Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

4. Vilkårene for beskyttelse

Et mål med loven er å bidra til en rettssikker og human asylpolitikk, der det gis beskyttelse gjennom opphold i Norge til dem som har krav på dette etter internasjonale forpliktelser.

Departementet mener, i likhet med utvalget, at det er ønskelig å synliggjøre hvem som får oppholdstillatelse på grunn av våre internasjonale forpliktelser. Gjeldende regler bidrar i stor grad til å tilsløre at et større antall av dem som i dag får oppholdstillatelse i Norge etter bestemmelsen om sterke menneskelige hensyn, gis tillatelse som følge av internasjonale forpliktelser basert på søkernes beskyttelsesbehov.

Departementet viser også til at forslaget har fått tilslutning fra alle de høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet.

Det vil etter departementets vurdering være en korrekt forståelse av flyktningkonvensjonen, og være i samsvar med praksis i en rekke andre land, å oppheve skillet i beviskravene om hvem som skal anerkjennes som flyktning og hvem som er vernet mot retur av en konvensjonsgrunn. Det skal således ikke lenger kreves sannsynlighetsovervekt for at vilkårene i konvensjonen er oppfylt for at en asylsøker skal anerkjennes som flyktning. Rimelig tvil skal komme søkerne til gode. Det som etter dagens praksis er terskelen for vern etter utlendingsloven § 15 første ledd første punktum (jf. flyktningkonvensjonen art. 33), skal etter den nye loven samsvare med terskelen for anerkjennelse som flyktning. Lovforslaget § 28 første ledd bokstav a) skal tolkes i samsvar med dette.

Lovforslaget § 28 første ledd regulerer hva som skal ha status som flyktning, mens det i annet ledd fastsettes at status som flyktning gir rett til oppholdstillatelse (asyl). Mens utvalget har ment at statusspørsmålet er uvesentlig etter at utlendingen har fått permanent oppholdstillatelse, mener departementet at status som flyktning bør konstateres på en måte som innebærer at status beholdes og kommer til uttrykk også etter at permanent oppholdstillatelse er innvilget, blant annet fordi flyktningstatus utløser visse rettigheter.

For øvrig understreker departementet at UNHCRs anbefalinger skal veie tungt ved norske myndigheters tolkning av flyktningkonvensjonen.

For at en asylsøker skal kunne gjøre gjeldende et krav på beskyttelse etter flyktningkonvensjonen, må risikoen for forfølgelse skyldes en av forfølgelsesgrunnene i flyktningkonvensjonens artikkel 1A (2), nemlig rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller politisk oppfatning.

Det er særlig i forhold til forfølgelsesgrunnen "medlemskap i en spesiell sosial gruppe", at det har hersket ulike synspunkter omkring tolkningen i norsk rett. Det er derfor i proposisjonen gitt en nærmere utgreiing om tolking og praksis i forhold til denne forfølgelsesgrunnen.

Flyktningdefinisjonen i artikkel 1 A (2) fastsetter at en flyktning er en person som av nærmere angitte grunner har en velgrunnet frykt for forfølgelse. Selve forfølgelsesbegrepet er ikke nærmere definert.

I likhet med de aller fleste høringsinstansene, stiller departementet seg positivt til utvalgets forslag om å gi en nærmere definisjon av forfølgelsesbegrepet og at dette igjen knyttes opp mot menneskerettighetene. Det vises til departementets lovforslag § 29. Utviklingen på menneskerettighetsområdet vil på denne måten ha betydning for forståelsen av forfølgelsesbegrepet, og derved sikre et dynamisk menneskerettsperspektiv ved vurderingen.

I 2002 ga UNHCR egne retningslinjer om kjønnsrelatert forfølgelse. Retningslinjene drøfter ulike kriterier i flyktningdefinisjonen, og understreker behovet for en kjønnssensitiv fortolkning.

Departementet støtter den drøftelse som er foretatt av utvalget når det gjelder behovet for å ha et særskilt kjønnsperspektiv ved flyktningrettslige vurderinger. Departementet mener det er særlig viktig å ha fokus mot at kvinner kan være utsatt for andre typer overgrepssituasjoner enn menn. I departementets lovforslag § 29 annet ledd bokstav f, er det presisert at forfølgelse kan ta form av handlinger "rettet særskilt mot kjønn".

Departementet er enig med de aktørene som understreker at det er behov for å sikre en barnesensitiv anvendelse av flyktningbestemmelsene. Behovet for et barneperspektiv i flyktningretten er særlig aktuelt i forhold til bevisvurderingen og i forhold til hvilke faresituasjoner som kan gi grunnlag for beskyttelse. I lovforslaget § 28 tredje ledd fastsettes det at det ved flyktningvurderingen skal tas hensyn til om søkeren er barn.

Det kan foreligge en rett til vern mot utsendelse etter andre menneskerettskonvensjoner enn flyktningkonvensjonen, jf. særlig den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) art. 3, torturkonvensjonen artikkel 3 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 7.

Utgangspunktet for departementet er at bestemmelsen i departementets lovforslag § 28 først ledd bokstav b, skal reflektere at det også utover det som følger av flyktningkonvensjonen, kan foreligge en folkerettslig plikt til å gi beskyttelse. Bestemmelsen vil blant annet være praktisk for såkalte krigsflyktninger, personer som flykter fra krigshandlinger uten at de er forfulgt på grunn av de årsaker som er nevnt i flyktningkonvensjonen. I visse tilfeller kan det være ønskelig å gi oppholdstillatelse også utenfor rammen av våre internasjonale forpliktelser, men i så fall bør ikke tillatelse gis etter en rettighetsbestemmelse i beskyttelseskapittelet, men etter den generelle skjønnsbestemmelsen om sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning i lovforslaget § 38.

I de tilfellene hvor søkeren har mulighet til å ta opphold i et trygt område i sitt hjemland, vil det være aktuelt å foreta en vurdering av om søkeren kan henvises til såkalt internflukt. UNHCR har gitt anbefalinger vedrørende dette i retningslinjer fra 2003.

Departementet viser til at personer som kan oppnå nødvendig beskyttelse ved å ta opphold i et annet område av hjemlandet enn der de risikerer forfølgelse, som utgangspunkt ikke har rett på beskyttelse i Norge. Av hensyn til rettssikkerhet og likebehandling bør det imidlertid oppstilles visse kriterier for vurderingen av når det kan henvises til et internt fluktalternativ. Departementet er enig med utvalget i at unntaket fra retten til beskyttelse som prinsippet om internflukt representerer, bør inntas i loven. Det er heller ikke noen av høringsinstansene som har hatt innvendinger mot dette. Se lovforslaget § 28 fjerde ledd.

Med "objektiv sur place", menes tilfeller hvor søkeren befinner seg utenlands på det tidspunkt det skjer en endring av situasjonen i hjemlandet som skaper fare for forfølgelse ved retur, dvs. at forfølgelsesfaren oppstår uavhengig av handlinger fra søkerens side etter at søkeren forlot hjemlandet.

Med "subjektive sur place", menes tilfeller hvor det er handlinger fra søkeren selv etter at søkeren forlot hjemlandet, som utløser en forfølgelsesfare som ikke forelå ved utreisen, så som deltakelse i demonstrasjon i utlandet eller konvertering.

Departementet anser at dagens norske praksis med å innvilge flyktningstatus ved objektiv sur place, på grunn av beskyttelsesbehovet, bør videreføres. Når praksis skal være at søkeren skal ha rett til oppholdstillatelse etter § 28 første ledd i disse tilfellene, er det ikke behov for en egen bestemmelse. Retten til tillatelse følger allerede av § 28 første ledd.

Departementet har valgt å utforme en særskilt skjønnsbestemmelse for de subjektive sur place-tilfellene. Bestemmelsen fastsetter at det som hovedregel skal gis oppholdstillatelse som flyktning. Ved vurderingen av om det skal gjøres unntak fra hovedregelen, skal det særlig legges vekt på om beskyttelsesbehovet skyldes straffbare handlinger, eller om det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med handlingene har vært å oppnå oppholdstillatelse. Det vises til lovforslaget § 28 fjerde ledd.

I de tilfeller hvor utlendingen nektes tillatelse ut fra sur place-betraktninger, vil det likevel foreligge en rett til vern mot utsendelse etter departementets lovforslag § 73.

Departementet slutter seg til utvalgets begrunnelse for, og konklusjon om, å videreføre gjeldende regler om familiemedlemmer, jf. departementets lovforslag § 28 sjette ledd. Bestemmelsen i § 28 sjette ledd gir rett til flyktningstatus, mens retten til oppholdstillatelse følger av bestemmelsene om familieinnvandring i kapittel 6 i forslaget.

Kretsen som omfattes av retten til flyktningstatus er flyktningens ektefelle/partner eller samboer og flyktningens barn under 18 år uten ektefelle eller samboer. Retten til status som flyktning gjelder med mindre unntak er fastsatt av Kongen i forskrift.

Departementet støtter utvalgets forslag om å la innholdet i flyktningskonvensjonens opphørsklausul komme til uttrykk i loven. Departementet er også enig i at det må gjelde samme regler for opphør av flyktningstatus for dem som får slik status uten å være omfattet av flyktningkonvensjonens flyktningdefinisjon.

I departementets lovforslag er opphør av flyktningstatus behandlet i § 37, kansellering av flyktningstatus er behandlet i § 63 (tilbakekallsbestemmelsen) og opphevelse (pga utelukkelse/eksklusjon) av flyktningstatus er behandlet i § 31.

Når det gjelder de opphørsgrunnene som relaterer seg til flyktningens egne handlinger, deler departementet utvalgets syn om at det må avgjøres i praksis hvorvidt det skal fattes vedtak om opphør av flyktningbeskyttelse også i situasjoner hvor forholdene i flyktningens hjemland ikke er tilstrekkelig endret til at det kan være aktuelt å pålegge vedkommende retur.

Dersom status som flyktning kalles tilbake på tross av at det fortsatt foreligger et behov for beskyttelse, må utlendingen få oppholdstillatelse etter lovforslaget § 38 om sterke menneskelige hensyn.

Eksklusjon fra flyktningstatus er regulert i flyktningkonvensjonen artikkel 1D til 1F og gjelder personer som allerede nyter et vern mot forfølgelse eller som etter artikkel 1F anses som "uverdige" for flyktningstatus pga. sine handlinger.

Departementet mener at så lenge konvensjonen fastsetter at det er grunnlag for eksklusjon i de nevnte situasjonene, bør dette også fremkomme i loven. Det er grunn til å anta at spørsmål om eksklusjon fra flyktningstatus på grunn av uverdighet vil få større praktisk betydning i fremtiden enn hva som har vært tilfellet frem til nå. Sakene kan lett virke negativt på publikums tillit til flyktningpolitikken, og det er viktig å tydeliggjøre et skille mot de ordinære flyktningtilfellene. Det vises til lovforslaget § 31 første ledd bokstav a til c.

Lovforslaget § 31 andre og tredje ledd omfatter hhv. eksklusjon på grunn av utvisning eller at formålet med å forlate hjemlandet har vært å unngå straffesanksjoner for forbrytelse som kunne medført fengselstraff i Norge.

I lovforslaget § 31 fjerde ledd, har departementet inntatt en presisering om at den som faller inn under eksklusjonsbestemmelsene i første ledd bokstavene a eller c eller annet ledd, kan ekskluderes også etter at vedkommende har fått oppholdstillatelse som flyktning.

Departementet er enig med utvalget i at det i paragrafen som omhandler eksklusjon bør inntas en henvisning til at det kan gis en midlertidig og begrenset tillatelse til dem som ekskluderes fra flyktningstatus, men som likevel er vernet mot utsendelse. I departementets forslag til § 31 femte ledd er det således inntatt en henvisning til lovforslaget § 74.

Ikke alle som risikerer å bli utsatt for overgrep etter en eventuell utsendelse fra Norge vil fylle vilkårene for flyktningbeskyttelse.

Departementets forslag til bestemmelse om vern mot utsendelse er tatt inn som § 73 i lovforslaget. Flyktningkonvensjonens non refoulement-bestemmelse kommer eksplisitt til uttrykk i § 73 første ledd.

Når det gjelder dem som er vernet mot utsendelse i medhold av de internasjonale forpliktelser som ligger til grunn for bestemmelsen i departementets lovforslag § 28 første ledd bokstav b (vernet mot dødsstraff, tortur, umenneskelig behandling mv.), er vernet absolutt. En særskilt bestemmelse som fastslår dette uttrykkelig, kommer til uttrykk i lovforslaget § 73 annet ledd.

I lovforslaget § 73 tredje ledd er det fastsatt at vernet mot utsendelse også gjelder utsendelse til et område der vedkommende ikke vil være trygg mot å bli sendt videre til et område hvor det er risiko for slike overgrep som gir rett til internasjonal beskyttelse.

Vernet mot utsendelse etter forslag til § 73 bør ikke være til hinder for at det kan treffes vedtak om utvisning når grunnleggende nasjonale interesser gjør det nødvendig. En bestemmelse om adgang til å utvise etter § 66 første ledd bokstav f, § 67 første ledd bokstav e og § 68 første ledd bokstav d i forslaget, er derfor inntatt i lovforslaget § 73 fjerde ledd.

Det er viktig å gi klare signaler om at personer som er ekskludert fra flyktningstatus eller som nektes opphold av hensyn til riket sikkerhet, skal forlate riket når returhindringene eventuelt bortfaller. Samtidig taler gode grunner for at man normalt bør gi en formell oppholdsstatus slik som utvalget har foreslått. Departementets forslag til bestemmelse om oppholdstillatelse for dem som er vernet etter § 73 er inntatt i lovforslaget § 74.

Departementet vil imidlertid understreke at det alltid må vurderes om de som er vernet mot utsendelse i medhold av forslaget til § 73 bør gis en ordinær tillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket, i medhold av forslaget til § 38.

Departementet er enig med utvalget i at utlending som er vernet mot utsendelse bør kunne pålegges bestemt oppholdssted. Se lovforslaget § 105. § 104 gir hjemmel til å ta beslag i reisedokument.

Ordningen med kollektiv beskyttelse kan gis anvendelse når det foreligger en massefluktsituasjon.

Departementet er enig med utvalget i at ordningen med kollektiv beskyttelse bør videreføres som en ordning som kan anvendes i massefluktsituasjoner. Det vises til lovforslaget § 34.

Det er UDI som i dag tar stilling til hvem som skal overføres til Norge, og om disse personene skal gis status som flyktninger eller få opphold på humanitært grunnlag. Denne ordningen videreføres etter utvalgets forslag. Departementet kan ikke se at det verken er nødvendig eller ønskelig med endringer på dette punkt. Det vises til lovforslaget § 35.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, understreker at et mål med loven er å bidra til en rettssikker og human asylpolitikk, der det gis beskyttelse gjennom opphold i Norge til dem som har krav på dette etter internasjonale forpliktelser.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at gjeldende regler bidrar i stor grad til å tilsløre at et større antall av dem som i dag får oppholdstillatelse i Norge etter bestemmelsen om sterke menneskelige hensyn, gis tillatelse som følge av internasjonale forpliktelser basert på søkernes beskyttelsesbehov.

Dette flertallet fremhever videre at det ikke lenger kreves sannsynlighetsovervekt for at vilkårene i konvensjonen er oppfylt for at en asylsøker skal anerkjennes som flyktning. Rimelig tvil skal komme søkerne til gode også når det gjelder statusvurderingen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, understreker at status som flyktning bør konstateres på en måte som innebærer at status beholdes og kommer til uttrykk også etter at permanent oppholdstillatelse er innvilget, blant annet fordi flyktningstatus utløser visse rettigheter.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, fremhever at UNHCRs anbefalinger skal veie tungt ved norske myndigheters tolkning av flyktningkonvensjonen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at Norge over lang tid har undertegnet konvensjoner uten at man har tatt inn over seg grunnene til at andre land enten har latt være å undertegne, eller har lange lister med reservasjoner på sentrale punkter. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til at Fremskrittspartiet i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2007-2008) fremmet følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremlegge for Stortinget spørsmålet om fornyelse/videreføring eller oppsigelse av konvensjoner og traktater, innen de nødvendige respektive frister som gjelder, slik at Stortinget aktivt kan ta stilling til spørsmålet om konvensjonene skal sies opp eller videreføres. Hvor det er mulig å si opp traktater eller konvensjoner, uten at noen bestemte tidsfrister er angitt, gis det en melding til Stortinget i løpet av hver stortingsperiode om disse traktater og konvensjoner."

Disse medlemmer ønsker å legge Flyktningkonvensjonen til grunn for hvem som skal defineres som flyktning i Norge, og kun personer som er reelt forfulgt skal falle inn under denne kategorien. Disse medlemmer har derfor allerede i lovens formålsbestemmelse gått inn for at en restriktiv fortolkning av internasjonale konvensjoner skal legges til grunn. Disse medlemmer mener at vekslende norske regjeringer har undergravet asylordningens legitimitet gjennom en svært liberal praksis når det gjelder å gi personer opphold på bakgrunn av såkalte humanitære eller menneskelige grunner, og ønsker å reversere denne utviklingen. Disse medlemmer er derfor imot å omdefinere stadig flere grupper asylsøkere til flyktninger, og ønsker å beholde dagens kategorier der det kommer klart frem på hvilket grunnlag asylsøkere får bli i Norge.

Komiteens medlemmer fra Høyre vil opprettholde dagens hovedstruktur for beskyttelsesbestemmelsene og støtter derfor ikke Regjeringens vurdering av at det er ønskelig å oppheve skillet i beviskravet om hvem som skal anerkjennes som flyktning og hvem som er vernet mot retur av en konvensjonsgrunn. Disse medlemmer viser til at å flytte en vesentlig kategori som gis oppholdstillatelse fra gruppen "sterke menneskelige hensyn" til "flyktninger" vil innbære at disse får helt andre økonomiske rettigheter og vil blant annet få unntak for krav om underhold ved familieinnvandring. En overveldende del av personene som kommer til Norge og søker opphold som flyktninger har kommet hit som et resultat av menneskesmugling. Mindre justeringer av norsk flyktningpolitikk vil kunne ha en betydelig pulleffekt og føre til økt tilstrømning av personer som ikke har et beskyttelsesbehov. Dermed svekkes Norges muligheter for å hjelpe de som har behov for landets beskyttelse. Disse medlemmer viser til at Regjeringens hovedbegrunnelse for å utvide flyktningbegrepet er å tilpasse seg EUs statusdirektiv som ikke er rettslig forpliktende for Norge. Disse medlemmer er enig i at Norge på et tidspunkt bør tilpasse seg dette statusdirektivet, men at det ikke er fornuftig at Norge er et av de første landene i EU som gjør dette. Disse medlemmer mener Norge bør vente med å tilpasse seg EUs statusdirektiv til at dette er hovedlinjen i medlemslandenes politikk og at flere land har tatt i bruk disse definisjonene.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"§ 28 første og annet ledd skal lyde:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, har etter søknad rett til oppholdstillatelse som flyktning dersom utlendingen har en velgrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967.

En utlending som er i riket eller på norsk grense, og som ikke faller inn under første ledd, men som likevel står i en reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur, eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet, har rett til oppholdstillatelse etter § 38."

Disse medlemmer understreker at dette forslaget innebærer at også de som har rett til vern etter andre internasjonale forpliktelser enn flyktningkonvensjonen (bestemmelsen i annet ledd), får oppholdstillatelse etter bestemmelsen om sterke menneskelige hensyn i § 38. Dette svarer til situasjonen i dagens lovverk. Disse medlemmer ber Regjeringen, hvis forslaget blir vedtatt, komme tilbake til Stortinget med forslag om nødvendige lovtekniske justeringer og tilpasninger i loven som følge av dette.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil understreke at det er behov for å sikre en barnesensitiv anvendelse av flyktningbestemmelsene. Behovet for et barneperspektiv i flyktningretten er særlig aktuelt i forhold til bevisvurderingen og i forhold til hvilke faresituasjoner som kan gi grunnlag for beskyttelse. Flertallet støtter at det i loven fastsettes at det ved flyktningvurderingen skal tas hensyn til om søkeren er barn.

Flertallet stiller seg positivt til forslaget om å gi en nærmere definisjon av forfølgelsesbegrepet og at dette igjen knyttes opp mot menneskerettighetene. Utviklingen på menneskerettighetsområdet vil på denne måten ha betydning for forståelsen av forfølgelsesbegrepet, og derved sikre et dynamisk menneskerettsperspektiv ved vurderingen. Flertallet merker seg at UNHCR understreker behovet for en kjønnssensitiv fortolkning og støtter behovet for å ha et særskilt kjønnsperspektiv ved flyktningrettslige vurderinger. Det er nødvendig å ha fokus på at kvinner kan være utsatt for andre typer forfølgelse og overgrepssituasjoner enn menn.

Flertallet understreker at kjønnsrelatert forfølgelse gir grunnlag for anerkjennelse som flyktning etter flyktningkonvensjonen. Flertallet har merket seg at departementet utarbeider retningslinjer om kjønnsrelatert forfølgelse, og flertallet understreker viktigheten av å tydeliggjøre de særlig hensyn som kan gjøres gjeldende i saker som gjelder kvinner og i saker vedrørende seksuell orientering og kjønnsidentitet.

Flertallet vil understreke at forfølgelsesgrunnen "medlemskap i en spesiell sosial gruppe", må vurderes grundig i forhold til søkere som faller utenfor de øvrige forfølgelsesgrunnene i konvensjonen, men som hevder at de er forfulgt på grunn av spesielle kjennetegn. Flertallet viser til definisjonen av "medlemskap i en spesiell sosial gruppe" som er benyttet i proposisjonen.

Flertallet merker seg at bestemmelsen i § 30 annet ledd er ment å fastslå at det er forfølgerens oppfatning av søkeren når det gjelder "rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller (...) politisk oppfatning" (jf. flyktningdefinisjonen) som er avgjørende, og ikke om søkeren faktisk har en slik bakgrunn eller oppfatning.

Komiteen mener at rasebegrepet som benyttes i §§ 28 og 30 kan gi uheldige assosiasjoner fordi ordet rase i norsk språk kan være et belastende ord. Komiteen ber derfor Regjeringen vurdere et mer passende begrep.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener det er ønskelig å endre departementets lovforslag, som kun nevner uttrykkelig forfølgelsesgrunnlaget "politisk oppfatning", og i stedet innta en henvisning til lovforslaget § 28 første ledd bokstav a, som gjengir alle forfølgelsesgrunnlagene i flyktningkonvensjonen.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"§ 30 annet ledd skal lyde:

Ved vurderingen av om det foreligger en velgrunnet frykt for forfølgelse, er det uten betydning om søkeren har de kjennetegn eller den oppfatning som fører til forfølgelsen, jf. § 28 første ledd bokstav a, såfremt forfølgeren mener at søkeren har kjennetegnet eller oppfatningen."

Komiteen viser til at det ofte er særlige omstendigheter som fører til at kvinner flykter. Kvinner flykter blant annet av frykt for kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, æresdrap og overgrep i form av seksuell vold. Denne typen forfølgelse går gjerne under betegnelsen kjønnsrelatert forfølgelse. Komiteen viser til at kjønnsbasert forfølgelse ikke er et presist juridisk begrep, men uttrykket har oppstått for å beskrive og beskytte mot forhold som spesielt rammer kvinner. Komiteen viser videre til at flyktningkonvensjonen ikke direkte omtaler forfølgelse av kvinner. Det er imidlertid vanlig å hevde at kvinner kan ses på som en "sosial gruppe", og mennesker som blir forfulgt for sitt medlemskap i en spesiell sosial gruppe har ifølge flyktningkonvensjonen krav på beskyttelse. Overgrep som særlig rammer kvinner, for eksempel voldtekt eller kjønnslemlestelse, anerkjennes i dag som forfølgelse.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at det særlig er kvinner som lider av at forfølgelse som sosiale grupper sjelden gir grunnlag for asyl i Norge, men det rammer også for eksempel homofile, journalister og pariagrupper. Det er disse medlemmers syn at det må utvikles klarere retningslinjer for asyl på bakgrunn av slik forfølgelse, og at terskelen må senkes. I dette arbeidet er det spesielt viktig å ha med et kjønnsperspektiv. Disse medlemmer mener i tillegg at Utlendingsnemndas praksis må evalueres med dette for øye.

Disse medlemmer viser til § 30 første ledd bokstav b hvor religion er omtalt. Disse medlemmer vil påpeke at det må antas at misjonsvirksomhet og annen form for utadrettet virksomhet går inn under punktet "andre handlinger eller meningsytringer knyttet til vedkommendes religion eller livssyn". Slik virksomhet er særlig egnet til å skape forfølgelse. Det har vært varierende hvordan slik utadrettet virksomhet i strid med sosiokulturelle normer i hjemlandet, har vært beskyttet i norsk praksis.

Disse medlemmer vil vise til punkt 13 i UNHCRs egne retningslinjer om religionsforfølgelse som er veldig klare på dette:

"Applying the same standard as for other Convention grounds, religious belief, identity, or way of life can be seen as so fundamental to human identity that one should not be compelled to hide, change or renounce this in order to avoid persecution.

Indeed, the Convention would give no protection from persecution for reasons of religion if it was a condition that the person affected must take steps - reasonable or otherwise - to avoid offending the wishes of the persecutors. Bearing witness in words and deeds if often bound up with the existence of religious convictions."

Disse medlemmer mener dette burde vært understreket bedre i den nye utlendingsloven. Disse medlemmer viser til at den samme problematikken gjelder homofile som ønsker å leve som homofile.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at det nedfelles i forskrifter at UNHCRs retningslinjer for religionsforfølgelse legges til grunn av UDI og UNE i behandlingen av saker hvor beskyttelse påberopes på grunnlag av religiøs forfølgelse."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, ser det som viktig at loven reflektere at det også utover det som følger av flyktningkonvensjonen, kan foreligge en folkerettslig plikt til å gi beskyttelse. I visse tilfeller kan det være ønskelig å gi oppholdstillatelse også utenfor rammen av våre internasjonale forpliktelser, dette mener flertallet i den nye loven bør falle inn under den generelle skjønnsbestemmelsen om sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning.

Flertallet merker seg at personer som kan oppnå nødvendig beskyttelse ved å ta opphold i et annet område av hjemlandet enn der de risikerer forfølgelse, som utgangspunkt ikke har rett til beskyttelse i Norge. Flertallet viser til at lovforslaget er formulert i samsvar med de retningslinjene som er gitt fra UNHCR om at det aktuelle internfluktområdet både må være trygt og tilgjengelig (relevansvurderingen) og at det må vurderes om det er rimelig å henvise utlendingen til å ta opphold i det aktuelle området (rimelighetsvurderingen). Flertallet har også merket seg at Stornemnda har avsagt en presedensavgjørelse hvor man har lagt til grunn at de utdypinger som er foretatt i UNHCRs retningslinjer, i det alt vesentlige gir en hensiktsmessig og riktig ramme for innholdet i den skjønnsmessige rimelighetsvurderingen. Stornemnda har i tillegg lagt stor vekt på de menneskerettslige perspektiver og oppfyllelse av slike rettigheter ved bruk av internfluktalternativ.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at personer på flukt primært må hjelpes i sine nærområder, og at personer som kunne ha fått beskyttelse i sitt eget hjemland i all hovedsak ikke bør få beskyttelse i Norge. Disse medlemmer mener at det er en uting når utlendinger som kunne ha fått beskyttelse i hjemlandet, eller i et naboland, velger å reiser jorden rundt for å komme til Norge, ofte via en rekke land der de kunne fått fullgod beskyttelse.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, støtter at dagens praksis med å innvilge flyktningstatus ved objektiv sur place, på grunn av beskyttelsesbehovet, bør videreføres. Flertallet ønsker videre en særskilt skjønnsbestemmelse for de subjektive sur place-tilfellene. Som hovedregel skal det i disse tilfellene gis oppholdstillatelse som flyktning. Flertallet understreker at om det skal gjøres unntak fra dette skal det særlig legges vekt på om beskyttelsesbehovet skyldes straffbare handlinger, eller om det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med handlingene har vært å oppnå oppholdstillatelse.

Flertallet fremhever at når det gjelder opphørsgrunnene som relaterer seg til flyktningens egne handlinger må det avgjøres i praksis hvorvidt det skal fattes vedtak om opphør av flyktningbeskyttelse også i situasjoner hvor forholdene i flyktningens hjemland ikke er tilstrekkelig endret til at det kan være aktuelt å pålegge vedkommende retur. Dersom status som flyktning kalles tilbake på tross av at det fortsatt foreligger et behov for beskyttelse, må utlendingen få oppholdstillatelse etter lovforslaget § 38 om sterke menneskelige hensyn.

Flertallet mener at så lenge konvensjonen fastsetter at det er grunnlag for eksklusjon i visse situasjoner hvor utlendingen må anses uverdig for beskyttelse etter flyktningkonvensjonen, bør dette også fremkomme i loven. Det er grunn til å anta at spørsmål om eksklusjon fra flyktningstatus på grunn av uverdighet vil få større praktisk betydning i fremtiden enn hva som har vært tilfellet frem til nå. Sakene kan lett virke negativt på publikums tillit til flyktningpolitikken, og det er viktig å tydeliggjøre et skille mot de ordinære flyktningtilfellene. Utlendinger som har rett til beskyttelse uten å være omfattet av flyktningkonvensjonen, bør i tillegg kunne ekskluderes fra flyktningstatus dersom formålet med å forlate hjemlandet har vært å unngå straffesanksjoner for forbrytelse som kunne medført fengselstraff i Norge, eller dersom utlendingen kan utvises som ut fra hensynet til grunnleggende nasjonale interesser, eller utlendingen har fått endelig dom for en særlig alvorlig forbrytelse og av den grunn utgjør en fare for det norske samfunnet.

Flertallet merker seg videre at det kan gis en midlertidig og begrenset tillatelse til dem som ekskluderes fra flyktningstatus, men som likevel er vernet mot utsendelse.

Flertallet fremhever at det er et absolutt vern mot usendelse når en person risikerer dødsstraff, tortur, umenneskelig behandling mv. ved retur til hjemlandet. Vernet mot utsendelse gjelder også utsendelse til et område der vedkommende ikke vil være trygg mot å bli sendt videre til et område hvor det er risiko for slike overgrep som gir rett til internasjonal beskyttelse. Vernet mot utsendelse bør ikke være til hinder for at det kan treffes vedtak om utvisning når grunnleggende nasjonale interesser gjør det nødvendig. Flertallet merker seg at en som er vernet mot utsendelse kan pålegges bestemt oppholdssted og at det i ny lov gis hjemmel til å ta beslag i reisedokument.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at Norge ikke skal være noe fristed for kriminelle som har blitt dømt til dødsstraff i sine hjemland, og viser til at det finnes flere land med velfungerende rettsstat som praktiserer dødsstraff. Disse medlemmer mener norske myndigheter bør være forsiktige med å blande seg inn i andres lands justispolitikk, og tror det i mange saker med dødsdømte kriminelle er mulig å komme frem til tilfredsstillende returavtaler.

Disse medlemmer viser til sitt forslag til ny norsk utlendingslov, § 65 siste ledd, der det gjøres et unntak i det absolutte vernet mot utsendelse i saker der slikt utsendelsesvern vil være i strid med særlig sterke grunnleggende nasjonale interesser. Disse medlemmer viser til ytterligere merknader om dette i innstillingens kapittel 17.

Disse medlemmer ønsker at Norge maksimalt skal motta til sammen 1 000 ikke-vestlige innvandrere pr. år. Dette dreier seg ikke om å avvise nummer 1001, men om å legge om norsk innvandringspolitikk slik at man nærmere seg dette nivået. Disse medlemmer vil derfor ta utgangspunkt i hvor mange som kommer gjennom asylordningen når antall årlige kvoteflyktninger skal fastsettes. Disse medlemmer vil prioritere kvoteflyktninger fra land og områder som det erfaringsmessig er lett å integrere i det norske samfunnet.

Disse medlemmer mener at man i en massefluktsituasjon primært skal hjelpe folk i sine nærområder, fordi man på denne måten vil kunne hjelpe langt flere. Disse medlemmer ønsker derfor å begrense ordningen med kollektiv beskyttelse til massefluktsitasjoner i Norges nærområder.

Forrige kapittelNeste kapittel