Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

26. Fellesregler for reaksjonsfastsettelsen

Gjeldende rett har bare en begrenset adgang til å frita for straff når de objektive og subjektive vilkårene for straff først er oppfylt. I motsetning til ved straffrihetsgrunnene, må en straffritaksgrunn være nedfelt i lov; straffritaksgrunnene er altså aldri ulovfestede. Også adgangen til å sette ned straffen må ha hjemmel.

Selv om Straffelovkommisjonen ikke går inn for at domstolene skal få en generell skjønnsmessig adgang til å frita for straff når straffvilkårene er oppfylt, foreslår den at også en ny straffelov skal ha adgang til å frita for straff i nærmere bestemte situasjoner. Straffelovkommisjonen drøfter også om bestemmelsen om straffritak bør stå i kapittel 3, som angår vilkårene for straff, eller i kapittel 14 om reaksjonsfastsettingen. På tross av at kapittel 3 omhandler skyldspørsmålet, foreslår kommisjonen at reglene om straffritak bør plasseres der, siden formuleringene har nær tilknytning til regler som gjelder straffbarhetsvilkår.

Departementet er enig med kommisjonen i at så mange som mulig straffritaksregler bør samles i én paragraf. Etter en samlet vurdering har en valgt å plassere bestemmelsen i lovens kapittel 14 med fellesregler om reaksjonsfastsettelsen.

Etter gjeldende rett kan den som så vidt mulig og i det vesentlige har forebygget eller gjenopprettet de skadelige følgene av sin handling før han vet at han er mistenkt, få straffen nedsatt. Kunne straffen vært fastsatt til bøter, eller var handlingen en forseelse, kan straffen falle bort. Har den siktede avgitt en uforbeholden tilståelse, skal retten ta dette i betraktning ved straffutmålingen. Retten kan sette straffen ned og til en mildere straffart, men den kan ikke frita helt for straff.

Straffelovkommisjonen foreslår at den som frivillig i vesentlig grad har forebygget eller gjenopprettet skaden, kan fritas for straff når straffen ellers kunne vært fastsatt til bøter. Kommisjonen foreslår i samme regel at den som frivillig har meldt seg og avlagt en uforbeholden tilståelse, skal kunne fritas for straff når straffen ellers kunne vært fastsatt til bøter.

Som Straffelovkommisjonen går departementet inn for å videreføre den adgangen som i dag er til å frita for straff når lovbryteren i det vesentlige forebygger eller gjenoppretter skaden, og saken kunne vært avgjort med bot. Tilsvarende synspunkter ligger til grunn for forslaget om å videreføre et krav om straffrihet ved tilbaketreden fra forsøk. Departementet er enig i at adgangen til straffritak bare bør stå åpen ved de minst alvorlige lovbrudd.

Kommisjonen uttalte at utkastet mente å videreføre gjeldende rett på dette punktet. Det kan likevel reises spørsmål ved om uttrykket "frivillig", som brukes som vilkår i kommisjonens utkast, dekker det vilkåret som i dag gjelder, nemlig at "den som før han ennå vet at han er mistenkt". Departementet går inn for å videreføre den gjeldende ordlyden på dette punktet, og foreslår en omformulering i forhold til kommisjonens utkast.

For uforbeholdne tilståelser som er gitt i en tilsvarende situasjon, er departementet derimot ikke enig i at en adgang til straffritak bør gjeninnføres. Etter departementets oppfatning er det prinsipielt uheldig at et lovbrudd blir straffritt alene av den grunn at gjerningspersonen frivillig erkjenner sine synder. Påtalemyndigheten har lenge hatt mulighet for å avgjøre slik saker med en vilkårsløs påtaleunnlatelse. Det foreslås nå at domstolen gis en tilsvarende adgang i form av reglene om straffutmålingsfrafall. Muligheten for å oppnå en slik reaksjon vil være et like sterkt incitament til å tilstå som en straffritaksregel. Departementet kan derfor ikke se at det lenger er behov for en regel om straffritak.

Når medvirkning særlig har vært grunnet på avhengighet til en medskyldig, eller har vært av bagatellmessig betydning i forhold til de andres delaktighet, kan straffen settes ned. Når straffen kunne vært satt til bøter, og ved forseelser, kan retten frita helt for straff.

Straffelovkommisjonen viderefører innholdsmessig gjeldende rett om straffritak for visse med­virk­ningshandlinger. Men kommisjonen har valgt andre begreper for tydeligere å skille medvirkning fra hovedgjerning.

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at handlinger som er mindre straffverdige på grunn av et avhengighetsforhold eller fordi handlingen har hatt liten betydning, fortsatt bør ha betydning for om lovbryteren blir straffet. I lys av forslaget om å gi domstolene adgang til å frafalle straffutmålingen, er det imidlertid ikke behov for også å ha en regel om straffritak for slike forhold. Departementet følger derfor ikke opp kommisjonens forslag om en egen straffritaksregel for personer som har stått i et avhengighetsforhold eller som bare har deltatt i liten grad. Disse forholdene skal imidlertid fortsatt kunne lede til straffnedsettelse.

Etter gjeldende rett har den angrepne i en nødvergesituasjon krav på straffrihet når overskridelsen av nødverge alene skyldes "en ved Angrebet fremkaldt Sindsbevægelse eller Bestyrtelse". Ut over dette tilfellet har ikke retten adgang til å frita for straff når grensene for nødverge, nødrett eller lovlig selvtekt er overskredet.

Straffelovkommisjonen foreslo å erstatte straffrihetsregelen for overskridelse av nødverge med en generell straffritaksregel som skulle gjelde overskridelse av grensene for nødrett, nødverge og lovlig selvtekt.

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det kan tenkes situasjoner der det fremstår som rimelig å frita for straff når grensene for nødrett, nødverge eller lovlig selvtekt er overskredet. Disse tilfellene knytter seg så sterkt til straffrihetsgrunnene at resultatet bør være fritakelse for straff, og ikke straffutmålingsfrafall.

Videre støtter departementet at adgangen bare skal gjelde når "særlige grunner tilsier frifinnelse". Ved overskridelse særlig av nødverge er det også av betydning om overskridelsen skyldes en "sinnsbevegelse eller bestyrtelse" som er fremkalt ved angrepet.

Etter gjeldende rett er det ikke en uttrykkelig eller generell adgang til å frita for straff når grensene for lovlig maktbruk i forbindelse med pågripelse og hindring av flukt er overskredet.

Straffelovkommisjonen foreslår at retten får en adgang til å frita for straff når grensene for lovlig maktbruk i forbindelse med pågripelse og avverging av flukt er overskredet. Særlige grunner må tilsi frifinnelse.

Departementet går i motsetning til Straffelovkommisjonen inn for å videreføre regelen i straffeloven § 48 tredje ledd, slik at reglene om nødverge fortsatt skal gjelde for den som lovlig pågriper noen eller søker å hindre noen i å unndra seg frihetsstraff eller varetektsfengsling. Av den grunn vil også reglene om overskridelse av grensene for nødverge gjelde for slike handlinger, og det er ikke behov for noen særskilt regel om straffritak for den som har overskredet grensene for lovlig maktbruk i forbindelse med pågripelser eller avverging av flukt.

Etter gjeldende rett skal den som er i rettsuvitenhet som er unnskyldelig, fritas for straff. Det skal svært mye til for at rettsuvitenhet regnes som unnskyldelig.

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det i enkelte tilfeller bør være mulig å unnlate å reagere med straff når lovbryteren uaktsomt har vært uvitende om at handlingen var ulovlig. Departementet mener imidlertid at forslaget om straffutmålingsfrafall ivaretar dette behovet. Departementet går imidlertid inn for at uaktsom rettsuvitenhet skal kunne lede til straffnedsettelse.

Anvendelse av en straffritaksregel hører til straffespørsmålet. Domskonklusjonen er likevel frifinnelse. Dette er ordningen etter gjeldende rett og Straffelovkommisjonens forslag, og videreføres i departementets utkast.

Etter utkastet er det retten som kan frifinne. Reg­lene skal også gjelde for påtalemyndighetens avgjørelse av påtalespørsmålet. Formentlig vil det da være riktigst at saken henlegges som "ikke straffbar".

Komiteen viser til sine generelle merknader om straffarter og strafferammer under kap. 10. Det vises også til merknadene om straffutmålingsfrafall under kap. 8.

Komiteen er enig med departementet i at adgangen til straffritak bare bør stå åpen ved de minst alvorlige lovbrudd. Ved mer alvorlige lovbrudd er det behov for å markere tydeligere at handlingen er ulovlig og straffbar. Komiteen viser til at dagens ordning med straffutmålingsutsettelse videreføres i ny straffelov, og vil i særlige tilfeller kunne komme til anvendelse på mer alvorlige lovbrudd.

Det er viktig for komiteen å fremheve at ny straffelov § 81 bokstav b) er ment å være en snever unntaksregel. Ved de mest alvorlige lovbrudd, det vil si handlinger som omfattes av straffebud med en strafferamme på mer enn 6 år, bør overskridelsen av nødverge eller nødrett etter komiteens mening fremstå som svært unnskyldelig før handlingen lates straffri. For eksempel vil tilfeller hvor en person helt uforskyldt har kommet opp i nødsituasjonen - for eksempel ved å komme andre til nødvendig og prisverdig unnsetning - og hvor overskridelsen fremstår som meget unnskyldelig og forståelig på grunn av det overhengende farlige eller opprørende i situasjonen, kunne omfattes av straffritaksregelen i straffeloven § 81 bokstav b) selv om strafferammen for handlingen overstiger seks år.

Komiteen viser til proposisjonens drøftelse av straffritak på grunn av avhengighetsforhold, og mener i likhet med departementet at det ikke er hensiktsmessig med en regel om straffritak for slike forhold. Dette fordi en slik bestemmelse vil kunne legge et enda større press på dem som står i et avhengighetsforhold til en annen - og gjerne eldre - person, for å foreta en straffbar handling, jf. komiteens merknader til spørsmålet om en maksimumsstraff på åtte år for barn under 18 år i kap. 18. Komiteen viser til av avhengighetsforhold kan medføre en straff under straffebudets minstestraff og også en mildere straffart, jf. ny straffelov § 80. Videre vil retten kunne fastsette straffutmålingsutsettelse som reaksjon i saker av denne type.

Det bør etter komiteens mening i unntakstilfeller være mulig å unnlate å reagere med straff når lovbryteren uaktsomt har vært uvitende om at en handling var ulovlig. Komiteen viser til at ordningen med straffutmålingsutsettelse ivaretar dette behovet.

Komiteen har for øvrig ingen merknader til proposisjonens kap. 27.2.

Straffnedsettelse innebærer at straffen settes under et særskilt minimum eller til en mildere straffart enn straffebudet åpner for.

Når lovbryteren på handlingstiden hadde en alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen, men ikke var psykotisk, var lettere psykisk utvik­lingshemmet eller handlet under en sterk bevissthetsforstyrrelse som ikke var en følge av selvforskyldt rus, kan straffen settes ned under lavmål eller til en mildere straffart. Det samme gjelder for den som var bevisstløs som en følge av selvforskyldt rus, når særdeles formildende omstendigheter taler for at straffen settes ned

Straffelovkommisjonen foreslår langt på vei å videreføre gjeldende rett med hensyn til hvilke psykiske tilstander som skal kunne lede til straffnedsettelse. Kommisjonen foreslår noe lempeligere vilkår for å sette ned straffen ved sterk bevissthetsforstyrrelse som er en følge av selvforskyldt rus enn etter gjeldende rett. Mens kravet i dag er "særdeles formildende omstendigheter", foreslår kommisjonen "særlige grunner".

Departementet foreslår å videreføre gjeldende rett og foreslår å beholde det strenge kravet til straffnedsettelse når den sterke bevissthetsforstyrrelsen skyldes selvforskyldt rus. På bakgrunn av at Stortinget nylig har forkastet en oppmyking av reglene om straffnedsettelse ved selvforskyldt rus, foreslår departementet å videreføre gjeldende formulering.

Den som så vidt mulig og i det vesentlige har forebygget eller gjenopprettet de skadelige følger av sin handling før han vet at han er mistenkt, kan få straffen satt under lavmål eller til en mildere straffart. Også den som har deltatt i et lovbrudd hvor flere har deltatt, kan få straffen satt ned dersom deltakelsen er av bagatellmessig betydning, eller vedkommende har handlet ut fra et avhengighetsforhold til en medskyldig. Etter § 56 kan straffen settes ned når grensene for nødrett og nødverge er overskredet. Vi har i dag ingen generell straffnedsettelsesregel ved overskridelse av grensene for lovlig selvtekt. Foreligger det ikke-unnskyldelig (uaktsom) rettsvillfarelse, kan straffen settes ned.

Straffelovkommisjonen foreslår at straffen skal kunne settes under minstestraffen eller til en mildere straffart i de typetilfellene som er nevnt. Nytt i forhold til gjeldende rett er forslaget om adgang til straffnedsettelse ved overskridelse av lovlig maktbruk i forbindelse med lovlig pågripelse eller avverging av fluktfare, samt overskridelse av grensene for lovlig selvtekt.

Departementet foreslår at de grunnene som etter lovutkastet her kan føre til straffritak, også bør kunne gi grunnlag for nedsettelse av straffen i forebygging/gjenoppretting av skade og overskridelse av grensene for nødrett, nødverge og selvtekt. Som det går frem foran, foreslår departementet noen færre straffritaksgrunner enn det Straffelovkommisjonen gjør. Begrunnelsen er særlig at forslaget om straffutmålingsfrafall gjør at det er et mindre behov for også å ha reg­ler om straffritak. Når det er tale om straffnedsettelse og ikke straffritak, bør det ikke stilles krav om særlige grunner eller om at lovbruddet kan straffes med bot.

Departementet går i motsetning til Straffelovkommisjonen ikke inn for at avhengighetsforhold til en annen deltaker, liten grad av deltakelse og uaktsom rettsuvitenhet skal kunne lede til straffritak, men er enig med kommisjonen i at disse forholdene bør kunne lede til straffnedsettelse.

I gjeldende rett er straffen for forsøk regulert i straffeloven § 51. I første ledd første alternativ bestemmes at forsøk skal straffes mildere enn fullbyrdet forbrytelse. Andre alternativ i første ledd inneholder en straffnedsettelsesregel: Ved forsøk kan straffen settes ned under en for handlingen særskilt minstestraff eller til en mildere straffart.

Straffelovkommisjonen foreslår at bare straffenedsettelsesregelen i § 51 videreføres i ny straffelov. Kommisjonen mener fremdeles at forsøk vanligvis skal straffes mildere, men at det er for unyansert å ha en regel som innebærer at dette alltid skal være tilfellet. Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag. Departementet slutter seg også til vurderingene fra kommisjonen om ikke å videreføre pålegget om at forsøk alltid skal straffes mildere.

I gjeldende rett bestemmer straffeloven § 56 at straffen kan settes ned under en særskilt minstestraff eller til en mildere straffart når handlingen er foretatt i berettiget harme, under tvang eller overhengende fare. Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag om at den nylig reviderte straffnedsettelsesregel videreføres i ny straffelov.

Straffeloven § 55 annet alternativ bestemmer at når lovbryteren var under 18 år ved forøvelsen, kan straffen settes ned under en særskilt minstestraff for lovbruddet, og når forholdene tilsier det, til en mildere straffart. Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om å videreføre bestemmelsen i straffeloven § 55 annet alternativ.

Gjeldende rett åpner i straffeloven § 59 adgang for å sette ned straffen når det er avgitt en utforbeholden tilståelse. Retten kan da sette straffen ned under en for handlingen bestemt minstestraff eller til en mildere straffart.

Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag om å videreføre straffnedsettelsesregelen i gjeldende lov § 59. Departementet foreslår å skille reglene om tilståelse, slik at straffnedsettelsesreglene inntas i en bestemmelse, mens tilståelsen som moment innenfor strafferammen reguleres i en annen bestemmelse, i tråd med Straffelovkommisjonens forslag.

Gjeldende rett har ingen bestemmelse som åpner for straffnedsettelse på generelt grunnlag når svært formildende omstendigheter foreligger. Straffelovkommisjonen foreslår at det innføres en slik regel som en sikkerhetsventil. Selv om departementet foreslår at særskilt minstestraff skal benyttes i noen flere tilfeller enn foreslått av Straffelovkommisjonen, finner en ikke grunn til å foreslå en generell straffnedsettelsesgrunn. Departementet legger til grunn at i de tilfeller hvor minstestraffen vil virke urimelig strengt, vil det være tilstrekkelig om deler av minstestraffen gjøres betinget.

Det er etter komiteens mening viktig å sikre at domstolene har tilstrekkelige fullmakter til å kunne utmåle en hensiktsmessig reaksjon i hvert enkelt tilfelle. Derfor er det nødvendig å innta en bestemmelse om straffnedsettelse i den nye straffeloven.

Komiteen vil fremheve at det ikke er ønskelig med en utvidet praksis hva gjelder fastsetting av straff under minstestraffen eller til en mildere straffart. Man bør etter komiteens mening praktisere bestemmelsen med hensyntaken til at ett av formålene med straff er å bevare den sosiale ro. Videre bør bestemmelsen anvendes slik at den ikke bidrar til å undergrave befolkningens aksept av for eksempel samfunnsstraffen som en hensiktsmessig reaksjon på straffbare handlinger.

Komiteen viser til departementets forslag til straffnedsettelsesgrunner slik de fremkommer av ny straffelov § 80 bokstav f til h, og tiltrer disse med den forklaring som fremkommer av proposisjonen. Komiteen viser videre til sine merknader under kap. 24 om behovet for et samarbeid mellom helsemyndighetene og justismyndighetene om lovbrytere med behov for et helsefaglig behandlingstilbud. Det er viktig for komiteen at samarbeidet mellom nevnte myndigheter fungerer godt. Et godt samarbeid er av betydning for den enkelte som trenger hjelp, for ofrene og ikke minst er det viktig for tryggheten i samfunnet. Med dette som bakgrunn ber komiteen departementet om snarest mulig å fremlegge en plan for bedret samarbeid mellom helse- og politimyndigheter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine tidligere merknader.

Komiteen har for øvrig ingen merknader til de vurderinger og anbefalinger som fremkommer av proposisjonens kap. 27.3.

Departementet har foran behandlet spørsmålet om det bør innføres generelle regler om skjerpende og formildende omstendigheter. Slike bestemmelser finnes ikke i straffeloven i dag. Straffelovkommisjonen har heller ikke foreslått å innføre slike regler i ny straffelov. Departementet ser imidlertid nå noe annerledes på spørsmålet, og har signalisert at det i tilknytning til arbeidet med lovens spesielle del vil foreslå å innføre slike straffutmålingsregler.

Straffeloven § 59 annet ledd ble endret slik at retten pålegges å ta en uforbeholden tilståelse i betraktning ved straffutmålingen. I annet punktum gis retten adgang til også å tillegge en uforbeholden tilståelse slik vekt at retten kan gå under et fastsatt særskilt minimum, eller at retten kan ilegge en mildere straffart.

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at straffutmålingsregelen ved tilståelse bør videreføres i den nye straffelov. En forutsetning for at bestemmelsen om tilståelsesrabatt skal virke motiverende på en mistenkt, er at det i andre saker synes utad hvilken virkning tilståelsen har for straffutmålingen. Departementet foreslår derfor at det tas inn en bestemmelse i straffeprosessloven om at det skal opplyses i dommen om hvorvidt straffutmålingsregelen er anvendt, og at det bør angis hvilken betydning tilståelsen har hatt.

Komiteen er enig med departementet i at straff­utmålingsregelen ved tilståelse bør videreføres i ny straffelov, og støtter også forslaget til endring i straffeprosessloven § 40 annet ledd. Det vil etter komiteens mening være hensiktsmessig om ordningen med tilståelsesrabatt omtales i den informasjonsfolderen som utdeles til alle som pågripes for lovbrudd.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har registrert at den vedtatte tilståelsesrabatten som domstolen er pålagt å vurdere, hjelper politiet til å oppklare saker. Disse medlemmer har registrert at dette har virket positivt spesielt i forhold til å få oppklart større saker, typisk narkotikasaker. Disse medlemmer mener dog at det å dømme etter en mildere straffart enn det som fremkommer i straffebudet ikke skal være noen regel. Man har for en rekke straffebud uansett anledning til å bruke betinget dom, og strafferammen går til dels meget langet ned. Der det er innført minstestraff skal det ikke være mulig å gå under denne. Dette henger sammen med at disse medlemmer ønsker at straffene normalt skal ligge fra midtre sjikt og oppover og ikke så langt ned som i dag. En tilståelsesrabatt vil da kunne føre til at man kan få den laveste straffen som er angitt etter straffebudet. Dette bør være tilstrekkelig motivasjon for en tiltalt til å tilstå. En tilståelsessak vil ofte være langt mer prosessøkonomisk lønnsom.

Disse medlemmer mener faktisk også at det kan være mindre straffverdig dersom man innser at man har gjort en feil og begått lovbrudd, og ønsker å bidra til å oppklare den. Man viser da vilje til å få sin sti ren og ta sin straff i motsetning til en person som nekter å innse at man har gjort noe galt.

Disse medlemmer mener derfor at det er hensiktsmessig å se på en slik ordning. Disse medlemmer mener imidlertid at man bør se på det man i USA kaller plea bargain. Disse medlemmer vil hevde at dette er noe som foregår i dag, om enn i uformelle former.

Slike saker bør, slik disse medlemmer ser det, raskt kunne pådømmes som en enedommersak, med en enkel prøvelse uansett strafferamme. Dette vil føre til at en rekke saker går raskere gjennom domstolene, og således bidra til å minske køen i domstolsapparatet. I tilegg kan man spare politiet for å måtte etterforske ytterligere. Disse medlemmer mener det kan bli lettere å oppklare andre deler av saken ved at man gjennom en slik ordning kan få frem mer enn man ellers ville gjort. Spesielt gjelder dette ved for eksempel komplisert økonomisk kriminalitet.

Disse medlemmer mener at om man innfører en slik ordning, bør mistenkte ha rett til å konsultere med advokat før han signerer en avtale om plea bargain. Disse medlemmer mener man ikke bør kunne avtale straff under minstestraff i straffebudet.

Disse medlemmer vil for øvrig vise til at plea bargain har store likheter med forenklet forelegg. Denne reaksjonsformen er jo nettopp at man godtar og innrømmer lovbruddet, mot den straffen som følger av forelegget. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme forslag til en ordning med "plea bargain"."

Regler om etterskuddsdom er fastsatt i straffeloven § 64. Bestemmelsen kommer til anvendelse når en person har begått flere straffbare handlinger og ikke får alle pådømt samtidig. Dersom én eller flere av handlingene blir pådømt i en senere dom, kalles denne gjerne etterskuddsdom. Etterskuddsdommen kan gis som en tilleggsdom eller fellesdom med den første dommen. Straffen kan ikke reduseres ved en fellesstraff, men den kan bli det samme som i den første saken.

Straffelovkommisjonen foreslår at retten som hovedregel skal avsi tilleggsdom ved pådømmelse av nye straffbare handlinger begått før en tidligere straffedom. Samtidig understreker kommisjonen at det sammenlagt ikke skal idømmes en strengere straff enn det ville blitt gjort ved fellesdom. Ved utmålingen av straff i tilleggsdommen er retten etter forslaget ikke bundet av reglene om fastsetting av fengselsstraff.

Departementet slutter seg i det alt vesentlige til Straffelovkommisjonens forslag. Departementet er enig med kommisjonen i at det kan være hensiktmessig med en hovedregel om at det normalt skal avsies tilleggsdom. Med mindre saken gjelder en fortsatt forbrytelse, skal retten etter forslaget normalt avsi tilleggsdom. Men retten har adgang til å avsi fellesdom når omstendigheter i den konkrete saken tilsier det.

I motsetning til kommisjonen foreslår departementet at det skal gjøres uttrykkelig unntak både for regelen om korteste fengselsstraff og regelen om når fengselsstraffen skal fastsettes i dager og år.

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at reglene om etterskuddsdom ikke bør anvendes analogisk i tilfeller som faller utenfor bestemmelsens anvendelsesområde.

Komiteen viser til forslaget slik det fremkommer av proposisjonens pkt. 27.6 og har ingen ytterligere merknader.

Regler om fradrag i straffen for utholdt varetekt og annen frihetsberøvelse i forkant av dommen er fastsatt i straffeloven § 60. Etter første ledd skal det gis fullt fradrag i straffen for frihetsberøvelse forut for dommen; fradraget er obligatorisk. Frihetsberøvelsen må være utholdt i "anledning av saken". Ved frihetsberøvelse i en del av et døgn gis det fradrag for et helt døgn. For fullstendig isolasjon skal det i tillegg gis et ytterligere fradrag på én dag for hvert påbegynte tidsrom av to døgn.

Straffelovkommisjonen går i det vesentlige inn for å videreføre gjeldende rett om varetektsfradrag, men foreslår enkelte endringer. Straffelovkommisjonen foreslår at frihetsberøvelse etter vegtrafikkloven § 22a annet ledd også skal gi rett til fradrag. For at det skal regnes for frihetsberøvelse, må bilføreren tas med til for eksempel en politistasjon eller et legekontor for prøvetaking.

Videre mener kommisjonen at det bør åpnes for at det gis fradrag for frihetsberøvelse i anledning av en annen sak som er blitt henlagt, eller som har endt med frifinnelse eller dom som var mildere enn den forutgående frihetsberøvelsen. Fradrag skal i disse tilfellene kunne gjøres når særlige grunner tilsier det. Straffelovkommisjonen går også inn for at fradrag for frihetsberøvelse i utlandet skal være obligatorisk.

Dernest foreslår kommisjonen en noe annen måte å beregne fradraget på: Fradraget skal regnes fra klokkeslettet for pågripelsen. Fradrag skal gis for hele døgn i frihetsberøvelse fra pågripelsestidspunktet. I tillegg skal det gis én dag fradrag for påbegynte døgn.

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det ikke er behov for omfattende endringer i reglene om varetektsfradrag. Departementet er i motsetning til Straffelovkommisjonen i tvil om det bør gis fradrag for helt kortvarige frihetsberøvelser. Etter departementets mening tilsier ikke rimelighetshensyn fradrag før det har gått noen timer. En kortvarig pågripelse er normalt ikke så belastende at det er naturlig å gi rett til fradrag i straffen. Departementet foreslår derfor at varetektsfradrag bare skal ytes for frihetsberøvelse som har vart mer enn 4 timer.

Slik departementets utkast om varetektsfradrag er formulert, er det ikke grunn til å regulere frihetsberøvelse etter vegtrafikkloven § 22a annet ledd for å ta blodprøve eller gjennomføre kliniske legeundersøkelser uttrykkelig i lovteksten. Med en firetimersregel vil dermed hovedregelen bli at det ikke gis varetektsfradrag for frihetsberøvelsen.

Departementet støtter Straffelovkommisjonens forslag om at varetekstfradraget skal regnes fra pågripelsestidspunktet, men med det tillegget at det ikke skal gis fradrag for frihetsberøvelse som varer i 4 timer eller kortere.

Departementet er ikke enig med kommisjonen i at det bør gis fradrag for frihetsberøvelse i anledning av en annen sak som er blitt henlagt, eller som har endt med frifinnelse eller dom som var mildere enn den forutgående frihetsberøvelsen. Den siktede har nå rettskrav på erstatning og oppreisning etter frihetsberøvelse dersom han blir frikjent eller forfølgningen innstilles.

Departementet antar at det kan skape praktiske problemer dersom klokkeslettet skal være avgjørende for fradraget for frihetsberøvelse etter domsavsigelsen. Departementet foreslår derfor at fradraget for frihetsberøvelse etter domsavsigelsen fremdeles skal beregnes uavhengig av klokkeslettet for domsavsigelsen, slik at fradraget tilsvarer antallet hele eller påbegynte døgn som frihetsberøvelsen har vart. Også den dagen dommen ble avsagt bør gi rett til fradrag.

Regelen om ytterligere varetektsfradrag ved opphold i fullstendig isolasjon bør videreføres. Av hensyn til sammenhengen i regelverket foreslår departementet en mindre endring i gjeldende rett: I dag gis det 1 dag fradrag for hver periode på 2 dager, men slik at det ikke gis fradrag før det har gått 24 timer. For at skjæringspunktet for fradrag for frihetsberøvelse generelt og for ekstrafradrag for isolasjon skal bli det samme, foreslår departementet at det også skal gis ytterligere fradrag allerede etter 4 timer i fullstendig isolasjon.

Departementet foreslår en egen bestemmelse om beregningen av varetektsfradrag i forvaring.

Komiteen viser til departementets vurderinger og forslag slik de fremkommer av proposisjonen pkt. 27.7, og har ingen ytterligere merknader.

Fradrag er aktuelt dersom den domfelte er ilagt straff for den samme handlingen i utlandet som vedkommende er domfelt for i Norge. I så fall skal retten så vidt mulig gjøre fradrag ved utmålingen av straffen i Norge.

Straffelovkommisjonens forslag viderefører i det vesentlige gjeldende rett. Departementet støtter Straffelovkommisjonens forslag. Departementet er enig med kommisjonen i at fradrag bør være obligatorisk, men at det likevel er nødvendig med tilføyelsen "så vidt mulig" for de tilfellene der den utenlandske reaksjonen ikke er sammenliknbar med den norske.

Komiteen er enig med departementet i at fradrag i straffen for strafferettslig reaksjon ilagt i utlandet bør være obligatorisk, og støtter forslaget slik det fremkommer i proposisjonen pkt. 27.8.

Forrige kapittelNeste kapittel