22. Bot
- 22.1 Ilegging av bot som eneste straff
- 22.2 Forening av bot med andre straffer og reaksjoner
- 22.3 Utmåling av bøtestraff
- 22.4 Bot som ikke betales
Bot er den mest brukte straff i Norge. Ved mindre alvorlige lovbrudd er bot den helt dominerende straffen. Bot kan ilegges den siktede som en individuelt utmålt reaksjon, enten av domstolen ved dom eller av påtalemyndigheten ved forelegg. For enkelte typer av lovbrudd kan bot ilegges i form av forenklet forelegg.
Straffeloven har ingen generelle regler om når bot kan ilegges som eneste straff. Dette er bestemt i det enkelte straffebud. I praksis kan bot ilegges som eneste reaksjon for forseelser og for mange mindre alvorlige forbrytelser.
Straffelovkommisjonen foreslår at bot i utgangspunktet angis som selvstendig straffalternativ i det enkelte straffebudet når strafferammen er fengsel i 3 år eller lavere. For straffebud med en høyere strafferamme foreslår kommisjonen at bot angis som straffalternativ bare når straffeverdigheten varierer så mye at det både kan forekomme handlinger som kan avgjøres ved bot og handlinger som fortjener over 3 års fengsel.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag. Treårsrammen synes å være det beste normalskjæringspunktet for når bøter bør kunne ilegges som eneste straff. Dagens ordning med å angi i det enkelte straffebud hvorvidt bot kan ilegges, bør videreføres. Departementet støtter imidlertid forslaget om at det innføres en uttrykkelig bestemmelse i straffelovens alminnelige del, som gir veiledning om hvor hjemmelen for å ilegge bøtestraff er å finne.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig med departementet i at bot som utgangspunkt bør angis som selvstendig straffalternativ i det enkelte straffebudet når strafferammen er tre år eller lavere. Unntaksvis vil det imidlertid kunne være behov for å fastsette bot som en alternativ reaksjon også for lovbrudd med en høyere og/eller lavere strafferamme enn tre år. Flertallet vil ta konkret stilling til dette i forbindelse med behandlingen av forslag til ny spesiell del i straffeloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener bot vil kunne være en kostnadseffektiv og enkel reaksjon i forhold til mindre straffbare forhold. Slik sett er det behov for å kunne reagere med bøter. Bøtestraff bør kunne kombineres med andre straffereaksjoner. Disse medlemmer mener bot selvsagt ikke bør være eneste reaksjon i forhold til alvorlige saker. Disse medlemmer ønsker derfor at bot ikke bør være selvstendig straffealternativ hvor strafferammen er over to år. Disse medlemmer mener at man spesielt i økonomiske saker bør kunne bruke bot som et tillegg til fengselsstraff. Dette sammen med inndragning gjør det mindre økonomisk lukrativt å begå slike kriminelle handlinger.
Straffeloven § 26a gir en generell hjemmel for å kombinere fengsel og bot, selv om bot ikke er fastsatt som straff for lovbruddet. Straffeloven § 28a gir adgang til å kombinere bot og samfunnsstraff. Paragraf 52 nr. 3 gir en tilsvarende adgang til å kombinere bot og betinget dom. I dag kan bot og rettighetstap som utgangspunkt bare kombineres dersom straffebudet gir hjemmel for bot. Det er tvilsomt om bot og forvaring kan idømmes sammen. For det samme straffbare forhold kan ikke bot kombineres med påtaleunnlatelse.
Straffelovkommisjonen går inn for å videreføre den gjeldende adgangen til å kombinere bot med ubetinget og betinget fengsel og med samfunnsstraff. Dessuten foreslår kommisjonen at det åpnes for en større adgang til å kombinere bot og rettighetstap. Straffelovkommisjonen foreslår videre å åpne for en adgang til å kombinere bot med betinget påtaleunnlatelse.
Departementet støtter forslaget om å videreføre dagens adgang til å kombinere bot og andre straffer, samt å åpne en større adgang for at bot skal kunne kombineres med rettighetstap selv om bot ikke er nevnt som straffalternativ i straffebudet.
Når en lovbryter har begått flere straffbare handlinger, kan påtalemyndigheten i dag ilegge forelegg på bot for ett eller flere forhold og gi påtaleunnlatelse for andre. Denne adgangen bør videreføres, men departementet ser ingen grunn til å lovfeste adgangen.
Departementet går ikke inn for å innføre en adgang til å kombinere bot med påtaleunnlatelse for det samme straffbare forhold. Etter departementets syn er det ikke noe stort behov for påtaleunnlatelse som et ekstra pressmiddel til å betale boten ved siden av den subsidiære fengselsstraffen.
Departementet viderefører Straffelovkommisjonens forslag om at bot ikke skal kunne idømmes sammen med forvaring.
Bot kan alltid ilegges sammen med inndragning hvis straffebudet gir anvisning på bruk av bot. Men adgangen til å beslutte inndragning gir ikke i seg selv adgang til å ilegge bot når straffebudet ikke åpner for bruk av bot. En slik kombinasjonsadgang er det lite behov for.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det ikke er nødvendig å ha en særlig hjemmel for adgangen til å forene bot med fengselsstraff i det enkelte straffebudet når det finnes en generell regel som gir slik adgang.
Komiteen støtter departementets forslag om å videreføre dagens adgang til å kombinere bot og andre straffer. Komiteen er også enig i at det bør være en større adgang for at bot skal kunne kombineres med rettighetstap selv om bot ikke nevnes som et straffalternativ i det aktuelle straffebudet. For øvrig slutter komiteen seg til de vurderinger og anbefalinger som fremkommer av proposisjonen kap. 23.3.
Straffeloven § 27 har en generell bestemmelse om utmåling av bøter. Ved siden av det straffbare forhold, bør det tas særlig hensyn til lovbryterens "formuesforhold og til hva han etter sine livsforhold antas å kunne utrede". Straffeloven har ingen grenser for hvor stor eller liten en bot kan være.
Etter et dagbotsystem blir ikke boten fastsatt til ett bestemt beløp, men til et antall like store dagbøter. Antallet dager blir bestemt av hvor grov den straffbare handlingen er. Størrelsen av den enkelte dagbot blir fastsatt på grunnlag av den skyldiges økonomiske evne.
I delutredning I ga kommisjonen uttrykk for tvil om et dagbotsystem burde innføres i Norge, og den neste kommisjonen valgte å foreslå at dagens ordning ble beholdt.
Departementet finner ikke tilstrekkelig grunn til å foreslå en innføring av et dagbotsystem, og tiltrer i all hovedsak kommisjonens begrunnelse. Departementet foreslår som kommisjonen i stedet en tydeligere presisering i loven av forhold som har betydning for vurderingen av lovbryterens økonomiske evne.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre en bestemmelse om hvilke momenter det skal legges vekt på ved utmåling av bot. Kommisjonen foreslår ingen realitetsendringer i forhold til gjeldende rett. Kommisjonens forslag innebærer at det går klarere frem at man ved utmåling av bot skal legge vekt på alminnelige straffutmålingsmomenter.
Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om å tydeliggjøre momentene som har betydning for utmålingen av boten. Departementet går inn for at det også bør presiseres at lovbryterens gjeldsbyrde har betydning. På den annen side finner departementet det tilstrekkelig å si i loven at momenter knyttet til lovbryterens økonomiske forhold, skal ha vekt når botens størrelse blir fastsatt. Straffelovkommisjonen foreslår å si at disse momentene skal ha "vesentlig vekt", men dette kan etter departementets mening føre til at momentene blir overbetont i forhold til andre straffutmålingsmomenter, som lovbruddets grovhet og lovbryterens skyld.
Blir det fastsatt bot sammen med andre reaksjoner - fengsel, inndragning, rettighetstap - vil også dette ha betydning for botens størrelse.
Et dagbotsystem vil antakelig være mer tungvint å praktisere enn dagens ordning med utmåling av bøter. Dagbotsystemet skiller dessuten ikke alltid mellom forholdets straffverdighet og gjerningspersonens økonomi. Etter komiteens mening bør det derfor ikke innføres et dagbotsystem i Norge.
Det sentrale ved ileggelse av bot som strafferettslig reaksjon er at bøtene blir tilstrekkelig nyanserte. Komiteen mener at dette kan oppnås på andre måter enn gjennom innføring av et dagbotsystem og støtter departementets forslag om en tydeligere presisering i loven av forhold som har betydning for vurderingen av lovbryterens økonomiske evne.
Når en fysisk person straffes med bot, skal det samtidig utmåles en subsidiær fengselsstraff som den botlagte skal sone hvis boten ikke blir betalt. Først etter at inndrivelse forgjeves er forsøkt, er det adgang til å fullbyrde den subsidiære fengselsstraffen. Det følger av påtaleinstruksen at frihetsstraffen skal nedsettes forholdsvis hvis den botlagte har betalt en del av boten.
Straffelovkommisjonen foreslår at det ikke lenger skal fastsettes subsidiær fengselsstraff ved ilegging av bot. Kommisjonen foreslår i stedet en ordning hvor retten, etter at inndriving av boten har vist seg umulig, tar stilling til om subsidiær fengselsstraff skal fastsettes og eventuelt hvor stor den skal være. Retten kan etter forslaget bare idømme fengselsstraff dersom den botlagte har betalingsevne eller allmenne hensyn tilsier det.
I delutredning V foreslo kommisjonen også å oppheve regelen i straffeloven § 28 første ledd om økt maksimum for den subsidiære fengselsstraffen hvor flere forhold pådømmes under ett. Maksimum heves i disse tilfellene fra 90 dager til 4 1/2 måned. Kommisjonen mente at 90 dager gir tilstrekkelig fleksibilitet. Kommisjonen opprettholder synspunktet også i delutredning VII, men med 120 dager som maksimum for den subsidiære fengselsstraffen uansett.
Departementet ser betenkelighetene ved dagens ordning som kan gi bøtestraffen preg av gjeldsfengsel og bidra til sosial diskriminering. Departementet er derfor enig med Straffelovkommisjonen i at soning av den subsidiære fengselsstraffen bør begrenses til tilfeller hvor lovbryteren har betalingsevne, men likevel unnlater å betale boten eller der allmenne hensyn tilsier det.
Etter departementets syn vil kommisjonens forslag føre til merarbeid først og fremst for domstolene, men også for politiet. Forslaget vil sannsynligvis føre til at en forholdsvis stor andel av de bøtekrav som det i dag anmodes om soning for, må bringes inn for retten. Departementet er på denne bakgrunn skeptisk til kommisjonens forslag om domstolsbehandling. Departementet går etter dette inn for å opprettholde gjeldende rett med visse modifikasjoner i retning av Straffelovkommisjonens forslag.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at det fortsatt skal fastsettes en obligatorisk subsidiær fengselsstraff, men straffen bør bare kunne fullbyrdes dersom boten kan betales eller allmenne hensyn taler for det. Avgjørelsen om fullbyrding av den subsidiære fengselsstraffen bør etter departementets syn fortsatt ligge hos påtalemyndigheten. Forslaget hindrer at botlagte uten betalingsevne innkalles til soning, samtidig som man tar hensyn til både påtalemyndighetens og domstolenes kapasitet. Forslaget innebærer også at oppfyllingspresset fortsatt opprettholdes.
Det har vært omtvistet etter hvilke prinsipper den subsidiære fengselsstraffen skal utmåles. To hovedsyn har preget den juridiske teori; "straffutmålingsprinsippet" og "betalingspressprinsippet". Etter departementets syn er formålet med den subsidiære straffen først og fremst å gi den siktede et tilstrekkelig motiv til å betale boten. Fengselsstraffens lengde bør derfor avpasses etter botens størrelse i tråd med betalingspressprinsippet.
Det er vanskelig å slå fast hva som i dag er forholdet mellom botens størrelse og lengden av fengselsstraffen. Etter departementets syn bør forholdstallet 1: 2 mellom boten og den subsidiære fengselsstraffen være et naturlig utgangspunkt for vurderingen ("1:2" vil si at 1000 kroner i bot gir to dager subsidiært fengsel). Ved spesielt høye bøtestraffer bør utgangspunktet modereres. Det kan også tenkes tilfeller hvor den subsidiære fengselsstraffen bør være høyere enn forholdstallet 1: 2 tilsier. Dette kan for eksempel være aktuelt overfor en tilbakefallsforbryter som gjentatte ganger unnlater å betale bøter som han blir ilagt.
Når det gjelder nedsettelse av fengselsstraffen ved delbetaling før påbegynt soning, støtter departementet kommisjonens forslag om å ha den samme regel uansett om delbetalingen skjer før eller etter påbegynt soning.
Departementet støtter kommisjonen i forslaget om en maksimallengde for den subsidiære fengselsstraffen på 120 dager, som også skal gjelde ved kumulasjon.
Dersom man unnlater å angi subsidiær fengselsstraff når bot velges som primær strafferettslig reaksjon, vil det trolig gjøre inndrivelsen vanskeligere. Videre vil en slik løsning bidra til betydelig merarbeid for domstolene, og også for politiet. Det er i dag et betydelig behov for å ytterligere effektivisere straffesakskjeden. Man bør derfor ikke innføre ordninger som bidrar til en uhensiktsmessig byråkratisering. Komiteen mener på denne bakgrunn at det fortsatt bør fastsettes en subsidiær fengselsstraff ved ilegging av bot.
Komiteen er imidlertid enig med departementet i at soning av den subsidiære fengselsstraffen bør begrenses til tilfeller hvor lovbryteren har betalingsevne, men likevel unnlater å betale boten, eller der allmenne hensyn tilsier at den subsidiære fengselsstraffen bør sones.
Komiteen har med bekymring merket seg at undersøkelsen Domstolenes utmåling av straff - en undersøkelse av rettspraksis i 2002 foretatt av Ragnhild Hennum, viser at det mangler en enhetlig praksis i domstolene for utmåling av subsidiær fengselsstraff. Dette gjelder også i saker der domstolene idømmer bot. Komiteen mener det er nødvendig å utforme en nærmere veiledning om nivået ved utmåling av subsidiær fengselsstraff. Dette for å sikre en likeverdig reaksjon på tilnærmet like lovbrudd.
Formålet med den subsidiære straffen bør etter komiteens mening først og fremst være å gi den siktede et tilstrekkelig motiv til å betale boten. Fengselsstraffens lengde bør derfor avpasses etter botens størrelse i tråd med betalingspressprinsippet. Komiteen støtter departementets forslag om at det bør innføres et forholdstall 1:2 mellom boten og den subsidiære fengselsstraffen. Ved spesielt høye bøtestraffer bør dette utgangspunktet kunne modereres noe.