2. Komiteens merknader
- 2.1 Innledning
- 2.2 Forholdet til pasientrettighetsloven
- 2.3 Forslag til andre endringer i kapittel 1 - Alminnelige bestemmelser
- 2.4 Forslag til nytt kapittel 2 – Særlige samtykkebestemmelser
- 2.5 Forslag til nytt kapittel 3 - Forenkling av lovens systematikk og enkelte andre endringer
- 2.6 Forslag til endringer i kapittel 4 – Gjennomgang av psykisk helsevern
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jorodd Asphjell, Jan Bøhler, Sonja Mandt-Bartholsen, Gunn Olsen og Dag Ole Teigen, fra Fremskrittspartiet, Jan-Henrik Fredriksen, Vigdis Giltun og lederen Harald T. Nesvik, fra Høyre, Inge Lønning og Sonja Irene Sjøli, fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, fra Kristelig Folkeparti, Laila Dåvøy, fra Senterpartiet, Rune J. Skjælaaen, og fra Venstre, Gunvald Ludvigsen, mener det er viktig å styrke ivaretakelsen av pasientrettigheter innen det psykiske helsevernet og er enig i at rettssikkerhet skal være grunnleggende for utformingen av regelverket og bruken av tvang i det psykiske helsevernet. Det skal være i samsvar med menneskerettslige forpliktelser. Ut fra dette skal frivillighet, samarbeid og brukermedvirkning stå sentralt i behandlingen av pasienter med psykiske lidelser. Komiteen ser behovet for og viktigheten av å gjennomføre lovforbedringer parallelt med opptrappingsplanen for psykisk helse.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener bruk av tvang og restriktive tiltak skal begrenses og kontrolleres gjennom lovfesting.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil ikke legitimere bruk av tvang og restriktive tiltak gjennom lov. Disse medlemmer mener at tvang og restriktive tiltak skal begrenses til nødverge.
Disse medlemmer mener at en bedre ville ha kunnet forhindre unødig og ulovlig bruk av makt og tvang ved å fremme forslag om en rettighetslov for disse gruppene; en rettighetslov som etter disse medlemmers mening må ta utgangspunkt i et samfunnssyn og et menneskesyn der alle er like verdifulle, der mennesker med avvikende atferd gis respekt, og der retten til et meningsfylt liv på egne premisser også for disse sterkt presiseres. En rettighetslov må, slik disse medlemmer ser det, ikke tillate bruk av makt og tvang som såkalt atferdsendrende behandlingsterapi.
Det bør etter disse medlemmers mening ikke tillates noen annen form for maktbruk overfor psykisk syke enn det som generelt gjelder i samfunnet hvor maktutøvelse kun kan benyttes som nødrett og nødverge. Disse medlemmer er selvfølgelig oppmerksom på at enkelte med sterk selvskadende atferd og voldelig atferd må kunne hjelpes, men dette skal være en omsorgsrett og ikke en lovhjemmel for bruk av tvang og makt.
En rettighetslov vil etter disse medlemmers syn i utgangspunktet ikke virke stigmatiserende på gruppen psykisk syke, men tvert om virke positivt både for de psykisk syke selv, deres familie og pårørende. I en rettighetslov mener også disse medlemmer at nettopp familie og pårørende må få større medbestemmelsesrett og myndighet i forhold til forslag om bruk av makt som et omsorgstiltak.
Når det gjelder bestemmelsen i lov om psykisk helsevern § 1-5 om at pasientrettighetsloven bare skal gjelde så langt det passer, støtter komiteen forslaget om å fjerne denne bestemmelsen, og i stedet ha konkrete lovfestede unntak fra de generelle pasientrettighetene når det gjelder tvungent psykisk helsevern.
Pasienten selv må samtykke til helsehjelp. I tilfeller hvor avvik fra denne hovedregelen er nødvendig, bør pasientrettighetslovens regler legges til grunn når det gjelder samtykke på vegne av barn under 16 år.
Når det gjelder endringer om utvidet kompetanse for barnevernet til å gi samtykke til helsehjelp i det psykiske helsevernet på vegne av barn under 16 år som er under barnevernets omsorg etter vedtak om omsorgsovertakelse, støtter komiteen dette.
Komiteen ber departementet se på behovet for ytterligere presisering av hva som ligger i begrepet samtykkekompetanse og retningslinjer for vurderingen, slik flere av høringsinstansene har sett behovet for.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det kan oppstå problem med at barnevernet ikke alltid opptrer objektivt, og det er derfor viktig at klageinstansene må være kritiske i sin vurdering av om vedtaket er til beste for barnet.
Individuelt tilpasset og koordinert behandlingstilbud ivaretas gjennom individuell plan, nedfelt i flere helse- og sosiallover. Komiteen er enig i at det etter lov om psykisk helsevern § 4-1 kun skal være pasienter med behov for langvarige og samordnede tilbud som skal ha krav på utarbeidelse av individuell plan. En lik praktisering av individuell plan uavhengig av hvilken lov den er hjemlet i, bør tilstrebes.
Komiteen ser behovet for en formell kontroll av at en slik plan foreligger, og støtter forslaget om at kontrollkommisjonene, i forbindelse med den prøving som skal skje tre måneder etter at det tvungne vernet er etablert, skal vareta dette. I en individuell plan for pasienter under tvungent psykisk helsevern vil plikten til å kontinuerlig vurdere andre behandlingsalternativer være fremtredende. I forbindelse med utskriving vil målrettede og koordinerte tiltak være av stor betydning.
Når det gjelder pasientens valg av pårørende, støtter komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, forslaget om at også pasienter innenfor psykisk helsevern fritt skal kunne velge hvem de vil ha som pårørende, slik det er etter pasientrettighetsloven, men med en særbestemmelse når pasienten er under tvungent psykisk helsevern. Flertallet ber departementet legge vekt på bedre ivaretakelse av pårørende til pasienter innen psykisk helsevern.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er av den oppfatning at lovens paragraf er god nok slik den står i dag. Disse medlemmer er bekymret over at "den som i størst utstrekning har hatt varig og løpende kontakt med pasienten" skal likestilles med pårørende. Disse medlemmer er av den oppfatning av at dette vil innebære en svekkelse av pårørendes rettigheter, samt legge et stort ansvar over på ansatte i helsevesenet. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn stemme mot proposisjonens forslag til endring av § 1-3 i psykisk helsevernloven og § 1-3 første ledd bokstav b i pasientrettighetsloven.
Komiteen støtter tilføyelse av et nytt tredje ledd i pasientrettighetsloven § 2-4 med spesifikke kriterier for nekting av pasientens ønske om valg av institusjon, der fritt sykehusvalg skal gjelde med mindre dette vil være uforsvarlig eller i betydelig grad egnet til å svekke formålet med det tvungne vernet.
Likebehandling og klart regelverk bør tilstrebes i det psykiske helsevernet. Komiteen støtter forslag til ny bestemmelse i § 1-1a om virkeområde der det fremgår at psykisk helsevernloven kapittel 4, unntatt §§4-4, 4-5 annet ledd, 4-7a annet ledd, 4-9 og 4-10 skal legges til grunn for opphold i institusjon i det psykiske helsevernet som skjer med hjemmel i annen lov.
Komiteen støtter en presisering av definisjonsbestemmelsen av tvungent psykisk helsevern, § 1-2, siden psykisk helsevern til barn og unge under 16 år ikke er basert på regler for tvungent psykisk helsevern, men foreldresamtykke. En klargjøring av begrepene tvungen observasjon og tvungent psykisk helsevern støttes også.
Komiteen støtter forslaget i § 1-4 om at det skal være lege med relevant spesialistgodkjenning eller klinisk psykolog med relevant fordypningsområde som skal være faglig ansvarlig for vedtak.
Komiteen støtter forslaget om advokatbistand til barn mellom 12 og 16 år som bringer spørsmålet om etablering av psykisk helsevern inn for kontrollkommisjonen, jf. § 1-7 tredje ledd, og ser dette som en viktig styrking av pasientenes rettssikkerhet.
Komiteen støtter forslaget til nytt kapittel 2 om særlige samtykkebestemmelser.
Komiteen er positiv til endringer som ivaretar forenkling og systematisering.
Når det gjelder kriterier for innleggelse relatert til legeundersøkelse i § 3-1 og kravet om to legeundersøkelser i §§ 3-2 og 3-3, mener komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre at tvungent psykisk helsevern også kan etableres av psykologer. Disse medlemmer mener forslaget vil øke pasientens rettssikkerhet. Det vil i enkelte situasjoner være hensiktsmessig at også undersøkelser som en psykolog gjør, kan resultere i tvungent psykisk helsevern. Dette bør så langt som mulig gjøres i samråd med pasientens fastlege/behandlende lege. Psykologer vil i større grad kunne medvirke til at frivillig psykisk helsevern har vært forsøkt, sammenliknet med mulighetene en legevaktslege, som sannsynligvis står for 50 prosent av tvangsinnleggelsene, har til å først forsøke dette. Få av disse kjenner pasienten fra før. Behovet en pasient har for å også bli vurdert for eventuell somatisk sykdom som årsak eller medvirkning til psykisk lidelse, vil bli ivaretatt gjennom undersøkelse av lege når pasienten kommer til institusjon. En lovendring som lar psykologer etablere tvungent psykisk helsevern, vil være i tråd med Stortingets tidligere merknad i forhold til lov om helsepersonell, der det i Innst. O. nr. 58 (1998-1999) står at "en psykolog er kvalifisert til å treffe avgjørelser i psykologfaglige spørsmål og til å behandle psykiske lidelser på selvstendig grunnlag". I denne forbindelse vises det til gjeldende psykisk helsevernlov § 6-2. Disse medlemmer mener § 6-2 bør endres slik at lege og psykolog sidestilles når det gjelder sammensetning av kontrollkommisjonen.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til endringer i lov om psykisk helsevern §§ 3-1, 3-2 og 3-3 slik at psykologer med relevant praksis og videreutdanning på linje med leger gis adgang til å etablere tvungent psykisk helsevern, og § 6-2 slik at psykolog med relevant praksis og videreutdanning sidestilles med lege som medlem av kontrollkommisjonen."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at Regjeringen i St.prp. nr. 1 (2005-2006) varslet at det pågår et arbeid med vurdering av psykologers henvisningsrett. En lovendring som lar psykologer etablere tvungent psykisk helsevern, vil være i tråd med merknad i Innst. O. nr. 58 (1998-1999) der det står at "en psykolog er kvalifisert til å treffe avgjørelser i psykologfaglige spørsmål og til å behandle psykiske lidelser på selvstendig grunnlag". Disse medlemmer ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget på en egnet måte når vurderingen er gjort.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner det viktig å understreke at det kun er medisineren som har en tilstrekkelig faglig og allsidig bakgrunn for å ta det totale ansvaret for behandling av syke mennesker så vel innen somatikken som innen psykiatrien. Et slikt standpunkt mener disse medlemmer ikke er i strid med at det enkelte autoriserte helsepersonell har et selvstendig ansvar for å yte en forsvarlig helsetjeneste på sitt faglige nivå.
I forhold til § 3-3 punkt 3. a) viser komiteen til innspill i høringen fra Mental Helse Norge om at behandlingskriteriet som grunnlag for vedtak om tvungent psykisk helsevern må bort. Komiteen mener dette er et svært viktig innspill fra pasienthold, og mener departementet i større grad bør gå inn i problemstillingene knyttet til eventuelt å oppheve behandlingskriteriet i forbindelse med vedtak om tvang. Det vises til at Psykologforeningen i sin høringsuttalelse mener det bør utarbeides en NOU blant annet med tanke på vurdering av om behandlingskriteriet kan fjernes.
Komiteen er opptatt av at brukermedvirkning i større grad må ivaretas i psykiatrien. Komiteen viser til Mental Helses innspill til komiteen og anser det som viktig å lytte til deres erfaringer når det gjelder tvangsbruk og brukermedvirkning. Komiteen ønsker en grundigere vurdering av behovet for behandlingskriteriet i loven, blant annet sett i lys av de ulike erfaringene som er gjort med bruk av tvang, variasjonene som allerede eksisterer i Norge, samt erfaringer fra sammenliknbare land.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, ber departementet vurdere praktiseringen av bestemmelsene om tvungent psykisk helsevern og gi Stortinget en orientering om saken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er viktig at ansvarlig lege alltid foretar en risikovurdering av pasientene før de skrives ut fra sykehus. Tilbakeholdelse eller overføring til tvungen behandling skal kun skje dersom pasienten på grunn av sinnslidelsen utgjør en fare for eget eller andres liv. Risikovurderingen skal alltid dokumenteres av faglig ansvarlig. Disse medlemmer er bekymret for at mange blir skrevet ut fra sykehusene for tidlig, og at dette har ført til alvorlige og tragiske hendelser.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"I lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skal § 3-3 første ledd 3. b) lyde:
b) utgjør en mulig fare for eget eller andres liv eller helse."
Komiteen viser til en undersøkelse foretatt av Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helseregion Øst og Helseregion Sør som viser at det er mangel på bruk av strukturerte instrumenter for vurdering av volds- og suicidrisiko i forbindelse med utskrivning. Det er viktig å bedre gjennomføringen av og kvaliteten på disse vurderingene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at Rundskriv 17/2004 tar opp dette som et av punktene i en sjekkliste som skal gjennomgås før utskrivning. På bakgrunn av undersøkelsen har direktoratet i tillegg igangsatt et arbeid med rundskriv om innholdet i en slik vurdering, for å bidra til å heve kvaliteten på vurderingene. Flertallet viser videre til at det pågår et viktig opplæringsarbeid av ansatte i akuttpsykiatrien i regi av regionale kompetansesentra.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til departementets forslag om en snever adgang til overføring fra frivillig til tvungent psykisk helsevern, jf. lov om psykisk helsevern § 2-3. Flertallet mener det er avgjørende at pasienten har tillit til behandlingsinstansen. Pasientens frykt for bruk av tvang kan forhindre enkelte i å søke frivillig behandling. Det er derfor nødvendig at unntaket fra konverteringsforbudet praktiseres restriktivt.
Komiteen støtter forslagene til endringer i kapittel 4.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, understreker at bruk av tvang er et alvorlig, integritetskrenkende tiltak. Det er et klart mål å begrense bruk av tvang i psykisk helsevern så langt som mulig. Flertallet vil understreke at alle relevante frivillige tiltak skal forsøkes før tvang vurderes benyttet. Behandlingstilbudet til pasienter med spiseforstyrrelser må styrkes for å sikre at frivillig behandling blir et reelt alternativ til tvangsernæring. Manglende faglig konsensus i forhold til behandling av personer med spiseforstyrrelser kan etter flertallets vurdering føre til ulik praktisering av tvangsbestemmelsene overfor disse pasientene. Flertallet ber derfor Helse- og omsorgsdepartementet sørge for at det utarbeides faglige retningslinjer for behandlingen, og at praktiseringen av bestemmelsen om tvangsernæring blir evaluert.