Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

10. Vern av den offentlige ro, orden og sikkerhet

Kapitlet omhandler i hovedsak forslag til straffebestemmelser som avløser straffeloven 1902 kapittel 13 om forbrytelser mot den alminnelige orden og fred og kapittel 35 om forseelser mot den alminnelige orden og fred.

Generelt kan det sies at bestemmelsene verner om flere ulike interesser - liv, helse, offentlig samkvem, eiendom - mv. Hovedbegrunnelsen bak plasseringen av bestemmelsene er det ordensmessige aspektet ved overtredelsene.

Straffeloven 1902 § 350 rammer ulike former for ordensforstyrrelser. Etter første ledd må forstyrrelsen ha skjedd ved "slagsmål, støy eller annen utilbørlig atferd". Bokstav a rammer forstyrrelse av den alminnelige fred og orden, bokstav b forstyrrelse av den lovlige ferdsel, bokstav c forstyrrelse av omgivelsenes nattero, mens bokstav d retter seg mot den som forstyrrer omgivelsene på et sted hvor vedkommende uberettiget forblir, tross pålegg om å fjerne seg. Annet ledd rammer den som i selvforskyldt rus forulemper eller volder fare for andre.

Bestemmelsen fikk sin nåværende form etter vesentlige endringer ved lov i 2005. På bakgrunn av den nylige revisjonen har departementet nå kun gjort enkelte redaksjonelle endringer i bestemmelsen. Strafferammen er etter lovforslaget bot eller fengsel inntil seks måneder. Dette innebærer en oppjustering av strafferammen, idet den gjeldende strafferammen er fengsel inntil to måneder. Dette er en konsekvens av departementets ønske om å begrense antallet strafferammer.

Straffelovkommisjonen foreslår å oppheve straffeloven 1902 § 138. Bestemmelsen retter seg mot det å bevirke eller medvirke til at en offentlig forretning, offentlig religiøs sammenkomst, kirkelig handling, offentlig undervisning eller skoleundervisning, auksjon eller "offentlig Sammenkomst til Behandling af alment Anliggende" ulovlig hindres eller avbrytes.

Departementet slutter seg til kommisjonens vurderinger og forslag. I lys av andre straffebud som vil bli videreført i straffeloven 2005, er det ikke behov for også å videreføre § 138.

Straffeloven 1902 § 136 rammer den som organiserer eller leder et oppløp hvor hensikten er å begå visse straffbare handlinger, mens straffeloven 1902 § 137 rammer ulovlig tilstedeværelse under et slikt oppløp.

Departementet har - som kommisjonen - blitt stående ved at straffeloven 1902 §§ 136 og 137 bør videreføres. Det er ikke urimelig at den som organiserer, leder eller deltar i voldelige opptøyer, og dermed bidrar til å skape en farlig og uoversiktlig situasjon, rammes av et særskilt straffansvar som gjør en ansvarlig for visse straffbare handlinger som andre begår under opptøyene. Erfaringsmessig vil det under opptøyer bli begått alvorlige lovbrudd, særlig vold, hærverk og plyndring. Uavhengig av om det lar seg gjøre å utpeke de sentrale aktørene, kan den enkelte deltaker klandres for å ha deltatt, selv om han eller hun ikke har gjort seg skyldig i andre overtredelser. Bestemmelsene bør imidlertid omarbeides vesentlig, og det er et spørsmål om de innholdsmessig fullt ut bør videreføres.

Departementet er uten videre enig med kommisjonen i at hensiktskravet ikke bør videreføres, og at det i stedet bør kreves forsett om å øve eller true med vold mot person eller eiendom.

Organisatoren og lederen bør fortsatt kunne straffes strengere dersom andre begår voldshandlinger mv. under opptøyene, og på den måten realiserer det farepotensial som lederen eller organisatoren har skapt gjennom sin rolle.

Forslaget til § 181 om ordinære ordensforstyrrelser har en strafferamme på fengsel inntil seks måneder. Departementet mener at det for de mer alvorlige ordensforstyrrelsene bør være en høyere strafferamme, og foreslår en strafferamme på fengsel inntil ett år for deltagere i opptøyer.

Straffeloven 1902 § 140 rammer den som offentlig oppfordrer eller tilskynder andre til å begå en straffbar handling, forherliger eller tilbyr bistand til å gjennomføre slike handlinger. Paragraf 140 er den generelle bestemmelsen om oppvigling, men flere bestemmelser rammer oppfordringer om å iverksette bestemte straffbare handlinger. Formålet med bestemmelsen er å motarbeide at statens autoritet brytes ned som en følge av åpenlys agitasjon for straffbare handlinger.

Kommisjonen mener at det fortsatt er grunn til å ha en bestemmelse om oppvigling. Kommisjonen foreslår å videreføre et straffansvar for ytringer som innebærer en særlig nærliggende fare for at andre kan komme til å begå straffbare handlinger.

Et av formålene med å kunne straffe oppvigling er å forebygge andre straffbare handlinger. Hovedformålet er likevel å verne om den alminnelige ro og orden slik at den ikke blir forstyrret av offentlige oppfordringer om å begå straffbare handlinger. En avkriminalisering vil kunne skape inntrykk av at samfunnet aksepterer at det offentlig oppfordres til å iverksette konkrete straffbare handlinger, og at slik atferd ikke lenger anses som skadelig eller farlig. En slik utvikling er ikke ønskelig, og motvirkes ikke i tilstrekkelig grad av at medvirkningsansvaret nå går klarere frem av loven. Dersom slike oppfordringer uttrykkelig rammes av loven, blir den preventive virkningen større. Derved reduseres også sannsynligheten for at noen vil følge oppfordringen. Men også av hensyn til den sosiale ro bør det gå klart frem av loven at samfunnet ikke aksepterer en offentlig og direkte oppfordring om å iverksette et lovbrudd. Departementet kan ikke se at andre sanksjoner vil kunne gi et tilstrekkelig vern. På denne bakgrunnen er departementet enig med kommisjonen om at det stadig er et behov for en bestemmelse om straff for oppfordringer om å iverksette straffbare handlinger. Departementet går imidlertid inn for at området for det straffbare snevres inn.

Når det gjelder utformingen av en ny bestemmelse, kan det uten videre slås fast at den gjeldende lovreguleringen av oppfordringer om å begå straffbare handlinger, er lite heldig. Reguleringen er unødig kasuistisk, de ulike bestemmelsene gir opphav til vanskelige tolkningsspørsmål og ytringsfriheten gis for trange kår. Kommisjonens forslag gir en vesentlig enklere lovteknisk løsning, bestemmelsen er klarere og varetar hensynet til ytringsfriheten på en mer tilfredsstillende måte.

Etter forslaget er det bare offentlige oppfordringer som innebærer en særlig nærliggende fare for at andre skal komme til å begå straffbare handlinger som rammes. Etter lovforslaget vil en fritt kunne kritisere bestemte straffebestemmelser eller straffelovgivningen som sådan, eller forfekte en mening om at visse typer straffbare handlinger er av det gode eller ikke.

Departementet er enig med kommisjonen i at strafferammen bør settes til bot eller fengsel i inntil tre år.

Straffeloven 1902 § 95 annet ledd rammer ordenskrenkelser av en fremmed stat i form av ulike overgrep mot vedkommende stats representant eller bygning mv. som brukes av representanten. Bestemmelsen gjennomfører Wienkonvensjonen om diplomatisk samkvem.

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre bestemmelsen, og departementet slutter seg til dette.

Straffeloven 1902 § 95 første ledd forbyr offentlig å forhåne en fremmed stats flagg eller riksvåpen, enten det skjer i ord eller handling. Det finnes enkelte eksempler på at bestemmelsen er benyttet i praksis. Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag om å ikke videreføre straffeloven 1902 § 95 første ledd.

Etter en lovendring i 2005 er straffeansvaret for fremsettelse av hatefulle ytringer regulert i straffeloven § 135 a.

Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag om å videreføre straffeloven 1902 § 135 a. På bakgrunn av de nylige revisjonene av bestemmelsen, særlig i 2005, mener departementet at det ikke er behov for vesentlige realitetsendringer.

Straffeloven 1902 § 349 a rammer den som i ervervsmessig eller liknende virksomhet nekter en person varer eller tjenester på de vilkår som gjelder for andre. Bestemmelsen kom inn i straffeloven samtidig som § 135 a og med samme begrunnelse. Utvidelsen av vernet til også å omfatte homofile ble vedtatt i 1981, samtidig med den tilsvarende endringen i § 135 a.

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre straffeloven 1902 § 349 a og departementet slutter seg til kommisjonens forslag.

Departementet foreslår at personer med nedsatt funksjonsevne tas med i oppregningen av grupper som beskyttes av diskrimineringsbestemmelsen. Departementet legger særlig vekt på at det er et behov for å kunne straffe særlig alvorlige tilfeller av diskriminering overfor denne gruppen. Sivilrettslige sanksjoner som Syse-utvalget har foreslått vil i hovedsak være tilstrekkelige, og departementet legger til grunn at det kun er i mer graverende tilfeller at straffansvaret vil aktualiseres. Departementet legger også i denne sammenheng - som i forhold til hatefulle ytringer - vekt på at likebehandlings- og rettferdighetshensyn tilsier at personer med nedsatt funksjonsevne får et tilsvarende strafferettslig vern som de grupper som i dag omfattes av straffeloven 1902 § 349 a.

Departementet foreslår likevel at kriminaliseringen ikke skal omfatte diskriminering i form av manglende fysisk tilrettelegging. Det er vanskelig å overskue hvilke økonomiske konsekvenser en slik kriminalisering eventuelt ville innebære.

Straffeloven 1902 § 349 første ledd setter straff for falske alarmer dersom nærmere bestemte følger inntrer. Den straffbare handlingen består i et "ugrunnet rop om hjelp, misbruk av nødsignal eller liknende". For å kunne utløse straff må handlingen fremkalle skrekk blant et større antall mennesker eller sammenstimlinger, alternativt fremkalle utrykning av politi, brannvesen, ambulanse, lege eller væpnet makt.

Straffeloven 1902 § 349 annet ledd første alternativ setter straff for den som gir falske opplysninger som er "skikket" til å fremkalle frykt for noens liv eller helbred eller alminnelig forbitrelse eller fare for den alminnelige fred og orden. De falske opplysningene behøver ikke faktisk ha fremkalt noen virkning.

Straffelovkommisjonen foreslår i hovedsak å videreføre straffeloven 1902 § 349 første ledd og annet ledd første handlingsalternativ.

Departementet slutter seg i hovedsak til kommisjonens vurderinger og forslag. Forslaget har imidlertid fått en annen utforming enn dagens bestemmelse, og alternativet "uriktig melding" er føyd til i oppregningen av måtene bestemmelsen kan overtres på. I praksis brytes bestemmelsen oftest ved at misbruk av et av nødnumrene leder til utrykning av politi, ambulanse og/eller brannvesenet. Departementet mener også at utrykning som skjer etter anmodning fra hovedredningssentralen eller de lokale redningssentraler bør omfattes og særskilt inntas i bestemmelsen. De hensyn som bærer regelen står like sterkt i slike tilfeller. Redningssentralene selv foretar ikke utrykning, men vil på bakgrunn av nødanrop mv. anmode andre offentlige organer eller private organer samt frivillige om bistand.

Straffeloven 1902 § 352 første ledd første punktum rammer uforsiktig omgang med skytevåpen, sprengstoff mv. når omgangen er egnet til å volde fare for andres liv eller helbred. Strafferammen er bot eller fengsel inntil 3 måneder.

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre straffeloven 1902 § 352 første ledd første punktum, men kun alternativene om skytevåpen, ammunisjon eller sprengstoff.

Departementet slutter seg til kommisjonens vurderinger og forslag.

Etter lovforslaget er strafferammen bot eller fengsel inntil 1 år. Dette innebærer en oppjustering i forhold til dagens strafferamme. I de tilfellene hvor det er avfyrt skudd som har forvoldt en personskade, ligger den utmålte straffen i dag under 6 måneders fengsel. Departementet mener det likevel kan være grunn til å ha en strafferamme på 1 år, slik at straffutmålingen i nødvendig grad kan graderes.

Etter straffeloven 1902 § 352 a kan den som forsettlig eller grovt uaktsomt bærer kniv eller et lignende farlig redskap på offentlig sted, straffes. Bestemmelsen ble vedtatt i 1993. Bestemmelsen rammer ikke den som bærer kniv mv. i forbindelse med arbeid, friluftsliv eller et annet aktverdig formål. Etter en lovendring i 2002 er straffen bot eller fengsel inntil seks måneder, eller begge deler. Rettspraksis viser at tiltale for overtredelse av § 352 a normalt kun er ett av flere punkter i en tiltalebeslutning.

Straffelovkommisjonen foreslår i hovedsak å videreføre straffeloven 1902 § 352 a, men med enkelte endringer.

Departementet er enig med kommisjonen i at bestemmelsen i hovedsak bør videreføres. Departementet foreslår en strafferamme på "bot eller fengsel inntil 1 år". Det mest aktuelle er bot, men for de grovere tilfellene og ved gjentakelse vil det kunne være aktuelt med fengselsstraff. Lovforslaget innebærer mindre justeringer i forhold til de gjeldende strafferammene. Strafferammen på fengsel inntil ett år gjør det mulig å pågripe gjerningspersonen.

Lov 9. juni 1961 nr. 1 om skytevåpen og ammunisjon mv. (våpenloven) § 33 første ledd annet punktum annet alternativ setter straff med bot eller fengsel inntil to år for overtredelser av våpenlovens bestemmelser om ulovlig innføring, avhendelse, erverv eller besittelse av skytevåpen eller ammunisjon. Bestemmelsen ble vedtatt i 1998.

Straffelovkommisjonen fremhever at bestemmelsene i våpenloven § 33 første ledd annet punktum og annet ledd ligger nær opp til forbudet mot bæring av våpen på offentlig sted. Kommisjonen foreslår derfor å overføre dem til straffeloven.

Spørsmålet om straffeloven bør ta opp i seg strafftrusler om ulovlig befatning med skytevåpen, krever etter departementets syn en nærmere vurdering med utgangspunkt i retningslinjene i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004). Handlingenes alvorlighet tilsier at de bør stå i straffeloven. Ulovlig befatning med skytevåpen og sprengstoff/annet eksplosjonsfarlig stoff er særlig samfunnsskadelig. Lovbruddene vil normalt ikke være knyttet til utøvelse av næringsvirksomhet, og har ikke av den grunn noen nær tilknytning til spesiallovgivningen. Den saklige sammenhengen med reglene i § 188 (uforsiktig omgang med skytevåpen eller eksplosiver) og § 189 (ulovlig bevæpning på offentlig sted) støtter også en plassering i straffeloven. En slik løsning vil innebære at de grove overtredelsene vil reguleres i straffeloven, mens de mindre alvorlige (formalovertredelsene) blir stående i særlovgivningen. Departementet slutter seg etter dette til kommisjonens forslag, idet handlingenes alvorlighet og sammenhengen med lovforslaget §§ 188 og 189 bør veie tyngst. I de gjenstående straffebestemmelsene i særlovgivningen bør det vises til de strengere bestemmelsene i straffeloven. Bestemmelsene om straff for ulovlig befatning med skytevåpen, ammunisjon, sprengstoff eller annet eksplosjonsfarlig stoff foreslås etter dette overført til straffeloven.

Departementet er enig med kommisjonen i at det bør foretas en oppdeling i vanlig og grov overtredelse.

Departementet ser noe annerledes enn kommisjonen på hvilke strafferammer bestemmelsene om ulovlig befatning med skytevåpen mv. bør ha. I forslaget til § 190 foreslår departementet en strafferamme på bot eller fengsel inntil to år. Dette er en direkte videreføring av strafferammen i våpenloven § 33 første ledd annet punktum. I forhold til sprengstoff eller annet eksplosjonsfarlig stoff innebærer lovforslaget en betydelig straffskjerpelse. Departementet ser ingen grunn til at slike tilfeller bør vurderes mildere, og sammenhengen i regelverket tilsier en felles strafferamme.

I forslaget til § 191 (grov ulovlig befatning med skytevåpen mv.) mener departementet at strafferammen bør være bot eller fengsel inntil seks år.

Straffeloven 1902 § 151 b rammer den som volder omfattende forstyrrelse i samfunnslivet ved å skade, ødelegge eller sette ut av virksomhet informasjonssamling eller nærmere oppregnede anlegg - for energiforsyning, elektronisk kommunikasjon etc. Regelen kom inn i straffeloven ved endringslov i 1987 som ledd i lovendringene om datakriminalitet.

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre straffeloven 1902 § 151 b første ledd.

Departementet er enig med kommisjonen i at bestemmelsen bør videreføres. Begrunnelsen for regelen står like sterkt i dag som da den ble innført i 1987. Infrastrukturen i samfunnet er sårbar, og det vil kunne få fatale konsekvenser om ulike anlegg eller informasjonssamlinger blir utsatt for skade, ødeleggelse eller settes ut av virksomhet. Det er de mest alvorlige handlingene - forstyrrelsene av infrastrukturen - som her er ment omfattet. Mindre alvorlige forstyrrelser av infrastrukturen vil bli rammet av bestemmelsene om skadeverk eller andre spesialbestemmelser.

Departementet er enig med kommisjonen i at forbundsbestemmelsen i straffeloven 1902 § 159 bør videreføres. Kravet om hensikt bør utgå. Som kommisjonen foreslår departementet at strafferammen settes til fengsel inntil 6 år.

Straffeloven 1902 § 150 første ledd bokstav e rammer det å skape en fare for ulykke ved å forstyrre den sikre drift av skip, jernbane, luftfartøy eller innretninger eller anlegg på kontinentalsokkelen.

Straffelovkommisjonen foreslår i hovedsak å videreføre straffeloven 1902 § 150 første ledd bokstav e også for jernbane.

Departementet er enig med kommisjonen i at bestemmelsen bør videreføres hva gjelder forstyrrelse av den sikre drift ved jernbane. Folkerettslig påhviler det ingen forpliktelse på Norge, men kriminaliseringsprinsippene taler med tyngde for å videreføre denne bestemmelsen. Departementet foreslår videre at bestemmelsen også omfatter forstyrrelse av den sikre drift ved buss. Skadepotensialet er her ofte av en tilsvarende karakter som for jernbanedrift, og en slik nykriminalisering har gode grunner for seg. Departementet er videre enig med kommisjonen i at strafferammen på fengsel inntil 6 år bør videreføres.

Straffeloven 1902 § 143 rammer ulike former for likskjending: Mishandling av lik, uberettiget fjerning av et lik som er i en annens varetekt og uhjemlet oppgraving eller bortføring av et begravd lik.

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre straffeloven 1902 § 143.

Departementet viser til at bestemmelsen først og fremst tjener til å verne vår felles interesse i at døde personer behandles med verdighet og respekt. Departementet har etter en samlet vurdering blitt stående ved å la bestemmelsen bli stående i kapitlet om vern av offentlig ro, orden og sikkerhet. Dette kan forsvares med at det får bedre frem at bestemmelsen også tjener til å verne gravfreden.

Departementet mener den gjeldende strafferammen på fengsel inntil to år bør videreføres.

Straffeloven 1902 § 139 rammer den som unnlater å forsøke å hindre nærmere spesifiserte, alvorlige straffbare handlinger eller følgene av dem. Avvergingshandlingen går primært ut på å gi "betimelig anmeldelse for vedkommende myndighet", eller på annen måte søke å avverge den straffbare handlingen eller dens følger. Den prinsipale plikten er å hindre at den straffbare handlingen blir utført.

Straffelovkommisjonen foreslår i hovedsak å videreføre § 139 første og annet ledd.

Bestemmelsen markerer en grunnleggende samfunnsplikt, og er spesielt viktig for å hindre brudd på taushetpliktsreglene. Departementet slutter seg derfor i utgangspunktet til kommisjonens forslag, også når det gjelder hvilke straffbare handlinger som det skal være en straffsanksjonert plikt å avverge. Departementet går inn for at plikten skal inntre dersom den som eventuelt skal pålegges å avverge en handling ser det som sikkert eller mest sannsynlig at den straffbare handlingen vil bli begått. Kjernen i avvergingsplikten bør være en plikt til å hindre alvorlige forbrytelser mot rikets indre og ytre sikkerhet, store skadeforvoldelser, terrorhandlinger, grove seksuallovbrudd og grove legemskrenkelser.

Straffeloven 1902 § 340 rammer den som etter å ha funnet et bortkommet eller forlatt barn eller tatt til seg et barn som er gått vill, unnlater snarest mulig å melde fra om det til barnets foresatte eller politiet.

Straffelovkommisjonen foreslår at bestemmelsen ikke videreføres. Det vises til at straffebudet er lite kjent og at det derfor neppe har hatt betydning for at folk i slike tilfeller opptrer i overensstemmelse med den normen som forventes. Det anføres at straffebehovet ved unnlatt melding neppe er påtrengende, samt at det vises til at dersom barnet over tid holdes borte fra foreldrene vil strengere straffebestemmelser kunne ramme forholdet (unndragelse fra omsorg eller frihetsberøvelse).

Departementet mener at bestemmelsen gir uttrykk for en grunnleggende samfunnsplikt, og at straffansvaret på dette området bør videreføres - selv om straffansvar også i fremtiden antagelig sjelden vil aktualiseres. Andre sanksjoner enn straff er lite aktuelt, selv om et erstatningsansvar i enkelte tilfeller kan komme på tale. Generelt er det et behov for å styrke barns strafferettslige vern, og forslaget om å videreføre straffeloven 1902 § 340 må ses i et slikt perspektiv.

Straffeloven 1902 § 162 c ble innført ved lov i 2003 som et ledd i skjerpelsen av det strafferettslige vernet mot organisert kriminalitet. Paragrafen rammer den som inngår forbund om å begå alvorlige straffbare handlinger som ledd i organisert kriminalitet. Den er et unntak fra hovedregelen i norsk rett om at forberedelseshandlinger ikke er straffbare. Bestemmelsen gjennomfører FNs konvensjon 15. november 2000 mot grenseoverskridende organisert kriminalitet.

Ettersom bestemmelsen gjennomfører folkerettslige forpliktelser og det fortsatt er behov for å bekjempe organisert kriminalitet, går departementet inn for å videreføre bestemmelsen i straffeloven 2005. Bestemmelsen er relativ ny, og departementet ser ikke behov for å foreslå realitetsendringer. Formålet med den er å hindre at organisert kriminalitet blir planlagt og gjennomført, og den passer naturlig inn i et kapittel til vern om offentlig ro, orden og sikkerhet.

Selv om lovforslaget kapittel 20 viderefører mange av bestemmelsene i straffeloven 1902 kapittel 13 og 35, er det en rekke av bestemmelsene i disse to kapitlene som ikke foreslås videreført.

I proposisjonen gjennomgås bestemmelsene i straffeloven 1902 kapittel 13 og 35 som departementet foreslår at skal oppheves. Det vises til proposisjonen på dette punkt.

Komiteen viser til at bestemmelsene i kapitlet verner ulike interesser, men favner overtredelser som har det til felles at de er av ordensmessig art.

Komiteen viser til at flere av bestemmelsene under dette kapitlet berører grenseoppgangen mot ytringsfriheten. Komiteen viser i den forbindelse til revisjonen av Grunnloven § 100 som åpner for at rasistiske ytringer kan straffes i større utstrekning enn før, jf. St.meld. nr. 26 (2003-2004). Ytterligere realitetsendringer knyttet til dette må derfor vurderes først dersom det viser seg at denne endringen ikke gir det ønskede utslag i rettspraksis.

Når det gjelder virkeområdet for § 185 om hatefulle ytringer, mener komiteen det er viktig å ta som utgangspunkt at et vern for alle i realiteten lett blir et vern for ingen. Komiteen er likevel tilfreds med at Regjeringen foreslår at personer med nedsatt funksjonsevne gis et strafferettslig vern mot hatefulle ytringer og også at de tas med i oppregningen av grupper som beskyttes av diskrimineringsbestemmelsen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, understreker at de nye straffebestemmelsene klart skal signalisere at samfunnet ikke tolerer vold og diskriminering på bakgrunn av fordommer og hat. På denne bakgrunnen ber flertallet Regjeringen følge utviklingen nøye, og vurdere å utvide vernet i §§ 185 og 186 til å omfatte nye grupper dersom et slikt behov skulle oppstå.

Komiteen viser til at tilfellene som omfattes av bestemmelsen om oppfordring om å iverksette straffbare handlinger, ofte vil dekkes av reglene om medvirkning. Komiteen er likevel tilfreds med at bestemmelsen foreslås opprettholdt, både fordi ikke alle tilfeller vil omfattes av medvirkningsbestemmelsene, men også fordi en avkriminalisering vil gi et uheldig signal om at samfunnet aksepterer oppfordring til konkrete straffbare handlinger.

Komiteen finner at dagens straffebestemmelse som rammer det å forhåne en fremmed stats flagg eller riksvåpen, representerer en unødvendig innskrenking av ytringsfriheten. I tråd med anbefaling fra Ytringsfrihetskommisjonen foreslår Regjeringen at bestemmelsen oppheves. Det må imidlertid presiseres at for eksempel brenning av flagg som eies av andre enn en selv, fortsatt vil kunne straffes som skadeverk og at det faktum at det dreier seg om et flagg kan være en skjerpende omstendighet.

Komiteen viser til forslaget om straffansvar for deltakelse i opptøyer. Mens det tidligere var nok å være tilstede under opptøyene for å omfattes av straffebudet, legges det nå opp til at en må ha vært en deltaker. Komiteen opplever en slik innsnevring av bestemmelsens ordlyd som rimelig. Komiteen slutter seg også til forslaget om ikke å videreføre bestemmelsen om at en ren deltakelse i opptøyene skal straffes strengere fordi andre begår straffbare handlinger under opptøyene. Det er imidlertid rimelig at et slikt særlig ansvarsgrunnlag opprettholdes for opptøyenes ledere og organisatorer.

Komiteen viser til at § 161 i straffeloven 1902 som retter seg mot den som anskaffer våpen for å begå en forbrytelse, ikke foreslås videreført. Dette begrunnes dels med at disse tilfellene etter omstendighetene vil kunne bli straffet som straffbart forsøk, dels med at bestemmelsen byr på rettssikkerhetsmessige betenkeligheter, ved at det sentrale vurderingstemaet er hva gjerningspersonen subjektivt har tenkt, ikke hva han konkret har gjort. Nye endringer i straffeprosessloven og politiloven om inngripende etterforskningsmetoder, bidrar til at det heller ikke er sterke argumenter for å opprettholde bestemmelsen for å kunne legge til rette for tidlig metodebruk for å hindre alvorlige forbrytelser.

Komiteen er tilfreds med at Regjeringen legger opp til straffskjerpelse både for ulovlig befatning med sprengstoff eller annet eksplosjonsfarlig stoff og for ulovlig befatning med skytevåpen og ammunisjon. Komiteen slutter opp om signalet om at det bør foretas en viss skjerping i det alminnelige straffutmålingsnivået i slike tilfeller.

Komiteen er tilfreds med at Regjeringen foreslår å videreføre bestemmelsen om plikt til å varsle om funn av bortkomne barn. Bestemmelsen gir uttrykk for en grunnleggende samfunnsplikt og det ville gitt et uheldig signal å oppheve bestemmelsen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener den omfattende hverdagskriminaliteten og mengden ordensforstyrrelser gjør at man bør vurdere å utvide politiets adgang til pågripelser til også å gjelde for mindre alvorlige forbrytelser. Disse medlemmer er av den oppfatning at det vil være vel så korrekt å senke terskelen for pågripelser, i stedet for i stadig større grad å tilpasse straffebud en strafferamme slik at politiet kan pågripe.

Disse medlemmer viser også til tidligere forslag fra Fremskrittspartiet om å øke bruken av forenklede forelegg i forhold til mindre alvorlige forhold som mindre tyveri og ordensforstyrrelser mv. Alternativet i dag er for ofte at man ikke får noen reaksjon for slike forhold da politiet i en trang økonomisk hverdag ikke ser seg tjent med å utferdige bøtestraff. Dette er en uheldig utvikling.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen vurdere å senke terskelen for politiets adgang til å pågripe personer for lovbrudd i forbindelse med ny spesiell straffelov."

"§ 151 skal lyde:

§ 151 Stemmekjøp og utilbørlig stemmepåvirking

Med bot eller fengsel inntil 6 år straffes den som ved et offentlig valg

  • a) ved trussel eller andre ulovlige midler søker å påvirke noens avgivelse av stemme,

  • b) ved å gi et gode eller inngå avtale om det søker å oppnå at noen forplikter seg til å stemme på en bestemt måte eller unnlate å stemme,

  • c) opptrer slik at noen utilsiktet unnlater å stemme, eller stemmer annerledes enn tilsiktet.

Med offentlig valg menes folkeavstemning, valg etter lov 28. juni 2002 nr. 57 om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer og valg etter lov 12. juni 1987 nr. 56 om Sametinget og andre samiske rettsforhold kapittel 2."

"§ 189 skal lyde:

§ 189 Ulovlig bevæpning på offentlig sted

Med bot eller fengsel inntil 6 år straffes den som på et offentlig sted forsettlig eller grovt uaktsomt har med

  • a) skytevåpen,

  • b) luft- og fjærvåpen,

  • c) våpenetterligninger som lett kan forveksles med skytevåpen, eller

  • d) skytevåpen som etter våpenloven 9. juni 1961 nr. 1 § 1 annet ledd er gjort varig ubrukbart.

På samme måte straffes den som på et offentlig sted bærer kniv eller lignende skarpt redskap som er egnet til å påføre noen en legemskrenkelse.

Forbudet i første og annet ledd gjelder ikke skytevåpen, kniv eller annet redskap som brukes til, bæres eller medbringes i forbindelse med arbeid, friluftsliv eller et annet aktverdig formål."

Disse medlemmer mener bestemmelsen om likskjending handler om respekt for avdøde personer. Disse medlemmer viser til at man i mange tilfeller har sett skjending av graver ved velting av gravstøtter og skjending av gravplasser. Disse medlemmer mener man bør vurdere å styrke respekten for avdøde ved at man inntar også velting av gravstøtter og skjending av gravplasser i bestemmelsen om liksjending.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forlag:

"Stortinget ber Regjeringen styrke respekten for avdøde ved at det i bestemmelsen om likskjending i straffeloven også inntas at velting av gravstøtter og skjending av gravplasser likestilles med likskjending."

Forrige kapittelNeste kapittel