19. Lovens kapittel 15: Betalingsutsettelse og betalingsnedsettelse - lempning
- 19.1 Sammendrag
- 19.2 Komiteens merknader
Skatte- og avgiftskrav skal som den klare hovedregel betales, enten det skjer frivillig eller gjennom tvangsinnfordring. Innkrevingsmyndighetene kan likevel i visse tilfeller gi utsettelse med betalingen av kravet, og/eller sette ned et krav helt eller delvis. Begrepet lempning brukes som en fellesbetegnelse for slike ordninger.
Lempning kan skje av rimelighetshensyn (tidligere kalt billighetshensyn) eller av innfordringshensyn. Hensynene bak de to lempningsordningene er grunnleggende forskjellige. Vilkårene er derfor ulike.
Departementet foreslår at skatteutvalgene avvikles, og at myndigheten til å treffe avgjørelse om rimelighetslempning av hensyn til skyldneren legges til innkrevingsmyndighetene. Myndigheten til å treffe avgjørelse om rimelighetslempning begrunnet i forhold ved fastsettelsen av kravet, foreslås lagt til fastsettingsmyndighetene. Innkrevingsmyndighetenes adgang til å lempe skatte- og avgiftskrav av innfordringshensyn forslås videreført.
Lempning av rimelighetshensyn begrunnet i forhold ved fastsettelsen av kravet kan være aktuelt i tilfeller hvor regelverket på skatte- og avgiftsområdet gir utilsiktede virkninger overfor skyldneren. Verken gjeldsordningsloven eller andre ordninger er innrettet på å rette opp utilsiktede virkninger av regelverket. Skal skyldneren fritas for kravet, er det derfor nødvendig med en særskilt hjemmel for dette.
Det kan anføres at utilsiktede virkninger av regelverket bør rettes opp ved lov- eller forskriftsendringer, og ikke ved mer "ad hoc"-pregede løsninger overfor enkeltskyldnere. Departementet slutter seg langt på vei til et slikt syn. I enkelte tilfeller er det likevel ønskelig å komme frem til fleksible løsninger overfor den konkrete skyldner, uten å måtte gå veien om tidkrevende lov- eller forskriftsendringer. Departementet er derfor av den oppfatning at adgangen til å lempe av rimelighetshensyn begrunnet i forhold ved fastsettelsen av kravet bør videreføres.
Etter departementets syn må regler om slik rimelighetslempning systematisk sett karakteriseres som fastsettingsregler. Hjemlene for slik lempning bør derfor plasseres sammen med reglene om hvordan det enkelte kravet skal beregnes. Det er dessuten fastsettingsmyndighetene som har de beste faglige forutsetninger for å ta stilling til om regelverket har fått utilsiktede virkninger i det enkelte tilfellet.
Skattebetalerforeningen gir uttrykk for at oppsplittingen av bestemmelsen om lempning av rimelighetshensyn i to bestemmelser, medfører at man mister dagens mulighet til å foreta en helhetsvurdering hvor både hensyn til skyldnerens situasjon og hensyn knyttet til fastsettelsen av kravet tillegges vekt. Foreningen fremholder at forslaget derfor vil kunne innebære en utilsiktet innstramming av regelverket. Som et typisk eksempel nevnes eldre personer med lav inntekt og sykdom, som i sammenheng med utfylling av selvangivelsen har fått uriktig informasjon fra ligningskontoret.
Departementet vil påpeke at vilkårene for lempning av hensyn til skyldneren og lempning begrunnet i forhold ved fastsettelsen av kravet i utgangspunktet er forskjellige. Ved vurderingen av lempning begrunnet i forhold ved fastsettelsen av kravet er det avgjørende om regelverket har fått en utilsiktet virkning i det enkelte tilfelle. Rimelighetsvurderingen er i disse tilfellene direkte knyttet opp mot de utilsiktede virkningene av regelverket og ikke til forhold ved skyldneres situasjon, som for eksempel langvarig eller alvorlig sykdom. Departementet mener at dette, sammen med de faglige og kompetansemessige hensynene, tilsier at avgjørelseskompetansen legges til henholdsvis fastsettingsmyndighetene og innkrevingsmyndighetene. Dette vil etter departementets syn bidra til at de som søker om lempning av rimelighetshensyn får en mest mulig riktig behandling.
Departementet foreslår etter dette at reglene om lempning begrunnet i forhold ved fastsettelsen av kravet plasseres sammen med fastsettingsreglene, og at myndigheten til å lempe legges til fastsettingsmyndighetene. Det vises til forslag til endringer i folketrygdloven § 24-4 sjette ledd, ligningsloven § 9-12, arveavgiftsloven § 46 annet ledd og merverdiavgiftsloven § 69.
Hjemlene for lempning av toll og særavgifter åpner kun for lempning av rimelighetshensyn når dette kan begrunnes i forhold ved fastsettelsen av kravet. Bestemmelsene er plassert sammen med reglene om hvordan kravene skal beregnes, og avgjørelse om dette treffes av fastsettingsmyndigheten. Det foreslås ingen endringer i disse bestemmelsene.
Det stilles i dag strenge vilkår for rimelighetslempning av skatte- og avgiftskrav. Om lag 80 pst. av alle søknader om lempning av rimelighetshensyn ender med avslag. Departementet kan ikke se at det er grunn til å myke opp denne praksisen. Lempning av skatte- og avgiftskrav bør derfor fortsatt skje unntaksvis.
Det foreligger ikke sikre tall for hvor stor andel av innvilgede lempningssøknader som er begrunnet i forhold hos skyldneren. Departementet finner imidlertid grunn til å anta at antallet saker hvor lempning er innvilget av hensyn til skyldnerens situasjon, utgjør godt under 20 pst. av det totale antallet innvilgede søknader. Det antas at en del av disse sakene kunne løses tilfredsstillende ved en betalingsutsettelse, eventuelt i kombinasjon med rentefritak så lenge betalingsutsettelsen varer.
Skatte- og avgiftskrav falt tidligere utenfor gjeldsordningsloven dersom de utgjorde mer enn 60 pst. av skyldnerens totale gjeld. Bakgrunnen for dette var at det var lite ønskelig med to parallelle ordninger. Etter endring i gjeldsordningsloven 1. juli 2003 omfattes nå skatte- og avgiftskrav fullt ut av loven, forutsatt at vilkårene for gjeldsordning for øvrig er oppfylt. Departementet legger til grunn at et stort antall skatte- og avgiftssaker nå vil kunne finne sin løsning etter reglene i gjeldsordningsloven.
Gjeldsordningslovens anvendelsesområde vil i stor grad overlappe det området som i dag dekkes av reglene om rimelighetslempning i skattebetalingsloven mv. Det vil likevel være et mindre antall saker som verken fanges opp av gjeldsordningsloven eller av de foreslåtte reglene om lempning begrunnet i forhold ved fastsettelsen av kravet. Departementet forslo derfor i høringsnotatet at departementet i forskrift skulle kunne fastsette bestemmelser om at lempning av innfordringshensyn kan skje i særlige tilfeller, selv om grunnvilkåret om at nedsettelsen eller utsettelsen må gi bedre dekning enn fortsatt innfordring, ikke er oppfylt.
Departementet har etter en ny vurdering, blant annet på bakgrunn av høringsinstansenes innvendinger og synspunkter, kommet til at dagens mulighet for rimelighetslempning av skatte- og avgiftskrav av hensyn til skyldneres situasjon, bør videreføres. Etter forslaget kan det gis utsettelse med betalingen dersom noen på grunn av dødsfall, særlig alvorlig sykdom eller lignende årsaker er midlertidig ute av stand til å innfri sine skatte- og avgiftsforpliktelser, og det vil være uforholdsmessig tyngende å fortsette innkrevingen. Er betalingsevnen varig svekket kan skatte- og avgiftskravet settes ned eller frafalles i sin helhet. Departementet viser til lovutkastet § 15-1.
Behandlingen av søknader om ettergivelse og nedsettelse av skatt av rimelighetshensyn etter skattebetalingsloven §§ 41 og 42, er i dag en omstendelig prosess. Saken forberedes først av skatteoppkreveren. Deretter forelegges den eventuelt ligningskontoret, før den oversendes formannskapet eller skatteutvalget. Avgjørelsesmyndigheten i disse sakene er normalt delegert til skatteutvalget. Skatteutvalget treffer avgjørelse i saker der det søkes om ettergivelse av skatt på inntil 200 000 kroner. I andre tilfeller avgir skatteutvalget en innstilling i saken før den oversendes skattefogden eller eventuelt Skattedirektoratet for avgjørelse.
Selv om saken bare skal behandles av skatteutvalget, tar behandlingen av slike saker urimelig lang tid i enkelte kommuner. I mindre kommuner er det så få saker til behandling at skatteutvalget kun avholder møter en til to ganger i året. I 1999 hadde for eksempel 11 av kommunene i Hordaland ingen slike saker til behandling. Søker skyldneren om ettergivelse av et større beløp slik at saken må avgjøres av skattefogdkontoret eller Skattedirektoratet, innebærer den lave møtefrekvensen en utilfredsstillende saksbehandling sett fra søkerens side. Ofte gjelder dette personer som er i en svært vanskelig livssituasjon, og ventetiden kan oppleves som en belastning selv om sannsynligheten for et positivt utfall statistisk sett er relativt liten.
Stadig flere saker som i dag behandles og avgjøres av skattutvalgene, vil i fremtiden behandles etter gjeldsordningslovens regler. Det må derfor påregnes en sterk nedgang i antallet saker om lempning av rimelighetshensyn. Tall fra Skattdirektoratet viser at antallet slike saker som behandles av skattefogdkontorene, allerede er halvert etter at de nye reglene om behandling av skatte- og avgiftskrav etter gjeldsordningsloven trådte i kraft 1. juli 2003. Samtidig er det en kraftig økning i antallet skattesaker som behandles etter gjeldsordningsloven. Også departementets forslag om å legge avgjørelsesmyndigheten til fastsettingsmyndighetene når lempning skjer på grunn av forhold knyttet til fastsettelsen av kravet, vil medføre en reduksjon i antallet saker for skatteutvalgene.
Nedgangen i antallet saker vil medføre at små og mellomstore kommuner får enda færre saker til behandling. Dette kan igjen føre til ytterligere forsinkelse i saksbehandlingen og et snevrere erfaringsgrunnlag for skatteutvalgene. Sistnevnte forhold vil også medføre økt fare for forskjellsbehandling av skattytere.
En begrunnelse for å opprettholde skatteutvalgsordningen har vært at skatteutvalgene skal sikre politisk innflytelse og innsyn i og kontroll med forvaltningens arbeidsområder. Ordningen med at formannskapet kan sette ned eller ettergi skatt går helt tilbake til lov 22. juni 1863 om utligning av byskatt og fattigskatt. Ordningen ble videreført i skattebetalingsloven §§ 41 og 42. Argumentet om at skatteutvalgene sikrer politisk innflytelse i forvaltningens arbeidsområder har i dag svært begrenset tyngde. Dette skyldes dels at formannskapets myndighet i bevilgningsspørsmål er redusert ved ny kommunelov i 1992. Dessuten sørger inntektsutjevningssystemet i stor utstrekning for at kommunene løpende får kompensert reduksjon i skatteinntektene. Avgjørende er likevel at den enkelte kommunes økonomiske situasjon ikke er et relevant hensyn ved vurderingen av søknader om ettergivelse eller nedsettelse av skattekrav.
Samfunnsutviklingen har ført til at det er tvilsomt om det fremdeles er behov for tilsyn og kontroll av lempningsordningen gjennom skatteutvalgene. I dagens ligningsforvaltning er de folkevalgte ligningsnemndene en sentral del av den demokratiske kontrollen. Dagens ettergivelsesregelverk gir ikke spillerom for "politiske" løsninger dersom et skattekrav er korrekt fastsatt. Det skal da utøves et ordinært forvaltningsskjønn etter gjeldende retningslinjer.
Skatteoppkrevernes oppgaveutførelse er gjenstand for en omfattende forvaltningskontroll gjennom linjekontroll fra skattefogdene, Skattedirektoratet og Finansdepartementet. At det bør være politisk tilsyn og kontroll med forvaltningens håndtering gjelder likevel på skattebetalingsområdet som på andre forvaltningsområder. Ordningen med lempning av rimelighetshensyn skiller seg imidlertid ikke ut på en slik måte at det nødvendiggjør mer omfattende politisk tilsyn og kontroll enn på andre viktige områder av betydning for liv, helse og økonomi. Departementet legger til grunn at det gjennom tilsyn fra Riksrevisjonen og gjennom Sivilombudsmannsordningen vil føres en uhildet kontroll med forvaltningens oppgaveløsning på skattebetalingsområdet, som på andre områder.
Departementet vil også peke på at en politisk forankret ordning for lempning av skatt, ved siden av den domstolsbaserte løsningen etter gjeldsordningslovens system, vil fremstå som unødig tungvint og lite hensiktsmessig. Dette særlig fordi lempning av rimelighet, i likhet med lempning etter gjeldsordningsloven, skal vurderes på grunnlag av rettslige regler og prinsipper, herunder likhetsprinsippet. Det er etter departementets syn viktig at skattyterne behandles likt uavhengig av bosted. At avgjørelsesmyndigheten ligger til et kommunalt organ som skatteutvalget, skaper ikke de beste forutsetninger for likhet i forvaltningen. Det er derfor departementets oppfatning at likhetshensyn og rettssikkerhetshensyn vil ivaretas bedre ved å legge avgjørelsesmyndigheten i saker som faller utenfor gjeldsordningsloven, til de alminnelige forvaltningsorganene. Disse behandler allerede i dag søknader om ettergivelse av skatt over 200 000 kroner. Hensynene til likhet og rettssikkerhet vil ved en slik forvaltningsordning også ivaretas bedre enn i dag, ved forslaget om klageadgang over vedtak som innkrevingsmyndighetene treffer i første instans, se lovutkastet kapittel 3.
Løsningen med at innkrevingsmyndighetene behandler slike sakene vil bidra til en mer helhetlig behandling av lempningssaker (både av innfordringshensyn og rimelighetshensyn), færre instanser for skattyter å forholde seg til samtidig som løsningen vil legge til rette for rask og kompetent behandling av sakene.
Departementet viser også til at de øvrige nordiske landene ikke har ordninger tilsvarende den norske skatteutvalgsordningen.
Departementet foreslår etter dette at avgjørelser som nevnt i lovutkastet § 15-1 første ledd treffes av innkrevingsmyndighetene etter nærmere bestemmelser fastsatt av Skattedirektoratet og Toll- og avgiftsdirektoratet, jf. utkastet § 15-1 annet ledd. Som en konsekvens av dette foreslår departementet at ordningen med at formannskapet/skatteutvalget behandler saker om rimelighetslempning, avvikles.
Departementet kan ikke se at innkrevingsmyndighetenes konkrete skjønnsutøvelse vil endre karakter, hvis grunnvilkårene for lempning lovfestes. Den primære forskjellen ved slik lovfesting vil være at vilkårene for lempning synliggjøres for omverden. Departementet antar at en slik synliggjøring vil kunne medføre færre søknader som på grunn av sitt innhold alltid vil måtte avslås, for eksempel søknader om lempning uten tilbud om delbetaling av kravet.
Videre legger departementet til grunn at grunnvilkårene for lempning av innfordringshensyn bør ligge fast, og at hyppige endringer på dette området bør unngås. Et relativt statisk regelverk vil sikre bedre forutberegnelighet for brukerne.
Departementet foreslår etter dette at ordningen med lempning av innfordringshensyn videreføres, og at hjemmelen og grunnvilkårene for slik lempning tas inn i loven, jf. utkastet § 15-2 første ledd.
I tillegg til grunnvilkårene som nevnt over, foreslår departementet at det skal kunne settes ytterlige vilkår for lempning av innfordringshensyn. Søknader om lempning vil ofte ha svært ulik karakter, og behovet for tilleggsvilkår vil kunne variere fra sak til sak. En adgang til å fastsette tilleggsvilkår vil legge til rette for mer konkrete vurderinger i den enkelte sak. For å unngå at tilleggsvilkårene fjerner seg fra kjerneområdet for lempningsbestemmelsen, bør disse ha en nær sammenheng med grunnvilkårene.
Departementet legger til grunn at en slik ordning vil bidra til en bedre løsning for det offentlige som kreditor, samtidig som hensynet til den skatte- og/eller avgiftspliktige ivaretas. Det vises til utkastet § 15-2 annet ledd.
Departementet foreslår at myndigheten til å lempe av innfordringshensyn og til å sette tileggsvilkår for slik lempning, legges til innkrevingsmyndighetene etter nærmere bestemmelser av Skattedirektoratet og Toll- og avgiftsdirektoratet. Dette åpner for at direktoratene kan begrense innkrevingsmyndighetenes kompetanse, avhengig av kravets art og størrelse. Det vises til utkastet § 15-2 tredje ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til skattebetalingsloven kapittel 15.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, har registrert at flere av høringsinstansene er negative til forslaget om å avvikle skatteutvalgene. Flertallet har forståelse for argumentet om at en avvikling av skatteutvalgene vil redusere folkevalgt innsyn og innflytelse og mener derfor at en slik avvikling er betenkelig.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti går inn for å opprettholde de kommunale skatteutvalgene. Disse medlemmer viser til at både advokatforeningen og skattebetalerforeningen har gått imot Regjeringens forslag om å avskaffe ordningen. Skatteutvalgene innebærer et viktig element av folkevalgt innsyn, og er samtidig en sikkerhet for innbyggerne og en mulighet for ubyråkratisk hjelp til mennesker som er kommet i en umulig økonomisk situasjon. Disse medlemmer mener en fortsatt kommunal organisering er hensiktsmessig, fordi denne ordningen sikrer den nærhet som slike skjønnsbaserte vurderinger vil være avhengig av.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet fremmer følgende forslag:
"Skattebetalingsloven § 15-1 nytt tredje ledd skal lyde:
I skattesaker treffes avgjørelser etter første ledd av formannskapet etter innstilling fra et utvalg på minst tre medlemmer som velges av kommunestyret (formannskapet). Likningssjefen og - etter nærmere bestemmelse av kommunestyret (formannskapet) - skatteoppkreveren kan tiltre utvalget, dog uten stemmerett. Formannskapet kan overlate sin myndighet til skatteutvalget i saker som gjelder beløp på inntil kr 50 000. Vedkommende departement kan etter søknad fra formannskapet samtykke i at også saker som gjelder større beløp avgjøres av skatteutvalget. I saker som gjelder ettergivelse av skatt på over kr 200 000 eller nedsettelse med mer enn dette beløp, blir dog avgjørelsen å treffe av vedkommende departement etter forslag fra det utvalg som er nevnt i første punktum. Kommunestyret (formannskapet) kan oppnevne flere utvalg som nevnt i første punktum når det finnes nødvendig. Kommunestyret kan bestemme at skatteutvalgets gjøremål skal legges til en annen kommunal nemnd. Annet punktum gjelder i så fall tilsvarende for denne nemnds behandling av saker etter denne lov. Kommunestyret avgjør hvem som skal være leder og nestleder i utvalget. Departementet kan fastsette regler om utgiftsføring av skattebeløp som ikke lar seg inndrive. For skattytere som utelukkende skal betale statsskatt, kan vedkommende departement bestemme at innstilling og avgjørelse som nevnt i første til femte punktum legges til andre organer."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er enig med Regjeringen i at skatteutvalgene avvikles. Disse medlemmer viser til at det er folkevalgt tilsyn og kontroll i ligningsforvaltningen gjennom de folkevalgte ligningsnemndene. Når det gjelder folkevalgt tilsyn og kontroll av vedtak om lempning, viser disse medlemmer til at det foreslås å innføre klageadgang på alle vedtak om lempning. Det vil etter disse medlemmers mening føre til vel så god rettssikkerhet for skattyter, bl.a. fordi vedtak heretter vil bli begrunnet. Disse medlemmer viser også til at mange saker som i dag behandles av skatteutvalgene, i fremtiden vil behandles etter gjeldsordningslovens regler. Dette fører til at det blir færre saker for skatteutvalgene. I mange kommuner er det allerede i dag svært få saker og dermed svært sjelden møter, noe som igjen har ført til urimelig lang saksbehandlingstid. Da vedtakene ofte berører folk i en vanskelig livssituasjon, kan lang saksbehandlingstid oppfattes som ekstra belastende. Da det er flertall i komiteen for å opprettholde skatteutvalgene, vil disse medlemmer stemme subsidiært for forslaget fra komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet om ett skatteutvalg for hvert ligningskontor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er uheldig at enkelte skatteutvalg i små kommuner har så få saker at det ikke kan holdes jevnlige møter. Dette siste kan medføre at skatteutvalgene får et snevert erfaringsgrunnlag og at usaklig forskjellsbehandling kan finne sted.
På bakgrunn av dette foreslår disse medlemmer at ordningen med skatteutvalg blir opprettholdt men at hvert skatteutvalg dekker det samme geografiske området som ligningskontorene dekker. Dette medfører at skatteutvalgene i kommuner som ikke har eget ligningskontor blir slått sammen og at man får en reduksjon fra 435 skatteutvalg til 99 skatteutvalg. Disse medlemmer forutsetter at departementet utarbeider forskrifter som sikrer at kommunene blir representert i skatteutvalgene etter tilsvarende regelverk som for ligningsnemndene og overligningsnemndene.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"Skattebetalingsloven ny § 15-1 tredje ledd skal lyde:
(3) I skattesaker treffes avgjørelser etter første ledd av skatteutvalget etter innstilling fra skatteoppkreveren. I saker som gjelder ettergivelse av skatt for mer enn kr 200 000, blir likevel avgjørelsen å treffe av departementet etter forslag fra skatteutvalget. Det skal være ett skatteutvalg for hvert ligningskontor. Departementet kan i forskrift gi bestemmelser om den enkelte kommunes representasjon i det skatteutvalg kommunen hører under. For skattytere som utelukkende skal betale statsskatt, kan departementet bestemme at avgjørelse som nevnt i dette ledd kan legges til andre organer."
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet vil vise til at samlet inngang av de skatter og avgifter som reguleres av skattebetalingsloven er mer enn 300 mrd. kroner pr. år. Dette tilsier etter disse medlemmers vurdering at skattebetalingssystemet må være under folkevalgt innsyn og kontroll på alle nivåer i skattebetalingsprosessen.
Disse medlemmer vil påpeke at det i praksis kanskje viktigste innsynsorgan utgjøres av de kommunale skatteutvalgene. Skatteutvalget er delegert avgjørelsesmyndighet i søknader om lempning av skatt av billighetsgrunner etter nærmere fullmaktsgrenser, og har innstillingsmyndighet i saker som gjelder så høye beløp at de avgjøres av skattefogden eller av Skattedirektoratet. Like viktig er det at skatteutvalgene gjennom sin funksjon får innsyn i innkrevingen - med de positive konsekvenser det har.
Disse medlemmer vil understreke at skatteutvalgene representerer et ubyråkratisk korrektiv og en innsynskanal i det forvaltnings- og teknokratdominerte skattebetalingssystemet. Skatteutvalgene utgjør en mulighet for skattyterne til å få rask, ubyråkratisk og ikke ydmykende hjelp (skattelempning) når man har kommet i en helt umulig helsemessig og økonomisk situasjon.
Disse medlemmer registrerer at det i komiteens innstilling foreslås å opprettholde skatteutvalgene, men at det skal være et felles skatteutvalg for hvert likningskontor. Disse medlemmer vil til dette forslaget anføre at dette vil være en dårlig ordning. Et felles skatteutvalg for hvert likningskontor vil måtte forholde seg til en rekke skatteoppkrevere, i motsetning til likningsnemnda som forholder seg til likningskontoret. Dette vil skape problemer med representasjon, saksbehandling, sekretariatsfunksjon og så videre.
Disse medlemmer vil videre anføre at ved å fjerne skatteutvalgene fra kommunen fjerner man den viktigste lokalpolitiske tilknytningen til skattebetalingen. Man fjerner også innsynsmulighetene og nettopp det som gjør skattutvalgene unike - at de har lokal tilknytning og dermed har lokalkunnskap om de skyldnere det er snakk om. Dette er i dag en velfungerende og ubyråkratisk ordning som det ikke burde være noen grunn til å endre.
Disse medlemmer mener også at en regionalisering av skatteutvalgene kan gjøre det lettere å statliggjøre hele skatteinnkrevingen.