9. Kravene til subjektiv skyld
- 9.1 Skal forsett være den alminnelige skyldformen i straffelovgivningen?
- 9.2 Skal grov uaktsomhet være utgangspunktet når uaktsomhetsansvar skal anvendes?
- 9.3 Skal eventuelt forsett (dolus eventualis) oppheves?
- 9.4 Skal den laveste uaktsomhetsgraden (culpa levissima) oppheves?
Den gjeldende straffeloven bestemmer at forsett er den alminnelige skyldformen i straffeloven. I løpet av de siste 20 årene er tendensen at overtredelser av spesiallovgivningen er gjort straffbare både i forsettlig og uaktsom form.
Kommisjonens endelige syn er at straffelovgivningen bare bør ramme forsettlige lovbrudd, om ikke annet er bestemt for det enkelte straffebud. Kommisjonen foreslår ikke lenger at uaktsomhet som hovedregel skal være skyldformen i spesiallovgivningen.
Departementet er enig i at en ny straffelov bør fastsette hovedskyldformen også for straffebud i spesiallovgivningen. Straffelovkommisjonens forslag om å la forsett gjelde som skyldform for hele straffelovgivningen hvis ikke annet er bestemt i det enkelte straffebud, er i samsvar med departementets grunnsyn om å være varsom med bruken av straff. Forslaget har fått bred støtte under høringen, og departementet slutter seg til det og til den begrunnelsen som kommisjonen har gitt.
Komiteen er enig med departementet i at en ny straffelov bør fastsette hovedskyldformen også for straffebud hjemmehørende i spesiallovgivningen. Etter komiteens oppfatning vil denne løsningen være best i samsvar med det såkalte lovsprinsippet som følger av Grunnloven § 96.
Komiteen vil imidlertid presisere at ovennevnte ikke innebærer en endret oppfatning av hvilken skyldform som bør gjelde i de enkelte straffebud i spesiallovgivningen. Komiteen anser en ordning med hovedskyldformen inntatt i den nye straffeloven som en god lovteknisk løsning og som en sikkerhet for at lovgiver konkret vurderer skyldkravet ved vedtakelse/endring av straffebud i spesiallovgivningen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, stiller seg bak at det som utgangspunkt bør være forsettlige handlinger som bør belegges med straff. Flertallet mener det er naturlig ut fra at det er den forbryterske vilje og handlinger man utfører som bør straffes. Flertallet mener videre at følgen av prinsippet om subsidiaritet bør i mange tilfeller tilsi at man i mindre grad kriminaliserer uaktsomhet. Dette fordrer imidlertid at man ser dette i sammenheng med erstatningsretten. Selv om erstatningsretten har som hovedhensyn å gjenopprette en rettstilstand, skal man ikke se bort fra at erstatning kan ha tilstrekkelig adferdsregulerende og preventiv virkning.
De fleste straffebud som krever uaktsomhet, rammer alminnelig uaktsomhet. Men ved enkelte bestemmelser må uaktsomheten være grov.
Når det er behov for et uaktsomhetsansvar, går kommisjonen inn for at det som et utgangspunkt skal kreves grov uaktsomhet. Regelen skal ikke lovfestes, men være et rettspolitisk utgangspunkt for lovgiverne.
Slik departementet ser det, er Straffelovkommisjonens forslag om å la grov uaktsomhet være den primære graden av uaktsomhet en naturlig følge av at straff krever en moralsk begrunnelse, og ikke bør brukes i større utstrekning enn nødvendig og hensiktsmessig. Departementet slutter seg derfor til kommisjonens prinsipielle utgangspunkt. Samtidig må ikke betydningen av å oppstille grov uaktsomhet som utgangspunkt overdrives. Fortsatt bør det være grunnlag for å straffe en rekke overtredelser som begås med alminnelig (simpel) uaktsomhet.
Etter Straffelovkommisjonens forslag er terskelen for grov uaktsomhet høy. Departementet vil understreke at terskelen bør legges noe lavere enn kommisjonens forslag kan gi inntrykk av, og at det i noen grad også kan avhenge av straffebudet hvor sterk bebreidelse det kan rettes mot overtrederen.
Departementet går på denne bakgrunn inn for at man i større grad enn hittil bør begrense seg til å sette straff for grov uaktsomhet når uaktsomhetsansvar skal statueres. Dette innebærer ikke nødvendigvis at grov uaktsomhet skal være den faktiske hovedregelen, men at lovgiverne bør tenke seg bedre om i valget mellom grov og simpel uaktsomhet enn det som har vært vanlig.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig med departementet i at det er viktig for lovgiver å vurdere spørsmålet om skyldform konkret i forhold til det enkelte straffebud. For å sikre at dette gjøres mener flertallet det er klokt å la skyldformen grov uaktsomhet være det rettspolitiske utgangspunkt, når hovedregelen om forsett skal fravikes.
Flertallet har med dette ikke tatt stilling til om det er grunnlag for en viss innstramning i bruken av simpel uaktsomhet som skyldform, men vil vurdere dette når forslag om ny spesiell del i straffeloven kommer opp til behandling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at i mange tilfeller vil faren for et høyt erstatningsbeløp som tidligere nevnt virke normskapende og begrensende på folks adferd. Derfor bør man vise en viss tilbakeholdenhet med å kriminalisere uaktsomme handlinger.
Det kan likevel være grunn til å sette straff dersom en person har vært uaktsom og dette har ført til stor skade på personer, personers eiendom eller samfunn. Disse medlemmer registrerer at Regjeringen foreslår som hovedregel at det kun er grov uaktsomhet som da skal gi grunnlag for straff. Disse medlemmer mener derimot at dersom man først mener at en uaktsom handling bør belegges med straff, så bør det være tilstrekkelig med alminnelig (simpel) uaktsomhet. Om uaktsomheten er grov, bør det i så fall tillegges vekt som skjerpende omstendighet.
Disse medlemmer er for øvrig enig i at det er behov for en legaldefinisjon av hva man mener med uaktsomhet og grov uaktsomhet.
Uansett hvilken type forsett det dreier seg om, er det et minstekrav at gjerningspersonen har holdt følgen som mulig. Det er etter gjeldende rett også forsett dersom gjerningspersonen mener at sannsynligheten for at følgen skal inntre er mindre enn 51 prosent, hvis han har bestemt seg for å foreta handlingen selv om følgen skulle inntre (eventuelt forsett).
Straffelovkommisjonen har i de tre alminnelige delutredningene endret syn på om eventuelt forsett bør videreføres i den nye straffeloven. I delutredning VII, som inneholder Straffelovkommisjonens endelige forslag, er kommisjonen delt i synet på om eventuelt forsett bør videreføres. Flertallet mener at det ikke er behov for å beholde eventuelt forsett.
Høringen etterlater et klart inntrykk av at det fortsatt vil være et behov for eventuelt forsett. Høringen gir også et inntrykk av at behovet for å kunne straffe slikt forsett trolig er større i dag enn tidligere. Departementet har kommet til at fordelene ved eventuelt forsett overstiger ulempene. Departementet fremmer derfor forslag om at eventuelt forsett skal videreføres og defineres i loven.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er enig med departementet i at "eventuelt forsett" bør videreføres som skyldform i ny straffelov og viser til begrunnelsen som er gitt for dette i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at forsettstypen dolus eventualis har betydning i forhold til hvordan man kan avgrense forsett mot bevisst uaktsomhet. I praksis kan det ha betydning i forhold til om man felles for en uaktsom handling i stedet for en forsettlig. Maksimumsstraffen for uaktsomt drap er seks års fengsel, mens forsettlig drap har en maksimumsstraff på 15 år. Dolus eventualis i form av den positive innvilgelsesteori reiser en rekke prinsipielle betenkeligheter, blant annet ved at den inneholder et hypotetisk element, at det å bevise forsettet og hvilke prosesser som har funnet sted i gjerningspersonens bevissthet kan fortone seg problematisk, og at det har vist seg vanskelig å formulere bevistema på en tilstrekkelig presis måte. Disse medlemmer har likevel under tvil funnet å kunne støtte forslaget fra Regjeringen om å lovfeste forsettstypen dolus eventualis. Dette ut fra de klare signaler fra mange høringsinstanser om behovet for en slik forsettstype for å kunne bekjempe blant annet narkotikakriminalitet.
Straffeloven § 43 regulerer en særlig lett grad av uaktsomhet, som ofte kalles for culpa levissima. Skyldgraden er ikke i seg selv nok for straffansvar, men er et vilkår for å skjerpe strafferammen etter en rekke straffebud når handlingen har hatt skadelige følger som ikke er forsettlige, men som lovbryteren kunne forutse.
I delutredning I ga Straffelovkommisjonen uttrykk for at den overveide å foreslå at reglene om skjerpede strafferammer ved uforsettlige, men lett uaktsomme skadefølger burde oppheves. I delutredning VII gjentar Straffelovkommisjonen forslaget, men i vesentlig modifisert form. Kommisjonens endelige forslag skjerper kravet til skyld på to måter. For det første: Uforsettlige skadefølger kan bare lede til en skjerpet strafferamme når følgen burde ha vært innsett (uaktsom). Den andre skjerpelsen ligger i at uaktsomme følger ikke automatisk skal føre til en skjerpet strafferamme. Følgen vil i stedet inngå i totalvurderingen av om handlingen er grov.
Straffelovkommisjonens forslag om å skjerpe vilkårene for når en uforsettlig skadefølge skal lede til strengere strafferammer, har etter departementets syn mye for seg. Hensynet til god sammenheng i reglene om subjektiv skyld tilsier at det bør kreves en særlig begrunnelse for å videreføre dagens ordning. En slik særlig begrunnelse kunne være at kommisjonens forslag vil lede til en for vidtgående nedkriminalisering. Departementet antar imidlertid at forslaget i liten grad vil virke slik. Følger som er uaktsomme, vil regelmessig lede til at handlingen er grov, slik at strafferammen skjerpes av den grunn. Departementet vil understreke at en oppfølging av kommisjonens forslag ikke skal medføre at den utmålte straffen skal gå ned i forhold til dagens nivå.
Departementet går etter en samlet vurdering inn for å følge opp kommisjonens forslag slik at skyldgraden lett uaktsomhet (culpa levissima) oppheves, men at uaktsomme følger kan tillegges vekt ved avgjørelsen av om handlingen er grov.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har grundig vurdert spørsmålet om oppheving av den laveste uaktsomhetsgraden - culpa levissima. Spørsmålet er etter flertallets oppfatning komplekst, særlig fordi det ennå er uklart om man i den nye straffeloven faktisk vil komme til å kreve forsett eller grov uaktsomhet som skyldkrav i de enkelte straffebud. Flertallet vil presisere at det p.t. ikke har tatt stilling til om terskelen for skyld skal heves for det enkelte straffebud, derfor er det vanskelig å konkludere basert på hensynet til sammenheng og konsekvens i reglene om subjektiv skyld.
Under tvil har flertallet likevel funnet å kunne støtte anbefalingen fra departementet om oppheving av skyldformen culpa levissima. Flertallet har særlig lagt vekt på hensynet til rimelighet. Etter flertallets oppfatning er det lite rimelig at strafferammen skal utvides på grunn av følger som gjerningspersonen nok kunne, men ikke burde innse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker i motsetning til flertallet å opprettholdet skyldgraden culpa levissima. Disse medlemmer mener at dersom man begår en kriminell handling, så bør man legge alle følger av handlingen til grunn i skjerpende retning dersom gjerningspersonen kunne se det som en mulig følge (culpa levissima).