1.1 Innledning

1.1.1 Proposisjonens hovedinnhold og bakgrunn

I proposisjonen foreslås enkelte endringer i barnevernloven, sosialtjenesteloven og smittevernloven. En del av endringsforslagene er en oppfølging av Stortingets behandling av St.meld. nr. 40 (2001-2002) Om barne- og ungdomsvernet. I meldingen drøftet Barne- og familiedepartementet bl.a. behovet for enkelte endringer i barnevernloven, og en del av disse sluttet Stortinget seg til. I tillegg ba Stortinget departementet vurdere enkelte andre endringer. En del av de endringsforslagene som ble drøftet i stortingsmeldingen og i Familie-, kultur- og administrasjonskomiteens innstilling, jf. Innst. S. nr. 121 (2002-2003), ble først tatt opp av Befringutvalget i NOU 2000:12 Barnevernet i Norge eller har sammenheng med spørsmål drøftet av utvalget. Dette gjelder bl.a. forslaget om at den rettslige overprøvingen av fylkesnemndas vedtak skal skje direkte for lagmannsretten, jf. pkt. 10, forslaget om endringer i lovens § 6-4 om opplysningsplikt til barneverntjenesten, jf. pkt. 8, forslaget om lovfesting av kommunens plikt til å vurdere egnet botiltak for enslige mindreårige ved bosetting i kommunen, jf. pkt. 3, forslaget om oppfølging av biologiske foreldre etter omsorgsovertakelse, jf. pkt. 4, og forslaget om å utvide eksemplifiseringen av hjelpetiltak i barnevernloven § 4-4 annet ledd, jf. pkt. 5.

I pkt. 13 foreslås endringer i sosialtjenesteloven § 9-2 som gjelder fylkesnemndas sammensetning. Disse forslagene er først og fremst av teknisk karakter. I stortingsmeldingen og innstillingen ble det imidlertid også tatt opp enkelte spørsmål som berører fylkesnemndenes sammensetning og saksbehandling, herunder spørsmål om å redusere antall sakkyndige og lege medlemmer i fylkesnemnda. Videre reises det i stortingsmeldingen spørsmål om behov for større åpenhet rundt fylkesnemndenes saksbehandling, herunder om pressen bør gis begrenset tilgang til å følge enkeltsaker i fylkesnemnda.

Regjeringen har nedsatt et utvalg som har i mandat å foreta en helhetlig og samlet vurdering av fylkesnemndenes saksbehandling og rutiner i et ressursperspektiv, der samtidig hensynet til berørte parters rettssikkerhet blir ivaretatt. Utvalget skal for det første komme med forslag til effektivitetsfremmende og kostnadsbesparende forenklinger i fylkesnemndssy­stemet. Utvalget vurderer også behovet for endringer i fylkesnemndas sammensetning både generelt og i den enkelte sak. Utvalget skal avlevere sin endelige utredning innen 1. juni 2005. Utredningen vil bli lagt frem som en NOU som vil bli sendt på alminnelig høring sommeren 2005. Nødvendige lovendringer vil bli fremmet for Stortinget som egen sak. Det vises for øvrig til pkt. 10, der utvalgets arbeid og departementets oppfølging er nærmere omtalt.

Også spørsmålet om åpenhet i fylkesnemnda, herunder om pressens adgang til å følge saker i nemnda, drøftes av fylkesnemndsutvalget. Eventuelle forslag vil bli fulgt opp av departementet på samme måte som utvalgets øvrige forslag.

I tillegg til de endringer som har sammenheng med Stortingets behandling av spørsmål tatt opp i stortingsmeldingen om barnevernet, foreslås også enkelte andre endringer. Dette gjelder forslag om lovfesting av plikt for kommunen til å ha internkontroll med virksomheten på barnevernområdet, jf. pkt. 2, overføring av ansvaret for fastsettelse av oppfostringsbidrag fra fylkesnemnda til bidragsfogden, jf. pkt. 11, utvidelse av omfanget av krav om politiattest på barnevernområdet, jf. pkt. 9, og endring av barnevernloven § 9-5 om statlig regional barnevernmyndighets rett til å kreve refusjon fra kommunen, jf. pkt. 12. I pkt. 7 foreslås det en endring i barnevernloven § 4-20 som innebærer en forenkling av behandlingen av saker om adopsjon som gjennomføres med hjemmel i barnevernloven. I dag er disse sakene gjenstand for en unødig dobbeltbehandling som innebærer at de både behandles av fylkesnemndene for sosiale saker og Barne-, ungdoms- og familieetaten. Endringsforslaget går ut på en avvikling av dette tosporede sy­stemet slik at sakene kun skal undergis realitetsbehandling i fylkesnemnda.

Som en følge av de endringer som foretas i barnevernloven og sosialtjenesteloven foreslås det også endringer i adopsjonsloven, smittevernloven og skatteloven.

Departementet vil videre gjøre oppmerksom på at Barne- og familiedepartementet i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet utreder spørsmålet om å endre barnevernloven § 2-1 for å åpne for interkommunalt samarbeid når det gjelder myndighetsutøvelse og for å gi kommunene større frihet til å organisere barneverntjenesten. Etter planen skal dette utredningsarbeidet være ferdigstilt våren 2005.

1.2 Innføring av internkontrollplikt for kommunenes oppgaver etter barnevernloven

1.2.1 Forslaget i høringsnotatet

Barne- og familiedepartementet foreslo at det innføres en bestemmelse i barnevernloven som pålegger kommunen å føre internkontroll med virksomheten. Formålet med internkontrollen er å sikre at kommunen ivaretar sitt ansvar og utfører oppgavene sine i samsvar med krav fastsatt i lov eller i medhold av lov. Det ble videre foreslått en hjemmel for departementet til å gi forskrift med nærmere bestemmelser om kommunens internkontroll etter barnevernloven.

1.2.2 Departementets vurdering

Høringsrunden har vist at det er omfattende støtte til departementets forslag om innføring av internkontrollplikt for kommunene på barnevernområdet. Høringsinstansene mener det er behov for innføring av internkontrollplikt for kommunenes oppgaver og ansvar også etter barnevernloven. Særlig vekt må legges på at kommunene som har uttalt seg med få unntak støtter opp om forslaget. Fylkesmennene har gjennom sitt tilsynsansvar overfor kommunene, stor innsikt i og oversikt over om kommunenes virksomhet på barnevernområdet er i samsvar med lov- og regelverk. Som det anføres ville mange avvik fra regelverket kunne vært unngått hvis kommunene hadde hatt skriftlige rutiner for saksbehandlingen og et sy­stem for å føre kontroll med at rutinene følges. Kommunene har best kunnskap om og forutsetninger for å vurdere hvor svakhetene kan ligge, og således også de beste forutsetninger for å vurdere nødvendige tiltak. Departementet opprettholder på denne bakgrunn forslaget om å innføre internkontrollplikt for kommunenes oppgaver etter barnevernloven.

Høringsinstansene som støtter forslaget om internkontrollplikt er også enig i at plikten må omfatte alle deler av kommunenes oppgaver etter loven. Departementet opprettholder derfor også denne delen av forslaget. Dette vil gi kommunen en systematisk og helhetlig oversikt over om kommunens virksomhet på området er i samsvar med lov- og regelverk.

Internkontroll innebærer at kommunen skal beskrive virksomhetens hovedoppgaver og hvordan ansvar, oppgaver og myndighet er fordelt i kommunen. Internkontrollplikten forutsetter at arbeidstakerne har tilgang til aktuelle lover og forskrifter, og tilstrekkelig kunnskap og ferdigheter innenfor fagområdet. Ansvaret for å etablere internkontroll vil følge kommunelovens bestemmelser, og ligge til kommunestyre og rådmann som henholdsvis øverste politiske og administrative myndighet.

Når det gjelder spørsmålet om lovfesting av plikt til internkontroll for statlig regional barnevernmyndighet, vil departementet vise til at Barne-, ungdoms- og familieetaten, som statlig regional barnevernmyndighet inngår som en del av, er underlagt Barne- og familiedepartementet. Etaten er dermed også underlagt departementets styrings- og instruksjonsmyndighet. Departementet anser behovet for kontroll med virksomheten i etaten ivaretatt gjennom opplegget for etatsstyring.

Når det gjelder spørsmålet om private aktører som utfører oppgaver for kommunen skal omfattes av internkontrollplikten, vil departementet bemerke at ansvaret for etablering og drift av institusjoner ikke er en kommunal oppgave etter barnevernloven. Departementet ser det ikke som aktuelt å foreslå innført internkontrollplikt for fosterhjemmene. Dette er private hjem der fosterforeldrene har omsorg for barn og unge i foreldrenes sted. Fosterhjem skal godkjennes og føres tilsyn med av kommunen. Departementet anser rettssikkerhet og kvalitetssikring for å være godt ivaretatt gjennom gjeldende lov- og regelverk på dette området. Når det gjelder andre private aktører kommunen bruker for å utføre oppgaver på barnevernområdet, forutsetter departementet at kommunen gjennom avtaler og på annen måte har nødvendig kontroll med at virksomheten skjer i samsvar med lov- og regelverk. Departementet vil understreke at det etter barnevernloven er kommunen som er ansvarlig for virksomhet som eventuelt utøves av private på vegne av kommunen. Rutiner for systematisk oppfølging av private aktører bør derfor inngå som en del av kommunens internkontroll.

Departementet er enig med de høringsinstanser som understreker viktigheten av raskt å få på plass forskrift om internkontrollpliktens innhold. Dette vil være viktig for å sikre en enhetlig forståelse av hva internkontrollen skal inneholde. Derigjennom vil kommunene også få nyttig veiledning når internkontroll skal etableres. Departementet vil sette i gang arbeidet med utkast til forskrift om internkontrollpliktens innhold etter at forslaget eventuelt er vedtatt i Stortinget. KS, og eventuelt andre instanser med særlig kompetanse og erfaring fra tilsvarende arbeid, vil bli trukket inn i dette arbeidet.

Departementet er innforstått med at etablering av internkontroll på barnevernområdet vil måtte gå over noe tid. Dette vil både kunne gjelde små kommuner med begrensede ressurser og kanskje også begrenset kompetanse om internkontroll, men også store kommuner på grunn av blant annet virksomhetens omfang og risikoforhold. Kommunene vil få tilbud om opplæring og veiledning i perioden frem til internkontrollen forventes etablert. Departementet vil også utarbeide en veileder som kommunene kan ta i bruk.

Oslo kommune vil på lik linje med øvrige kommuner være omfattet av internkontrollplikten for de oppgaver og det ansvar som er lagt til kommunene, jf. § 2-1. Oslo kommune er i § 2-3a pålagt å ivareta de oppgaver som i loven er lagt til statlig regional barnevernmyndighet, herunder etablering, drift og godkjenning av institusjoner og rekruttering og generell opplæring av fosterhjem. Barne- og familiedepartementet er av den oppfatning at Oslo kommunes internkontrollplikt også må omfatte disse delene av kommunens oppgaver og ansvar etter barnevernloven. Oslo kommune har ansvar for oppgaver som i landet for øvrig er et statlig ansvar, og departementet mener derfor det er viktig at kommunen har en egenkontroll som på en helhetlig måte sikrer at alle deler av kommunens oppgaver utføres i samsvar med myndighetskrav.

1.3 Lovfesting av plikt for kommunen til å vurdere egnet botiltak for enslige mindre­årige som har fremsatt søknad om asyl eller som har fått opphold på grunnlag av slik søknad ved bosetting i kommunen

1.3.1 Forslaget i høringsnotatet

Barne- og familiedepartementet foreslo å lovfeste i barnevernloven en plikt for kommunen til å vurdere den enkeltes behov ved bosetting og på denne bakgrunn tilby egnet botiltak.

Forslaget i høringsnotatet innebærer at kommunen, når det er fattet vedtak om bosetting av enslige mindreårige flyktninger og asylsøkere, skal foreta en vurdering av den enkeltes behov og på denne bakgrunn tilby egnet botiltak.

Forslaget tar utgangspunkt i at det bør være opp til den enkelte kommune å velge hvordan den organiserer og administrerer lovpålagte oppgaver. Departementet uttalte i høringsnotatet at barnevernet med fordel kan trekkes inn i arbeidet med bosettingen fordi barnevernet har viktig kompetanse om så vel barn som ulike botiltak og omsorgsløsninger. Det ble videre uttalt at barnevernet samtidig kan være egnet som en koordinator av ulike tjenester for enslig mindreårige flyktninger og asylsøkere.

Det ble imidlertid understreket at viktigere enn hvor ansvaret ligger, er likevel at ansvaret er plassert og at nødvendig kompetanse er tilgjengelig og benyttes. Det er den kommunen som har påtatt seg ansvaret for den enslige mindreårige som må tilrettelegge for en god bosetting av hvert barn.

Det ble i høringsnotatet også vist til at det er viktig å trekke inn den enkelte mindreårige selv.

1.3.2 Departementets vurdering

Selv om mange kommuner allerede praktiserer bosetting av enslige mindreårige som foreslått i høringsnotatet, mener departementet det er viktig at kommunenes plikt til å foreta en vurdering av den enslige mindreåriges behov i forbindelse med bosetting lovfestes. En lovfesting vil synliggjøre plikten og ansvarliggjøre kommunene på dette viktige området.

Departementet er videre enig med en stor andel av høringsinstansene som påpeker nødvendigheten av barneverntjenestens medvirkning i vurderingen av den enslige mindreåriges behov. I forbindelse med bosetting er det også nødvendig å foreta faglige vurderinger knyttet til barnets psykiske og fysiske helse og til barnets situasjon og behov når det gjelder utdanning osv. Denne gruppens bakgrunn og behov krever også flyktningfaglig kompetanse som barneverntjenesten ikke har. Det er derfor i alle tilfeller behov for et tverrfaglig samarbeid mellom flere ulike tjenester i kommunen. Departementet mener den enkelte kommune bør stå fritt med hensyn til organisatorisk forankring av det overordnede ansvaret og arbeidet med enslige mindreårige som gruppe. Barne- og familiedepartementet vil likevel anbefale at kommunene organiserer arbeidet slik at barneverntjenesten gis ansvaret for å foreta en første vurdering av den enslige mindreåriges behov for tiltak. Dersom det viser seg at det ikke er behov for å sette i verk tiltak etter barnevernloven, overtar den etat i kommunen som har koordineringsansvaret for den enslige mindreårige.

Departementet er enig med Kommunal- og regionaldepartementet og Utlendingsdirektoratet i at det er viktig at kommunenes vurderinger av den enslige mindreåriges behov ikke har som konsekvens at oppholdet i mottak blir forlenget. Barne- og familiedepartementet kan imidlertid vanskelig se behovet for å lovfeste hvilke tidsfrister som skal gjelde for kommunens vurdering. Absolutte tidsfrister kan komme i konflikt med behovet for nødvendige og forsvarlige utredninger.

Barne- og familiedepartementet mener det er viktig at enslige mindreårige sikres like god rettssikkerhet og like god kvalitet på de tilbud de mottar fra offentlige myndigheter som andre barn som bor og oppholder seg i Norge. Slik Barne- og familiedepartementet ser det må imidlertid både rettssikkerhetsgarantiene og kvaliteten på tilbudene tilpasses målgruppens situasjon og behov.

Fordi enslige mindreårige flyktninger og asylsøkere som gruppe er i en helt spesiell situasjon i forhold til andre barn som oppholder seg i landet, mener Regjeringen det er nødvendig å tilrettelegge spesielt for denne gruppen i den første fasen de oppholder seg i landet, det vil si inntil vesentlige spørsmål som alder, identitet, bakgrunn og søknad om opphold er avklart. Regjeringen mener videre at den spesielle tilretteleggingen denne gruppen krever bør være et statlig ansvar slik det er i dag. I dag har mottakene god kompetanse og gode rutiner når det gjelder ivaretakelsen av de enslige mindreåriges behov når det gjelder selve mottaksfasen. Regjeringen er imidlertid enig med høringsinstansene i at det tilbudet som gis i mottakene i dag totalt sett fortsatt bør utvikles. Det er fortsatt behov for å heve kvaliteten på tilbudet som gis til enslige mindreårige i mottak. Det pågår et omfattende arbeid for å bedre tilbudet til enslige mindreårige i mottak.

Regjeringen er av den oppfatning at de enslige mindreårige som gruppe best ivaretas ved at staten ved UDI har det overordnede ansvaret for omsorgstilbudet i mottaksfasen. UDI bør herunder ha det overordnede ansvaret for å kartlegge, tilrettelegge og koordinere den tverrfaglige ivaretakelsen av disse barnas behov i mottaksfasen, mens andre tjenester og etater, herunder barneverntjenesten, bidrar med sine tjenester og tilbud på sine respektive områder.

Regjeringen mener imidlertid, som ovenfor nevnt, at det tilbudet som gis i mottak fremdeles må utvikles. UDI er i gang med å opprette en faglig rådgivningsgruppe som skal bistå direktoratet i arbeidet med å kvalitetssikre tilbudet til enslige mindreårige i mottakene. Blant annet vil UDI arbeide med å følge opp etiske retningslinjer for ansatte i mottak for enslige mindreårige, samt utvikle en modell for individuelt tilsyn med den enkelte enslige mindreårige i mottaksfasen.

Regjeringen vil også vise til at spørsmålet om enslige mindreåriges rettssikkerhet også er til vurdering når det gjelder dagens vergeordning. I NOU "2004:16 Vergemål" uttaler Vergemålsutvalget bl.a. at hensynet til den enslige mindreåriges rettssikkerhet ikke blir forsvarlig ivaretatt med dagens vergeordning, og at en del av årsakene til dette er ikke-uttømmende regler om ansvar og oppgavefordeling mellom ulike myndigheter og instanser som har befatning med enslige mindreårige. Utvalget foreslår på denne bakgrunn en særskilt lov om representasjon for enslige mindreårige som skal gjelde i mottaksfasen. Utvalgets utredning og forslag har vært på høring med høringsfrist 22. februar 2005.

1.4 Oppfølging av biologiske foreldre etter omsorgsovertakelse

1.4.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at oppfølgingen av foreldre etter en omsorgsovertakelse burde vært bedre, og at det bør rettes mer søkelys på denne oppgaven. Departementet mente det er uheldig om foreldre med foreldreansvar opplever at de ikke får den støtte de trenger etter at barnet er tatt under omsorg. Departementet foreslo derfor en endring i § 4-16 for å presisere det ansvaret barneverntjenesten har for å følge opp disse foreldrene etter en omsorgsovertakelse.

1.4.2 Departementets vurdering

En omsorgsovertakelse er et svært inngripende vedtak både for barnet og dets foreldre. I en slik situasjon skal ikke bare barnets behov ivaretas, men også foreldrenes så langt det er mulig. Departementet opprettholder derfor forslaget om å presisere i § 4-16 barneverntjenestens ansvar for å følge opp foreldre etter en omsorgsovertakelse. Forslaget innebærer at barneverntjenesten får en plikt til å innføre rutiner som sikrer at foreldrene kort tid etter omsorgsovertakelsen gis tilbud om veiledning og oppfølging. Barneverntjenesten må også etablere rutiner som sikrer oppfølgingen der foreldrene har ønsket at barneverntjenesten skal ha en slik oppgave. Oppfølgingsansvaret vil, som etter gjeldende rett, gjelde så lenge vedtaket om omsorgsovertakelse består.

Etter barnvernloven § 4-16 gjelder barneverntjenestens oppfølgingsansvar der omsorgen for barnet er overtatt. Hensikten med forslaget har vært å presisere gjeldende bestemmelse om oppfølging av foreldrene. Barneverntjenestens oppfølgingsansvar vil gjelde alle foreldre etter en omsorgsovertakelse, herunder foreldre som er domfelte og innsatte og foreldre som er innlagt ved en behandlingsinstitusjon.

1.5 Utvidelse av eksemplifiseringen av hjelpe­tiltak i § 4-4 annet ledd

1.5.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet ga departementet uttrykk for at de beste grunner taler for å opprettholde eksemplifiseringen i § 4-4 annet ledd og foreslo videre at tiltaket besøks- og avlastningshjem blir tatt med blant eksemplene i bestemmelsen.

Departementet ga i høringsnotatet videre uttrykk for at tiltaket besøks- og avlastningshjem bør benevnes som "besøkshjem".

1.5.2 Departementets vurdering

Barne- og familiedepartementet er etter høringen fortsatt av den oppfatning at eksemplifiseringen i § 4-4 annet ledd bør opprettholdes. Slik departementet ser det, kan det være nyttig for dem som ønsker hjelp av barnevernet at de mest vanlige hjelpetiltakene går frem av loven. Gjennom eksemplifiseringen kan foreldre og barn lettere få inntrykk av hva hjelpen kan gå ut på. Samtidig vil en slik oversikt i loven kunne være til hjelp for saksbehandlere som vil vite hva en bør kunne tilby familier. En mulig virkning av at eksemplene på hjelpetiltak opplistes i loven, er at det blir lettere å argumentere lokalt for utviklingen av slike tiltak. En annen mulig virkning er at tiltak nevnt i loven lettere blir opprettholdt i perioder med trang kommuneøkonomi, fordi kommunen er pliktig til å yte tjenester etter barnevernloven. Eksemplifiseringen i loven kan også være en fordel ut fra et likebehandlingsperspektiv og kan bidra til å hindre for store regionale variasjoner i tjenestetilbudet.

Departementet er enig med de instansene som mener at også foreldrestøttende tiltak som har som formål å styrke foreldrenes omsorgsevne bør inntas som et eksempel på et hjelpetiltak i § 4-4 annet ledd. Dette kan være tiltak som blant annet Parent Management Training (PMT) og Multisystemisk Terapi (MST), der hensikten er at foreldre skal ta i bruk mer hensiktsmessige strategier i håndteringen av problematferd hos barnet/ungdommen.

Departementet er ikke bekymret for at eksemplifiseringen i loven vil være til hinder for at hjelpetiltakene blir tilstrekkelig tilpasset det enkelte barns behov. Det går klart frem av ordlyden i bestemmelsen at oppramsingen bare er eksempler, og at det er barnets behov som skal legges til grunn ved valg av tiltak.

1.6 Forenkling av saksbehandlingen av saker som gjelder adopsjon etter barnevernloven § 4-20

1.6.1 Forslaget i høringsnotatet

Barne- og familiedepartementet ga i høringsnotatet uttrykk for at gjeldende ordning for behandling av saker om adopsjon mot foreldrenes vilje er svært omstendelig og ressurskrevende og undergis en unødig dobbeltbehandling.

Departementet la til grunn at barnevernmyndighetenes og adopsjonsmyndighetenes prøving av saken langt på vei er sammenfallende.

Departementet foreslo å endre barnvernloven § 4-20 og adopsjonsloven § 1 slik at når vedtaket om samtykke til adopsjon er truffet av fylkesnemnda for sosiale saker, vil det automatisk utløse en adopsjonsbevilling til fosterforeldrene. Det ble videre foreslått at den aktuelle regionen i Barne-, ungdoms- og familieetaten får i oppgave å utstede selve adopsjonsbevillingen og sende melding til direktoratet som har ansvaret for det sentrale adopsjonsregisteret.

1.6.2 Departementets vurdering

Adopsjon av barn mot foreldrenes vilje er et svært drastisk tiltak, siden en adopsjon er definitiv, og de rettslige bånd mellom barn og foreldre brytes. Departementet legger imidlertid til grunn at når spørsmålet om adopsjon er brakt opp, er det svært viktig for et barn å få avklart sin omsorgssituasjon raskt. Departementet mener på denne bakgrunn at det er behov for å forenkle og effektivisere behandlingen av saker som gjelder adopsjon av barn mot foreldrenes vilje. Departementet er også av den oppfatning at det er mulig å gjøre dette uten at det går ut over rettssikkerheten til partene.

På denne bakgrunn opprettholder departementet forslaget om at fylkesnemnda ved avgjørelsen av om samtykke til adopsjon skal gis, samtidig skal vurdere om vilkårene etter adopsjonsloven for adopsjon er tilstede. Forslaget innebærer at vedtaket om samtykke til adopsjon automatisk utløser utstedelse av adopsjonsbevillingen til fosterforeldrene.

Departementet legger videre vekt på at gjeldende rett forutsetter at adopsjonslovens vilkår, herunder at adopsjonen skal være til gagn for barnet, allerede er vurdert ved fylkesnemndas behandling av saken. Departementet legger videre til grunn at det er uheldig dersom fylkesnemndas og eventuelt domstolenes vurdering av dette spørsmålet overprøves av adopsjonsmyndighetene.

Departementet legger til grunn at forslaget om å oppheve det tosporede systemet, må innebære at også foreldre som ikke har hatt foreldreansvar blir å regne som parter når spørsmålet om samtykke til adopsjon blir behandlet i fylkesnemnda.

Dersom den forelderen som ikke samtykker til adopsjon bringer fylkesnemndas avgjørelse inn for domstolen, forutsetter departementet at avgjørelsen domstolen treffer, på samme måte som fylkesnemndsavgjørelsen, vil rette seg mot begge foreldrene, og ikke bare den ene.

Når det gjelder spørsmålet om fosterforeldrenes rettigheter er departementet ikke enig med de høringsinstansene som gir uttrykk for at disse blir svekket ved forslaget. Tvert imot innebærer forslaget at når fylkesnemndas samtykke til adopsjon foreligger, vil det følge direkte av loven at fosterforeldrene umiddelbart har rett til å få utstedt adopsjonsbevilling. Departementet viser videre til at forslaget ikke er ment å skulle endre vilkårene for å innvilge adopsjon i saker som gjelder adopsjon mot foreldrenes vilje. Etter gjeldende rett er fosterforeldrene ikke å regne som parter i saken om samtykke til adopsjon for fylkesnemnda. Også i dag forutsettes det at fylkesnemnda vurderer om de formelle tilleggsvilkårene i adopsjonsloven er oppfylt før vedtak om samtykke til adopsjon treffes.

Departementet viser videre til at barneverntjenesten vil kunne ivareta fosterforeldrenes interesser dersom det skulle vise seg at fylkesnemnda ikke samtykker til adopsjon. Forutsetningen er imidlertid at barneverntjenesten, etter fylkesnemndsavgjørelsen, fortsatt er av den oppfatning at adopsjon vil være til barnets beste. I slike tilfeller vil barneverntjenesten kunne bringe saken inn for domstolen for prøving. Det vil da være opp til domstolen å vurdere om fylkesnemndas vedtak retter seg mot fosterforeldrene i den grad at disse også må anses å ha rettslig interesse i saken. Forslaget er ikke ment å skulle utvide fosterforeldrenes muligheter til å få prøvet fylkesnemndsvedtaket i forhold til gjeldende rett.

Fylkesnemndas vedtak vil etter forslaget kunne bringes inn for domstolene av foreldrene eller barneverntjenesten etter tvistemålsloven kapittel 33 slik at alle sider av saken kan prøves fullt ut av rettsapparatet. Dette betyr at også spørsmålet om hvorvidt vilkårene i adopsjonsloven er til stede eller ikke, blir gjenstand for full domstolsprøving.

Forslaget forutsetter at det etableres rutiner for effektuering av fylkesnemndas vedtak om at adopsjonsbevilling skal gis. Når dette vedtaket er endelig eller rettskraftig, må saken oversendes den aktuelle regionen i Barne-, ungdoms- og familieetaten som utsteder selve bevillingsdokumentet. Det er hensiktsmessig at kommunens barneverntjeneste får ansvaret for å oversende saken til regionen når den endelige avgjørelsen foreligger.

Det følger av adopsjonsloven § 1 at myndigheten til å gi adopsjonsbevilling er lagt til departementet. Myndigheten i dag er delegert til de fem regionene i Barne-, ungdoms- og familieetaten, med Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet som klageinstans.

Verken den enkelte region, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet eller departementet vil etter forslaget kunne overprøve fylkesnemndas saksbehandling eller det materielle innholdet i fylkesnemndas vedtak. Fylkesnemndas avgjørelser kan kun overprøves av domstolene.

1.7 Utvidelse av opplysningsplikten i barne­vernloven § 6-4 annet ledd

1.7.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementet la til grunn at forslaget, slik det er fremsatt fra Befringutvalgets side, innebærer at opplysningsretten vil inntre når det er grunn til å tro at vilkårene for hjelpetiltak er til stede, det vil si når det er grunn til tro at et barn, på grunn av forholdene i hjemmet, eller av andre grunner, har behov for et hjelpetiltak. Departementet la til grunn at i praksis ville en bestemmelse som ga offentlige myndigheter opplysningsrett til barneverntjenesten om situasjoner der vedkommende offentlig ansatte hadde grunn til å tro at et barn hadde behov for et slikt tiltak, innebære at nær sagt alle typer opplysninger uten hinder av den enkeltes forvaltningsmessige taushetsplikt ville kunne formidles til barneverntjenesten fordi terskelen for å sette inn slike tiltak er så vidt lav.

Departementet viste til at en slik bestemmelse vil kunne føre til at foreldre i mindre grad vil søke hjelp og bistand hos andre deler av hjelpeapparatet fordi de ikke ønsker at barneverntjenesten skal kobles inn.

Departementet konkluderte på bakgrunn av ovennevnte med at det ikke foreligger tilstrekkelige tungtveiende hensyn for å foreta en lovendring som innebærer at offentlige myndigheters taushetsplikt overfor barneverntjenesten innskrenkes.

Når det gjelder forslaget fra Befringutvalget om å utvide opplysningsplikten til å omfatte flere typer situasjoner enn de som omfattes etter gjeldende rett, uttalte departementet i høringsnotatet at departementet hadde vært noe mer i tvil.

En endring som foreslått av utvalget vil bare ha praktisk betydning når det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse og barnet er plassert utenfor hjemmet i fosterhjem eller institusjon. Etter Befringutvalgets forslag vil således opplysningsplikten inntre når det skal behandles en sak som for eksempel gjelder endringer i et tidligere fastsatt samværsvedtak eller når det foreslås å oppheve et tidligere vedtak om omsorgsovertakelse.

Departementet uttalte at det ikke er tvilsomt at det i mange tilfeller vil kunne være en fordel for barneverntjenesten og fylkesnemnda å kunne gi pålegg om at offentlige myndigheter og profesjonsutøvere skal gi opplysninger uten hinder av taushetsplikt også i forbindelse med slike sakstyper. En slik utvidelse vil gi barneverntjenesten og fylkesnemnda sikker kunnskap om foreldrenes utvikling etter omsorgsovertakelsen og gode forutsetninger for å kunne treffe et nytt vedtak basert på foreldrenes aktuelle livssituasjon på vedtakstidspunktet.

Departementet stilte imidlertid spørsmål ved om hensynene for en utvidelse av opplysningsplikten her skal veie tyngre enn de hensyn som veier mot. Departementet uttrykte tvil om en utvidet opplysningsplikt som foreslått av Befringutvalget i praksis vil innebære at det vil bli truffet vedtak med et vesentlig annet innhold enn etter gjeldende rett.

1.7.2 Departementets vurdering

Departementet vil på bakgrunn av høringen opprettholde standpunktet i høringsnotatet om ikke å foreslå en utvidet rett for offentlige myndigheter til å gi taushetsbelagte opplysninger til barneverntjenesten i mindre alvorlige tilfeller. Et stort flertall av høringsinstansene er enig med departementet i at tungtveiende hensyn taler mot en slik utvidelse. Departementet mener, i likhet med flertallet av høringsinstansene, at videreformidling av offentlige myndigheters taushetsbelagte opplysninger om barn og foreldre til barneverntjenesten i slike tilfeller bør være basert på de private parters samtykke. En utvidet opplysningsrett, som foreslått av Befringutvalget, vil kunne føre til at barn og foreldre i mindre grad vil være åpne om sine problemer med andre deler av hjelpeapparatet av frykt for at opplysningene vil bli gitt videre til barneverntjenesten. Dette vil kunne føre til at barn og foreldre ikke får den hjelp og bistand som de har behov for fra de aktuelle myndighetene, som for eksempel skole, barnehage, sosialtjeneste og lignende.

Når det gjelder forslaget om å endre barnevernloven § 6-4 annet ledd slik at offentlige myndigheter og visse yrkesgrupper gis opplysningsplikt til barneverntjenesten og fylkesnemnda også i forbindelse med at det skal behandles sak om samvær, tilbakeføring eller fratakelse av foreldreansvar og/eller adopsjon, støtter flertallet av høringsinstansene en slik utvidelse. På bakgrunn av dette har departementet under noe tvil kommet til at bestemmelsen bør endres som foreslått i høringsnotatet.

Departementet mener imidlertid det er viktig at barneverntjenesten i enda større grad i disse tilfellene, enn i de tilfellene opplysningsplikten gjelder etter gjeldende rett, innhenter opplysninger i samarbeid med den saken gjelder eller slik at denne er klar over at innhentingen skjer. Departementet mener videre at de private parter, dersom de krever at det fremmes sak etter §§ 4-19, 4-20 eller 4-21, må gjøres oppmerksomme på at saksanlegget innebærer at barneverntjenesten gis rett til å innhente opplysninger uten deres samtykke og uten hinder av taushetsplikt.

1.8 Utvidelse av omfanget av krav om politiattest etter barnevernloven § 6-10

Barnevernloven § 6-10 femte ledd gir en uttømmende opplisting av hvilke straffbare forhold politiattester på barnevernområdet skal omfatte.

Dagens politiattest omfatter ikke bestemmelsene i straffeloven § 203 og § 204 første ledd bokstav f, som omhandler kommersiell seksuell utnyttelse av barn og unge.

Departementet la i høringsnotatet til grunn at det er en økt risiko for at personer som har overtrådt straffeloven § 203 og § 204 første ledd bokstav f kan komme til å begå seksuelle overgrep mot barn og unge. Departementet foreslo derfor at opplistingen av hvilke straffbare forhold politiattesten på barnevernområdet skal omfatte, bør inkludere straffeloven § 203 og § 204 første ledd bokstav f.

Departementet har forståelse for at mange høringsinstanser mener at politiattestkravet på barnevernområdet bør omfatte flere typer straffbare handlinger enn de som er knyttet til seksuelle overgrep mot barn. Barne- og familiedepartementet ser behovet for å foreta en vurdering av om kravet til politiattest på dette området bør utvides til også å omfatte andre typer straffbare handlinger enn seksuelle overgrep mot barn. Dette er imidlertid en vurdering som reiser mange vanskelige spørsmål av både etisk, prinsipiell og praktisk karakter og som også bør sees i sammenheng med krav om politiattest på andre områder i samfunnet. Departementet vil derfor komme nærmere tilbake til dette spørsmålet etter at en slik vurdering er foretatt.

På denne bakgrunn opprettholdes forslaget til endring i samsvar med forslaget i høringsnotatet, jf. utkastet til § 6-10 femte ledd.

1.9 Rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak etter barnevernloven

1.9.1 Departementets forslag og vurdering

Barne- og familiedepartementet har kommet til at gjeldende ordning for rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak i tingretten bør endres, slik at den i fremtiden skal skje direkte for lagmannsretten.

Foruten Domstoladministrasjonen og Den norske dommerforening har 9 domstoler uttalt seg til spørsmålet. Ingen av instansene finner å kunne støtte forslaget.

Domstoladministrasjonen mener overprøvingen av fylkesnemndas vedtak fortsatt må ligge hos tingrettene og slutter seg til Tvistemålsutvalgets utredning på dette punkt.

Barne- og familiedepartementet ser at det kan rettes prinsipielle innvendinger mot forslaget slik bl.a. Tvistemålsutvalget peker på. Departementet ser det likevel som viktig og nødvendig at det allerede nå foretas endringer i adgangen til rettslig overprøving av fylkesnemndas avgjørelser når det gjelder de vedtak som fattes etter lov om barneverntjenester. Etter departementets oppfatning er det helt spesielle hensyn som her gjør seg gjeldende.

Barne- og familiedepartementet har i samarbeid med Justisdepartementet vurdert ulike alternative måter å redusere saksbehandlingstiden i barnevernsakene på. Barne- og familiedepartementet og Justisdepartementet har imidlertid kommet frem til at den mest effektive og enkleste måten å korte ned den totale saksbehandlingstiden i barnevernsakene på, er at fylkesnemndenes vedtak kan bringes direkte inn for lagmannsretten. Det kan hevdes at når lagmannsretten blir førsteinstans, er det trolig at flere av dens dommer blir anket.

Når det gjelder lagmannsrettens sammensetning ved overprøving av fylkesnemndas vedtak etter lov om barneverntjenester har Barne- og familiedepartementet i samråd med Justisdepartementet kommet til at det ikke er naturlig å ta utgangspunkt i dagens sammensetning når denne opptrer som ankeinstans. Når lagmannsretten behandler en barnevernsak som førsteinstans bør sammensetningen være en annen. Det bør da være tilstrekkelig med to juridiske dommere. Det er likevel et større antall jurister enn i fylkesnemnda.

Regjeringen har også satt fokus på forholdet mellom fylkesnemndenes ressursbruk og rettssikkerheten i barnevernsaker ved å oppnevne et utvalg som skal utrede dette nærmere. Utvalget har i mandat å foreta en helhetlig og samlet vurdering av fylkesnemndenes saksbehandling og rutiner i et ressursperspektiv der samtidig hensynet til berørte parters rettssikkerhet blir ivaretatt. Utvalget skal for det første komme med forslag til effektivitetsfremmende og kostnadsbesparende forenklinger i fylkesnemndssy­stemet. Videre skal utvalget ta stilling til hvilke saksbehandlingsregler som skal gjelde for å sikre en mer enhetlig saksbehandling i fylkesnemndene på landsbasis.

Barne- og familiedepartementet foreslår at fylkesnemndas vedtak etter lov om barneverntjenester bringes inn for lagmannsretten, jf. utkastet til ny § 9-10a i lov om sosiale tjenester og endring i barnevernloven § 7-1 bokstav i.

1.10 Endring i § 9-2 om foreldres underholdsplikt

1.10.1 Forslaget i høringsnotatet og bakgrunnen for forslaget

Barne- og familiedepartementet foreslo i høringsnotatet å overføre ansvaret for fastsettelse av oppfostringsbidrag fra fylkesnemnda til bidragsfogden. Forslaget innebærer at trygdekontoret som bidragsfogd skal fastsette bidrag ved alle barnevernplasseringer utenfor hjemmet, også ved de frivillige plasseringene. I sistnevnte tilfeller må barneverntjenesten gjøre foreldrene oppmerksomme på at det vil bli framsatt krav om oppfostringsbidrag etter barnevernloven, slik at samtykket til plasseringen også omfatter samtykke til bidragskravet.

Departementet la i høringsnotatet til grunn at ved å knytte vedtakskompetansen for bidrag etter både barneloven og barnevernloven til bidragsfogden oppnår man en rekke fordeler. Departementet foreslo også en hjemmel for å gi forskrifter om bidrag etter bestemmelsen, og at det utarbeides retningslinjer for det skjønn som skal utøves ved foreldrebetaling etter barnevernloven.

1.10.2 Departementets vurdering

Barnevernloven § 9-2 er bare ment å skulle benyttes i de tilfellene der det ikke er tvil om at foreldrene har økonomisk mulighet til å betale for barnet. Dette vil bli presisert i regelverket som vil bli utarbeidet i tilknytning til bestemmelsen, samtidig som det også vil bli gitt fyldige retningslinjer for det skjønn som skal utøves ved bidragsutmålingen. Departementet kan derfor ikke se at det er behov for å gi fri rettshjelp uten behovsprøving i disse sakene.

Det vil fortsatt være slik at bidragsfastsettelsen skal skje etter en rimelighetsvurdering i det enkelte tilfelle, det vil si at det i flere tilfeller ikke vil bli fastsatt noe bidrag fra foreldrene. Departementet er enig i at det bør gå klarere fram av lovteksten at det er bidragsfogden som avgjør både om det skal fastsettes bidrag overhodet - og i så fall - bidragets størrelse, og vil foreslå at første punktum i annet ledd utformes i samsvar med dette.

Det har uavhengig av høringen blitt stilt spørsmål ved om barneverntjenestens taushetsplikt er til hinder for at barneverntjenesten gir bidragsfogden de opplysninger som er nødvendige for at bidragsfogden skal kunne avgjøre bidragskrav.

For å unngå at det oppstår ytterligere tvil om dette spørsmålet, har Barne- og familiedepartementet kommet til at det bør fremgå av § 9-2 annet ledd siste punktum at slike opplysninger skal gis uten hinder av taushetsplikt.

Barne- og familiedepartementet er i samråd med Finansdepartementet kommet til at oppfostringsbidrag etter barnevernloven fortsatt bør behandles på samme måte skattemessig som barnebidrag etter barneloven. Konsekvensen av endringen i den skattemessige behandlingen av barnebidrag etter barneloven, bør være at heller ikke oppfostringsbidrag etter barnevernloven skal være fradragsberettiget for yteren eller skattepliktig for mottakeren. Det vises til forslag til endring i skatteloven § 5-43 første ledd bokstav h.