8. Øvrige krav til lekdommerne
I tillegg til visse krav til den enkeltes personlige kvalifikasjoner, gjelder det en rekke krav av formell art for å kunne velges som lekdommer. I proposisjonen drøftes det hvilke slike krav som skal stilles.
I dag er det ingen øvre aldersgrense for å kunne være lagrettemedlem, meddommer, medlem av forliksrådet eller skjønnsmedlem.
Lekdommerutvalget foreslår en øvre aldersgrense for lagrettemedlemmer, alminnelige meddommere, lagrettemedlemmer og forliksrådsmedlemmer, i form av en regel om at den som skal velges til disse vervene, ikke må ha fylt 67 år. Etter utvalgets forslag skal ikke den øvre aldersgrensen gjelde for fagkyndige meddommere og skjønnsmenn. Som begrunnelse for dette har utvalget vist blant annet til at tilgangen på kandidater til disse vervene er atskillig mindre enn det som er tilfellet for lagrettemedlemmer og alminnelige meddommere, og at det vil være uheldig med en ytterligere begrensning i tilgangen.
I likhet med mange av høringsinstansene mener departementet at aldersgrensen bør være høyere enn 67 år. Det vises til at folk i den aktuelle alderen generelt er friskere enn før, og at det er viktig å ta vare på de ressursene som folk over 67 år representerer. I utgangspunktet mener departementet at de aktuelle kategorier lekdommere bør kunne gjøre tjeneste inntil de fyller 75 år. For at regelverket skal være enklest mulig å praktisere, bør imidlertid regelen formuleres som en aldersgrense for valgbarhet, slik også utvalget har lagt opp til. Departementet foreslår at aldersgrensen settes til 70 år ved valgperiodens start.
Departementet er enig med Lekdommerutvalget i at den øvre aldersgrensen ikke bør gjelde for fagkyndige meddommere og skjønnsmedlemmer. Etter departementets forslag vil fagkyndige meddommere bli oppnevnt for den enkelte sak, og retten kan da unngå å oppnevne en meddommer som ikke bør gjøre tjeneste på grunn av høy alder.
I dag er det en nedre aldersgrense på 18 år for å kunne velges til utvalgene av lagrettemedlemmer, meddommere og skjønnsmedlemmer. For medlemmer av forliksrådet er aldersgrensen 25 år. For lagrettemedlemmer, meddommere og skjønnsmedlemmer ble aldersgrensen senket fra 25 til 18 år.
Lekdommerutvalget har foreslått å heve aldersgrensen fra 18 til 21 år for å kunne velges til utvalgene av meddommere til tingretten, og for å kunne oppnevnes som fagkyndig meddommer og skjønnsmedlem. For valg til utvalgene av lagrettemedlemmer og meddommere til lagmannsretten, har utvalget gått inn for at aldersgrensen skal endres fra 18 til 25 år. For medlemmer av forliksrådet foreslår utvalget at aldersgrensen på 25 år opprettholdes.
Departementet foreslår at den nedre aldersgrensen for å kunne velges eller oppnevnes som lagrettemedlem, meddommer (alminnelig eller fagkyndig) og skjønnsmedlem heves fra 18 til 21 år. I likhet med flere høringsinstanser ser ikke departementet at det er grunn til å ha forskjellig aldersgrense for lagrettemedlemmer og meddommere til lagmannsretten og meddommere til tingretten. Departementet mener aldersgrensen på 25 år for forliksrådsmedlemmer bør opprettholdes, og viser særlig til at forliksrådene utøver sin virksomhet på egen hånd, uten samarbeid med juridiske dommere.
Etter domstolloven er det et krav at personer som skal velges til utvalgene av lagrettemedlemmer, meddommere eller skjønnsmedlemmer er "vederheftige".
Lekdommerutvalget har lagt til grunn at det ikke gjør seg gjeldende de samme hensyn for meddommere, som gjør tjeneste bare en gang iblant, som for heltidsansatte fagdommere når det gjelder vederheftighet. Under henvisning til dette, og til at et krav om vederheftighet vil være vanskelig å praktisere i et system med trekning av kandidater til lekdommerutvalgene fra folkeregisteret, har Lekdommerutvalget foreslått at kravet om vederheftighet ikke skal opprettholdes for lagrettemedlemmer, meddommere og skjønnsmedlemmer. For forliksrådsmedlemmer har utvalget gått inn for at kravet om vederheftighet skal opprettholdes.
Departementet går inn for at kravet til vederheftighet skal omformuleres for lagrettemedlemmer, meddommere og skjønnsmedlemmer. For forliksrådsmedlemmer foreslår departementet å videreføre kravet til vederheftighet. Denne kategorien lekdommere utgjør et lite antall mennesker i hver kommune, slik at det ikke representerer noen stor belastning for kommunene å måtte skaffe seg et inntrykk av om den enkelte er solvent. Videre legger departementet vekt på at en stor del av sakene for forliksrådene gjelder tvister om pengekrav. Både dette, og det faktum at forliksrådsmedlemmer ofte tilbringer mer tid med dømmende virksomhet enn andre lekdommere, taler for å stille et noe større krav til det enkelte forliksrådsmedlems økonomi.
Domstolloven krever at lagrettemedlemmer, meddommere og skjønnsmedlemmer må være valgbare ved kommunale valg. Hvem som er valgbar til kommunale valg, er regulert i valgloven, som slår fast at man må ha stemmerett ved valget, stå innført i folkeregisteret som bosatt i kommunen på valgdagen og ikke omfattes av valglovens utelukkelsesregler.
Departementet er enig med Lekdommerutvalget i at det bør fremgå direkte av domstolloven hvem som kan velges som lekdommere. Departementet er enig i at kravet om at lekdommere må ha stemmeretten i behold, skal videreføres. Det samme gjelder kravet om nordisk statsborgerskap eller tre års botid i Norge, og om at lekdommere unntatt forliksrådsmedlemmer må være bosatt i kommunen på valgdagen. Dette er krav som sikrer at lekdommerne har tilknytning til det geografiske området vedkommende de skal dømme i, og som således kan bidra til at befolkningen oppfatter dem som legitime ut over det rent juridiske. I likhet med utvalget ser ikke departementet tungtveiende grunner for å innføre et krav om bosetting i kommunen for forliksrådsmedlemmene. Departementet går inn for å opprettholde kravet om at forliksrådsmedlemmer må være norske statsborgere.
Domstolloven har regler om utelukkelse fra valg til utvalgene av meddommere, lagrettemedlemmer og skjønnsmedlemmer på grunn av domfellelse for straffbare forhold. Utelukket fra valg er den som i løpet av de siste fem år før valgperiodens begynnelse er idømt betinget frihetsstraff, og den som er idømt ubetinget frihetsstraff og ikke løslatt innen ti år forut for valgperiodens begynnelse. I rundskriv har Justisdepartementet lagt til grunn at kommunene må kontrollere vandelen for dem som skal velges. Kommunene er også oppfordret til å foreta rutinekontroller av utvalgsmedlemmenes vandel i løpet av valgperioden.
Selv om dagens ordning med personlig valg av lekdommere beholdes, er det etter departementets syn grunn til å skjerpe kravene til vandel. Etter dagens regler vil en person som har begått de alvorligste forbrytelser, kunne velges som lekdommer bare ti år etter avsluttet soning. Etter departementets syn bør det være større "avstand" mellom alvorlige forbrytelser og dømmende virksomhet enn dette.
Lekdommerutvalgets forslag innebærer varig utelukkelse etter en dom på ubetinget fengsel i mer enn tre måneder. Forslaget reiser spørsmål om vi bør ha regler om varig utelukkelse, og om hvilke straffedommer som eventuelt skal ha en slik virkning.
Hensynet til at en forbrytelse skal være oppgjort når straffen er sonet, og til at lekdommerne skal være representative for befolkningen, taler imot varig utelukkelse. På den annen side kan det være egnet til å svekke tilliten til domstolene om en som selv er straffedømt for et alvorlig forhold, skal delta ved pådømmelsen av en straffesak. For å knytte varig utelukkelse til mer alvorlig kriminalitet, kvalitativt eller kvantitativt, går departementet inn for at grensen for denne virkningen settes ved dom på ubetinget fengsel i mer enn ett år.
Når det gjelder virkningen av ubetinget fengsel i inntil ett år, følger departementet utvalgets forslag til virkning av korte straffer, det vil si at en person med en slik dom bare kan velges dersom det er mer enn 15 år siden rettskraftig dom. For virkningen av betingede fengselsstraffer går departementet inn for at den domfelte bare skal kunne velges dersom det er mer enn 10 år siden rettskraftig dom.
Samfunnsstraff er en reaksjon som i alvorlighet ligger mellom ubetinget og betinget fengselsstraff. Også en dom på samfunnsstraff bør medføre en viss karantenetid. Ved idømmelse av samfunnsstraff utmåles det en subsidiær fengselsstraff. Departementet går inn for at det er lengden av den subsidiære fengselsstraffen som skal være avgjørende for karantenetidens lengde. Siden den subsidiære fengselsstraffen vanligvis ikke vil overstige ett år, vil en dom på samfunnsstraff i praksis innebære en karantenetid på 15 år.
Departementet foreslår videre en regel om 10 års karantenetid fra vedtakelsen, eventuelt fra rettskraftig dom, for den som har vedtatt eller er idømt en bot for overtredelse av et straffebud som etter loven kan medføre fengsel i mer enn ett år. Vedtatt eller idømt bot for et forhold med en strafferamme på bøter eller fengsel inntil ett år vil etter departementets forslag ikke medføre noen karantenetid.
I likhet med Lekdommerutvalget ser departementet god grunn til at de samme vandelskravene skal gjelde for medlemmene av forliksrådet, og departementet foreslår en slik endring. Også forliksrådet er avhengig av befolkningens tillit.
Departementet mener en straffesiktelse (inkludert tiltale) ikke bør utelukke fra valg, men at en siktelse fortsatt skal gi grunnlag for forbigåelse ved trekning eller oppnevning til den enkelte sak. Departementet foreslår derfor å begrense regelen slik at en siktelse som har resultert i utstedelse av et forelegg, ikke skal gi grunnlag for forbigåelse.
Etter at Lekdommerutvalgets rapport var på høring, har Domstoladministrasjonen i brev 15. august 2005 til Justisdepartementet fremsatt forslag til en sentralisert ordning med regelmessig kontroll av vandel for utvalgene av lagrettemedlemmer og meddommere. Hovedtrekkene i forslaget er at Domstoladministrasjonen med jevne mellomrom skal sende en liste over alle meddommere og lagrettemedlemmer til politiet, som så sammenholder listen med strafferegisteret. Melding om "treff" sendes tilbake til Domstoladministrasjonen, som sender meldingen videre til den aktuelle domstolen for vurdering av sletting. Domstoladministrasjonen har pekt på at et slikt system bør forankres i domstolloven, som i dag legger kontrollansvaret på kommunene og den enkelte domstol, og i strafferegisterforskriften.
En slik sentralisert kontroll som Domstoladministrasjonen har skissert, synes å være en hensiktsmessig løsning. Ordningen forutsetter at Domstoladministrasjonen får anledning til å be om opplysninger fra strafferegisteret, og at det gis nærmere regler om Domstoladministrasjonens samarbeid med politiet og formidling av utskrifter til domstolene. Etter departementets syn bør dette ivaretas gjennom forskrifter. Departementet foreslår at det vedtas en forskriftshjemmel som åpner for en ordning som beskrevet. Kommunene må fortsatt kontrollere vandel i forbindelse med valget. Inntil det er etablert et annet system for regelmessige kontroller, vil kommunene dessuten også ha ansvar for å kontrollere vandelsforholdene etter valget.
Departementet foreslår at ordningen også skal omfatte de fylkesvise utvalgene av skjønnsmedlemmer. Hver kommune velger tre forliksrådsmedlemmer og tre varamedlemmer. Siden antallet forliksrådsmedlemmer er lite, er departementet enig med Lekdommerutvalget i at det ikke er nødvendig med regelmessige kontroller av vandelen gjennom valgperioden for dem. Ved at fagkyndige meddommere etter departementets forslag skal oppnevnes for den enkelte sak, vil heller ikke disse være omfattet. Ved oppnevning av fagkyndige meddommere er det altså domstolen som må kontrollere at vandelskravene er oppfylt.
Etter domstolloven er følgende yrkesgrupper i dag utelukket fra valg til utvalgene av lagrettemedlemmer, meddommere og skjønnsmedlemmer; stortingsrepresentanter (både faste representanter og vararepresentanter), regjeringens medlemmer, "øvrighetspersoner", embetsmenn i dømmende stilling, tjenestemenn ved påtalemyndigheten, politiet og i fengslene, prester i kirken og prester eller forstandere i registrerte trossamfunn og praktiserende advokater. I tillegg er enkelte stillingsgrupper utelukket gjennom kravet om at den som velges, skal være valgbar ved kommunale valg. Dette gjelder blant annet fylkesmannen, assisterende fylkesmann, administrasjonssjefen i kommunen, leder av kommunal forvaltningsgren, regnskapsansvarlig i kommunen og revisor.
Bakgrunnen for reglene om utelukkelse på grunn av stilling er at domstolene skal være uavhengige av de øvrige statsmaktene.
Etter domstolloven er det bare embetsmenn i dømmende stilling og dommerfullmektiger som er utelukket fra å være forliksrådsmedlemmer.
Utvalgets forslag går langt i å utelukke mange fra valg til utvalgene av lagrettemedlemmer, meddommere og skjønnsmedlemmer. Særlig gjelder dette forslaget om at også ansatte i Justisdepartementet, Domstoladministrasjonen og Politidirektoratet, og dessuten studenter og ansatte ved Politihøgskolen og Fengselsskolen, skal være utelukket. Hensynet til domstolenes uavhengighet, og til at befolkningen skal ha tillit til uavhengigheten, veier etter departementets mening så tungt at det er riktig å gå så langt som utvalget har foreslått. I tillegg foreslår departementet at også ansatte ved Statsministerens kontor skal være utelukket fra valg.
Siden departementet går inn for at det fortsatt er kommunene som skal velge lekdommere, bør også kommunens administrasjonssjef (medlemmene av kommunerådet i kommuner med et parlamentarisk styringssystem) og øvrige kommunale tjenestemenn som tar direkte del i forberedelsen eller gjennomføringen av valget, være utelukket fra valg. Formålet med denne regelen er særlig å unngå grobunn for mistanke om manipulering av valget.
Forliksrådene behandler ikke straffesaker. Utgangspunktet for vurderingen av hvem som skal være utelukket fra valg som medlem av forliksrådet, er derfor noe annerledes enn ved vurderingen av det samme spørsmålet for lagrettemedlemmer og meddommere.
Departementet har imidlertid fått inntrykk av at mange ser det som lite heldig at en og samme person skal kunne være både lensmann/namsmann og medlem av forliksrådet. Lekdommerutvalgets rapport har ikke endret dette inntrykket, og utvalget har foreslått at kretsen av dem som er utelukket skal utvides til å omfatte blant annet ansatte i påtalemyndigheten og politiet. I reformen av den sivile rettspleien på grunnplanet er sekretariatsansvaret for forliksrådene lagt til lensmennene. Også dette kan tale for å utelukke ansatte i politiet og påtalemyndigheten fra valg til forliksrådet. Departementet slutter seg på denne bakgrunn til utvalgets forslag.
Etter gjeldende rett skal kommunen slette en lekdommer fra utvalget dersom vedkommende dør, flytter fra kretsen eller "av åndelige eller legemlige mangler" varig er blitt ute av stand til å gjøre tjeneste. Det samme gjelder dersom vedkommende mangler noen av valgbarhetsvilkårene, er i en stilling som ikke er forenlig med vervet, er valgt i strid med vandelskravene eller senere blir idømt fengselsstraff. Videre kan den som har rett til fritak fra vervet kreve seg slettet. Endelig kan også domstolen slette en lekdommer fra utvalget dersom den finner at vedkommende "med urette er innført i fortegnelsen, eller er valgt med urette eller ikke er slettet i tilfeller som nevnt i § 81 første, annet og tredje ledd".
Departementet foreslår å videreføre de aktuelle bestemmelsene om sletting i domstolloven.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, deler departementets syn om at det bør innføres en øvre aldersgrense for lagrettemedlemmer, alminnelige meddommere og forliksrådsmedlemmer på 70 år ved valgperiodens start, noe som innebærer en øvre aldersgrense ved valgperiodens slutt på 74 år. Flertallet mener at mange mennesker vil være egnet til å utføre denne typen arbeid også ved oppnådd pensjonsalder, og en fortsatt valgbarhet fram til fylte 70 år og tjenestetid på opptil 4 år utover dette gjør at dette vil være mulig.
Flertallet mener imidlertid at alternativet til en kollektiv øvre aldersgrense vil være en individuell vurdering av den enkeltes egnethet basert på aldersendringer, noe som etter flertallets syn vil kunne oppleves som langt mer stigmatiserende for den enkelte som ikke lenger vurderes som egnet, enn en generell aldersbegrensning. Flertallet mener videre at det i praksis kan være vanskelig å få til en reell individuell vurdering, både av praktiske grunner og fordi den kan oppleves som belastende også av den som skal foreta vurderingen. Flertallet vil påpeke at en øvre aldersgrense anvendes generelt i arbeidslivet, og en øvre aldersgrense for lekpersoner til rettsapparatet vil dermed ikke skille seg fra det som gjelder for øvrig i samfunnet.
Flertallet merker seg at en slik aldersgrense ikke er foreslått innført for fagkyndige meddommere og skjønnsmedlemmer, og at dette i utgangspunktet kan oppleves som en forskjellsbehandling. Flertallet vil imidlertid påpeke at siden fagkyndige ikke oppnevnes for en tidsperiode, men eksplisitt for hver enkelt sak, vil man uansett fortløpende kunne vurdere den enkeltes egnethet, uten å måtte gripe inn i en valgperiode ved endrede forutsetninger for slik egnethet, og behovet for en øvre aldersgrense vil dermed ikke være det samme som for lagrettemedlemmer, alminnelige meddommere og forliksrådsmedlemmer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har merket seg at departementet har foreslått å innføre en øvre aldersgrense for lagrettemedlemmer, alminnelige meddommere og forliksrådsmedlemmer ved at valgbarhet stopper ved 70 år. Slik øvre aldersgrense skal ikke gjelde for fagkyndige meddommere og skjønnsmenn. Disse medlemmer vil gå imot innføring av en øvre aldersgrense og mener kravet om personlig egnethet og kvalifikasjoner er en mer hensiktsmessig utsilingsmekanisme for hvem som faktisk er i stand til å fylle rollen som lekfolk. Flere friske eldre, samtidig som det på andre samfunnsområder snarere stimuleres til at seniorer skal kunne fortsette i sitt virke, svekker argumentene for innføring av en absolutt øvre aldersgrense for lekfolk.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, deler derimot departementets syn på heving av den nedre aldersgrensen og mener 21 år bør gjelde alle kategorier lekfolk med unntak av forliksrådet der dagens aldersgrense på 25 år videreføres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til departementets forslag om å heve aldersgrensen fra 18 år til 21 år for alle kategorier lekfolk med unntak av forliksrådet. Disse medlemmer vil påpeke det ulogiske i at aldersgrensen for å kunne velges inn på Stortinget og fungere som lovgiver er 18 år, mens aldersgrensen for å være lagrettemedlem eller meddommer nå blir satt til 21 år. Disse medlemmer mener det vil være en fordel om en har en jevn alderssammensetning og en lavere gjennomsnittsalder.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
"Domstolloven § 70 annet ledd nr. 1 skal lyde:
1. være over 18 år ved valgperiodens start."
Komiteen ser at det må stilles krav til utvalgte lekfolk, og har merket seg at departementet vil omformulere kravet til vederheftighet for meddommere, lagrettemedlemmer og skjønnsmedlemmer. Derimot opprettholdes kravet om økonomisk vederheftighet for forliksrådsmedlemmer med den begrunnelse at en stor del av sakene for forliksrådene gjelder tvister om pengekrav. Komiteen slutter seg til denne vurderingen.
Komiteen er enig i de foreslåtte krav til valgbarhet og at dette tas inn i domstolloven, og har for øvrig ingen merknader på dette punkt.
Komiteen mener det er foretatt en fornuftig grenseoppgang i forhold til vandel og hvilke forhold som vil diskvalifisere fra utvalg til lekmann og karantenebestemmelser i denne sammenheng. Forslaget om å etablere en sentral ordning med regelmessig kontroll av utvalgene av lagrettemedlemmer og meddommere i regi av Domstoladministrasjonen, synes både hensiktsmessig og ressursbesparende for den enkelte domstol. Komiteen ser fordelen av at den nye ordningen forskriftsfestes slik at man får klare regler for samarbeidet mellom politi og Domstoladministrasjon og formidling av utskrifter til domstolene.
Det nye systemet fritar imidlertid ikke kommunene for kontroll av vandel i forbindelse med valget.
Komiteen er i likhet med departementet opptatt av å ivareta habiliteten ved utvalg til de ulike lekmannsfunksjonene og at det må fremgå tydelig av domstolloven hvilke yrkesgrupper som er utelukket fra valg til utvalgene av lagrettemedlemmer, meddommere og skjønnsmedlemmer. Komiteen ser imidlertid at den avgrensningen som er gjort virker unødig streng med hensyn på rettsvitner, og vil derfor imøtekomme en anmoding fra Domstoladministrasjonen om en endring slik at kontorpersonale og dommerfullmektiger fortsatt kan være rettsvitner. Med bakgrunn i dette fremmer komiteen følgende forslag til endring i domstolloven:
"§ 101 annet ledd andre punktum skal lyde:
§§ 71 og 74 gjelder tilsvarende, likevel slik at dommerfullmektiger og ansatte ved domstolene uten dømmende myndighet kan være rettsvitner."
Komiteen har ingen merknad til bestemmelsene om sletting fra utvalget.