2. Utformingen av den spesielle delen i straffeloven 2005
Arbeidet med den spesielle delen i straffeloven 2005 reiser spørsmål om hvordan de enkelte straffebudene bør utformes. I Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) er det gjort en rekke grunnleggende valg som påvirker utformingen, som for eksempel opphevingen av skillet mellom forbrytelser og forseelser, om det fortsatt skal stilles både objektive og subjektive vilkår for straff, og om medvirkning og forsøk skal være straffbart. Disse valgene er kommet til uttrykk i bestemmelser i den alminnelige delen i straffeloven 2005, og legger premisser for utformingen av den spesielle delen. Det gjenstår å avgjøre hvordan den spesielle delen skal deles inn i kapitler, og å ta stilling til en rekke mindre spørsmål om hvordan straffebudene skal utformes. I tillegg må det tas endelig stilling til spørsmål der Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) bare antyder løsningen, som for eksempel når det gjelder hvilke strafferammer den nye loven skal ta i bruk, og når forsøk skal være straffbart.
Bruken av minstestraff blir det tatt stilling til i premissene til de enkelte kapitlene i loven, men hovedtrekket er at bruken av minstestraff reduseres kraftig i tråd med intensjonene i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004).
Behovet for en språklig og redaksjonell forbedring av straffeloven var en del av bakgrunnen for at Straffelovkommisjonen ble opprettet. Under Stortingets behandling av den alminnelige delen av straffeloven 2005 ble behovet for en modernisering og språklig forenkling understreket særskilt.
De viktigste endringene som skal gjøre straffeloven 2005 lettere å forstå, er sammenfatningsvis disse:
en mer konsekvent fordeling av straffebestemmelser på straffelov og spesiallovgivning, slik at de mest alvorlige straffebudene står i straffeloven,
mer kortfattede straffebud,
oppheving av straffebestemmelser som er utdaterte eller overflødige ved siden av mer generelle bestemmelser,
overskrifter i hvert straffebud,
en mer moderne språkdrakt,
oppheving av skillet mellom forbrytelser og forseelser, slik at bestemmelser som rammer ulike alvorlighetsgrader av samme handling står samlet i loven,
definisjoner av skyldformene,
flere eksempler kombinert med generelle uttrykk,
kompliserte sidestrafferammer erstattes med egne straffebud som rammer grove overtredelser, og
flere henvisninger for å kompensere for lovreglenes fragmentariske preg.
I Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) sluttet departementet seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens forslag om å redusere antall strafferammer fra 16 i straffeloven 1902 til 8 i ny straffelov. Justiskomiteen sluttet seg til dette. Departementet holdt det imidlertid åpent om det er behov for en strafferamme på "fengsel inntil 6 måneder" mellom "bot" og "fengsel inntil 1 år". I tillegg ble det foreslått å heve maksimumsstraffen til 30 år for krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord.
Departementet foreslår at straffeloven 2005 skal inneholde en strafferamme på "fengsel inntil 6 måneder" - mellom "bot" og "fengsel inntil 1 år". Dette er hensiktsmessig for å kunne oppnå en ønsket gradering innenfor det lavere sjiktet av strafferammene. En rekke av bestemmelsene som foreslås videreført har i dag strafferammer på fengsel i 3 eller 6 måneder. I enkelte tilfeller er det foreslått en strafferamme på fengsel inntil 1 år for å åpne for pågripelse og varetektsfengsling - selv om en ren straffverdighetsvurdering skulle tilsi at fengsel i 6 måneder er tilstrekkelig.
Departementet holder i tillegg fast ved forslaget om at maksimumsstraffen settes til 30 år for enkelte særlig grove lovbrudd. Dette gjelder for det første krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. For det annet gjelder det for de aller alvorligste terrorhandlinger. Maksimumsstraffen på 30 år bør forbeholdes straffebestemmelser der helt spesielle hensyn, som for eksempel internasjonale forpliktelser, gjør seg gjeldende.
I Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) er prinsippene for kriminalisering behandlet nærmere, og dette ligger til grunn for arbeidet med den spesielle delen i straffeloven 2005. Anvendelsen av prinsippene har reist ett spørsmål som det er behov for å drøfte mer utførlig. Ved vurderingen av om en straffebestemmelse i straffeloven 1902 skal videreføres eller ikke, må det ofte tas stilling til hvilken betydning det skal ha at den aktuelle bestemmelsen er lite anvendt i praksis. Straffelovkommisjonen begrunner ofte forslag om ikke å videreføre bestemmelser i straffeloven 1902 med at bestemmelsen er lite anvendt. Noen ganger er tilsynelatende dette momentet det avgjørende.
Departementet mener derimot at det ikke uten videre kan legges til grunn at en bestemmelse ikke bør videreføres fordi den har vært lite anvendt av domstolene eller påtalemyndigheten. Departementet vil derfor være varsom med å tillegge dette momentet avgjørende betydning uten en nærmere vurdering av årsakene til at straffebestemmelsen i praksis har hatt et lite nedslagsfelt. Slike vurderinger foretas i merknadene til den enkelte bestemmelsen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Anne Marit Bjørnflaten, Thomas Breen, Ingrid Heggø og Hilde Magnusson Lydvo, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen, Solveig Horne og Thore A. Nistad, fra Høyre, Elisabeth Aspaker og André Oktay Dahl, og fra Sosialistisk Venstreparti, Akhtar Chaudhry, viser til at den nåværende straffeloven daterer seg fra 1902, og at det er et stort reformbehov. I løpet av de over 100 årene siden straffeloven ble vedtatt, har samfunnsforholdene vært i sterk endring. Framveksten av det teknologiske og internasjonaliserte kunnskapssamfunnet har også påvirket synet på straff. Samtidig har mange nye straffebud kommet til. Internasjonale forpliktelser setter i stadig større grad premisser for vurderingene av hvilke handlinger som skal kunne straffes, og for hvor streng straff som skal kunne anvendes.
Komiteen har merket seg at bruken av fengselsstraff er seksdoblet de siste 40 årene. Samtidig har nærmere 70 prosent av innsatte alkohol- og narkotikaproblemer, og en av to innsatte kommer tilbake til soning i løpet av en femårsperiode. Dette viser at det er viktig å tenke alternativt i utformingen av de strafferettslige prinsipper som skal danne grunnlaget for myndighetenes strengeste tvangsutøvelse. Komiteen mener det er viktig at forebyggende velferdstiltak, gode lokalsamfunn og fritids- og aktivitetstilbud for unge blir ivaretatt som et ledd i arbeidet med å forebygge at kriminelle handlinger blir begått. For personer som har begått en kriminell handling er det sentralt å sørge for at det går kortest mulig tid fra gjerningstidspunktet til dom og straffegjennomføring. Særlig overfor unge lovbrytere er det viktig med rask, målrettet og effektiv reaksjon. Komiteen er også av den oppfatning at alternativer til ubetinget fengsel må utvikles, innholdet i straffegjennomføringen må videreutvikles og styrkes, og det må innføres en tilbakeføringsgaranti ved løslatelse, særlig for gjengangerkriminelle. Komiteen ønsker også å øke bruken av konfliktråd, enten som en del av rettsforhandlingene eller som et alternativ. Komiteen ser derfor fram til den bebudede stortingsmeldingen om kriminalomsorg som vil bli lagt fram i 2008.
Komiteen mener det er viktig med en bedre differensiering i utmålingen av straffer, med strengere straff på områder som voldtekt, drap, grov vold og sedelighetsforbrytelser. Det er viktig å fokusere på smartere og mer effektive straffer knyttet til barne- og ungdomskriminalitet, innsatte med rusproblemer og gjengangere. Slik kan en politikk for helhetlig kriminalitetsbekjempelse bidra til å forebygge kriminalitet blant ungdom, behandle rusmiddelmisbrukere og tilbakeføre gjengangere i strafferettsystemet til en kriminalitetsfri tilværelse.
Komiteen viser til at alminnelig del av ny straffelov ble vedtatt som lov 20. mai 2005 nr. 28. (jf. Innst. O. nr. 72 (2004-2005)).
Komiteen understreker at straffebestemmelsene i den spesielle delen av straffeloven bør utformes slik at loven blir mer moderne og tilgjengelig enn i dag, og viser til at dette skal oppnås blant annet ved
en mer konsekvent fordeling av straffebestemmelser på straffelov og spesiallovgivning, slik at de mest alvorlige straffebudene står i straffeloven,
mer kortfattede straffebud,
oppheving av straffebestemmelser som er utdaterte eller overflødige ved siden av mer generelle bestemmelser,
overskrifter i hvert straffebud,
en mer moderne språkdrakt,
en mer bevisst språklig utforming av hver enkelt bestemmelse for å klargjøre hva som er hovedregel og hva som er unntak,
oppheving av skillet mellom forbrytelser og forseelser, slik at bestemmelser som rammer ulike alvorlighetsgrader av samme handling står samlet i loven,
definisjoner av skyldformene,
flere eksempler kombinert med generelle uttrykk,
færre strafferammer og mindre bruk av minstestraff,
kompliserte sidestrafferammer erstattes med egne straffebud som rammer grove overtredelser, og
flere henvisninger for å kompensere for lovreglenes fragmentariske preg.
Komiteen viser til at skillet mellom forbrytelser og forseelser oppheves, som vedtatt av Stortinget ved behandlingen av Ot.prp. nr. 90 (2003-2004), og at straffebudene heretter vil bli gradert i liten, ordinær og grov overtredelse. Inndelingen i ordinær og grov overtredelse er hyppig brukt, mens den tredje kategorien (liten) kun er tatt i bruk mer unntaksvis, og da særlig bestemmelser som viderefører bestemmelser i straffeloven 1902 tredje del (forseelser).
Komiteen viser til at dagens straffelov, ved siden av bot og hefte, innehar hele 16 sett av strafferammer. Komiteen deler departementets syn om at man kan redusere antall strafferammer uten at man mister muligheten til å fastsette en passende straffetrussel for ulike overtredelser.
På denne bakgrunn støtter komiteen at det innføres ni fengselsstrafferammer i de enkelte straffebestemmelsene, som omfatter fengsel inntil 6 måneder, fengsel inntil 1 år, fengsel inntil 2 år, fengsel inntil 3 år, fengsel inntil 6 år, fengsel inntil 10 år, fengsel inntil 15 år, fengsel inntil 21 år og fengsel inntil 30 år.
Komiteen viser til at maksimumsstraffen for enkelte særlig grove lovbrudd som krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord og de aller mest alvorlige terrorhandlinger, settes til 30 år. Slike handlinger vil stå i en særstilling hva gjelder straffverdighet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, mener at med 30 års strafferamme for disse helt ekstraordinære tilfellene vil vi også unngå en situasjon der norske strafferammer på området er vesentlig lavere enn andre lands. Flertallet vil understreke at en slik heving av strafferammen for disse handlingene, ikke er ment å initiere en generell utvikling mot økte strafferammer på andre områder. Flertallet vil også understreke at ikke flere bestemmelser skal omfattes av maksimumsstraffen enn det som er høyst nødvendig og adekvat, begrunnet i at strafferettspleien i Norge er tuftet på en langvarig human tradisjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine øvrige merknader.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at det ved behandlingen av Ot.prp. nr. 90 (2003-2004), forelå bred enighet om at heving av strafferammer, økt bruk av maksimumsstraff eller økt bruk av minstestraff ikke uten videre er det mest effektive virkemidlet for å bekjempe kriminalitet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser imidlertid til at et fåtall kriminelle står for en stor del av visse typer lovbrudd. Disse medlemmer registrerer at når enkelte gjengangere slipper ut fra soning, øker andelen av visse typer forbrytelser drastisk i området hvor disse personene har tilhold.
Komiteens medlemmer fra Høyre har ikke endret standpunkt i forhold til prinsippet om redusert bruk av minstestraff, men mener behovet for å slå hardt ned på gjengangerkriminalitet er en av grunnene som kan tale for bruk av minimumsstraff.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det er et alvorlig problem for samfunnet når et lite antall kriminelle står bak en stor andel av kriminaliteten. Disse medlemmer mener det vil kunne virke forebyggende på fremtidige lovbrudd dersom de involverte vet at det vil få en reell konsekvens dersom man begår ny kriminalitet. For øvrig viser disse medlemmer til behandlingen av Innst. S. nr. 19 (2007-2008) og de enkelte partiers respektive forslag og begrunnelser gitt for dette.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser videre til at utformingen av straffebudene og den enkelte strafferamme så langt som mulig skal gi et reelt bilde av de faktiske forhold. Flertallet er enig med departementet i at de ordinære strafferammene derfor bør fastsettes med utgangspunkt i eksisterende straffeutmålingspraksis. Strafferammene bør være mer realistiske, og gi et riktigere inntrykk enn i dag av hvilken straff som faktisk blir idømt for det aktuelle lovbruddet. Men flertallet deler også departementets forståelse av at det likevel vil være nødvendig å fastsette den øvre rammen en del høyere enn et eventuelt eksisterende normalnivå for også å fange opp mer graverende overtredelser.
Flertallet vil peke på at en rekke av de gjeldende minstestraffene ikke foreslås videreført. Flertallet støtter departementet i at ved å redusere antallet minstestraffer minker risikoen for at straffen blir for streng eller at aktørene i straffepleien anvender et for mildt straffebud eller gjør for store deler av straffen betinget for å unngå et urimelig resultat. Dette vil kunne medføre at en får en reduksjon i straffeutmålingsnivået i disse tilfellene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser her til sine øvrige merknader.