24. Særreaksjoner for utilregnelige - overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg
- 24.1 Vilkårene for særreaksjonene overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg
- 24.2 Nærmere om tvungen omsorg
- 24.3 Opphør av særreaksjonene tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg
Gjeldende rett har to særreaksjoner for utilregnelige, farlige lovbrytere: Den som på handlingstiden var psykotisk eller bevisstløs, kan idømmes særreaksjonen overføring til tvungent psykisk helsevern. Og den som på handlingstiden var psykisk utviklingshemmet i høy grad, kan idømmes særreaksjonen tvungen omsorg. Etter at særreaksjonen er idømt, får helsevesenet en plikt til å overta ansvaret for den dømte.
Det er et grunnvilkår for idømmelse av en særreaksjon overfor utilregnelige at lovbryteren er straffri på grunn av psykiske avvik: For idømmelse av overføring til tvungent psykisk helsevern må lovbryteren ha vært psykotisk eller bevisstløs på handlingstiden. For tvungen omsorg innebærer grunnvilkåret at lovbryteren må ha vært psykisk utviklingshemmet i høy grad på handlingstiden. Et annet grunnvilkår er at en særreaksjon må være nødvendig for å verne samfunnet.
Ikke alle typer av lovbrudd kan føre til en særreaksjon. Bare når lovbryteren har begått eller forsøkt å begå en alvorlig voldsforbrytelse, en alvorlig seksualforbrytelse, en alvorlig frihetsberøvelse, en alvorlig ildspåsettelse eller en annen alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller frihet, eller kunne utsette disse rettsgodene for fare, kan en særreaksjon være aktuell. Et fjerde vilkår er at det er gjentakelsesfare. For de alvorligste lovbruddene må faren for nye alvorlige lovbrudd antas å være nærliggende. Kravet til tilbakefallsfare er skjerpet ved de mindre alvorlige forbrytelsene: Faren for gjentakelse må være særlig nærliggende.
Straffelovkommisjonen foreslår i hovedsak å videreføre de vilkårene som etter gjeldende rett må foreligge for å kunne idømme overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg. Men kommisjonens flertall foreslår en endring i grunnvilkåret om hvem som skal kunne idømmes en særreaksjon: Også den som blir fritatt for straff etter kommisjonens forslag til skjønnsmessig straffritaksregel for tilstander som ligger tett opp til utilregnelighet på grunn av psykiske avvik, skal etter flertallets forslag kunne idømmes en særreaksjon.
Som Straffelovkommisjonen foreslår departementet å føre videre de vilkårene som gjelder i dag for å kunne idømme overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg. Departementet foreslår ikke nå en regel om skjønnsmessig fritak for straff for utilregnelighetsnære tilstander. Dermed følges heller ikke kommisjonens forslag om å utvide grunnvilkåret om hvem som kan idømmes en særreaksjon, opp.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er kjent med at det finnes en liten gruppe utilregnelige lovbrytere som opptrer særdeles plagsomt, men som hittil ikke har begått så alvorlige lovbrudd at de kan idømmes en særreaksjon. Det er etter flertallets mening bekymringsfullt at det ikke reageres overfor denne gruppen. Hensynet til dem som er ofre for kriminalitet begått av disse, tilsier at samfunnet griper inn med tiltak som gir borgerne vern.
De beste grunner taler etter flertallets oppfatning for at det bør søkes løsninger innen helsevesenet for utilregnelige som begår klart samfunnsskadelig, men ikke farlig, kriminalitet. Flertallet ber departementet i samarbeid med Helsedepartementet snarest fremme forslag til slike løsninger, jf. komiteens merknader til kap. 26.
Det er i dag helsevesenet som har det overordnede økonomiske ansvaret for gjennomføringen av særreaksjonene for utilregnelige. Flertallet vil presisere at personer som er idømt tvungent psykisk helsevern, følger samme system som gjelder for andre pasienter som er underlagt tvungent psykisk helsevern. Staten dekker alle utgifter som gjelder behandlingen av sinnslidelsen.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til sine merknader om utvidelse av særreaksjonenes anvendelsesområde under kap. 14.3.
Dette flertallet viser videre til at dersom lettere psykisk utviklingshemmede begår alvorlig kriminalitet som nevnt i straffeloven § 39c, jf. utkast til ny straffelov § 40, kan vedkommende dømmes til forvaring. Forvaringens innhold skal tilpasses den enkeltes behov. Det følger av straffeloven § 39g første ledd tredje punktum at det kan settes som vilkår for prøveløslatelse fra forvaring at den prøveløslatte skal ha opphold i institusjon eller kommunal boenhet, og dette er særlig aktuelt når den forvaringsdømte er psykisk utviklingshemmet. Dersom kriminaliteten ikke er så alvorlig at forvaring er aktuelt, står de andre straffene til rådighet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er bekymret for en utvikling hvor mennesker i psykisk ubalanse og mennesker som grunnet andre forhold er strafferettslig utilregnelige, begår kriminalitet uten at det reageres tilfredsstillende.
Disse medlemmer har registrert oppslag i media fra flere steder i landet hvor dette ser ut til å være et økende problem og hvor samfunnet tidvis fremstår som handlingslammet. Disse medlemmer aksepterer ikke en slik utvikling og mener derfor at noe må gjøres med dagens lovverk og bruken av dette. At personer som er strafferettslig utilregnelige begår omfattende kriminalitet som f.eks. butikktyverier, biltyverier, brannstiftelse, alvorlig voldskriminalitet, langing for mer garvede kriminelle og personforfølgelse, er en belastning som er uakseptabel. Det bør derfor etter disse medlemmers syn gjøres en vesentlig endring slik at samfunnets behov for beskyttelse i mye større grad hensyntas. I motsatt fall vil denne atferden kunne fortsette å forsterkes, og de som er ofre for handlingene vil føle seg glemt av samfunnet og overlatt til egen skjebne.
Disse medlemmer vil videre påpeke at en gruppe mennesker som faller uheldig ut i forhold til dagens lovverk, er gruppen som har mer enn 55 i IQ, men som samtidig har store personlighetsforstyrrelser. Denne gruppen vil ofte defineres som tilregnelig, mens de funksjonelt kan ha et lavere funksjonsnivå enn 55 i IQ. I de tilfeller hvor en person dømmes til tvungen omsorg, er vedkommende garantert et faglig godt opplegg med god oppfølging fra fagenheten. I tilfeller hvor vedkommende har 65 i IQ og har store personlighetsforstyrrelser, er disse medlemmer bekymret for at vedkommende ved kriminalitet kan idømmes én til tre måneder i fengsel, for så å løslates uten en faglig oppfølging. Disse medlemmer vil hevde at denne gruppen står for en del alvorlig kriminalitet, og bør som de utviklingshemmede i større grad dømmes til behandling. De er ofte gjengangere og opptar fengselsplasser. Disse medlemmer mener samfunnets krav til sikkerhet blir dårlig ivaretatt i slike tilfeller.
Disse medlemmer vil videre vise til at et flertall i Straffelovkommisjonen gikk inn for en endring i grunnvilkåret om hvem som skulle kunne bli idømt en særreaksjon, da man foreslo at den som ble fritatt for straff etter kommisjonens forslag til skjønnsmessig straffritaksregel for tilstander som ligger tett opp til utilregnelighet på grunn av psykiske avvik, også skulle kunne idømmes en særreaksjon. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme lovendringsforslag i overensstemmelse med forslaget fra flertallet i Straffelovkommisjonen med hensyn til hvem som skal kunne idømmes særreaksjonene overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg."
Disse medlemmer vil hevde at i de tilfeller hvor det fattes vedtak om overføring til tvungent psykisk helsevern (psykotisk eller bevisstløs i gjerningsøyeblikket) eller tvungen omsorg for psykisk utviklingshemmede i høy grad (under 55 i IQ), er det avgjørende for effekten av tiltakene at de holder høy faglig kvalitet. Dette for å kunne kartlegge vedkommende og starte en behandling slik at sakkyndige kan gjøre vurderinger om eventuell gjentakelsesfare og finne ut grad av rehabiliteringspotensial.
Disse medlemmer mener at i dette arbeidet står den sentrale fagenhet Brøset sentral i forhold til bruk av tvungen omsorg, og de regionale helseforetak i forhold til tvungent psykisk helsevern. Denne enheten viser behovet for samarbeid mellom justis- og helsesektoren, da begge departementene er involvert i slike saker. Disse medlemmer mener at Justisdepartementet bør ha et overordnet ansvar for alle typer sanksjoner som er relatert til utført kriminalitet, for deretter å innhente faglig bistand fra andre departement for å kvalitetssikre f. eks. tiltak tilsvarende de som her beskrives. Justisdepartementet bør også ha et overordnet økonomisk ansvar.
Disse medlemmer har oppfattet at det i noen saker er slik at en person som idømmes en særreaksjon, på gjerningstidspunktet var oppfattet å være psykotisk. I slike tilfeller kan vedkommende dømmes til overføring til tvungent psykisk helsevern, jf. § 39 i straffeloven. Intensjonen med et slikt tiltak er blant annet å legge til rette for en psykiatrisk behandling av den domfelte, eventuelt mot vedkommendes ønske. Disse medlemmer forutsetter at behandlingen skal ha som mål at vedkommendes tilstand bedres, og derved at faren for nye straffbare handlinger reduseres eller unngås.
Disse medlemmer er gjort kjent med at statlige midler ikke følger med dersom tiltaket etableres utenfor en institusjon, og at det således må dekkes av vedkommendes hjemkommune, noe disse medlemmer finner urimelig. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for en statlig delfinansiering utover kommunens ansvar for grunnleggende kommunale tilbud, i tilfeller hvor en person er dømt til psykiatrisk behandling grunnet psykose."
Tvungen omsorg skal etter gjeldende rett utholdes i en fagenhet innen spesialisthelsetjenesten. Fagenheten kan inngå avtale med kommunen om at omsorgen kan gjennomføres utenfor fagenheten. Det er gitt forskrifter om gjennomføring av særreaksjonen tvungen omsorg.
Straffelovkommisjonen foreslår ikke realitetsendringer i de nærmere reglene om særreaksjonen tvungen omsorg.
Som Straffelovkommisjonen foreslår departementet å føre videre de gjeldende reglene om innholdet i og gjennomføringen av særreaksjonen tvungen omsorg. Forslaget om å behandle vilkårene for og innholdet i særreaksjonen i én paragraf, og de nærmere reglene om gjennomføringen i en annen, følges opp.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, tiltrer de vurderinger og forslag som fremkommer av proposisjonens pkt. 25.3.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine kommentarer ovenfor.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under 14.7.2.
Etter gjeldende rett kan særreaksjoner for utilregnelige bare opprettholdes når vilkåret om gjentakelsesfare er oppfylt. Den domfelte, dennes nærmeste eller den faglig ansvarlige ved den institusjonen som har behandlingsansvaret for den domfelte, kan begjære opphør av reaksjonen. Påtalemyndigheten fremmer saken for tingretten, som avgjør den ved dom. Påtalemyndigheten kan til enhver tid beslutte opphør av reaksjonen. Senest 3 år etter siste rettskraftige dom skal reaksjonen enten opphøre, eller bringes inn til retten som avgjør om den skal opprettholdes.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre de gjeldende reglene om opphør, og foreslår bare enkelte språklige endringer. Som kommisjonen foreslår departementet å videreføre gjeldende rett.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, støtter departementets forslag slik det fremkommer av proposisjonens pkt. 25.4.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine kommentarer ovenfor.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under 14.7.2.