8. Straffrihet og straffritak
En handling er ikke uten videre straffbar selv om et straffebud objektivt sett er overtrådt. Det kan foreligge en straffrihetsgrunn, som gjør handlingen lovlig eller i det minste straffri. Straffrihetsgrunnene skiller seg fra regler om straffritak, straffopphør og straffnedsettelse ved at de automatisk leder til at straffansvar ikke inntrer. Straffrihetsgrunnene utgjør et eget straffbarhetsvilkår; straff inntrer ikke dersom det foreligger en straffrihetsgrunn.
Straffeloven inneholder to generelle og lovfestede straffrihetsgrunner, nemlig nødrett og nødverge. Straffeloven har ingen generell bestemmelse om selvtekt, det beror i dag på retningslinjer trukket opp i rettspraksis om selvtekt skal være straffriende. Straffelovkommisjonen har foreslått å lovfeste selvtekt som generell straffrihetsgrunn. Samtykke regnes også som en straffrihetsgrunn, men egner seg dårlig for generell regulering. Noen slik generell bestemmelse finnes ikke i gjeldende lov, og foreslås heller ikke i den nye.
En særlig straffrihetsgrunn, som har vært knyttet til offentlig myndighetsutøvelse, er ordre fra overordnet. Ordre fra overordnede kan innebære at gjerningspersonen ikke har utvist den nødvendige skyld. Men noen alminnelig regel om at den som handler etter ordre fra overordnet, er straffri, er ikke gjeldende rett og foreslås heller ikke i den nye straffelov.
Etter gjeldende rett har ikke domstolene adgang til - uten særskilt hjemmel - å frita for straff når de objektive og subjektive straffbarhetsvilkårene først er oppfylt. Den kan heller ikke sette ned straffen utover de særlig hjemlede tilfellene.
Straffelovkommisjonen tok i delutredning I til orde for at domstolene bør få en generell adgang til etter en helhetsvurdering å sette ned straffen. Kommisjonen mente videre at retten bør få en alminnelig adgang til etter en helhetsvurdering å frita helt for straff når særegne omstendigheter ved saken gjør det ønskelig. Straffelovkommisjonen sluttet seg i delutredning V til overveielsene i delutredning I og foreslo en generell bestemmelse om straffritak når helt særlige omstendigheter tilsier det. I delutredning VII går kommisjonens flertall imot en generell straffritaksregel.
Departementet deler langt på vei det synet Straffelovkommisjonen har lagt til grunn i delutredningene I og V. Det kan tenkes unntakstilfeller der det kan fremstå som urimelig å idømme straff, selv om vilkårene for å straffe er oppfylt. Saken kan ligge slik an at det bør kunne gis en form for avkall på å fastsette straff som er betingelsesløst. Departementet er likevel enig i at det er et viktig hensyn ikke å viske ut grensen mellom straffbare og straffrie handlinger. Til forskjell fra forslaget i delutredning V, ønsker derfor ikke departementet å gå inn for en regel som leder til at domskonklusjonen lyder på frifinnelse.
Departementet foreslår derfor ingen straffritaksregel for disse situasjonene. I stedet går departementet inn for at "straffutmålingsutsettelse" også skal kunne gis betingelsesløst. Konklusjonen vil fortsatt være at den tiltalte kjennes skyldig, men det fastsettes verken straff, prøvetid eller andre vilkår. Reaksjonen bør i tilfelle endre navn. Reaksjonen kan gis betegnelsen straffutmålingsfrafall. Som for betingelsesløse påtaleunnlatelser bør heller ikke straffutmålingsfrafall tas inn i strafferegisteret.
Komiteen viser til at departementet i proposisjonen foreslår en helt ny ordning kalt "straffutmålingsfrafall". Straffutmålingsfrafall innebærer at man dømmes for et lovbrudd, men fordi handlingen er unnskyldelig utmåles ingen straff. Ordningen med straffeutmålingsfrafall skal kun benyttes når "helt særlige grunner tilsier det".
For å tydeliggjøre at ordningen med straffeutmålingsfrafall kun skal benyttes i helt spesielle unntakssituasjoner foreslår komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, følgende utforming av ny straffelov § 61:
"Straffeloven § 61 skal lyde:
§ 61. Straffutmålingsfrafall
Selv om straffeskyld anses bevist, kan retten, når helt særlige grunner tilsier det, frafalle å utmåle straff.
Ved avgjørelsen om det foreligger helt særlige grunner skal det spesielt legges vekt på om utmåling av straff vil virke som en urimelig tilleggsbelastning for lovbryteren, og heller ikke hensynet til straffens formål og virkninger for øvrig tilsier at det utmåles en reaksjon.
§ 60 annet ledd gjelder tilsvarende."
Flertallet vil bemerke at ny straffelov § 61 annet ledd ikke er ment som en uttømmende oppregning av hvilke hensyn som kan vektlegges ved vurderingen av om straffeutmålingsfrafall skal benyttes. De momentene som nevnes i bestemmelsen utgjør imidlertid så tungtveiende momenter at det er vanskelig for flertallet å tenke seg straffeutmålingsfrafall brukt hvis vilkårene ikke er oppfylt.
Ordningen med straffeutmålingsfrafall tar særlig sikte på uaktsomme handlinger hvor resultatet har rammet gjerningspersonen meget hardt. Som et eksempel på hvilke situasjoner straffeutmålingsfrafall kan tenkes brukt, vil flertallet nevne et tilfelle hvor gjerningspersonen ved et øyeblikks uoppmerksomhet har rygget over og drept sitt barn. En straffereaksjon overfor gjerningspersonen vil i slike tilfeller normalt ikke ha noen preventiv virkning ut over det handlingens tragiske resultat allerede har prentet inn.
Men hensynet til å gi gjerningspersonen en rettferdig reaksjon er ikke det eneste hensyn som bærer straffen og straffeforfølgningen. Selv om man vil mene at utmåling av straff vil virke som en urimelig tilleggsbelastning for lovbryteren, er det et krav for å anvende straffutmålingsfrafall at heller ikke hensynet til allmennprevensjonen eller straffens evne til å opprettholde den sosiale ro tilsier at det må utmåles en reaksjon. Gjerningspersonens utviste skyld skal etter flertallets mening tillegges vekt ved denne vurderingen. Den som i påvirket tilstand har rygget over og drept sitt eget barn, vil nok i edru tilstand være like hardt (om ikke hardere) rammet som den som ved et øyeblikks uoppmerksomhet har forvoldt det samme resultat. Men i påvirkningstilfellet vil hensynet til allmennprevensjonen og kanskje også hensynet til den sosiale ro, tilsi at det reageres med straff.
I proposisjonen brukes blant annet barmhjertighetsdrap som eksempel på handlinger som kan kvalifisere til straffeutmålingsfrafall. Et annet eksempel som har vært framme i debatten rundt ny straffelov er drap på en foresatt som har forgrepet seg på gjerningsmannen i barneårene. Flertallet vil gjøre det uttrykkelig klart at straffeutmålingsfrafall ikke skal benyttes i saker som gjelder overlagt drap. Flertallet vil videre presisere at den saken fra 1948 som det henvises til i proposisjonens kap. 9.3.3, ikke er dekkende når lovgiver mener at ordningen med straffeutmålingsfrafall kan benyttes.
Flertallet vil understreke at drap i form av aktiv dødshjelp og/eller barmhjertighetsdrap, ikke er rettmessige. Flertallet viser til at dette også entydig ble slått fast i Høyesterett i Sandsdalen-saken inntatt i Rt. 2000 side 646. Flertallet finner videre grunn til å understreke at de vilkårsløse påtaleunnlatelser i barmhjertighetsdrapet fra 1948 som er nevnt i proposisjonen, og i tilfellet av aktiv dødshjelp i "Husbø-saken" fra 1993, og Høyesteretts fastholdelse av domsutsettelsen i Sandsdalen-saken i 2000, ikke representerer et alminnelig reaksjonsnivå for handlinger av denne type.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter Regjeringens forslag til ny § 61. Disse medlemmer mener forslaget ikke endrer rettstilstanden når det gjelder aktiv dødshjelp og medlidenhets- eller barmhjertighetsdrap, og vil fremholde at Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2000 side 646 fremdeles gir et dekkende uttrykk for gjeldende rett i slike situasjoner. Drap i form av aktiv dødshjelp og/eller barmhjertighetsdrap er ikke rettmessig.
Disse medlemmer mener man bør være tilbakeholden med i for stor grad å legge føringer på domstolenes praktisering av denne regelen. Det kan oppstå tilfeller som er helt særegne og som lovgiver ikke er i stand til å ta høyde for. I slike tilfeller er det viktig at domstolene har et visst handlingsrom.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
"Straffeloven § 61 skal lyde:
§ 61. Straffutmålingsfrafall
Selv om straffeskyld anses bevist, kan retten, når helt særlige grunner tilsier det, frafalle å utmåle straff. § 60 annet ledd gjelder tilsvarende."