2. Endringer i regler om autorisasjon av og tilsyn med regnskapsførere
- 2.1 Autorisasjonsordningens virkeområde
- 2.2 Krav til god regnskapsføringsskikk
- 2.3 Dokumentasjon av oppdrag
- 2.4 Vilkår for autorisasjon
- 2.5 Autorisasjon og fornyelse av autorisasjon
- 2.6 Autorisasjon av regnskapsførerselskap
- 2.7 Bortfall og tilbakekall av autorisasjon
- 2.7.1 Sammendrag
- Automatisk bortfall eller tilbakekall av autorisasjon
- Tilbakekall av autorisasjon for regnskapsførerselskap
- Tilbakekall og suspensjon på grunnlag av straffbar handling
- Omgjøring av vedtak om tilbakekall
- Tilbakekall på grunn av uriktig eller manglende opplysninger til Kredittilsynet
- Skriftlig advarsel
- 2.7.2 Komiteens merknader
- 2.7.1 Sammendrag
- 2.8 Klagenemnd for vedtak etter regnskapsførerloven
- 2.9 Forklaringsplikt
- 2.10 Saksbehandlingsregler
- 2.11 Taushetsplikt
- 2.12 Tilsyn - innsyn i regnskapsmateriale hos oppdragsgiver mv.
- 2.13 Straff
Departementet legger til grunn at det vil være klargjørende om det i regnskapsførerlovens definisjon av regnskapsføring også uttrykkelig inkluderer utføring av oppdragsgivers plikter etter bokføringslovgivningen. Departementet mener at en referanse til regelverket om bokføring virker klargjørende, siden bokføringsloven med forskrifter har medført at regelverk som tidligere var gitt i medhold av ulike typer lovverk nå er samlet i et definert regelsett. Det vil blant annet klargjøre at lønnsføring er omfattet av autorisasjonsplikten.
Departementet foreslår at det presiseres i regnskapsførerloven at som regnskapsføring etter loven regnes utføring av oppdragsgivers plikter etter regnskaps- og bokføringslovgivningen.
Departementet mener at det vil være ryddig om det i regnskapsførerloven § 1 fremgår at autorisasjonsplikten knyttes til at vedkommende i næring påtar seg oppdrag om regnskapsføring som definert i § 2. Departementet foreslår at enhver som i næring påtar seg å føre regnskap for andre, jf. § 2 første ledd, skal være autorisert av Kredittilsynet i samsvar med denne lov.
Departementet viser til lovforslaget del V (regnskapsførerloven) endret § 1 og endret § 2.
Komiteen slutter seg til Regjeringens lovforslag del V (regnskapsførerloven) endret § 1 første ledd og endret § 2 første ledd.
Departementet mener at en rettslig standard om god regnskapsføringsskikk vil være sentral i forhold til å definere det nærmere innholdet i regnskapsføreres yrkesutøvelse. Etter departementets oppfatning vil et lovbestemt krav om at oppdrag skal utføres i samsvar med god regnskapsføringsskikk kunne bidra til å heve bransjestandardenes autoritet og sette ytterligere fokus på yrkesutøvelsen. Standarder utarbeidet av bransjeorganisasjoner som dekker en vesentlig del av regnskapsførere og som krever at medlemmene følger standardene, vil etter departementets forutsetning raskt måtte anses som uttrykk for god regnskapsføringsskikk. Dette vil særlig være tilfelle i forhold til standarder utarbeidet i fellesskap av NARF og Økonomiforbundet. En klar forutsetning for dette er likevel at standarden angir krav som er i samsvar med lov og forskrift. En regnskapsførers plikter etter øvrige lov- og forskriftsbestemmelser kan ikke innskrenkes eller settes til side med grunnlag i ulovfestet regnskapsføringsskikk eller utfyllende bransjestandarder.
Departementets forslag bygger på at det nærmere innholdet i god regnskapsføringsskikk, på samme måte som for revisorer og eiendomsmeglere, skal utvikles gjennom praksis og/eller bransjestandarder.
Departementet foreslår en bestemmelse om at autorisert regnskapsfører skal utføre oppdrag i samsvar med god regnskapsføringsskikk.
Det vises til lovforslaget del V (regnskapsførerloven) endret § 2.
Komiteen slutter seg til Regjeringens lovforslag del V (regnskapsførerloven) endret § 1 og endret § 2 annet ledd.
Departementet vurderer at regler om opplysninger i dokumenter utarbeidet av regnskapsfører er bedre egnet til å bli fastsatt i forskrift enn i lov. Departementet foreslår derfor at det gis adgang til å fastsette forskriftsbestemmelser om opplysninger i dokumenter eller oppgaver som regnskapsføreren utarbeider. Departementet foreslår en bestemmelse om at Kredittilsynet i forskrift kan fastsette bestemmelser om krav til navn, adresse og andre opplysninger om oppdragsgiver og regnskapsfører i oppdragsavtale, regnskapsmateriale og andre dokumenter eller oppgaver som regnskapsføreren utarbeider.
Departementet viser til lovforslaget del V (regnskapsførerloven) endret § 3.
Komiteen slutter seg til Regjeringens lovforslag del V (regnskapsførerloven) endret § 3.
Departementet foreslår at det kan gjøres unntak fra kravet til fast kontorsted i Norge. Begrunnelsen for at en slik bestemmelse ble tatt inn i revisorloven i 2003 - hensynet til Norges forpliktelser etter EØS-avtalens bestemmelser om grenseoverskridende virksomhet - tilsier etter departementets oppfatning at det tas inn en slik dispensasjonshjemmel i regnskapsførerloven.
Departementet understreker betydningen av at dokumentasjon som gjelder klienter i Norge oppbevares på en ordnet og forsvarlig måte, og at offentlig kontrollmyndighet sikres nødvendig tilgang. Etter forslaget må Kredittilsynet vurdere om disse vilkårene er oppfylt i det enkelte tilfelle. Hvis Kredittilsynet finner at vilkårene ikke er oppfylt, vil det etter forslaget ikke være adgang til å gjøre unntak fra kravet om fast kontorsted. I tråd med alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper vil det være adgang til å sette vilkår for en eventuell dispensasjon. Etter departementets oppfatning vil regelverket som foreslått være egnet til å ivareta hensynet til nødvendig offentlig kontroll.
Departementet foreslår en bestemmelse om at Kredittilsynet i enkeltvedtak kan gjøre unntak fra kravet om fast kontorsted i Norge forutsatt at regnskapsførers dokumenter, som gjelder oppdragsgivere i Norge, oppbevares på et fast sted her i riket på en ordnet og forsvarlig måte. Dokumentene skal være tilgjengelige og tilrettelagt for innsyn av offentlig kontrollmyndighet.
Det vises til lovforslaget del V (regnskapsførerloven) endret § 4.
Departementet mener at loven bør inneholde et uttrykkelig krav til hederlig vandel for å kunne bli autorisert regnskapsfører. Departementet legger til grunn at ved vurderingen av om kravet til hederlig vandel er overtrådt, skal det i første rekke legges vekt på straffbare forhold som er egnet til å svekke den tilliten som er nødvendig for å være regnskapsfører. Departementet viser til at det er fastsatt krav om "hederlig vandel" for personer innenfor alle enheter under tilsyn av Kredittilsynet. I praksis skjer vurderingen ved at søker må framlegge politiattest som ikke er eldre enn tre måneder. Etter departementets vurdering vil ikke et alternativ med krav om politiattest i loven gi god nok anvisning på at tilsynsmyndigheten skal gjøre en egnethetsvurdering av personen.
Det foreslås en bestemmelse om at søkeren må ha ført en hederlig vandel for å få autorisasjon som regnskapsfører.
Det vises til lovforslaget del V (regnskapsførerloven) endret § 4.
Departementet legger til grunn at kravet til regnskapspraksis bør kunne fastsettes i forskrift. Departementet mener at det kan være behov for noe større grad av smidighet enn dagens lovregulering gir. Det vises også til at kravene til utdanning er regulert i forskrift.
Det foreslås en bestemmelse om at søkeren må ha 2 års regnskapspraksis i henhold til forskrift som gis av Kredittilsynet for å få autorisasjon som regnskapsfører.
Departementet viser til lovforslaget del V (regnskapsførerloven) endret § 4.
Komiteen slutter seg til Regjeringens lovforslag del V (regnskapsførerloven) endret § 4 første og andre ledd.
Departementet mener at dagens ordning med krav om fornyelse av autorisasjon som regnskapsfører hvert femte år er uforholdsmessig ressurskrevende. Departementet legger til grunn at formålet med kravet til fornyelse av autorisasjonen - å opprettholde en oppdatert faglig standard - kan oppnås i like stor grad gjennom en ordning med krav om etterutdanning tilsvarende den som gjelder for revisorene.
Departementet foreslår en bestemmelse om at en autorisert regnskapsfører til enhver tid skal kunne dokumentere tilstrekkelig etterutdanning. Kredittilsynet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om kravet til etterutdanning.
Departementet foreslår at kravet til fornyelse av autorisasjon oppheves.
Det vises til lovforslaget del V (regnskapsførerloven) endret § 5.
Komiteen slutter seg til Regjeringens lovforslag del V (regnskapsførerloven) endret § 5.
Etter departementets oppfatning tilsier erfaringene fra tilsynet med regnskapsførerselskaper at det ville være betenkelig å oppheve kravet om at et regnskapsførerselskap skal ha en daglig leder med autorisasjon som regnskapsfører. På den annen side kan enkelte regnskapsførerselskaper ha behov for å skille funksjonene som daglig leder og faglig leder. Da kan det være forsvarlig at bare den faglige lederen er autorisert regnskapsfører. Utviklingen i retning av stadig større enheter i regnskapsførerbransjen vil trolig forsterke dette behovet.
Ikke minst fordi det pågår strukturendringer i regnskapsførerbransjen kan hensynene bak et krav om autorisert daglig leder måtte avveies annerledes etter en viss tid. Etter departementets vurdering er det derfor hensiktsmessig om Kredittilsynet gis myndighet til i forskrift å fastsette nærmere bestemmelser om kravet om og unntak fra kravet om at daglig leder skal være autorisert regnskapsfører. Kredittilsynet vil dermed kunne vurdere om det bør utformes generelle unntak fra kravet til autorisert daglig leder i forskrift, eller om det bør gis regler om dispensasjon ved enkeltvedtak. Videre vil Kredittilsynet ha anledning til å vurdere nærmere hvilke kriterier som kan tilsi at det gis unntak fra kravet.
Departementet foreslår en bestemmelse om at Kredittilsynet i forskrift kan fastsette nærmere bestemmelser om og unntak fra kravet om at daglig leder skal være autorisert regnskapsfører.
Det vises til lovforslaget del V (regnskapsførerloven) endret § 6.
Departementet foreslår at regnskapsførerlaget skal ha som formål å drive regnskapsførsel for andre, selv om dette ikke behøver å være selskapets eneste formål. Departementet foreslår en bestemmelse om at et selskap som skal få autorisasjon som regnskapsførerselskap må ha som formål å føre regnskap for andre.
Departementet mener at et regnskapsførerselskap med svak økonomi kan utgjøre en risiko for kundene. Departementet mener det bør stilles krav om et regnskapsførerselskaps økonomiske stilling på lik linje med kravet som stilles til regnskapsførere etter § 4.
Departementet foreslår en bestemmelse om at selskap som skal få autorisasjon som regnskapsførerselskap må være økonomisk vederheftig.
Departementet viser til lovforslaget del V (regnskapsførerloven) endret § 6.
Departementet viser til at det er meget få, om noen, regnskapslag som er autorisert. Etter departementets oppfatning er det ikke behov for at betegnelsen "Autorisert regnskapslag" videreføres. Videre mener at det er hensiktsmessig både for tilbydere og etterspørrere av regnskapsførertjenester at alle foretak som yter regnskapsførertjenester for andre, bruker betegnelsen "Autorisert regnskapsførerselskap".
Departementet foreslår at betegnelsen "Autorisert regnskapsførerlag" oppheves. Som en følge av dette foreslås en teknisk justering i bestemmelsen om register over regnskapsførere.
Departementet viser til lovforslaget del V (regnskapsførerloven) endret §§ 1, 6 og 11.
Komiteen slutter seg til Regjeringens lovforslag del V (regnskapsførerloven) endret § 1 tredje ledd og endret §§ 6 og 11.
Hvorvidt autorisasjon bør kunne bortfalle uten at det treffes et formelt vedtak av vedkommende myndighet, vil etter departementets oppfatning bero på en avveining mellom ulike hensyn. På den ene side er det uheldig at personer som ikke lenger oppfyller vilkårene for autorisasjon har adgang til å utøve yrket. Dette kan tilsi at autorisasjon bortfaller automatisk når vilkåret ikke lenger er oppfylt. En uheldig konsekvens av dette er imidlertid at personer kan være registrert som autorisert regnskapsfører selv om vilkårene for autorisasjon ikke lenger er oppfylt. Det vil kunne ta tid før Kredittilsynet avdekker at de forhold som medfører bortfallet er inntruffet. Etter departementets oppfatning er det uheldig at det ikke er samsvar mellom registrert og faktisk autorisasjon. En ordning med bortfall etter et formelt vedtak er enklere å administrere. Departementet går ut fra dette inn for at gjeldende bestemmelse om automatisk bortfall av autorisasjon oppheves og erstattes av en ordning der Kredittilsynet treffer vedtak om tilbakekall av autorisasjon. Det foreslås at bestemmelsen om register over regnskapsførere justeres i tråd med dette.
Departementet foreslår at bestemmelsen om tilbakekall i § 7 også skal omfatte tilbakekallsgrunner som etter gjeldende bestemmelse er bortfallsgrunner. Det foreslås en bestemmelse om at Kredittilsynet skal kalle tilbake autorisasjon dersom regnskapsføreren ikke er økonomisk vederheftig, blir umyndiggjort, ikke lenger er bosatt i en EØS-stat eller ikke lenger har fast kontorsted i Norge.
Departementet viser til lovforslaget del V (regnskapsførerloven) endret § 7.
Departementet er av den oppfatning at det er uheldig at regnskapsførerloven ikke inneholder regler om tilbakekall av autorisasjon for regnskapsførerselskaper. Departementet foreslår derfor at det i bestemmelsen om tilbakekall av autorisasjon tas inn en referanse også til autoriserte regnskapsførerselskaper.
Det foreslås at Kredittilsynet skal kalle autorisasjonen tilbake for regnskapsførerselskap dersom selskapet ikke oppfyller kravene om å ha daglig leder, ha som formål å føre regnskap for andre, være økonomisk vederheftig og ha fast kontorsted i Norge.
Departementet viser til lovforslaget del V (regnskapsførerloven) endret § 7.
Departementet foreslår at tilbakekallsgrunnen "anses uskikket som regnskapsfører fordi han/hun har gjort seg skyldig i urettskaffent forhold" endres til "... straffbar handling". Departementet mener at en slik formulering vil kommunisere kravet til tilbakekall bedre. Videre mener departementet at ikke ethvert straffbart forhold bør komme i betraktning som tilbakekallsgrunn. Departementet foreslår derfor at den straffbare handlingen må være av en slik art at den svekker den tillit som er nødvendig for yrkesutøvelsen.
Departementet mener videre at det bør være adgang til å suspendere autorisasjonen i tilfelle der en regnskapsfører eller et regnskapsførerselskap er siktet i en straffesak.
Departementet foreslår en bestemmelse om at Kredittilsynet gis adgang til å kalle tilbake autorisasjon hvis regnskapsfører anses uskikket fordi vedkommende har gjort seg skyldig i en straffbar handling og dette må antas å svekke den tillit som er nødvendig for yrkesutøvelsen. Det foreslås også at Kredittilsynet gis adgang til å kalle tilbake autorisasjon hvis regnskapsfører anses uskikket fordi vedkommende grovt eller gjentatte ganger har overtrådt regnskapsførers plikter etter lov eller forskrifter. Kredittilsynets adgang til å kalle tilbake autorisasjon etter disse bestemmelsene gjelder tilsvarende for regnskapsførerselskaper.
Departementet foreslår videre en bestemmelse om at dersom en regnskapsfører eller et regnskapsførerselskap er siktet for et forhold som kan medføre tilbakekalling av autorisasjon, kan autorisasjonen suspenderes inntil straffesaken er avsluttet.
Det vises til lovforslaget del V (regnskapsførerloven) endret § 7 og endret § 8.
Etter gjeldende rett kan Kredittilsynet omgjøre tilbakekall av autorisasjon etter søknad. Departementet mener at en regnskapsfører bør være henvist til å søke om autorisasjon på nytt dersom autorisasjonen er tilbakekalt. Alminnelige forvaltningsrettslige regler om omgjøring av vedtak vil fortsatt gjelde.
Departementet foreslår å oppheve bestemmelsen i regnskapsførerloven om at Kredittilsynet kan omgjøre tilbakekall av autorisasjon etter søknad.
Det vises til lovforslaget del V (regnskapsførerloven) endret § 7.
Bestemmelsen i regnskapsførerloven § 7 nr. 2 om tilbakekall av autorisasjon på grunn av uriktig eller manglende opplysninger til Kredittilsynet, har sammenheng med bestemmelsen om forklaringsplikt i regnskapsførerloven. I punkt 2.9 nedenfor (jf. proposisjonens punkt 2.10) følger departementet opp Kredittilsynets forslag om å oppheve den særskilte bestemmelsen om forklaringsplikt i regnskapsførerloven. Som en konsekvens av dette foreslår departementet at bestemmelsen om tilbakekall i nåværende § 7 nr. 2 oppheves. Departementet legger for øvrig til grunn at tilbakekall av autorisasjon på grunn av manglende oppfyllelse av forklaringsplikt etter kredittilsynslovens bestemmelser fremdeles vil kunne skje etter bestemmelsen om tilbakekall dersom regnskapsfører grovt eller gjentatte ganger har overtrådt sine plikter etter lov eller forskrift, jf. forslaget § 7 tredje ledd nr. 2.
Det foreslås at bestemmelsen om tilbakekall på grunn av uriktig eller manglende opplysninger til Kredittilsynet oppheves.
Departementet viser til lovforslaget del V (regnskapsførerloven) endret § 7.
Departementet er enig med Kredittilsynet i at bestemmelsen om skriftlig advarsel i regnskapsførerloven ikke er nødvendig ved siden av de rettslige virkemidler som Kredittilsynet har til disposisjon etter bestemmelsene i kredittilsynsloven.
Departementet foreslår at bestemmelsen om skriftlig advarsel i regnskapsførerloven oppheves. Det foreslås en justering i bestemmelsen om register over regnskapsførere i tråd med dette.
Det vises til lovforslaget del V (regnskapsførerloven) endret §§ 7 og 11.
Komiteen slutter seg til Regjeringens lovforslag del V (regnskapsførerloven) endret §§ 7, 8 og 11.
Avgjørelser fra en klageinstans vil ha sentral betydning for forståelsen av regnskapsføreres plikter etter lovgivningen. Departementet mener det vil være hensiktsmessig om klageinstansen besitter sammensatt kunnskap av betydning for yrkesgruppen. I tillegg til juridisk innsikt bør klageinstansen inneha regnskapsfaglig kompetanse. Etter departementets oppfatning tilsier behovet for flersidig kompetanse at klageinstansen bør være en nemnd bestående av flere medlemmer.
Departementets forslag åpner for at det kan etableres en felles klagenemnd for revisor- og regnskapsførersaker. Et flertall av høringsinstansene støtter alternativet med en felles klagenemnd med fem medlemmer. Departementet legger ut fra dette opp til en slik løsning. Departementet mener det vil være av sentral betydning at sammensetningen av en klagenemnd må bidra til at tilsynet med den aktuelle yrkesgruppen fortsatt skal være uavhengig. Ved sammensetningen av nemnden må prinsippet om representasjon (at man skal vurderes av likemenn) veies opp mot hensynet til uavhengighet. Enkelte land, bl.a. USA, stiller i sin lovgivning opp krav om uavhengig tilsyn for å akseptere utenlandsk godkjenning. Praktiserende revisorer i nemnden vil antakelig bryte med slike krav. Det tilsier at praktiserende revisorer ikke bør oppnevnes til nemnden. Departementet vil ikke foreslå formelle hindre for oppnevning til nemnden, men hensynet vil bli tillagt vekt.
Det foreslås etter dette at departementet i forskrift skal kunne fastsette at en klagenemnd skal avgjøre klager på vedtak om tilbakekall av autorisasjon etter regnskapsførerloven. Etter forslaget gis departementet videre myndighet til å fastsette at klagenemnden skal avgjøre klager også på andre vedtak etter loven. Etter forslaget skal forvaltningsloven komme til anvendelse for klagenemndens virksomhet. Departementet kan fastsette nærmere regler om frister, innholdet av klage, tilsvar og muntlig forhandling og om klagenemndens sammensetning og virksomhet. Klagenemndens utgifter til klagebehandling foreslås dekket av Kredittilsynet og utliknet etter kredittilsynsloven § 9 på autoriserte regnskapsførere og regnskapsførerselskaper. Departementet skal fastsette medlemmenes godtgjørelse. Det foreslås at det kan kreves gebyr for klagebehandling. Departementet gis myndighet til å gi nærmere regler om når gebyr kan kreves, om gebyrenes størrelse og om innkrevingen.
Departementet viser til lovforslaget del V (regnskapsførerloven) endret § 9.
Komiteen slutter seg til Regjeringens lovforslag del V (regnskapsførerloven) endret § 9.
Etter departementets vurdering gir kredittilsynsloven Kredittilsynet tilstrekkelig mulighet til å pålegge autoriserte forklaringsplikt og opplysningsplikt. Departementet kan ikke se at det er behov for bestemmelsene om tidsfrist ved siden av det som følger av prinsipper for god forvaltningsskikk. Departementet mener at regnskapsførerloven § 8 kan oppheves.
Departementet foreslår at regnskapsførerlovens bestemmelse om forklaringsplikt oppheves.
Det vises til lovforslaget del V (regnskapsførerloven).
Komiteen slutter seg til Regjeringens lovforslag del V (regnskapsførerloven) om opphevelse av gjeldende § 8.
Departementet legger til grunn at det er unødvendig å presisere i regnskapsførerloven at forvaltningsloven gjelder for saksbehandlingen siden tilsynet og øvrig saksbehandling direkte er underlagt forvaltningsloven etter lovens § 1. Presiseringen av at særskilte saksbehandlingsregler etter regnskapsførerloven skal gi forrang er også unødvendig, jf. her særlig den foreslåtte bestemmelse om klagenemnd i punkt 2.8 ovenfor (jf. proposisjonens punkt 2.9). Departementet viser også til at det i forslaget til bestemmelse om klagenemnd er foreslått at forvaltningsloven skal gjelde for nemndas saksbehandling, slik at bestemmelsen i § 9 heller ikke er nødvendig for klagebehandlingen. Departementet foreslår at bestemmelsen oppheves.
Det vises til lovforslaget del V (regnskapsførerloven).
Komiteen slutter seg til Regjeringens lovforslag del V (regnskapsførerloven) om opphevelse av gjeldende § 9.
Taushetsplikten for regnskapsførere skal bidra til å sikre klientenes tillit til regnskapsføreren og dermed legge til rette for god kvalitet på regnskapsførernes arbeid. Hensynene til tillit og kvalitet tilsier samtidig visse unntak fra taushetsplikten, særlig for å sikre kontroll med regnskapsførerne, informasjon mellom regnskapsførere ved klientbytte og for å kunne avdekke økonomisk kriminalitet hos regnskapsførernes klienter.
Dersom allmennheten skal ha tillit til regnskapsførerbransjen, er det viktig at det er mulig å gjennomføre effektiv kvalitetskontroll av regnskapsførere. Departementet mener at det bør gjøres unntak fra taushetsplikten slik at regnskapsførere kan gi opplysninger til annen regnskapsfører i forbindelse med kvalitetskontroll regnskapsføreren er underlagt som medlem av en bransjeforening. Medlemmer av NARF er underlagt slik kvalitetskontroll. Slik foreningsbasert kvalitetskontroll er et viktig supplement til offentlig tilsyn for å bidra til å sikre kvaliteten blant regnskapsførerne.
Departementet mener at det bør innføres et unntak fra taushetsplikten i forhold til overtakelse av regnskapsføreroppdrag. Departementet legger til grunn at en regnskapsfører kan inneha informasjon som det er viktig at en ny regnskapsfører får kjennskap til før han inngår avtale om oppdragsansvar. Departementet foreslår at unntaket fra taushetsplikten bør begrenses til å gjelde opplysninger av betydning for regnskapsføreroppdraget.
I høringsbrev 8. november 2005 har Kredittilsynet foreslått en bestemmelse i regnskapsførerforskriften om at regnskapsfører skal be om uttalelse fra forrige regnskapsfører om hvorvidt det foreligger forhold som tilsier at en regnskapsfører ikke bør påta seg et oppdrag. Forslaget bygger på en tilsvarende bestemmelse i revisorloven § 7-2 første ledd og har som formål å forebygge økonomisk kriminalitet. Departementet legger til grunn at en slik forskriftsbestemmelse fordrer et lovfestet unntak fra regnskapsførers taushetsplikt. Departementet går derfor inn for å lovfeste et unntak fra taushetsplikten slik at en regnskapsfører kan gi nødvendige opplysninger til ny regnskapsfører.
Departementet mener at det bør gjøres unntak fra taushetsplikten hva angår opplysninger som gis til politiet på etterforskningsstadiet og ved mistanke om straffbare forhold. Departementet legger til grunn at regnskapsførere i forbindelse med sin virksomhet kan få kunnskap om straffbare handlinger som bør etterforskes, og at bestemmelsene om taushetsplikt ikke bør være til hinder for at regnskapsfører kan gjøre politi og påtalemyndighet oppmerksom på mulig straffbare forhold.
ØKOKRIM går inn for at regnskapsførere pålegges rapporteringsplikt til politiet ved mistanke om straffbare forhold, og ber om at dette vurderes grundig. I brev 13. mai 2004 fra Kredittilsynet til Finansdepartementet foreslås det at revisor som under utøvelsen av virksomheten får mistanke om straffbare handlinger som kan kvalifisere for høyere straff enn 6 måneders fengsel skal rapportere forholdet til politiet uten hinder av taushetsplikt. Departementet deler Kredittilsynets vurdering av at revisorer i motsetning til regnskapsførere har en funksjon som uavhengig kontrollør. Regnskapsførere kan i større grad likestilles med andre tjenesteytere som oppdragsgiveren har. Etter departementets vurdering rekker rapporteringsplikten etter hvitvaskingsloven langt. Departementet legger vekt på at rapporteringsplikten etter hvitvaskingsloven er omfattet av et system for bl.a. avkreftelse av mistanke og overvåkning av Kontrollutvalget for hvitvasking. Departementet mener derfor at hensynene til tillitsforholdet mellom regnskapsfører og klient, kvaliteten på regnskapsføringen og bekjempelse av økonomisk kriminalitet er godt balansert med unntak fra taushetsplikt overfor politiet sammen med rapporteringsplikt etter hvitvaskingsloven. Hva angår forslaget om rapporteringsplikt for revisorer, er dette for tiden under vurdering i departementet.
Departementet foreslår at regnskapsfører som ledd i et organisert kontrollsystem foretar kontroll av en annen regnskapsførers regnskapsføreroppdrag kan gis opplysninger og dokumentasjon uten hinder av den annens taushetsplikt til bruk i kontrollarbeidet. Den som foretar kontrollen har taushetsplikt om de forhold som kommer frem i forbindelse med kontrollen.
Departementet foreslår etter dette at regnskapsfører uten hinder av taushetsplikt skal kunne gi opplysninger og dokumentasjon til ny regnskapsfører når sistnevnte ber om dette og opplysningene er nødvendige for at regnskapsføreroppdraget kan utøves forsvarlig.
Det foreslås at regnskapsfører uten hinder av taushetsplikten skal kunne avgi forklaring og fremlegge dokumentasjon vedrørende regnskapsføreroppdrag eller andre tjenester for domstol. Tilsvarende vil gjelde overfor politiet når det er åpnet etterforskning i straffesak. Det foreslås også at regnskapsfører skal kunne underrette politiet dersom det i forbindelse med regnskapsføreroppdrag eller andre tjenester fremkommer forhold som gir grunn til mistanke om at det er foretatt en straffbar handling.
Det foreslås presisert at taushetsplikten gjelder også etter at oppdraget er avsluttet.
Departementet viser til lovforslaget del V (regnskapsførerloven) endret § 10.
Komiteen slutter seg til Regjeringens lovforslag del V (regnskapsførerloven) endret § 10.
Kredittilsynet har etter gjeldende regler ikke innsynsrett i dokumentasjon som befinner seg hos andre enn hos regnskapsfører. Kredittilsynet anser det nødvendig med slik innsynsrett dersom tilsynet skal kunne få en velbegrunnet og dokumentert oppfatning av regnskapsførselens kvalitet og for å ivareta sine tilsynsplikter etter kredittilsynsloven.
Kredittilsynet foreslår en plikt for regnskapsførers oppdragsgiver til å la Kredittilsynet få gå gjennom regnskapsmaterialet og gi de opplysninger som tilsynet krever. Det foreslås videre at Kredittilsynet kan gi oppdragsgiverne pålegg om å gi opplysninger. Etter forslaget kan Kredittilsynet ilegge løpende dagmulkt for å sikre at pålegg om innsyn eller opplysningsplikt blir fulgt. Kredittilsynet anser at dagmulkt er nødvendig for å gjøre opplysningsplikten tilstrekkelig reell.
Kredittilsynet foreslår videre at tilsynet med regnskapsførere bør hjemles direkte i kredittilsynsloven § 1, og at gjeldende § 13 i regnskapsførerloven oppheves. Etter tilsynets oppfatning gir dette et mer konsekvent lovsystem.
Etter kredittilsynsloven har tilsynet flere virkemidler til disposisjon for å påse at de institusjoner det har tilsyn med, virker hensiktsmessig og i samsvar med lovgivningen. Etter departementets vurdering reiser Kredittilsynets forslag et spørsmål av prinsipiell rekkevidde, nemlig om Kredittilsynet skal gis mulighet til å benytte virkemidler og sanksjoner etter kredittilsynsloven overfor personer og foretak som ikke er underlagt tilsyn. Forslaget vil omfatte alle regnskaps- og bokføringspliktige som benytter regnskapsfører, om lag 260 000 foretak (2003).
Departementet mener at hensynet til et effektivt tilsyn må veies opp mot hensynet til oppdragsgiveren. Det bør særlig legges vekt på at byrdene blir minst mulig tyngende ved at forpliktelsene avgrenses og klargjøres.
Etter departementets oppfatning bør det også tas i betraktning at dersom oppdragsgivers byrder blir for omfattende, kan det bli mindre aktuelt for oppdragsgiveren å benytte autorisert regnskapsfører. Det er ønskelig at regnskaps- og/eller bokføringspliktige benytter regnskapsfører for å bidra til kvaliteten på regnskapene.
Den nærmere avveining mellom hensynet til et effektivt tilsyn og hensynet til oppdragsgiveren, medfører at departementet ikke vil tilrå at forslaget følges opp fullt ut.
Departementet er enig med Kredittilsynet i at et forsvarlig og effektivt tilsyn forutsetter at tilsynsmyndigheten har tilgang til regnskapsmateriale som regnskapsføreren har håndtert i forbindelse med regnskapsføringsoppdrag. Dette materialet vil ofte befinne seg hos oppdragsgiveren (den regnskapspliktige/bokføringspliktige) og ikke hos regnskapsføreren. Dette kan tilsi at Kredittilsynet gis mulighet til å få innsyn i regnskapsmateriale som befinner seg hos oppdragsgiveren. Departementet mener at tilgang til oppdragsgivers regnskapsmateriale bør avgrenses klart. For det første bør det være en forutsetning at oppdragsgiveren kun plikter å la Kredittilsynet gis innsyn i regnskapsmaterialet dersom tilsynet gir et pålegg om innsyn. Adgangen til å gi et slikt pålegg bør videre avgrenses til tilfeller der tilsynsmessige grunner tilsier det. Adgangen til å gi pålegg om innsyn i regnskapsmateriale bør videre begrenses til materiale som ikke befinner seg hos regnskapsføreren. Etter departementets oppfatning bør det kunne kreves av oppdragsgiveren at vedkommende legger praktisk til rette for innsyn, for eksempel ved at oppdragsgiver viser hvor regnskapsmaterialet befinner seg og gir praktisk tilgang til det. En slik forpliktelse vil etter departementets oppfatning ikke være urimelig byrdefull for oppdragsgiveren. Departementet legger til grunn at det kan oppstå behov for å fastsette bestemmelser til utfylling og gjennomføring av bestemmelsen, blant annet ved at det presiseres på hvilken måte oppdragsgiver skal tilrettelegge for Kredittilsynets innsynsrett. Slike forskrifter vil kunne gis i medhold av forslaget til regnskapsførerloven endret § 13.
Pålegg om innsyn vil kunne reise spørsmål knyttet til regler om taushetsplikt i tilfeller hvor oppdragsgiver er underlagt taushetsplikt og hvor regnskapsmaterialet inneholder taushetsbelagte opplysninger. Departementet legger imidlertid til grunn at Kredittilsynets innsynsrett kun vil medføre at tilsynet får adgang til opplysninger som regnskapsfører har adgang til. Slike opplysninger vil Kredittilsynet uansett ha adgang til gjennom tilsyn med regnskapsføreren. Etter forslaget plikter oppdragsgiveren å legge til rette for innsyn fra Kredittilsynet. Dette kan medføre at oppdragsgiveren skal påse at taushetsbelagte opplysninger ikke forelegges Kredittilsynet. Men dette må oppdragsgiveren også gjøre overfor regnskapsføreren. Departementet legger således til grunn at forslaget til bestemmelse ikke reiser særlige spørsmål i forhold til regler om taushetsplikt.
Departementet mener at det prinsipielle hensynet til oppdragsgiveren som er nevnt ovenfor, taler avgjørende mot at regnskapsførernes oppdragsgivere skal kunne pålegges særskilt opplysningsplikt overfor Kredittilsynet. Det vil ikke være til hinder for at Kredittilsynet anmoder om at opplysninger blir gitt frivillig. På samme måte vurderer departementet at Kredittilsynets forslag om adgang til å pålegge oppdragsgiver "å sende inn oppgaver og opplysninger på den måten Kredittilsynet bestemmer og som tilsynet mener det trenger for å kunne utføre sitt verv, herunder til statistiske formål" (jf. kredittilsynsloven § 4 nr. 3), ikke bør følges opp.
Departementet foreslår etter dette at dersom det er nødvendig for å få gjennomført et forsvarlig tilsyn med en regnskapsfører eller et regnskapsførerselskap, kan Kredittilsynet pålegge oppdragsgiver å la Kredittilsynet få innsyn i oppdragsgivers regnskapsbøker og annet regnskapsmateriale som regnskapsføreren har håndtert i forbindelse med oppdraget. Slikt pålegg kan ikke omfatte regnskapsmateriale som befinner seg hos regnskapsføreren. Oppdragsgiveren plikter å legge forholdene praktisk til rette for innsyn fra Kredittilsynet. Hvis pålegget ikke følges, kan Kredittilsynet ilegge oppdragsgiveren løpende tvangsmulkt inntil pålegget er oppfylt.
Departementet viser til lovforslaget del V (regnskapsførerloven) endret § 12.
I likhet med Kredittilsynet mener departementet at det bidrar til et mer konsekvent lovsystem at tilsynet med regnskapsførere bør hjemles direkte i kredittilsynsloven, og at gjeldende § 13 i regnskapsførerloven oppheves.
Departementet foreslår at tilsynet med regnskapsførere hjemles i kredittilsynsloven, og at gjeldende bestemmelse i regnskapsførerloven oppheves.
Departementet viser til lovforslaget del I (kredittilsynsloven) endret § 1.
Komiteen slutter seg til Regjeringens lovforslag del V (regnskapsførerloven) endret § 12 opphevelse av gjeldende § 13 i regnskapsførerloven og Regjeringens lovforslag del I (kredittilsynsloven) endret §§ 1 og 9.
Departementet legger vekt på signalene fra både tilsynsmyndigheter og politi om at den faktiske etterlevelse av regnskapsførerlovens bestemmelser ikke er tilstrekkelig god. Etter departementets oppfatning bør det kunne reageres strengt i tilfeller der regnskapsførervirksomhet er drevet i et betydelig omfang uten konsesjon eller med grove brudd på kravene etter regnskapsførerloven. Departementet har videre merket seg synspunktene fra Norsk Øko-forum om at dagens strafferammer ikke virker verken individual- eller allmennpreventivt. Departementet foreslår ut fra dette en utvidelse av strafferammen til ett års fengsel.
Videre foreslår departementet en utvidelse av fristen for adgang til å reise straffesak til fem år. Departementet legger avgjørende vekt på at de samme hensynene som departementet vektla i Ot.prp. nr. 75 (1997-98) om revisorlovens foreldelsesregler har tilsvarende vekt for grove overtredelser av regnskapsførerloven. Også i forhold til regnskapsførere vil det ofte kunne være tilfelle at lovbrudd ikke oppdages før ved gjennomgang av regnskaper i forbindelse med mistanke om andre straffbare forhold. Overtredelsen kan i slike tilfeller ligge langt tilbake i tid.
Departementet foreslår at overtredelse av regnskapsførerloven og forskrifter gitt med hjemmel i loven straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år, for så vidt ingen strengere straffebestemmelse kommer til anvendelse. Det foreslås videre at foreldelsesfristen for adgang til å reise straffesak skal være fem år.
Departementet viser til lovforslaget del V (regnskapsførerloven) endret § 14.
Komiteen slutter seg til Regjeringens lovforslag del V (regnskapsførerloven) endret § 14.