I asylsaker gjelder det enkelte særlige saksbehandlingsregler
ved siden av at de generelle saksbehandlingsreglene i loven får
anvendelse.
Det foreslås en ny bestemmelse som presiserer at en asylsøknad
skal fremsettes uten ugrunnet opphold. Dette kan øke muligheten
for at asylsøkeren har identitetsdokumenter i hende, og gjøre det
lettere å få saken best mulig opplyst. Tidspunktet for fremsettelse av
en søknad kan også få betydning for vurderingen av asylsøkerens
troverdighet, men dette er noe som må vurderes konkret i hver sak.
Det vises til lovforslaget § 93.
Retten til asyl i norsk rett har vært forbeholdt personer som
har reist til Norge eller som befinner seg på norsk grense når søknaden
fremmes, og som oppfyller vilkårene for flyktningstatus etter flyktningkonvensjonen.
Departementet mener at gjeldende ordning bør opprettholdes, jf.
lovforslaget § 28.
Flyktninger som ikke har klart å komme seg til norsk grense,
kan søke anerkjennelse som flyktning via UNHCR, og få mulighet til
å bli tatt ut på kvote som overføringsflyktninger til Norge.
I tråd med utvalgets forslag foreslås en ny bestemmelse om at
utlendingen har plikt til å fremlegge nødvendig dokumentasjon og
å innhente nødvendige opplysninger. Det foreslås også at utlendingen
skal kunne pålegges å være tilgjengelig på et nærmere angitt sted
i søknadsperioden for å sikre en effektiv saksbehandling. Dersom
utlendingen ikke overholder et slikt pålegg, vil det kunne få betydning
for troverdighetsvurderingen. Dagens ordning med adgang til midlertidig
tillatelse til å ta arbeid for asylsøkere, foreslås videreført i
lovforslaget § 94.
Gjeldende bestemmelser om asylsøkers rett til innkvartering,
bortfall av botilbud og kommuneinnkvartering m.m., som trådte i
kraft 1. februar 2006, foreslås videreført i ny lov uten endringer,
jf. lovforslaget §§ 95-97.
Uten at det har vært på høring, foreslår departementet som oppfølging
av Regjeringens enighet om hvordan man skal legge større vekt på
UNHCRs anbefalinger, at det inntas en henvisning til flyktningkonvensjonen
artikkel 35 i loven. Bestemmelsen fastsetter en plikt for statene
til å samarbeide med UNHCR under utøvelsen av dennes funksjoner,
og fastsetter at statene særlig skal lette oppfyllelsen av UNHCRs
plikt til å føre tilsyn med anvendelsen av bestemmelsene i konvensjonen.
Det vises til lovforslaget § 98 første ledd.
Gjeldende regel om at en flyktning ikke har rett til asyl i Norge
dersom vedkommende har, eller burde ha søkt, beskyttelse i et annet
trygt land, foreslås videreført. Se lovforslaget § 32.
Regelverk og praksis følger internasjonale avtaler (i første
rekke Dublin II forordningen). I proposisjonen er det nærmere redegjort
for Dublinsamarbeidet.
Systematikken i departementets lovforslag er at § 32 første ledd
oppstiller når realitetsbehandling kan nektes, mens annet ledd angir
i hvilke tilfeller realitetsbehandling likevel skal skje. I hvilken
grad utlendingsforvaltningen vil velge å ta en søknad til realitetsbehandling
uten at det foreligger en plikt til det etter § 32 annet ledd, må
avgjøres ut fra en skjønnsmessig vurdering. Departementet foreslår
også en særskilt hjemmel for at nærmere regler kan fastsettes i
forskrift.
Utgangspunktet er at søknader om beskyttelse skal forberedes
og avgjøres etter hvert som de innkommer, at dette skal skje uten
ugrunnet opphold samtidig som saken skal være så godt opplyst som mulig
når vedtak treffes.
Departementet ser imidlertid at det kan forekomme spesielle situasjoner
der det foreligger stor ustabilitet/uklarhet i et land, samtidig
som det foreligger klare holdepunkter om en snarlig endring av situasjonen.
Departementet mener at det i slike spesielle situasjoner bør være
mulig å stille saksbehandlingen i bero, da det er uheldig om utfallet
av den enkelte søknad skal være avhengig av avgjørelsestidspunktet. Etter
departementets syn er dette en situasjon som bør lovreguleres fordi
dette vil skape klarhet og forutberegnelighet, samt at det da også
reguleres hvor lenge berostillelse kan skje. Det vises til lovforslaget § 33.
Departemenet foreslår at saksbehandlingen samlet sett bør kunne
stilles i bero i inntil 12 måneder slik som utvalget har foreslått.
Departementet er videre enig med utvalget i at loven bør sikre at
det foretas en fornyet vurdering etter at saker har vært stilt i
bero i 6 måneder.
Det foreslås at departementet treffer den formelle beslutningen
om berostillelse.
Komiteen synes det er viktig at det
i loven presiseres at en asylsøknad skal fremsettes uten ugrunnet
opphold. Dette kan øke muligheten for at asylsøkeren har identitetsdokumenter
i hende, og gjøre det lettere å få saken best mulig opplyst.
Retten til asyl i norsk rett har vært forbeholdt personer som
har reist til Norge eller som befinner seg på norsk grense når søknaden
fremmes, og som oppfyller vilkårene for flyktningstatus etter flyktningkonvensjonen. Komiteen mener
at gjeldende ordning bør opprettholdes. Komiteen ønsker
videre å fremheve at flyktninger som ikke har klart å komme seg
til norsk grense, kan søke anerkjennelse som flyktning via UNHCR,
og få mulighet til å bli tatt ut på kvote som overføringsflyktninger
til Norge. Komiteen har merket seg at det foreslås
en ny bestemmelse om at søkeren har plikt til å fremlegge nødvendig
dokumentasjon og å innhente nødvendige opplysninger. Søkeren skal
også kunne pålegges å være tilgjengelig på et nærmere angitt sted
i søknadsperioden for å sikre en effektiv saksbehandling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til sine respektive merknader og forslag
når det gjelder dette temaet under kapittel 17.2 nedenfor.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, viser til at retningslinjer for dette skal gis
i forskrift. Et slikt pålegg skal ikke gå lenger enn hva som er
nødvendig for å oppnå formålet med det, nemlig at søkeren for en
periode skal være tilgjengelig for myndighetene av hensyn til sakens opplysning.
Komiteen støtter at gjeldende regel om at en flyktning
ikke har rett til asyl i Norge dersom vedkommende har, eller burde
ha søkt, beskyttelse i et annet trygt land, videreføres. Regelverk
og praksis følger internasjonale avtaler (i første rekke Dublin
II forordningen).
Komiteen ser at det kan forekomme spesielle situasjoner
der det foreligger stor ustabilitet/uklarhet i et land, samtidig
som det foreligger klare holdepunkter om en snarlig endring av situasjonen.
I slike spesielle situasjoner bør være mulig å stille saksbehandlingen
i bero. Det må reguleres hvor lenge berostillelse kan skje da dette
ikke skal kunne gjelde i ubegrenset tid. Komiteen merker
seg at saken samlet sett kan stilles i bero i inntil 12 måneder
slik som utvalget har foreslått, men understreker at det skal foretas
en fornyet vurdering etter at saker har vært stilt i bero i 6 måneder.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, fremhever at det fortsatt blir adgang til midlertidig
tillatelse til å ta arbeid for asylsøkere.
Flertallet merker seg at det skal legges større vekt
på UNHCRs anbefalinger og støtter at det tas inn en henvisning til
artikkel 35 i flyktningekonvensjonen for å understreke viktigheten
av samarbeidet med UNHCR.
Komiteen viser til merknader i Innst. S. nr. 61 (2004-2005)
om å innføre en ordning med lukkede mottak for asylsøkere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet understreker
at Fremskrittspartiet ønsker å anvende lukkede mottak for enkelte
grupper. Disse medlemmer viser til at dette i hovedsak
omfatter innvandrere som oppholder seg ulovlig i Norge og asylsøkere
uten kjent identitet. Unntaket i denne sammenhengen er mindreårige
barn. Disse medlemmer legger til grunn at innkvarteringstilbud
til asylsøkere skal holde en nøktern standard.
Disse medlemmer er kritiske til den lange saksbehandlingstida
hos utlendingsmyndighetene. Disse medlemmer har også
merket seg at selv om identiteten er på det rene, kan det ta lang
tid å få effektuert et vedtak om avslag på asyl- eller oppholdstillatelse,
eller et bortvisnings-/utvisningsvedtak. Disse medlemmer mener
det må legges sterkere trykk på dette arbeidet. Tilliten til asylinstituttet
vil være avhengig av at vedtak blir iverksatt og utført så raskt
som mulig. Raskere saksbehandling og raskere bosetting vil dessuten
være positivt for det generelle integreringsarbeidet.
Disse medlemmer viser til at spørsmålet om lukkede
mottak ble drøftet i Innst. S. nr. 36 (2007-2008). Disse
medlemmer erkjenner at Den europeiske menneskerettskonvensjonen
(EMK) gjelder som norsk lov, og at artikkel 3 hindrer Norge i å
sende personer til land der de risikerer tortur eller umenneskelig
eller nedverdigende behandling eller straff. Dødsstraff faller inn
under denne kategorien, og konvensjonen hindrer dermed Norge fra
å returnere kriminelle personer som risikerer dødsstraff i sine
hjemland. På bakgrunn av denne bestemmelsen vil terrorister i praksis
ofte være ureturnerbare i en kortere eller lengre periode. Disse
medlemmer vil understreke at det eksisterer et behov for
å reforhandle og modernisere enkelte internasjonale konvensjoner,
da de på noen områder representerer en urimelig hindring for utforming
av nasjonale lover. Disse medlemmer vil i den forbindelse
vise til at Tony Blair gjentatte ganger har tatt til orde for å
revurdere EMK og oppdatere flyktningekonvensjonen, noe som blant annet
kommer frem i artikkelen "Blair urges asylum law reform" i BBC 4. mai
2001 og i artikkelen "Blair to curb human rights in war on terror"
i The Telegraph 8. juli 2006.
Disse medlemmer viser til at FNs Høykommissær
for flyktninger (UNHCR) har egne retningslinjer for bruk av frihetsberøvelse
i asylsaker, i form av Executive Committee Conclusion no. 44 fra
1986. Disse medlemmer viser til at det her slås fast
at frihetsberøvelse av asylsøkere kan benyttes i følgende tilfeller:
For å bekrefte identitet (hvor man skal avgjøre det faktiske grunnlaget
for asylsøknaden), i de situasjoner hvor asylsøkerne har forsøkt
å mislede asylmyndighetene ved å ødelegge sine egne ID-papirer,
og i de tilfeller hvor nasjonal sikkerhet eller innbyggernes interesser
skulle tilsi det. Disse medlemmer viser til at enkelte
land har valgt å gå lenger enn det Excom Conclusion no. 44 åpner
for, blant annet Australia og Japan, som internerer asylsøkere uavhengig
av om identitet er bekreftet eller ikke.
Disse medlemmer går derfor inn for lukkede mottak
i Fremskrittspartiets forslag til ny utlendingslov.
Komiteens medlem fra Venstre mener det
er tankevekkende at menneskesmuglingen til Norge øker. Kripos og
Utlendingsdirektoratet (UDI) estimerer at 80-90 prosent av alle
som søker asyl får hjelp av menneskesmuglere en eller annen gang
i løpet av reisen. Dette medlem mener det må gjøres mer
for å sikre at de som faktisk har et reelt beskyttelsesbehov får
asyl. Dette medlem mener det bør utredes om utlendingsstasjonene
skal få myndighet til å gi asyl og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede muligheten for å gi ambassadene
myndighet til å gi asyl ("ambassadeasyl")."