9. Tap av statsborgerskap
- 9.1 Tap av norsk statsborgerskap ved erverv av annet lands statsborgerskap
- 9.2 Tap av statsborgerskap ved fravær fra riket - søknad om å beholde norsk statsborgerskap
- 9.3 Tap av statsborgerskap etter søknad om løsning
- 9.4 Tilbakekall av vedtak om statsborgerskap
Norsk statsborgerlovgivning bygger på prinsippet om at dobbelt statsborgerskap så vidt mulig skal unngås. Dette er bakgrunnen for gjeldende statsborgerlov § 7 om tap av statsborgerrett.
Slikt tap inntreffer uavhengig av om vedkommende fortsatt er bosatt i Norge. At personer bosatt i Norge taper statsborgerskap etter bestemmelsen forekommer sjelden, ettersom de fleste land stiller krav om bopel i landet for at statsborgerskap kan erverves etter søknad eller samtykke.
Som følge av at departementet går inn for å videreføre prinsippet om ett statsborgerskap, må regler om tap ved erverv av annet statsborgerskap videreføres. Departementet er enig med utvalgets mindretall i at kontrollhensyn ikke kan begrunne en annen regel. Ny lov bør derfor ha regler om at norsk statsborgerskap tapes automatisk når annet statsborgerskap erverves ved en aktiv handling, dvs. etter søknad eller ved melding. Avgrenset på denne måten betyr forslaget at norsk statsborgerskap ikke tapes dersom nytt statsborgerskap erverves automatisk. Det er imidlertid behov for noen unntak.
Etter departementets oppfatning bør reglene for barns tap av norsk statsborgerskap ved erverv av annet statsborgerskap som utgangspunkt være de samme som ved voksne personers erverv av annet statsborgerskap.
Etter departementets syn bør barn som erverver annet statsborgerskap samtidig med begge foreldre, tape sitt norske statsborgerskap, uansett om ervervet for barnet inntrer automatisk eller etter aktiv handling.
I de tilfellene begge foreldre taper sitt norske statsborgerskap, og barnet automatisk erverver annet statsborgerskap, bør også barnet tape sitt norske statsborgerskap. Tap bør likevel ikke inntre dersom barnet selv er gift eller registrert partner. De forslag til tapsregler som her er foreslått er i overensstemmelse med gjeldende rett, jf. statsborgerloven § 7 nr. 3.
Taper én av foreldrene med foreldreansvar sitt norske statsborgerskap ved erverv av annet statsborgerskap, bør ikke barnet tape sitt norske statsborgerskap ved sitt automatiske erverv, dersom den andre av foreldrene er norsk statsborger. Dette er i hovedsak i overensstemmelse med gjeldende rett, jf. statsborgerloven § 7 nr. 3.
Departementet legger til grunn at de reglene som her foreslås er i overensstemmelse med Europarådskonvensjonen av 1997, artikkel 7 nr. 1, jf. nr. 2.
Departementets forslag til bestemmelse om tap av norsk statsborgerskap ved erverv av annet statsborgerskap er inntatt i utkastet til § 23.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at en videreføring av prinsippet om ett statsborgerskap gjør det nødvendig å fortsatt ha regler om tap ved erverv av annet statsborgerskap. Flertallet støtter forslaget om at norsk statsborgerskap tapes automatisk når annet lands statsborgerskap erverves ved en aktiv handling, men at det som hovedregel ikke tapes dersom statsborgerskapet erverves automatisk.
Flertallet er enig i at prinsippet om ett statsborgerskap tilsier at barn som erverver annet statsborgerskap sammen med begge foreldrene, skal tape sitt norske statsborgerskap, også dersom det inntrer automatisk, men at det gjøres unntak dersom barnet er gift eller registrert partner. Flertallet støtter forslaget om at barnet ikke skal tape statsborgerskap ved automatisk erverv som følge av at den ene av foreldrenes erverv av annet statsborgerskap, dersom den andre av foreldrene er norsk statsborger. Flertallet mener at tap skal inntre dersom barnet erverver annet statsborgerskap etter søknad sammen med en av foreldrene, selv om den andre forblir norsk.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknader under kapittel 3.1.2 og vil derfor stemme imot lovforslagets § 23.
Statsborgerloven § 8 innebærer at den som er født norsk ikke automatisk får beholde det norske statsborgerskapet for bestandig, dersom vedkommende selv ikke har tilknytning til Norge. Er vedkommende født i Norge, er imidlertid dette tilstrekkelig til ikke å miste statsborgerskapet, selv om fødselen her er tilfeldig. Den som er født i utlandet, vil likevel ikke miste statsborgerskapet dersom vedkommende har bodd i Norge eller har hatt en kvalifisert form for opphold i Norge før fylte 22 år. Det kreves 2 års botid dersom vedkommende var under tolv år da han eller hun bodde her. Dersom vedkommende var over 12 år da han eller hun bodde her, kreves det i stedet at vedkommende har gått på skole eller hatt arbeid her i minst et halvt år. Dersom vedkommende har bodd i et nordisk avtaleland, gjelder særregelen i § 10 bokstav A.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre en regel om automatisk tap av norsk statsborgerskap som følge av manglende bopel, og at tap kan avverges ved søknad om å beholde det. Det sentrale ved forslaget er å begrense virkningen av nedstamningsprinsippet, slik dette er utformet i utkastet til § 4. Ved å sette krav om en viss botid, hindrer man at statsborgerskap går i arv i generasjoner blant personer som ikke har tilknytning til Norge. Etter departementets syn bør det fremgå av bestemmelsen at tapet gjelder statsborgerskap ervervet ved fødsel. Departementet støtter forslaget om å videreføre bestemmelsen om botid i annet nordisk land for å avverge tap av norsk statsborgerskap. Departementet slutter seg også til utvalgets forslag om å la tapet inntre ved fylte 22 år. Selv om det i mange tilfeller er unødvendig med så høy aldersgrense for å sikre at vedkommende har ervervet annet statsborgerskap, innebærer denne en videreføring av gjeldende rett.
Departementet støtter forslaget om at det er vedkommendes selvstendige tilknytning til Norge som skal være avgjørende for om tap skal inntre etter bestemmelsen, og at fødsel på territoriet ikke skal være avgjørende. Når det gjelder hvilken konkret tilknytning til Norge som bør kreves, slutter departementet seg til forslaget om botidskrav på 2 år, i kombinasjon med en adgang til å dispensere fra 22 års fristen når det gjelder søknad om å beholde det norske statsborgerskapet. Formålet med den tapsbestemmelsen som her diskuteres er ikke å gjøre det svært vanskelig for nordmenn bosatt i utlandet å opprettholde sitt norske statsborgerskap, men å hindre dem som ikke har noen tilknytning til Norge i å beholde det.
Departementet slutter seg til forslaget om at det ikke skal stilles krav om at botiden er opparbeidet før eller etter en viss alder.
Departementet slutter seg til forslaget om at tapsregelen også skal omfatte personer bosatt i Norge ved fylte 22 år, såfremt de på dette tidspunktet ikke fyller kravet om 2 års botid.
Når det gjelder dem som ikke fyller botidskravet, slutter departementet seg til at det skal være mulig å avverge automatisk tap av norsk statsborgerskap ved søknad om å beholde det. Departementet er enig i utvalgets forslag om at det fortsatt skal bero på en skjønnsmessig vurdering av søkerens tilknytning til Norge om søknad skal innvilges. Relevante hensyn ved avgjørelsen bør nedfelles i forskrift. Etter departementets syn bør det kreves relativt lite.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at barn skal tape statsborgerskapet det har fått etter foreldrene, dersom foreldrene taper statsborgerskapet grunnet fravær fra riket. Barnet skal likevel ikke tape sitt norske statsborgerskap dersom én av foreldrene fortsatt er norsk, eller barnet selv fyller vilkårene for å kunne beholde det. Dette er for øvrig i tråd med Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 7 nr. 2.
Departementets forslag til tapsbestemmelser ved fravær fra riket er inntatt i utkastet til § 24.
Komiteen er enig i at man må sørge for at norsk statsborgerskap ikke går i arv i generasjoner blant personer uten tilknytning til Norge. Komiteen støtter derfor forslaget om å videreføre en regel om automatisk tap av norsk statsborgerskap som følge av manglende bopel for personer som har ervervet statsborgerskap ved fødsel.
Komiteen støtter forslaget om at tapet skal inntre ved fylte 22 år dersom et botidskrav på 2 år ikke er oppfylt. Komiteen er enig i å videreføre bestemmelsen om botid i annet nordisk land for å avverge tap av norsk statsborgerskap.
Komiteen stiller seg bak forslaget om at det skal være mulig å avverge automatisk tap av norsk statsborgerskap ved søknad om å beholde det. Komiteen mener også at det bør være en skjønnsmessig adgang til å innvilge søknad om å beholde statsborgerskap selv om fristen på 22 år er overskredet, dersom søker ikke er vesentlig å bebreide for at søknaden ble fremsatt for sent.
Komiteen er enig i at barn av foreldre som taper statsborgerskap som følge av fravær fra riket, også skal tape sitt statsborgerskap, med mindre én av foreldrene fortsatt er norsk eller barnet selv oppfyller vilkårene for å beholde det.
Komiteen understreker at prinsippet om å unngå statsløshet innebærer at det kun er personer med dobbelt statsborgerskap som kan tape det norske statsborgerskap ved fravær fra riket.
I medhold av statsborgerloven § 9 har en søker krav på løsning dersom vedkommende er bosatt i utlandet og har eller vil få dobbelt statsborgerskap. Det kreves imidlertid ikke at vedkommende må være bosatt i det landet han eller hun er statsborger av. For personer som er bosatt i Norge vil det bero på et skjønn om løsning skal gis. I dag praktiseres det en tilnærmet unntaksfri regel om at samtykke til løsning i slike tilfeller ikke gis.
Slik § 9 er utformet i dag, fører den ikke til statsløshet. Dersom den som søker løsning ikke har dobbelt statsborgerskap, er det et vilkår for løsning fra norsk statsborgerskap at søkeren erverver nytt statsborgerskap innen en fastsatt frist. Om det ikke skjer, vil løsningserklæringen fra norske myndigheter falle bort.
Det er et beskjedent antall personer som løses fra sitt norske statsborgerskap etter bestemmelsen.
Utvalget foreslår at man viderefører løsningsregelen i gjeldende lov § 9.
Departementet støtter forslaget om å innta en bestemmelse i loven om adgang til å søke løsning fra norsk statsborgerskap. At man må ha en slik regel for søkere som er bosatt i utlandet og har annet statsborgerskap, følger også av internasjonale forpliktelser.
Som følge av forslaget om automatisk tap ved erverv av annet statsborgerskap vil søknad om løsning fra norsk statsborgerskap som regel ikke være knyttet til erverv av annet statsborgerskap. Det kan imidlertid tenkes at det for enkelte land ikke er tilstrekkelig med automatisk tap, og at løsning må dokumenteres før statsborgerskap innvilges. Departementet slutter seg derfor til forslaget om at det også inntas en regel om løsning i slike tilfeller. Dette er også i overensstemmelse med gjeldende rett. Departementet støtter utvalgets forslag om at løsning som hovedregel ikke gis personer bosatt i Norge.
Departementet støtter forslaget om at løsning ikke gis personer som blir statsløse som følge av løsningen, med mindre løsningen er knyttet til erverv av annet statsborgerskap.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at barn ikke skal tape norsk statsborgerskap automatisk som følge av at foreldrene søker seg løst. Krav om særskilt søknad om løsning for barn vil tvinge foreldre til bevisst å ta standpunkt til om de ønsker at barnet skal bli løst samtidig med dem. Dette harmonerer også med forslaget om at barnet ikke automatisk får norsk statsborgerskap som biperson til foreldrenes søknad om norsk statsborgerskap, men at det må søkes særskilt.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det ikke skal gjelde en aldersgrense for den som søker løsning. Når det gjelder tilfeller der barn sendes ut av landet for å inngå tvangsekteskap, mener departementet at dette ikke kan hindres gjennom statsborgerlovgivningen. For å bli løst må barna ha dobbelt statsborgerskap. I motsatt fall er det ikke aktuelt å innvilge søknad om løsning, med mindre det søkes løsning i forbindelse med erverv av statsborgerskap i annet land. For barn over 12 år vil det være vilkår om deres samtykke til søknad om løsning. Hvis samtykke til søknad om løsning er fremskaffet ved tvang, vil samtykket være ugyldig og dermed også vedtaket om løsning.
Departementets forslag til bestemmelse om løsning fra norsk statsborgerskap etter søknad er inntatt i utkastet til § 25.
Komiteen viser til at det for enkelte land ved erverv av nytt statsborgerskap ikke vil være tilstrekkelig med automatisk tap av annet statsborgerskap. Komiteen slutter seg derfor til at det skal være adgang til å søke løsning fra norsk statsborgerskap.
Komiteen er enig i at det som hovedregel ikke gis adgang til løsning for personer som er bosatt i Norge. Komiteen støtter også forslaget om at løsning ikke gis personer som blir statsløse, med mindre løsningen er knyttet til ervervet av annet statsborgerskap.
Komiteen er enig i at barn av foreldre som søker om løsning ikke automatisk skal tape norsk statsborgerskap, men at det stilles krav om særskilt søknad for barn.
Komiteen viser til at det for barn over 12 år vil være et vilkår om samtykke til søknad om løsning. Komiteen er kjent med at dersom samtykket er fremskaffet ved tvang vil både samtykket og vedtaket om løsning være ugyldig, og barnet vil dermed ikke være løst fra norsk statsborgerskap. På denne bakgrunn er komiteen enig i at det ikke skal gjelde en aldersgrense for den som søker løsning.
I dag er det ca. 30-40 land som ikke løser sine borgere fra statsborgerskapet før annet statsborgerskap er ervervet. Etter gjeldende praksis får det ikke konsekvenser dersom den nye norske statsborgeren unnlater å følge opp vilkåret om etterfølgende løsning. Den manglende etterlevelsen av prinsippet om ett statsborgerskap har utløst kritikk.
Formålet med forslaget om en tilbakekallsregel er å gjennomføre prinsippet om ett statsborgerskap så konsekvent som mulig. Gjeldende ordning er etter departementets oppfatning ikke tilfredsstillende. Forslaget tar sikte på å løse dagens problem med at noen nye borgere beholder annet statsborgerskap i strid med forutsetningen for ervervet av det norske statsborgerskapet. Ut fra antall bindende tilsagn om norsk statsborgerskap direktoratet utstedte i 2002, anslår det at halvparten av dem som innvilges norsk statsborgerskap med krav om etterfølgende løsning ikke gjennomfører dette. Etter departementets oppfatning er dette en så stor andel at det er grunn å innføre en særskilt tilbakekallsregel for disse tilfellene.
For å unngå å måtte vurdere om statsborgervedtaket kan anses ugyldig, og for å synliggjøre at innvilget statsborgerskap kan bli kalt tilbake, opprettholder departementet forslaget i høringsbrevet om at statsborgerskapet kan tilbakekalles ved manglende løsning. Hjemmelen for tilbakekall bør klart fremgå av loven.
Når løsning er praktisk eller rettslig umulig kan ikke manglende løsning lede til tilbakekall. Det samme gjelder når løsningskravet anses urimelig av andre grunner. Forslaget om at kriterier for når løsning er praktisk eller rettslig umulig utdypes i forskrift opprettholdes.
En forutsetning for tilbakekall vil selvfølgelig være at løsning fortsatt kan gis i henhold til det andre landets lovgivning. Dersom det, etter at norsk statsborgerskap ble innvilget, er oppstått forhold som tilsier at løsningskravet ikke bør opprettholdes, bør det dispenseres fra løsningskravet. De samme grunner som ved innvilgelse av statsborgerskap kan være aktuelle, dvs. at løsning anses rettslig eller praktisk umulig, eller er urimelig av andre grunner. Dette bør fremgå av loven.
Utgangspunktet er at statsborgerskap tilbakekalles dersom løsning ikke dokumenteres innen fristen på ett år. Dersom løsningsprosess er satt i gang etter at tilbakekallssak er reist, bør det imidlertid vurderes om tilbakekall likevel kan unnlates. Er søkeren blitt løst fra annet statsborgerskap etter utløpet av ettårsfristen, er det som regel ikke grunn til å treffe vedtak om tilbakekall. Departementet foreslår at det nedfelles i loven at tilbakekall i slike tilfeller kan unnlates, med mindre særlige grunner taler imot.
Departementets forslag til bestemmelse om tilbakekall av norsk statsborgerskap som følge av manglende løsning fremgår av utkastet til § 26 første ledd.
Spørsmål om tilbakekall av innvilget statsborgerskap ved ugyldighet oppstår når statsborgerskapet er innvilget på uriktig grunnlag.
Gjeldende statsborgerlov inneholder ikke regler om tilbakekall av statsborgerskap. Statsborgerskap kan imidlertid tilbakekalles etter ulovfestede regler om omgjøring på grunnlag av uriktige eller bristende forutsetninger, eller etter reglene i forvaltningsloven § 35 om ugyldige vedtak.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det i ny statsborgerlov inntas en bestemmelse om adgang til å trekke tilbake eller omgjøre innvilget statsborgerskap når dette er ugyldig.
Utvalgets forslag innebærer at statsborgerskap gitt på grunnlag av uriktige eller ufullstendige opplysninger bare skal kunne tilbakekalles hvis feilen skyldes søkeren. Departementet slutter seg til dette forslaget som dermed hindrer tilbakekall av vedtak basert på uriktige eller ufullstendige opplysninger som skyldes andre enn søkeren.
Når det gjelder kravet til skyld, slutter departementet seg til utvalgets forslag om at det må kreves forsett.
Departementet slutter seg videre til forslaget om at de uriktige opplysningene eller fortiede forholdene må ha hatt vesentlig betydning for vedtaket. Vesentlighetskravet må gjelde både de uriktige opplysningene og de fortiede forholdene.
Når det gjelder utvalgets forslag om at eventuell statsløshet ikke skal hindre tilbakekall av statsborgerskap, når ugyldigheten skyldes søkeren, slutter departementet seg også til dette.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at den tilbakekallshjemmelen som behandles her ikke skal gjelde omstendigheter som er inntrådt etter at statsborgerskapet er innvilget.
Departementets forslag til bestemmelse om tilbakekall av norsk statsborgerskap ved ugyldighet fremgår av utkastet til § 26 annet ledd.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at prinsippet om ett statsborgerskap må gjennomføres så konsekvent som mulig. Det er etter flertallets mening uheldig med en forskjellsbehandling mellom nye norske statsborgere i forhold til om opprinnelseslandet gir innløsning før eller etter at norsk statsborgerskap er innvilget. Flertallet støtter derfor forslaget om at statsborgerskap kan tilbakekalles ved manglende løsning.
Flertallet er enig i at kravet ikke skal gjelde når løsning er praktisk eller rettslig umulig, eller av andre grunner anses som urimelig. Flertallet stiller seg bak at fristen for å dokumentere løsning settes til ett år. Flertallet er enig i at det dersom løsningsprosessen er satt i gang kan vurderes om tilbakekall likevel kan unnlates.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknader under kapittel 3.1.2 og vil derfor stemme imot lovforslagets § 26 første ledd.
Komiteen støtter forslaget om at det i ny statsborgerlov inntas en bestemmelse om tilbakekall av statsborgerskap gitt på grunnlag av uriktige eller ufullstendige opplysninger. Komiteen er enig i at dette kun bør gjelde der feilen skyldes søkeren og at det skal kreves forsett. Komiteen viser til at hensynet til eventuelle barn skal inngå i vurderingen av om et statsborgerskap skal tilbakekalles.
Komiteen støtter forslaget om at det ikke innføres tapsregler som følge av manglende tilknytning til Norge for personer som har ervervet norsk statsborgerskap etter søknad.
Komiteen er enig i at det er tilstrekkelig at straffbare forhold møtes med ordinære straffereaksjoner. Komiteen viser til at Europarådskonvensjonen av 1997 fastslår at det ikke skal ha betydning om statsborgerskapet er ervervet ved fødsel eller senere, og at en regel om tap av statsborgerskap som følge av straffbare forhold derfor vil måtte gjelde uavhengig av hvordan statsborgerskapet er ervervet. Komiteen ønsker ikke en innføring av A- og B-statsborgerskap.