Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, Eva Kristin Hansen, Per Rune Henriksen og Sverre Myrli, fra Fremskrittspartiet, Robert Eriksson, Kari Kjønaas Kjos og Kenneth Svendsen, fra Høyre, Martin Engeset, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund, fra Senterpartiet, Dagfinn Sundsbø, og fra Venstre, André N. Skjelstad, viser til Ot.prp. nr 30 (2007-2008) lov om endring i arbeidsmiljøloven (rett til redusert arbeidstid for arbeidstakarar som har fylt 62 år).

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre, støtter lovforslaget og legger vekt på at en lovfestet rett til redusert arbeidstid er et godt seniorpolitisk tiltak som støtter opp under den nye, fleksible pensjonsalderen i ny alderpensjon i folketrygden. Flertallet mener mange eldre vil stå lengre i arbeid enn de ellers ville ha gjort, med en slik rett der alder er vilkår for krav om redusert arbeidstid. Et helt objektivt kriterium vil gjøre det lettere å fortsette i redusert stilling og samtidig opprettholde verdsetting av arbeidet. Flertallet viser til at forslaget kommer i tillegg til den generelle retten til redusert arbeidstid grunnet helsemessige, sosiale eller andre vektige velferdsgrunner.

Flertallet har merket seg at arbeidsgiversida generelt er imot å lovfeste en rett basert på alder og kun ønsker en avtalebasert mulighet. Flertallet viser til at retten ikke er foreslått å være absolutt, men skal avgrenses på lik linje med og på samme måte som gjeldende rett til redusert arbeidstid.

Flertallet viser til Stortingets behandling av St.meld. nr. 6 (2006-2007) Seniorane – ein viktig ressurs i norsk arbeidsliv, jf. Innst. S. nr. 200 (2006-2007), der komiteen enstemmig understreket viktigheten av at det lokalt, på den enkelte arbeidsplass, legges opp til en aktiv og målrettet seniorpolitikk med en "meny" av konkrete tiltak som kan settes inn overfor eldre arbeidstakere for å bidra til at den enkelte blir i stand til å stå lengre i jobb. På denne bakgrunn antar flertallet at det oftest vil være hensiktsmessig å inngå avtale med den enkelte om hvordan redusert arbeidstid skal organiseres og hvilke oppgaver som skal ivaretas i stillingen etter redusert arbeidstid. Flertallet viser til at økonomiske konsekvenser av en arbeidstidsreduksjon bør klargjøres før slik avtale inngås.

Flertallet mener det er viktig at arbeidsgivere legger til rette for medvirkning og innflytelse på løsninger slik at eldre arbeidstakere ønsker å fortsette i meningsfullt arbeid. I vurdering av hva som er "vesentlig ulempe" for virksomheten må det også legges vekt på at alle virksomheter skal føre en aktiv seniorpolitikk for å hindre utstøting og motivere seniorene til å stå lenger i arbeid.

Flertallet viser til den erfaring partene i arbeidslivet har med å forhandle seg fram til gode løsninger for de ansatte som i dag søker redusert arbeidstid. Videre viser flertallet til at ulempevurdering for virksomheten allerede er en vanlig avveining etter arbeidsmiljølovens § 10-2 andre, tredje og fjerde ledd.

Flertallet mener det ikke er formålstjenlig å sette som vilkår at reduksjonen er permanent. Arbeidstaker må kunne endre sin holdning etter å ha prøvet ut den nye arbeidstiden både med hensyn til om reduksjon skal fortsette eller om volumet skal tas opp til revurdering. Arbeidstaker på 62 år må videre ha samme fortrinnsrett til å øke arbeidstiden som andre arbeidstakere, uavhengig av arbeidstidsreduksjon.

Flertallet ser det som formålstjenlig at uenighet om rett til redusert arbeidstid skal kunne legges fram for tvisteløsningsnemnda til avgjørelse jf. arbeidsmiljøloven § 10-13 og § 17-2.

Flertallet viser til Innst. S. nr. 200 (2006-2007) der komiteen enstemmig viser til at skal målet om at eldre i arbeidslivet skal sees på som en uvurderlig ressurs bli noe mer enn en passiv målsetting uten reelt innhold, må den konkrete politikken endres på en rekke områder. Flertallet ønsker derfor at dette seniortiltaket trer i kraft så raskt som mulig.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre viser til Innst. S. nr. 200 (2006-2007), hvor en enstemmig arbeids- og sosialkomité hadde følgende innfallsvinkel til utfordringene en møter i seniorpolitikken:

"Komiteen vil vise til at det også i seniorpolitikken er en rekke dilemmaer. På den ene side kan myndighetene ønske å etablere "ordninger" som isolert skal bidra til at eldre arbeidstakere står lenger i jobb. På den annen side kan summen av slike tiltak i møte med virkeligheten bidra til at eldre arbeidstakere får problemer på arbeidsmarkedet fordi den eldre arbeidskraften blir for dyr. Komiteen er derfor av den oppfatning at velferds- og pensjonspolitikken må legges opp slik at den stimulerer den enkelte aktivt til å stå lenger i jobb. Samtidig bør de ulike insentivsystemer av økonomisk art legges opp slik at det lønner seg for den enkelte arbeidsgiver å ta godt vare på sine eldre arbeidstakere."

Det er disse medlemmers mening at Regjeringen med Ot.prp. nr. 30 (2007-2008) vil bidra til en innretning av seniorpolitikken som vil gjøre at seniorene i arbeidslivet kan bli mindre attraktive på arbeidsmarkedet og dermed kunne virke mot det seniorpolitiske hovedmålet, nemlig å sørge for at eldre arbeidstakere blir værende i arbeidslivet. En generell lovfestet rettighet til redusert arbeidstid ved oppnådd alder vil videre kunne skape vanskeligheter for små og mellomstore bedrifter i rekruttering av nødvendig kompetanse. For mange nisjevirksomheter vil det ikke være mulig å fylle kompetansetapet, noe som særlig forsterkes med en sterk mangel på arbeidskraft.

Disse medlemmer mener det med lovforslaget er uklart hva som er den egentlige strategien med å skape et mer inkluderende arbeidsliv i Regjeringens politikk. Dersom en lovfester rettigheten til redusert arbeidstid ved fylte 62 år, samtidig som dette ikke skal være til "vesentlig ulempe" for den enkelte virksomhet, forutsetter dette at kompetansetapet skal dekkes inn. I realiteten innebærer dette mer bruk av overtid og deltid, og i noen grad vil det føre til mer bruk av såkalt ufrivillig deltid. Sett i forhold til Regjeringens uttalte ønske om å forhindre ufrivillig deltid oppfatter disse medlemmer at det foreliggende lovforslag om rett til redusert arbeidstid vil øke bruk av ufrivillig deltid.

I lovforslaget skal rettigheten benyttes dersom dette ikke er til "vesentlig ulempe" for virksomheten. Disse medlemmer mener Regjeringen er lite konkret i å beskrive hva som kan regnes som vesentlig ulempe, og konstaterer at dette er noe både arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden har påpekt i høringsrunden. Dersom en skal innføre en rettighet og samtidig legge til rette for at rettigheten kan avvikes, bør det også klargjøres på hvilke premisser en kan hevde at en virksomhet har vesentlig ulempe. Disse medlemmer ser for seg flere indikatorer for hvordan en kan vise til vesentlig ulempe: omsetningsmessig ulempe, resultatmessig ulempe, tjenestemessig ulempe, rekrutteringsmessig ulempe. Regjeringen burde ha tatt en grundigere vurdering av dette spørsmålet og i tillegg signalisert hvilket nivå av ulempe som regnes som vesentlig i forhold til uvesentlig.

Disse medlemmer viser til Innst. S. nr. 200 (2006-2007) og til merknad fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre som fastslår at det alltid må være det enkelte individs og dets kompetanse, evner og muligheter som setter grenser for yrkesdeltakelse, og ikke hvor gammel en er. Dette innebærer at seniorpolitikken må innrettes som arbeidslivet for øvrig, hvor den frie avtaleretten mellom arbeidstaker og arbeidsgiver danner basis for arbeidsforholdet. Det innebærer at de virkemidlene som har best mulighet for å virke positivt for å nå målsettingen om et mer inkluderende arbeidsliv og flere seniorer som jobber lenger, i utgangspunktet må være økonomiske incentiver som rettes både mot den enkelte arbeidstaker og mot den enkelte virksomhet.

I Innst. S. nr. 200 (2006-2007) fastslår en enstemmig arbeids- og sosialkomité følgende:

"Komiteen vil understreke viktigheten av at det lokalt, på den enkelte arbeidsplass, legges opp til en aktiv og målrettet seniorpolitikk med en "meny" av konkrete tiltak som kan settes inn overfor eldre arbeidstakere for å bidra til at den enkelte blir i stand til å stå lenger i jobb. Slike konkrete tiltak kan være kortere arbeidsdag i perioder, mer fritid, fleksibel arbeidstid, inntak av ekstrahjelp, færre kvelds-, natte- eller helgevakter, mindre rengjøringsarealer, ansvar for et mindre antall brukere og mentoroppgaver overfor yngre ansatte."

Disse medlemmer konstaterer at flertallet nå har forlatt linjen hvor god seniorpolitikk organiseres på den enkelte virksomhet, og at menyen av konkrete tiltak nå er erstattet av en rettighetslinje. Disse medlemmer vil på sin side følge opp det en enstemmig komité tidligere har ment og vil derfor ikke støtte Regjeringens forslag til lovendring i Ot.prp. nr. 30 (2007-2008).

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at en innvending mot forslaget er at det kan øke arbeidsgiveres skepsis til å ansette medarbeidere som nærmer seg eller har passert 62 år. Blant annet på bakgrunn av det sterke behovet for kvalifisert arbeidskraft i årene framover ser ikke dette medlem at dette kan være et vesentlig argument mot lovforslaget. Men dette medlem forutsetter likevel at denne lovendringen blir evaluert etter at loven har virket i en periode på noen få år, for å se om den har virket etter den hensikt som er beskrevet i Ot.prp. nr. 30 (2007-2008).

Komiteens medlem fra Venstre mener det finnes mange måter å legge til rette for redusert arbeidstid der hvor det er behov for det. Med en befolkning som er stadig friskere og lever lengre vil dette medlem påpeke at behovet for lovfesting av retten til redusert arbeidstid synes unødvendig. For noen grupper vil det derimot være behov for redusert arbeidstid og dette medlem ser det som viktig at partene i arbeidslivet gjennom forhandlinger seg imellom løser dette der hvor det er behov for dette.

Dette medlem ønsker å åpne for mer midlertidige ansettelser for de over 62 år for å stimulere arbeidsgivere til å ansette eldre arbeidstakere. Dette medlem ønsker generelt et mer fleksibelt arbeidsliv for seniorer. Dette innebærer å åpne for å lage mer individuelle avtaler for de over 62 år. Dette medlem ønsker å åpne for svært fleksible løsninger rundt arbeidstid for personer over 62 år. Særlig for kvinner i tunge omsorgsyrker vil dette være av betydning sammen med mer individuell tilrettelegging på den enkelte arbeidsplass. Arbeidstakere i omsorgsyrker er spesielt utsatt for skader og belastningslidelser, og for å møte utfordringene knyttet til en aldrende befolkning vil det være av betydning å beholde folk i disse yrkene i arbeid så lenge som mulig. Dette kan blant annet innebære fleksible turnusordninger og mer vekt på tekniske hjelpemidler for å unngå tunge løft. Hver enkelt ansatt over 45 år i tunge omsorgsyrker bør derfor kunne få en vurdering av sin arbeidssituasjon med vekt på individuell tilrettelegging.

Dette medlem viser til Bærum kommune hvor alle ansatte over 62 år kan velge mellom uttak av bonus på 20 000 kroner i året, redusert arbeidstid med 80 pst. jobb for 100 pst. lønn, økt fritid med 10 dager pr. år og 15 dager etter fylte 64 år.