3. Enkelte hovedspørsmål ved utforming av ny lov om statsborgerskap
- 3.1 Spørsmål om dobbelt statsborgerskap
- 3.2 Spørsmål om opphevelse av adgangen til å erverve statsborgerskap ved melding
- 3.3 Forskrifter til loven
- 3.4 Seremoni og troskapsløfte for nye statsborgere
- 3.5 Lovens virkeområde
- 3.6 Forholdet til folkeretten
I likhet med lovgivningen i en rekke andre land har statsborgerloven av 1950 som utgangspunkt at dobbelt statsborgerskap er uheldig. Mulighetene for at dobbelt statsborgerskap skal oppstå er derfor søkt begrenset.
Den viktigste av bestemmelsene om erverv av norsk statsborgerskap som bygger på dette grunnsynet, er lovens § 6 tredje ledd.
Lovens utgangspunkt om ett statsborgerskap gjelder ikke fullt ut. Dette følger blant annet av internasjonale forpliktelser.
Utvalget er delt i et flertall og et mindretall når det gjelder spørsmålet om ett eller dobbelt statsborgerskap. Flertallet går inn for å legge prinsippet om dobbelt statsborgerskap til grunn for ny lov.
Departementet viser til at utviklingen internasjonalt og i Norden har medført at ett statsborgerskap er forlatt som enerådende prinsipp. Folkerettslig står statene i dag fritt til å velge det ene eller det andre prinsipielle utgangspunktet i nasjonal rett.
Mange høringsinstanser har uttalt seg i tilknytning til spørsmålet om å åpne for dobbelt statsborgerskap når statsborgerskapet erverves etter søknad. Langt de fleste er positive til flertallets forslag.
Det er bred enighet om at erverv av norsk statsborgerskap kan innebære større grad av deltakelse på flere arenaer i samfunnet.
Departementet legger vekt på at statsborgerskap er et viktig symbol på tilhørighet og lojalitet til det norske politiske fellesskapet og de prinsippene som ligger til grunn for dette. Erverv av norsk statsborgerskap er en formalisering av den uuttalte samfunnskontrakten som finnes mellom samfunn og borger. Et prinsipp om dobbelt statsborgerskap står i en viss motsetning til dette ideelle utgangspunktet.
Når det gjelder spørsmålet om dobbelt sett rettigheter kan ha noen praktisk betydning, slutter departementet seg altså til utvalgets mindretalls synspunkter. En utvikling hvor en stadig større andel av befolkningen vil ha særfordeler, som for eksempel retten til flere pass og stemmerett i flere land, vil kunne medføre misnøye og intoleranse hos andre.
Når det gjelder diplomatisk beskyttelse av norske borgere med dobbelt statsborgerskap viser praksis at dette i enkelte tilfeller er svært vanskelig når borgeren møter problemer i sitt annet hjemland. Norske myndigheter kan ikke gripe inn i strid med interessene til det andre landets myndigheter. Departementet mener dette er en relevant problemstilling som klart taler mot dobbelt statsborgerskap og som bør tillegges vekt ved en samlet vurdering.
Departementet er enig med utvalget i at innvandring kan representere en risiko både ved at innvandrergruppen kan innbefatte personer som vil drive etterretningsvirksomhet, og ved at innvandrere kan være under press fra sitt opprinnelsesland. Utvalget konkluderer med at det er vanskelig å se at denne risiko skulle bli mindre ved at vedkommende ved søknad om statsborgerskap oppgir sitt opprinnelige statsborgerskap. Departementet slutter seg derfor til utvalgets konklusjon om at spørsmålet om sikkerhet vanskelig kan sees å ha betydning ved valg mellom prinsippene ett eller dobbelt statsborgerskap.
Dobbel verneplikt som argument mot dobbelt statsborgerskap får mindre vekt jo flere avtaler om avtjening av verneplikt som inngås. Som utvalget påpeker kan det være problematisk dersom norske borgere med tilknytning til land der det pågår væpnet konflikt ønsker å gjøre militær innsats der. Ved sammensetningen av norske enheter som skal delta i fredsbevarende eller fredsopprettende arbeid, vil man unngå å få med personer med sterk tilknytning til landet, uavhengig av statsborgerskap.
Den lite effektive rapporteringen om norske borgere som har ervervet annet statsborgerskap gjør at noen har mulighet til å fremstå som norske borgere, selv om statsborgerskapet rettslig sett ble tapt ved ervervet. Etter departementets syn tilsier ikke kontrollproblemet at man lar norske statsborgere som erverver annet statsborgerskap, beholde det norske statsborgerskapet. Departementet vil bemerke at det er en naturlig konsekvens av et prinsipp om ett statsborgerskap, at regler om bortfall gjelder både når norske borgere erverver annet statsborgerskap og når utenlandske borgere erverver norsk statsborgerskap.
Departementet har forståelse for at mange vil føle trygghet dersom de gis anledning til å beholde tidligere statsborgerskap ved siden av et nytt. Argumentet om at statsborgerskap er nært knyttet til identitet, innebærer likevel ikke at man av den grunn bør legge til rette for dobbelt statsborgerskap. Den enkelte bør gjøre seg opp en mening om betydningen av endret statsborgerskap for egen identitet før søknad om statsborgerskap fremsettes.
Departementet er etter en samlet vurdering kommet til at de beste grunner taler for å fastholde prinsippet om ett statsborgerskap som utgangspunkt for ny lov.
Komiteen viser til at statsborgerloven har hatt som utgangspunkt at en i størst mulig grad bør unngå dobbelt statsborgerskap. Komiteen er kjent med at ett statsborgerskap ikke lenger er et enerådende prinsipp internasjonalt, og at blant annet Sverige og Finland har forlatt dette prinsippet.
Komiteen viser til at økende migrasjon over landegrensene gjør at mange i dag føler tilknytning til flere land. Komiteen mener det er forståelig at det for disse i mange tilfeller ville gjøre livet enklere dersom det i større grad ble åpnet for dobbelt statsborgerskap. Komiteen mener også det er sannsynlig at en del innvandrere som i dag velger å ikke bli norske, ville valgt annerledes dersom de kunne beholdt sitt opprinnelige statsborgerskap.
På den andre siden vil komiteen vise til den betydningen statsborgerskapet har som symbol på tilhørighet og lojalitet til det norske politiske fellesskapet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at statsborgerskapet gir viktige rettigheter og plikter, og flertallet mener det er prinsipielt uheldig dersom den enkelte har slike plikter og rettigheter i mer enn én stat. Etter flertallets mening bør spesielt retten til deltakelse i nasjonal politikk innebære at det bør være klart hvor den primære politiske lojaliteten ligger.
Flertallet er kjent med at dobbelt statsborgerskap kan skape problemer i forhold til å gi den diplomatiske beskyttelse som norske borgere har krav på. Flertallet viser til at dette er spesielt vanskelig når det gjelder problemer borgeren kan møte i sitt annet hjemland. Flertallet viser til at det er spesielt viktig at norske myndigheter har mulighet til å gripe inn og gi beskyttelse i tilfeller der barn blir utsatt for tvangsekteskap under opphold i foreldrenes opprinnelige hjemland.
Flertallet vil ut fra en helhetsvurdering støtte Regjeringens forslag om at prinsippet om ett statsborgerskap videreføres.
Flertallet viser til at prinsippet om ett statsborgerskap har vært svekket av at mange som får innvilget norsk statsborgerskap ved søknad likevel har beholdt sitt opprinnelige statsborgerskap. Flertallet viser imidlertid til at dette nå søkes begrenset gjennom forslaget om tilbakekall som følge av manglende løsning fra opprinnelig statsborgerskap.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at flere opparbeider seg tilknytning til flere land som følge av at folk studerer, tar arbeid og gifter seg over landegrensene. Dette er en positiv og politisk villet utvikling. I tillegg fører kriger og despotiske regimer til at mennesker får opphold som flyktninger i andre land enn sitt hjemland.
Det er et mål at flest mulig av de utlendinger som bosetter seg i Norge blir norske statsborgere. Statsborgerskapet er en kontrakt som slår fast fulle rettigheter og ansvar for innbyggeren i forhold til staten.
Disse medlemmer vil peke på at Sverige, Finland, Island, USA, Australia, New Zealand, Canada, Storbritannia med fler, tillater dobbelt statsborgerskap. Erfaringen fra disse landene viser at flere av de som bosetter seg i land som tillater dobbelt statsborgerskap ber om statsborgerskap i det nye bosetningslandet.
Disse medlemmer vil peke på at Statsborgereskaplovutvalgets flertall i NOU 2000:32 gikk inn for at det skulle være mulig med dobbelt statsborgerskap. De konkluderte at spørsmål knyttet til stemmerett og valgbarhet, verneplikt, mulighet til å yte beskyttelse og bistand i utlandet og sikkerhetshensyn ikke taler imot at folk skal kunne inneha dobbelt statsborgerskap. Tvert imot taler flere av de samme forholdene sammen med, mulighet for å representere Norge i idrett, muligheten til å motta støtte fra Statens Lånekasse, næringslovgivningen, retten til norsk pass og mulighet for å ta enkelte offentlige stillinger for å gi mulighet for dobbelt statsborgerskap. I tillegg kommer kostnadene ved kontroll av om nye norske statsborgere faktisk frasier seg sitt gamle statsborgerskap og at norske statsborgere frasier seg sitt statsborgerskap når de opparbeider et nytt.
Disse medlemmer merker seg at komitéflertallet legger avgjørende vekt på at det kan bli vanskelig å gi norske borgere den beskyttelse som er ønskelig dersom de har flere statsborgerskap, særlig dersom de befinner seg i et annet land de har statsborgerskap fra. Dette kan være en aktuell problemstilling i forbindelse med tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse. Til det er det å si at norsk utenrikstjeneste yter bistand til alle norske borgere etter nærmere retningslinjer. Det kan være vanskeligere i enkelte saker å yte konkret når vedkommende befinner seg i en annen stat vedkommende har statsborgerskap i. Det som imidlertid er sikkert er at slik bistand er bortimot umulig å yte overfor akkurat de samme barn og andre dersom de ikke er norske statsborgere nettopp som følge av at foreldrene ikke er norske statsborgere. Disse medlemmer viser til vedlagte brev av 4. mai 2005 fra Kommunal- og regionaldepartementet som viser at kun et lite mindretall av utlendinger som har bodd i Norge mer enn sju år velger å søke om norsk statsborgerskap. Følgelig vil heller ikke deres barn ha norsk statsborgerskap.
Disse medlemmer vil tillate dobbelt statsborgerskap og vil av denne grunn stemme imot lovforslaget § 7 første ledd bokstav h, § 10, § 20 annet punktum, § 23 og § 26 første ledd.
Dessuten fremmes følgende forslag:
"§ 17 første punktum skal lyde:
Barn under 18 år av den som erverver eller har ervervet norsk statsborgerskap etter bestemmelsene i kapitlet her, har etter søknad rett til norsk statsborgerskap såfremt de fyller vilkårene i § 7 første ledd bokstav a, c og g, og det ikke foreligger forhold som nevnt i § 7 annet ledd.
§ 22 første ledd skal lyde:
Barn under 18 år av den som erverver statsborgerskap etter bestemmelsene i §§ 20 eller 21 får automatisk norsk statsborgerskap ved foreldrenes erverv, såfremt barnet er bosatt i Norge.
§ 36 annet ledd skal lyde:
§ 27 tredje ledd og § 28 gjelder også for saker som er fremmet før, men som avgjøres etter at loven her trådte i kraft.
§ 37 tredje og fjerde ledd skal lyde:
§ 31 i loven her gjelder også for erverv av norsk statsborgerskap etter første og annet ledd.
§ 17 i loven her gjelder også for barn under 18 år av dem som har ervervet norsk statsborgerskap etter lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett."
Etter gjeldende lov kan statsborgerskap erverves på tre måter: automatisk (ex lege), ved melding og etter søknad. Etter reglene om erverv ved melding har melderen rett til statsborgerskap når vedkommende fyller nødvendige vilkår. Vilkårene er uttømmende og det inngår ikke noe element av skjønn ved vurderingen av om vilkårene er oppfylt.
I søknadstilfellene er ikke statsborgerskap ervervet før vedtak er truffet. I meldingstilfellene inntrer ervervet i det øyeblikket melding er kommet inn til vedkommende myndighet; fylkesmannen eller i noen tilfeller norsk utenriksstasjon. Fra dette tidspunktet er vedkommende ikke lenger utlending, og det kan ikke lenger iverksettes tiltak etter utlendingsloven. Vedkommende kan for eksempel ikke utvises, selv om utvisning allerede er besluttet. En melding kan imidlertid avslås, for eksempel fordi det er mangler ved den eller fordi vilkårene i bestemmelsen ikke er oppfylt. I slike tilfeller er norsk statsborgerskap ikke ervervet ved innleveringen.
Departementet foreslår at barn av norsk far skal bli automatisk norsk ved fødselen, selv om far ikke er gift med mor. Automatisk erverv foreslås også for adoptivbarn under 18 år. Når det gjelder gjenerverv av norsk statsborgerskap og erverv for barn som biperson, foreslås det at loven bare skal gi anvisning på én ervervsmåte, og ikke to, som i gjeldende lov. Det fremstår som lite hensiktsmessig at norsk statsborgerskap kan gjenerverves på to forskjellige måter, med forskjellige vilkår. Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at statsborgerskap i disse tilfellene skal erverves etter søknad, og ikke etter melding.
Norge er etter den nordiske avtalen om erverv av statsborgerskap i et annet nordisk land, forpliktet til å ha enkelte særregler for erverv og botidsberegning. På nærmere bestemte vilkår har borgere fra andre nordiske land rett til norsk statsborgerskap ved melding (erklæring). I denne sammenhengen er ervervstidspunktet vesentlig. Det følger av den nordiske avtalen at ervervstidspunktet inntrer fra det tidspunktet en erklæring (melding) er innlevert. Dersom gjeldende meldingsregler erstattes med regler om erverv etter søknad, må ervervstidspunktet også i disse tilfellene være fra søknaden er innlevert. Dette blir en forskjell fra ervervstidspunktet for alle andre søknader. Da er det, etter departementets syn, mer hensiktsmessig å beholde adgangen til erverv ved melding i disse tilfellene.
På ovennevnte bakgrunn kan departementet ikke slutte seg til forslaget om fullt ut å oppheve adgangen til å erverve statsborgerskap ved melding. Etter det lovforslaget som departementet fremmer, vil erverv ved melding likevel bare være aktuelt for personer som omfattes av den nordiske avtalen.
Departementet foreslår videre at meldinger skal innleveres til politiet, og at Utlendingsdirektoratet skal avgjøre meldingene i første instans. Det foreslås at også etter ny lov skal avgjørelser av meldinger anses som enkeltvedtak.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at det ved innføringen av et rettskrav på statsborgerskap blir unødvendig å skille mellom erverv ved melding og etter søknad. Flertallet støtter derfor forslaget om at erverv ved melding ikke videreføres, med unntak for nordiske borgere på bakgrunn av avtale mellom de nordiske land.
Departementet støtter utvalgets syn om at det vil være behov for å supplere loven med utfyllende bestemmelser. Selv om loven angir alle relevante vilkår for tap og erverv av norsk statsborgerskap, vil det i praksis være større eller mindre behov for at de enkelte vilkårene må presiseres nærmere eller utfylles.
Det foreslås i proposisjonen at departementet som hovedregel ikke skal ha instruksjonsmyndighet. Departementet vil dermed (normalt) ikke ha anledning til å gi utfyllende retningslinjer på annen måte enn ved forskrift eller ved å foreslå lovendring. Dermed svikter utvalgets forutsetning om at forskrifter kan utfylles ved instrukser og det blir etter departementets oppfatning større behov for forskriftshjemler enn utvalget har lagt til grunn. Loven bør følgelig ha en eller flere forskriftshjemler. Etter departementets syn er det hensiktsmessig at det gis en generell forskriftshjemmel. Av hensyn til lovens brukere bør det også gis forskriftshjemler i tilknytning til de bestemmelsene hvor det er nødvendig med utfyllende bestemmelser for at loven skal kunne praktiseres på en mest mulig ensartet måte. Departementet foreslår at det av hensyn til publikum også inntas forskriftshjemmel i de bestemmelsene hvor det kan bli behov for utfyllende eller presiserende bestemmelser. Da gis lovens brukere signaler om at det finnes nærmere opplysninger knyttet til den aktuelle lovbestemmelsen.
I motsetning til utvalgets forslag om at kompetansen til å gi forskrifter legges til departementet, foreslår departementet at denne kompetansen legges til Kongen. I utlendingsloven er kompetansen til å gi forskrifter til loven lagt til Kongen. Etter departementets oppfatning er det naturlig at denne kompetansen ligger til samme instans i utlendingsloven og i statsborgerloven. Kongen kan delegere kompetansen etter behov.
Departementets forslag til generell forskriftshjemmel er inntatt i utkastet til § 2 annet ledd. Departementets øvrige forslag til forskriftshjemler fremgår av departementets utkast til de enkelte lovbestemmelser.
Komiteen er enig i at det vil være behov for å supplere loven med utfyllende bestemmelser, selv om loven skal angi alle relevante vilkår for tap og erverv av norsk statsborgerskap. Komiteen støtter derfor forslaget om å gi en generell forskriftshjemmel. Komiteen deler oppfatningen om at kompetansen til å gi forskrifter bør legges til Kongen.
Etter 1888-loven trådte et innvilget statsborgerskap først i kraft etter at søkeren hadde avlagt en ed til den norske konstitusjonen. Kravet om troskapsløfte ble videreført i 1924-loven og i 1950-loven, men ble opphevet ved lov 13. februar 1976 nr. 2.
Utvalget ønsker ikke å gjeninnføre troskapsløftet og bemerker at det ikke synes å ha noen mening å avgi troskapsløfte til Grunnloven.
Utvalget tar ikke stilling til spørsmålet om seremoni i forbindelse med innvilgelse av statsborgerskap.
Departementet opprettholder forslaget i høringsbrevet om å innføre en seremoni for personer som er innvilget norsk statsborgerskap etter søknad. En seremoni skal være en verdig markering for nye borgere. Det markeres at de er blitt norske borgere med de rettigheter og plikter dette innebærer. Departementet har lagt vekt på at de fleste høringsinstansene hilser en seremoniordning velkommen, og antar at mange nye statsborgere vil føle deltakelse i seremoni som et viktig ritual.
Departementet foreslår at deltakelse i seremoni skal være frivillig. Gjøres deltakelse til en plikt, bør manglende deltagelse sanksjoneres på en eller annen måte. Det mest nærliggende er da at deltakelse gjøres til et gyldighetsvilkår. I noen tilfeller haster innvilgelse av statsborgerskap på grunn av forestående reiser, søknadsfrister mv., og det å avvente en seremoni vil medføre forlenget saksbehandlingstid.
På bakgrunn av synspunkter fra høringsinstansene har departementet endret synspunkt på spørsmålet om troskapsløfte. Departementet foreslår derfor at et troskaps- eller lojalitetsløfte inngår som et sentralt ledd i den frivillige seremonien. Departementet foreslår at det utarbeides en ordlyd med utgangspunkt i det australske troskapsløftet. Dette lyder slik:
"As an Australian citizen, I affirm my loyalty to Australia and its people, Whose democratic beliefs I share, Whose rights and liberties I respect, And whose laws I uphold and obey."
Rettslig sett vil ikke et avgitt troskapsløfte stille den nye borgeren annerledes enn om et slikt løfte ikke blir avgitt. Vedkommende vil være like bundet av norske lover og regler som alle andre i Norge. Et troskapsløfte kan imidlertid få frem gjensidighetsforholdet mellom staten og borgeren som får statsborgerskap etter søknad. Staten gir statsborgerskap, den nye borgeren lover til gjengjeld å være lojal. Dermed vil også høytideligheten under seremonien bli styrket. Departementet foreslår at det gjøres til en forutsetning for alle over 18 år som inviteres til den frivillige seremonien, at de er villige til å avgi et slikt løfte.
Departementet mener at gjennomføring av statsborgerseremonier bør være en statlig oppgave, og opprettholder forslaget om at fylkesmannen blir den instansen som får ansvaret for seremoniene. De fleste høringsinstansene, fylkesmennene inkludert, har sluttet seg til dette.
Det er ikke nødvendig å nedfelle i statsborgerloven at ansvaret for seremonier legges til fylkesmannen. Det følger av departementets overordningsforhold over fylkesmennene at disse kan pålegges å avholde seremonier. Ingen høringsinstanser har knyttet kommentarer til spørsmålet om lovhjemmel. Departementet mener at innføring av seremonier ikke behøver lovfestes alene for å gi publikum informasjon. Slik informasjon kan gis på annen måte.
Departementet foreslår at det som et utgangspunkt bør være en seremoni hver sjette måned. Praktiske hensyn og ønsket om at flere bør delta på seremonier samtidig, tilsier at det må gå noe tid mellom statsborgervedtak og arrangement. Avholdes seremonier kun én gang årlig, vil det for mange gå lang tid mellom innvilgelse og arrangement.
Den enkelte deltaker i seremoni må selv dekke eventuelle utgifter til reise og opphold.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, støtter forslaget om å innføre en frivillig seremoni for nye, norske borgere. Flertallet mener det er viktig med et tilbud om en verdig markering for nye borgere av at de er blitt norske statsborgere med de rettigheter og plikter dette innebærer.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det vil være lite praktisk å avvente en seremoni som fører til lenger behandlingstid, fordi innvilgelse av statsborgerskap ofte haster på grunn av forestående reiser, søknadsfrister eller liknende.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det ikke er hensiktsmessig å gjøre deltakelse i en seremoni til en plikt.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti støtter forslaget om at et lojalitetsløfte kan inngå i seremonien.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, går imot at det skal stilles krav til et lojalitetsløfte/troskapsløfte i forbindelse med den frivillige seremonien.
Flertallet mener et troskapsløfte ikke vil ha noen funksjon i og med at ingen kan stilles til ansvar dersom de bryter det. I tillegg er det bare statsborgere som har søkt om statsborgerskap som vil gjennomgå et slikt løfte som dermed bare vil gjelde for en liten del av befolkningen og ikke de som har fått sitt statsborgerskap ved nedstammingsprinsippet. Flertallet viser også til at troskapsløfte ble avskaffet i 1976-loven. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre sto den gangen bak lovendringen, og flertallet kan ikke se noen gode grunner for at troskapsløfte nå bør innføres igjen.
Flertallet fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innføre frivillig seremoni ved tildeling av nytt statsborgerskap uten troskapsløfte."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker at det skal holdes en obligatorisk seremoni for dem som ønsker å bli norske statsborgere, så vel som at det i forbindelse med seremonien avlegges et troskapsløfte.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"§ 7 tredje ledd skal lyde:
Norsk statsborgerskap tildeles ved seremoni, hvor det skal avgis en erklæring om troskap til riket. Seremoni og erklæring om troskap er obligatorisk.
Tredje og fjerde ledd blir fjerde og femte ledd."
I motsetning til utvalget mener departementet at loven bør ha en bestemmelse om lovens virkeområde. Departementet foreslår at loven gjøres gjeldende på Jan Mayen, selv om det har mest teoretisk interesse. Det følger av loven om Jan Mayen at dette må inntas i statsborgerloven. Heller ikke etter ny lov bør opphold på norske biland utenfor Europa være relevant når det gjelder erverv av norsk statsborgerskap.
Departementet slutter seg til utvalgets synspunkt om at gjeldende bestemmelse om rett til statsborgerskap for personer som oppholder seg på Svalbard er uheldig, fordi personer uten tilknytning til Norge kan fylle vilkårene for statsborgerskap. Forslaget om krav om bosettingstillatelse i ny lov, der dette følger av utlendingsloven, medfører derimot at personer som oppholder seg på Svalbard, uten adgang til Norge, ikke vil fylle vilkårene for statsborgerskap etter søknad. Etter departementets syn er det derfor ikke grunn til å unnta Svalbard fra statsborgerlovens virkeområde når det gjelder reglene om erverv av norsk statsborgerskap.
Departementet foreslår med dette at ny lov om statsborgerskap gjøres gjeldende på Svalbard og Jan Mayen.
Departementets forslag er inntatt i utkastet til § 1 annet ledd.
Komiteen støtter forslaget om at lov om statsborgerskap gjøres gjeldende på Svalbard og Jan Mayen.
Utvalget foreslår at ny lov om statsborgerskap, i likhet med gjeldende lov, skal ha en bestemmelse om at traktatforpliktelser går foran loven.
Begrunnelsen for å innta en bestemmelse om traktaters forrang i statsborgerloven har historisk sett vært avtalen av 1885 mellom Norge, Sverige og Argentina. Denne avtalen kan imidlertid ikke alene være et argument for at ny lov skal tolkes i overensstemmelse med internasjonale avtaler vi er bundet av, om motstrid tilsynelatende foreligger.
I norsk rett bygger forholdet til folkeretten på det dualistiske prinsipp. Dette innebærer blant annet at ved motstrid mellom norsk rett og folkeretten har norsk rett forrang, og folkeretten må vike. I praksis blir det sjelden konstatert slik motstrid. Norsk lov utformes og endres for å være i overensstemmelse med internasjonale regler. Som en følge av det såkalte presumsjonsprinsippet blir norsk lov tolket i samsvar med folkeretten, slik at det ikke foreligger motstrid, i tilfeller dette ikke skulle være helt klart etter lovens ordlyd. I enkelte tilfeller er det likevel ikke mulig å tolke bort motstrid. For å løse slike konflikter kan det inntas en bestemmelse om at folkeretten går foran norsk lov.
Ved eventuell inngåelse av avtaler med andre stater i strid med statsborgerloven, vil det være naturlig å endre loven. Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det inntas en generell reservasjon for slike avtaler med andre stater.
Departementet slutter seg videre til forslaget om at bestemmelsen skal gjelde også for avtaler som er inngått etter lovens ikrafttredelse.
Departementets forslag til bestemmelse er inntatt i utkastet til § 3.
Komiteen støtter forslaget om at det inntas en generell reservasjon i loven for overenskomster med andre stater som strider mot lovens innhold for øvrig, og at denne bestemmelsen skal gjelde også for avtaler som er inngått etter lovens ikrafttredelse.