3. Soningskøstatus, prognoser og tiltak
Den langsiktige prognosen fra Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS) indikerer at fengselsplassbehovet øker markant i årene frem til 2012. Dette skyldes at det de tre siste årene har vært et svært høyt antall utmålte fengselsdøgn. Departementet understreker at det knytter seg usikkerhet til beregningene av prognosene.
Departementet redegjør i proposisjonen for tiltakene i høringsnotatet som er knyttet til sonings- og varetektsplasser, og for de strukturelle tiltakene.
Justisdepartementet gjør i høringsnotatet det klart at kriminalomsorgen har nådd grensen for hvor mange fengselsdommer som kan gjennomføres innenfor dagens ressursrammer. Fengslene har de siste årene hatt en gjennomgående høy kapasitetsutnyttelse. Kapasitetsutnyttelsen har ligget høyt over det forventede målkravet fra departementet på 94 pst.
Det sterke presset på fengselsplasser gjør at Justisdepartementet løpende utreder ulike alternativer for å øke plasskapasiteten i de områdene der behovet er størst. I høringsnotatet fremgår det at utfordringene er størst i vest og i østlandsområdet. Det er derfor vedtatt å tilføre disse områdene økt fengselskapasitet ved å etablere 150 midlertidige plasser i Bergen (Bjørgvin fengsel) og Nord-Odal (Bruvoll fengsel). Justisdepartementet planlegger dessuten ytterligere utvidelser, men frem til Halden fengsel i 2009 er ferdig vil det ikke bli bygget nye, større fengsler.
Justisdepartementets forslag om å øke plasskapasiteten i fengslene har bred støtte, og departementet vil arbeide videre med å utrede ulike alternativer som kan øke sonings- og varetektskapasiteten. Forslaget om å utvide satsingen på vedlikehold får gjennomgående bred støtte av høringsinstansene, og departementet fastholder derfor forslaget.
I tillegg til å etablere flere fengselsplasser, vurderer Justisdepartementet i høringsnotatet strukturelle grep for å redusere soningskøen, redusere presset på varetektsplasser og etablere varige tiltak som gjør det mulig å reagere raskt og begrense risikoen for ny soningskø.
Etter gjeldende rett er det politiet som har ansvaret for å sette i verk fullbyrdingen av straff og andre reaksjoner. Det er også politiet som i dag har ansvaret for å innkalle domfelte til soning.
Politiet fastsetter tilsigelsesfristen som er den tiden domfelte får til å innrette seg på å møte til soning. Tiden fra mottatt innkalling og frem til fremmøtetidspunktet varierer i dag mellom de ulike politidistriktene. I enkelte distrikter innkaller politiet domfelte med minimum 14 dagers varsel, mens i andre distrikter varsler politiet domfelte minimum 3-4 uker i forveien.
Departementet går inn for å standardisere tilsigelsesfristen og at fristen normalt settes til tre uker, men slik at fristen kan fravikes etter nærmere fastsatte kriterier. Dette kan i enkelte tilfeller føre til at tilsigelsesfristen også settes lavere enn tre uker slik enkelte politidistrikter praktiserer i dag, men ikke kortere enn 14 dager. For kriminalomsorgen vil en slik standardisering både ivareta hensyn til kriminalomsorgens behov for plassutnyttelse og domfeltes behov for å tilrettelegge soningen med tanke på blant annet arbeidsgiver og familie.
Ordningen med dublering er hjemlet i straffegjennomføringsloven hvor det blant annet heter at innsatte skal være i enerom om natten hvis ikke helsemessige forhold eller plassmangel er til hinder for det. I brev til kriminalomsorgsregionene i oktober 2002 besluttet Kriminalomsorgens sentrale forvaltning å utvide bruken av dublering i enmannsceller. Kriminalomsorgens sentrale forvaltning stilte som vilkår at dubleringen var sikkerhetsmessig og helsemessig forsvarlig.
Departementet foreslår å øke dublering i enmannsceller. Tiltaket forventes å tilsvare inntil 20 fengselsplasser. Departementet mener ordningen med dublering kan forsvares som et ekstraordinært og midlertidig tiltak i arbeidet med å avvikle soningskøen. Vilkåret er at dubleringen foregår i forsvarlige former innenfor de rammene Stortingets ombudsmann for forvaltningen trekker opp.
Stortinget vedtok i 2005 endringer i straffeloven som åpner for en treårig prøveordning med narkotikaprogram med domstolskontroll. Istedenfor å dømme rusmiddelmisbrukeren til fengsel, kan retten nå dømme rusmiddelmisbrukeren til betinget fengsel med vilkår om å gjennomgå et individuelt tilpasset rehabiliteringsopplegg. I første omgang skal programmet prøves ut i to bykommuner.
Flere grunner kan tale for å utvide narkotikaprogrammet til flere prøvesteder. Departementet mener imidlertid at det ikke er riktig å ta stilling til en slik utvidelse før erfaringsgrunnlaget er større. Prøveprosjektet legger opp til en forskningsbasert evaluering der både prosess- og resultatevaluering vektlegges. Evalueringen skal gi en anbefaling om programmet bør avsluttes etter tre år, eller om det bør videreføres. Etter en samlet vurdering går departementet inn for å avvente anbefalingene før ordningen med narkotikaprogram eventuelt utvides til nye prøvesteder.
Etter gjeldende rett kan kriminalomsorgen beslutte at domfelte helt eller delvis skal gjennomføre fengselsstraffen ved heldøgnsopphold i institusjon. Overføring etter § 12 kan skje på ethvert tidspunkt i straffegjennomføringen. Selv om hovedregelen er at straffen skal være påbegynt i fengsel, kan det gjøres unntak slik at hele straffen gjennomføres i institusjon. Det må foreligge tungtveiende grunner for dette.
Justisdepartementet mener at det vil være mulig å øke antallet døgn i § 12-institusjon med ca. 23 000 soningsdøgn eller 63 plasser. Forslaget om å øke antallet overføringer etter straffegjennomføringsloven § 12 har bred støtte, og Justisdepartementet ønsker derfor å utvide dette tiltaket. Det er etter departementets syn ikke behov for lovendring for å øke overføringer etter denne bestemmelsen.
Etter gjeldende rett er utgangspunktet at norske dommer sones i Norge. Det er imidlertid muligheter for å overføre soningen til et annet land.
Departementet vil arbeide for å videreutvikle det internasjonale avtaleverket om soningsoverføringer. Kriminalomsorgen vil samtidig intensivere arbeidet med soningsoverføring innenfor gjeldende regelverk. Videre satser departementet på å effektivisere mulighetene for soningsoverføring og har satt i gang et arbeid for å følge opp dette. Ett av virkemidlene er å etablere et tettere samarbeid med utlendingsmyndighetene.
Det følger av straffegjennomføringsloven at dersom "særlige grunner" taler for det, kan kriminalomsorgen løslate domfelte kort tid før løslatelse ellers skulle skjedd. Slik fremskutt løslatelse kan bare benyttes dersom øvrige vilkår for løslatelse på prøve er oppfylt. Det skal dermed ikke besluttes fremskutt løslatelse dersom omstendighetene etter en totalvurdering gjør det utilrådelig. Det skal særlig legges vekt på domfeltes atferd under gjennomføringen av straffen, og om det er grunn til å anta at domfelte vil begå nye straffbare handlinger i prøveperioden.
Det er argumenter som taler for å utvide adgangen til å fremskyte løslatelsen i den ekstraordinære situasjonen som foreligger med lang soningskø, men det er også tunge argumenter mot en slik ordning. Etter en samlet vurdering går departementet ikke inn for å utvide adgangen til å bruke fremskutt løslatelse på det nåværende tidspunkt.
Benådningsinstituttet er hjemlet i Grunnloven § 20 og er en sikkerhetsventil i det strafferettslige reaksjonssystemet. Terskelen for å få innvilget benådning ligger høyt. Benådningsvurderingen skal ikke være noen overprøving av domstolens avgjørelse. For å få benådning, må det foreligge ekstraordinære omstendigheter som har inntruffet etter domstidspunktet, eller særlige omstendigheter som retten ikke kjente til. Konsekvensen av benådning for fengselsstraff er normalt at den ubetingede delen av straffen omgjøres til betinget, med en prøvetid på to år.
I diskusjoner rundt nedbygging av soningskøen dukker det erfaringsmessig alltid opp spørsmål knyttet til benådning. Enkelte mener at benådning bør benyttes for å fjerne de eldste korte dommene fra soningskøen. Justisdepartementet har derfor gjennomgått de eldste dommene for å vise hvilken effekt en økt bruk av benådning kan gi. En gjennomgang per 21. november 2006 viser at 31 dommer på inntil 120 dager fremstår som aktuelle ved en eventuell utvidelse av benådningspraksis. Det er 40 domfelte som er aktuelle dersom domslengden økes til 6 måneder. Departementet vil også peke på at en midlertidig endring av praksis kan slå uheldig ut med tanke på likhetshensyn og da særlig i de periodene hvor tiltaket innføres og avvikles. På bakgrunn av dette går departementet ikke inn for å endre gjeldende benådningspraksis.
Når en fysisk person straffes med bot, skal det etter gjeldende rett samtidig utmåles en subsidiær fengselsstraff som den botlagte skal sone hvis boten ikke blir betalt.
Definisjonen på soningskø for subsidiær soning av bøter er den samme som for ubetinget fengselsstraff. Det vil si at rettskraftige dommer for subsidiær soning av bøter som ikke er iverksatt innen to måneder etter at de er mottatt av kriminalomsorgen, telles med i soningskøen. Subsidiær soning av bøter kan gjennomføres på to ulike måter, enten ved at domfelte soner straffen i sammenheng med annen ubetinget fengselsstraff, eller ved at domfelte blir innkalt til soning av den subsidiære straffen.
Departementet mener at all soning av bøter bør søkes gjennomført i fengsel med lavere sikkerhetsnivå. Bare unntaksvis skal kapasiteten i lukket fengsel brukes til subsidiær avsoning av bøter. Dette tiltaket vil innebære en tydelig reduksjon av presset på lukkede fengselsplasser, men kan medføre at køen for bøter stiger ytterligere fremover. Det antas imidlertid at etablering av midlertidige fengsler for avvikling av soningskøen for ubetinget fengselsstraff også kan medføre en økning i antallet bøtlagte som kalles inn til soning. Departementet mener forslaget vil bidra til reduksjon av presset på lukkede fengselsplasser.
Det er iverksatt en rekke midlertidige tiltak for å fjerne soningskøene. Departementet gjennomgår disse tiltakene i proposisjonen.
De midlertidige tiltakene gir en samlet effekt som tilsvarer ca. 518 fengselsplasser. I tillegg kommer at det er besluttet å utvide Bruvoll fengsel med ti midlertidige plasser og Ullersmo fengsel med ti plasser i 2007.
Justisdepartementet mener at de midlertidige og varige kapasitetsutvidende tiltak som nå er planlagt, sammen med de øvrige tiltak og lovendringer som foreslås, er tilstrekkelige til å fjerne soningskøene.
Når soningskøene er fjernet, vil Regjeringen normalisere straffegjennomføringen og driften i kriminalomsorgen. Dette innebærer at Justisdepartementet gradvis vil:
Fjerne ordningen med fremskutt løslatelse som soningskøtiltak.
Fjerne ordningen med dublering av enmannsceller.
Redusere kravet til kapasitetsutnyttelsen i fengslene til 90 pst.
Avvikle midlertidige fengselsplasser.
En nedtrapping av de midlertidige tiltakene må skje gradvis, slik at den reelle effekten blir synliggjort, og eventuelt at nye erstattende tiltak blir iverksatt. Dette medfører at noen av de midlertidige tiltakene bør fjernes før soningskøen er helt borte. Det er imidlertid sannsynlig at noen av de midlertidige tiltakene ikke kan avvikles før tidligst ved ferdigstillelsen av nytt fengsel i Halden i 2009.
Komiteen er samd i Regjeringa sitt klåre mål om å avvikle soningskøen, normalisere drifta i kriminalomsorga og auke kvaliteten på straffegjennomføringa. I denne ambisjonen ligg det planar om å redusere kapasitetsutnyttinga i fengsla frå dagens 96-98 pst. til 90 pst. og fjerne midlertidige tiltak som framskoten lauslating og dublering. Dette er viktige tiltak for å betra arbeidsmiljøet i kriminalomsorga og balansera forholdet mellom oppgåver og ressursar. Viss vi skal kunne nå denne målsetjinga, er det viktig å fokusera på tiltak som gir varige og fleksible løysingar på utfordringane i kriminalomsorga. Eit sentralt tiltak her er som nemnt bygging av fleire fengselsplassar. For å få nok fagpersonell så er det viktig og riktig med den auka innsatsen som er kommen på KRUS med to ekstra klasser i 2006 og ein ytterlegare auke med to ekstra klassar i 2007.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er samd med Regjeringa i at det ikkje er nok med ei einsidig utbygging av kapasitet gjennom fengselsplassar, men at det er naudsynt med fleksible løysingar der kriminalomsorga ved enkle grep kan justere produksjonskapasiteten i takt med behovet.
Fleirtalet meiner at vi oppnår fleksible løysingar i kriminalomsorga ved å etablera eller auke bruken av straffegjennomføringsformer som elektronisk kontroll, samfunnsstraff, § 12-soning og § 16-soning. Dette gjev moglegheit til å møta eventuelle svingingar i kapasitetsbehovet i framtida utan å måtte opprette eller eventuelt avvikle fengselsplassar.
Fleirtalet er glad for den auken i kapasitet som er igangsett og som er planlagde både av permanente og mellombelse tiltak. Det er og bra at det er sett i verk tiltak for å betra sikkerheita ved fleire fengsel, og at det er iverksett ekstraordinært vedlikehald ved Ullersmo fengsel. Tiltaka for å betra sikkerheita ved Hof og Ilseng medfører at fleire innsette kan kallast inn til direkte soning ved desse fengsla som begge er fengsel med legre tryggingsnivå (opne fengsel). Ein annan konsekvens er at færre innsette ved desse fengsla må overførast til anna fengsel med høgt tryggingsnivå (lukka fengsel) ved disiplinærbrot.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er enige i at det er viktig med fleksible løsninger i kriminalomsorgen for å kunne justere produksjonskapasiteten i takt med behovet. Disse medlemmer mener imidlertid at bygging av flere lukkede soningsplasser vil bidra betraktelig til en slik fleksibilitet da det er enklere, billigere og sikrere for samfunnet å innføre mildere regimer ved lukkede fengsler dersom det ikke lengre er behov for like mange lukkede plasser enn omvendt, dvs. å gjøre åpne plasser om til lukkede plasser. Dette vil også sikre behovet for varetektsplasser som kan være vanskelig å forutberegne. Disse medlemmer viser til at lukkede fengsler bygges på en helt annen måte enn åpne anstalter og at det i praksis vil være svært ressurs- og tidkrevende å omgjøre allerede åpne plasser til lukkede plasser.
Komiteen ser òg på det som fornuftig at normal tilsigelsesfrist vert sett til tre veker, men at det kan finne sted avvik etter nærmare reglar.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter i utgangspunktet Regjeringens forslag til frister når det gjelder innkalling. Disse medlemmer vil likevel oppfordre til at det ved fastsettelse av tilsigelsesfristen tas hensyn til personer som har ventet lenge på innkalling til soning, og der det kan ha stor betydning for vedkommendes familie- og arbeidsmessige situasjon at det gis nødvendig frist før soningen starter. Særlig i tilfeller der den dømte selv bidrar til å finne alternative soningsløsninger, bør kriminalomsorgen ta slike hensyn.
Komiteen er samd med Regjeringa i at vi skal avvente ei evaluering av prosjekta i Bergen og Oslo før ei eventuell utvida bruk av narkotikaprogram med domstolskontroll.
Komiteen viser til at regjeringen Bondevik II innførde ei prøveordning med inngåing av forpliktande avtale om soning i behandlingsinstitusjon for domfelte som hadde gjort seg skuldig i mindre brotsverk som vinningsbrotsverk m.m. og som var rusmiddelavhengige. Komiteen er nøgd med at Regjeringa følgjer opp dette viktige arbeidet for å gje rusmiddelavhengige ein ny sjanse til eit betre liv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre understreker at forutsetningen for dette har vært at de blir overført til den subsidiære straffen, ubetinget fengsel mv. ved brudd på denne avtalen om å la seg behandle.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er positive til Regjeringens forslag om å videreutvikle det internasjonale avtaleverket om soningsoverføringer. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at det er viktig at det etableres et tett samarbeid med utlendingsmyndighetene, politi og kriminalomsorgen.
Disse medlemmer mener derfor at Regjeringen ved behandling av ny utlendingslov bør vurdere å innføre samme praksis som i Sverige, der en får utvisningsvedtaket sammen med dommen.
Disse medlemmer er i tillegg bekymret over at ordninga med såkalt 7/12 soningstid fungerer dårlig.
Disse medlemmer mener arbeidet med å få flere overføringer av utenlandske innsatte til soning i hjemlandet må gis høyere prioritet fordi dette vil frigjøre særlig lukkede plasser som det er behov for.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser i denne sammenheng til at stortingsrepresentant Elisabeth Aspaker den 18. september 2006 stilte spørsmål til justisministeren om dette forholdet.
Disse medlemmer har merket seg justisministerens svar om at det var under etablering et prosjekt for å arbeide videre med spørsmål knyttet til overføring av domfelte med sikte på flere og mer effektive overføringsavtaler. Justisministeren uttalte videre:
"Regjeringen er åpen for å inngå flere bilaterale avtaler og særlig overfor stater hvor ratifikasjon av allerede eksisterende konvensjoner ikke er hensiktsmessig.
Vi ønsker også et mer forpliktende samarbeid med EU på dette området. Vi følger nøye utviklingen med hensyn til nye samarbeidsavtaler på dette feltet.
På denne bakgrunn vil kriminalomsorgen intensivere arbeidet med soningsoverføring innenfor gjeldende regelverk. Det er en målsetting at flere utenlandske innsatte kan overføres til fortsatt soning i hjemlandet og at dette kan skje på et tidlig tidspunkt i soningen."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har med bakgrunn i dette forventninger til at Regjeringen aktivt vil følge opp spørsmål vedrørende overføring av straffedømte i relevante internasjonale fora.
Komiteen er samd med Regjeringa i at vi ikkje skal utvide adgangen til bruk av framskoten lauslating.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, mener dette tiltaket bør fjernast når soningskøen er borte.
Komiteen er også oppteken av at det bør skje ei endring vedrørande bøtesoning. Komiteen er samd i at lukka fengselsplassar ikkje bør nyttast i slike høve, og ber og om at departementet kjem attende til Stortinget på eigna måte med ei utgreiing vedrørande bøtesoning der det subsidiert også kan vera samfunnsstraff og ikkje berre fengselsstraff.
Komiteen vil peike på at mangel på kapasitet forsterkar problemet med gjengangerkriminelle. I tillegg til soningskøproblematikken vil komiteen understreke at det er særs viktig å vidareutvikle kvaliteten i straffegjennomføringa. Vi må ha ein kriminalomsorg som til ei kvar tid kan ta seg av dei straffedømde. Innhaldet i soninga har betydning for om innsette får attendefall til kriminalitet eller ikkje. Komiteen er derfor svært nøgd med at alle fengsla med tre unnatak er på plass når det gjeld undervisning. Dei resterande tre fengsla vil vera på plass i løpet av 2007.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er bekymret for at det nå har kommet signaler om at arbeidet med individuelle planer ikke følges like godt opp i alle fengsler.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å evaluere hvorvidt ordningen med individuelle planer i soningen fungerer som forutsatt og fremlegge den evalueringen med eventuelle forslag til nødvendige tiltak for Stortinget senest høsten 2008."
Disse medlemmer mener det heller ikke er tilfredsstillende at Ila fengsel ikke har fått tilført nødvendige ressurser for å kunne gi alle forvaringsdømte tilbud om programmer, noe som kan være avgjørende i forhold til vellykket rehabilitering og endring av uønsket atferd, og da særlig for gruppen forvaringsdømte. Disse medlemmer er redd for at dersom det ikke bevilges nødvendige ressurser i forhold til slik programvirksomhet, kan innsatte i ytterste konsekvens bli løslatt uten at det er gjennomført forsvarlig rehabilitering.
Disse medlemmer ser likevel positivt på at soningskøen er på vei nedover, men setter spørsmålstegn ved at det satses så lite på lukkede soningsplasser sammenliknet med åpne soningsplasser. Disse medlemmer frykter dette kan føre til et uheldig press på de lukkede soningsplassene med det resultat at innsatte overføres for tidlig til åpne plasser som har andre rutiner for permisjoner, kontroll og dårligere forutsetninger for å forebygge rømninger. Disse medlemmer viser til at Regjeringen i denne sammenhengen har et ansvar for å ta tilstrekkelig hensyn til samfunnets øvrige sikkerhet.
Komiteens medlemmer fra Høyre er opptatt av at det skal være tilstrekkelig kvalitet i soningen for å bygge en best mulig plattform for et kriminalitetsfritt liv etter soning. Disse medlemmer viser videre til sine merknader til St.prp. nr. 1 (2006-2007) og til budsjettbehandlingen høsten 2006, der Høyre foreslo betydelig økte bevilgninger til undervisning i fengslene, uten at dette fikk støtte fra regjeringspartiene.
Disse medlemmer viser videre til at alle innsatte har krav på en individuell soningsplan for å bidra til bedre rehabilitering og mer systematisk oppfølging under soning.
Disse medlemmer er opptatt av at kriminalomsorgen lærer av de positive erfaringene etter et forsøk med mentorordning som sikrer den domfelte et fast holdepunkt og støtte i hverdagen under og i den avgjørende fasen etter løslatelse fra soning. Disse medlemmer vil understreke at økt bruk av samfunnsstraff krever økt innsats fra kriminalomsorgen i form av tettere oppfølging av den enkelte domfelte. Særlig når det gjelder de yngste lovbryterne er det viktig å ha en variert meny av tiltak som åpner for fleksible og best mulig tilpassede soningsforhold. Disse medlemmer viser også til at man i Danmark har innført ordninger der domfelte i passende alder og når det er forsvarlig kan sone deler av straffen som beboer i et frivillig studentkollektiv. Rekrutteringen til kollektivene skjer på frivillig basis og ved hjelp av økonomiske incentiver som redusert husleie mv. mot at disse studentene forplikter seg til å bidra aktivt til rehabiliteringen av og til at den domfelte kan bygge et nytt og sunnere nettverk for den som skal tilbake til samfunnet.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn slikt forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere etablering av et prøveprosjekt med frivillig studentkollektiv (jf. Danmark) som legger til rette for at bokollektivet blir arena for rehabilitering av lovbrytere i passende alder og som følger et utdanningstilbud på dagtid."
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det alt er nedsett eit utval som ser på problemstillinga med psykisk sjuke som gjer kriminelle handlingar, og vil avvente utvalet si utgreiing.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er videre bekymret for at psykiatriske sykehus som har overtatt omsorgen for psykisk syke som har begått alvorlig kriminalitet, i for liten grad legger vekt på hensynet til sikkerheten for samfunnet rundt når de legger sine daglige rutiner, innvilger permisjoner mv. Selv om pasientens beste skal ha hovedfokus under behandlingen, må det i all slik behandling og i vurderingen av permisjoner mv. også legges tilstrekkelig vekt på den handlingen som er begått og risikoen for at det kan skje igjen ved å gi for tidlig adgang til frigang uten ledsager.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser i denne sammenheng også til interpellasjon fremmet av representanten Elisabeth Aspaker fra Høyre den 25. april 2006 om tiltak for å ha et tilbud og/eller tilstrekkelig reaksjon overfor psykisk syke som begår mindre kriminalitet og som er for syke til å sone i fengsel, men for friske til å bli tvangsbehandlet i psykiatrien. Disse medlemmer vil påpeke at det rett forut for behandlingen av interpellasjonen ble nedsatt et utvalg som skulle se på problemstillingen og konkludere i 2008.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ser det som hensiktsmessig at det samtidig eller i forlengelsen av dette blir vurdert en modell der kriminalomsorgen, i de tilfellene hvor det er blitt begått alvorlig kriminelle handlinger, skal ha hovedansvaret for den ytre sikkerhet, innvilgelse av permisjoner mv. mens psykiatrien i slike tilfeller blir en mer integrert del av kriminalomsorgen med sin kunnskap og helhetlige behandlingsopplegg. Disse medlemmer mener dette vil være rolleavklarende fordi psykiatrien vil være fri i sin rolle som omsorgs- og behandlingsgiver og den pedagogikken som ligger til grunn for dette, uten samtidig å ha en straffeutførende funksjon som normalt tilligger kriminalomsorgen.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere og om nødvendig fremlegge forslag om en ordning for psykisk psyke som begår alvorlig kriminalitet, der kriminalomsorgen har hovedansvaret for den ytre sikkerheten, permisjonsordninger mv. og psykiatrien innenfor disse rammene har hovedansvaret for behandling og omsorg."
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at ein alt er i gang med evaluering av forvaringsordninga.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er blitt gjort kjent med at det kan sitte 5-10 forvaringsdømte i kø i andre lukkede fengsler, og uten at den domfelte får den tiltenkte oppfølging slik Ila er bestemt å skulle gi. Dette skaper en uholdbar situasjon for så vel innsatte som ansatte som ikke har den nødvendige kompetansen som kreves i forhold til forvaringsdømte.