Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, fung. leder Gunn Karin Gjul, Britt Hildeng, Espen Johnsen og Tove Karoline Knutsen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Høyre, Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Modulf Aukan, fra Senterpartiet, Erling Sande, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser til den framlagte proposisjonen der Regjeringen foreslår rett til utvidet barnetrygd når den ene forelderen er i fengsel, er lenge i varetekt, eller er dømt til forvaring og tvangsplassering i psykisk helsevern eller omsorg.

Komiteen viser til at forslaget gir rett til barnetrygd for ett ekstra barn når den andre forelderen er i fengsel.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, har merket seg at det stilles vilkår om at begge foreldrene må ha bodd sammen med barna før fengslingen og at dommen må innebære fengsling uten vilkår i minst 6 måneder.

Komiteen har videre merket seg at rett til utvidet barnetrygd oppstår fra det tidspunkt soningen starter.

Komiteen er tilfreds med at rett til utvidet barnetrygd også vil gjelde på samme måte når den ene forelderen er dømt til forvaring, og ved tvangsoverføring til psykisk helsevern eller omsorg, og den dømte forelderen av den grunn ikke kan bo sammen med ektefellen eller samboeren. Komiteen er også tilfreds med at ordningen ikke skal behovsprøves. Dette harmonerer med barnetrygdlovens øvrige bestemmelser om at barnetrygd gis uten behovsprøving.

Komiteen viser til at den justispolitiske debatten ofte fokuserer på gjerningspersonen, på skyld, på straffens lengde, samt på offerets situasjon og rettigheter. Komiteen vil peke på at en gruppe av ofre for kriminalitet, som får liten eller ingen oppmerksomhet, er fangers barn og nære familie. Disse opplever det i mange tilfeller som svært vanskelig at en far, en mor eller et barn dømmes for kriminalitet og må i fengsel. Komiteen mener det er særlig grunn til å ha fokus på situasjonen til fangers barn. Dette er barn som kan oppleve savn, depresjoner, psykososiale plager, angst og mobbing. Komiteen mener denne gruppen barn bør gis særlig oppmerksomhet både under soningen, ved løslatelse og ved spørsmål om eventuell utvisning av lovbryteren.

Komiteen viser til at forskningsstiftelsen Fafo i 2004 gjennomførte en levekårsundersøkelse blant innsatte. Undersøkelsen slo fast at fire av ti innsatte befinner seg under fattigdomsgrensa og generelt sett har langt lavere bruttoinntekt enn befolkningen for øvrig. Over halvparten av de innsatte har barn.

Komiteen viser videre til at Fafos undersøkelse tyder på at barn av innsatte er en gruppe barn som ofte har det vanskelig, ikke bare rent menneskelig, men også økonomisk. Rett til utvidet barnetrygd for disse barna er også en del av innsatsen for barn som lever i fattigdom. Komiteen støtter forslaget som har til hensikt å likestille foreldre som i realiteten er blitt enslige forsørgere fordi ektefellen/samboeren er i fengsel, med foreldre som blir enslige forsørgere etter samlivsbrudd.

Når det gjelder vilkåret om fengselsstraffens varighet, mener komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre at Regjeringens forslag om at den nedre grensen for rett til utvidet barnetrygd skal være dommer som innebærer ubetinget fengsel i minst 6 måneder, er for strengt. Disse medlemmer mener retten til utvidet barnetrygd også bør gjelde for de med dom på lavere fengselsstraffer, og vil foreslå at kravet til dommens lengde bør senkes til 3 måneders ubetinget fengsel i tråd med høringsuttalelsene fra Barneombudet og Foreningen for Fangers Pårørende.

Disse medlemmer mener videre at det må være et mål at gjenværende omsorgsperson også blir regnet som enslig forsørger etter folketrygdloven. Disse medlemmer vil peke på at mange opplever betydelige økonomiske problemer i forbindelse med at en voksen i familien må sone en straffedom. Disse medlemmer vil understreke at det aldri har vært meningen at gjerningspersonens familie skal straffes for ugjerningen. Disse medlemmer mener derfor at samfunnet bør stille opp for fangers pårørende på lik linje med andre aleneforeldre.