Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

1. Sammendrag

Barne- og likestillingsdepartementet har lagt fram forslag til endringer i lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapsloven), lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova), lov 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon (adopsjonsloven), lov 5. desember 2003 nr. 100 om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven). Departementet foreslår samtidig at partnerskapsloven blir opphevet, noe som også medfører konsekvensendringer i annet regelverk.

Regjeringen vil sikre homofiles og lesbiskes rettigheter, støtte homofile og lesbiske i å leve åpent og aktivt motarbeide diskriminering.

I proposisjonen kapittel 2 gis en kort oversikt over gjeldende rett. I kapittel 3 gis det en oversikt over internasjonale konvensjoner som skal sikre retten til å inngå ekteskap og andre relevante konvensjoner.

I kapittel 4 framstilles andre lands rett. I dette kapittel framstilles utviklingen fra partnerskapslov til felles ekteskapslov i andre land, og argumentasjonen i Frankrike som ikke har felles ekteskapslov, i Spania som har felles ekteskapslov og i Sverige der en utredning foreslår felles ekteskapslov. I tillegg blir det også redegjort for andre lands rett under de enkelte kapitler i tilknytning til hovedforslagene.

I kapittel 5 behandles hovedspørsmålet om ekteskapsloven mv. skal utvides til å omfatte par av samme kjønn.

I kapittel 6 behandles endringer i ekteskapsloven. Ekteskapsloven forstås slik at den bare gjelder personer av motsatt kjønn. Departementet foreslår at loven blir endret slik at det framgår klart at loven også gjelder to personer av samme kjønn. Partnerskapsloven har krav om at partene må være homofile. Gjeldende ekteskapslov har ikke et krav om seksuell orientering. Det foreslås at en felles ekteskapslov ikke stiller krav om seksuell orientering.

Videre foreslår departementet at det åpnes for vigsel av likekjønnede par innenfor Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn, men slik at det blir en vigselsrett og ikke en vigselsplikt. Det blir opp til Kirkemøtet å endre liturgien slik at prester også kan vie likekjønnede par. Departementet har vurdert om det er mulig på andre måter å tilrettelegge for prester som ønsker å vie likekjønnede par, men er kommet til at dette må overlates til kirken. Det samme vil gjelde andre trossamfunn. Obligatorisk borgerlig vigsel foreslås ikke.

Gjeldende reservasjonsrett i ekteskapsloven for kirkelige vigslere og forstandere i trossamfunn foreslås utvidet til også å gjelde brudefolk av samme kjønn.

Partnerskapsloven har krav om statsborgerskap eller bopel i Norge for at partnerskap kan inngås. Tilknytningskrav til Norge drøftes for å unngå såkalt ekteskapsturisme, men foreslås ikke videreført da dette vil begrense retten til ekteskap.

Partnerskapsloven har en regel om at sak om oppløsning av registrert partnerskap som er inngått her i landet, alltid kan reises for norsk domstol. Tilsvarende regel gjelder ikke for ekteskap. Det foreslås en ny unntaksregel som kan benyttes for å oppløse et ekteskap som er inngått i Norge.

Kapittel 7 behandler spørsmålet om adopsjon og endringer i adopsjonsloven. Det foreslås å åpne for at ektepar av samme kjønn kan bli vurdert som adoptivforeldre på lik linje med ektepar av motsatt kjønn.

Kapittel 8 handler om assistert befruktning og endringer i bioteknologiloven. Det foreslås at lovens bestemmelser endres slik at det åpnes for å tilby assistert befruktning til lesbiske par som er gift eller samboere i ekteskapslignende forhold på lik linje med heterofile par. Det skal ikke gjøres forskjell på lesbiske og heterofile par når det gjelder egenbetaling og antall forsøk, samt når det gjelder prioritering av behandling. Alle par som søker assistert befruktning skal vurderes og prioriteres etter de samme kriterier.

Som en følge av forslaget om å tilby assistert befruktning ved hjelp av donorsæd til lesbiske ektefeller og lesbiske par i ekteskapsliknende forhold, foreslås det i kapittel 9 regler for etablering av foreldreskap etter barneloven. Det foreslås å bruke betegnelsen medmor på den av mødrene som ikke føder barnet. Ved assistert befruktning ved hjelp av donorsæd foreslås det at morens kvinnelige ektefelle automatisk skal bli medmor fra fødselen av ved at gjeldende farskapspresumsjon i ekteskap, jf. barneloven § 3, utvides til en foreldreskapspresumpsjon. Videre foreslås det at morens kvinnelige samboer skal få mulighet til å erkjenne medmorskap fra fødselen av på lik linje med regelen om erkjennelse av farskap for samboende heterofile. I begge tilfeller er det vilkår om at den assisterte befruktningen må ha skjedd innenfor godkjent helsevesen og at medmoren har samtykket til den assisterte befruktningen.

I kapittel 10 foreslås det at partnerskapsloven oppheves, og at registrerte partnere kan få sitt partnerskap omgjort til ekteskap. Registrerte partnere kan sette fram begjæring om omgjøring av partnerskapet til ekteskap til folkeregistermyndigheten. De som ikke setter fram slik begjæring, beholder sin status som registrerte partnere. Dette innebærer at partnerskapslovens regler om rettsvirkninger av partnerskapet videreføres i overgangsregler, som vil gjelde for alle inngåtte registrerte partnerskap som ikke er omgjort til ekteskap, eller oppløst ved skilsmisse eller død.

Internasjonale konsekvenser av felles ekteskapslov er behandlet i kapittel 11. Problemstillingen her er fortsatt at anerkjennelse i utlandet vil variere med det enkelte land, slik det er med registrerte partnerskap, og at likekjønnede par selv bør undersøke forholdene i det landet de vil flytte til. Det foreslås en utvidelse av anerkjennelsesregelen i ekteskapsloven § 18 a.

I kapittel 12 omtales ikrafttredelse og overgangsregler, og i kapittel 13 framkommer det at forslagene ikke vil ha administrative og økonomiske konsekvenser av betydning.

Ekteskapet er uttrykk for varige kjærlighetsforhold mellom to mennesker og gir de rettslige rammene rundt familielivet. Ekteskapet er en juridisk kontrakt basert på gjensidig kjærlighet.

Departementet er etter gjeldende konvensjoner ikke forpliktet til å åpne ekteskapet for likekjønnede par, men det er nå et sterkt ønske om å ta det siste steget og likestille parenes samliv.

Moderne samfunn har etter departementets syn et ansvar for å skape aksept, gi juridisk trygghet og like rettigheter for kjærlighet mellom par av samme kjønn, slik at loven blir lik for alle.

Departementet foreslår nå å utvide ekteskapet som samlivsform slik at det også omfatter to av samme kjønn. Det vil etter departementets vurdering være en positiv endring som innebærer at flere kan få mulighet til å velge ekteskapet som samlivsform, og departementet ønsker på denne måte å styrke ekteskapet.

Høringsrunden viser at det er stor motstand mot felles ekteskapslov innenfor Den norske kirke og andre trossamfunn, og det er tydelig at det har vært viktig for hver enkelt religiøs institusjon å bli hørt. De religiøse høringsuttalelsene er tydelige på at de går imot forslaget om en felles ekteskapslov. Det begrunnes både teologisk, kulturelt og historisk at ekteskapet skal forbeholdes kvinne og mann og at homofiles rettigheter heller bør ivaretas ved en egen lov, eventuelt en egen samlivslov.

Forslaget om å utvide ekteskapet til også å omfatte homofile par, rører ved mange religiøse personers verdigrunnlag og vekker sterke følelser. Departementet har forståelse for at dette berører manges livssyn. For dem som også ser på ekteskapet som en religiøs handling, innebærer dette en tilleggsdimensjon som departementet har respekt for. Imidlertid er dette også et verdivalg for de som er tilhengere av en felles ekteskapslov. Departementet har valgt å legge avgjørende vekt på at ekteskapet er en sivilrettslig handling.

Departementet vil ikke lenger ha et skille mellom mennesker som har valgt å være sammen av kjærlighet. Etter departementets vurdering vil ikke andre begrep dekke likestillingen av kjærligheten like godt som ekteskap, og det legges avgjørende vekt på kjærlighet og ikke seksuell orientering.

I Norge kan ekteskap inngås borgerlig, eller innenfor Den norske kirke eller andre trossamfunn. Fra 2004 kan ekteskap også inngås innenfor livssynssamfunn. Det er opp til det enkelte par å velge en borgerlig, religiøs eller humanistisk vigsel.

Departementet vil gi uttrykk for at det er ønskelig at så vel Den norske kirke som andre trossamfunn etter hvert skal kunne tilby en vigselsseremoni også for likekjønnede.

Den religiøse siden av vigslene og ekteskapet blander lovgiver seg således ikke bort i. Etter departementets vurdering er det derfor ikke nødvendig å kommentere de teologiske argumentene mot felles ekteskapslov. Høringsrunden viser at også blant biskoper og andre prester er det ulik oppfatning av dette.

Departementet vil understreke at grunnlaget for ekteskapet vil være forhold som varig kjærlighet til et annet menneske, et ønske om å inngå en gjensidig avtale om forpliktelser og omsorg for hverandre og eventuelle barn, vise dette ovenfor omverdenen og få forholdet anerkjent av samfunnet. Departementet foreslår en endring av en institusjon som også har et religiøst innhold. Endringene i ekteskapsloven mv. endrer imidlertid ikke det religiøse innholdet.

På denne bakgrunn mener departementet at lovgiver kan foreta de nødvendige endringer i ekteskapsloven mv., slik at ekteskapet åpnes for likekjønnede par.

Regjeringen vil sikre homofiles og lesbiskes rettigheter, støtte homofile og lesbiske i å leve åpent, og aktivt motarbeide diskriminering.

Departementet har merket seg at flere av høringsinstansene avviser at det er diskriminerende og mot likeverd å reservere ekteskapsloven for heterofile par.

Et alternativ til felles ekteskapslov er å opprettholde og revidere partnerskapsloven, slik at alle forskjeller i rettsvirkninger mellom ekteskap og partnerskap blir fjernet.

Departementet mener at en ekteskapsinstitusjon som bare inkluderer en kvinne og en mann, i realiteten innebærer en forskjellsbehandling. Departementets utgangspunkt er at en forskjellsbehandling må begrunnes.

Departementet er kjent med at det for mange unge homofile og lesbiske, uavhengig av bakgrunn, er vanskelig å leve åpent. Det er etter hvert godt dokumentert at samfunnet ikke har lyktes godt nok i å bedre levekårene til homofile og lesbiske generelt. Departementet mener at felles ekteskapslov og likebehandling av homofil kjærlighet også er en viktig sak i forhold til andre minoriteter, og at arbeidet for å oppnå større aksept også er svært viktig i disse miljøene.

Ekteskapet kan være med på å gi trygge og velprøvde rammer for et familieliv. Departementet slutter seg til dette synspunktet. Det er etter departementets syn ønsket om et varig forpliktende samliv som er av relevans, da det er dette loven regulerer. Etter departementets vurdering er homofile par og heterofile par som ønsker å inngå en gjensidig forpliktende kontrakt med hverandre, sammenlignbare og likeverdige. Likheten er to mennesker som ønsker et forpliktende samliv. Med kun en utvidelse av partnerskapsloven vil det fortsatt være særlig tydelig at homofile særbehandles. Dette ønsker ikke departementet å bidra til. Departementets syn er at en utvidelse av partnerskapsloven ikke vil være tilstrekkelig vurdert ut fra et likebehandlingsperspektiv.

Departementet mener at tiden er moden for en fullstendig likebehandling av homofile og heterofile par.

Departementet har merket seg at det er forskjellige syn på barneperspektivet. Både tilhengere og motstandere av en felles ekteskapslov begrunner sitt syn med barnets beste.

Når det gjelder kunnskap om barn som vokser opp i likekjønnede parforhold, vises det blant annet til at det er ingen påvist forskjell mellom barn oppvokst i likekjønnspar og barn som har vokst opp i heterofile familier. Det er ingen forskjell i barnas evne til å få eller beholde venner, i psykisk og sosial velbefinnende eller når det gjelder kjønnsutvikling. Dette betyr at foreldrenes seksuelle identitet ikke påvirker barnets kjønnsutvikling.

Departementet vurderer det slik at det ikke er behov for mer forskning for å legge til rette for ekteskap for homofile. Det viktigste for barn er å vokse opp i trygge og gode omgivelser. Ekteskapet er den mest stabile rammen rundt barns liv.

Når en ser nærmere på forholdene til barn som vokser opp i likekjønnede familier med to mødre eller to fedre, mener departementet at det er viktig at så vel barna som foreldrene opplever at de av samfunnet blir vurdert som en familie. Det er lagt til grunn at ekteskapet er grunninstitusjonen i samfunnet. Det er særlig viktig å sikre rettigheter til barn av lesbiske, "unnfanget" i forholdet.

Departementet mener at likebehandling vil være den beste løsningen for barna, også ut fra deres omdømme i forhold til andre barn og voksne. Felles ekteskapslov vil etter departementets vurdering bidra til å normalisere det å ha en homofil orientering.

Med en innføring av en felles ekteskapslov vil lovgiver gi sterke signaler om likebehandling, og dette vil igjen kunne påvirke holdninger i samfunnet for øvrig.

Flere høringsinstanser hevder at forslaget om felles ekteskapslov vil svekke ekteskapets stilling i samfunnet. Etter departementets vurdering er det fortsatt vanskelig å forstå argumentene om at ekteskapets stilling vil svekkes og at det kan virke normoppløsende å gi likekjønnede par et ekteskap som ramme for sine stabile forpliktende forhold.

Departementet vil også peke på at den bekymring som ble uttalt i sterke ordelag i debatten om partnerskapsloven for 14 år siden, er snudd slik at ingen av motstanderne til felles ekteskapslov angriper partnerskapsloven.

Selv om det skulle vise seg at bare en del av de homofile parene har et ønske om å inngå ekteskap, er det muligheten for denne gruppen som er avgjørende, og ikke hvor mange homofile ekteskap som blir inngått. Det er et spørsmål om å inkludere eller ekskludere en gruppe som har samme ønsker, samme behov og samme forutsetninger for å velge ekteskapet som samlivsform. Departementet kan ikke se noen grunn til at denne gruppen ikke skal likebehandles og heller ikke se hvilke store konsekvenser dette får for samfunnet.

Med støtte fra de høringsinstansene som er positive til felles ekteskapslov, vil departementet opprettholde forslaget om en ny bestemmelse i ekteskapsloven som gjør det helt klart at loven gjelder to personer av motsatt eller samme kjønn som skal inngå ekteskap med hverandre. Dette er en helt nødvendig endring for at ekteskapsloven skal kunne åpne for ekteskap mellom to av samme kjønn. Det vises her til lovutkastet § 1.

Ekteskapsloven stiller ikke krav til seksuell orientering, slik partnerskapsloven gjør. Det foreslås nå en felles ekteskapslov som skal omfatte både heterofile og homofile par, og departementet ser derfor ikke at det er grunnlag for å stille krav i ekteskapsloven om seksuell orientering.

Når det gjelder problemstillingen om transkjønnede/transepersoner i ekteskap/partnerskap som skifter kjønn, vil departementet bemerke at dette vil bli løst med en felles ekteskapslov. I de tilfellene paret fortsatt ønsker å være gift med hverandre, vil dette være fullt mulig etter ekteskapslovens regler.

En innføring av tilknytningskriterier vil hindre at personer uten – eller med meget svak tilknytning til Norge – inngår ekteskap her for å omgå egne regler. Vilkår om tilknytning ville bedre sikre anerkjennelse av ekteskapet slik at det får realitet der partene bor.

Andre land som tillater ekteskap mellom personer av samme kjønn, har samsvarende vilkår for å inngå ekteskap uavhengig av om det er et ekteskap mellom personer med samme eller forskjellig kjønn. Departementet legger til grunn at en felles ekteskapslov så langt det er mulig bør ha like regler for likekjønnede og ulikekjønnede par. Utgangspunktet vil være at de reglene som gjelder i dag for ekteskap mellom personer av forskjellig kjønn, også skal anvendes på likekjønnede ekteskap.

Departementet er klar over at ekteskap som inngås i Norge, ikke i alle tilfeller får rettsvirkninger for partene i andre land. Departementet mener at det er viktig at det gis god informasjon om internasjonale konsekvenser for borgere uten tilknytning til Norge. I denne forbindelse vil departementet foreslå at det i rettledningen til prøvingspapirene for inngåelse av ekteskap, klart må framgå at bare noen land anerkjenner likekjønnede ekteskap.

En innføring av tilknytningskriterier for alle vil innebære innskrenkninger i forhold til gjeldende rett for ulikekjønnede par. Departementet ønsker ikke dette, og partnerskapslovens tilknytningskriterier foreslås derfor ikke videreført i en felles ekteskapslov.

Regelen i ekteskapsloven § 7 h om kravet til "ekteskapsattest" vil både for likekjønnede og ulikekjønnede par sette visse begrensninger for å inngå ekteskap i Norge. Regelen i ekteskapsloven § 7 bokstav h har videre bestemmelser om unntak fra kravet til dokumentasjon når særlige grunner taler for det. For å forhindre bigami foreslås det å endre § 7 h, slik at det i det minste kan kreves dokumentert sivilstand fra utlandet, selv om det ikke utstedes ekteskapsattest.

Departementet vil se nærmere på praktiseringen av unntakskompetansen, men vil også her følge likebehandlingsprinsippet.

På samme måte som for ulikekjønnede par er det et ønske fra mange likekjønnede par om å få inngå ekteskap i kirken, eventuelt i et trossamfunn. Samfunnets holdning til religiøs velsignelse av likekjønnede ekteskap er i kraftig endring, også blant medlemmene i statskirken. Mange homofile er religiøse, og mange er medlemmer i statskirken. Departementet er kjent med at flere homofile prester lever i registrert partnerskap.

Samtidig er det mange prester som ønsker at kirken skal åpne for vigsler av par av samme kjønn og for at ekteskap mellom homofile skal likestilles med heterofile ekteskap på alle plan. Dette er også et viktig ledd i arbeidet for fullt ut å likestille ulikekjønnede og likekjønnede ekteskap.

Høringsrunden viser at det er sterke innvendinger fra kirkelig hold når det gjelder å åpne for vigsel av homofile par innenfor Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn.

Av de høringsinstansene som har uttalt at de ønsker å åpne for kirkelig vigsel, støtter de fleste opp om en vigselsrett og ikke en vigselsplikt.

Alternativet å gi prester i Den norske kirke en mulighet til å vie etter det borgerlige vigselsritual, bør etter departementets vurdering ikke følges opp. Vigsel er en sivilrettslig handling. Dersom prestene i Den norske kirke ikke bruker kirkelig liturgi, vil dette bare bli en annen form for borgerlig vigsel.

Departementet legger avgjørende vekt på uttalelsen fra Bispemøtet, der flertallet minner om at prester i Den norske kirke kun kan forrette seremonier, herunder ekteskapsinngåelse etter liturgi fastsatt av Kirkemøtet. Dette innebærer at en ordning der prester benytter borgerlig vigselsritual, også forutsetter at Kirkemøtet gir sin tilslutning, noe Bispemøtets flertall ikke kan tilrå. Bispemøtets mindretall mener spørsmålet må utredes nærmere, og at vedtak i kirkelige organer vil være av avgjørende betydning. Slik departementet forstår innspillene, kan en ikke bygge på at den enkelte prest har frihet til å velge å foreta en vigsel etter borgerlig vigselsritual uten tilslutning fra Kirkemøtet.

Selv om det er stor motstand mot vigsel av likekjønnede par innenfor Den norske kirke og de fleste andre trossamfunn, viser dissenser flere steder at dette er holdninger som er i endring. Departementet mener at disse tegnene til endring må påvirkes mest mulig positivt, og er derfor kommet til at den beste løsningen er at det åpnes for en vigselsrett slik at det blir opp til Kirkemøtet å endre liturgien for vigsel.

Departementet har merket seg innspillene om obligatorisk borgerlig vigsel, men fastholder standpunktet i høringsnotatet om at det ikke foreslås obligatorisk borgerlig vigsel. Det er fortsatt slik at nesten halvparten av alle ekteskap inngås i kirken. Spørsmålet om obligatorisk borgelig vigsel må ses uavhengig av spørsmålet om en felles ekteskapslov, og departementet har derfor ikke gjort en ytterligere vurdering av dette spørsmålet.

Når det gjelder forslaget om at det bør vurderes om retten til å vie bør gis virksomheter heller enn yrkesgrupper/stillingskategorier, mener departementet at dette bør vurderes i en annen sammenheng enn i dette lovarbeidet.

Spørsmålet om reservasjonsrett ble tatt opp i forbindelse med behandlingen av partnerskapsloven. Det var da et spørsmål om reservasjonsrett for notarius publicus. Det ble slått fast at registrering av partnerskap er en forvaltningsoppgave som ikke har en slik karakter at det var grunn til å gi noen spesiell reservasjonsrett for dem som skal utføre registreringen. I praksis har problemstillingen som oftest blitt løst ved intern saksfordeling. Dette blir annerledes når det gjelder kirkelig vigsel eller vigsel i annet trossamfunn.

Ettersom det ikke blir foreslått obligatorisk borgerlig vigsel, vurderer departementet det slik at en åpning for vigsel av likekjønnede par i kirke-, tros- og livssynssamfunn kan stille enkelte prester/forstandere eller liknende i en vanskelig situasjon. For enkelte vil deres religiøse syn ikke være forenlig med å foreta vigsel av likekjønnede par. Selv om vigsel er en forvaltningsoppgave også for religiøse vigslere, bør det etter departementets syn respekteres at en prest eller forstander ut fra sin religiøse overbevisning ikke kan vie et likekjønnet par. For å ikke gjøre det for vanskelig for vigslerne eller for likekjønnede par, foreslår departementet derfor at reservasjonsadgangen utvides til også å gjelde dersom brudefolkene er av samme kjønn.

Det vises til lovutkastets § 13 annet ledd.

Partnerskapsloven har en regel om at sak om oppløsning av registrert partnerskap som er inngått her i landet, alltid kan reises for norsk domstol. Det er ikke tilsvarende regel i ekteskapsloven. Det kan være behov for en slik regel dersom et likekjønnet ektepar flytter og de ikke kan få oppløst ekteskapet i det landet de bor.

I høringsnotatet foreslo departementet en utvidelse av ekteskapsloven § 30 b slik at ektefeller som ikke kan få oppløst et ekteskap eller registrert partnerskap der ektefellene bor, kan få det oppløst i Norge (nødkompetanse). For at en slik bestemmelse skal kunne komme til anvendelse, ble det foreslått at det stilles vilkår om at ekteskapet eller det registrerte partnerskapet er inngått i Norge.

Etter departementets vurdering er det behov for å videreføre bestemmelsen fra partnerskapsloven. Departementet mener en slik bestemmelse er viktig og nødvendig, fordi det ellers ikke vil være mulig, eller svært vanskelig, å få oppløst ekteskapet for likekjønnede ektefeller dersom paret er bosatt i utlandet.

Samtidig er det også med hensyn til denne bestemmelsen et ønske om like regler for ulikekjønnede og likekjønnede ekteskap. Bestemmelsen vil være aktuell der et par har inngått et ekteskap, men senere bosetter seg i et annet land. Dersom en ektefelle ønsker å oppløse ekteskapet, må dette kunne gjøres i Norge, selv om saksøker ikke er norsk statsborger eller bor i Norge. Departementet vil også framheve at forslaget vil medføre en forbedring når det gjelder gjeldende regler om jurisdiksjon i ekteskapssaker. Det vises her til lovutkastet § 30 b ny bokstav f.

Departementet har registrert at det under høringen har kommet til uttrykk svært ulike syn på forslaget som åpner adgang for at likekjønnede ektepar skal kunne bli vurdert som adoptivforeldre. Departementet er likevel av den oppfatning at det ikke har kommet fram nye og vesentlige argumenter i høringsrunden som tilsier at forslaget ikke bør opprettholdes. Departementet mener fortsatt det er en naturlig konsekvens av innføring av felles ekteskapslov, at det samtidig åpnes for at likekjønnede ektepar får adgang til å søke om adopsjon. Å åpne for en adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar er etter departementets mening også en naturlig videreføring av den samfunnsutvikling som har funnet sted. Departementet viser blant annet til at det i 2002 ble innført adgang til stebarnsadopsjon i registrert partnerskap. Departementet legger til grunn at begrepet "ektefelle" i adopsjonsloven etter forslaget om ny felles ekteskapslov vil inkludere likekjønnede ektepar.

En adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar handler først og fremst om at homofile par gis en mulighet til å bli vurdert som adoptivforeldre på lik linje med heterofile par, og ikke om å innføre en rett til å adoptere. Hensynet til barnets beste er et grunnleggende vilkår i gjeldende adopsjonslov og skal fortsatt være det avgjørende hensynet ved behandlingen av adopsjonssøknaden. Det skal derfor alltid måtte foretas en konkret vurdering av opplysningene i den enkelte sak, ut fra hva som er til barnets beste. Departementet legger også etter høringen til grunn at forslaget som vil åpne for en generell adopsjonsadgang for homofile ektepar, er forenlig med FNs barnekonvensjon.

Mange barn vokser allerede i dag opp i familier der omsorgspersonene er likekjønnede. Disse barna har behov for trygge juridiske rammer rundt oppveksten i familien sin. Ved adopsjonen vil adoptivforeldrene tre inn i de forpliktelser og det ansvar foreldre har etter blant annet barneloven.

Adgangen til stebarnsadopsjon i registrert partnerskap gir i dag barn som vokser opp i homofile familier, et godt stykke på vei tilgang til den juridiske beskyttelse en adopsjon innebærer. Denne ordningen vil imidlertid ikke være aktuell for alle barn som vokser opp hos likekjønnede par. Barn som bor i fosterhjem der fosterforeldrene er likekjønnede, vil for eksempel kunne ha samme behov for den juridiske sikkerheten som en adopsjon innebærer, som barn hos fosterforeldre av motsatt kjønn. Tilsvarende vil for eksempel også gjelde der barnet og søkerne har en særlig tilknytning til hverandre fordi foreldreansvaret er overtatt av søkerne etter foreldres dødsfall. Etter departementets mening er det derfor naturlig å åpne opp for en adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar på lik linje med heterofile ektepar, i tilfeller der barnet allerede bor sammen med adoptivsøkerne og har søkerne som sine faktiske omsorgspersoner.

Departementet opprettholder forslaget om å åpne for en adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar også i tilfeller der barnet ikke allerede har søkerne som sine faktiske omsorgspersoner. Hensynet til barnets beste tilsier at adoptivbarnet skal ha tilgang til de adoptivforeldre som er best egnet i det enkelte tilfellet.

Når det gjelder den kunnskap vi i dag har om barn som vokser opp hos par som er likekjønnede, viser departementet til at da svenskene endret sitt regelverk slik at registrerte partnere i Sverige fikk en generell adopsjonsadgang, ble lovendringene vedtatt bl.a. på bakgrunn av en omfattende gjennomgang av forskning på området.

Departementet slutter seg også til de høringsinstansene som peker på at det ikke er framkommet forhold som tilsier at homofile par ikke skulle ha de samme mulighetene som heterofile par når det gjelder å adoptere barn. Departementet legger i denne forbindelse vekt på at forskningen viser at det først og fremst er kvaliteten på relasjonene mellom barn og foreldre som er avgjørende for barnet og dets utvikling, og ikke om barnet vokser opp med foreldre av motsatt kjønn.

Departementet legger også vekt på at det vil kunne gi uheldige signaler til de barna som allerede lever i familier der omsorgspersonene er likekjønnede, dersom en adopsjonsadgang kun begrenses til de tilfellene der barnet allerede bor sammen med eller har en særlig tilknytning til søkerne. Departementet er derfor enig med de høringsinstansene som mener at hensynet til disse barna også taler for at familier med likekjønnede omsorgspersoner likestilles fullt ut med familier der omsorgspersonene er heterofile.

Selv om det i dag ikke finnes opprinnelsesland Norge samarbeider med som tar imot søknader om utenlandsadopsjon fra homofile par, mener departementet det vil være riktig å åpne muligheten for utenlandsadopsjon for likekjønnede ektepar i intern norsk rett, for å gi et klart uttrykk for vår holdning til dette spørsmålet. Etter departementets oppfatning vil også opprinnelseslandenes holdning kunne endres. Departementet legger vekt på at flere land, herunder Sverige, har åpnet opp for en slik adgang.

Departementet er etter høringen fortsatt av den oppfatning at Haagkonvensjonen ikke hindrer innføring av en generell adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar. Barnets opprinnelsesland har imidlertid det avgjørende ordet når det gjelder hvilke søkere de ønsker å ta imot og eventuelt tildele barn med sikte på adopsjon. Flere land som er tilsluttet Haagkonvensjonen, har allerede innført en adopsjonsadgang for homofile par. Departementet kan heller ikke se at en generell adopsjonsadgang til likekjønnede ektepar på generelt grunnlag skulle svekke tilliten til det norske adopsjonssystemet, eller norske søkere i særdeleshet.

Den europeiske konvensjonen av 1967 om adopsjon av barn utarbeidet av Europarådet har som formål å skape større rettsenhet blant de europeiske landene på adopsjonsområdet. Konvensjonen tillater at et barn adopteres av to personer som er gift med hverandre, ved samtidig eller etterfølgende adopsjon, eller av en person. Departementet legger fortsatt til grunn at begrepet "ekteskap" i konvensjonen forutsetter ekteskap mellom to av ulikt kjønn, og viser blant annet til at Sverige fant å måtte si opp konvensjonen da de i 2003 innførte en generell adgang til adopsjon for registrerte partnere. Europarådskonvensjonen av 1967 er for tiden under revisjon. Departementet vil derfor foreløpig avvente den endelige avgjørelsen av om man skal si opp 1967-konvensjonen.

Siden det per i dag ikke foreligger samarbeidsland som tar imot søknader om adopsjon fra likekjønnede par, reiser spørsmålet seg om likekjønnede ektepar skal kunne kreve å få sin søknad om forhåndssamtykke til adopsjon av barn fra utlandet utredet av kommunen og behandlet av adopsjonsmyndigheten.

Bestemmelsen om krav til forhåndssamtykke er nedfelt for å sikre barnets interesser, herunder at det får et trygt, varig og godt hjem. Utstedelsen av forhåndssamtykke er således et viktig element i den kontroll myndighetene fører med utenlandsadopsjonene. Det forutsettes at adopsjonsmyndigheten ved behandling av søknad om forhåndssamtykke vurderer hvordan formidlingen i den enkelte sak skal foregå. Det er derfor stilt krav om at søkerne skal bekrefte hvilket land barnet skal adopteres fra og hvordan adopsjonen skal formidles, før et vedtak om forhåndssamtykke kan treffes. Hovedregelen er at utenlandsadopsjonene formidles gjennom en av de tre godkjente norske adopsjonsorganisasjonene. Vanligvis er det derfor adopsjonsorganisasjonene som gir søkerne formidlingsbekreftelse. Adopsjonsorganisasjonene har i utgangspunktet en plikt til å formidle adopsjon til søkere med forhåndssamtykke. Denne plikten gjelder likevel ikke dersom utenlandske myndigheter ikke finner å kunne tildele søkerne barn. Kan ikke slik bekreftelse gis, vil søknaden om forhåndssamtykke heller ikke kunne innvilges.

Hensikten med kommunens utredning er å bistå adopsjonsmyndigheten i å opplyse søknaden om forhåndssamtykke. Når det er åpenbart at en formidlingsbekreftelse fra adopsjonsorganisasjonene ikke kan innhentes, vil det, som også flere av høringsinstansene påpeker, være ressurssløsende og lite hensiktsmessig å igangsette utredningsarbeidet av søkerne i kommunen. Departementet forutsetter derfor at en utredning av søkerne i kommunen ikke bør igangsettes. Tilsvarende må gjelde der et likekjønnet ektepar søker om forhåndssamtykke utenom godkjent adopsjonsorganisasjon, jf. adopsjonslovens § 16 f annet ledd.

Når det gjelder adopsjonsformidling av barn bosatt her i landet, jf. adopsjonsloven § 16 c (samtykkeadopsjonene), legger departementet derimot til grunn at søkerne vil kunne kreve å bli utredet av kommunen på samme måte som ulikekjønnede par. I disse tilfellene blir ikke søkerne gitt et forhåndssamtykke slik ordningen er ved utenlandsadopsjon. Søkere som er utredet av kommunen med tanke på adopsjon, blir derimot registrert i et sentralt register over adoptivsøkere. Det forutsettes imidlertid at barnets biologiske foreldres ønsker om valg av adoptivhjem skal tillegges vekt så langt dette er forenlig med hensynet til barnets beste, også ved innføring av en generell adopsjonsadgang til likekjønnede ektepar. Dette kan ha betydning for om biologiske foreldre vil samtykke i det konkrete tilfellet, og det kan ha betydning for tilliten til adopsjonssystemet generelt.

Selv om departementet har et ønske om mest mulige like vilkår for likekjønnede og ulikekjønnede ektepar, har departementet kommet til at unntaket i adopsjonsloven § 5 a om etterfølgende stebarnsadopsjon i registrert partnerskap der barnet er et adoptivbarn som opprinnelig kommer fra et land som ikke tillater slik adopsjon, fortsatt bør gjelde. Flere argumenter taler for dette. Det stemmer best overens med utgangspunktet om at internasjonalt adopsjonssamarbeid er basert på gjensidig respekt for hverandres systemer og lovgivning. Videre er dette nødvendig for at det samarbeid som har utviklet seg over tid mellom opprinnelsesland og mottakerland, kan fortsette og fremdeles være bygget på tillit.

På bakgrunn av forslaget vil det være behov for å foreta en endring i adopsjonsloven § 5 a slik at det framgår at unntaket om å ta hensyn til opprinnelseslandets syn, nå også vil gjelde for ektefeller av samme kjønn.

Innføring av en generell adopsjonsadgang for homofile reiser også særlige spørsmål om anerkjennelse i utlandet av en slik adopsjon gjennomført her i landet. Departementet legger også etter høringen til grunn at en generell adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar trolig vil innebære få internasjonale konsekvenser. Departementet viser blant annet til at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet i sin høringsuttalelse forutsetter at det uansett vil bli tale om svært få saker.

Formålet med å foreslå endringer i ekteskapsloven er å åpne for ekteskap mellom to av samme kjønn, med samme rettigheter som ekteskap mellom to av motsatt kjønn. Som en konsekvens av dette ble det i høringsnotatet foreslått å endre bioteknologiloven, slik at sæddonasjon og assistert befruktning også kan tilbys lesbiske par som er gift eller er samboer i ekteskapslignende forhold.

Utgangspunktet for assistert befruktning i dagens bioteknologilov er at kvinnen eller mannen er befruktningsudyktig. Det forutsettes at paret består av en kvinne og en mann, og det stilles krav til samlivsform. Paret skal være gift eller samboere i ekteskapsliknende forhold. Gjeldende retts krav om befruktningsudyktighet eller uforklarlig befruktningsudyktighet henspeiler på medisinsk infertilitet. Det at man ikke kan få barn med sin partner etter naturmetoden på grunn av at paret har samme kjønn, kan etter bioteknologiloven ikke anses å være medisinsk begrunnet.

Flere høringsinstanser har fremholdt at lesbiske, som ikke kan få barn etter naturmetoden, ikke har noen rett til å bli foreldre. Departementet vil understreke at ingen har noen rett til å bli foreldre. Heller ikke etter dagens bioteknologilov gir man heterofile noen rett til å få barn. Hensikten med å endre bioteknologiloven er kun å gi lesbiske en rett til å bli vurdert for assistert befruktning på samme måte som heterofile par. Paret vil måtte oppfylle lovens krav for å få tilbud om assistert befruktning på lik linje med par av ulikt kjønn.

Hvorvidt man skal likestille medisinske årsaker med andre grunner til at et par ikke kan få barn på vanlig måte, er et spørsmål i den forbindelse. Dette har flere av høringsinstansene fremhevet. Et sentralt argument for å tillate assistert befruktning til lesbiske par er at dette vil føre til likebehandling, og dermed likestilling, mellom heterofile og homofile par som lever i stabile parforhold.

Tilbud om assistert befruktning til lesbiske par er tilgjengelig flere steder i utlandet. Slik situasjonen er i dag, kan kvinner benytte seg av et slikt tilbud, som blant annet er tilgjengelig i våre naboland. Departementet ser det som en fordel å kunne tilby assistert befruktning til lesbiske par i Norge, fordi assistert befruktning i Norge innebærer at barna får rett til å få informasjon om sin biologiske far (donor) når barnet blir 18 år.

Departementet viser også til at det er like viktig hvordan paret fyller sine roller som omsorgspersoner for barnet som hvilket kjønn omsorgspersonene har.

Når det gjelder synet på den naturgitte, reproduserende enheten av kvinne og mann, viser departementet til at det er nødvendig å ta innover seg at samfunnets og teknologiens utvikling vil kunne medføre at det også innenfor det naturgitte er rom for utvikling.

Hva som til enhver tid er "naturlig" har sterke variasjoner og forandrer seg over tid.

Et viktig moment i vurderingen av hvorvidt det skal åpnes for assistert befruktning til lesbiske par, er spørsmålet om hvordan det er for et barn å vokse opp hos et likekjønnspar. Dersom det offentlige gjennom assistert befruktning skal bidra til at det settes barn til verden, har det samtidig et større ansvar for at barnets utgangspunkt med sikte på oppvekstvilkår blir gode. Dette gjøres også i dag, gjennom bioteknologilovens bestemmelse om at en lege, etter en medisinsk og psykososial vurdering av paret, skal avgjøre om paret kan få tilbud om assistert befruktning. I vurderingen skal det legges vekt på parets omsorgsevne og hensynet til barnets beste.

Departementet har merket seg at det er delte meninger blant høringsinstansene om hva som er den beste løsningen i så henseende. På den ene siden legger en del høringsinstanser vekt på at det beste for et barn vil være å vokse opp med en mor og en far. På den annen side fremholder flere høringsinstanser at lesbiske par er like gode foreldre og omsorgspersoner som heterofile par er, og at en lovendring vil kunne fjerne uønsket stigmatisering av de barna som vokser opp hos likekjønnspar.

For å belyse disse spørsmålene knyttet til hensynet til barnet, fikk departementet forut for høringsnotatet gjennomført en kunnskapsoversikt over den forskning som er foretatt om barn som vokser opp hos likekjønnspar.

Gjennom den foretatte kunnskapsoversikten er det ikke funnet studier som avdekker særlige avvik mellom heterofile og homofile par, verken når det gjelder parets oppfatning av foreldrerollen eller barnets oppvekstvilkår.

Det fremkommer heller ingen forskjell når det gjelder barnas evne til å få eller beholde venner, deres psykiske og sosiale velbefinnende eller deres kjønnsutvikling.

Flere høringsinstanser fremholder at konsekvensene for barn som vokser opp hos likekjønnspar må utredes nærmere.

Departementet er av den oppfatning av at det må være vel så viktig hvordan foreldrene fyller rollen som omsorgspersoner som hvilket kjønn de har. Slik departementet ser det, vil samfunnet – i tillegg til foreldrene – som helhet ha et stort ansvar for at barn som vokser opp hos likekjønnspar, får en like god og trygg oppvekst som barn hos foreldre av hvert kjønn. Dersom samfunnet og den enkelte aksepterer likekjønnede par og deres rettigheter på linje med heterofile par, mener departementet at en ny familiekonstellasjon ikke vil skape spesielle problemer for barna. Slik departementet ser det, vil eventuelt folks syn på to kvinner som et foreldrepar kunne være mer utfordrende enn fraværet av barnets biologiske far. Det vil derfor være viktig med holdningsskapende arbeid på dette området.

Departementet understreker at det vil være svært viktig med god informasjon og rådgivning i forbindelse med en eventuell søknad om assistert befruktning.

Departementet foreslår at det i merknad til § 2-5 presiseres hvor viktig det er med åpenhet overfor barnet om hvordan det har blitt til. Departementet foreslår å formulere merknaden slik at dette gjelder for alle par, uavhengig om de er likekjønnede eller ulikekjønnede.

Når det gjelder ressurser til et organisert psykologisk eller sosiologisk rådgivnings- eller informasjonstilbud vedrørende sæddonasjon, viser departementet til at det følger allerede av § 2-5 at parene skal få informasjon. Departementet kan ikke se at det skal være mer ressurskrevende å gi veiledning til ulikekjønnede par enn til likekjønnede par, og gjør derfor ingen endring fra forslaget i høringsnotatet i så henseende.

Departementet vurderer kun mulighetene for assistert befruktning med de metoder som er tillatt etter gjeldende lov og godkjent av Sosial- og helsedirektoratet. Følgelig er det kun assistert befruktning med donorsæd som er aktuelt i dag. Eggdonasjon og bruk av surrogatmor er ikke tillatt etter dagens bioteknologilov, noe som medfører at to menn ikke kan bli vurdert for assistert befruktning. Departementet vurderer ikke å endre bioteknologilovens regler for hvilke metoder for assistert befruktning som skal være tillatt i forbindelse med arbeidet med felles ekteskapslov. Dette er spørsmål som Helse- og omsorgsdepartementet eventuelt vil komme tilbake til i en senere revidering av bioteknologiloven.

Videre er det i denne sammenheng ikke naturlig å gå inn på spørsmål om assistert befruktning til enslige, fordi formålet med dette lovforslaget er å sørge for like rettigheter for heterofile og homofile par i forbindelse med ekteskap. I forbindelse med evaluering av bioteknologiloven vil det også være naturlig å se på regelverket knyttet til assistert befruktning.

Det er følgelig kun tilbud om assistert befruktning til to kvinner som tas opp i dette lovforslaget. Mest aktuelt vil inseminasjon med donorsæd være, da den kvinnen i paret som skal bli gravid, i utgangspunktet ikke har et fertilitetsproblem medisinsk sett. I sjeldne tilfeller kan det tenkes at kvinnen har behov for befruktning utenfor kroppen. I vurderingen av om assistert befruktning bør tilbys likekjønnede par, kan ikke departementet se at det er grunn til å vurdere disse to metodene forskjellig.

Når det gjelder spørsmålet om en sædgiver skal kunne reservere seg mot at sæden blir anvendt til lesbiske par, og eventuelt om det også skal være anledning til å bestemme at donasjonen bare skal brukes til lesbiske, bemerker departementet at en er innforstått med at enkelte donorer kan ha spesielle preferanser med hensyn til mottaker av det donerte materialet. Det er likevel ikke ønskelig å gjøre det mulig for donor å reservere seg med hensyn til enkelte mottakere på grunn av deres parforhold så lenge paret oppfyller lovens vilkår for assistert befruktning. En slik reservasjonsrett vil, slik departementet ser det, bære preg av diskriminering på grunnlag av seksuell tilhørighet.

Erfaringer fra Sverige viser at det ikke ble noen merkbar reduksjon av antall sædgivere etter at det ble åpnet for assistert befruktning til lesbiske.

Departementet er imidlertid klar over at det allerede i dag er vanskelig å rekruttere nok sædgivere til at vi kan ha et godt utvalg og mulighet til å reservere sæd med tanke på søsken. Ved å åpne for assistert befruktning til lesbiske vil trolig etterspørselen etter donorsæd øke, noe som vil kunne bli en utfordring for våre to donorsædbanker. Det pågår et arbeid for å rekruttere flere sædgivere.

Når det gjelder de donorer som allerede har gitt sæd, uttaler departementet at nåværende sædgivere donerer under den implisitte forutsetningen av at sæden blir brukt etter bioteknologilovens gjeldende bestemmelser. Av hensyn til dette vil kun sæd fra donasjoner foretatt etter at lovendringen trer i kraft, kunne gis til lesbiske par.

Proposisjonen tar opp om assistert befruktning til lesbiske skal være et helsetilbud i regi av det offentlige på lik linje med tilbudet til heterofile. Slik departementet ser det, vil det være en uheldig forskjellsbehandling dersom lesbiske kvinner ikke skulle få tilbud i det offentlige helsevesen, men være henvist til private klinikker og full egenbetaling. Så lenge assistert befruktning er et tilbud i det offentlige, mener departementet at man ikke kan forskjellsbehandle de parene som søker assistert befruktning.

Dersom paret oppfyller lovens krav, skal følgelig reglene om tre forsøk og egenbetaling også gjelde for lesbiske par. Ved prioritering av behandling skal det heller ikke gjøres forskjell på lesbiske og heterofile par. Alle par som søker assistert befruktning, skal vurderes og prioriteres etter de samme kriterier.

Departementet fremholdt i høringsnotatet at det finner det urimelig å skulle vurdere en form for reservasjonsrett for helsepersonell som utfører behandlingen.

Departementet kan ikke se at helsepersonells eventuelle ønske om reservasjon kan gå foran kvinners adgang til å få behandling så sant de oppfyller lovens vilkår for assistert befruktning, og vil ikke foreslå en reservasjonsrett for helsepersonell.

Ved innføring av en felles ekteskapslov bør det av hensyn til barnet, til biologisk mor og hennes kvinnelige ektefelle framgå direkte av barneloven hvordan et juridisk foreldreskap skal fastsettes. I dag må det foretas en stebarnsadopsjon hvis den sosiale forelderen også skal bli juridisk forelder til barnet. Samboere har ikke adgang til stebarnsadopsjon.

Av hensyn til barnet legger departementet her fram forslag om at foreldreskapet skal følge direkte av barneloven. Dette vil gi barnet trygge juridiske rammer fra fødselen av. Det vil blant annet innebære at barnet får arverett og mors ektefelle (den sosiale forelderen) vil få foreldreansvar og underholdsplikt overfor barnet.

Regelen om at den fødende kvinnen er å anse som barnets mor, anses å være rotfestet i den alminnelige rettsbevissthet i Norge. Departementet foreslår derfor ingen endring i hvem som skal anses som barnets mor.

Som en konsekvens av forslaget om å tilby assistert befruktning til lesbiske ektefeller, ble det i høringsnotatet foreslått regler for etablering av foreldreskap for lesbiske ektefeller. Flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg eksplisitt til dette forslaget, om etablering av foreldreskap, er positive. Departementet foreslår at forslaget opprettholdes. Det legges avgjørende vekt på barnets behov for trygge juridiske rammer og likestillingen av barn.

Det ble i høringsnotatet foreslått at medmorskapet skulle fastsettes etter modell av gjeldende pater est-regel i barneloven § 3. Formålet med rettslig regulering av foreldreskap er ikke å sikre overensstemmelse med biologiske forhold, men å sikre barna trygge juridiske rammer. I henhold til barneloven § 5 har det offentlige i dag et selvstendig ansvar for at det blir fastsatt hvem som er far til et barn. Etter lovforslaget vil det offentlig også ha et ansvar for å få fastsatt hvem som er medmor til barnet i de tilfeller det er aktuelt.

Det er ulike grader av automatikk i måten farskapet fastsettes på for heterofile. Pater est-regelen krever i utgangspunktet ingen medvirkning fra noen av partene: farskapet følger direkte av ekteskapet. Også ved assistert befruktning blir kvinnens ektemann uten videre ansett som barnets far. Men skulle det bli rettssak om farskapet i det sistnevnte tilfellet, kan ektemannen bare dømmes til far hvis han har gitt samtykke til befruktningen, jf. barneloven § 9. Han har altså ikke plikt til å stå som far til et barn født etter assistert befruktning uten at han har vært enig i en slik behandlingsform.

Hensynet til medmor og hensynet til barnet taler for å innføre samme regel for foreldreskap ved assistert befruktning til lesbiske ektepar som den som gjelder for heterofile ektepar som får barn ved assistert befruktning. Det vil være til fordel for barnet om loven har en foreldreskapsregel som medfører at den som er gift med barnets mor, blir medmor uten videre som følge av ekteskapet. Medmorskapet kan være på plass fra barnet blir født, og en unngår den usikkerheten som ligger i at en stebarnsadopsjon gjøres til gjenstand for en skjønnsmessig vurdering fra myndighetenes side. En sikrer også barnet i de tilfeller der biologisk mor dør under eller like etter fødselen.

Medmor må likevel ha en mulighet til å fralegge seg foreldreskap til et barn hvor hun har vært uvitende om eller negativ til den assisterte befruktningen. Et krav om samtykke for at hun skal kunne dømmes til mor, vil løse dette problemet. For å unngå konflikt både i tiden rundt svangerskap og fødsel og senere i barnets oppvekst, vil det også være ønskelig at assistert befruktning skjer med samtykke. Med en slik regel oppnår man at disse barna likestilles med andre barn i måten foreldreskapet fastsettes på, og medmor får følgelig alle rettigheter som en far som er gift med barnets mor har.

På denne bakgrunn og ut fra hensynet til partene og likestillingshensyn vil departementet opprettholde forslaget om at foreldreskap for lesbiske ektefeller skal fastsettes på samme måte som for heterofile ektepar. Gjeldende farskapspresumpsjon utvides til en foreldreskapspresumpsjon.

I høringsnotatet ble det foreslått å bruke betegnelsen medmor. De fleste høringsinstansene støtter bruken av denne betegnelsen, men departementet merker seg at noen instanser mener at forslaget undergraver farsbegrepet. I den forbindelse vil departementet gjøre oppmerksom på at det kun skal være mulig å fastsette medmorskap hvor et barn er unnfanget etter assistert befruktning ved hjelp av donorsæd. I andre tilfeller vil ikke hun som moren er gift med, kunne bli medmor i kraft av barneloven.

Siden medmor er et nytt begrep, har departementet kommet til at det kan være hensiktsmessig å innta en definisjon av medmor. En slik definisjon foreslås inntatt i en ny bestemmelse § 4 a i barneloven.

Som det framgår av proposisjonen, vil det kun åpnes for assistert befruktning med de metoder som er tillatt etter gjeldende lov og godkjent av Sosial- og helsedirektoratet. Følgelig er det kun assistert befruktning med donorsæd som er aktuelt. Eggdonasjon og bruk av surrogatmor er ikke tillatt etter bioteknologiloven i dag, noe som medfører at to menn ikke kan bli vurdert for assistert befruktning. Regjeringen vil sette ned et utvalg som skal se nærmere på dette.

I høringsnotatet ble det foreslått at reglene om foreldreskap kun skulle gjelde lesbiske ektefeller. Det ble vist til at høringsnotatet kun gjaldt ekteskap, og departementet fant derfor ikke grunn til å drøfte samboeres forhold tilsvarende.

Departementet har merket seg at enkelte høringsinstanser ønsker at det også skal fastsettes regler for foreldreskap for lesbiske par i ekteskapsliknende forhold som får assistert befruktning. Det argumenteres med at siden det foreslås å tilby assistert befruktning til lesbiske samboere, bør foreldreskap for disse også reguleres i barneloven. Hvis ikke vil barn av lesbiske samboere bli stilt svakere enn barn av heterofile samboere, siden mannen der vil bli tilkjent farskapet etter reglene i barneloven. Likebehandling av homofile og heterofile par blir også brukt som argument.

Etter en fornyet vurdering har departementet kommet til at lesbiske par i ekteskapsliknende forhold som får assistert befruktning ved hjelp av donærsæd, også bør få fastsatt foreldreskap etter reglene i barneloven fra fødselen av.

Departementet har lagt avgjørende vekt på barnets behov for trygge juridiske rammer og likebehandling av barnegrupper. I tillegg er det vektlagt at viktige høringsinstanser har ønsket dette. Hensynet til likebehandling av homofile og heterofile samboere er et annet argument som veier tungt. Dette medfører at barn unnfanget ved assistert befruktning vil få rettigheter overfor sin mors kvinnelige samboer, og den kvinnelige samboeren vil ha plikter overfor barnet. Barn av lesbiske samboere som får assistert befruktning, vil da bli stilt likt med barn av heterofile samboere hvor farskapet blir fastsatt etter reglene i barneloven.

På denne bakgrunn foreslår departementet å endre barneloven slik at en kvinnelig samboer skal få mulighet til å erkjenne medmorskap fra fødselen av, på lik linje med regelen om erkjennelse av farskap for samboende heterofile. Forslaget følges opp ved en endring av barneloven § 4 som omhandler erkjennelse av farskap.

En forutsetning for assistert befruktning i dag er at kvinnen er gift eller samboer med en mann i ekteskapsliknende forhold, jf. bioteknologiloven § 2-2. Det samme kravet til ekteskapsliknende forhold vil gjelde når det foreslås i kapittel 8 å åpne for å tilby assistert befruktning ved hjelp av donorsæd til lesbiske samboere.

For å bli ansett som samboer etter barneloven § 4 tredje ledd er det tilstrekkelig at partene er folkeregistrert på samme adresse eller erklærer i melding til Folkeregisteret at de bor sammen. Tilsvarende vil bli lagt til grunn ved vurdering av samboerskap etter bioteknologiloven.

Det er ikke nødvendig å foreta en prøving av samboerskapets stabilitet. Vilkåret for å etablere morskap etter barneloven i disse tilfellene vil uansett være at det foreligger samtykke til behandling. En partner i et registrert partnerskap vil med dette forslaget kunne bli foreldre i kraft av å være samboer.

Departementet har merket seg forslag i høringsrunden om at både likekjønnede og ulikekjønnede par bør erkjenne foreldreskapet. Dette ble beskrevet i høringsnotatet, men ikke foreslått.

Spørsmålet om opphevelse av presumpsjonsregelen (pater est-regelen) ble diskutert av Barnelovutvalget i 1977, hvor det ble foreslått at alle fedre skulle erkjenne farskapet for å likestille barnegrupper født i ulike familieformer. Dette ble av mange høringsinstanser ansett som en svært dramatisk endring som blant annet ville føre til mye usikkerhet og konflikt i mange ekteskap. Man vurderte det også slik at det ville kunne undergrave ekteskapet som institusjon. På bakgrunn av den omfattende motstanden valgte departementet den gang å beholde pater est-regelen. Departementet ønsker ikke å endre rettstilstanden nå. Et eventuelt forslag om endring på dette området vil kreve en grundigere utredning først.

I høringsnotatet foreslo departementet at medmorskap etter barneloven kun skal fastsettes dersom den assisterte befruktningen er foretatt i godkjent helsevesen i Norge eller i utlandet og det foreligger samtykke fra medmor.

Formålet med å kreve at den assisterte befruktningen skal foretas i godkjent helseinstitusjon i Norge eller utlandet for at medmorskap skal kunne fastsettes etter barneloven, er å sikre at inseminasjonen skjer i kontrollerte former. Der barnet er unnfanget i kontrollerte former ved assistert befruktning innenfor helsevesenet, vil tilblivelsesmåten være trygg og ikke noe motargument mot å innføre en medmor-regel. Ved en klinikk er donoren sjekket grundig for å sikre at f.eks. seksuelt overførbare sykdommer ikke foreligger, og sæden har vært frosset i minst seks måneder mens donoren har tatt gjentatte sykdomstester. Donorenes medisinske bakgrunn er også undersøkt.

En innføring av en rett til assistert befruktning slik det er foreslått i proposisjonen, vil gi lesbiske kvinner mulighet til å få hjelp av teknologien som finnes i det norske helsevesenet. Medmorskap i barneloven vil ikke omfatte barn som blir til ved inseminasjon utenfor et kontrollert helsevesen. Foreldreskap må i disse tilfellene fastsettes ved stebarnsadopsjon. Dette kan imidlertid kun skje hvis partene er gift eller registrerte partnere.

Departementet ser at kravet om at den assisterte befruktningen må ha skjedd på en godkjent klinikk kan stille de barn som blir til i privat regi(for eksempel et par som bestiller donorsæd over nettet), i en dårligere posisjon juridisk. Hensikten med å stille krav om at den assisterte befruktningen skal skje i kontrollerte former, er å forhindre at kvinner benytter seg av den mer risikable formen for inseminasjon. Departementet legger til grunn at par som ønsker seg barn, vil følge den fremgangsmåten som myndighetene nå legger opp til. Departementet vil i samråd med helsemyndighetene legge opp til at potensielle foreldre av samme kjønn skal få god informasjon om hva som må gjøres for å oppfylle barnelovens vilkår.

Det kan være praktiske problemer å skille fra hverandre de barna som skal få medmorskap fastsatt etter barneloven og de som ikke får det. For barn født etter assistert befruktning i kontrollerte former, foreslo departementet i høringsnotatet at dette løses ved en bekreftelse fra klinikken, som sendes Folkeregisteret sammen med fødselsmeldingen. Departementet foreslår at det gis en forskriftshjemmel for å kunne gi nærmere regler om fremgangsmåten for å fastsette medmorskap.

Etter departementets vurdering må Folkeregisteret avgjøre om vilkårene for å regne morens ektefelle som medmor er til stede. I de tilfeller hvor registrerende myndighet ikke finner å kunne registrere medmorskapet på bakgrunn av de tilsendte bekreftelser, vil det være mulig å påklage dette til Skattedirektoratet.

For at en virksomhet skal kunne drive med assistert befruktning i Norge, må det foreligge godkjennelse fra Sosial- og helsedirektoratet. Alle offentlige og private virksomheter i Norge som har slik godkjennelse, må anses for å fylle vilkåret som foreslås innført i barneloven § 4 om å være "godkjent helsestell".

Departementet er kjent med at norske kvinner i dag reiser til utlandet, og hovedsakelig til andre nordiske land, for å få utført assistert befruktning. Departementet foreslo i høringsnotatet at medmorskap etter barneloven også skulle fastsettes hvor den assisterte befruktningen er foretatt av godkjent helsevesen i utlandet. Dette er naturlig, siden heterofile par som får utført assistert befruktning i utlandet, også får fastsatt farskap etter barneloven.

Når det gjelder hvilke klinikker i utlandet som skal anses som "godkjent helsestell" etter barneloven, er dette mer komplisert. I utlandet finnes mange forskjellige typer klinikker av varierende kvalitet.

Når det gjelder Europa, antar departementet at et minstekrav for at en klinikk skal anses som "godkjent helsestell" etter barneloven må være at kravene i EUs direktiv 2004/32/EF, som blant annet regulerer assistert befruktning, er oppfylt.

I Norge ble sædgivers anonymitet opphevet 1. januar 2005. Hvorvidt sædgiver er identifiserbar, varierer fra land til land. Det kan stilles spørsmål ved om hvorvidt klinikker i land som ikke har opphevet sædgivers anonymitet, også skal anses for å være "godkjent helsestell" etter barneloven. Av hensyn til å gi barn trygge juridiske rammer fra fødselen av mener departementet at også klinikker i disse land bør anses som "godkjent helsestell". Dette til tross for at barna i disse tilfellene ikke kan få kjennskap til sitt biologiske opphav.

Etter departementets vurdering er det domstolene som må endre et medmorskap fastsatt etter assistert befruktning.

Departementet antar at endring av medmorskap ikke vil være særlig praktisk. Dersom sak kommer opp, vil i så fall reglene i kapittel 4 i barneloven, domstolloven og tvisteloven komme til anvendelse. De reglene som omhandler far og farskap i kapittel 4, skal gjelde tilsvarende for medmor og medmorskap, jf. forslag til ny § 4 a i barneloven.

Foreldreskapet vil ha de samme rettslige virkningene enten det er fastsatt gjennom barneloven på bakgrunn av assistert befruktning eller adopsjon. De rettsvirkningene som følger umiddelbart av foreldreskapet, er gjensidig arverett for barn og forelder etter arveloven og underholdsplikt etter barneloven kapittel 8. Felles foreldreansvar følger av barneloven hvis foreldrene er gift eller samboere. Det fortsetter å være felles etter samlivsbrudd hvis ikke annet blir bestemt i avtale eller av retten. Fast bosted har barnet hos begge så lenge foreldrene bor sammen. Bor de ikke sammen, må det tas stilling til hvor barnet skal bo fast og hvor mye samvær barnet skal ha med den forelder det ikke bor fast sammen med. Underholdsbidrag må også fastsettes. Det er barnelovens kapitler 5 til 8 som omhandler rettsvirkningene.

En del rettigheter og plikter er knyttet til det å være far til et barn. Noen av disse rettighetene fremgår av barneloven, men også av andre lover, for eksempel folketrygdloven og arveloven. De samme rettigheter og forpliktelser skal gjelde for medmor. Departementet har vurdert om alle de aktuelle lover skal endres eller om det skal lages en ny regel i barneloven. Å endre alle de aktuelle lover vil ha en klar opplysningsverdi og gjøre reglene lettere tilgjengelige. Det er imidlertid en fare for at noen lover blir uteglemt. Departementet har derfor kommet til at det er mest hensiktsmessig å lage en ny regel i barneloven. Det vil også være mest hensiktsmessig i forbindelse med senere lovendringer. Forslaget følges opp ved at det foreslås en ny bestemmelse i barneloven § 4 a. En slik bestemmelse gjør det overflødig å foreta en rekke endringer i barneloven som opprinnelig ble foreslått i høringsnotatet.

For å følge opp forslaget om medmorskap må det foretas flere følgeendringer i barneloven. Dette gjelder barneloven §§ 1 a, 3, 4, 8, 39, 63, 81 og 85. Selv om grunntanken i barneloven er en mor og en far, vil det ikke være behov for omfattende endringer av reglene for å tilpasse dem til likekjønnede foreldre. I og med at ekteskapsloven gjøres felles, vil ordet gifte omfatte begge familieformer. Det vil si at når det i barneloven benyttes betegnelsen "gifte", for eksempel i barneloven §§ 34 og 35, vil dette omfatte begge familieformer. Foreldreansvar etter dødsfall behandles i §§ 38 og 63. Disse omtaler "den eine av foreldra" og "den attlevande av foreldra", som er kjønnsnøytrale bestemmelser, og endring er ikke nødvendig. Hvis det er barnets mor som dør, vil medmor være "den attlevande" som får foreldreansvaret etter § 38 første eller annet ledd. Rettssak om dette kan det bare bli hvis hun og moren ikke bor sammen. I så fall skal medmors ønske om foreldreansvaret tillegges vekt etter § 63 annet ledd tredje punktum. Hvis de bor sammen, har de felles foreldreansvar, og ingen kan reise sak om medmors foreldreansvar etter § 63.

Etter gjeldende rett vil det etter stebarnsadopsjon være slik at mors eller fars likekjønnede partner kan få foreldreansvar som den gjenlevende etter dødsfall. En likekjønnet partner som ikke har adoptert barnet, kan reise sak etter § 63 om å få foreldreansvaret, jf. § 38 fjerde ledd.

Ved å likestille heterofile og homofile par som foreslått når det gjelder adopsjon og assistert befruktning, vil det være inkonsekvent om muligheten til å få foreldreansvar etter dødsfall etter barneloven § 63 skal forbeholdes samboende mann og kvinne. Det foreslås derfor at barneloven skal endres slik at to gifte eller to samboende kvinner eller menn skal kunne få foreldreansvaret sammen. Denne foreslåtte endringen er ikke en direkte følge av felles ekteskapslov, men som en følge av at par av samme kjønn kan få assistert befruktning eller adoptere sammen. Departementet kan ikke se at det har betydning om paret er av motsatt eller samme kjønn. Departementet kan heller ikke se at det er problematisk i gitte tilfeller å overføre foreldreansvar for barn fra et heterofilt par til et homofilt par.

Dersom et barn mister sine foreldre, vil en homofil onkel som er gift eller samboer og har en særlig nær relasjon til barnet, kunne henvende seg til retten og be om at paret får foreldreansvaret sammen for barnet. Dette vil også gjelde for registrerte partnere.

Barnelovens øvrige bestemmelser om foreldreansvar, bosted, samvær, flytting og utenlandsreiser, bidrag m.m. trenger ikke endres, da alle disse er kjønnsnøytrale ved at de hele veien bruker ordet "foreldra".

Ved innføring av en felles ekteskapslov vil det etter departementets vurdering ikke være behov for, og heller ikke hensiktsmessig, å opprettholde partnerskapsloven, som gir nærmest sammenfallende rettsvirkninger med ekteskapsloven, parallelt. Dette innebærer at likekjønnede og ulikekjønnede heretter vil kunne velge mellom de samme alternative samlivsformer: ugift samliv eller ekteskap.

På denne bakgrunn ønsker departementet å opprettholde forslaget om å oppheve partnerskapsloven. Det framgår av høringen at de som støtter forslagene til endringer i ekteskapsloven også er enig i dette.

Departementet har videre vurdert om ekteskapslovens regler skal gjelde automatisk for alle dem som har inngått registrert partnerskap, eller om det skal gjelde en særlig overgangsordning som gir registrerte partnere en adgang til å velge mellom å la partnerskapet bli omgjort til ekteskap, eller fortsatt beholde status som registrerte partnere.

En adgang for registrerte partnere til å velge mellom en omgjøring til ekteskap eller status quo, vil innebære at partnerskapslovens regler om rettsvirkninger av partnerskapet fortsatt må gjelde som overgangsregler. En slik overgangsordning vil måtte gjelde inntil alle registrerte partnere enten har fått omgjort partnerskapet til ekteskap, eller til alle registrerte partnerskap er oppløst ved skilsmisse eller død. Det samme vil gjelde for annet regelverk som viser til partnerskapslovens regler, eller andre regler som gir partnere rettigheter eller plikter som for eksempel adopsjonsloven § 5 a. Det understrekes i denne forbindelse at uansett løsning vil ingen miste rettigheter de har fått som følge av partnerskapet, for eksempel vil en stebarnsadopsjon som er gjennomført mens partene var registrerte partnere, fortsatt ha samme status selv om partnerskapsloven oppheves, og uavhengig av om partnerskapet omgjøres til ekteskap eller ikke.

I utgangspunktet kan hensynet til likebehandling tale imot å opprettholde en særordning med partnerskap. Den foreslåtte likebehandlingen innebærer bare rettigheter for registrerte partnere. Det må antas at en omgjøring til ekteskap heller ikke vil innebære begrensninger når det gjelder mulighetene for anerkjennelse av forholdet i utlandet. De land som i dag anerkjenner registrert partnerskap, vil antakelig også anerkjenne ekteskap mellom likekjønnede som registrert partnerskap.

Departementet mener at partene må få bestemme selv om de ønsker sivilstand gift. Et partnerskap er i utgangspunktet ikke det samme som et ekteskap, og bare registrerte partnerskap der begge ønsker det, bør bli omgjort til ekteskap.

Etter departementets oppfatning kan myndighetene ikke tvinge noen til å ha status som ektefeller der de ikke har et ønske om dette. Dette er nedfelt både i ekteskapsloven og i internasjonale konvensjoner. Samtykke til ekteskap må også gjelde for de som har inngått partnerskap, selv om rettsvirkningene langt på vei er de samme. Status som registret partner må derfor opprettholdes.

Registrerte partnere vil før lovendringene trer i kraft, bli informert om muligheten for endring av sivilstand. Partnere som ønsker at partnerskapet skal gjelde som et ekteskap, må sette fram en begjæring om dette overfor folkeregistermyndigheten. De som ikke i fellesskap setter fram en slik begjæring om omgjøring, må få beholde sin status som registrerte partnere, og dette må framgå av overgangsregler.

Departementet foreslår at det fremmes overgangsregler slik at et partnerskap som er registrert her i landet og ikke er oppløst, skal gjelde som et ekteskap dersom partene samtykker.

Innføring av likekjønnede ekteskap reiser spørsmål om hvor langt et ekteskap mellom to personer av samme kjønn vil bli anerkjent i utlandet.

Hovedregelen er at statusavgjørelser (for eksempel ekteskapsinngåelse) anerkjennes i andre land. Grunnlaget for dette er at det samsvarer med partenes forventninger at de beholder sin sivile status (gift, skilt, barn, foreldre osv.) uavhengig av hvor de oppholder seg. Det vil være svært upraktisk å anses som gift i et land og ugift i et annet land.

I land hvor det er åpnet opp for likekjønnede ekteskap, vil utgangspunktet være at likekjønnede ekteskap som eksempelvis er inngått i Norge, anerkjennes. Hvilke rettsvirkninger et ekteskap inngått i Norge vil ha i et annet land, blir et spørsmål om anerkjennelseslandets internasjonale privatrett.

I en del land kan to personer av samme kjønn inngå registrert partnerskap eller en lignende ordning. Det varierer hvor langt rettsvirkningene samsvarer med rettsvirkningene av et ekteskap. Utgangspunktet vil i slike tilfeller være at likekjønnet ekteskap inngått i Norge anerkjennes som et registrert partnerskap i et slikt land.

Den tredje kategorien er de landene som verken aksepterer likekjønnede ekteskap eller registrerte partnerskap. I disse landene vil utgangspunktet være at ekteskapet som sådan ikke anerkjennes. Det innebærer at partene anses som ugift. Selv om et land ikke har regler om registrert partnerskap eller likekjønnede ekteskap, kan det imidlertid tenkes at det knyttes visse rettsvirkninger til det å være samboende.

Det vil videre bli spørsmål om hvilke utenlandske rettsinstitutt som kan anerkjennes som ekteskap etter norsk rett.

Dersom det i norsk rett åpnes opp for ekteskap mellom personer av samme kjønn, vil hovedregelen naturlig nok være at et likekjønnet ekteskap inngått i et annet land må anerkjennes fullt ut i Norge.

I høringsnotatet ble det foreslått en utvidelse av ekteskapslovens nye regel om anerkjennelse av ekteskap inngått i utlandet, ekteskapsloven § 18 a, slik at andre samlivsformer som i hovedsak har samme rettsvirkninger som et ekteskap i det aktuelle landet, har samme rettsvirkninger som et ekteskap i Norge.

Hovedregelen i norsk internasjonal privatrett er at et ekteskap anerkjennes dersom det er gyldig stiftet etter inngåelseslandets rett. Partnerskapsloven § 2 slår fast at ekteskapsloven § 18 a får tilsvarende anvendelse ved anerkjennelse av partnerskap.

Det framgår av proposisjonen at selv om partnerskapsloven foreslås opphevet, vil rettsvirkningene videreføres som overgangsregler for de som ikke ønsker at partnerskapet skal omgjøres til ekteskap. Det vil følge av overgangsreglene at ekteskapsloven § 18 a også videreføres for registrert partnerskap.

Dersom partene har inngått et registrert partnerskap i utlandet, kan det bli spørsmål om hvordan dette skal anerkjennes i Norge. Forutsatt at partnerskapsloven oppheves slik det her foreslås, blir spørsmålet om partnerskapet kan anerkjennes som et ekteskap, slik at utenlandske partnerskap gis samme status som norske partnerskap får ved en opphevelse av partnerskapsloven.

Departementet vil foreslå at den nye anerkjennelsesregelen i ekteskapsloven § 18 a utvides. Dette innebærer at partnerskap som inngås i utlandet etter ikrafttredelsen av endringsloven, fortsatt vil anerkjennes som partnerskap her i landet, med mindre partnere i fellesskap framsetter en begjæring om omgjøring av partnerskapet til ekteskap etter reglene om dette.

Departementet vil foreslå at det gis en forskriftshjemmel i ekteskapsloven § 18 a, slik at det er mulig å regulere nærmere i hvilke tilfeller en regulert samlivsform i utlandet vurderes å ha samme rettsvirkninger som ekteskap i inngåelseslandet og følgelig kunne bli anerkjent som et ekteskap i Norge.

Det er også mulig å gi lovregler, eksempelvis vedrørende rettsvalget. Så langt dagens regler bygger på sedvanerett, for eksempel spørsmål vedrørende rettsvalget for familieformuerettslige spørsmål, er det etter departementets vurdering ikke hensiktsmessig å lovfeste eventuelle unntak/særregler for likekjønnede ekteskap. Dersom slike særregler skal lovfestes, forutsetter det en lovfesting av hovedreglene. I denne sammenhengen kan det nevnes at spørsmål om innføring av en norsk lov om internasjonal privatrett på familie- og arverettens område er til utredning under Justisdepartementet.

Spørsmålet her er hvilken betydning forslaget om å utvide ekteskapsloven til også å omfatte likekjønnede par har i forhold til Norges konvensjonsforpliktelser. Når det gjelder den rent terminologiske endringen fra registrerte partnerskap til ekteskap, kan dette ikke sees å innebære noen endring i forhold til eksisterende konvensjonsforpliktelser. Grunnen er at når det i ulike konvensjoner nevnes begrepet "ektefelle", henspeiler dette på ektefellebegrepet på den tid konvensjonen ble utarbeidet. Likekjønnede ektefeller omfattes derfor ikke av konvensjoner som knytter rettsvirkninger til sivil status som ektefeller.

En ny revidert adopsjonskonvensjon skal avløse Den europeiske konvensjonen av 1967 om adopsjon av barn. Departementet legger til grunn at det med det første blir nærmere klarlagt når den nye konvensjonen vil tre i kraft. Departementet vil derfor foreløpig avvente den endelige avgjørelsen av om man skal si opp 1967-konvensjonen.

Departementet legger til grunn at registrerte partnere må få god informasjon om de nye reglene og om mulighetene for å begjære omgjøring av partnerskapet til ekteskap.

Departementet foreslår at lovendringene trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer, og Kongen kan fastsette at de enkelte bestemmelser kan tre i kraft til forskjellig tidspunkt.

Partnere som ikke i fellesskap setter fram en begjæring om omgjøring av partnerskapet til ekteskap, beholder sin status som registrerte partnere. Dette innebærer at de nødvendige bestemmelsene om partnerskap og om rettsvirkninger av partnerskapet må videreføres i overgangsregler. Overgangsreglene vil gjelde for alle inngåtte registrerte partnerskap som ikke er oppløst ved skilsmisse eller død. Dette følges opp ved en ny bestemmelses i ekteskapsloven § 95.

Neste kapittel