Vedlegg 1: Brev fra Nærings- og handelsdepartementetv/statsråden til næringskomiteen, datert 2. november 2007
Jeg viser til brev av 01.11.07 fra Næringskomiteen med spørsmål knyttet til ot.prp. nr. 69 (2006-2007).
Hvilke oversikter og rapporteringsrutiner forholder Nærings- og handelsdepartementet seg til i forhold til økonomisk kriminalitet, voldsepisoder, ulykker og brudd på alkohollov og arbeidsmiljølov i serveringsbransjen?
Det er ingen rapporteringsordning til Nærings- og handelsdepartementet på disse områdene. Det er heller ikke lovpålagte rutinemessige rapporteringspålegg om dette i kommunal sektor. Bevillingsordningen forvaltes av kommunene som behandler den enkelte søknad. Kommunen gir bevilling og kan trekke tilbake bevillingen hvis vilkårene ikke lenger er oppfylt. Kommunen skal i den enkelte sak innhente politiets uttalelse og kan også innhente uttalelse fra annen offentlig myndighet. Det er opp til kommunene å etablere samarbeidsrutiner med aktuelle myndigheter for å sikre nødvendig informasjon ved behandlingen av saker etter serveringsloven.
Problemene omkring kriminalitet i serveringsbransjen ble nøye vurdert i forkant av Ot. prp. nr. 55 (1996-97) om lov om serveringsvirksomhet og er referert i proposisjonen. Slik det vurderes av departementet er kriminalitet i bransjen fortsatt et betydelig problem. Jeg viser bl. a. til uttalelse fra Oslo politidistrikt til departementet, se omtale i Ot. pr. nr. 69 kapittel 3.6 Status i bransjen.
Trondheim kommune har i sin høringsuttalelse foreslått at det innføres unntak for bevillingsplikt etter serveringsloven for steder som søker bevilling etter alkoholloven. Kan departementet klargjøre eventuelle konsekvenser av en slik ordning?
Innledningsvis vil jeg understreke at alkoholloven og serveringsloven har ulikt formål hvilket gjenspeiler seg i forvaltningen av lovene. Alkohollovens formål er å begrense skader som alkoholbruk kan innebære. Serveringslovens formål er å sikre forsvarlig drift av serveringssteder, bidra til stabile og forutsigbare rammevilkår samt hindre illojal konkurranse. Bevillingene etter de respektive lovene vil bli vurdert i forhold til lovenes formål. Det kan derfor gi et annet resultat å vurdere søkers vandel i forhold til alkohollovens formål (alkoholens skadevirkninger) enn i forhold til serveringslovens formål. Hvis f. eks bruk av ulovlig arbeidskraft ikke har relevans i forhold til å begrense skadevirkningene av alkohol, vil denne overtredelsen ikke vektlegges i vurderingen av om skjenkebevilling skal innvilges. Dette har derimot betydning ved vurderingen etter serveringsloven for om serveringsbevilling skal gis. Det vil derfor i prinsippet kunne bli gitt skjenkebevilling på et grunnlag som ikke ville åpnet for tildeling av serveringsbevilling.
Med utgangspunkt i forslaget til Trondheim kommune ville den som har fått serveringsbevilling gjennom en skjenkebevilling, ikke være vandelsprøvet etter et så vidt spekter av lover som i serveringsloven. Serveringsbevilling vurderes i forhold til straffelovgivning, skatte- avgiftslovgiving, regnskapslovgivning, lov om forbud mot diskriminering på grunnlag av etnisitet, religion mv og annen lovgivning som er uforenlig med drift av serveringssted. I medhold av alkoholloven vurderes lovgivning som henger sammen med alkohollovens formål samt skatt- og avgifts- og regnskapslovgivningen.
En annen konsekvens av forslaget er at virksomheter som driver servering vil få ulike regler for tilbakekall og opphør av virksomheten. Skjenkebevillingen er begrenset i tid til kommunestyreperioden, dvs. fire år, mens serveringsbevillingen beholdes inntil innehaver mister den fordi vilkårene ikke lenger er oppfylt. Serveringsloven legger til rette for et langsiktig perspektiv for de seriøse aktørene i bransjen. Vandelskravet i alkoholloven er i enkelte henseender strengere enn i serveringsloven, og en skjenkebevilling kan i tillegg trekkes tilbake på et noe annet grunnlag, f. eks ved overskjenking. Fordi alkoholloven har en lavere bevismessig terskel enn serveringsloven, vil også de virksomhetene som har skjenkebevilling lettere kunne bli fratatt retten til å drive. Den som ville fått serveringsbevilling i kraft av å ha skjenkebevilling ville i så fall miste næringsgrunnlaget hvis skjenkebevillingen falt bort (for eksempel som følge av overskjenking). Dagens system med to bevillinger åpner for at virksomheten drives videre etter serveringsloven selv om skjenkebevillingen trekkes tilbake. Dette kan bidra til å sikre arbeidsplassene og virksomheten for øvrig i de tilfellene der det ikke er grunnlag for å trekke tilbake serveringsbevillingen.
Meldeplikt og informasjonstilgang fra andre offentlige organer er forskjellig regulert etter de to lovene. Etter alkoholloven skal det bare innhentes informasjon fra sosialtjenesten og politiet, og det kan hentes informasjon fra skatte- og avgiftsmyndighetene. Etter serveringsloven kan det også innhentes informasjon fra annen offentlig myndighet for å belyse forhold som er relevante for serveringsloven. Også her vil vi kunne få et system som vil kunne åpne for bevilling uten at det innhentes relevant informasjon for å ivareta serveringslovens formål.
"Automatisk" serveringsbevilling gjennom skjenkebevillingen vil også unnta styrerne i virksomheten fra kravet til etablererprøve. Det må i dag avlegges en prøve i forhold til både alkohollov og serveringslov. Prøvene er såvidt forskjellige at vi ikke har funnet å kunne slå dem sammen. Etablererprøven sikrer at styrer har nødvendig kunnskap om lovlig drift av virksomheten, herunder kunnskap om arbeidskontrakter, mva osv. Etablererprøven anses å være velegnet til å fremme seriøsitet i bransjen, og det er derfor ikke foreslått endringer av den. Hvis det åpnes for å "konvertere" skjenkebevilling til serveringsbevilling, faller etablererprøven bort. Mange vil da velge å søke om skjenkebevilling for å slippe etablererprøven.
Avslutningsvis vil jeg bemerke at serverings- og alkoholloven gjennom forslaget i Ot. prp. nr. 69 er harmonisert så langt det nå har vært mulig. Bevillingene gis som regel av samme kontor i kommunen, og det er således lagt til rette for en rasjonell behandling av søknader etter de to lovene.