8. Identifisering av telefoner og andre kommunikasjonsanlegg ved hjelp av teknisk utstyr
Mange forbrytere bruker mobiltelefoner og andre kommunikasjonsenheter som ledd i forberedelsen og gjennomføringen av alvorlige straffbare handlinger. Ofte kjenner ikke politiet til identiteten på telefonene som brukes av de mistenkte. I disse situasjonene er politiet avskåret fra å iverksette slik avlytting. Etter gjeldende rett må nemlig retten i en kjennelse om kommunikasjonsavlytting, entydig identifisere hvilke kommunikasjonsanlegg som kan avlyttes.
Straffeprosessloven § 216 a første ledd gjør det klart at retten ved kjennelse kan gi politiet tillatelse til å foreta kommunikasjonsavlytting. Etter tredje ledd kan kommunikasjonsavlytting bestå i å avlytte samtaler eller annen kommunikasjon til og fra bestemte telefoner, datamaskiner eller andre anlegg for elektronisk kommunikasjon som den mistenkte besitter eller kan antas å ville bruke. I dette ligger et krav om at anlegget som skal avlyttes, må identifiseres på en entydig måte i rettens kjennelse.
Straffeprosessloven § 216 b gir hjemmel for annen kommunikasjonskontroll enn kommunikasjonsavlytting. Slik kontroll kan blant annet gå ut på å innstille eller avbryte overføring av samtaler eller annen kommunikasjon til eller fra telefoner eller andre kommunikasjonsanlegg.
Høringen har styrket departementets oppfatning om at det foreligger et klart behov for å åpne for metoder som kan bidra til å identifisere GSM-telefoner og andre kommunikasjonsanlegg. Flere høringsinstanser har påpekt at reglene bør gjøres så teknologinøytrale som mulig. Departementet er enig i dette, og har utformet de nye reglene slik at de åpner for identifisering også av andre kommunikasjonsanlegg enn GSM-sendere. Departementet er enig i at begrepet peiling kan gi for snevre assosiasjoner og vil derfor i det følgende - og i lovutkastet - bruke betegnelsen identifisering av telefoner og andre kommunikasjonsanlegg ved hjelp av teknisk utstyr.
Høringen har gjort det klart at GSM-sendere og andre kommunikasjonsanlegg som regel lar seg identifisere uten at det er nødvendig å avlytte samtaler eller annen kommunikasjon. I tilfeller hvor identifisering av GSM-sendere og andre kommunikasjonsanlegg kan skje uten avlytting av samtaler, er slik identifisering langt mindre betenkelig - sett fra et personvernståsted - enn hvor identifiseringen forutsetter at politiet lytter på samtaler. Etter departementets syn er det derfor naturlig at vilkårene for å tillate identifikasjon av sendere på denne måten gjøres mindre strenge enn hvor identifiseringen finner sted ved såkalt temporær masseavlytting.
Departementet foreslår at identifisering av kommunikasjonsanlegg som kan skje uten at samtaler avlyttes, bør kunne skje i samme utstrekning og på de samme vilkår som i dag gjelder ved andre former for kommunikasjonskontroll enn avlytting. Dette innebærer at politiet normalt må innhente rettens tillatelse, samt at tillatelse bare kan gis når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i 5 år eller mer. Dersom det ved opphold er stor fare for at etterforskingen vil lide, kan ordre fra påtalemyndigheten tre istedenfor kjennelse av retten. Som ved annen kommunikasjonskontroll, kan tillatelse bare gis dersom det må antas at kontrollen vil være av vesentlig betydning for å oppklare saken, og at oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort.
I situasjoner hvor identifisering av et kommunikasjonsanlegg ikke kan skje på annen måte enn ved avlytting i korte perioder av alle samtaler i et bestemt område (temporær masseavlytting) kommer rettssikkerhets- og personvernhensyn inn med en helt annen styrke enn hvor identifiseringen kan skje uten avlytting av samtaler.
Selv om personvernhensyn tilsier at det utvises forsiktighet, har departementet kommet til at det - i begrenset utstrekning - er ønskelig å tillate identifisering av GSM-sendere og andre kommunikasjonsanlegg ved temporær masseavlytting.
Etter departementets syn oppnår man en god balanse mellom hensynet til effektivitet i etterforskingen av alvorlige straffesaker og hensynet til personvern dersom man tar utgangspunkt i reglene om ordinær kommunikasjonsavlytting i straffeprosessloven § 216 a. Departementets forslag er utformet slik at grunnvilkårene for masseavlytting med sikte på identifisering er de samme som for annen kommunikasjonsavlytting. Forslaget innebærer at retten skal kunne tillate avlytting i korte perioder av telefoner og andre kommunikasjonsanlegg som ikke lar seg identifisere på annen måte, når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer.
Som ved annen kommunikasjonsavlytting bør det gjelde regler om behandling av overskuddsinformasjon og kontroll med metodebruken. Tillatelse til temporær masseavlytting skal bare kunne gis dersom det må antas at kontrollen vil være av vesentlig betydning for å oppklare saken, og at oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort.
Departementet er kommet til at det bør gjelde et krav om særlige grunner for å tillate temporær masseavlytting med sikte på identifisering av telefoner og andre kommunikasjonsanlegg. Fordi det ved masseavlytting heller vil være hovedregelen enn unntaket at kontrollen vil fange opp telefoner som disponeres av personer utenfor den mistenktes krets, er departementet kommet til at kravet om særlige grunner bør gjelde generelt ved all masseavlytting, og ikke bare i situasjoner hvor politiet kan komme til å fange opp samtaler som føres på slike anlegg som er nevnt i straffeprosessloven § 216 c annet ledd.
Selv om det etter departementets syn bør gjelde et generelt krav om særlige grunner for å tillate temporær masseavlytting, er det grunn til å understreke at kravet ikke bør praktiseres så strengt at forbrytere gis anledning til å innrette seg på måter som gjør at de kan føle seg relativt sikre på ikke å bli avlyttet. Departementet legger til grunn at det - fordi avlyttingen sjelden vil vare over lengre tid - som regel skal noe mindre til for å konkludere med at det foreligger særlige grunner ved temporær masseavlytting enn ved andre former for kommunikasjonsavlytting. Den antatte varigheten av masseavlyttingen vil også inngå som et moment i forholdsmessighetsvurderingen etter straffeprosessloven § 170 a.
Komiteen viser til at politiet etter gjeldende rett er avskåret fra å iverksette kommunikasjonsavlytting når de ikke kjenner identiteten på telefonen som ønskes avlyttet. Komiteen er kjent med at de kriminelle i stor grad unngår avlytting ved å bruke for eksempel stjålne eller uregistrerte telefoner. Dette vanskeliggjør politiets arbeid, og det går med mye ressurser for å finne frem til identiteten på mobiltelefoner som ellers kan settes inn på andre områder der de vil gjøre større nytte. Komiteen støtter derfor departementets forslag om at politiet skal få adgang til å identifisere mobiltelefoner og lignende kommunikasjonsutstyr ved bruk av teknisk utstyr. Etter at mobiltelefonen er identifisert kan retten tillate avlytting av telefonen dersom de vanlige strenge vilkårene er oppfylt.
I tilfeller der identifisering av kommunikasjonsanlegg ikke kan gjøres på annen måte enn ved avlytting av alle samtaler i et bestemt område, mener komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, at personvernhensyn må tillegges langt større vekt, fordi dette alltid vil medføre at uskyldige blir avlyttet. Flertallet vil presisere at det her må stilles strengere vilkår for at slik tillatelse kan gis, og forutsetter gode rutiner for behandling av overskuddsinformasjon.
Flertallet støtter departementets forslag om at det for disse tilfellene oppstilles et krav om særlige grunner, og like strenge krav til strafferammer som for kommunikasjonsavlytting. Flertallet vil presisere at politiet så snart de har identifisert den mistenktes telefon, umiddelbart skal avbryte avlyttingen av andre telefoner.
Flertallet vil presisere at formålet med å avlytte som ledd i identifisering av kommunikasjonsanlegg ("temporær masseavlytting"), kun er å identifisere anlegget. Målet er å gjenkjenne en persons stemme, ikke å høre hva vedkommende sier. Dersom det lykkes å koble person og kommunikasjonsanlegget (for eksempel en mobiltelefon), vil det så bli fremmet for retten en begjæring om regulær kommunikasjonskontroll. Flertallet legger til grunn at den temporære masseavlyttingen innrettes slik at en i minst mulig grad rammer andre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er opptatt av at bekjempelse av kriminalitet prioriteres. Som et ledd i denne sammenhengen går disse medlemmer ut fra at det å ha tilgjengelig lagret kommunikasjonsdata kan være avgjørende for politiets suksess eller ei. Dersom man oppretter en plikt for teleoperatørselskapene til å lagre kommunikasjonsdata over tid, vil det etter disse medlemmers syn kunne bidra til å lette politiets arbeid.
Disse medlemmer er kjent med at det foregår en diskusjon i mange land om dette temaet, som både utfordrer og provoserer, men som likevel er en nødvendig debatt å ta. Blant annet har Danmark vedtatt en lov som påbyr nettleverandører og nettilbydere å lagre trafikkdata til etterforskning i 12 måneder.
Disse medlemmer mener at det vil være fornuftig med en tilnærmet lik politikk på dette området siden mye av den kriminalitetsbekjempelse man her står overfor er grenseoverskridende.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at nettleverandører og nettilbydere pålegges å lagre trafikkdata i 12 måneder for bruk til etterforskning."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ser behovet for å gi politiet adgang til å spore mobiltelefoner og andre kommunikasjonsanlegg, slik departementet foreslår.
Derimot vil dette medlem ikke støtte forslaget om å tillate temporær masseavlytting, dvs. at politiet gis adgang til å avlytte samtlige telefoner i et bestemt område over en viss tid. I slike tilfeller er risikoen for å ramme uskyldig tredjepart for stor. I tillegg er rammene for en slik adgang uklare, for eksempel i form av tidsbegrensninger. Dette medlem viser til Politidirektoratets høringsuttalelse hvor det går frem at slik avlytting vil være lite aktuell da den er ressurskrevende. Dette medlem mener en eventuell utvidelse bør skje skrittvis, etter en tids erfaring med de metoder man innfører.