1. Sammendrag
- 1.1 Innledning
- 1.2 Embetsmenn
- 1.3 Forslag om opphevelse av ventelønnsordningen
- 1.4 Lovens virkeområde m.m.
- 1.5 Kvalifikasjonsprinsippet ved ansettelse
- 1.6 Kunngjøring av ledige embeter og stillinger
- 1.7 Ansettelse
- 1.8 Endringer i bestående arbeidsforhold
- 1.9 Tjenestens opphør - oppsigelse, avskjed, ordensstraff og suspensjon
- 1.10 Fortrinnsrett - gjeldende rett og forholdet til ny arbeidsmiljølov
- 1.11 Vedtaksmyndighet
- 1.12 Saksbehandlingsregler
- 1.13 Søksmålsadgang
- 1.14 Andre bestemmelser
- 1.15 Forslag om opphevelse av vartpengeordningen
Lovproposisjonen fremmes med sikte på å erstatte nåværende lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m. (tjenestemannsloven) med en ny lov om statens embets- og tjenestemenn. Lovforslaget inneholder regler om ny ansettelsesordning ved ansettelse av arbeidstakere i statens tjeneste. Det inneholder også forslag til konstitusjon av embetsmenn mv. Det ulovfestede prinsippet om at den best kvalifiserte søker skal ansettes i ledig embete eller stilling, foreslås lovfestet. Ordningen med såkalt ventelønn for de arbeidstakere som blir oppsagt fordi stillingen inndras eller arbeidet faller bort, foreslås opphevet. Proposisjonen inneholder forslag til overgangsregler for de arbeidstakere som har ventelønn på det tidspunkt loven trer i kraft. I Ot.prp. nr. 49 (2004-2005) foreslår Arbeids- og sosialdepartementet at oppsigelsesreglene i den nye arbeidsmiljøloven også gjøres gjeldende for de arbeidstakere som omfattes av tjenestemannsloven. Denne lovproposisjonen inneholder derfor ikke vurderinger av reglene om oppsigelse av tjenestemenn. Disse blir omtalt i Ot.prp. nr. 49 (2004-2005) kapittel 18. Lovforslaget har bestemmelser om opphør av konstitusjon, samt suspensjon og avskjed av embetsmenn. Departementet foreslår her at gjeldende rett videreføres i ny lov. Det samme gjelder reglene om fortrinnsrett for embetsmenn.
Etter forslaget vil den nye loven i kapittel 1 inneholde generelle bestemmelser knyttet til lovens virkeområde, forbud mot gaver i tjenesten mv. og reglementer. Kapittel 2 vil inneholde bestemmelser om ansettelse, som også vil gjelde generelt i statstjenesten. Kapittel 3 vil omfatte særregler for embetsmenn, og er i hovedsak en videreføring av dagens rettstilstand for embetsmenn. Dette omfatter bestemmelser om konstitusjon (midlertidighet), plikt til å overta annen stilling, suspensjon, avskjed, saksbehandlingsregler, vedtaksmyndighet og fortrinnsrett til ny stilling. Lovens kapittel 4 vil inneholde enkelte særregler som statens tjenestemenn skal omfattes av, bl.a. vedtaksmyndighet ved oppsigelse, suspensjon og avskjed. Lovens kapittel 5 vil inneholde overgangsbestemmelser knyttet til oppsigelsesfrister, ventelønn, vartpenger og personalreglementer. Lovens kapittel 6 vil inneholde bestemmelser om ikrafttredelse av loven og endringer i andre lover.
På bakgrunn av et anmodningsvedtak fra Stortinget foreslås det å gi Kongen fullmakt til å bestemme at gjeldende regler i tjenestemannsloven med forskrifter om bruk av åremål og midlertidige ansettelser fortsatt skal gjelde i en begrenset periode ved ansettelser i undervisnings-, forsker- og utdanningsstillinger ved universiteter og høyskoler.
Ved kongelig resolusjon av 30. august 2001 ble et utvalg (Arbeidslivslovutvalget) oppnevnt for å utrede endringer i arbeidsmiljøloven m.m. Utvalget la frem sin innstilling 20. februar 2004, Et arbeidsliv for trygghet, inkludering og vekst. Innstillingen er publisert i NOU 2004:5.
I innstillingen foreslår utvalget at stillingsvernet for tjenestemenn harmoniseres med stillingsvernet for andre grupper arbeidstakere. Med unntak av embetsmenn skal alle arbeidstakere i privat, kommunal og statlig sektor omfattes av stillingsvernet i arbeidsmiljøloven.
Arbeidet med harmonisering er senere fulgt opp av Arbeids- og sosialdepartementet i Ot.prp. nr. 49 (2004-2005).
Arbeidslivslovutvalget drøftet ikke behovet for endringer i embetsmannsordningen. Utvalget mener at dette spørsmålet eventuelt bør undergis en særskilt rettslig og politisk drøftelse. Departementet vil vurdere om det er behov for å nedsette et utvalg for å se på embetsmannsordningen.
Som en følge av at regelverket knyttet til embetsmenn ikke er gitt en særskilt drøftelse, foreslår departementet at bestemmelser i tjenestemannsloven som regulerer embetsmenns rettsstilling i hovedsak videreføres i den nye loven. Unntak er gjort for ordensstraff.
Ansettelsesordningen i staten er etter departementets syn omstendelig og ressurskrevende.
Som et ledd i departementets ønske om å forenkle reglene og harmonisere disse med arbeidsmiljøloven, fremmes det forslag om en enklere ansettelsesordning i staten. Departementet har kommet til at rammebetingelsene for ansettelse bør stå i formell lov, men at de enkelte statlige virksomheter ved reglement kan bestemme hvilken ansettelsesprosedyre som best er tilpasset virksomhetens behov. Med det formål å forenkle ansettelsesprosedyren tar departementet konsekvensen av dette, og foreslår at tjenestemannsorganisasjonene gis uttalerett istedenfor å være formelt representert. For å sikre at den best kvalifiserte søker ansettes, foreslår departementet samtidig at det såkalte kvalifikasjonsprinsippet lovfestes.
Departementet mener at ordningen med ventelønn bidrar til å støte ut eldre arbeidskraft, og at den ikke motiverer arbeidstakere i stor nok grad til å returnere til arbeidslivet. Hovedårsaken til dette er at ventelønn kan ytes i en svært lang periode. Ventelønnsordningen foreslås derfor opphevet.
Det foreslås overgangsregler som gjør at alle som mottar ventelønn på opphevelsestidspunktet kan motta stønaden i samsvar med gjeldende regler for maksimal ventelønnsperiode, så fremt de øvrige vilkår er oppfylt.
Det foreslås også at det gjennom forskrift kan bestemmes at ansatte i enkelte navngitte statlige virksomheter kan søke om ventelønn ved fratredelse i ett år etter at loven er opphevet.
Arbeidstakere som i særlov er gitt rett til ventelønn, beholder denne retten i den periode loven bestemmer.
Lovforslaget bygger på at reglementer ikke lenger skal stadfestes av Moderniseringsdepartementet, og at man i de enkelte statlige virksomheter blir enige om hva som skal stå i et reglement. Det sentrale poeng ved forslaget til reglementsordningen er at det er kun i de tilfeller hvor uttrykket reglement positivt er nevnt i loven, at overordnet myndighet (fagdepartement) skal få seg spørsmålet forelagt. Det er kun hvor det er uenighet om slike forhold at overordnet myndighet får avgjørelseskompetanse. Forslaget innebærer at alle andre spørsmål i reglementet fastsettes i den enkelte virksomhet.
Ventelønnsordningen oppheves. Proposisjonen inneholder forslag til overgangsordninger.
I forslaget til ny lov legger departementet som hovedregel til grunn at rettstilstanden for embetsmenn skal videreføres uendret. Dette omfatter både regler fastslått i tjenestemannsloven, særlover og sedvanerett. Spesielt kan nevnes at det i foreliggende lovutkast heller ikke blir foreslått opphevelse av eller endring i straffelovens ikrafttredelseslov § 10. Bestemmelsen er ikke upraktisk for embetsmenn. Formelt omfatter den både statens embets- og tjenestemenn og tjenestemenn i (fylkes)kommunal sektor ("Embeds- eller Bestillingsmand"). Imidlertid foreslås det at dagens regler i tjenestemannsloven om ordensstraffer (§ 14) oppheves.
Departementet vil nå vurdere om det er behov for å nedsette et utvalg for å se på embetsmannsordningen. Eventuelle grunnleggende endringer i embetsmenns rettsstilling vil departementet eventuelt komme tilbake til på et senere tidspunkt.
Mens dagpengeordningen etter hvert er blitt et sentralt virkemiddel for å påvirke adferden på arbeidsmarkedet, har ventelønn de siste femten årene snarere hatt en funksjon som førtidspensjon og virkemiddel i statlig omstillingsarbeid.
Ventelønnsordningen har først i de senere år blitt viet større oppmerksomhet som et virkemiddel i arbeidsmarkedspolitikken. Det var i alt ca. 3 300 personer som mottok ventelønn pr. 1. september 2004. Det er liten grunn til å anta at omstillinger i statlig sektor vil avta i årene fremover. Ordningen bør derfor i større grad enn tidligere vurderes ut fra den virkning den har på arbeidsmarkedet, ikke bare som en sikring eller et gode for statsansatte.
Norge vil på sikt ha behov for arbeidskraft. Det er et uttalt mål for Regjeringen og partene i arbeidslivet at man ønsker at flere skal stå i arbeid lenger. Det er også bred enighet i samfunnet om at man må søke å få flest mulig stønadsmottakere tilbake i arbeid. Departementet er av den oppfatning at ventelønnsordningen virker i motsatt retning. Hovedgrunnen til dette er ordningens lange ytelsesperioder for eldre arbeidstakere.
Departementet legger til grunn at det i høringssvarene reises få innsigelser mot å oppheve ordningen. Ingen høringsinstanser, med unntak av hovedsammenslutningene i staten og NITO, har anført arbeidsmarkedsfaglige begrunnelser for å beholde ordningen.
Departementet er enig med de høringsinstanser som påpeker at ventelønnsordningen har vært med på å lette flere omstillingsprosesser i staten. Dette gjelder i særlig grad når statlige virksomheter er blitt etablert som selvstendige rettssubjekter utenfor staten. Virkningen har imidlertid vært at eldre arbeidskraft har måttet vike i større grad enn om ventelønnsordningen ikke hadde vært tilgjengelig for de aktuelle virksomheter.
Departementet mener at noe av den negative effekten av ventelønnsordningen kunne vært avdempet gjennom endringer, som f. eks. gjenopptak av stønaden etter mønster fra dagpengeordningen. Likevel vil eventuelle ytterligere justeringer i ordningen etter departementets oppfatning ikke endre det forhold at de svært lange maksimalperiodene vil medvirke til både "utstøting" av eldre arbeidskraft og lav "gjennomstrømning" av ventelønnsmottakere. Skulle man beholde en ventelønnsordning, samtidig som man på lengre sikt har et behov for flere i arbeid og færre stønadsmottakere, burde ordningen blitt ytterligere harmonisert mot dagpengeordningen.
En opphevelse av ventelønnsordningen vil også redusere ulikhetene mellom statlig sektor og de øvrige sektorer i arbeidslivet. Departementet er av den oppfatning at samfunnet vil tjene på at kompetanseflyten mellom de øvrige sektorer øker som følge av at flere personer skifter arbeid på tvers av sektorene. Særlig for eldre arbeidstakere er ventelønnsordningen ett av flere momenter som gjør det mindre attraktivt å ta nytt arbeid utenfor staten.
Etter departementets oppfatning må en opphevelse av ventelønnsordningen også ses på som et ledd i det løpende forenklingsarbeid i samfunnet. En opphevelse vil medføre at alle arbeidstakere vil ha det samme lovverket å forholde seg til ved arbeidsledighet.
Departementet har merket seg at overgangsordningen som ble foreslått oppfattes som for restriktiv av flere høringsinstanser. Departementet foreslår nå en annen overgangsordning enn den som ble foreslått i høringsbrevet.
Det foreslås at alle som mottar ventelønn ved opphevelse av ordningen, kan motta ventelønn i de perioder som da gjaldt, såfremt de fyller de øvrige vilkår. For de som er tilstått ventelønn før 1. januar 2005, er maksimal periode inntil sytten år. Fra dette tidspunkt er maksimal periode tolv år. Ventelønn vil derfor kunne utbetales frem til 31. desember 2021.
Departementet foreslår en hovedregel som innebærer at det med virkning fra opphevelsen av ordningen, ikke skal treffes vedtak om tilståelse av ventelønn. Fra denne hovedregel foreslås unntak for ansatte i følgende to grupper av virksomheter:
1. Rettigheter gjennom særlig lovgivning. Departementet mener at ansatte som er gitt rettigheter til ventelønn etter tjenestemannslovens bestemmelser gjennom særlig lovgivning, bør kunne tilstås ventelønn, dersom lovens øvrige vilkår er oppfylt, i den periode den enkelte lov selv hjemler. Ventelønn skal kunne mottas ut fra gjeldende maksimalperioder.
2. Ansatte i virksomheter som er gitt rammebetingelser utover 1. januar 2006. Departementet vil foreslå en lovhjemmel i ny embets- og tjenestemannslov som gir grunnlag for å bestemme at arbeidstakere i konkrete navngitte virksomheter skal kunne innvilges ventelønn også etter lovens opphevelse. Det foreslås en overgangsregel på ett år for slike tilfeller. Dette innebærer at retten gjelder i ett år etter opphevelse av ventelønnsordningen. Ventelønn skal kunne mottas ut fra gjeldende maksimalperioder.
Bestemmelsen har vært fortolket slik at den ga tjenestemennene et rettskrav på ventelønn.
Departementet mener videre at det bør utvises stor forsiktighet på dette området for å unngå å komme i konflikt med Grunnlovens vern av opparbeidede rettigheter.
I lovutkastets § 20 femte ledd er det foreslått en lovhjemmel som gir Kongen myndighet til ved forskrift å gi overgangsregler ved avviklingen av ventelønn. Departementet legger til grunn at denne forskriftshjemmel også kan benyttes til å samordne reglene om ventelønn og dagpenger mv. for ovennevnte kategori ventelønnsmottakere.
Departementet har kommet til at lovens tittel bør være lov om statens embets- og tjenestemenn. Selv om man ikke har embetsmenn andre steder enn i staten har departementet kommet til at uttrykket staten bør inngå i lovens tittel for å gjøre det klart at den ikke gjelder for kommunale tjenestemenn.
Departementet har registrert at det er få merknader til lovens navn og terminologi.
Begrepet "embetsmann" har konstitusjonell forankring og videreføres i ny lov.
Når det gjelder begrepet "tjenestemann", så er dette innarbeidet både i særlovgivningen og i et stort antall forskrifter. For å innføre det mer kjønnsnøytrale begrepet "statsansatt", jf. forslag i høringsrunden, må departementet følge opp en rekke endringer i ulike særlover. Departementet har i liten grad fått opplysninger om hvilke endringer som må foretas i særlovgivningen. Etter en nærmere vurdering har departementet derfor kommet til at lovens tittel bør være lov om statens embets- og tjenestemenn. Departementet legger også til grunn at begrepene embets- og tjenestemann bør videreføres.
Den nye loven vil få samme virkeområde som dagens tjenestemannslov. Loven skal fortsatt ikke gjelde for statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere. Dette foreslås uttrykkelig fastsatt i lovens § 1 første ledd. I dag er unntaket for politiske rådgivere regulert i forskrift.
Departementet ser ikke behov for å videreføre adgangen til å føre arbeidstakergrupper inn under loven og mener bestemmelsen bør oppheves. Kongens myndighet til å fastsette hvem loven skal gjelde for, herunder adgangen til å unnta grupper helt eller delvis fra lovens virkeområde, opprettholdes. Departementet mener dette kun skal kunne gjøres når det foreligger "særlige grunner" og at dette bør fremgå av lovteksten.
Riksrevisjonen fremholder i sin høringsuttalelse at det ikke er behov for henvisning til §§ 4 og 5 i lovforslagets § 1 annet ledd. Departementet er enig i dette syn og har tatt ut disse henvisninger i lovforslaget. Det samme gjelder for Stortingets administrasjon, Sametinget og Stortingets ombudsmenn. Ingen av disse organer har embetsmenn.
I Ot. prp. nr. 49 (2004-2005) foreslår Arbeids- og sosialdepartementet at embets- og tjenestemenn skal omfattes av forslaget til ny arbeidsmiljølov. Etter lovforslagets § 1-2 tredje ledd skal Kongen fastsette om og i hvilken utstrekning lovens bestemmelser i kapittel 14, 15 og 16 skal gjelde for embetsmenn.
Arbeids- og sosialdepartementets lovforslag innebærer at oppsigelse og avskjed av tjenestemenn skal reguleres av arbeidsmiljøloven. Vilkårene for midlertidig ansettelse av tjenestemenn, samt bestemmelser om innleie av arbeidstakere til statlige virksomheter, skal reguleres i arbeidsmiljøloven. Det samme gjelder overtallige tjenestemenns fortrinnsrett til andre statlige virksomheter, såkalt ekstern fortrinnsrett.
I Ot.prp. nr. 49 (2004-2005) foreslår Arbeids- og sosialdepartementet at oppsigelse, avskjed og suspensjon fortsatt skal være enkeltvedtak etter forvaltningsloven. De forslår imidlertid at slike vedtak truffet av et statlig organ skal være unntatt fra reglene om forhåndsvarsel i § 16 og reglene om klage i kapittel VII (§§ 28-34). Forslaget er innarbeidet i denne lovproposisjon. Se lovforslaget § 24 nr. 2.
Departementets forslag om å lovfeste kvalifikasjonsprinsippet (prinsippet om at den best kvalifiserte søker til en stilling skal ansettes) (forslagets § 4) får bred støtte blant høringsinstansene. Departementet har vurdert om de sentrale vurderingstemaene bør fremgå av lovteksten. Det kan være av betydning for å kunne konkretisere kvalifikasjonsprinsippet ytterligere at det i lovteksten nevnes de vurderingstemaene som er sentrale i en kvalifikasjonsvurdering. Samtidig bør det fremgå av lovteksten hvilke kvalifikasjonskrav som stilles i utlysningen. Departementet er enig med Sivilombudsmannen i at det bør fremgå av lovteksten at kvalifikasjonsvurderingen skal knyttes til de krav som stilles til den aktuelle stillingen.
Departementet mener det kan være formålstjenlig å slå prinsippet fast i en egen paragraf i den nye loven.
Departementet legger til grunn at ved avgjørelsen av hvilken søker som er best kvalifisert til stillingen, skal det tas utgangspunkt i kvalifikasjonskrav fastsatt i utlysningen samt søkerens utdanning, yrkeserfaring og personlig skikkethet for stillingen. Departementet understreker at lovfesting av begrepene utdanning, yrkeserfaring og personlig skikkethet ikke innebærer noen endring i nåværende rettstilstand.
Departementet er forøvrig av den oppfatning at en lovfesting av kvalifikasjonsprinsippet ikke innebærer noen endringer i hensynene til et inkluderende arbeidsliv. Kvalifikasjonsprinsippet er i dag et ulovfestet, sedvanerettslig prinsipp med formell lovs rang. Dette innebærer at det kun kan fravikes ved lov eller forskrift som har hjemmel i lov.
Etter gjeldende tjenestemannslov § 2 kan unntak fra hovedregelen om offentlig kunngjøring bl.a. fastsettes i reglement for virksomheten. Loven setter ingen begrensninger for hvilke stillinger eller stillingsgrupper som kan få fastsatt særregler i reglement.
Lovforslaget slår i § 5 tredje ledd fast at unntak fra offentlig kunngjøring ikke kan fastsettes som en alminnelig ordning. Adgangen gjelder for stillinger som ikke er lederstillinger og for virksomheter som er "under omstilling". Oppstår tvil bør man falle tilbake på hovedregelen om offentlig kunngjøring.
Forslaget om å utvide adgangen til å unnta konstitusjoner og midlertidige ansettelser fra seks måneder til inntil ett år fra kravet om kunngjøring, har fått bred tilslutning fra høringsinstansene.
Flere høringsinstanser har foreslått å utvide adgangen til å gjøre unntak i reglement til også å gjelde lederstillinger, samt at man i forbindelse med omstillinger skal kunne ansettes midlertidig uten kunngjøring utover ett år. Etter en samlet vurdering har departementet valgt å videreføre det lovforslaget som ble sendt ut på høring.
Departementet har imidlertid kommet til at man i lovteksten bør åpne for at man kan fastsette særregler om kunngjøring i reglement for utenrikstjenesten.
Som departementet fremholdt i høringsrapporten eksisterer det et behov for å vurdere reglene om ansettelse i staten. Disse er omstendelige og innebærer at en ansettelsessak er både tidkrevende og legger beslag på store ressurser.
Lovforslaget som ble sendt på høring la følgende hovedprinsipper til grunn for ny ansettelsesordning:
Ansettelsesmyndigheten legges til arbeidsgiver i vedkommende statlige virksomhet.
Forslaget til ansettelse bør som hovedregel omfatte flere søkere, på samme måte som nåværende innstilling.
De berørte organisasjoner som har forhandlingsrett etter tjenestetvistloven, eventuelt et nærmere bestemt utvalg av disse, gis uttalerett om ansettelsen ved å få rett til å få seg forelagt forslaget. Hvordan denne retten skal gjennomføres i den enkelte virksomhet fastsettes i reglement.
Reglementsbestemmelser vil kunne innebære at uttaleretten legges til utpekte representanter for vedkommende forhandlingsberettigede tjenestemannsorganisasjon.
Lovforslaget er heller ikke til hinder for, at man i reglementet gir den eller de berørte forhandlingsberettigede tjenestemannsorganisasjoner som sådan, uttaleretten. I slike tilfeller vil forvaltningslovens regler om taushetsplikt gjelde for de tjenestemenn som får seg forelagt ansettelsessaken. Departementet vil fastsette nærmere retningslinjer for hvordan uttaleretten bør reguleres i reglement.
Lovforslaget bygger på at reglementer ikke lenger skal stadfestes av Moderniseringsdepartementet, og at man i de enkelte statlige virksomheter blir enige om hva som skal stå i et reglement. Det sentrale poeng ved forslaget til reglementsordning er at det kun er de tilfeller hvor uttrykket reglement positivt er nevnt i loven, at overordnet myndighet (fagdepartement) skal avgjøre spørsmålet.
Departementet la videre til grunn at ordningen med utvidet søkerliste burde videreføres, og at søkere til statlige stillinger burde få den samme innsynsrett i saksdokumentene som i dag.
Departementet la videre i høringsrapporten til grunn at det i reglement også bør fremgå at de tjenestemenn som tar del i saksbehandlingen er omfattet av habilitets- og taushetsreglene i forvaltningsloven.
Departementet understreket i høringsrapporten at ordningen tar sikte på å være fleksibel.
Forslaget åpnet også for en betydelig forenkling av saksbehandlingen ved ansettelse. Det vil være innenfor lovens ramme at virksomhetens ledelse selv utarbeider et forslag til ansettelse og forelegger dette direkte for de berørte tjenestemannsorganisasjoner før ansettelsesvedtak treffes.
Nærmere regler om saksbehandlingen, herunder hvem som har rett til å uttale seg om hvilken søker som bør ansettes samt andre saksbehandlingsregler, forutsettes fastsatt i reglement.
Kongen forutsettes å kunne gi nærmere forskrift om hvordan retten til ansettelse skal utøves. Dette skulle sikre at regjeringens overordnede mål/hensyn blir ivaretatt. Dette vil kunne gjelde funksjonshemmede søkere, søkere med annen etnisk bakgrunn mv.
Et ansettelsesvedtak skal etter forslaget fortsatt være et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Forslaget innebærer imidlertid at prinsippet om en todelt ansettelsesprosess ikke lenger skal være lovfestet. Ordningen med behandling av ansettelsessaker i kollegiale organer videreføres ikke. Det samme gjelder ordningen med anke fra et mindretall i et tilsettingsråd.
De ansattes medbestemmelsesrett i tjenestemannssaker foreslås videreført i forslaget i en moderert form. Med det formål å forenkle ansettelsesprosedyren tar departementet konsekvensen av dette, og foreslår at tjenestemannsorganisasjonene gis uttalerett istedenfor å være formelt representert.
Departementet legger til grunn at høringsinstansene ikke har innsigelser mot lovutkastets forslag vedrørende utnevnelse og konstituering av embetsmenn. Det samme gjelder forslaget til ansettelse av øverste leder av en virksomhet. Forslaget er forøvrig i samsvar med ansettelsesprosedyren i nåværende lov.
Lovforslaget § 6 tredje ledd, om at øvrige tjenestemenn skal ansettes av arbeidsgiver i den enkelte statlige virksomhet, støttes i hovedsak av statlige arbeidsgivere, mens tjenestemannsorganisasjonene ønsker å videreføre dagens ordning.
Departementet legger til grunn at når tilsettingsmyndigheten er lagt til et tilsettingsråd er det dette rådet som etter gjeldende tjenestemannslov avgjør hvem som skal ansettes i en ledig stilling. Lovforslaget går ut på at ansettelsesmyndigheten legges til arbeidsgiver i den enkelte statlige virksomhet. Se lovforslagets § 6 tredje ledd. Dette innebærer at ordningen med tilsettingsråd ikke kan videreføres.
Reglementsbestemmelser kan gå ut på at oppnevnte personer i de berørte tjenestemannsorganisasjoner med forhandlingsrett gis uttalerett på forslaget til ansettelse som arbeidsgiver legger frem. Uttaleretten ligger hos de oppnevnte personer uten at disse er medlemmer av et kollegialt organ. Hvilke forhandlingsberettigede organisasjoner som får oppnevnelsesrett bestemmes i reglement. Lovforslaget åpner for at oppnevnte representanter for tjenestemennene gis uttalerett i ansettelsessaken. Hvor flere enn to forhandlingsberettigede organisasjoner har medlemmer i den aktuelle tjenestemannsgruppe, kan gjeldende oppnevningsordning til innstillingsråd videreføres.
Lovforslaget er heller ikke til hinder for at de berørte forhandlingsberettigede organisasjoner får uttaleretten. Dette innebærer at tjenestemannsorganisasjonen som sådan gis uttalerett i ansettelsessaker. Nærmere regler om dette gis i reglement. Departementet vil komme tilbake med retningslinjer om de ordninger som kan benyttes.
Bortsett fra den formelle kompetanse tjenestemannsorganisasjonenes medlemmer av innstillings- eller tilsettingsråd har etter gjeldende tjenestemannslov, innebærer forslaget etter departementets syn ikke en reell svekkelse av organisasjonenes innflytelse på ansettelsesprosesssen. Tjenestemannsorganisasjonenes uttalerett i ansettelsessaker, kombinert med lovfesting av kvalifikasjonsprinsippet, medfører etter departementets oppfatning også at det blir mer åpenhet rundt ansettelsesprosedyren.
Ansettelsessaker er i dag ressurskrevende og tar ofte lang tid. Dette er verken søkeren til den ledige stilling eller virksomheten tjent med. Dette fremgår klart av høringsuttalelsene. Lovforslaget er fleksibelt og innebærer at en ansettelsessak kan behandles betydelig raskere enn i dag.
Etter §§ 4 og 5 i gjeldende tjenestemannslov har man særlige saksbehandlingsregler ved uenighet i innstillings- og tilsettingsråd og mellom disse råd. Departementet kan ikke se at rettssikkerheten blir svekket ved at disse ordninger avvikles.
Departementet er innforstått med at flere tjenestemenn enn idag vil kunne få innsyn i ansettelsessaken. Dette er en følge av at utvidet søkerliste etter partsoffentlighetsforskriften § 2 vil kunne være tilgjengelig for flere tjenestemenn enn tidligere. På den annen side vil forvaltningslovens regler om taushetsplikt i §§ 13 flg. gjelde for enhver tjenestemann og andre som får innsyn i ansettelsessaken.
Etter offentlighetsloven § 6 nr. 4 kan en søker til en statlig stilling anmode om konfidensiell behandling av søknaden. Dette innebærer at søkeren kan reservere seg mot å stå på den søkerlisten som skal utarbeides, enten ved at anmodningen tas til følge eller at vedkommende søker trekker søknaden tilbake. En søker kan imidlertid ikke reservere seg mot å stå på den utvidede søkerlisten som skal utferdiges etter partsoffentlighetsforskriften. Vedkommendes søknad vil som følge av utvidet innsynsrett kunne bli kjent for flere tjenestemenn i virksomheten enn tidligere. Departementet er av den oppfatning at dette ikke er et tilstrekkelig tungtveiende argument for å endre forslaget.
Departementet legger til grunn at begrepet virksomhet har det samme rettslige innhold i forslaget til ny arbeidsmiljølov som § 14-2 niende ledd og lovutkastets § 6 tredje ledd og skal fortolkes på samme måte i begge lovbestemmelsene.
Det er den statlige virksomheten som sådan som er arbeidsgiver i rettslig forstand. Virksomhetens ledelse utøver kun arbeidsgiverfunksjonen på vegne av virksomheten. Departementet har kommet til at dette kommer tilstrekkelig klart til uttrykk i lovutkastets § 6 tredje ledd. Forslagene i høringsrapportens § 6 fjerde og femte ledd videreføres derfor ikke i lovforslaget.
I lovforslagets § 6 fjerde ledd er Kongen gitt myndighet til i forskrift å gi alminnelige retningslinjer om hvordan retten til ansettelse skal benyttes. Dette innebærer en videreføring av bestemmelsen i nåværende § 5 nr. 1 siste punktum. Departementet legger til grunn at denne lovhjemmel også vil kunne benyttes hvis det skulle være aktuelt å gjøre unntak fra kvalifikasjonsprinsippet for enkelte søkergrupper. Bestemmelsen gir også Kongen myndighet til ved forskrift å fastsette særlige regler om den saksbehandling statlige virksomheter skal følge ved ansettelse.
Av forslaget til ny arbeidsmiljølov § 1-2 tredje ledd fremgår det at Kongen kan i forskrift bestemme om og i hvilken utstrekning loven skal gjelde for embetsmenn.
De generelle regler som er foreslått i ny arbeidsmiljølov om midlertidig ansettelse, vil ikke kunne gis anvendelse for embetsmenn. Kongen kan ikke, med hjemmel i Grunnloven § 22 tredje ledd annet punktum, fastsette i forskrift hvilke embeter som kan besettes på åremål. Dette må bestemmes i lov.
Departementet foreslår at dagens regler om konstitusjon av embetsmenn videreføres i ny embets- og tjenestemannslov, se forslagets § 7.
Adgangen til å utnevne fylkesmenn på åremål, foreslås også videreført i den nye loven.
Departementet foreslår videre, at bestemmelsen om at Kongen ved forskrift fastsetter nærmere regler om utnevning av embetsmenn i åremålsstilling videreføres. Denne forskriftshjemmelen er i dag benyttet til å fastsette lengden på åremålsperiodene og adgangen til å gjenta en åremålsperiode for en embetsmann i samme embete. Det anses hensiktsmessig fortsatt å gi slike nærmere regler i forskrift. Den lovfestede forskriftshjemmelen knytter seg til bestemmelsen om konstitusjon av embetsmenn og bestemmelsene bør derfor tas inn i samme lov.
Det vises for øvrig til forslag i ny arbeidsmiljølov, jf. Ot.prp. nr. 49 (2004-2005). I forslaget til ny arbeidsmiljølov er det foreslått bestemmelser om midlertidig ansettelse (§ 14-9), åremål (§ 14-10) og virkningene av ulovlig midlertidig ansettelse (§ 14-11). I forslaget til ny embets- og tjenestemannslov foreslås et eksplisitt unntak for embetsmenn fra arbeidsmiljøloven §§ 14-9 - 14-11. Årsaken er at det er foreslått egne bestemmelser for midlertidighet for embetsmenn i embets- og tjenestemannsloven, som skal videreføre dagens rettstilstand for embetsmenn. Som nevnt må videre adgang til å utnevne embetsmenn på åremål fastsettes i lov, og ikke i forskrift. Av konstitusjonelle årsaker kan heller ikke virkningen av ulovlig midlertidig ansettelse eller ulovlig bruk av innleie bli at en domstol kan avsi dom for at et fast arbeidsforhold foreligger. Det gjelder både embetsmenn og tjenestemenn som Kongen beskikker. Det vises i denne forbindelse til Høyesteretts kjennelse av 23. mars 1995, inntatt i Retstidende 1995 side 506. Saken gjaldt konstituerte dommeres rettsstilling ved opphør av konstitusjon. I forslaget til ny embets- og tjenestemannslov er det derfor også foreslått unntak for embetsmenn fra bestemmelsen i ny arbeidsmiljølov (§ 14-14) om virkningene av ulovlig innleie av arbeidstaker og unntak for tjenestemenn som Kongen beskikker fra bestemmelsene om virkningene av ulovlig midlertidig ansettelse (§ 14-11) og ulovlig innleie av arbeidstaker (§14-14). Departementet legger dessuten fremdeles til grunn at innleie i staten ikke skal brukes til embeter eller tjenestemannsstillinger, der Kongen i statsråd har ansettelsesmyndigheten. Som tidligere er det også en forutsetning at et innleieforhold ikke under noen omstendighet skal vare lenger enn fire år.
Bestemmelsen i § 12 første punktum omfatter også embetsmenn ved regjeringens kontorer. Embetsmenns arbeidsavtaler overstyres av embetsmenns stillingsvern etter Grunnloven. Det ligger også grunnlovsmessige skranker for omplasseringsadgangen av embetsmenn. I påvente av en bredere vurdering, har departementet kommet til at bestemmelsen i tjenestemannsloven § 12 første punktum bør videreføres for embetsmenn ved regjeringens kontorer.
Som en konsekvens av at § 12 første punktum videreføres for embetsmenn ved regjeringens kontorer, bør det samme gjelde annet punktum. Eventuell lovendring bør ses i sammenheng med en utredning av embetsmennenes samlede rettsstilling.
Departementet legger også til grunn at henvisningen til særlovgivningen i § 12 tredje punktum ikke lenger har noen selvstendig betydning og kan oppheves sammen med resten av paragrafen.
Det vises til forslagets § 9 første ledd.
Det har ikke vært uvanlig at statlige virksomheter er blitt flyttet geografisk, til dels over betydelige avstander. Slike flyttinger har vært en følge av at Kongen har benyttet sin rett etter Grunnloven §§ 3 og 12 til å organisere statstjenesten, og flyttingene har reist flere spørsmål knyttet til de statsansattes plikter og rettigheter i denne forbindelse. Ved innføringen av § 12 i loven av 1983 ble det bl.a. uttalt at en plikt til å følge med ved omlokaliseringer ligger innenfor begrepet "omorganisering av virksomheten", men departementet antar man likevel vil følge den mykere praksis som hittil har vært fulgt, også ved eventuelle fremtidige omlokaliseringer.
I Ot. prp. nr. 49 (2004-2005) er det foreslått at dagens bestemmelse i tjenestemannsloven § 12, om plikt til å finne seg i endringer i arbeidsoppgaver og omorganisering av virksomheten, ikke videreføres for tjenestemenn.
En tjenestemanns rettslige plikt til å følge med ved geografisk flytting av statlig virksomhet vil etter lovforslaget bli regulert av rettstilstanden i arbeidsmiljøloven om arbeidstakers plikter ved styringsrettslige endringer i bestående rettsforhold. Hvorvidt arbeidsgivers ensidige endring av arbeidet innebærer et brudd på arbeidsavtalen eller ikke må vurderes i hvert enkelt tilfelle.
Tjenestemannsloven § 12A regulerer arbeidsgivers rett til å omplassere ledere som ikke innfrir de avtalefestede krav til resultater. Arbeidslivslovutvalget foreslår at bestemmelsen om omplassering av tjenestemenn i lederstillinger etter tjenestemannloven § 12A oppheves.
Arbeids- og sosialdepartementet foreslår at tjenestemannsloven § 12A om omplassering av tjenestemenn i lederstillinger oppheves.
Departementet har vurdert om bestemmelsen også bør oppheves for embetsmenn. Embetsmennene utgjør 3/4 parter av de arbeidstakerne som omfattes av § 12A.
Embetsmenns stillingsvern har også konstitusjonelle sider og departementet har etter en samlet vurdering kommet til at bestemmelsen bør opprettholdes for embetsmenn.
Det vises til lovforslagets § 9 andre ledd.
Opphør av midlertidig tjeneste er regulert i tjenestemannsloven § 7 nr. 1 for embetsmenn. Utgangspunktet er at når vedkommende embetsmann er konstituert og grunnen til at konstitusjonsformen ble benyttet, er falt bort, skal vedkommende pålegges å fratre embetet.
Når det gjelder tjenestemenn, så er hovedregelen at en tjenestemann som er ansatt for et bestemt tidsrom, på åremål eller i utdanningsstilling, fratrer uten oppsigelse når tiden er ute, § 7 nr. 2.
Arbeidslivslovutvalget foreslo en ny bestemmelse om opphør av midlertidig tjeneste. På bakgrunn av at bestemmelsen i tjenestemannsloven § 3 nr. 2 om midlertidig ansettelse av tjenestemenn foreslås opphevet, foreslår Arbeids- og sosialdepartementet at også bestemmelsen i tjenestemannsloven § 7 nr. 2 oppheves.
Moderniseringsdepartementet foreslår at dagens regler om opphør av konstitusjon videreføres i ny lov, se forslag til § 10.
Prøvetid er i utgangspunktet obligatorisk etter tjenestemannsloven, mens arbeidsgiver og arbeidstaker kan inngå avtale om prøvetid etter arbeidsmiljøloven. Man har således ikke lovbestemt prøvetid i arbeidsmiljøloven. Bestemmelsene om prøvetid i tjenestemannsloven § 8 gjelder ikke for embetsmenn.
Arbeids- og sosialdepartementet foreslår i Ot.prp. nr. 49 (2004-2005) at reglene om prøvetid skal harmoniseres med utgangspunkt i arbeidsmiljølovens regler i § 58 nr. 6 og § 63. Det foreslås at reglene om prøvetid i tjenestemannsloven § 8 oppheves og erstattes med gjeldende regler i arbeidsmiljøloven.
Forslaget innebærer at oppsigelsesfristen i prøvetiden for ansatte i staten vil bli redusert fra tre uker til 14 dager, dvs. samme frist som gjelder i privat og kommunal sektor.
Arbeids- og sosialdepartementet foreslår i Ot.prp. nr. 49 (2004-2005) at tjenestemannsloven §§ 9 og 11 oppheves og erstattes av regelen om vern mot usaklig oppsigelse i arbeidsmiljøloven § 60 og oppsigelsesfristene i arbeidsmiljøloven § 58, dvs. henholdsvis §§15-7 og 15-3 i lovforslaget.
Etter departementets syn innebærer forslaget ingen realitetsendring i forhold til saklighetsnormen. For de tjenestemennene § 9 omfatter, vil saklighetsnormen ved oppsigelser være den samme som etter gjeldende rett.
Moderniseringsdepartementet har i § 19 i lovforslaget foreslått at de tjenestemenn som har opparbeidet tjenestetid etter § 9 når loven oppheves, beholder denne oppsigelsesfrist ved oppsigelse på grunn av virksomhetens forhold.
Arbeids- og sosialdepartementet foreslår i Ot.prp. nr. 49 (2004-2005) å oppheve tjenestemannsloven § 10 om oppsigelse etter de første tjenesteår for tjenestemenn (det "sterke stillingsvernet"). Det foreslås at alle tjenestemenn i staten omfattes av det generelle stillingsvernet som ellers gjelder, dvs. den alminnelige saklighetsnormen som gjelder ved oppsigelser.
Moderniseringsdepartementet har i § 19 i lovforslaget også foreslått at de tjenestemenn som har opparbeidet tjenestetid etter § 10 når loven oppheves, beholder denne oppsigelsesfrist ved oppsigelse på grunn av virksomhetens forhold.
Arbeids- og sosialdepartementet er av den oppfatning at de samme regler om avskjed bør gjelde for alle sektorer. Departementet foreslår på denne bakgrunn at tjenestemannsloven § 15 oppheves for tjenestemenn og erstattes av forslaget til § 15-14. Forslaget vil ikke innebære vesentlige endringer i forhold til gjeldende rett.
Arbeids- og sosialdepartementet viderefører i Ot.prp. nr. 49 (2004-2005) gjeldende rett for tjenestemenn om at adferd utenfor tjenesten vil kunne ha betydning for om vilkårene for avskjed eller oppsigelse foreligger.
Departementet er av den oppfatning at embetsmenns avskjedsvern bør videreføres i embets- og tjenestemannsloven og foreslår at § 15 videreføres i ny lov. Det samme gjelder avskjedsbestemmelsen i någjeldende § 10 nr. 3.
Søksmål fra en avsettelig embetsmann for å få prøvd om avskjeden er lovlig, bør etter departementets syn følge prosessreglene i den nye arbeidsmiljøloven. Denne nye lovens bestemmelser om rett til å kreve forhandlinger og særlige frister ved oppsigelse kan imidlertid ikke gis virkning for embetsmenn. Det gjøres derfor unntak for disse bestemmelsene i lovforslagets § 12 fjerde ledd. Embetsmenn gis etter departementets forslag samme vern mot avskjed pga. sykdom, svangerskap (og etter fødsel eller adopsjon) og ved militærtjeneste mv., som øvrige arbeidstakere er foreslått gitt vern mot oppsigelse i arbeidsmiljøloven, se forslag til §§ 15-8, 15-9 og 15-10 i arbeidsmiljøloven.
Det vises til lovforslagets § 12.
Etter gjeldende rett kan en tjenestemann og embetsmann som ikke er dommer, ilegges ordensstraff i medhold av tjenestemannsloven § 14.
Arbeids- og sosialdepartementet foreslår i Ot.prp. nr. 49 (2004-2005) at ordningen oppheves. Departementet legger til grunn at ordensstraff er en gammeldags reaksjonsform som neppe tjener noe reelt formål ved siden av oppsigelse og avskjed når arbeidsgiver benytter seg av adgangen til å gi en forutgående advarsel.
Etter Moderniseringsdepartementets syn er ikke behovet for ordensstraffinstituttet like sterkt som tidligere. Tjenestemannslovens stillingsvernsregler er foreslått opphevet og erstattet av oppsigelsesreglene i arbeidsmiljøloven. Oppsigelsesreglene i staten blir i så fall sammenfallende med reglene i kommunal og privat sektor.
For de mer alvorlige forsømmelser vil arbeidsgiver kunne gå til suspensjon og avskjed. For mindre forsømmelser vil vanligvis advarsel måtte gis før arbeidsgiver går til oppsigelse.
Noen høringsinstanser har gitt uttrykk for et fortsatt behov for å kunne gi ordensstraff. Dette gjelder i statlige virksomheter av stor samfunnsmessig betydning, som bl.a. politi- og lensmannsetaten og kriminalomsorgen. Departementet finner likevel ikke grunn til å videreføre bestemmelsen kun av hensyn til særskilte grupper av ansatte i staten. Departementet har det syn at eventuelle mildere disiplinærreaksjoner vil kunne ha grunnlag i reglement eller instruks. Som mildere reaksjonsform er skriftlig irettesettelse uavhengig av om den inneholder en advarsel eller ikke. For mer inngripende reaksjoner som f.eks. å sette en tjenestemann ned i lavere stilling, må eventuell lovhjemmel i særlovgivningen vurderes.
Etter departementets syn er det ikke grunn til å opprettholde denne ordningen kun for embetsmenn.
I Ot.prp. nr. 49 (2004-2005) foreslår Arbeids- og sosialdepartementet å lovfeste en generell regel om suspensjon.
Som følge av at ny generell bestemmelse om suspensjon ikke vil bli gjort gjeldende overfor embetsmenn foreslår departementet å videreføre gjeldende suspensjonsbestemmelse i tjenestemannsloven § 16 for embetsmenn i utkastet til ny embets- og tjenestemannslov. Det foreslås enkelte mindre språklige endringer for å lette forståelsen av bestemmelsen. Rettsavgjørelser og forvaltningspraksis knyttet til gjeldende suspensjonsbestemmelse vil således fortsatt være relevant i forhold til lovforslagets § 11.
I forslaget til ny arbeidsmiljølov er det foreslått at arbeidsgivers omplasseringsplikt før oppsigelse skal videreføres i en ny bestemmelse. Statens tjenestemenn vil etter forslaget omfattes av denne bestemmelsen som skal gjelde generelt i arbeidslivet.
I forslaget er det foreslått en bestemmelse om fortrinnsrett til ny ansettelse i samme virksomhet for en arbeidstaker som er sagt opp på grunn av virksomhetens forhold, med mindre det gjelder en stilling arbeidstakeren ikke er kvalifisert for. På samme måte som for andre bestemmelser i arbeidsmiljøloven, vil denne bestemmelsen gis anvendelse også for statens tjenestemenn. Det er også foreslått en bestemmelse som fastsetter at for ansatte i staten gjelder denne fortrinnsretten også i annen virksomhet i staten, dvs. tilsvarende den "eksterne fortrinnsretten" som man har i dag. I tillegg er det sagt at det kan gis forskrift om hvordan fortrinnsretten skal utøves i staten. Det vises til proposisjonen om arbeidsmiljøloven.
Paragrafene om oppsigelse, avskjed og fortrinnsrett til ny ansettelse etter ny arbeidsmiljølov vil ikke komme til anvendelse for embetsmenn. Embetsmenn kan ikke sies opp og øvrige bestemmelser for embetsmenn er ikke undergitt en spesiell drøftelse i denne omgang. Tjenestemannslovens bestemmelser for embetsmenn knyttet til arbeidsgivers omplasseringsplikt ("intern fortrinnsrett") og fortrinnsrett til ny stilling i staten ("ekstern fortrinnsrett") er derfor foreslått videreført i utkastet til ny embets- og tjenestemannslov i en ny, felles bestemmelse. Denne er noe omformulert da den ikke lenger skal omfatte tjenestemenn og fordi enkelte bestemmelser som i dag er fastsatt i forskrift, er foreslått tatt inn i lovteksten. Dette omfatter bestemmelsen om at fortrinnsrett ikke kan hevdes til nytt embete eller stilling som besettes av Kongen i statsråd. Det er også foreslått at hjemmelen for Kongen til å gi nærmere regler om fortrinnsrett for embetsmenn i forskrift, videreføres i ny lov.
Departementet kan ikke gi sin tilslutning til forslaget i høringsrunden om at det i lovteksten bør fremgå at det skal kunne kreves fortrinnsrett til høyere lønnet stilling. Prinsippet er i forvaltningspraksis blitt gjenstand for omfattende tolkning, bl.a. i forhold til stillingsandel. I sin årsmelding for 1985 (side 27-29) har Stortingets ombudsmann for forvaltningen (Sivilombudsmannen) uttalt at dette forholdet synes å være av en slik art, at klargjøring bør tas inn i selve forskriften for å sikre den nødvendige autoritet. Departementet vil vurdere om slike forhold bør presiseres nærmere i forskriften.
Det er ikke foreslått noen hjemmel for et nytt sentralt organ tilsvarende Tilsettingsrådet for overtallige arbeidstakere i staten, i utkastet til ny arbeidsmiljølov eller i ny embets- og tjenestemannslov. Dette medfører at det blir den enkelte statlige virksomhet som får ansvaret for å følge gjeldende regler om fortrinnsrett, på samme måte som virksomheter utenfor statlig sektor.
Det vises til lovforslagets § 16.
Tjenestemannsloven § 17 nr. 1 og 2 inneholder regler om hvem som kan treffe vedtak om avskjed, suspensjon eller overføring til annen tjeneste for embetsmenn.
Tjenestemannsloven § 17 nr. 1 omtaler Kongens myndighet til enten å gi avskjed ved dom eller administrativt. Videre inneholder § 17 nr. 2 en delegasjonsadgang for Kongen når det gjelder å gi embetsmann avskjed etter søknad, eller ved oppnådd aldersgrense. Delegasjonsadgangen gjelder også for vedtak om opphør av suspensjon eller konstitusjon, og for ileggelse av ordensstraff. Kongens myndighet etter § 17 nr. 2 er delegert til vedkommende fagdepartement. Samme regler gjelder for øvrig overfor tjenestemann som ansettes av Kongen i statsråd.
Departementet er av den oppfatning at bestemmelsen i tjenestemannsloven § 17 nr. 1 bør videreføres av opplysningshensyn. Det er en fordel at reglene finnes samlet i én lovbestemmelse, slik at brukere av regelverket ikke henvises unødig til å innhente opplysninger om rettstilstanden i forskjellige rettskilder, f. eks. både i Grunnloven og i embets- og tjenestemannsloven.
Videre bør Kongens adgang til å delegere sin myndighet til å gi embetsmann avskjed etter søknad, eller ved oppnådd aldersgrense videreføres. Adgangen til å vedta opphør av suspensjon eller konstitusjon bør fortsatt kunne delegeres til det enkelte departement. Tilsvarende vil gjelde for tjenestemann som beskikkes fast eller midlertidig av Kongen. Da ordningen med ordensstraff er foreslått opphevet, er det ikke lenger behov for delegasjon av Kongens adgang til å ilegge ordensstraff, slik som i dagens lov.
Det vises til lovforslaget § 15.
Departementet foreslår å videreføre dagens ordning i tjenestemannsloven § 17 om at vedtak om oppsigelse, suspensjon eller avskjed treffes av ansettelsesmyndigheten. Dette innebærer at i de tilfelle en tjenestemann er ansatt av et departement, eller et kollegialt styre for en virksomhet eller gruppe av virksomheter, er det de samme organer som har myndighet til å treffe vedtak om oppsigelse, suspensjon og avskjed.
For tjenestemenn ansatt av arbeidsgiver etter lovforslagets § 6 tredje ledd har også arbeidsgiveren myndighet til å treffe ovennevnte vedtak. Det forutsettes i lovforslaget at man i den enkelte virksomhet kan fastsette nærmere regler om saksbehandlingen i reglement, herunder hvem som skal ha avgjørelsesmyndigheten i forhold til ulike typer vedtak.
Det vises til lovforslaget § 18.
Arbeidslivslovutvalget la til grunn at dersom tjenestemannslovens oppsigelsesbestemmelser oppheves og statsansattes stillingsvern harmoniseres med privat- og kommunalansattes stillingsvern, bør også saksbehandlingsreglene harmoniseres. Utvalget foreslo å innføre samme regler for statsansatte, som man har for kommunalt ansatte. Oppsigelse og avskjed i statlig sektor skal fortsatt være enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Utvalget foreslo imidlertid å unnta oppsigelse og avskjed fra forvaltningsloven kapittel VI (§§ 28-34) om klage og omgjøring. Dette skulle gjøres ved at det ble tatt inn en presisering i forvaltningsloven § 3 annet ledd tredje punktum.
Arbeids- og sosialdepartementet går noe lengre i lovproposisjonen, da det også foreslås at bestemmelsene om forhåndsvarsel i forvaltningsloven § 16 ikke skal gjelde for tjenestemenn.
Arbeids- og sosialdepartementet foreslår bl.a. at reglene om drøfting i utkastets § 15-1 skal erstatte reglene i tjenestemannsloven § 18 nr. 1 om tjenestemannens rett til å forklare seg muntlig for den myndighet som skal avgjøre saken.
Etter Moderniseringsdepartementets syn har klageordningen i staten både fordeler og ulemper. Ordningen med en to-instans behandling av vedtak om oppsigelse og avskjed medfører ofte at slike saker tar lang tid, med den usikkerhet dette innebærer for tjenestemannen. På den annen side er klageordningen en rettssikkerhetsgaranti.
Departementet kan ikke se at forslaget innebærer at rettssikkerhetsgarantier går tapt. De ulovfestede regler om saklig og forsvarlig saksbehandling vil fortsatt gjelde. Retten til å la seg bistå med advokat eller annen fullmektig etter forvaltningsloven § 12 vil fortsatt gjelde. Retten til å kunne forklare seg muntlig etter tjenestemannsloven § 18 nr. 1, vil for tjenestemenn erstattes av reglene om drøfting i den nye arbeidsmiljøloven § 15-1.
Vedtak om avskjed for embetsmenn vil fortsatt omfattes av forvaltningsloven § 2 annet ledd. Begrunnelsesplikten vil dermed være opprettholdt ved at forvaltningsloven § 24 fortsatt skal gjelde for embetsmenn. Nåværende rett etter tjenestemannsloven § 18 nr. 1 til å forklare seg muntlig for den myndighet som skal avgjøre saken, videreføres i lovforslagets § 13 første ledd. Forvaltningsloven § 16 om forhåndsvarsel skal ikke gjelde ved oppsigelse og avskjed av tjenestemenn. Reglene om forhåndsvarsel skal imidlertid fortsatt gjelde for embetsmenn. Dette er sikret i lovutkastet § 13 første ledd annet punktum.
I høringsbrevet foreslo departementet å videreføre bestemmelsen om bevisopptak i tjenestemannsloven § 18 nr. 3.
Regjeringsadvokaten anfører i sin høringsuttalelse at det er uheldig at man i tjenestemannsloven har en bestemmelse som kan fungere som en ren treneringsmekanisme i avskjedssaker for embetsmenn. Det er heller ingen gode grunner for at embetsmenn skal ha denne særlige rettigheten. Departementet har merket seg Regjeringsadvokatens uttalelse, men har kommet til at bestemmelsen bør videreføres. Hovedgrunnen til dette er at stillingsvernet, herunder prosessuelle bestemmelser, bør videreføres inntil embetsmannsordningen i Norge er nærmere vurdert.
Avsettelige embetsmenn og tjenestemenn kan i dag reise søksmål etter tjenestemannsloven § 19 nr. 2 for å få prøvd "lovligheten av klageinstansens vedtak". Et søksmål forutsetter således i utgangspunktet at oppsigelses- eller avskjedsvedtaket har vært gjenstand for en ordinær to-trinns behandling. Domstolenes prøvingsadgang gjelder "lovligheten" av klageinstansens vedtak. Lovgiver har i formuleringen av lovteksten i § 19 nr. 1 lagt til grunn at søksmålet skal gjelde vedtaket i en klagesak.
Departementet foreslo i høringsrapporten at den nye arbeidsmiljølovens prosessregler følges ved avskjedssak reist av embetsmann etter lovforslagets § 10. Dette vil videreføre ensartede prosessregler for embets- og tjenestemenn.
Regjeringsadvokaten er av den oppfatning at domstolenes prøvelsesrett i relasjon til embetsmenn, fremdeles bør være slik at domstolenes kompetanse er begrenset til å prøve lovligheten av de vedtak som treffes av Kongen i statsråd. Dette bør fremgå av ordlyden, eventuelt kommenteres i forarbeidene.
Departementet er enig i dette og har justert lovutkastets § 12 fjerde ledd slik at man her kun viser til forslaget til ny arbeidsmiljølov § 15-14 tredje ledd annet punktum og fjerde ledd.
Når det gjelder retten til å stå i stilling under rettens behandling av tvisten sa departementet seg enig med utvalget.
Av någjeldende tjenestemannslov § 19 nr. 3 bokstav d) fremgår det at embetsmenn som er gitt avskjed i medhold av § 10 nr. 3 på visse vilkår skal gis rett til å stå i stilling ved søksmål. Disse embetsmenn er omfattet av lovforslagets § 12 første ledd bokstav a og b.
På bakgrunn av at § 19 nr. 3 oppheves både for embets- og tjenestemenn, videreføres bestemmelsen i nåværende § 19 nr. 3 bokstav b) i lovforslagets § 14.
Tjenestemenn vil etter forslaget til ny arbeidsmiljølov omfattes av bestemmelsene om søksmål i denne lov. Det vises til Ot. prp. nr. 49 (2004-2005) kapittel 22.
Departementet mener at det er behov for å videreføre en bestemmelse om forbud mot gaver i tjenesten mv. i en ny lov. En fjerning av bestemmelsen ville gi et uheldig signal til omgivelsene.
Ordlyden i bestemmelsen bør tilpasses den endrede ordning med hensyn til reglementer i statlige virksomheter. Det vil da bli klart at det fortsatt kan gis bestemmelser i reglement om forbud mot gaver i tjenesten mv., men slike reglementsbestemmelser skal fastsettes i samsvar med de vanlige reglene for reglementer. Reglementet fastsettes av virksomheten, men legges frem for de tjenestemannsorganisasjoner som har forhandlingsrett etter tjenestetvistloven til uttalelse. Slik departementet ser det, bør det nå vises til at en overtredelse av forbudet kan medføre oppsigelse eller avskjed. Oppsigelse vil eventuelt kunne gis med hjemmel i arbeidsmiljølovens bestemmelser for tjenestemenn. Avskjed vil kunne gis enten med hjemmel i arbeidsmiljøloven for tjenestemenn eller i embets- og tjenestemannsloven for embetsmenn. Da ordensstraffer ikke lenger skal kunne gis til embets- eller tjenestemenn, foreslås det at dette alternativ fjernes.
Det vises til lovforslaget § 2.
I tjenestemannsloven § 21 finnes en bestemmelse om straffeforfølgning etter ordensstraff eller avskjed.
Departementet ser ikke behov for å videreføre dagens bestemmelse i tjenestemannsloven, og foreslår derfor at denne oppheves.
Tjenestemannsloven inneholder videre i § 22 en bestemmelse om fordeling av utgiftene på grunn av sykdom mv. dersom en embets- eller tjenestemann er lønnet dels av staten og dels av kommune eller fylkeskommune.
Departementet kan ikke se at det er behov for å videreføre bestemmelsen.
Departementet ser det slik, at dagens ordning i staten når det gjelder personalreglementer, må endres. Slik ordningen er i dag er det for komplisert å utforme reglementer som både er i samsvar med kravene i loven, som ikke står i strid med annet lovverk, forskrifter og sentralt inngåtte avtaler, og som samtidig er hensiktsmessige. Departementet foreslår dessuten at rekrutteringsordningen, som i dag krever at mange nærmere regler skal eller kan fastsettes i personalreglement, forenkles vesentlig. Dette reduserer behovet for omfattende personalreglementer. Departementet har imidlertid det syn at statlige virksomheter fremdeles bør utarbeide reglementer som skal inneholde visse regler.
Departementet har vurdert om det finnes et tilstrekkelig sterkt behov for at staten skal ha en spesiell ordning på dette området, som avviker fra det man finner i det øvrige arbeidsliv. Det er etter departementets syn særlig ordningen med omfattende lovbestemte regler om rekrutteringsprosessen som bør forenkles. I tillegg utpeker tjenestemannsrepresentasjonen seg som et område som krever endringer. Dersom en slik forenkling gjennomføres, blir behovet for regler, omfanget av disse og kompleksiteten av regler som skal tas inn i et reglement betydelig redusert. Et reglement vil da inneholde enkelte, sentrale bestemmelser som det er av betydning å få nedfelt i et formelt dokument.
Departementet foreslår at reglement heretter skal fastsettes av den enkelte statlige virksomhet. De tjenestemannsorganisasjoner som har forhandlingsrett etter tjenestetvistloven skal ha rett til å uttale seg om nytt reglement og endringer i bestående reglement. Reglement for virksomheten blir således ikke lenger forhandlingsgjenstand.
Lovforslaget bygger på at reglementer ikke lenger skal stadfestes av Moderniseringsdepartementet, men at man i de enkelte statlige virksomheter som hovedregel blir enige om hva som skal stå i et reglement. Det sentrale ved forslaget til reglementsordningen er at det er kun de tilfeller hvor uttrykket reglement positivt er nevnt i loven (se nedenfor) at overordnet myndighet (fagdepartementet) skal få seg spørsmålet forelagt. Det er kun der det er uenighet på disse punkter at overordnet myndighet får avgjørelseskompetanse. Forslaget innebærer at alle andre spørsmål i reglementet fastsettes i den enkelte virksomhet og at uenighet om disse spørsmål avgjøres på styringsrettslig grunnlag, etter at de forhandlingsberettigede organisasjoner har avgitt uttalelse.
Departementet foreslår videre at Kongen skal fastsette reglement for tjenesten i regjeringens kontorer.
Utkastet til ny lov omtaler reglement for virksomheten i: § 2 første ledd (regler om forbud mot gaver i tjenesten mv.), § 5 tredje ledd (kunngjøring), § 6 tredje ledd (nærmere regler om forslag til ansettelse og andre bestemmelser om saksbehandlingen ved ansettelse), § 18 annet ledd (valg av vedtaksorgan) og tredje ledd (nærmere regler om vedtaksmyndighet i kollegialt organ), og dessuten altså i § 3, som blir ny hovedbestemmelse om reglementer.
Det er foreslått en egen overgangsregel for eksisterende personalreglementer i § 22, slik at personalreglementer som er gitt med hjemmel i dagens lov fortsetter å være gyldige inntil de blir opphevet eller avløst av nytt reglement for virksomheten, men likevel ikke ut over to år etter denne lovs ikrafttreden.
Moderniseringsdepartementet mener at ordningen bør undergis ny vurdering. Dette har sin grunn i at ordningen, som ble lovregulert i 1917, i det vesentlige er historisk betinget, og ble opprettet da få andre ordninger for kompensasjon ved arbeidsledighet var gjeldende.
I dag gir regler om dagpenger i lov om folketrygd kapittel 4 kompensasjon ved arbeidsledighet. Det er departementets oppfatning at begrunnelsen for å gi særskilt kompensasjon til medlemmer av Statens Pensjonskasse (SPK) ved arbeidsledighet i form av vartpenger dermed er bortfalt.
Departementet har foreslått at ventelønnsordningen ikke videreføres. Dersom vartpengeordningen ikke oppheves samtidig, vil dette i så fall føre til at medlemmer av SPK som ikke omfattes av tjenestemannsloven får rett til vartpenger, mens medlemmer som omfattes av tjenestemannsloven ikke vil få denne retten. Departementet mener derfor at det er viktig at ordningene ses under ett. Ved utløp av ventelønnsrettigheter etter særlovene, vil de ansatte i disse virksomhetene som en følge av sitt medlemskap i SPK potensielt kunne ha rett til vartpenger dersom ikke også denne ordningen oppheves.
Når det gjelder overgangsregler, vises det til punktet om ventelønn og overgangsregler. Departementet mener at tilsvarende overgangsregler for løpende tilfeller må gjelde også for vartpenger.