10. Administrasjon og saksbehandling
- 10.1 Saksfordeling og saksbehandling
- 10.2 Avgjørelsesgrunnlaget i statsborgersaker
- 10.3 Spørsmål om adgang til å stille en søknad om statsborgerskap i bero
- 10.4 Søknader som gjelder barns erverv eller tap av statsborgerskap
Departementet foreslår at politiet og utenriksstasjoner forblir forberedende instans i statsborgersaker, og at Utlendingsdirektoratet fortsatt skal avgjøre sakene i første instans.
Departementet foreslår at ordningen med erverv etter melding bare skal gjelde for nordiske borgere. Etter forslaget skal politiet motta melding om norsk statsborgerskap fra nordiske borgere. Departementet foreslår at Utlendingsdirektoratet skal avgjøre meldingssakene. Utlendingsdirektoratet blir dermed førsteinstans i alle statsborgersaker og Fylkesmannen vil ikke lenger være vedtaksinstans i saker etter statsborgerloven. Fylkesmannen vil imidlertid få ansvaret for å gjennomføre seremonier for nye statsborgere.
Departementet går inn for at det skal nedfelles i statsborgerloven hvilke organer som har myndighet etter loven, samt hvilken myndighet de har. Fordi seremoni ikke foreslås lovfestet, men lagt til fylkesmannen i kraft av departementets administrative overordningsforhold, vil fylkesmennene ikke regnes som myndighet etter loven.
Videre foreslår departementet at Utlendingsnemnda blir ny klageinstans i saker etter statsborgerloven. Det relativt lave antall klagesaker tilsier at det er unødvendig å opprette et nytt klageorgan. Det er intet eksisterende organ utenfor departementet som synes nærmere enn Utlendingsnemnda til å behandle klager etter statsborgerloven.
Utlendingsnemnda skal behandle klagene etter statsborgerloven på samme måte som nemnda i dag behandler saker etter utlendingsloven. Dette innebærer at klager som byr på vesentlige tvilsspørsmål skal behandles i nemndmøte. For øvrig kan sakene behandles av nemndleder alene eller delegeres til sekretariatet.
Departementets instruksjonsmyndighet i saker etter statsborgerloven skal tilsvare departementets instruksjonsmyndighet etter utlendingsloven. Det innebærer at departementet kan instruere om lovtolking og skjønnsutøvelse når det gjelder hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn, om avgjørelsen av enkeltsak som innbefatter slike hensyn, og om prioritering av saker, jf. utlendingsloven § 38 første og annet ledd.
Styringsforholdene på utlendingsfeltet er under revisjon. Det vises til St.meld. nr. 21 (2003-2004) Styringsforhold på utlendingsfeltet og Ot.prp. nr. 31 (2004-2005) Om lov om endringer i utlendingsloven m.m. (styringsforholdet på utlendingfeltet). Det er også fremmet forslag om ny § 38c om omgjøring av nemndvedtak, se Ot.prp. nr. 4 (2004-2005) Om lov om endringer i utlendingsloven (menneskesmugling m.m.). Dersom forslagene til endringer i utlendingsloven vedtas, vil departementet vurdere å foreslå endringer også i forslaget til ny statsborgerlov - enten før dette er behandlet i Stortinget eller før ny lov har trådt i kraft. Et slikt forslag bør inneholde en samlet vurdering av om hele eller deler av nytt styringsforhold på utlendingsfeltet bør gjelde også på statsborgerfeltet. I utkastet til § 27 tredje ledd er det henvist til utlendingsloven § 38a og 38b. I Ot.prp. nr. 31 (2004-2005) er det foreslått endringer i disse bestemmelsene. For å unngå at endring i utlendingsloven får automatisk virkning for styringsforholdene i ny statsborgerlov før det har vært behandlet et eget lovforslag om dette, bør de nye elementene i utlendingsloven § 38a og 38b inntil videre ikke inngå i henvisningen til disse paragrafene i utkastet til § 27 tredje ledd. Departementet foreslår derfor en alternativ formulering av § 27 tredje ledd, som kan anvendes fra det tidspunktet Stortinget eventuelt har vedtatt forslaget om endringer i utlendingsloven. Forslag om alternativ ordlyd er inntatt i merknadene til § 27 under punkt 16 i proposisjonen.
Departementets forslag om saksgang er inntatt i utkastet til § 27.
Departementets forslag om instruksjonsmyndighet er inntatt i utkastet til § 28.
Komiteen er enig i at politiet og utenriksstasjoner forblir forberedende instans i statsborgersaker, og at Utlendingsdirektoratet fortsatt skal avgjøre sakene i første instans. Komiteen støtter også forslaget om at Utlendingsnemnda blir ny klageinstans i saker etter statsborgerloven.
Komiteen stiller seg bak at departementets instruksjonsmyndighet skal tilsvare departementets instruksjonsmyndighet etter utlendingsloven, og imøteser endringsforslaget til statsborgerloven etter at utlendingsloven er endret.
Som følge av at Utlendingsnemnda gjøres til klageinstans også etter statsborgerloven, blir klagene etter utlendingsloven og statsborgerloven behandlet av samme organ. Dette var også ordningen før 1. januar 2001. Departementet slutter seg til utvalgets forutsetning i forbindelse med konsesjon til FREMKON og DUF om at utlendingsloven og statsborgerloven bør sees i sammenheng og utgjøre ett samlet bruksområde for opplysningene. Det bør da ikke være problematisk å bruke opplysningene fra utlendingssaken i statsborgersaken. Noe annet ville også være upraktisk. Det anses på denne bakgrunnen ikke nødvendig med en egen bestemmelse som uttrykkelig tillater bruk av opplysninger fra utlendingssaker ved behandling av statsborgersaker.
Departementet foreslår at det skal fremgå uttrykkelig av loven at den som søker statsborgerskap har plikt til å gi relevante opplysninger.
Departementet foreslår at det inntas en bestemmelse tilsvarende utlendingsloven § 44 om plikt til å gi opplysninger i ny statsborgerlov. Den enkelte søker kan da pålegges å gi opplysninger som kan ha betydning for vedtaket. Etter departementets oppfatning er det også behov for bestemmelse om at den enkelte kan pålegges å fremskaffe nødvendig dokumentasjon.
Utlendingsloven § 44 annet ledd gir hjemmel for å pålegge den enkelte å møte personlig. Etter departementets oppfatning er det behov for en slik bestemmelse også i statsborgerloven. En slik bestemmelse innebærer at det kan kreves personlig fremmøte ved innlevering av søknaden og ved utlevering av statsborgerbrevet. Formålet med pålegg om personlig fremmøte vil først og fremst være å konstatere at søkeren fortsatt oppholder seg i landet, hvilket er en forutsetning for innvilget statsborgerskap. Plikten til å møte personlig skal imidlertid ikke kunne anvendes til å pålegge noen å delta i seremoni etter innvilgelsen av statsborgerskap. Deltakelse forutsettes å være frivillig.
Departementets forslag til bestemmelse om opplysningsplikt, dokumentasjonsplikt og plikt til personlig fremmøte for den som søker om norsk statsborgerskap er inntatt i utkastet til § 29.
Komiteen støtter forslaget om at det skal fremgå av loven at den som søker har plikt til å gi relevante opplysninger, kan pålegges å fremskaffe nødvendig dokumentasjon og kan pålegges å møte personlig.
Under behandlingen av en søknad om statsborgerskap kan det oppstå spørsmål som må avklares før søknaden avgjøres. Spørsmålet er om søknaden i slike tilfeller skal stilles i bero inntil problemstillingen er avklart, eller om den skal avslås.
Utlendingsloven kommer til anvendelse inntil en søker er blitt norsk statsborger. Har søkeren begått straffbare handlinger kan dette få betydning for søknaden om statsborgerskap. Det kan også bli spørsmål om å tilbakekalle søkerens tillatelser etter utlendingsloven. Forholdet kan dessuten være relevant i forhold til utlendingslovens bestemmelser om utvisning.
Departementet støtter utvalgets forslag om å innta en bestemmelse i loven om adgang til å stille behandlingen av søknad om statsborgerskap i bero. En lovfesting vil synliggjøre adgangen til å stille en søknad i bero, selv om det samme følger av forvaltningsloven § 11a. Av opplysningshensyn bør det synliggjøres at denne adgangen består når det er oppstått uavklarte spørsmål etter utlendingsloven. Utlendingsloven legger på mange måter premissene for bestemmelsene i statsborgerloven og for de avgjørelsene som skal tas i medhold av denne. En lovfesting av at det er adgang til å stille en statsborgersøknad i bero grunnet uavklart utlendingssak, vil synliggjøre denne sammenhengen.
Departementet støtter forslaget om å videreføre dagens praksis med å stille søknader om statsborgerskap i bero når søkeren er under etterforskning for straffbare handlinger.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at adgangen til å stille en søknad i bero begrenses. Vedtak etter utlendingsloven eller reaksjon for straffbart forhold som ikke kan få betydning for søknaden om statsborgerskap bør ikke medføre berostillelse.
Departementets forslag om adgangen til å stille behandlingen av en søknad i bero er inntatt i utkastet til § 30.
Komiteen støtter forslaget om å innta en bestemmelse i loven om adgang til å stille behandlingen av søknad om statsborgerskap i bero.
Spørsmålet om barns rettslige handleevne i statsborgersaker er relevant når barn søker statsborgerskap som hovedperson etter utkastet til § 7, 11, 13, 14, 15, 16 og § 18, ved erverv som biperson til foreldre etter utkastet til § 17 og i forbindelse med søknad om løsning fra norsk statsborgerskap etter utkastet til § 25.
Departementet støtter utvalgets forslag om en egen bestemmelse i loven om barns rettslige handleevne. Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om at barnet ikke skal ha selvstendig handleevne før oppnådd myndighetsalder. Det er dermed foreldrene eller annen verge som må opptre på barnets vegne frem til barnet er myndig. Departementet slutter seg også til utvalgets forslag om medbestemmelsesrett for barn i statsborgersaker. Etter departementets syn er det rimelig at medbestemmelsesrett for barn inntrer ved fylte 12 år. Det understrekes at selv om aldersgrensen settes til 12 år, gjelder kravet i FNs barnekonvensjon artikkel 12 om at også barn under 12 år har rett til å si sin mening i alt som vedrører det og at barns meninger skal tillegges behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.
Departementet slutter seg også til utvalgets forslag om at kravet til samtykke fra barn som har fylt 12 år ikke gjelder dersom barnet er varig forhindret fra å gi samtykke på grunn av sykdom eller utviklingshemning.
Etter departementets syn bør vergen kunne sende inn melding om norsk statsborgerskap på vegne av en umyndiggjort. Departementet foreslår derfor at bestemmelsen i statsborgerloven § 16 annet ledd som er til hinder for dette, ikke videreføres i ny lov. Det er derfor ikke nødvendig med en bestemmelse i ny statsborgerlov om at vergen opptrer på den umyndiggjortes vegne.
Departementet har merket seg at det kan oppstå problemer ved praktisering av et krav om samtykke fra foreldre ved felles foreldreansvar. Problemstillingen tilsier likevel ikke at krav om samtykke fra begge foreldre utelates fra loven. Departementet foreslår likevel å innta en unntaksbestemmelse etter finsk modell i loven, om at samtykke ikke kreves når mors eller fars oppholdssted er ukjent. Det må kreves høy grad av sannsynliggjøring for at den andre av foreldrene ikke er å få tak i. Det vil derfor være helt unntaksvis at denne unntaksregelen kommer til anvendelse.
Departementets forslag til bestemmelse er inntatt i utkastet til § 31.
Komiteen er enig i at barnet ikke skal ha selvstendig handleevne før oppnådd myndighetsalder, og at foreldre eller verge må opptre på barnets vegne. Komiteen stiller seg også bak forslaget om medbestemmelsesrett for barn over 12 år, og at yngre barns meninger også skal kunne tillegges vekt. Komiteen støtter forslaget om at kravet til samtykke fra barn over 12 år ikke gjelder dersom barnet er varig forhindret fra å gi samtykke på grunn av sykdom eller utviklingshemming.
Komiteen mener at det må stilles krav om at foreldre skal søke i fellesskap, men støtter forslaget om en unntaksbestemmelse, jf. § 31.