Sammendrag
Forslaget til ny plan- og bygningslov tar utgangspunkt i at gjeldende lov som ble iverksatt i 1986, fortsatt skal bestå av en felles plan- og bygningslov – med en plandel og en bygningsdel. Arbeidet med loven har vært delt mellom Miljøverndepartementet, med utgangspunkt i Planlovutvalgets lovforslag i NOU 2003:14, og Kommunal- og regionaldepartementet, med utgangspunkt i Bygningslovutvalgets lovforslag i NOU 2005:12. I proposisjonen her legger Miljøverndepartementet fram forslag til første og andre del av loven og enkelte bestemmelser i tredje del (bestemmelser om innløsning, erstatning og dispensasjon).
Fjerde del om byggesak, og de øvrige bestemmelsene om gjennomføring og ulovlighetsoppfølging, fremmes av Kommunal- og regionaldepartementet i en egen proposisjon.
Lovforslaget her gir loven en ny struktur som skal gjøre den enklere å forstå og bruke. Loven har et bredt samfunnsmessig perspektiv, og skal være et virkemiddel for å fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner. Planlegging skal gi felles rammer for bruk og vern av arealressurser regionalt og kommunalt, og sikre at privat planlegging og utbygging skjer innenfor disse rammene. Prinsippet om universell utforming skal ivaretas i planleggingen, og kravene til det enkelte tiltak. Det samme gjelder hensynet til barn og unges oppvekstvilkår og estetisk utforming av omgivelsene.
Loven skal gi politiske myndigheter et egnet redskap til å fastlegge mål. Den skal legge til rette for en styrking av den sektorovergripende, samfunnsrettede planleggingen – med samordning av interesser og hensyn på tvers av sektorer og samfunnsområder innenfor lovens system, og den skal bl.a. ivareta langsiktige miljøhensyn.
Klimaproblemet har betydning for utformingen av plansystemet og planer. Det pekes i proposisjonen på at en gjennom arealplanlegging har mulighet til å påvirke utslipp av klimagasser, særlig fra transport og stasjonær energibruk. Arealplanlegging etter plan- og bygningsloven er derfor et viktig supplement til nasjonale virkemidler for reduksjon av klimagassutslipp.
Det skal legges til rette for utstrakt bruk av elektroniske medier i planleggingen, og som vil forenkle arbeidet for forvaltningen og for brukerne.
Det skal legges større vekt på innsats i en tidlig fase av planleggingen – med sikring av bred medvirkning og utredning av konsekvenser. Endrede rammebetingelser og nye oppgaver gjør at løsninger på tvers av kommunegrenser blir aktuelt på stadig nye områder.
Den overordnede kommunale og regionale planleggingen skal vektlegges.
Plandelen av loven skal fortsatt være felles for hele landet. Lovforslaget legger opp til stor grad av fleksibilitet og valgfrihet i bruken av planredskapene, slik at omfanget av planleggingen kan tilpasses utfordringene og planoppgavene i den enkelte kommune eller region, og ikke gjøres mer omfattende enn nødvendig. Den skal bygge på økonomiske og andre ressursmessige forutsetninger for gjennomføring. Dette underbygges i loven ved at planer skal ha handlingsdeler som skal klargjøre ansvar for gjennomføring, og som knyttes til økonomiplaner og avtaler mellom partene.
Lovforslaget innebærer et nytt, helhetlig plansystem gjennom nye planbestemmelser i plan- og bygningsloven, forslag til bestemmelser i en del tilknyttede sektorlover og enkelte tilrådinger om videre oppfølgingsarbeid med lover, forskrifter og andre administrative tiltak. Flere av Planlovutvalgets forslag har allerede dannet utgangspunkt for endringer i gjeldende lov, som blir ivaretatt gjennom forslaget til ny plan- og bygningslov. Dette gjelder:
Tidsfrister i planleggingen (Lov 9. mai 2003 nr. 32, jf. Ot.prp. nr. 113 (2001-2002)).
Bestemmelser om stedfestet informasjon (Lov 9. mai 2003 nr. 32, jf. Ot.prp. nr. 113 (2001-2002)).
Innskjerping av reglene for innsigelse og klage (Lov 7. mai 2004 nr. 24, jf. Ot.prp. nr. 31 (2003-2004)).
Endringer av bestemmelsene om konsekvensutredninger (Lov 24. september 2004 nr. 72, jf. Ot.prp. nr. 47 (2003-2004)).
Bestemmelser om utbyggingsavtaler (Lov 27. mai 2005 nr. 30, jf. Ot.prp. nr. 22 (2004-2005)).
Det er i proposisjonen gitt en oversikt over planlovgivningen i de andre nordiske landene og forholdet til planlovgivningen i EU-landene generelt. Planlovgivningen inngår ikke i fellesskapsretten i EU, og er da heller ikke del av EØS-samarbeidet. Flere EU-direktiver gir imidlertid direkte eller indirekte føringer. Dette gjelder blant annet direktiver om konsekvensutredninger, medvirkning, miljøinformasjon, rettssikkerhet mv. Norge er også forpliktet gjennom ratifisering av Den europeiske landskapskonvensjonen.
Proposisjonen gir en oversikt over gjeldende rett, Planlovutvalgets mandat og forslag til nye lovbestemmelser, høringsinstansenes syn på forslaget og departementets vurderinger og hovedinnretningen av forslaget til nye planbestemmelser.
Departementet viser til at det lenge har vært en ambisjon å forenkle, samle og strukturere de mange lovverk som gir regler om samfunnsplanlegging og om bruk og vern av arealer og andre ressurser. På områder som gjelder samfunnstema som helse, sosial, kultur, økonomi mv., er lovsamordningen allerede i hovedsak gjennomført i forbindelse med de særlovsharmoniseringer som er foretatt. På områder hvor det gjenstår behov for lovsamordning, foreslås det i proposisjonen samordningsløsninger i tråd med flere av forslagene fra Planlovutvalget. Dette vil innebære visse endringer i form av justeringer i andre lover.