Lov om eigedomsskatt til kommunane 6. juni 1975 nr.
29 (eigedomsskattelova) § 8 første ledd
fastsetter at "Eigedomsskatten skal reknast ut etter verdet (taksten)
som eigedomen vert sett i ved likninga året før
skatteåret." Med unntak for anlegg for produksjon av elektrisk
kraft, er bestemmelsen ikke satt i kraft, jf. eigedomsskattelova § 33.
Av sistnevnte bestemmelse framgår det at reglene om fastsettelse
av grunnlaget for eiendomsskatten i skattelov for byene av 18. august
1911 (byskatteloven) fortsatt skal gjelde inntil eigedomsskattelova § 8
første ledd trer generelt i kraft. Dette innebærer
at kommunene selv må forestå og bekoste taksering
av eiendom som skal være gjenstand for eiendomsskatt.
Byskatteloven § 4 gir anvisning på to
alternative framgangsmåter ved takseringen for eiendomsskatteformål.
I henhold til første ledd kan takseringen foretas av "særskilt
oppnevnte takstmenn". Etter alternativet i bestemmelsens annet ledd
kan kommunen gjøre bruk av "en sakkyndig nemnd til å ansette
skatteverdien på grunnlag av forslag fra ansatte besiktelsesmenn".
Dersom kommunen ønsker å benytte dette alternativet
kreves det samtykke fra Finansdepartementet. Vilkåret om
departementets samtykke har mistet sin betydning og foreslås
opphevet.
Den alternative takseringsmåten kom inn i byskatteloven
ved endringslov 17. juni 1966 nr. 26. Bakgrunnen for lovendringen
var en henstilling fra Oslo kommune om en enklere framgangsmåte
ved takseringen. Kommunen viste til det store antallet eiendommer
i Oslo kommune og problemer med å oppnå en ensartet
taksering. Finansdepartementet sa seg enig i at den dagjeldende
takseringsordningen kunne være vanskelig å praktisere
tilfredsstillende i store byer. Videre viste departementet til at
reglene om eiendomsskatt var til vurdering, men at det for Oslos
vedkommende var behov for snarlig avklaring av hensyn til forestående
nytaksering. På denne bakgrunn ble det fremmet forslag
om en alternativ framgangsmåte for takseringen som kommunene
kunne anvende "Når særlige grunner foreligger",
og med Finansdepartementets samtykke, jf. Ot.prp. nr. 44 (1965-1966).
Det ble også uttalt at nyordningen senere ville bli vurdert
og eventuelt revidert i lys av pågående arbeid
med revisjon av skattelovgivningen. Finanskomiteen hadde ikke merknader
til forslaget i Innst. O. nr. XIV (1965-1966).
Det ble ikke i proposisjonen gitt noen nærmere begrunnelse
for vilkåret om at det må foreligge "særlige
grunner". Heller ikke med hensyn til kravet om Finansdepartementets
samtykke for å kunne velge den alternative framgangsmåten
ved takseringen ble det gitt noen begrunnelse.
I takt med at kommunene både har fått større
administrasjon og kompetanse har behovet for en ordning med sentral
godkjennelse på dette området avtatt. Videre har
de fleste kommuner fått en økt eiendomsmasse.
I tillegg kommer at det bør være opp til den enkelte
kommune å avgjøre hvilken framgangsmåte
som er mest hensiktsmessig i det enkelte tilfelle. Finansdepartementet
har i over 10 år praktisert ordningen slik at det er gitt
samtykke uten noen nærmere prøving.
Med virkning fra og med skatteåret 2007 er eigedomsskattelova
endret slik at det nå er anledning til å skrive
ut eiendomsskatt i hele kommunen. Dersom kommunene velger dette
alternativet vil det være behov for å taksere
flere eiendommer enn tidligere, noe som kan begrunne valg av taksering
ved bruk av nemnder. En opphevelse av kravet om departementets samtykke
harmonerer også med at eiendomsskatten er en rent kommunal
skatt.
På bakgrunn av det ovenstående finner departementet
ikke lenger grunn til å kreve at det må innhentes
samtykke for å velge den alternative takseringsmåten.
Byskatteloven ble opphevet fra 1. januar 1976. Det følger
av eigedomsskattelova § 33 annet ledd at reglene
i byskatteloven § 4 annet ledd gjelder "slik dei
lyder 31 desember 1975". Fordi byskatteloven er opphevet
og samtykkekravet var inntatt i byskatteloven § 4
annet ledd den 31. desember 1975, velger departementet
lovteknisk å fjerne samtykkekravet gjennom endring i eigedomsskattelova.
Videre følger det av byskatteloven § 4
annet ledd, siste punktum at departementet "i disse tilfellene også kan
samtykke i at alminnelig revisjon av ansettelsene foregår
oftere enn hvert tiende år." Med opphevelsen av kravet
om samtykke til taksering ved bruk av nemnd forsvinner koblingen
mellom disse bestemmelsene. Departementet legger til grunn at kommunene
allerede har hjemmel til å foreta framskutt taksering uavhengig
av takseringsmåte dersom det foreligger "særegne
forhold", jf. byskatteloven § 4 første
ledd, første punktum. På denne bakgrunn fremmer
departementet forslag om at byskatteloven § 4
annet ledd, siste punktum ikke skal gjelde.
Det vises til foreslåtte endringer i eigedomsskattelova § 33.
Lovendringen er av teknisk karakter, og gjør det enklere
for kommunene å velge hvilken takseringsmåte de
vil benytte. Forslaget har ikke provenyvirkning. Departementet foreslår
at endringene trer i kraft straks.
Departementet har mottatt en henvendelse fra Oljeindustriens
landsforening, der departementet blir oppfordret til å ta
initiativ til å vurdere og avklare eigedomsskattelovas
virkeområde i sjøterritoriet. Oppfordringen blir
begrunnet med uheldige og utilsiktede skattemessige konsekvenser
for oljenæringen, som en følge av at kommuner
ilegger eiendomsskatt på offshore-installasjoner helt ut
til territorialgrensen etter at denne ble utvidet fra 4 til 12 nautiske
mil i 2003.
I tillegg til ovennevnte problemstilling knyttet til oljenæringen,
kan det generelt vises til en utvikling med økende bruk
av sjøterritoriet. Blant annet har havbruksnæringen økt
i omfang, og dette er en næring som i stor utstrekning
er basert på bruk av sjøarealet. Det er også blitt
etablert flere vindmølleparker i sjøområdet,
og det foreligger konkrete planer om etablering av nye.
Denne utviklingen har medført større oppmerksomhet
omkring hvor langt ut i sjøterritoriet kommunenes adgang
til å skrive ut eiendomsskatt strekker seg. Eigedomsskattelova
gir ingen klar avgrensning. Det er i rettspraksis lagt til grunn
at virkeområdet i hvert fall strekker seg ut til grunnlinjene.
Spørsmålet må anses uavklart, og departementet
antar at praktiseringen av eiendomsskatt i sjøområdet
varierer fra kommune til kommune. Det er også uavklart
hvilke objekter som omfattes i sjøområdet.
Departementet vil også vurdere kommunenes adgang til å kreve
betaling for bruk av areal i kystsonen. Det er flere spørsmål
som må utredes nærmere, bl.a. om det kan defineres
og avgrenses et hensiktsmessig beregningsgrunnlag for bruk av kystareal,
noe som må ses i sammenheng med andre offentlige skatter
og gebyrer for næringsvirksomhet som er lokalisert i kystområdet,
herunder eiendomsskatt.
Departementet vil vurdere mulige endringer og avklaringer i eigedomsskattelova
samtidig med vurderingen av kommunenes adgang til å kreve
betaling for bruk av areal i kystsonen, og vil komme tilbake med
eventuelle endringsforslag på et senere tidspunkt.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endring i eigedomsskattelova § 33
og tar omtalen i Ot.prp. nr. 1 (2007-2008) pkt. 26.2 om eigedomsskattelova
sitt virkeområde i sjøterritoriet til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
på eiendomsskatten som en uheldig dobbelbeskatning og ønsker
på sikt å fjerne den. Disse medlemmer viser
også til Representantforslag om lov om opphevelse av lov
6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane (Dokument nr.
8:50 (2006-2007) som disse medlemmer fremmet i Stortinget
våren 2007.