være sikre på at den handling de akter å gjennomføre, vil være gyldig.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at Kirken fullt og helt bestemmer over egen liturgi knyttet til kirkelige handlinger."

Komiteens medlem fra Venstre ønsker at en felles juridisk ekteskapsinngåelse skal erstatte både dagens vigsel og gjeldende partnerskapslov. En slik obligatorisk borgerlig vielse vil innebære at staten legger de juridiske rammene, mens Den norske kirke eller andre trossamfunn foretar velsignelse og/eller avholder egne ekteskapsseremonier for dem som ønsker det. For dette medlem er det prinsipielt viktig å skille det juridiske og seremonielle ved inngåelse av ekteskap. Dette medlem ønsker ikke å tvinge Den norske kirke eller andre trossamfunn til å vie to mennesker av samme kjønn. Dette medlem vil med andre ord ikke frata Den norske kirke og andre trossamfunn den frihet de har i dag til å ikke vie homofile. Det bør etter dette medlems syn være opp til det enkelte tros- og livssynssamfunn å avholde egne ekteskapsseremonier. Dette medlem viser til at familie- og kulturkomiteen den 21. april 2008 arrangerte høring om forslaget til endringer i ekteskapsloven og andre berørte lover. Dette medlem vil peke på at flere av høringsinstansene stilte seg positive til Venstres løsning om en felles juridisk ekteskapsinngåelse som erstatning for dagens vigsel og gjeldende partnerskapslov. Dette medlem er skuffet over at spørsmålet om obligatorisk borgerlig vigsel kun kort er behandlet i Ot. prp. nr. 33 (2007–2008) og at det ikke har vært mulig å få utredet konsekvensene av å innføre obligatorisk borgerlig vigsel på en grundig måte før ny ekteskapslov skal vedtas.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

"I lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapsloven) gjøres følgende endringer:

§ 12 skal lyde:

§ 12 Vigslere

Vigslere er:

• a) notarius publicus – også utenfor det vanlige embetsdistriktet

• b) norsk utenrikstjenestemann, jf lov om utenrikstjenesten § 17.

• c) særskilt vigsler oppnevnt av departementet i tilfeller der det er behov for det på grunn av lange avstander eller av andre grunner. Oppnevningen gjelder for fire år av gangen.

Departementet kan ved forskrift gi utfyllende regler om tildeling og tilbaketrekking av vigselsrett.

§ 13 oppheves."

Komiteen har merket seg at av andre land som tillater ekteskap mellom personer av samme kjønn, er det kun Canada som ikke har tilknytningskrav. Formålet med et tilknytningskrav er å hindre at personer uten tilknytning til Norge inngår ekteskap her som ikke vil få anerkjennelse i deres hjemland.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener likevel i tråd med departementets anbefaling at det ikke skal innføres tilknytningskriterier. Det er viktig at det legges til grunn like regler for likekjønnede og ulikekjønnede i en felles ekteskapslov. Dersom en innfører tilknytningskriterier for alle, vil det innebære en innskrenkning i forhold til gjeldende regler for ulikekjønnede par.

Flertallet er innforstått med at det kan komme tilfeller hvor ekteskap inngås i Norge som ikke har rettsvirkning for partene i andre land, i så tilfelle er det viktig at det gis god informasjon om internasjonale konsekvenser for borgere uten tilknytning til Norge.

Flertallet mener at i en god del av slike tilfeller er det òg grunn til å tro at disse parene gjør det vel vitende om at ekteskapet deres ikke har gyldighet i hjemlandet.

Komiteen har merket seg at en felles ekteskapslov for like- og ulikekjønnede par i særlige tilfeller kan føre til at enkelte land vil revurdere om vigsel av norske par fortsatt skal tillates på norsk utenriksstasjon. Konsekvensen av dette kan bli en gjensidig oppsigelse.

Komiteen har imidlertid merket seg at departementet ikke har fått noen signaler om at felles ekteskapslov vil få konsekvenser for norske heterofiles adgang til å gifte seg ved norske utenriksstasjoner.

2.3 Adopsjon, jf. proposisjonen kap. 7

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er enig i at det er en naturlig konsekvens av innføring av felles ekteskapslov at det samtidig åpnes for at likekjønnede par får adgang til å søke adopsjon. Flertallet legger til grunn at begrepet ektefelle i adopsjonsloven vil inkludere ektepar av samme kjønn.

Flertallet mener det er en naturlig videreføring av den utvikling som allerede har skjedd på dette området etter at det i 2002 ble åpnet for stebarnsadopsjon.

Flertallet vil understreke at adopsjonsadgang for likekjønnede par innebærer at homofile gis en mulighet til å bli vurdert som adoptivforeldre på lik linje med heterofile. Adopsjonsloven gir ingen en rett til å adoptere, kun en rett til å bli vurdert.

Flertallet vil videre understreke at formålet med adopsjon først og fremst er å sikre barnet som trenger det, et godt og varig hjem. Hensynet til barnets beste er et grunnleggende vilkår i adopsjonsloven og vil fortsatt være det avgjørende ved behandlingen av adopsjonssøknaden.

Flertallet vil understreke at mange barn allerede i dag vokser opp i familier der omsorgspersonene er likekjønnede. Disse barna har behov for trygge juridiske rammer rundt oppveksten i sin familie.

Flertallet vil vise til at ved adopsjon vil adoptivforeldrene tre inn i de forpliktelser og det ansvar foreldrene har etter blant annet barneloven, hvor de da får foreldreansvaret og plikt til å oppfostre barnet. Barnet vil få en sikkerhet om at dersom en av omsorgspersonene skulle falle fra, vil barnet være sikret en videre oppvekst i hjemmet med den andre.

Flertallet vil fremheve at barn som bor i fosterhjem der foreldrene er likekjønnede, vil kunne ha samme behov for den juridiske sikkerhet som en adopsjon innebærer, som barn hos fosterforeldre av motsatt kjønn.

Flertallet vil videre fremheve at det samme vil kunne være tilfellet der barnet og søkeren har en særlig tilknytning til hverandre, fordi foreldreansvaret er overtatt av søkeren etter foreldrenes dødsfall.

Flertallet er derfor enig med departementet i at det er naturlig å åpne for adopsjonsadgang for likekjønnede par på lik linje med heterofile ektepar hvor barnet allerede bor sammen med adoptivsøkeren og har søkeren som sin omsorgsperson.

Flertallet er også enig i at det åpnes for adopsjonsadgang i tilfeller der barnet ikke har søkerne som sine faktiske omsorgspersoner. Flertallet mener det som er best for barnet alltid skal være det viktigste, og at dette tilsier at adoptivbarnet skal få de adoptivforeldrene som er best egnet i det enkelte tilfellet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at i Norge står mange par i adopsjonskø. Strenge regler gjør at mange par, ikke bare homofile og lesbiske partnere, er utelukket fra å adoptere. Det innebærer ingen nedvurdering av disse personenes omsorgsevner. Disse medlemmer vil understreke at kravene til adoptivforeldre må være strenge, fordi samfunnet påtar seg et stort ansvar når det skal hjelpe et barn med å finne en ny familie.

Disse medlemmer mener at for et sårbart barn som skal starte et nytt liv i en annen familie i et fremmed land, vil det beste være en familiesituasjon som er mest mulig lik den som i utgangspunktet ville vært den optimale – nemlig en familie med en mor og en far i et forpliktende samliv.

Disse medlemmer viser til at på hjemmesiden til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (BUFDIR) står det blant annet at det er:

"adopsjonsmyndighetenes ansvar å forvisse seg om, så langt det er mulig, at utenlandske adoptivbarn blir plassert i familier med de beste forutsetninger til å følge opp barnet. I dette ligger blant annet at et barn har best av å vokse opp med både en mor og en far. Er dette viktig generelt, så er det spesielt viktig for adoptivbarn. I utgangspunktet har disse barna mistet begge sine foreldre og øvrige slekt, og de kan trenge nettopp den styrke som ligger i tilhørigheten til både et foreldrepar og til deres slekt på begge sider."

Disse medlemmer er enig med direktoratet i at barn har best av å vokse opp med både en mor og en far, og at dette er spesielt viktig for adoptivbarn.

Disse medlemmer mener at både mor og far er viktige for barnet, og at ingen barn må gjennom lovgivningen fratas muligheten til å vokse opp med en mor og en far. Lovforslaget underslår at både mors og fars tilstedeværelse i barnets oppvekst har en selvstendig verdi.

Disse medlemmer vil understreke at barn trenger kontakt med både en kvinnelig og en mannlig rollemodell i familiesituasjonen, på samme måte som de fleste anerkjenner barnehagebarns og skoleelevers behov for rollemodeller av begge kjønn. Det er oppsiktsvekkende at Regjeringen ikke anser likestilling som relevant i samfunnets viktigste sosiale enhet, familien.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, legger til grunn at departementets rundskriv og direktoratets hjemmeside justeres som følge av adopsjonsadgangen for homofile ektepar og som en konsekvens av endringer i den rådende samfunnsoppfatning. Flertallet viser til BUFDIRs høringsuttalelse der det heter:

"Direktoratet er enig i at det vil være en naturlig konsekvens av felles ekteskapslov at det åpnes en generell adgang også for likekjønnede par til å søke adopsjon, og at begrepet "ektefelle" også i adopsjonsloven forstås på samme måte som i ekteskapsloven, med andre ord at det omfatter likekjønnede par."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil understreke at spørsmålet om homofile og lesbiske skal få muligheten til å bli vurdert som adoptivforeldre, ikke dreier seg om hvorvidt disse gruppene har like god omsorgsevne som andre. Disse medlemmer mener spørsmålet handler om stabiliteten i samlivet og hvilken vekt man tillegger det å ha både mor og far som rollemodeller for barns identitetsutvikling i sitt daglige oppvekstmiljø. Disse medlemmer vil understreke at mange barn har en god oppvekst uten å ha både en far og en mor hos seg. Likevel er det noe annet å anse alternative familiekonstellasjoner som likestilte ordninger og som like ønskelige på barnas vegne.

Disse medlemmer viser til at SSB-forsker Turid Noack har foretatt en studie av forekomsten av skilsmisser i registrerte partnerskap og ekteskap (Samfunnsspeilet nr. 6/2005). Hun konkluderer på følgende måte:

"Analysen av det svenske materialet viste en betydelig overrisiko for skilsmisse i registrerte partnerskap i forhold til ekteskap. (...) En rekke skilsmissestudier finner at ektepar med barn er mer beskyttet mot skilsmisse enn barnløse par, og at barn betyr mer i så måte jo yngre de er. Siden det er langt mindre vanlig med barn blant partnere enn blant gifte, var det tenkelig at mye av forskjellen i skilsmisserisiko lå nettopp her. (...) Også de barnløse lesbiske og homofile partnerskapene hadde imidlertid betydelig overrisiko for skilsmisse sammenliknet med barnløse ektepar. Enten vi så på alle par eller bare barnløse par og kontrollerte for de samme bakenforliggende faktorene, var overrisikoen for skilsmisse sammenliknet med ektepar den samme, det vil si om lag tre ganger så stor for de lesbiske parene og om lag halvannen gang så stor for menn i registrerte partnerskap."

Disse medlemmer mener adopsjonsreglene må ha fokus på det optimale for barnet, og da må stabilitet i samlivet veie tungt.

Disse medlemmer merker seg at undersøkelser utført av Statistisk sentralbyrå viser at både lesbiske og homofile partnerskap har høyere skilsmisserisiko enn heterofile ektepar. I artikkelen "Skilsmisser blant lesbiske og homofile partnere – hvem er mest stabile?" av Noack, Fekjær og Seierstad, vises det til at spesielt lesbiske par skiller seg ofte (Samfunnsspeilet nr. 3/2002). Disse medlemmer vil understreke at risikoen for at et lesbisk par opplever samlivsbrudd, er dobbelt så høy som for homofile, som igjen ligger over snittet for den heterofile befolkningen.

Disse medlemmer merker seg at det i 2006 ble inngått 21 750 ekteskap og kun 127 lesbiske og homofile partnerskap. Disse medlemmer viser til at antallet inngåtte lesbiske og homofile partnerskap har vært ganske stabilt fra 2001. Det totale antall likekjønnede partnerskap utgjør dermed om lag en halv prosent av det totale antall inngåtte ekteskap og partnerskap. Disse medlemmer mener derfor at statistikken gir god grunn til å trekke den slutningen at det er en meget liten andel av befolkningen som aktivt arbeider for en felles ekteskapslov.

Disse medlemmer viser til at det i dag ikke finnes opprinnelsesland Norge samarbeider med som tar imot søknader om utenlandsadopsjon fra homofile par. Departementets oppfatning er at opprinnelseslandenes holdning vil kunne endres, men begrunner ikke dette nærmere. Disse medlemmer vil understreke at hvis Norge åpner for at homofile par kan vurderes som adoptivforeldre, vil det også kunne påvirke opprinnelseslandenes vilje til å bortadoptere barn til heterofile par i Norge.

Komiteen har merket seg at ved samtykkeadopsjon, jf. adopsjonsloven § 16 c, blir det forutsatt at barnets biologiske foreldres ønsker om valg av adoptivhjem skal tillegges vekt så langt det er forenlig med hensynet til barnets beste, også ved innføring av en generell adopsjonsadgang til likekjønnede ektepar. Komiteen er oppmerksom på at dette kan ha betydning for om biologiske foreldre vil samtykke i det konkrete tilfellet.

Komiteen er klar over at det er ingen av de opprinnelsesland Norge samarbeider med som i dag mottar søknad om utenlandsadopsjon fra homofile par.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener likevel det er riktig å åpne for muligheten for utenlandsadopsjon for likekjønnede ektepar for å gi et klart uttrykk for vår holdning til dette spørsmålet. Flertallet vil vise til at flere andre land har gjort det samme, blant annet Sverige.

Flertallet vil fremheve at det er nettopp barns beste som er utgangspunkt for denne lovendringen. Flertallet vil vise til forarbeidene til loven hvor det er foretatt en litteraturgjennomgang av forskning om barn som vokser opp i familier med to foreldre med samme kjønn. Gjennom denne er det ikke påvist forskjell mellom barn oppvokst med foreldre av samme kjønn og barn som har vokst opp i heterofile familier. Forskningen viser også at det er ingen forskjell i barnas evne til å få eller beholde venner, i psykisk og sosial velbefinnende eller når det gjelder kjønnsutvikling. Forskningen viser først og fremst at det er kvaliteten på relasjonene mellom barn og foreldre som er avgjørende for barnet og dets utvikling, og ikke om barnet vokser opp med foreldre av motsatte kjønn.

Flertallet vil vise til at Barneombudet, som skal ivareta barnas interesser, støtter forslaget om at likekjønnede par skal få adopsjonsrett.

2.4 Assistert befruktning for lesbiske par, jf. proposisjonen kap. 8

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil peke på at begrunnelsen for å åpne for ekteskap mellom to av samme kjønn, er å gi disse like rettigheter som par i heterofile ekteskap. En konsekvens av dette er å endre bioteknologiloven, slik at sæddonasjon og assistert befruktning også kan tilbys lesbiske par som er gift eller samboende i ekteskapslignende forhold.

Flertallet vil understreke at endringen i bioteknologiloven vil kun gi lesbiske en rett til å bli vurdert for assistert befruktning på samme måte som heterofile par. Paret vil måtte oppfylle lovens krav for å få tilbud om assistert befruktning på lik linje med par av ulikt kjønn.

Flertallet vil vise til at assistert befruktning til lesbiske par er tilgjengelig flere steder i utlandet, blant annet i våre naboland. Uansett om norske myndigheter legger til rette for det eller ikke, er det en realitet at disse barna blir født. Flertallet er opptatt av at ved å åpne for assistert befruktning for lesbiske par vil disse barna bli sikret de samme juridiske rettigheter som andre norske barn.

Flertallet er opptatt av at assistert befruktning i Norge for lesbiske vil sikre at barna får kjennskap til sitt biologiske opphav ved fylte 18 år dersom barnet ønsker det. De fleste utenlandske fertilitetsklinikker som benyttes av norske lesbiske par i dag, tilbyr assistert befruktning med anonyme sædgivere.

Flertallet vil vise til at assistert befruktning i Norge sikrer barn av lesbiske to juridiske foreldre ved fødsel. Heterofile par som blir gravide ved hjelp av donorsæd, blir automatisk to juridiske foreldre.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at lesbiske par som blir gravide med utenlandsk donorsæd, i dag må gjennom en kronglet stebarnsadopsjonsprosess som i enkelte tilfeller tar uforholdsmessig lang tid. I mellomtiden har disse barna et svekket juridisk vern.

Dette flertallet vil vise til at forslaget legger opp til at assistert befruktning skal skje innenfor godkjente institusjoner i det norske helsevesenet der barnet er unnfanget innenfor trygge og kontrollerte rammer. Dette flertallet er kjent med at sæd i dag kan kjøpes på Internett, med den risiko dette innebærer for smitte av seksuelt overførbare sykdommer samt overføring av arvelige sykdommer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil understreke at alle mennesker har en biologisk mor og far – og har rett til å kjenne sitt opphav. Personer som nektes denne retten, nektes svar på sentrale eksistensielle og identitetsmessige spørsmål. FNs barnekonvensjon slår fast at barnet har rett til å kjenne sine biologiske foreldre og få omsorg fra dem så fremt det er mulig. Samme sted fastslås det at begge foreldrene har et ansvar for barnets oppdragelse og utvikling. Disse medlemmer mener at ingen barn må gjennom lovgivningen fratas muligheten til å vokse opp med en mor og en far. Disse medlemmer mener derfor at forslaget til en kjønnsnøytral ekteskapslov må avvises av hensynet til barnas beste.

Disse medlemmer viser til at i punkt 5.5 i proposisjonen heter det at:

"lovgiver har ansvaret for den rettslige reguleringen av ekteskapet og Stortinget, som lovgiver, har derfor adgang til å vedta de endringer som stortingsflertallet mener er nødvendige og riktige dersom ikke andre forpliktelser taler i mot."

Disse medlemmer vil peke på at Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo slår fast at ulik rettslig stilling for barn av likekjønnede og ulikekjønnede foreldre ikke i seg selv vil være å anse som diskriminering etter barnekonvensjonen. Samtidig sier FNs barnekonvensjon at barn har rett til å kjenne sine biologiske foreldre og få omsorg fra dem så langt det er mulig. Disse medlemmer mener derfor at Norges forpliktelser under FNs barnekonvensjon ikke forutsetter endringene som foreslås, snarere tvert imot.

Disse medlemmer viser til at assistert befruktning er et tilbud til dem som av medisinske årsaker ikke kan få barn. At homofile og lesbiske ikke kan få barn, har derimot helt naturlige årsaker og bør etter disse medlemmers syn ikke utløse medisinsk behandling.

Disse medlemmer viser til at rett til assistert befruktning for homofile og lesbiske vil føre til at flere barn vil vokse opp uten sine biologiske foreldre. Barn som har kjent donor, vil få muligheten til å vite hvem den biologiske faren er når barnet fyller 18 år, men barn som har ukjent donor, vil fratas retten til noensinne å kjenne sitt opphav. Disse medlemmer mener Regjeringen legitimerer bruk av ukjent donor ved at den lesbiske partneren vil kunne bli medmor selv om ukjent donor benyttes ved godkjente klinikker i utlandet. En slik utvikling mener disse medlemmer ikke er til barnas beste.

Disse medlemmer vil vise til Innst. O. nr. 16 (2003–2004) der det blant annet heter:

"Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at inseminasjon med donorsæd tilbys i tilfeller der mannen er befruktningsudyktig, eventuelt at han selv har eller er bærer av en alvorlig arvelig sykdom. Denne formen for assistert befruktning tilbys med andre ord på grunnlag av en medisinsk indikasjon for å bøte på manglende befruktningsevne hos mannen. Barnløshet hos par av samme kjønn skyldes imidlertid ikke medisinske forhold som infertilitet. En utvidelse av tilbudet om assistert befruktning til lesbiske par innebærer at dette helsetilbudet utvides til personer som ikke er barnløse av medisinske årsaker. Flertallet mener at dette representerer en sykeliggjøring av barnløshet som ikke er ønskelig. Både Helsetilsynet og et flertall i Bioteknologinemnda støtter departementets forslag om at nåværende krav til samlivsform videreføres. Det bemerkes fra Helsetilsynets side at "assistert befruktning nå er en hjelp til å oppnå befruktning i de tilfeller der naturlig befruktning pga infertilitet ikke kan skje".

Videre påpeker komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet at behovet for helsetjenester er svært omfattende, og at dette krever prioritering av begrensede ressurser. Disse medlemmer vurderer at det ikke er forsvarlig å prioritere etablering av et helsetilbud til personer som ikke er syke fremfor en forbedring av helsetilbudet til personer som har behov for behandling av medisinske årsaker."

Disse medlemmer viser til at proposisjonen slår fast at det ikke skal gjøres forskjell på lesbiske og heterofile par når det gjelder egenbetaling og antall forsøk med assistert befruktning, samt når det gjelder prioritering av behandling. Disse medlemmer vil understreke at et tilbud om assistert befruktning for lesbiske par vil kunne få konsekvenser for ventetiden for heterofile par.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre vil understreke betydningen av at barn skal ha mulighet til å få kunnskap om sitt biologiske opphav. Disse medlemmer legger til grunn at nettopp dette hensynet til barnet er tillagt betydelig vekt i spørsmålet om det skal åpnes for assistert befrukting for lesbiske par i Norge. Disse medlemmer mener i tråd med dette at klinikker i land med anonym donor ikke skal ansees som "godkjent klinikk " i lovens forstand.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener hensynet til kjennskap om biologisk opphav veier tyngre enn hensynet til umiddelbart fastslått medmorskap etter fødselen. Disse medlemmer mener det er viktig å legge til rette for effektiv behandling av søknader om stebarnsadopsjon.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Klinikk i land som har anonymitet for sædgiver skal ikke regnes som "godkjent helsestell" i henhold til kravene i lov 8. april 1981 nr. 7, barnelova, samt forskrifter gitt i henhold til denne."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre støtter endringsforslaget i bioteknologiloven § 2-3 der det fremgår at inseminasjon kan finne sted også i forhold der to kvinner er gift eller er samboere i ekteskapslignende forhold. Bioteknologiloven stiller krav om at kvinnen eller mannen er befruktningsudyktig eller uforklarlig befruktningsudyktig. Et par som består av to kvinner, vil i utgangspunktet ikke ha en medisinsk eller uforklarlig årsak til befruktningsudyktighet. Dette utelukker imidlertid ikke at en eller begge lider av befruktningsudyktighet eller uforklarlig befruktningsudyktighet. På samme måte som det stilles krav om at heterofile par skal ha forsøkt å oppnå konsepsjon før medisinsk behandling iverksettes, må det påhvile lesbiske par å ha forsøkt å oppnå det samme ved hjelp av inseminasjon før videre medisinsk behandling iverksettes også for dem. Dette gjelder selvsagt kun der det ikke er påvist medisinske årsaker til at graviditet ikke kan oppnås på vanlig måte. Inseminasjonen forutsettes å være utført av godkjent klinikk. Disse medlemmer leser i tråd med dette den endrede bestemmelse i bioteknologiloven § 2-4, slik at inseminasjon for lesbiske par skal være prøvd før det åpnes for befruktning utenfor kroppen. Disse medlemmer legger til grunn at det å være lesbisk ikke er noen sykdom, og at det ikke vil være naturlig at det offentlige dekker kostnadene forbundet med innledende inseminasjoner. Dersom graviditet ikke oppnås som forventet i henhold til medisinske faglige vurderinger, skal uforklarlig befruktningsudyktighet kunne fastslås således at vilkårene i § 2-4 i bioteknologiloven kan ansees oppfylt. Disse medlemmer legger i denne sammenheng til grunn at det skal være full likebehandling mellom heterofile par og lesbiske par når det gjelder bruk av egenandeler.

2.5 Foreldreskap, jf. proposisjonen kap. 9

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, støtter Regjeringens vurdering om at ved innføring av felles ekteskapslov bør det av hensyn til barnet, til biologisk mor og hennes kvinnelige ektefelle fremgå direkte av barneloven hvordan et juridisk foreldreskap skal fastsettes. I dag må det foretas en stebarnsadopsjon hvis den sosiale forelderen også skal bli juridisk forelder til barnet. Samboere har ikke adgang til stebarnsadopsjon. Flertallet er enig i at foreldreskapet skal følge direkte av barneloven. Dette vil innebære at barnet får arverett og mors ektefelle (den sosiale forelderen) vil få foreldreansvar og underholdsplikt overfor barnet.

Flertallet viser til at Regjeringen foreslår at medmorskapet skal fastsettes etter modell av gjeldende pater est-regel i barneloven § 3. Pater est-regelen har et biologisk utgangspunkt.

Flertallet vil understreke at formålet med rettslig regulering av foreldreskap imidlertid ikke er å sikre overensstemmelse med biologiske forhold, men å sikre barna trygge juridiske rammer. I henhold til barneloven § 5 har det offentlige i dag et selvstendig ansvar for at det blir fastsatt hvem som er far til et barn. Etter lovforslaget vil det offentlige også ha et ansvar for å få fastsatt hvem som er medmor til barnet i de tilfeller det er aktuelt. Flertallet støtter dette.

Flertallet har merket seg at hensynet til medmor og hensynet til barnet taler for å innføre samme regel for foreldreskap ved assistert befruktning til lesbiske ektepar som den som gjelder for heterofile ektepar som får barn ved assistert befruktning. Medmorskapet kan være på plass fra barnet blir født. Flertallet ser også betydningen av at en sikrer barnet i de tilfeller der biologisk mor dør under eller like etter fødselen.

Flertallet viser til at Regjeringen foreslår at assistert befruktning skjer med samtykke. Flertallet er enig i at med en slik regel likestilles disse barna med andre barn i måten foreldreskapet fastsettes på, og medmor får følgelig alle rettigheter som en far som er gift med barnets mor har.

Flertallet har merket seg at det er foreslått å bruke betegnelsen medmor, og at noen instanser mener at forslaget undergraver farsbegrepet. Flertallet viser i den forbindelse til at det kun skal være mulig å fastsette medmorskap hvor et barn er unnfanget etter assistert befruktning ved hjelp av donorsæd. I andre tilfeller vil ikke hun som moren er gift med, kunne bli medmor i kraft av barneloven. En slik mulighet ville bryte for sterkt med det biologiske prinsipp, da det i andre tilfeller alltid vil være en mulighet for at en far vil gjøre farskapet gjeldende. Hun som er gift med moren kan i disse tilfellene, hvor det er en potensiell far til stede, kun bli forelder ved en eventuell stebarnsadopsjon. Dersom medmorskap er etablert etter barneloven, kan ikke barnet også få etablert et farskap etter barneloven. Flertallet vil understreke at barnet må enten ha en far eller en medmor, ikke begge deler. Flertallet støtter Regjeringens forslag.

Flertallet vil understreke at det kun åpnes for assistert befruktning med de metoder som er tillatt etter gjeldende lov og godkjent av Sosial- og helsedirektoratet. Følgelig er det kun assistert befruktning med donorsæd som er aktuelt. Eggdonasjon og bruk av surrogatmor er ikke tillatt etter bioteknologiloven i dag, noe som medfører at to menn ikke kan bli vurdert for assistert befruktning. Felles foreldreskap for to homofile menn må eventuelt skje ved stebarnsadopsjon/adopsjon. Det forutsetter imidlertid at de er gift eller registrerte partnere.

Flertallet er enig i dette.

Flertallet har merket seg at menn reiser som par eller alene til utlandet, og får barn ved hjelp av eggdonasjon og surrogatmor. Dette skaper en del juridiske problemstillinger som dagens barnelov ikke tar høyde for. Flertallet er tilfreds med at Regjeringen har satt ned et utvalg som blant annet skal se nærmere på disse problemstillingene.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre er prinsipielt imot bruk av surrogatmor. Etter disse medlemmers syn forutsetter eggdonasjon og bruk av surrogatmor for å hjelpe par til å få barn, en bruk av et annet menneske som har helt andre etiske konsekvenser enn assistert befruktning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil understreke at dagens barnelov ikke skiller mellom barn. Barn i homofile familier er særlig ivaretatt i partnerskapsloven § 4 og adopsjonsloven § 5a, som gir homofile og lesbiske anledning til å inngå partnerskap og adoptere hverandres barn.

Disse medlemmer mener dagens regler fungerer som rettssikkerhetsgarantier for barn til korrekt fastsettelse av farskap basert på hvem som er biologisk far. Disse medlemmer mener at andre former for farskap, som sosial far og juridisk far, kan erstatte biologisk farskap, men ikke systematisk, planlagt og primært. Biologisk far erstattes kun når dette er nødvendig av hensyn til barnets beste.

Disse medlemmer vil påpeke at noen barn har homofile eller lesbiske fosterforeldre, for eksempel som følge av at en slektning og hans partner har overtatt foreldreansvaret for barnet ved foreldrenes dødsfall. Disse barna har en særlig tilknytning til paret, og paret bør etter disse medlemmers syn kunne vurderes som adoptivforeldre hvis dette skulle vise seg å være til barnets beste.

Disse medlemmer viser til at departementet i svar til komiteen av 17. april 2008 hevder at FNs barnekonvensjon artikkel 7.1, som gir barnet rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem, imøtekommes ved at barn ved fylte 18 år gis innsyn i biologisk fars identitet. Det er svært diskutabelt om denne innsynsretten alene oppfyller barns rettigheter i barnekonvensjonens artikkel 7.1, men selv dette minimumskravet er ikke ivaretatt i Regjeringens forslag.

Disse medlemmer viser til at lovforslaget ikke garanterer barnets rett til kjennskap til fars identitet. Lovreformen sier at all assistert befruktning ved godkjente klinikker vil bli omfattet av den nye barneloven. Disse medlemmer viser videre til at lesbiske dermed fortsatt kan benytte klinikker i land som gir sæddonor anonymitet og fratar barnet all tilgang til far, og likevel være omfattet av den nye barnelovens bestemmelser om foreldreskap. Det eneste kravet er at klinikken er godkjent etter EU-direktiv 2004/23/EF og tilleggsdirektiv 2006/17/EF og 2006/86/EF.

Disse medlemmer mener barns rettigheter svekkes ved ny lov, ved at dagens rettigheter i barneloven, barnekonvensjonen, partnerskapsloven og adopsjonsloven utraderes. Ny lov fastsetter en praksis som alle norske instanser erkjenner er i strid med barnekonvensjonen: At barn blir til ved assistert befruktning uten mulighet for innsyn i biologisk fars identitet, selv ved fylte 18 år.

Disse medlemmer vil påpeke at ved å etablere en lovregulert symmetri av dagens farskapsfastsettelse til fastsettelse av foreldreskap i lesbiske par, skapes en ny rettstilstand som åpenbart ikke kan forankres i biologisk foreldreskap. Hele barnelovens forståelse av foreldreskap må dermed revurderes. Dette grunnlaget for vårt samfunns familieforståelse er dermed under press som en direkte konsekvens av lovforslaget, med referanse til endringene i barnelovens fastsettelse av foreldreskap.

Disse medlemmer vil understreke at konsekvensen av lovforslaget blir at samtlige barn i Norge får endret sine rettssikkerhetsgarantier til foreldre. I første omgang er farskapet under press. I neste omgang også morskapet. Samlet sett er det forståelsen av foreldreskap og barns rett til sin biologiske far og mor som er under press.

2.5.1 Foreldreskap for likekjønnede samboere, jf. proposisjonen kap. 9.6.2

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at Regjeringen foreslår at lesbiske par i ekteskapsliknende forhold som får assistert befruktning ved hjelp av donærsæd, også bør få fastsatt foreldreskap etter reglene i barneloven fra fødselen av. Flertallet er glad for at barn av lesbiske samboere som får assistert befruktning, vil bli stilt likt med barn av heterofile samboere hvor farskapet blir fastsatt etter reglene i barneloven.

Flertallet understreker at vilkåret for å etablere morskap etter barneloven i disse tilfellene vil uansett være at det foreligger samtykke til behandling. En partner i et registrert partnerskap vil med dette forslaget kunne bli forelder i kraft av å være samboer. Flertallet viser til at dette innebærer at lovforslaget gir nye rettigheter også til registrerte partnere.

Flertallet støtter dette.

2.5.2 Nærmere om vilkårene for å få fastsatt medmorskap etter barneloven, jf. proposisjonen kap. 9.6.4

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, ser at formålet med å kreve at den assisterte befruktningen skal foretas i godkjent helseinstitusjon i Norge eller utlandet for at medmorskap skal kunne fastsettes etter barneloven, er å sikre at inseminasjonen skjer i kontrollerte former.

Flertallet viser videre til at en innføring av en rett til assistert befruktning vil gi lesbiske kvinner mulighet til å få hjelp av teknologien som finnes i det norske helsevesenet. Dette tilbudet, sammen med et ønske om å ha bedre kontroll med behandlingen, taler etter departementets vurdering imot å likestille tilfellene der kvinner benytter seg av den mer risikable formen for inseminasjon.

Flertallet vil understreke at dette innebærer at medmorskap i barneloven ikke vil omfatte barn som blir til ved inseminasjon utenfor et kontrollert helsevesen. Foreldreskap må i disse tilfellene fastsettes ved stebarnsadopsjon. Dette kan imidlertid kun skje hvis partene er gift eller registrerte partnere.

Flertallet er enig i dette.

Flertallet ser at kravet om at den assisterte befruktningen må ha skjedd på en godkjent klinikk, kan stille de barn som blir til i privat regi i en dårligere posisjon juridisk.

Flertallet legger til grunn at par som ønsker seg barn, vil følge den fremgangsmåten som myndighetene nå legger opp til, nettopp for å sikre sine barn.

2.5.3 Endring av medmorskap, jf. proposisjonen kap. 9.6.5

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, støtter departementets vurdering om at det er domstolene som må endre et medmorskap fastsatt etter assistert befruktning. Endring av medmorskap etter barneloven § 7, ved at en annen erkjenner farskap og den nye erkjennelsen godtas av moren og den som blir regnet som medmor, er mindre aktuelt fordi medmorskap ikke blir fastsatt på bakgrunn av biologi. Medmorskap følger bare etter assistert befruktning.

Flertallet mener at det ikke bør være opp til partene selv å endre dette. Barneloven § 7 vil derfor ikke kunne anvendes til endring av medmorskap.

2.5.4 Rettsvirkninger av foreldreskap, jf. proposisjonen kap. 9.6.6

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil understreke at foreldreskapet vil ha de samme rettslige virkningene enten det er fastsatt gjennom barneloven på bakgrunn av assistert befruktning eller adopsjon. De rettsvirkningene som følger umiddelbart av foreldreskapet, er gjensidig arverett for barn og forelder etter arveloven og underholdsplikt etter barneloven.

Flertallet viser videre til at felles foreldreansvar følger av barneloven hvis foreldrene er gift eller samboere. Det fortsetter å være felles etter samlivsbrudd hvis ikke annet blir bestemt i avtale eller av retten. Flertallet legger til grunn at fast bosted har barnet hos begge så lenge foreldrene bor sammen. Bor de ikke sammen, må det tas stilling til hvor barnet skal bo fast og hvor mye samvær barnet skal ha med den forelder det ikke bor fast sammen med. Underholdsbidrag må også fastsettes.

Flertallet er enig i dette.

2.6 Opphevelse av partnerskapsloven, jf. proposisjonen kap. 10

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at ved innføring av en felles ekteskapslov vil det ikke være behov for, og heller ikke hensiktsmessig, å opprettholde partnerskapsloven. Flertallet støtter derfor forslaget om å oppheve partnerskapsloven. Flertallet viser til at et partnerskap i utgangspunktet ikke er det samme som et ekteskap, og bare registrerte partnerskap der begge ønsker det, bør bli omgjort til ekteskap. Flertallet vil understreke at myndighetene ikke kan tvinge noen til å ha status som ektefeller der de ikke har et ønske om dette. Flertallet viser til at partnere som ønsker at partnerskapet skal gjelde som et ekteskap, må sette fram en begjæring om dette overfor folkeregistermyndigheten. Flertallet viser til at det vil bli fremmet overgangsregler slik at et partnerskap som er registrert her i landet og ikke er oppløst, skal gjelde som et ekteskap dersom partene samtykker.