4. Vilkår for tillatelse til å drive forsikringsformidlingsvirksomhet
Direktivet åpner for å differensiere kvalifikasjonskravene til de ulike typer forsikringsformidlere og til ledelsen i disse foretakene. Departementet anser at høringsforslaget til kvalifikasjonskrav til de forskjellige grupper av forsikringsformidlere som hensiktsmessig, og foreslår å følge forslaget på dette punkt.
Kvalifikasjonskravene stilles til personer som i foretaket har stilling som henholdsvis megler eller agent. Det er naturligvis åpent for å ansette personer som ikke oppfyller disse kravene i assistentstillinger eller lignende inntil kvalifikasjonskravene er oppfylt.
Kravene som foreslås satt til daglig leder og eventuelt annen person som faktisk leder virksomheten, er generelle. Annet ledd i lovforslaget § 3-1 gir imidlertid Kredittilsynet hjemmel til å fastsette nærmere regler om hvilke krav som stilles. Det er Kredittilsynet som kontrollerer at kvalifikasjonskravene til ledelsen er oppfylt i forbindelse med at foretaket gis tillatelse etter § 2-1.
I forhold til kravene som stilles til forsikringsmeglere, forutsetter departementet at det enkelte meglerforetak sørger for at meglere som ansettes i foretaket oppfyller disse kravene, ettersom det ikke foreslås krav om registrering og tillatelse til den enkelte megler. Kredittilsynet skal imidlertid kunne kontrollere dette. I følge forskrift 2. desember 1997 nr. 1282 om rapportering for forsikringsmeglerforetak skal det enkelte meglerforetak sende inn årlige oppgaver der foretaket blant annet skal opplyse om hvor mange meglere de har. I tillegg kan Kredittilsynet føre stedlig tilsyn etter kredittilsynsloven.
For så vidt gjelder forsikringsagenter forslås i utkastet § 7-2 at forsikringsagentvirksomheten skal godtgjøre overfor forsikringsselskapet at forsikringsagentene oppfyller kravene i lovforslaget § 7-3 før forsikringsselskapet inngår avtale med forsikringsagentvirksomheten.
Vandelskravet som er satt i direktivet er i stor grad i samsvar med det kravet som stilles i gjeldende forskrift. Direktivet krever imidlertid at medlemsstatene skal sørge for at ledelsen i forsikringsformidlingsforetak og alle ansatte som er "direkte involvert i" forsikringsformidling, oppfyller dette kravet, jf. direktivet artikkel 4 nr. 2 annet ledd. Dette betyr at personkretsen kravet stilles til, utvides som følge av direktivet. Departementet forstår direktivet slik at det med "direkte involvert i forsikrings- og gjenforsikringsmegling" menes personer som anses som forsikrings- eller gjenforsikringsmegler etter direktivet artikkel 2 nr. 5 og 6. Som forsikrings- og gjenforsikringsmeglere anses etter direktivet personer som mot vederlag innleder eller utøver forsikringsmegling eller gjenforsikringsmegling.
Det foreslås i utkastet til ny lov om forsikringsformidling å definere forsikrings- og gjenforsikringsmegler som ansatte i foretak som oppfyller kunnskaps- kompetansekravene i § 3-2. For å klargjøre hvilke personer i et forsikringsformidlingsforetak det stilles krav om vandel til, anser departementet det hensiktsmessig at dette kravet knyttes til personer som oppfyller kompetansekravene, altså personer som defineres som forsikringsmegler eller gjenforsikringsmegler i direktivet.
Når det gjelder forslaget fra NFF om å innføre en ordning med statsautorisering av forsikringsmeglere, viser departementet til at forslaget ble sendt departementet i desember 2004, og at det derfor var vanskelig å få behandlet dette forslaget i forbindelse med forslaget om ny lov om forsikringsformidling. Et forslag om statsautorisering av forsikringsmeglere vil sannsynligvis kreve at saken utredes og sendes på høring. Departementet vil komme tilbake til spørsmålet på et senere tidspunkt.
For så vidt gjelder forsikringsagentvirksomhet, foreslås det samme å gjelde for forsikringsagenter, slik at det er personer som oppfyller kravene som forsikringsagent som det stilles krav om vandel til.
Departementet slutter seg til høringsforslaget om å kreve at meglerforetaket må tegne forsikring som dekker uaktsomhet.
Departementet er videre enig i høringsforslaget om at de meglerforetak som behandler klientmidler, i tillegg må tegne en forsikring som dekker underslag av klientmidler. Hvorvidt det skal tegnes et utvidet ansvarsforsikring i slike tilfeller, eller en tilleggsforsikring som dekker underslagsrisikoen, mener departementet må være opp til det enkelte foretak å velge selv. Departementet forslår videre, i tråd med høringsforslaget, at forsikringen skal dekke 75 pst. av innestående beløp på klientkontoen ved utløpet av siste kvartal før forsikringen tegnes.
Departementet slutter seg også til høringsforslaget om det ikke stilles krav om forsikring som dekker tap som følge av forsettlige handlinger utover underslag. Departementet antar at et krav om at forsikringsformidlingsforetak må forsikre seg mot forsettlige handlinger, er kostbart, og ikke står i forhold til behovet for en slik forsikring. Etter det departementet er kjent med, er det blant annet i Danmark bare krav om forsikring mot uaktsom skadeforvoldelse. Det vises til lovforslaget § 4-2.
Departementet støtter forslaget om at det er forsikringsselskapet som forsikrer forsikringsformidlingsforetaket på det tidspunkt da kravet blir meldt som er ansvarlig for kravet. På bakgrunn av NFFs høringsuttalelse foreslår imidlertid departementet i tillegg at det kreves at forsikringen dekker krav som blir meldt inntil fem år etter at tapet ble forårsaket dersom det forsikrede foretak har opphørt sin virksomhet, og derfor ikke har inngått avtale med nytt forsikringsselskap. Det vises til lovforslaget § 4-5 fjerde ledd.
Adgangen til å fremsette krav må ellers suppleres av regler i lov om foreldelse av fordringer.
I høringsforslaget foreslås at størrelsen på minstebeløpene som forsikringen skal dekke settes til 10 mill. kroner per skadetilfelle, og totalt 15 mill. kroner per år. Det foreslås videre noe høyere krav til store forsikringsformidlingsforetak (mer enn 10 meglere).
Departementet viser til direktivet artikkel 4 nr. 7 som krever at disse beløpene skal revideres hvert femte år etter at direktivet trer i kraft. Av hensyn til å unngå lovendringer ved slike revisjoner, foreslår departementet at beløpskravene fastsettes i forskrift. Det foreslås videre en hjemmel til at beløpene kan differensieres for store og små foretak, og at definisjon av hva som menes med store foretak også kan fastsettes i forskrift. Det vises til lovforslaget § 4-4.
Dersom forsikringsselskapet forsikringsagenten har inngått avtale med ikke påtar seg ansvar for erstatningsansvar agentforetaket pådrar seg som følge av yrkesmessig uaktsomhet, må agentforetaket tegne forsikring etter de samme regler som gjelder for forsikringsmeglere og gjenforsikringsmeglere. Det vises til lovforslaget § 7-5.
Etter departementets syn vil direktivets krav til finansielle garantier i artikkel 4 være oppfylt ved at klientmidler skal plasseres på klientkonto, jf. lovforslaget § 5-1. For virksomheter som driver som aksjeselskap vil reglene i lovforslaget suppleres av aksjelovens bestemmelser om forsvarlig egenkapital. Direktivet er ikke til hinder for strengere regler i nasjonalt regelverk. Det kan således reises spørsmål ved om en i Norge bør stille strengere krav om forsikringsmeglerforetaks soliditet enn direktivets minstekrav, for eksempel ved at gjeldende krav til solvens beholdes, og eventuelt utvides med krav til både suffisiens og likviditet. Et krav om suffisiens innebærer et krav om at forsikringsmegleren har eiendeler med verdi som overstiger foretakets samlede forpliktelser. Et krav til likviditet innebærer et krav om at foretaket er i stand til å oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller.
Etter det departementet kjenner til, stilles det ikke krav om verken suffisiens eller likviditet for forsikringsmeglere i Sverige eller Danmark. Likviditetskrav utover direktivets minstekrav for norske virksomheter vil derfor kunne virke konkurransevridende i norsketablerte virksomheters disfavør, med risiko for at slike virksomheter velger å etablere seg i et naboland for å drive grenseoverskridende virksomhet.
Ut fra en avveining av hensynet til å beskytte kundene gjennom krav til forsikringsformidlerens soliditet, og hensynet til hensiktsmessige rammebetingelser for forsikringsformidlingsvirksomhet, har departementet kommet til at det ikke bør foreslås krav om suffisiens eller likviditet, og at heller ikke kravet i gjeldende rett om solvens bør videreføres. Hensynet til kundene skal etter forslaget ivaretas gjennom krav om opprettelse av klientkonto og krav om forsikring for uaktsomhet og underslag av klientmidler, samt, for de formidlere som driver i aksjeselskaps form, av kravet i aksjeloven om tilstrekkelig egenkapital.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag, med unntak av forslag til lov om forsikringsformidling ny § 4-4. Komiteen er enig i viktigheten av fornuftige krav til soliditet og ansvarsforsikring som i tilstrekkelig grad trygger forsikringskundens midler. Komiteen vil samtidig påpeke viktigheten av at kravene som stilles til norske foretak harmoniserer med kravene i land norske foretak konkurrerer med, slik at konkurransen foregår på like vilkår. Komiteen finner ikke tilstrekkelig begrunnelse fra departementets side på hvorfor forsikringen mot underslag av klientmidler skal dekke akkurat 75 pst. av innestående beløp verken i Ot.prp. nr. 55 (2004-2005) eller i brev til finanskomiteen/Fremskrittspartiets fraksjon av 27. april 2005. På denne bakgrunn mener komiteen det er hensiktsmessig, i likhet med den beløpsmessige grensen, å legge dette kravet i forskrift. Dette vil gi mulighet for en mer fleksibel tilpasning til bestemmelser i andre land. Komiteen fremmer derfor følgende forslag:
"Lov om forsikringsformidling § 4-4 skal lyde:
Minstekrav til beløpsmessig omfang av forsikringsdekning som angitt i § 4-2 første og annet ledd settes i forskrift fastsatt av departementet. Det kan i forskriften fastsettes ulike minimumsbeløp for små og store forsikringsmeglingsforetak."