Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips

Innstilling frå helse- og omsorgskomiteen om lov om endringar i pasientrettslova og biobanklova (helsehjelp og forsking - personar utan samtykkekompetanse)

Dette dokument

Tilhører sak

Lov om endringar i pasientrettslova og biobanklova (helsehjelp og forsking - personar utan samtykkekompetanse)
Gå til saker

Alt om

Forskning
Helsevesen
Gå til alle temaer

Innhold

Til Odelstinget

Ot.prp. nr. 64 (2005-2006) inneheld forslag til endringar i pasientrettslova og biobanklova. Begge lovforslaga omhandlar personar utan samtykkekompetanse, som vil seie at personen openbert ikkje er i stand til å forstå kva samtykket inneber.

Helse- og omsorgsdepartementet sende høyringsnotat om endringar i pasientrettslova om helsehjelp til pasientar utan samtykkekompetanse på høyring i mars 2005 med høyringsfrist i juni 2005. Departementet fekk inn 115 høyringsfråsegner. Med unntak av tre høyringsinstansar støttar alle i grove trekk lovforslaget til departementet. Enkelte er likevel kritiske til delar av forslaga.

Etter biobanklova kan ein ikkje gi samtykke på vegner av myndige personar utan samtykkekompetanse ved uttak av humant biologisk materiale til fors­king. Departementet ser at det norske regelverket på dette området er svært strengt, og at det gjer fors­king på dette området vanskeleg. Departementet foreslår å opne for forsking på myndige personar utan samtykkekompetanse på visse vilkår.

Etter gjeldande rett kan ein som hovudregel berre gi helsehjelp med samtykke frå pasienten, med mindre det ligg føre lovheimel eller anna gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp utan samtykke, jf. § 4-1 i pasientrettslova. Med heimel i andre ledd kan samtykkekompetansen falle heilt eller delvis bort dersom "pasienten på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykke innebærer".

I § 4-6 er det gitt føresegner om kven som kan ta avgjerder på vegner av myndig pasient, når pasienten sjølv ikkje har samtykkekompetanse. Dersom pasienten er umyndiggjord , følgjer det av § 4-7 at ho eller han i så stor utstrekning som mogleg sjølv skal samtykkje til helsehjelp, men at verja har kompetanse til å samtykkje på vegner av den umyndiggjorde når det ikkje er mogleg.

Når det gjeld myndige pasientar utan samtykkekompetanse, så følgjer det av § 4-6 første ledd at kompetansen er lagd til helsepersonell dersom tiltaket er av lite inngripande karakter med omsyn til omfang og tidslengd. Vidare følgjer det av ordlyden i andre ledd at pasientens nærmaste pårørande "(...) kan samtykke til helsehjelp som ikke er omfattet av første ledd. Annen helsehjelp kan gis hvis det anses å være i pasientens interesser, og det er sannsynlig at pasienten ville ha gitt tillatelse til slik hjelp. Det kan innhentes informasjon fra pasientens pårørende for å avgjøre hva pasienten ville ønsket." I situasjonar der pasienten motset seg helsehjelpa, gjeld ikkje representasjonsreglane i føresegna.

Det blir vist til at da pasientrettslova blei behandla i Stortinget (Ot.prp. nr. 12 (1998-1999)), la sosialkomiteen i Innst. O. nr. 91 (1998-1999) stor vekt på helsepersonellet si vurdering i slike saker, og meinte at helsepersonellet har hjelpeplikt med mindre det er klart at pasienten har teke ei nøye gjennomtenkt avgjerd om det motsette.

Forslaget til endring av pasientrettslova § 4-6 andre ledd heimlar helsehjelp som inneber eit alvorleg inngrep for pasienten. Departementet meiner at pårørande bør sleppe å ta slike vanskelege avgjerder på vegner av sine nærmaste. Det blir derfor foreslått å endre ordlyden slik at det kjem klart fram at det er helsepersonellet som til sjuande og sist må avgjere at helsehjelp skal bli gitt ved tvang, eller ikkje skal bli gitt. Slik departementet vurderer det, sikrar kravet om at avgjerd om slik helsehjelp først skal kunne takast etter samråd med anna kvalifisert helsepersonell, at alle sider er granska og vurderte.

Det blir understreka at informasjon frå pasientens nærmaste pårørande må være sentral i helsepersonellets vurdering.

For at overskrifta i § 4-6 etter dette skal vere i betre samsvar med det faktiske innhaldet i føresegna, blir ho foreslått endra til "Om myndige pasienter som ikke har samtykkekompetanse".

Det blir uttala at da forslaget til endringar i pasientrettslova § 4-6 først og fremst er ein revisjon, vil dei økonomiske og administrative konsekvensane ikkje vere betydelege.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jorodd Asphjell, Jan Bøhler, Sonja Mandt-Bartholsen, Gunn Olsen og Dag Ole Teigen, fra Fremskrittspartiet, Jan-Henrik Fredriksen, Vigdis Giltun og lederen Harald T. Nesvik, fra Høyre, Inge Lønning og Sonja Irene Sjøli, fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, fra Kristelig Folkeparti, Laila Dåvøy, fra Senterpartiet, Rune J. Skjælaaen, og fra Venstre, Gunvald Ludvigsen, støtter departementets forslag om endringer i pasientrettighetsloven § 4-6. Dette innebærer en presisering av lovgivers intensjon om at det er helsepersonell som skal ta avgjørelser om helsehjelp som innebærer et alvorlig inngrep når pasienten er myndig, mangler samtykkekompetanse og ikke motsetter seg tiltaket.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, vil imidlertid påpeke at spørsmålet skal drøftes med pårørende, og at deres synspunkt skal tas hensyn til i vurderingen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil imidlertid påpeke at spørsmålet skal drøftes med pårørende der det er mulig, og at deres synspunkt skal tas hensyn til i vurderingen.

Eit hovudformål ved lovforslaget er å sikre nødvendig helsehjelp til pasientar som manglar samtykkekompetanse, og dermed hindre vesentleg helseskade. Formålet med lovforslaget er òg å førebyggje og avgrense bruk av tvang. Departementet understrekar at føresegner som opnar for bruk av tvang, aldri må brukast for å løyse ressurs- og personellbehov i helsetenesta.

Det blir peika på at for mange kjem det å yte helsehjelp til ein person som motset seg det, i konflikt med etiske grunnverdiar og respekten for integriteten og verdigheita til pasienten. Men dilemmaet er ofte at pasienten ikkje forstår konsekvensane av å motsetje seg helsehjelp, og helsetenesta kan oppleve å stå overfor valet mellom omsorgssvikt eller ulovleg bruk av tvang. Problemstillinga er knytt til all form for helsehjelp, også tannhelseteneste. Spørsmålet i denne samanhengen blir kor langt samfunnet ved rettsleg regulering skal ha høve til å setje i verk helsehjelp utan samtykke frå pasientar som manglar samtykkekompetanse, når det etter ei fagleg vurdering er eit stort behov for helsehjelp.

Å gi helsehjelp som pasienten motset seg, krev heimel i lov. Det blir uttala at dagens rettstilstand er mangelfull og uklar. Departementet legg fram forslag til lovregulering av omsyn til både pasientar og pårørande og helsepersonellet som dagleg står overfor vanskelege dilemma.

Dersom pasientar motset seg helsehjelp, er det i dag heimel for å gi helsehjelp når det er maktpåliggjande i akutthjelptilfelle. Det gjeld både pasientar som har og pasientar som ikkje har samtykkekompetanse. I desse situasjonane har helsepersonell plikt til å yte helsehjelp.

Nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens la i 2002 fram ei kartlegging av bruk av tvang og andre rettsavgrensande tiltak i tenesteytinga til personar med demens. Kartlegginga viser at både institusjonane og heimetenesta i relativt stor grad nyttar tiltak som krev rettsleg grunnlag. Rapporten viser at mange inngripande tiltak blir sette i verk for å yte nødvendig pleie og medisinsk behandling og for å verne mot fall og skade. Det stemmer overeins med dei tilbakemeldingane departementet har fått frå helsetilsynet i fylka. Ifølgje desse tilbakemeldingane er mangel på tilstrekkeleg og kvalifisert personell og kultur/haldningar andre faktorar som kan vere avgjerande for om tenesteytarane tyr til tvang og andre inngripande tiltak i tenesteytinga overfor demente.

Kartlegging og innspel frå fagmiljøet viser at departementet har betre dokumentasjon om bruk av tvang i kommune- og tannhelsetenesta enn i spesialisthelsetenesta. Det blir uttala at situasjonsbeskrivingane òg avdekkjer eit behov for å trekkje tydelegare grenser for kva den enkelte pasient, med eller utan samtykkekompetanse, sjølv må kunne avgjere, og kva som skal kunne gjennomførast av tiltak trass i at pasienten yter motstand. Dette kjem klart til uttrykk i tannhelsetenesta, der dilemmaet mellom omsorgssvikt og ulovleg tvangsbruk blir hyppig framheva.

Helsetilsynet gjennomførte i 2001 eit landsomfattande tilsyn med helsetenester til aldersdemente der det mellom anna blei fokusert på bruk av tvang. Av oppsummeringsrapporten frå 2002 går det fram at mange kommunar har lita oversikt over bruk av retts­innskrenkingar/tvang og dermed manglar styring med i kor stor grad dei klarer å sikre grunnleggjande rettsvernverdiar for aldersdemente brukarar.

I sosialtenestelova kapittel 4 A er det gitt reglar om rettsvern ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personar med psykisk utviklingshemming. Det lovforslaget som no blir fremja, kan òg nyttast overfor psykisk utviklingshemma som manglar samtykkekompetanse. Dersom vilkåra i forslaget er oppfylte, kan reglane til dømes gjelde for psykisk utvik­lingshemma som motset seg tannbehandling eller anna medisinsk behandling.

Lovforslaget kan òg bli brukt overfor rusmiddelmisbrukarar som manglar samtykkekompetanse, og som motset seg helsehjelp. Det inneber at lovforslaget gjeld ved somatisk helsehjelp til personar som blir omfatta av kapittel 6 i sosialtenestelova om særlege tiltak overfor rusmiddelmisbrukarar. I sosialtenestelova § 6-2 er det gitt reglar om inntak og tilbakehalding av rusmiddelmisbrukarar i helseinstitusjon utpeikt av regionalt helseføretak.

Det blir gjort greie for lovgivinga på dette området i Finland, Danmark, Sverige og Island.

Departementet foreslår at regelverk om helsehjelp til pasient som manglar samtykkekompetanse og motset seg det, blir plassert som eit nytt kapittel i pasientrettslova, kalla kapittel 4 A.

Departementet vil arbeide vidare med sikte på ein samordning av dei ulike lovreglane om bruk av tvang.

Slik departementet ser det, er det behov for å klargjere formålet med lovforslaget om helsehjelp som pasienten motset seg, ut over det generelle formålet i pasientrettslova, og det blir foreslått at kapittel 4 A skal ha ei eiga formålsføresegn i tillegg til den generelle føresegna i § 1-1 i pasientrettslova. I føresegna i § 4 A-1 blir det presisert at formålet med reg­lane er å hindre vesentleg helseskade og å førebyggje og avgrense bruk av tvang. Vidare blir det understreka at helsehjelpa skal leggjast til rette med respekt for den fysiske og psykiske integriteten til den enkelte og så langt som mogleg vere i samsvar med sjølvråderetten til pasienten.

Lovforslaget i proposisjonen gjeld når helsepersonell yter helsehjelp til pasientar over 16 år som ikkje har samtykkekompetanse, og som motset seg helsehjelpa. Reglane er knytte til den helsehjelpa pasienten får, og ikkje til kvar helsehjelpa blir gitt. Føresegnene skal gjelde same kva diagnose pasienten har, men undersøking og behandling av psykiske lidingar er unnateke.

Når det gjeld barn som motset seg somatisk helsehjelp, meiner departementet at ein må følgje hovudregelen i pasientrettslova § 4-4 om at det er foreldra eller andre med foreldreansvar som skal samtykkje til helsehjelp. Frå barnet er 12 år, skal det likevel få høve til å seie meininga si i alle spørsmål som har med eiga helse å gjere, og ein skal leggje aukande vekt på kva barnet meiner, jo eldre og modnare det er.

Slik departementet ser det, er det ikkje alle former for helsehjelp ein kan gi til ein pasient utan samtykkekompetanse som motset seg helsehjelpa. Helsehjelpa må vere av ein slik karakter at ho kan forsvare at sjølvråderetten til pasienten blir sett til side. Etter lovforslaget må helsehjelpa vere nødvendig i den forstand at pasienten risikerer vesentleg helseskade dersom ein ikkje gir henne. I tillegg må ein vurdere behovet for å gi helsehjelpa opp mot mellom anna graden av motstand.

Det blir understreka at departementet foreslår strenge grunnvilkår for at det skal vere høve til å gi helsehjelp til pasient utan samtykkekompetanse som motset seg helsehjelp, og at bruk av tvang skal vere siste utveg. Det blir derfor stilt vilkår om at tillitsskapande tiltak som hovudregel skal vere prøvde først. Fordi det er konsekvensane av å ikkje få gitt helsehjelp som skal rettferdiggjere tiltaket, foreslår departementet at det må stillast krav om at det kan føre til vesentleg helseskade for pasienten dersom helsehjelp ikkje blir gitt. Vidare blir det stilt vilkår om at helsehjelpa må reknast som nødvendig og stå i forhold til behovet som skal skjøttast. Endeleg skal ein gjere ei samla vurdering av om dette klart står fram som den beste løysinga for pasienten.

Departementet foreslår at helsehjelp skal kunne gjennomførast med tvang eller andre tiltak for å omgå motstand hos pasienten dersom vilkåra i lovforslaget er oppfylte. Det blir foreslått at høvet til innlegging, tilbakehalding og bruk av varslingssystem med tekniske innretningar og rørslehindrande tiltak blir presisert særskilt i lovforslaget. Det blir understreka at opplistinga om kva slags tvangstiltak som kan nyttast, ikkje er uttømmande.

Lovforslaget opnar for å gi medisinar som pasienten motset seg, dersom vilkåra i forslaget er oppfylte. Etter forslaget skal det berre vere høve til å gi medisinar som er skjulte for pasienten, i situasjonar der alternativet kan sjå ut til å vere meir belastande for pasienten enn brotet på retten til informasjon og openheit som den skjulte medisineringa representerer.

Etter § 4 A-6 i lovforslaget skal pasienten som hovudregel informerast om alle vedtak. For å unngå at til dømes vedtak om helsehjelp som inneber at medisin blir skjult for pasienten, ikkje kan gjennomførast (fordi pasienten veit om tiltaket), er det høve til å gjere unntak frå informasjonskravet.

Departementet foreslår eigne saksbehandlings­reg­lar, medrekna reglar om kven som skal ha vedtakskompetanse, og om underretning og klage. Det blir òg foreslått at tilsynsstyresmakta av eige tiltak kan overprøve vedtak om helsehjelp. For helsehjelp som blir rekna som eit alvorleg inngrep for pasienten, skal vedtaket treffast av helsepersonell først etter samråd med anna kvalifisert helsepersonell.

Departementet foreslår i § 4 A-9 at forvaltingslova skal gjelde for vedtak etter § 4 A-5. Fordi lovforslaget inneheld ein del særreglar, blir det likevel presisert at forvaltingslova skal gjelde så langt ho passar.

Det blir foreslått at helsetilsynet i fylket på eige initiativ skal gjennomføre ein etterkontroll av vedtak som strekkjer seg over tre månader, og som ikkje blir påklaga.

Departementet foreslår at det skal innhentast informasjon frå pasientens nærmaste pårørande der det er råd, for å få opplysningar om kva pasienten ville ha ønskt, før ein treffer avgjerd om helsehjelp.

Departementet meiner at det er behov for å lovfeste at pasientens nærmaste pårørande skal orienterast om alle vedtak om helsehjelp som pasienten motset seg. Underretninga skal opplyse om retten til å klage og uttale seg. Dersom underretninga vil medføre fare for at helsehjelpa ikkje kan gjennomførast, vil det vere nok med etterfølgjande underretning til pasienten.

For at den som har det overordna faglege ansvaret for helsehjelpa, skal ha kunnskap om når det blir brukt tvang, foreslår departementet at det skal sen­dast kopi av avgjerdene til vedkommande.

Departementet foreslår at alle vedtak etter § 4 A-5 skal kunne klagast på til helsetilsynet i fylket. Ettersom pasienten i dei aktuelle tilfella manglar samtykkekompetanse og derfor ofte er ute av stand til å ta vare på eigne interesser, er også pasientens nærmaste pårørande gitt høve til å klage på vedtak etter § 4 A-5. Til liks med det som gjeld i pasientrettslova elles, foreslår departementet at fristen for å klage til helsetilsynet i fylket skal vere tre veker frå ein fekk eller burde ha fått kjennskap til vedtaket. I tillegg til desse føresegnene gjeld reglane i forvaltingslova om klage så langt dei passar.

Departementet foreslår at pasienten eller pasientens nærmaste pårørande kan bringe vedtak som inneber innlegging eller tilbakehalding i institusjon eller helsehjelp som strekkjer seg over tre månader, inn for retten. Det same skal gjelde for vedtak om helsehjelp som inneber innlegging/tilbakehalding, eller som strekkjer seg ut over tre månader, og som ikkje er påklaga.

Departementet foreslår at det skal gå tydeleg fram av lova at tiltaket skal vurderast fortløpande og avbrytast straks dersom vilkåret i lova ikkje lenger er til stades. Det skal særleg leggjast vekt på om helsehjelpa viser seg å ikkje ha ønskt verknad, eller har uføresette negative verknader. For å unngå vedtak om tidsubestemt helsehjelp og sikre at det òg blir gjennomført ei ny formell saksbehandling etter visse intervall, foreslår departementet at vedtak berre kan treffast for inntil eitt år om gongen.

Det blir foreslått ein heimel for departementet til å gi forskrift til utfylling og gjennomføring av reglane i kapittel 4 A. Departementet reknar med at det blir gitt nærmare reglar om avgrensing og gjennomføring av helsehjelp som pasienten motset seg, medrekna kva krav som skal setjast til dokumentasjon av vedtak om helsehjelp.

Den norske stat er som part til internasjonale menneskerettskonvensjonar og gjennom Grunnlova og menneskerettslova forplikta til å respektere og sik­re menneskerettane og å styrkje stillinga deira i norsk rett. Ein del sentrale menneskerettskonvensjonar er gjennom § 2 i den menneskerettslova gjorde gjeldande som norsk lov i den utstrekning dei er bindande for Noreg. Konvensjonsføresegnene går ved motstrid føre føresegner i anna lovgiving. Dette dreier seg om Den europeiske menneskerettskonvensjonen, FNs internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettar, FNs internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettar og FNs internasjonale konvensjon om barns rettar.

Det blir gjort ei drøfting av forholdet mellom dei foreslåtte føresegnene i kapittel 4 A og relevante føresegner i dei nemnde menneskerettskonvensjonane, og det blir konkludert med at forslaga oppfyller krava som føresegnene i konvensjonane sett.

Departementet vil vurdere om det bør utarbeidast rettleiingsmateriell for dei reglane som er foreslått, og vil sørgje for at reglane i lovforslaget blir evaluerte.

Departementet reknar med at personar med demens og personar med psykisk utviklingshemming er blant brukargruppene regelverket i første rekkje kjem til å gjelde for. Til saman legg departementet til grunn at regelverket vil kunne gjelde for om lag 6 000 personar.

Departementet anslår dei kommunale kostnadene knytte til rettsvernsgarantiane i lovforslaget til om lag 24 mill. kroner. Det blir forutsett at kommunesektoren får kompensasjon for meirkostnadar lovendringane medfører for sektoren.

Det er ikkje gjennomført kartlegging av faktisk bruk av tiltak som pasienten motset seg, i tannhelsetenesta eller spesialisthelsetenesta. Også i tannhelsetenesta og spesialisthelsetenesta vil hovudgruppene av pasientar som blir omfatta av regelverket, vere demente og utviklingshemma. Departementet legg til grunn at regelverket kjem til å gjelde for om lag like mange pasientar her som i primærhelsetenesta, og at meirkostnadene for spesialisthelsetenesta ikkje overstig 10 prosent av meirkostnadene for kommunane. Departementet ventar at konsekvensane for tannhelsetenesta blir om lag halvparten av kostnadane for spesialisthelsetenesta.

Departementet legg til grunn at det i ein oppstartfase over 2 år er behov for omlag 10 mill. kroner til opplæring og anna implementering av regelverket.

Departementet reknar med at om lag 5 prosent av sakene kjem til å gjelde klagar eller saker som krev overprøving. Det vil typisk dreie seg om fagleg krevjande saker, og departementet legg til grunn at forslaget i forhold til desse oppgåvene vil føre til meirarbeid for helsetilsynet i fylket. Departementet reknar med at forslaget fører til ein del fleire tilsynsoppgåver for Helsetilsynet. Departementet legg til grunn at det blir behov for å styrkje helsetilsyna i fylka med om lag ni årsverk til saman. Departementet vurderer dei årlege meirkostnadene knytte til tilsynsoppgåver etter lovforslaget til å vere om lag 6 mill. kroner. I tillegg kjem utgifter til meirarbeid i oppstartsfasen på om lag 900 000 kroner.

Departementet reknar med at nokre saker vil bli prøvde for domstolane, men erfaringar frå andre samanliknbare lovområde, til dømes sosialtenestelova kapittel 4 A, viser at det truleg ikkje er snakk om mange saker. Sjølv om lovforslaget omfattar nokre fleire personar, meiner departementet det er snakk om små økonomiske konsekvensar for domstolane.

Komiteen viser til de foreslåtte endringene i pasientrettighetsloven som innebærer at det på nærmere bestemte vilkår kan gis helsehjelp til pasienter uten samtykkekompetanse selv om vedkommende motsetter seg dette. Komiteen understreker at det som klar hovedregel skal foreligge samtykke fra pasienten før helsehjelp gis. Det er avgjørende at dette respekteres for å verne det enkelte menneskets integritet i møte med offentlige helsemyndigheter. Slik komiteen ser det, er det imidlertid også nødvendig å sikre at personer som er ute av stand til å ivareta egne interesser, får nødvendig helsehjelp.

Komiteen påpeker at det foreliggende lovforslaget innebærer en nærmere avveining mellom hensynet til integritetsvern på den ene siden og hensynet til samfunnets omsorgsplikt overfor mennesker som er ute av stand til å ivareta egne interesser, på den andre. Hensynet til vern av den enkeltes integritet tilsier at det bare unntaksvis, og på strenge vilkår, skal kunne gis helsehjelp uten pasientens samtykke.

I lys av sakens prinsipielle karakter er komiteen tilfreds med at det har vært en omfattende og grundig prosess i forkant av det foreliggende lovforslaget.

Erfaringer fra tilsynsmyndighetene viser at det i dag foregår en relativt utstrakt bruk av tvang i deler av helsetjenesten, uten at dette er hjemlet i lov. Komiteen vurderer at det foreliggende forslaget sikrer en klargjøring av vilkårene for når helsehjelp kan gis uten pasientens samtykke. Videre vil de foreslåtte endringene sikre en større åpenhet og en bedre kontroll med bruk av tvang i helsetjenesten. På bakgrunn av dette og erfaringene med praktiseringen av kap. 4 A i lov om sosiale tjenester legger komiteen til grunn at de foreslåtte endringene i pasientrettighetsloven vil føre til redusert bruk av tvang i helsetjenesten. Det forutsettes at departementet følger praktiseringen av regelverket nøye, og at tilsynsmyndighetene prioriterer tilsyn på dette området for å bidra til å ivareta brukernes rettssikkerhet.

Komiteen merker seg at enkelte høringsinstanser anser det som uheldig at regler for tvangsbruk hjemles i lov om pasientrettigheter. Det påpekes imidlertid at de foreslåtte reglene først og fremst skal sikre at pasienten får nødvendig helsehjelp og ivareta pasientens rettssikkerhet ved bruk av tvang.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, anser på bakgrunn av dette at det ikke er unaturlig at bestemmelsene hjemles i en lov som for øvrig omhandler pasientenes rettigheter.

Videre støtter komiteen departementets vurdering om at denne lovtekniske plasseringen er hensiktsmessig i lys av at bestemmelsene gjelder for ulike deler av helsetjenesten. Komiteen påpeker imidlertid at regleverket i helse- og sosialtjenestelovgivningen kan fremstå som fragmentert og uoversiktlig for tjenesteutøverne.

Komiteen ber departementet om å prioritere arbeidet med et mer helhetlig regelverk, jf. NOU 2004:18 Helhet og plan i sosial- og helsetjenesten.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har merket seg at enkelte høringsinstanser anser det som uheldig at regler for tvangsbruk hjemles i lov om pasientrettigheter. Disse medlemmer har forståelse for dette synet da de mener at bruk av tvang ikke kan anses for å være en rettighet, men en metode som skal bli brukt i samråd med pasientens pårørende som en "siste utvei".

Dersom pasienter uten samtykkekompetanse motsetter seg helsehjelp, kan det etter gjeldende rett bare gis helsehjelp med tvang dersom det foreligger en akutt situasjon. Dette innebærer at pasienter ofte utvikler et alvorlig helseproblem før det kan gis nødvendig helsehjelp. Komiteen viser til at hovedformålet med lovendringene i proposisjonen er å sikre bedre helsehjelp til personer uten samtykkekompetanse.

Videre påpeker komiteen at kartlegging av tvangsbruk i helse- og omsorgstjenesten viser at det i relativ stor utstrekning benyttes tvang, særlig overfor demente. Ifølge en kartlegging utført av Nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens som proposisjonen refererer, har en betydelig del av denne tvangsbruken ikke hjemmel i lov, og bare i en fjerdedel av tilfellene nedfelles vedtakene skriftlig. Dette innebærer at det ikke er tilstrekkelig åpenhet om tvangsbruken, og at det blir vanskelig å kontrollere slik praksis. Etter komiteens vurdering er dette et svært alvorlig rettssikkerhetsproblem for pasientene. Samtidig står helsepersonell ofte overfor vanskelige dilemma i avveiningen mellom hensynet til den enkeltes behov for omsorg og behandling på den ene siden og hensynet til å verne den enkeltes integritet på den andre. Komiteen anser det som helt nødvendig at det trekkes opp klare vilkår for når tvang kan benyttes, og at disse må nedfelles i lov etter en demokratisk prosess. Det foreliggende lovforslaget vil etter komiteens vurdering bidra til mindre vilkårlig tvangsbruk overfor pasientene. Videre skal lovbestemmelsene bidra til å forebygge og redusere bruk av tvang.

Komiteen understreker at tvang aldri skal brukes som følge av manglende ressurser i helse- og omsorgstjenesten. Bruk av tvang forutsetter tvert imot god ressurstilgang, blant annet i form av kvalifisert personell som kan finne frem til frivillige hjelpetiltak og foreta gode faglige vurderinger av behovet for bruk av tvang.

Komiteen er tilfreds med at lovens virkeområde ikke er knyttet til pasientenes diagnose. Dette vil etter komiteens vurdering motvirke vilkårlige forskjeller i lovens virkeområde og bidra til at helsetjenesten fokuserer på pasientens samtykkekompetanse fremfor pasientens diagnose i vurderingen av om tvangsbestemmelsene kommer til anvendelse. Komiteen støtter videre departementets forslag om at bestemmelsene skal omfatte helsehjelp som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende eller rehabiliterende formål, samt pleie- og omsorgstjenester.

Komiteen viser til at tvangsbehandling av psykiske lidelser bare skal kunne gjennomføres med hjemmel i lov om psykisk helsevern og ikke med hjemmel i foreliggende lovforslag. Fylkesmannen i Oslo og Akershus har i sin høringsuttalelse påpekt at det ikke nødvendigvis er et skarpt skille mellom pasienter med psykiske og somatiske lidelser. Flere pasientgrupper vil ha en kombinasjon av lidelser av psykisk og somatisk karakter, og enda flere pasienter med somatisk diagnose kan ha psykiske symptomer av ulik art og styrke. Komiteen ber departementet klargjøre hvordan helse- og omsorgstjenesten skal forholde seg til pasienter som både trenger tvungent psykisk helsevern og somatisk helsehjelp ved bruk av tvang. Dette bør omtales særskilt i veiledningsmateriell til helse- og omsorgstjenesten.

Komiteen understreker at den klare hovedregelen er at frivillige tiltak skal forsøkes før det gis helsehjelp med tvang. Dette forutsetter god kompetanse og fokus på faglig utvikling i helse- og omsorgstjenesten. Komiteen ber departementet vurdere hvordan det kan iverksettes kompetansehevende tiltak i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, som bidrar til opplæring i frivillige tiltak som alternativ til tvang.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, ber om at denne vurderingen forelegges Stortinget i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 2007.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til St.meld. nr. 25 (2005-2006) Mestring, muligheter og mening og den omfattende kompetanseplanen, Kompetanseløftet 2015, og regner med at denne kompetanseplanen vil komme disse pasientene til gode.

Komiteen vil presisere at grunnvilkåret for å gi helsehjelp til personer uten samtykkekompetanse når pasienten motsetter seg helsehjelpen, er at dette er nødvendig for å forhindre vesentlig helseskade. Dette innebærer etter komiteens mening at det skal være en høy terskel for å sette pasientens selvråderett til side. Som følge av dette er det ikke tilstrekkelig at det anses hensiktsmessig eller nyttig å gi helsehjelpen, dersom dette ikke fremstår som nødvendig for å forhindre vesentlig helseskade. Komiteen mener at dette strenge vilkåret er nødvendig for å beskytte pasientene mot omfattende bruk av tvang. Kravet om at det skal være forholdsmessighet mellom tiltaket som settes inn, og forventet nytte, vil sammen med kravet om en helhetlig vurdering bidra til at det gjøres nødvendige etiske og faglige overveielser i tillegg til de juridiske.

Komiteen viser til at helsepersonell må foreta skjønnsmessige vurderinger når man skal ta stilling til om vilkårene for å gi helsehjelp med tvang er oppfylt i det enkelte tilfelle. Komiteen forutsetter at departementet sørger for god veiledning av tjenesteutøverne for å sikre en mest mulig ensartet praktisering av bestemmelsene.

Komiteen vil understreke at tvangstiltak må gjennomføres på en faglig og etisk forsvarlig måte og være i samsvar med lovens krav. Dette vil eksempelvis innebære at det ved bruk av bevegelseshindrende tiltak må sikres at pasienten har nødvendig tilsyn.

Komiteen er tilfreds med at det oppstilles klare rettssikkerhetsgarantier i tilfeller der helsehjelp gis mot pasientens vilje. Dette vil etter komiteens vurdering sikre større åpenhet, innsyn og dermed mulighet for kontroll med tvangsbruken. Videre påpeker komiteen at det er viktig at pårørende eller verge blir informert om og har klageadgang ved tvangsvedtak når pasienten ikke har samtykkekompetanse og dermed trenger bistand til å ivareta egne interesser. Komiteen ber departementet presisere i veiledningsmateriale til loven at pasientens verge skal varsles dersom vedkommende ikke har nære pårørende, jf. pasientrettighetsloven § 1-3b.

Komiteen viser til at helsetilsynet i fylket skal føre tilsyn med helsetjenesten, og at tilsynet i henhold til lovforslagets § 4 A-8 kan overprøve vedtak om helsehjelp med tvang av eget tiltak. Det er etter komiteens vurdering mest hensiktsmessig at tilsyn og kontroll med helsetjenesten føres av samme instans. Komiteen forutsetter at helsetilsynet i fylket sikrer gjennomgang av vedtak som det rutinemessig sendes underretning om, også før det har gått tre måneder, jf. § 4 A-8. Dette vil sikre at tilsynsmyndighetene har grunnlag for å vurdere om det er behov for en nærmere kontroll av vedtakets lovlighet, og dermed bidra til at pasientens rettssikkerhet ivaretas på en best mulig måte. Komiteen vil peke på at dette kan være særlig viktig i tilfeller der vedtaket ikke påklages, fordi dette kan skyldes at pasientens pårørende ikke har ressurser til å benytte seg av klageadgangen.

Komiteen har merket seg Helsetilsynets innvendinger om at en automatisk underretning om tvangsvedtak til tilsynsmyndigheten kan oppfattes som en forhåndsgodkjenning av forhold som det senere skal føres tilsyn med. I denne sammenheng mener imidlertid komiteen at det må legges avgjørende vekt på behovet for best mulige rettssikkerhetsgarantier for pasientene. Vedtak om tvungen helsehjelp anses som et så vidtgående inngrep at det er nødvendig å sikre stor grad av kontroll fra tilsynsmyndighetenes side.

Komiteen mener det er nødvendig at tilsynsmyndighetene ikke bare registrerer innkomne underretninger om tvangsvedtak, men at Helsetilsynet også bruker disse opplysningene i aktivt tilsynsarbeid. Dette arbeidet reduserer ikke kommunenes plikt til å føre internkontroll.

Komiteen fastslår at departementet skal sørge for at det utarbeides veiledningsmateriell og opplæringstiltak om de nye bestemmelsene i pasientrettighetsloven kap. 4 A. Veiledningen må særlig ha fokus på skrankene for bruk av tvang og pasientens rettssikkerhet.

Videre forutsetter komiteen at departementet følger praktiseringen av de nye reglene og orienterer Stortinget jevnlig om dette på egnet måte. Videre ber komiteen om at departementet sikrer en evaluering av de nye bestemmelsene, og at evalueringen forelegges Stortinget.

Komiteen påpeker at et høyt faglig nivå i helse- og omsorgstjenesten i seg selv kan bidra til å begrense bruk av tvang. I dag er om lag en tredjedel av de ansatte i omsorgssektoren ufaglærte. Etter komiteens vurdering er det nødvendig å øke andelen faglærte ansatte og iverksette flere kompetansehevende tiltak for å sikre bedre kvalitet i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det vises i denne sammenheng til behandlingen av St.prp. nr. 1 (2006-2007). Komiteen ber departementet vurdere hvordan det kan iverksettes kompetansehevende tiltak i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, som bidrar til opplæring i frivillige tiltak som alternativ til tvang.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, ber om at denne vurderingen forelegges Stortinget i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 2007.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til St.meld. nr. 25 (2005-2006) Mestring, muligheter og mening og den omfattende kompetanseplanen, Kompetanseløftet 2015, og regner med at denne kompetanseplanen vil komme disse pasientene til gode.

Videre vil komiteen påpeke at Helsetilsynet må ha nødvendige ressurser til å ivareta pasientens rettssikkerhet etter implementeringen av de nye bestemmelsene i pasientrettighetsloven § 4-A. Det forutsettes at departementet fortløpende vurderer tilsynsmyndighetenes ressursbehov i lys av den faktiske arbeidsbyrden knyttet til det nye regelverket.

På bakgrunn av høringsuttalelser til lovforslaget vurderer komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, at departementets estimat for tilsynsmyndighetenes ressursbehov er for lavt. Flertallet mener det er nødvendig å styrke ressursene til tilsynsmyndighetene utover Regjeringens forslag for å sikre en bedre ivaretakelse av brukernes rettssikkerhet. Flertallet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremlegge forslag om økte bevilgninger til Helsetilsynets arbeid med nytt kap. 4 A i lov om pasientrettigheter i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 2007."

Formålet med biobanklova er å sikre at innsamling, oppbevaring, behandling og destruksjon av materiale som inngår i ein biobank, skjer på ein etisk forsvarleg måte, og at biobankar blir utnytta til beste for individet og samfunnet. Dette skal skje i samsvar med grunnleggjande personvernomsyn, prinsipp om respekt for menneskeverd, menneskerettar og personleg integritet og utan å diskriminere menneska som det biologiske materialet stammar frå.

I biobanklova § 11 blir det gitt samtykkeføresegner for diagnostiske biobankar og behandlingsbiobankar. Andre ledd i føresegna regulerer innsamling, oppbevaring og behandling av humant biologisk materiale frå personar utan samtykkekompetanse. Kven som skal reknast for ikkje å ha samtykkekompetanse, følgjer av pasientrettslova § 4-3.

§ 12 i biobanklova regulerer samtykkeføresegnene for forskingsbiobankar. Første ledd i føresegna slår fast at all verksemd i ein biobank, inkludert opplysningar som blir utleidde av materialet, skal byggje på eit informert samtykke frå givaren. Femte ledd regulerer innsamling, oppbevaring og behandling av humant biologisk materiale frå personar utan samtykkekompetanse til bruk i forsking. Kven som skal reknast for ikkje å ha samtykkekompetanse, følgjer av pasientrettslova § 4-3. Det følgjer av § 12 femte ledd at pasientrettslova §§ 4-4, 4-5, 4-7 og 4-8 om samtykke til helsehjelp på andre sine vegner gjeld tilsvarande. § 12 femte ledd viser ikkje til pasientrettslova § 4-6, som fastset samtykkereglar for myndige personar utan samtykkekompetanse (som har nære pårørande). Dermed er det etter gjeldande rett ikkje lov å samle inn, oppbevare og behandle humant biologisk materiale frå myndige personar utan samtykkekompetanse (som har nære pårørande) til bruk i forsking.

Relevante føresegner i FNs konvensjon om sivile og politiske rettar, Europarådets konvensjonen om vern av menneskerettane og dei grunnleggjande fridommane, Europarådets konvensjon om menneskerettar og biomedisin og tilleggsprotokollen om biomedisinsk forsking, og retningsliner frå The Council for International Organizations of Medical Sciences og World Medical Association (Helsinki-deklarasjonen) blir drøfta.

Det blir peika på at Forskrift av 24. september 2003 nr. 1202 om klinisk utprøving av lækjemiddel til menneske opnar for inklusjon av pasientar utan samtykkekompetanse i lækjemiddelutprøving, mens biobanklova § 12 slik ho er i dag, ikkje tillèt at humant biologisk materiale blir samla inn, oppbevart og behandla, med mindre det ligg føre "særskilt lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag". Departementet uttalar at det tilsynelatande er motstrid mellom desse føresegnene, men vil understreke at forskrifta om utprøving av kliniske lækjemiddel må rek­nast som eit gyldig rettsgrunnlag som skal gå føre forbodet i biobanklova.

Det blir vist til at Nylenna-utvalet i utgreiinga si (NOU 2005:1 God forskning - bedre helse ) som eitt av fleire tiltak foreslo at forsking på personar utan samtykkekompetanse skal kunne tillatast. Dersom myndige personar med manglande eller redusert samtykkekompetanse skal kunne involverast som deltakarar i forskingsprosjekt, må det etter forslaget oppnemnast ein "lovleg representant" som kan samtykkje på vegner av eller saman med vedkommande. Det blir òg opna for forsking i kliniske nødssituasjonar der det ikkje er mogleg å innhente samtykke frå deltakaren og/eller den lovlege representanten til vedkommande.

Helse- og omsorgsdepartementet har sendt NOU 2005:1 på høyring, og det blir gjort greie for hovudsynspunkt frå høyringsinstansane på forslaget frå utvalet.

Departementet understrekar at det klare utgangspunktet for innsamling, oppbevaring og behandling av biobankmateriale til forsking må vere at dette skal skje etter samtykke frå den det gjeld. Det blir peika på at personar som ikkje sjølve kan samtykkje, i mindre grad enn andre - eller slett ikkje – er i stand til å ta vare på eigne interesser, og at denne gruppa derfor må vernast særskilt, også i forskingssamanheng. Helsinki-deklarasjonen slår fast at omsynet til velferda til forsøkspersonen skal gå føre interessene til vitskapen og samfunnet i medisinsk forsking. I forarbeida til biobanklova blir det uttalt at dersom myndige personar i ein periode ikkje har evne til å samtykkje sjølve, skal heller ikkje det biologiske materialet deira inngå i nokon forskingsbiobank.

Departementet har likevel sett at dagens regelverk er for strengt da strenge samtykkekrav kan føre til at det blir forska lite på einskilde pasientgrupper, noko som igjen kan føre til dårlegare kunnskap og behandlingstilbod enn ein elles ville hatt. Departementet ser det som viktig at det blir gitt høve til medisinsk og helsefagleg forsking som kan komme demente, psykisk utviklingshemma, personar i kliniske nødssituasjonar og andre utan samtykkekompetanse til gode.

Departementet opnar derfor for innsamling, oppbevaring og behandling av biobankmateriale frå myndige personar utan samtykkekompetanse til fors­king. Departementet har bygd forslaget sitt om endring av biobanklova § 12 på tilleggsprotokollen om biomedisinsk forsking. Forslaget frå departementet ligg nær opptil forslaget frå Nylenna-utvalet om regulering av forsking på denne gruppa.

Det blir understreka at dersom nokon motset seg innsamling, oppbevaring og behandling av biobankmateriale til forsking, skal dette respekterast, og det same gjeld der det er grunn til å tru at vedkommande ville ha nekta dersom han eller ho hadde hatt samtykkekompetanse. Vidare blir det i forslaget kravd at det må innhentast samtykke av nærmaste pårørande til vedkommande før biobankmateriale til forsking blir innhenta, oppbevart eller behandla, så sant det ikkje dreier seg om kliniske nødssituasjonar der det er uråd å innhente samtykke frå nærmaste pårørande. For innsamling, oppbevaring og behandling av biobankmateriale frå myndige personar utan samtykkekompetanse til diagnostisk biobank er det den som yter helsehjelpa, som skal ta avgjerda om dette.

Departementet har funne at andre omsyn gjer seg gjeldande når det gjeld forsking enn ved behandling. Det blir peika på at sjølv om også forskinga har som formål å skaffe kunnskap som skal komme deltakarane til gode, er det ikkje i like stor grad ein direkte fordel for ein forskingsdeltakar å vere med i eit fors­kingsprosjekt som det er for ein pasient å få helsehjelp. Det kan derfor teoretisk sett tenkjast at det kan oppstå ei interessekonflikt mellom forskaren som ønskjer biologisk forskingsmateriale, og ein person som ikkje ønskjer å gi slikt biologisk materiale til forskinga. Også av omsyn til at ein skal ha tillit til forskinga, blir det i forslaget stilt krav om samtykke frå nærmaste pårørande for at ein skal kunne inkludere myndige personar utan samtykkekompetanse i forsking. Departementet foreslår at det er nærmaste pårørande, slik det er definert i pasientrettslova § 1-3 bokstav b, som skal kunne gi samtykke.

Departementet ser at det kan vere behov for å fors­ke på menneske som er i kliniske nødssituasjonar der det ikkje er tid til - eller er umogleg av andre grunnar - å innhente samtykke frå nærmaste pårørande. Det blir i forslaget opna for slik forsking i tilfelle der eventuell risiko eller ulempe for vedkommande er minimal, og i tilfelle der forskinga berre kan utførast på personar som er i ein klinisk nødssituasjon. Forsking i kliniske nødssituasjonar skal etter forslaget ikkje skje dersom det er rimeleg klart at den det gjeld, ikkje ville ha vore med i slik forsking dersom han eller ho hadde hatt samtykkekompetanse.

Departementet vurderer det slik at dei strenge krava for å kunne forske på personar utan samtykkekompetanse og i kliniske nødssituasjonar sikrar krava i Helsinki-deklarasjonen om at interessene til forsøkspersonen til kvar tid skal vege tyngre enn dei vitskaplege og samfunnsmessige interessene.

Departementet meiner at det å opne for forsking på personar utan samtykkekompetanse òg vil føre til at lovverket blir betre harmonisert med forskrifta om utprøving av kliniske lækjemiddel. Utprøving av kliniske lækjemiddel skal framleis regulerast av denne forskrifta og ikkje av dei meir generelle reglane i biobanklova.

Departementet går ut frå at meir forsking omkring årsaker til sjukdom hos, og behandling av, personar utan samtykkekompetanse gir auka helse- og samfunnsmessig gevinst. Dei andre økonomiske og administrative konsekvensane av forslaget vil etter departementets meining truleg ikkje vere store.

Komiteen viser til at det som klar hovedregel skal foreligge samtykke fra den enkelte i tilfeller der biologisk materiale samles inn, oppbevares og benyttes i forskning. Etter gjeldende rett er det ikke anledning til å innhente biologisk materiale til personer uten samtykkekompetanse for forskningsformål. Komiteen deler departementets vurdering om at dette kan være til hinder for forskning som kan føre til et bedre helsetilbud for disse pasientene. Komiteen støtter derfor forslaget om at det på strenge vilkår skal kunne innhentes biologisk materiale fra personer uten samtykkekompetanse, forutsatt at vedkommende ikke motsetter seg dette. Det må i slike tilfeller foreligge samtykke fra pasientens nære pårørende eller verge, jf. pasientrettighetsloven § 1-3.

Videre vil komiteen understreke at hensynet til å verne den enkeltes integritet skal veie tyngre enn de samfunnsmessige gevinstene knyttet til forskningen.

Komiteen støtter departementets vurdering om at innhenting av biologisk materiale for forsk­ningsformål bare skal finne sted dersom eventuell risiko eller ulempe for personen er ubetydelig.

Komiteens framlegg til A vert fremja av ein samrøystes komité.

Komiteens framlegg til B vert fremja av Framstegspartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre.

Komiteen viser til proposisjonen og merknadene og rår Odelstinget til å gjere følgjande

vedtak:

A.

Vedtak til lov

om endringar i pasientrettslova og biobanklova (helsehjelp og forsking – personar utan samtykkekompetanse)

I

I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) skal dette endrast:

§ 4-6 ny overskrift skal lyde:§ 4-6. Om myndige pasienter som ikke har samtykkekompetanse§ 4-6 andre ledd skal lyde:

Helsehjelp som innebærer et alvorlig inngrep for pasienten, kan gis dersom det anses å være i pasientens interesse, og det er sannsynlig at pasienten ville ha gitt tillatelse til slik hjelp. Der det er mulig skal det innhentes informasjon fra pasientens nærmeste pårørende om hva pasienten ville ha ønsket. Slik helsehjelp kan besluttes av den som er ansvarlig for helsehjelpen, etter samråd med annet kvalifisert helsepersonell. Det skal fremgå av journalen hva pasientens nærmeste pårørende har opplyst, og hva annet kvalifisert helsepersonell har hatt av oppfatninger.

Nytt kapittel 4 A skal lyde:

Kapittel 4 A. Helsehjelp til pasienter uten samtykkekompetanse som motsetter seg helsehjelpen mv.

§ 4 A-1. Formål

Formålet med reglene i dette kapitlet er å yte nødvendig helsehjelp for å hindre vesentlig helseskade samt å forebygge og begrense bruk av tvang.

Helsehjelpen skal tilrettelegges med respekt for den enkeltes fysiske og psykiske integritet, og så langt som mulig være i overensstemmelse med pasientens selvbestemmelsesrett.

§ 4 A-2. Virkeområde

Kapitlet kommer til anvendelse når helsepersonell yter helsehjelp til pasienter over 16 år som mang­ler samtykkekompetanse, jf. kapittel 4, og som motsetter seg helsehjelpen.

Undersøkelse og behandling av psykisk lidelse uten eget samtykke kan likevel bare skje med hjemmel i lov 2. juli 1999 nr. 62 om psykisk helsevern.

§ 4 A-3. Adgang til å gi helsehjelp som pasienten motsetter seg

Før det kan ytes helsehjelp som pasienten motsetter seg, må tillitskapende tiltak ha vært forsøkt, med mindre det er åpenbart formålsløst å prøve dette.

Opprettholder pasienten sin motstand, eller vet helsepersonellet at vedkommende med stor sannsynlighet vil opprettholde sin motstand, kan det treffes vedtak om helsehjelp dersom

a) en unnlatelse av å gi helsehjelp kan føre til vesentlig helseskade for pasienten, og

b) helsehjelpen anses nødvendig, og

c) tiltakene står i forhold til behovet for helsehjelpen.

Selv om vilkårene i første og andre ledd er oppfylt, kan helsehjelp bare gis der dette etter en helhetsvurdering framtrer som den klart beste løsningen for pasienten. I vurderingen av om slik helsehjelp skal gis, skal det blant annet legges vekt på graden av motstand samt om det i nær fremtid kan forventes at pasienten vil kunne gjenvinne sin samtykkekompetanse.

§ 4 A-4. Gjennomføring av helsehjelpen

Dersom vilkårene i § 4 A-3 er oppfylt, kan helsehjelp gjennomføres med tvang eller andre tiltak for å omgå motstand hos pasienten.

Pasienten kan blant annet legges inn ved helseinstitusjon og holdes tilbake der dersom det er nødvendig for å få gjennomført helsehjelpen.

Dersom lovens vilkår er oppfylt, kan videre varslingssystemer med tekniske innretninger og bevegelseshindrende tiltak som belter og lignende anvendes.

Helsehjelpen skal vurderes fortløpende og avbrytes straks lovens vilkår ikke lenger er til stede. Det skal særlig legges vekt på om helsehjelpen viser seg å ikke ha ønsket virkning, eller har uforutsette negative virkninger.

§ 4 A-5 Vedtak om helsehjelp som pasienten motsetter seg

Vedtak om helsehjelp etter dette kapitlet treffes av det helsepersonellet som er ansvarlig for helsehjelpen. Vedtak kan bare treffes for inntil ett år av gangen.

Dersom helsehjelpen innebærer et alvorlig inngrep for pasienten, skal det treffes vedtak av helsepersonell som nevnt i første ledd, etter samråd med annet kvalifisert helsepersonell. I vurderingen av hva som er et alvorlig inngrep for pasienten, skal det blant annet tas hensyn til om tiltaket innebærer inngrep i kroppen, bruk av reseptbelagte legemidler og graden av motstand. Dersom pasienten motsetter seg at helsehjelpen blir gjennomført ved innleggelse eller tilbakeholdelse i helseinstitusjon, eller motsetter seg bruk av bevegelseshindrende tiltak, skal det alltid regnes som alvorlig inngrep.

Vedtak om undersøkelse og behandling omfatter den pleie og omsorg som er nødvendig for å gjennomføre undersøkelsen og behandlingen. Dersom hovedformålet med helsehjelpen er pleie og omsorg, skal det treffes eget vedtak om dette.

Der det er mulig, skal det innhentes informasjon fra pasientens nærmeste pårørende om hva pasienten ville ha ønsket, før vedtak etter § 4 A-5 første og annet ledd treffes.

§ 4 A-6. Underretning

Pasienten og pasientens nærmeste pårørende skal snarest mulig underrettes om vedtak truffet etter § 4 A-5. Etterfølgende underretning til pasienten er likevel tilstrekkelig dersom underretningen vil medføre fare for at helsehjelpen ikke kan gjennomføres.

Underretningen skal opplyse om adgangen til å klage og til å uttale seg i saken.

Kopi av underretningen skal sendes den som har det overordnede faglige ansvaret for helsehjelpen. Videre skal kopi av vedtak etter § 4 A-5 sendes til helsetilsynet i fylket.

§ 4 A-7. Klage

Vedtak om helsehjelp etter § 4 A-5 kan påklages til helsetilsynet i fylket av pasienten eller pasientens nærmeste pårørende.

Bestemmelsene i § 7-3 gjelder tilsvarende for klage etter paragrafen her.

Fristen for å klage til helsetilsynet i fylket er tre uker fra vedkommende fikk eller burde ha fått kjennskap til vedtaket.

§ 4 A-8. Overprøving og etterfølgende kontroll

Helsetilsynet i fylket kan av eget tiltak overprøve vedtak som er truffet etter § 4 A-5.

Dersom et vedtak om helsehjelp etter dette kapitlet ikke er påklaget og helsehjelpen vedvarer, skal helsetilsynet i fylket, når det har gått tre måneder fra vedtaket ble truffet, av eget tiltak vurdere om det fortsatt er behov for helsehjelpen.

§ 4 A-9. Forvaltningslovens anvendelse

Forvaltningsloven gjelder så langt den passer for vedtak etter § 4 A-5, med de særlige bestemmelser som er gitt i dette kapitlet.

§ 4 A-10. Domstolsprøving

Vedtak i klagesak etter § 4 A-7 som innebærer innleggelse og tilbakeholdelse i institusjon, eller helsehjelp som strekker seg ut over tre måneder, kan av pasienten eller pasientens nærmeste pårørende bringes inn for retten etter reglene i lov 13. august 1915 om rettergangsmåten for tvistemål kapittel 33. Tilsvarende gjelder for helsetilsynet i fylkets vedtak om helsehjelp som innebærer innleggelse og tilbakeholdelse, eller som strekker seg ut over tre måneder, jf. § 4 A-8.

§ 4 A-11. Forskrift

Departementet kan gi nærmere regler om gjennomføringen av helsehjelpen etter dette kapitlet og om saksbehandlingen, herunder hvilke krav som skal stilles til dokumentasjon av vedtak om helsehjelp.

II

I lov 21. februar 2003 nr. 12 om biobanker (biobankloven) skal dette endrast:

§ 12 femte ledd skal lyde:

For personer uten samtykkekompetanse etter pasientrettighetsloven § 4-3 gjelder pasientrettighetsloven §§ 4-4, 4-5 og 4-7 om samtykke til helsehjelp på andres vegne tilsvarende for samtykke til innsamling, oppbevaring og behandling av biobankmateriale til forskning.

§ 12 nytt sjette, sjuande og åttande ledd skal lyde:

For myndige personer uten samtykkekompetanse kan nærmeste pårørende etter pasientrettighetsloven § 1-3 gi samtykke til innsamling, oppbevaring og behandling av biobankmateriale til forskning på vedkommendes vegne.

Innsamling, oppbevaring og behandling av biobankmateriale etter sjette ledd kan bare finne sted dersom

a) eventuell risiko eller ulempe for personen er ubetydelig,

b) personen selv ikke motsetter seg det og det ikke er grunn til å tro at vedkommende ville ha motsatt seg dette dersom vedkommende hadde hatt samtykkekompetanse,

c) tilsvarende forskning ikke kan gjennomføres på personer med samtykkekompetanse, og

d) det er grunn til å anta at resultatene av forskningen kan være til nytte for den aktuelle person eller for andre personer i samme aldersgruppe, med samme sykdom eller forstyrrelse eller i samme tilstand.

I kliniske nødssituasjoner der pasienten ikke er i stand til å avgi samtykke, og der det er umulig å innhente samtykke fra vedkommendes nærmeste pårørende, kan innsamling, oppbevaring og behandling av biobankmateriale til forskning bare skje dersom

a) eventuell risiko eller ulempe for personen er ubetydelig,

b) vedkommende ikke tidligere har uttrykt motforestillinger som er relevante for forskningen,

c) det bare er mulig å utføre forskningen i kliniske nødssituasjoner,

d) forskningen utvilsomt er berettiget på grunn av utsikten til resultater med stor forebyggende, diag­nostisk eller terapeutisk verdi, og

e) vedkommende eller dennes nærmeste pårørende så snart som mulig blir gitt informasjon om innsamlingen, oppbevaringen og behandlingen av biobankmaterialet til forskning. Samtykke etter første, femte eller sjette ledd er en forutsetning for videre forskning og skal innhentes så snart som mulig.

III

Iverksetjing

Lova gjeld frå det tidspunktet Kongen bestemmer. Kongen kan setje i verk dei enkelte føresegnene til forskjellig tid.

B.

Stortinget ber Regjeringen fremlegge forslag om økte bevilgninger til Helsetilsynets arbeid med nytt kap. 4 A i lov om pasientrettigheter i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 2007.

Oslo, i helse- og omsorgskomiteen,den 14. november 2006

Harald T. Nesvik Sonja Irene Sjøli
leiar ordførar
Første kapittel