25. Inndragning
- 25.1 Oversikt
- 25.2 Inndragning av utbytte
- 25.3 Inndragning av produktet av, gjenstanden for og redskapet til en straffbar handling
- 25.4 Forebyggende inndragning
- 25.5 Inndragning av informasjonsbærere
- 25.6 Hvem inndragning kan skje overfor
- 25.7 Forholdet til erververe
- 25.8 Forholdet til rettighetshavere
- 25.9 Inndragning overfor ukjent eier eller eier som ikke har kjent oppholdssted
- 25.10 Hvem inndragning skjer til fordel for
- 25.11 Påtalemyndighetens adgang til å beslutte inndragning
- 25.12 Adgangen til å fremme inndragningskrav etter avgjørelsen av straffekravet
Inndragning innebærer en permanent berøvelse av eiendom - enten et pengebeløp eller en gjenstand. Inndragning er ikke definert som straff, men er en strafferettslig reaksjon. Inndragning knytter seg ofte til utbyttet av en straffbar handling. Men inndragning kan også skje av ting som 1) er blitt til ved, 2) har vært gjenstand for, eller 3) har vært brukt eller bestemt til å brukes ved en straffbar handling. Også ting som det er fare for vil bli brukt til en straffbar handling og trykt skrift kan inndras. Etter gjeldende rett er det adgang til å kombinere inndragning med straff og andre strafferettslige reaksjoner.
Departementet har kommet til at det kan være grunn til uttrykkelig å regulere adgangen til å kombinere inndragning med andre reaksjoner. I kapitlene om straffer er det gitt bestemmelser om adgangen til å kombinere den aktuelle straffarten med andre straffer, og pedagogiske hensyn taler for at dette spørsmålet også bør reguleres uttrykkelig i kapitlet om inndragning.
Komiteen er enig i at det eksplisitt bør fremgå av straffeloven at det er adgang til å kombinere inndragning med andre reaksjoner.
Med utbytte menes enhver fordel som er oppnådd ved den straffbare handlingen, også besparelser. Utbytte skal inndras. Rent unntaksvis kan ansvaret reduseres eller falle bort dersom inndragning ville vært klart urimelig. Inndragning etter § 34 forutsetter at påtalemyndigheten kan konkretisere hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra. Inndragning kan foretas selv om gjerningspersonen ikke har utvist skyld eller var utilregnelig. Derimot må de objektive vilkårene for straff være oppfylt. Også formuesgoder som trer i stedet for utbytte, avkastning og andre fordeler av utbytte regnes som utbytte. Bruttoinndragning skal være den klare hovedregelen.
Etter straffeloven § 34 første ledd kan det foretas gjenstandsinndragning, det vil si at det konkrete utbyttet eller gjenstander som trer i stedet for utbytte, inndras. Alternativt kan det inndras et beløp som svarer til verdien av formuesgodet, såkalt verdiinndragning.
Straffelovkommisjonen foreslår ingen realitetsendringer i hovedreglene om inndragning av utbytte. Straffelovkommisjonen går inn for at det alltid bør gjøres fradrag for erstatning som den siktede har betalt til den fornærmede og for ilignet skatt og avgift, men foreslår ingen uttrykkelig regel om dette. Tilsvarende foreslår kommisjonen en generell regel om avkorting i utbyttet når det etter domstidspunktet er betalt erstatning til den skadelidte, skatt eller avgifter.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det er lite behov for å endre reglene om inndragning av utbytte. Departementet fastholder at bruttoinndragning skal være hovedregelen. Har lovbryteren betalt erstatning til skadelidte, er departementet enig med Straffelovkommisjonen i at det er rimelig at dette trekkes fra inndragningsbeløpet dersom utbyttet som inndras, svarer til tapet som den skadelidte har fått erstatning for. Gjelder erstatningen et annet tap, bør den derimot ikke berettige til reduksjon.
Spørsmålet om ilignet skatt og avgift skal trekkes fra inndragningsbeløpet, er etter departementets syn et konkret utslag av et mer generelt spørsmål, nemlig om inndragningsbeløpet skal reduseres dersom lovbryteren gjør opp for en forpliktelse som han har unndratt seg på straffbart vis. Reduksjon av inndragningsbeløpet for erstatning eller oppfyllelse av forpliktelsen har etter departementets syn mest for seg når erstatning eller oppfyllelse er skjedd før inndragning blir besluttet. Skjer det etter at inndragning er besluttet, har det ikke like gode grunner for seg.
Departementet foreslår i stedet en generell regel om at retten kan fastsette at inndragningsbeløpet skal reduseres med et beløp som tilsvarer erstatning betalt til den skadelidte for tap som svarer til utbyttet og for oppfyllelse av den forpliktelse som lovbryteren har unndratt seg. For tilleggsskatt har det ikke vært gjort reduksjon i inndragningsbeløpet. Departementet mener dette fortsatt bør være regelen i den grad inndragning og tilleggsskatt kan kombineres uten hinder av forbudet mot dobbeltstrafforfølgning.
Departementet støtter Straffelovkommisjonens forslag til omformulering av § 34 tredje ledd. Som følge av endringen vil påtalemyndigheten få samme kompetanse som retten til å beslutte heftelse når den utferdiger forelegg på inndragning.
Utvidet inndragning er regulert i straffeloven § 34a. I motsetning til ordningen ved vanlig inndragning kan lovbryterens formue inndras uavhengig av om den kan knyttes til bestemte straffbare handlinger eller ikke. Det er et vilkår for utvidet inndragning at lovbryteren finnes skyldig i en straffbar handling. Videre må ytterligere to vilkår være oppfylt: Den straffbare handlingen må være av en slik art at den kan gi betydelig utbytte, og det må dreie seg om lovbrudd av en viss alvorlighet. Adgangen til utvidet inndragning er fakultativ. Bestemmelsen tar først og fremst sikte på personer med en kriminell livsstil.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre de gjeldende reglene om utvidet inndragning, og departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens vurdering. Etter departementets mening bekrefter Phillips-saken standpunktet om at utvidet inndragning ikke krenker uskyldspresumsjonen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til departementets omtale av inndragning av utbytte, og har ikke ytterligere merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er enig i prinsippet om at ingen skal tjene på en kriminell handling. Som hovedregel skal vinningen, dvs. det man har tilegnet seg på urettmessig måte, inndras, samt eventuell fortjeneste av investering av utbytte fra kriminalitet. Disse medlemmer er meget skeptiske til omvendt bevisbyrde slik at man skal måtte bevise at de pengene man har, ikke stammer fra en straffbar handling. Likevel er det i mange tilfeller slik at å snu bevisbyrden reelt sett og i praksis er den eneste muligheten å få saken belyst på. Ofte er det slik at den som har foretatt transaksjoner og lignende, er den som er nærmest til å sitte på bevis for hva slags handling som er gjort. Dette er en parallell i forhold til det man har gjort i forhold til manglende journalføring på sykehus; det dømmes i sykehusets disfavør dersom journalføringen er så mangelfull at man ikke kan ta stilling til om man har fulgt regler eller ikke. Klarer man overhodet ikke å dokumentere eller redegjøre for hvor pengene kommer fra, er det kanskje også grunn til tro at de stammer fra en kriminell handling. Man må huske at dette er en reaksjon etter at man har blitt dømt for en straffbar handling som inndragningen knytter seg til.
Ting som er frembrakt ved eller som har vært gjenstand for en straffbar handling, kan inndras. Dernest kan ting som har vært brukt eller er bestemt til å brukes ved en straffbar handling, inndras. Inndragning kan foretas selv om gjerningspersonen ikke har utvist skyld. I tillegg kan inndragning foretas overfor en utilregnelig lovbryter. Inndragning etter § 35 er fakultativ, og kan foretas såfremt det finnes påkrevd av hensyn til formålet med det aktuelle straffebudet.
Straffelovkommisjonen foreslår langt på vei å videreføre bestemmelsene i gjeldende rett. I samsvar med ØKOKRIMs høringsuttalelse foreslår Straffelovkommisjonen at definisjonen av ting også skal omfatte elektronisk lagret informasjon.
Departementet slutter seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens forslag. Straffelovkommisjonen foreslår at det skal fastsettes uttrykkelig i bestemmelsen at elektronisk lagret informasjon skal regnes som "ting". Departementet er enig med kommisjonen i at det trolig er adgang til slik inndragning i dag, men at det likevel er grunn til å avklare spørsmålet ved uttrykkelig å nevne elektronisk lagret informasjon i lovteksten.
Departementet støtter Straffelovkommisjonens forslag om å lovfeste hvilke momenter som skal vektlegges ved vurderingen av om inndragning skal foretas. Departementet foreslår å innføre et generelt krav til forholdsmessighet. Et krav om en konkret forholdsmessighetsvurdering vil gi bedre rom for at de momentene som er sentrale ved de ulike inndragningshjemlene vektlegges.
Departementet foreslår å sløyfe regelen i gjeldende § 35 fjerde ledd om at retten kan treffe bestemmelser om tiltak for å forebygge at en ting blir brukt ved nye lovovertredelser. Begrunnelsen er at bestemmelsen er svært lite brukt.
Komiteen viser til departementets omtale av inndragning av produktet av, gjenstanden for og redskapet til en straffbar handling, og har ikke ytterligere merknader.
Straffeloven § 37b regulerer adgangen til forebyggende inndragning. En ting kan inndras når det på grunn av dens art og forholdene for øvrig er fare for at den vil bli brukt til en straffbar handling.
Straffelovkommisjonen går inn for å videreføre adgangen til forebyggende inndragning. Vilkåret for forebyggende inndragning foreslås imidlertid endret til "nærliggende fare". Etter gjeldende rett er vilkåret "fare".
Kommisjonen foreslår også å åpne for forebyggende inndragning av ting som er egnet til bruk ved legemskrenkelser dersom det er grunn til å anta at det er fare for slik bruk. Kommisjonens forslag åpner for forebyggende inndragning også når det gjelder rettigheter og fordringer samt elektronisk lagret informasjon.
Departementet slutter seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens forslag. Departementet er enig i at det bør kreves "nærliggende fare" i stedet for "fare", som er lovens ordlyd etter gjeldende rett.
Etter departementets syn bør en av hensyn til ytringsfriheten begrense adgangen til forebyggende inndragning av informasjonsbærere. På denne bakgrunnen foreslår departementet å begrense adgangen til forebyggende inndragning av informasjonsbærere til tilfeller der det er fare for uopprettelig skade.
Straffelovkommisjonen foreslår en ny regel om forebyggende inndragning av ting som er egnet til bruk ved legemskrenkelser (gatestridsvåpen). Departementet er enig med kommisjonen i at inndragningshjemmelen vil ha en tilleggsverdi sammenholdt med knivforbudet i straffeloven § 352a og våpenloven § 33.
Departementet går inn for å beholde bestemmelsen om tiltak som kan tjene som alternativ til inndragning. Når gjenstanden ennå ikke er brukt ved en straffbar handling, er inndragning ikke en reaksjon, men et rent preventivt middel. Kan den samme forebyggingen oppnås på annen måte, bør det derfor være mulig å benytte slike tiltak.
Komiteen er enig med departementet i at ordningen med forebyggende inndragning i hovedsak bør videreføres i ny straffelov i tråd med gjeldende rett. Etter komiteens mening er det positivt at departementet foreslår en ny regel om forebyggende inndragning av ting som er egnet til bruk ved legemskrenkelser (gatestridsvåpen). En slik regel vil utgjøre et supplerende virkemiddel for å forebygge voldskriminalitet.
Komiteen er enig i at det er et behov for å begrense adgangen til forebyggende inndragning av informasjonsbærere til tilfeller der det er fare for uopprettelig skade.
Komiteen viser til at det i enkelte tilfeller kan være uforholdsmessig å inndra en gjenstand etter straffelovens regler om inndragning. I en slik situasjon vil det imidlertid kunne være behov for å inndra gjenstanden midlertidig. I forhold til ulovlig bruk av bil, kan man tenke seg en ordning hvor bilen for en periode blir gjort ubrukbar. Komiteen er kjent med at feilparkerte biler i enkelte land gjøres ubrukbare ved såkalt "clamps". Tilsvarende metode kan tenkes brukt i Norge som en form for midlertidig inndragning. En slik ordning med midlertidig inndragning vil påføre det offentlige begrensede merutgifter da gjenstanden kan forbli i eierens besittelse, og oppbevares for dennes regning og risiko. Komiteen ber departementet vurdere å innføre en slik ordning i Norge, og melde tilbake til Stortinget i forbindelse med forslag til ny spesiell del i straffeloven. Komiteen ber også departementet vurdere å innføre en bestemmelse tilsvarende veitrafikkloven § 36 i fritids- og småbåtloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener man bør utvise en viss skepsis i forhold til preventiv inndragning. Disse medlemmer mener slike tiltak likevel bør kunne brukes mot gjengangerkriminelle som for eksempel konsekvent bruker sin bil til å begå forbrytelser. Det bør da være mulig å inndra bilen, låse den for bruk, eller tvangsselge den og frata eier retten til å ha kjøretøy.
Paragraf 38 regulerer inndragning av trykt skrift. Bare trykt skrift av forbrytersk innhold kan inndras. Skrift som utgjør en forseelse, kan dermed ikke inndras. Inndragning kan besluttes selv om ingen straffes for skriftet. Det innebærer at det kan gripes inn før forbrytelsen er begått og at lovbryteren ikke må ha vært tilregnelig eller ha utvist skyld.
Straffelovkommisjonen foreslår ingen egen inndragningshjemmel for trykt skrift, men foreslår enkelte særregler. I stedet for "trykt skrift" bruker kommisjonen begrepet "informasjonsbærer". Den mener at gjeldende avgrensning til "trykt skrift" ikke er hensiktsmessig. Andre hjelpemidler for lagring av informasjon bør likestilles med trykt skrift.
Departementet kan ikke se at vesentlige hensyn taler imot å anvende de alminnelige inndragningshjemlene også ved inndragning av trykt skrift og andre informasjonsbærere. Av hensyn til ytringsfriheten foreslår departementet en snevrere adgang til forebyggende inndragning av informasjonsbærere enn det ville være etter kommisjonens forslag.
Etter at den straffbare handlingen er foretatt, bør hovedregelen om inndragning av ting også gjelde for informasjonsbærere. Departementet foreslår ingen unntak her. Departementet er enig med kommisjonen i at det ikke er behov for en egen inndragningshjemmel for informasjonsbærere.
Komiteen viser til proposisjonens pkt. 26.6, og har ingen ytterligere merknader.
Paragraf 36 regulerer hvem inndragning kan skje overfor. Etter første ledd kan kravet rettes mot den skyldige. Videre kan kravet rettes mot den han har handlet på vegne av. Etter annet ledd kan inndragning dessuten foretas hos en eier som har eller burde ha forstått at tingen skulle brukes ved en straffbar handling.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag om å samle i én paragraf bestemmelsene om hvem inndragning kan skje overfor. Videre slutter departementet seg til kommisjonens vurdering av at det ikke er behov for et uttrykkelig forbud mot dobbeltinndragning. Ordlyden i § 71 tredje ledd annet punktum er utformet med sikte på at slik inndragning skal være utelukket.
Komiteen viser til proposisjonens pkt. 26.7, og har ingen ytterligere merknader.
Forholdet til erververe av utbytte eller ting er regulert i straffeloven § 37a. Hovedregelen er fastsatt i første ledd: Inndragning kan skje hos mottakeren dersom overdragelsen er skjedd som gave eller dersom mottakeren forsto eller burde ha forstått sammenhengen mellom den straffbare handlingen og det han har fått overdratt.
Straffelovkommisjonen foreslår ingen realitetsendringer i reglene om inndragning overfor erververe.
Etter § 37a kan overførte formuesgoder inndras hos lovbryterens nærmeste selv om de ikke er ervervet ved handlinger som lovbryteren blir straffedømt for, hvis påtalemyndigheten sannsynliggjør at de er ervervet ved straffbar handling som lovbryteren har begått. Her kan det reises spørsmål om utvidet inndragning av utbytte fra andre handlinger - som tiltalte er frifunnet for eller som er holdt utenfor tiltalen - vil innebære en skyldkonstatering som er i strid med uskyldspresumpsjonen etter EMK artikkel 6 nr. 2. Spørsmålet kan ikke anses avklart gjennom EMDs praksis. Departementet anser det forsvarlig i lys av EMK å videreføre bestemmelsen i gjeldende § 37a i tråd med Straffelovkommisjonens syn.
Adgangen til utvidet inndragning hos lovbryterens nærmeste er etter komiteens mening et potensielt viktig virkemiddel i kampen mot narkotikakriminalitet og annen organisert kriminalitet. Med dette som bakgrunn støtter komiteen departementets forslag til inndragning av utbytte eller ting som har sin opprinnelse i en straffbar handling, hos mottakere/erververe.
Etter straffeloven § 37 faller rettigheter som er rettsgyldig sikret i en ting, bare bort dersom det bestemmes i dommen eller rettighetshaveren vedtar det ved forelegg. Bortfall kan bestemmes hvis rettighetshaveren selv er skyldig i den straffbare handlingen eller hvis den skyldige handlet på vegne av rettighetshaveren. Det samme gjelder hvis rettighetshaveren da rettigheten ble stiftet, forsto eller burde ha forstått at tingen skulle brukes ved en straffbar handling eller at den kunne inndras.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre bestemmelsene i § 37 første og annet ledd. Tredje ledd om salgspant foreslår den derimot å sløyfe.
Departementet slutter seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens forslag. Departementet er enig med kommisjonen i at bestemmelsen i § 37 tredje ledd er overflødig sammenholdt med pantelovens regler om salgspant.
Etter ordlyden i gjeldende § 37 kan en rettighet besluttes bortfalt dersom rettighetshaveren da rettigheten ble stiftet, forsto eller burde ha forstått at tingen skulle brukes ved en straffbar handling. Straffelovkommentaren I antar at rettighetshaverens kunnskaper ved rettsvernsakten - og ikke da rettigheten ble stiftet - antagelig er avgjørende. Departementet er enig i at rettighetshaverens kunnskaper ved rettsvernsakten bør være avgjørende, og foreslår derfor at det avgjørende skal være rettighetshaverens kunnskaper på tidspunktet for rettsvernsakten.
Komiteen viser til proposisjonens pkt. 26.9, og har ingen ytterligere merknader.
Den som inndragning foretas overfor, må som hovedregel gjøres til part i saken. Unntaksvis kan det foretas inndragning uten at eieren gjøres til part i saken. Adgangen er i gjeldende straffelov regulert i § 37c. Beslaglagte ting kan inndras i sak mot lovbryteren eller mot den som hadde besittelsen av tingen ved beslagleggelsen dersom eieren ikke er kjent eller ikke har kjent oppholdssted i riket. Videre kan verdien av tingen som er beslaglagt og verdien av ting som mot sikkerhetsstillelse er fritatt for beslag, inndras. Etter annet ledd kan inndragning uten at noen er gjort til saksøkt, besluttes i de samme tilfellene dersom verken lovbryteren eller besitteren er kjent.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag om å videreføre gjeldende rett, og foreslår dessuten å lovfeste hovedregelen om at krav om inndragning av gjenstander og rettigheter mv. som tilhører andre enn lovbryteren, må reises mot eieren eller rettighetshaveren. Videre foreslår departementet i tråd med kommisjonens forslag at påtalemyndigheten gis kompetanse til å beslutte inndragning når verken eier, lovbryter eller besitter er kjent.
Komiteen viser til proposisjonens pkt. 26.10, og har ingen ytterligere merknader.
Som hovedregel skjer inndragning til fordel for statskassen, jf. § 37d. I annet ledd er det gjort unntak for dekning av den fornærmedes erstatningskrav. Også i andre tilfeller kan det som inndras, anvendes til erstatning for skade voldt ved lovbruddet hvis særlige grunner gjør det rimelig. Tredje ledd gir regler om reduksjon av inndragning på grunn av senere betaling av erstatning, skatt eller avgift. Når utbytte er inndratt etter § 34 og erstatning betalt til den fornærmede, kan den domfelte kreve at inndragningsbeløpet settes ned tilsvarende.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre hovedregelen om at inndragning tilfaller staten, men foreslår enkelte endringer i reglene som gjør unntak fra hovedregelen. Kommisjonen går inn for å oppheve skillet mellom krav fra den fornærmede når utbytte inndras og krav fra andre skadelidte ved alle former for inndragning. I stedet foreslår den en generell regel om at det inndratte kan anvendes til dekning av erstatningskrav fra den skadelidte. I motsetning til etter gjeldende rett stilles det ikke krav om "særlige grunner" i forslaget.
Videre foreslår kommisjonen at den skadelidte ikke lenger skal måtte kreve at inndratte ting eller verdier skal brukes til å dekke vedkommendes erstatningskrav. Domstolen skal av eget tiltak kunne bestemme dette. Kommisjonen går inn for å videreføre bestemmelsen om at dekning av erstatningskrav kan bestemmes i dom eller kjennelse. Det skyldes at kommisjonen mener at påtalemyndigheten ikke bør kunne treffe en slik beslutning. Endelig foreslår kommisjonen å gjøre tredje ledd om nedsettelse av inndragningsbeløpet når lovbryteren har betalt erstatning til den skadelidte, til en pliktregel.
Departementet slutter seg til hovedtrekkene i Straffelovkommisjonens forslag. Det er ikke grunn til å skille mellom erstatning til den fornærmede og til andre skadelidte. Det bør heller ikke kreves "særlige grunner" for at erstatningskrav skal kunne dekkes av det inndratte.
Departementet følger ikke opp Straffelovkommisjonens forslag til en egen regel om nedsetting av inndragningsbeløpet der den ansvarlige senere har betalt erstatning til skadelidte. Dette vil være dekket av den mer generelle regelen som departementet foreslår i § 67 tredje ledd.
I tillegg til Straffelovkommisjonens forslag foreslår departementet en ny bestemmelse som åpner for at inndratte midler etter en skjønnsmessig vurdering skal kunne deles med andre stater. I FN-konvensjonen 31. oktober 2003 om korrupsjon er det bestemmelser om tilbakeføring av midler som stammer fra bestemte straffbare handlinger. I henhold til artikkel 57 er statene forpliktet til å tilbakeføre inndratte midler som stammer fra korrupsjon. Når en fremmed stat er skadelidt, er det fellesskapsinteressene i dette landet som er rammet. Da er det vanskelig å se berettigelsen av at utbyttet inndras til fordel for den norske statskassen. Adgangen til å benytte inndratte midler til å dekke den skadelidtes erstatningskrav er etter gjeldende rett fakultativ. Slik bør det etter departementets syn også være når en fremmed stat er skadelidt. Hvis det også finnes andre skadelidte, bør utbyttet deles forholdsmessig med utgangspunkt i hvor store tap de ulike partene har lidt, med mindre Norge er forpliktet til å tilbakeføre utbyttet til én part.
Et tilknyttet spørsmål er deling av inndratte midler, såkalt "asset sharing". Deling av utbytte vil være rimelig i mange tilfeller. Dessuten tilsier hensynet til internasjonalt samarbeid om etterforskning av straffesaker at inndratte midler deles med den eller de statene som har bidratt til etterforskningen av den kriminelle aktiviteten som er grunnlaget for inndragningen. På denne bakgrunnen går departementet inn for at det tas inn en bestemmelse om deling av inndratte midler.
For komiteen er det et mål å styrke stillingen til ofre for kriminelle handlinger. Det er derfor positivt at departementet foreslår å likestille erstatning til fornærmede og andre skadelidte i bestemmelsen om hvem inndragning kan skje til fordel for. Videre er det viktig at kravet om "særlige grunner" for at erstatningskrav skal kunne dekkes av det inndratte, nå fjernes.
Komiteen støtter også forslaget om en ny bestemmelse som åpner for at inndratte midler etter en skjønnsmessig vurdering skal kunne deles med andre stater. En slik bestemmelse er rimelig sett i forhold til at når en fremmed stat er skadelidt, så er det fellesskapsinteressene i dette landet som er rammet. Bestemmelsen vil dessuten kunne ha betydning for at norske myndigheter skal kunne få bistand fra andre lands myndigheter for å oppklare kriminalsaker.
Påtalemyndigheten har i dag ikke kompetanse til å beslutte inndragning, men inndragning kan vedtas i forelegg.
I utkastet foreslår kommisjonen å gi påtalemyndigheten adgang til å beslutte inndragning av gjenstander som er egnet til bruk ved legemsovertredelser. Dernest foreslår kommisjonen å gi påtalemyndigheten adgang til å beslutte inndragning av ting dersom verken eieren, lovbryteren eller besitteren er kjent. Endelig foreslår kommisjonen å endre legemiddelloven slik at beslaglagte stoffer som er oppført på narkotikalisten, kan besluttes inndratt av påtalemyndigheten.
Departementet støtter Straffelovkommisjonens forslag om å gi påtalemyndigheten adgang til å beslutte inndragning av beslaglagte gjenstander som er egnet til bruk ved legemsovertredelser. Effektivitetshensyn tilsier at påtalemyndigheten bør gis adgang til å inndra denne typen våpen. Rettssikkerhetshensyn ivaretas ved et forslag om at påtalemyndigheten som hovedregel skal gi skriftlig underretning til eieren eller besitteren om at inndragning er besluttet, og at inndragningsspørsmålet kan kreves forelagt for retten.
Departementet mener at det er forsvarlig å legge kompetansen til påtalemyndigheten. Når påtalemyndigheten utferdiger forelegg, begjærer saken pådømt ved tilståelsesdom eller reiser tiltale med påstand om straff, tilsier derimot ikke effektivitetshensyn at kravet om inndragning holdes utenfor. Da skal derfor inndragningskravet tas med i saken.
I motsetning til Straffelovkommisjonen foreslår departementet at eieren eller besitteren som hovedregel skal underrettes om påtalemyndighetens avgjørelse, og ikke bare når gjenstanden har en særlig verdi. Departementet foreslår en regel med motsatt utgangspunkt, nemlig at underretning bare bør kunne unnlates dersom tingen er av ubetydelig verdi.
Departementet foreslår at påtalemyndigheten i tillegg til gatestridsvåpen skal kunne inndra våpenetterlikninger.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag til en ny bestemmelse som vil gi påtalemyndigheten adgang til å beslutte inndragning av beslaglagte ting når verken eieren, lovbryteren eller besitteren er kjent. Hensynet til eiere som får kjennskap til at inndragning er besluttet, er ivaretatt ved forslaget om at vedkommende kan kreve saken forelagt for retten. Departementet foreslår dessuten at også besittere skal kunne kreve spørsmålet forelagt for retten.
Departementet er også enig i Straffelovkommisjonens forslag til endring i legemiddelloven. Forslaget ivaretar rettssikkerhetshensyn ved å gi eieren eller besitteren adgang til å kreve saken forelagt for retten innen 1 måned etter at beslaget ble foretatt.
I motsetning til narkotika kan brennevin ha en legal verdi. Lovlig tilvirket brennevin skal ikke nødvendigvis inndras. På den annen side har departementet forståelse for at lagring av store spritbeslag i påvente av en rettskraftig dom kan være problematisk. Det er å foretrekke at den destruksjonen av smuglersprit som foregår i dag, lovfestes. Departementet foreslår derfor at påtalemyndigheten gis adgang til å beslutte inndragning også av lovlig tilvirket sprit. Påtalemyndigheten må i så fall finne det bevist at brennevinet har vært gjenstand for en straffbar handling. Departementet foreslår at eieren eller besitteren av brennevinet skal kunne kreve saken forelagt for retten innen 1 måned etter at beslaget ble foretatt.
Komiteen mener det er hensiktsmessig å gi påtalemyndigheten adgang til å beslutte inndragning av beslaglagte gjenstander som er egnet til bruk ved legemsovertredelser. Politiet får med dette hjemmel til å inndra gatestridsvåpen både i forebyggende øyemed og når våpenet har vært brukt eller bestemt brukt ved en straffbar handling. Det er etter komiteens mening også riktig å gi politiet fullmakt til å kunne inndra våpenetterlikninger. Dette fordi slike våpen er egnet til å skremme.
I dag destrueres normalt beslaglagt narkotika uten at det reises inndragningssak. Komiteen viser til at dette er en hensiktsmessig løsning, som per i dag ikke er formelt sett riktig. Komiteen er enig med departementet i at denne praksis bør få hjemmel i lov. Tilsvarende gjelder for den destruksjon av smuglersprit som det per i dag er praksis for.
Komiteen viser for øvrig til proposisjonens pkt. 26.12, og har ikke ytterligere merknader.
Etter gjeldende rett har ikke en straffedom negativ rettskraftsvirkning i forhold til inndragningskravet. Følgelig utelukker ikke straffedom i saken at det senere reises sak om inndragning. Straffedommen har heller ikke positiv rettskraftsvirkning i en senere inndragningssak. Avgjørelsen i straffesaken er dermed ikke bindende i en senere sak om inndragning.
Det er et spørsmål om en senere inndragningssak vil krenke forbudet mot dobbeltforfølgning i EMK protokoll 7 artikkel 4 nr. 1. For å bestemme om artikkelen kommer til anvendelse i forbindelse med en senere inndragningssak, må man først vurdere om inndragning er "straff" i EMKs forstand. Etter Welch-avgjørelsen er det sannsynlig at den norske formen for utvidet inndragning vil bli ansett som straff. Når det gjelder de andre formene for inndragning, kan derimot resultatet lett bli et annet.
Dersom etterfølgende inndragning skulle bli ansett som straff i en konkret sak, er det spørsmål om inndragningssaken rammes av forbudet mot dobbeltforfølgning. Straffeprosessloven § 51 åpner for at det kan fremmes en egen sak om inndragning etter at straffesaken er avgjort hvis inndragningskravet ikke ble behandlet under straffesaken. Straffedommen har ikke positiv rettskraftsvirkning i inndragningssaken, slik at avgjørelsen i straffesaken ikke uten videre blir lagt til grunn i inndragningssaken.
Sett på bakgrunn av EMDs praksis og Høyesteretts tolking av forbudet mot dobbeltforfølgning, finner departementet nå at de beste grunner taler for å innføre en regel om at en tidligere straffedom har positiv rettskraftsvirkning i en senere inndragningssak.
Straffeprosessloven § 51 åpner også for at det kan reises en ytterligere sak om inndragning selv om et inndragningskrav ble pådømt i straffedommen. Vilkåret er at det pådømte inndragningskravet var begrenset til gjenstander som kan føres direkte tilbake til den straffbare handlingen. Departementet antar at forholdet til forbudet mot dobbeltforfølgning ikke kommer i et vesentlig annet lys selv om et inndragningskrav allerede ble avgjort i straffesaken og foreslår at rettskraftsregelen skal gjelde også i slike tilfeller.
Komiteen viser til proposisjonens pkt. 26.13, og har ingen ytterligere merknader.