21. Samfunnsstraff
- 21.1 Vilkår for å idømme samfunnsstraff
- 21.2 Subsidiær fengselsstraff, timetall og gjennomføringstid
- 21.3 Adgangen til å fastsette vilkår
- 21.4 Forening av samfunnsstraff med andre straffer
- 21.5 Orientering om innholdet i en dom på samfunnsstraff
- 21.6 Brudd på vilkårene for samfunnsstraff
Samfunnsstraff kan bare anvendes overfor handlinger med en strafferamme på fengsel i inntil 6 år. Dersom lovbryteren var under 18 år på handlingstidspunktet, kan samfunnsstraff også anvendes overfor handlinger med en strafferamme på mer enn 6 år. Samfunnsstraff kan bare idømmes når lovbryteren samtykker og "hensynet til straffens formål ikke taler mot en reaksjon i frihet".
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre vilkårene i gjeldende straffelov. Det eneste endringsforslaget går ut på at henvisningen til forhøyelse av maksimumsstraffen "ved gjentakelse", ikke videreføres. Kommisjonen konkluderer at den øvre strafferammen for hvilke handlinger som skal kunne sanksjoneres med samfunnsstraff, ikke bør settes lavere enn i dag.
Departementet slutter seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens forslag om å videreføre gjeldende vilkår for idømmelse av samfunnsstraff. På ett viktig punkt foreslår departementet imidlertid, i motsetning til kommisjonen, å gå tilbake til ordningen som gjaldt før straffegjennomføringsloven. Samfunnsstraffens anvendelsesområde ble da bestemt av den fengselsstraffen som ellers ville ha blitt idømt i den konkrete saken, og ikke av den formelle strafferammen.
Det er reist kritikk mot begrensningen i domstolenes skjønnsmyndighet som følger av kravet om en øvre strafferamme på 6 år. Departementet er enig i at begrensningen kan få uheldige konsekvenser i enkeltsaker. Regelen er blant annet til hinder for å reagere med samfunnsstraff overfor narkotikaforbrytelser etter gjeldende straffelov § 162 annet ledd. Departementet mener at samfunnsstraff kan være en velegnet reaksjon i en del slike saker, særlig hvor det foreligger en rehabiliteringssituasjon.
Etter departementets syn er den fengselsstraff som ellers ville ha blitt idømt, en mer hensiktsmessig måte å avgrense anvendelsesområdet på enn strafferammen. Samfunnsstraff bør som hovedregel kunne idømmes når det ellers ikke ville ha blitt idømt strengere straff enn fengsel i 1 år. Dersom sterke grunner taler for det, bør samfunnsstraff kunne idømmes også i saker hvor det ellers ville ha blitt idømt en fengselsstraff på mer enn 1 år. Hovedregelen om at samfunnsstraff bare skal kunne tre i stedet for en fengselsstraff på inntil 1 år, bør i enkelte saker også kunne fravikes uten at det må påvises sterke grunner. Utkastet § 48 annet ledd åpner for dette hvor straffen ellers ville ha blitt gjort helt eller delvis betinget.
Samfunnsstraff bør fremdeles bare kunne idømmes hvor hensynet til straffens formål ikke taler imot en reaksjon i frihet. Samtidig finner departementet grunn til å understreke at samfunnsstraffen i større omfang enn samfunnstjenesten, også skal tre i stedet for betingede fengselsstraffer hvor det tidligere ble anvendt tilsyn. Det skal være en særlig aktuell reaksjon i saker med unge lovbrytere.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er av den oppfatning at det er viktig at domstolene har fullmakter til å kunne utmåle en hensiktsmessig straff i det enkelte tilfellet. Flertallet viser til at dagens anvendelsesområde for samfunnsstraffen, som går ved seks års strafferamme, i enkelte tilfeller oppleves noe for snever. Unntaksvis kan det for eksempel være riktig å reagere med samfunnsstraff ved narkotikaforbrytelser etter gjeldende straffelov § 162 annet ledd, dersom gjerningspersonen er i en rehabiliteringssituasjon på domsavsigelsestidspunktet. Den konkrete straffutmålingen gir etter flertallets mening et bedre mål på straffverdigheten av en foretatt handling, enn den formelle strafferammen.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at samfunnsstraff for eksempel fortsatt ikke skal anvendes som reaksjon ved grove voldsforbrytelser og i saker angående seksuallovbrudd. Dette flertallet mener at det vil være i strid med samfunnsstraffens formål å ilegge denne form for reaksjon i saker av nevnte type, dette gjelder også i saker med unge gjerningspersoner.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil imidlertid presisere at det ikke er ønskelig å foreta noen radikal omlegging av anvendelsesområdet for samfunnsstraffen ved vedtakelse av ny straffelov.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ogSosialistisk Venstreparti er fornøyd med at regjeringspartiene vil følge sin regjering og utvide samfunnsstraffens virkeområde. Disse medlemmer mener det kan være ønskelig å gå et skritt lenger enn hva regjeringspartiene er villige til. Dette forutsetter imidlertid økte ressurser til Friomsorgen. Friomsorgen sliter økonomisk allerede i dag, og det er avgjørende viktig for samfunnsstraffens effekt at det ikke danner seg køer tilsvarende dagens soningskøer.
Disse medlemmer vil gå inn for at unge lovbrytere skal kunne få samfunnsstraff også for grove voldsforbrytelser og for sedelighetsforbrytelser, dersom samfunnsstraffen gjør det mer sannsynlig at man kan forhindre tilbakefall, enn dersom man idømmer ubetinget fengselsstraff. Videre er det viktig å sikre at samfunnsstraffen ikke ender opp som noe liknende den gamle samfunnstjenesten, men at også behandlingsmuligheter og annet nødvendig innhold benyttes mer. Friomsorgen må få henvisningsrett.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å begrense bruken av samfunnsstraff til kun å gjelde unge førstegangsforbrytere. Disse medlemmer mener man ikke skal kunne bruke samfunnsstraff hvor strafferammen er fengsel i mer enn 3 år eller ved voldssaker, i motsetning til i dag hvor man faktisk kan bruke samfunnsstraff i tilfeller hvor strafferammen er fengsel i inntil 6 år. Disse medlemmer har dessverre registrert en del tilfeller hvor det har blitt idømt samfunnsstraff for til dels grove voldshandlinger, ran og seksuelt misbruk av barn. Disse medlemmer mener man ikke skal gi samfunnsstraff ved fysiske overgrep. Dette er en av grunnene til at disse medlemmer vil stramme inn anvendelsesområdet.
Disse medlemmer mener det ikke bør kunne gis samfunnsstraff hvor man har en tidligere straffedom.
Disse medlemmer mener det blir galt å bruke samfunnsstraff for å sanere soningskøen slik flertallet i dag gjør. Disse medlemmer mener man da i realiteten spiller fallitt, og legger opp straffeloven og straffeutmålingen etter kapasiteten i fengselsvesenet og ikke etter hva som bør være den riktige straffen. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
"Straffeloven § 48 skal lyde:
§ 48. Vilkår for å idømme samfunnsstraff
Samfunnstraff kan idømmes i stedet for fengselsstraff når
a) det ellers ikke ville ha blitt idømt strengere straff enn fengsel i 1 år,
b) handlingen ikke har en strafferamme på mer enn 3 år,
c) hensynet til straffens formål og offer ikke taler mot en reaksjon i frihet, og aldri for lovbrudd omhandlet i lovens kapittel 27 og 28, og
d) lovbryteren samtykker og har bosted i Norge.
Straffeloven § 49 skal lyde:
§ 49. Timetall, subsidiær fengselsstraff og gjennomføringstid
I dom på samfunnsstraff skal retten fastsette
a) et timetall, som skal være fra 110 timer, og hvor 8 timer svarer til fengsel i 1 dag,
b) en subsidiær fengselsstraff, som skal svare til den fengselsstraff som ville ha blitt idømt uten samfunnsstraff, og
c) en gjennomføringstid, som normalt skal svare til den subsidiære fengselsstraffen."
En dom på samfunnsstraff skal inneholde bestemmelser om subsidiær fengselsstraff. Denne straffen skal svare til fengselsstraffen som ville ha blitt idømt uten samfunnsstraff. Straffeloven bestemmer at timetallet skal være fra 30 til 420 timer. Som utgangspunkt skal det fastsettes 30 timers samfunnsstraff for hver måned som utmåles i subsidiær fengselsstraff. Gjennomføringstiden skal normalt svare til den subsidiære fengselsstraffen.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre regelen om subsidiær fengselsstraff uten endringer. Utkastet inneholder bestemmelser om timetall og gjennomføringstid som svarer til gjeldende straffelov.
Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om å videreføre gjeldende regler om subsidiær fengselsstraff, timetall og gjennomføringstid. Normalt skal det utmåles 30 timers samfunnsstraff for hver måned som utmåles i subsidiær fengselsstraff. Etter departementets syn bør man likevel videreføre dagens praksis, hvor det i en del tilfeller fastsettes et høyere timetall enn antall dager subsidiær fengselsstraff.
Gjennomføringstiden skal normalt svare til den subsidiære fengselsstraffen. Men også dette utgangspunktet kan fravikes. En lengre gjennomføringstid er særlig aktuell i saker hvor det utmåles en kort subsidiær fengselsstraff, samt hvor det er behov for at den domfelte står under tilsyn av kriminalomsorgen i mer enn 1 år.
Komiteen viser til at Høyesterett høsten 2004 har åpnet for at samfunnsstraff kan idømmes i saker om fartsovertredelser. I tilsvarende saker ble det tidligere idømt en kortere ubetinget fengselsstraff. I saker som dette vil som regel den subsidiære fengselsstraffen bli satt til mindre enn 20 dager. Det er etter komiteens vurdering grunn til å tro at man vil få mange slike dommer i fremtiden.
Dersom domstolene følger hovedregelen i utkast til ny straffelov § 49 bokstav c eller i dagens straffelov § 29 tredje ledd bokstav c, vil samfunnsstraffens gjennomføringstid være lik den subsidiære fengselsstraffen. Det vil etter komiteens mening være svært vanskelig å gjennomføre og/eller gi samfunnsstraffen noe meningsfylt innhold innenfor det korte tidsrom som den subsidiære fengselsstraffen i enkelte saker angir. Et slikt resultat vil kunne bidra til å redusere befolkningens tillit til samfunnsstraffen som en hensiktsmessig strafferettslig reaksjon.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at departementets forslag til ny straffelov § 49 bokstav c gir adgang til å sette gjennomføringstiden lengre enn den subsidiære fengselsstraffen, jf. ordet "normalt". Lovteksten vil imidlertid komme til å gi liten veiledning til dem som ikke anvender straffeloven til daglig om domstolene i mange tilfeller finner grunn til å sette gjennomføringstiden lengre enn den subsidiære fengselsstraffen. Av pedagogiske hensyn mener derfor flertallet at det vil være klokt å fastslå i lovteksten at der den subsidiære fengselsstraff er kortere enn 120 dager, kan det likevel fastsettes en gjennomføringstid på inntil 120 dager.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
"Straffeloven § 49 skal lyde:
§ 49. Timetall, subsidiær fengselsstraff og gjennomføringstid
I dom på samfunnsstraff skal retten fastsette
a) et timetall som skal være fra 30 til 420 timer,
b) en subsidiær fengselsstraff, som skal svare til den fengselsstraff som ville ha blitt idømt uten samfunnsstraff, og
c) en gjennomføringstid, som normalt skal svare til den subsidiære fengselsstraffen. Er den subsidiære fengselsstraffen kortere enn 120 dager, kan det likevel fastsettes en gjennomføringstid på inntil 120 dager.
Ved fastsetting av gjennomføringstid og subsidiær fengselsstraff, gjelder § 31 tredje ledd annet og tredje punktum tilsvarende.
Straffeloven av 1902 § 28a tredje ledd skal lyde:
I dom på samfunnsstraff skal retten fastsette
a) et timetall som skal være fra 30 til 420 timer,
b) en subsidiær fengselsstraff, som skal svare til den fengselsstraff som ville ha blitt idømt uten samfunnsstraff, og
c) en gjennomføringstid, som normalt skal svare til den subsidiære fengselsstraffen. Er den subsidiære fengselsstraffen kortere enn 120 dager, kan det likevel fastsettes en gjennomføringstid på inntil 120 dager."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at når det gjelder utmåling, bør 8 timer samfunnsstraff tilsvare ett fengselsdøgn, jf. fremsatt forslag ovenfor.
I en dom på samfunnsstraff kan det etter gjeldende rett settes vilkår om at den domfelte i gjennomføringstiden skal overholde bestemmelser gitt av kriminalomsorgen om bosted, oppholdssted, arbeid, opplæring eller behandling. Retten har også anledning til å forby samkvem med bestemte personer. Kriminalomsorgen har imidlertid kompetanse til på bestemte vilkår å forby den domfelte å bruke berusende eller bedøvende midler.
Straffelovkommisjonen foreslår ingen endringer i reglene om adgangen til å fastsette vilkår for samfunnsstraff. Departementet slutter seg til kommisjonens forslag.
Komiteen er enig i at gjeldende regler om adgangen til å sette vilkår for samfunnsstraff bør videreføres.
Etter gjeldende rett kan bøtestraff idømmes ved siden av samfunnsstraff. I særlige tilfeller kan det reageres med en ubetinget fengselsstraff på inntil 30 dager ved siden av samfunnsstraffen. At rettighetstap kan idømmes ved siden av samfunnsstraff, følger i dag av straffeloven § 16 nr. 1.
Reglene om forening av samfunnsstraff med andre straffer videreføres i Straffelovkommisjonens utkast.
Departementet tiltrer Straffelovkommisjonens forslag til bestemmelser om forening av samfunnsstraff med andre straffer. Etter departementets syn kan det å kombinere samfunnsstraff med fengsel inntil 30 dager være hensiktsmessig i saker som gjelder flere straffbare forhold, hvorav noen av allmennpreventive grunner "alltid" gir ubetinget frihetsstraff. Departementet deler kommisjonens oppfatning om at det ikke er behov for en uttrykkelig regel om at det ved utmålingen av samfunnsstraff, skal tas hensyn til en eventuell bøtestraff.
Komiteen støtter departementets vurderinger og forslag og har ikke ytterligere merknader.
Etter gjeldende straffelov skal den domfelte gjøres nærmere kjent med hva dommen går ut på. Han skal også orienteres om konsekvensene av brudd på bestemmelsene gitt i eller i medhold av straffegjennomføringsloven, samt av å begå en ny straffbar handling før utløpet av gjennomføringstiden.
Straffelovkommisjonen viser til at bestemmelsene i gjeldende straffelov § 28a syvende ledd er av prosessuell art. De foreslås derfor innarbeidet i straffeprosessloven.
Departementet støtter Straffelovkommisjonens forslag om å flytte innholdet i gjeldende straffelov § 28a syvende ledd til straffeprosessloven § 43a. Departementet er enig i at det bør inntas en egen bestemmelse i straffeprosessloven om at påtalemyndigheten, dersom kriminalomsorgen ikke er til stede når dommen blir avsagt, straks skal orientere kriminalomsorgen om dommen.
Komiteen støtter departementets vurderinger og forslag og har ikke ytterligere merknader.
Ved brudd på forutsetningene for en dom på samfunnsstraff kan retten på bestemte vilkår beslutte hel eller delvis fullbyrding av den subsidiære fengselsstraffen. Kriminalomsorgen skal ved første gangs brudd innkalle til en såkalt innskjerpingssamtale. Bare dersom den domfelte begår nye vilkårsbrudd etter at det er avholdt innskjerpingssamtale eller det er fastsatt nye vilkår, gir § 58 annet ledd anvisning på at saken bør bringes inn for retten med begjæring om hel eller delvis fullbyrding av den subsidiære fengselsstraffen.
Dersom det fremsettes begjæring om fullbyrding av den subsidiære fengselsstraffen og retten kommer til at vilkårsbrudd er sannsynliggjort, skal den ta omgjøringsbegjæringen til følge. Retten har ingen skjønnsmessig kompetanse til ikke å beslutte omgjøring. En omgjøringskjennelse kan gå ut på hel eller delvis fullbyrding av den subsidiære fengselsstraffen. Er deler av samfunnsstraffen allerede gjennomført, skal det tas hensyn til dette ved omgjøringen.
Dersom vilkårsbruddet består i at det er begått en ny straffbar handling i gjennomføringstiden kan retten, om påtalemyndigheten begjærer det, beslutte hel eller delvis fullbyrdelse av den subsidiære fengselsstraffen.
En kjennelse om hel eller delvis omgjøring må være avsagt innen utløpet av gjennomføringstiden.
I straffeloven § 28b er det bestemt at reglene om forsvarer, pågripelse og varetektsfengsel i straffeprosessloven § 100 og kapittel 14 gjelder tilsvarende i omgjøringssaker etter brudd på forutsetningene for en dom på samfunnsstraff.
Straffelovkommisjonens forslag svarer i hovedsak til gjeldende straffelov § 28b. På noen punkter foreslår kommisjonen likevel endringer. Kriminalomsorgen er gitt en viss skjønnsmyndighet når den avgjør om fullbyrding skal begjæres, og Straffelovkommisjonen finner det uheldig at retten uten videre er henvist til å ta kriminalomsorgens begjæring til følge.
Kommisjonen foreslår å gjeninnføre det tidligere kravet om at vilkårsbrudd må være alvorlige for å lede til fullbyrding av den subsidiære fengselsstraffen. Straffelovkommisjonen foreslår på den annen side ikke å gjeninnføre et krav om "gjentatt" vilkårsbrudd for omgjøring.
Gjeldende straffelov § 28b annet ledd fanger etter ordlyden ikke opp straffbare handlinger som begås etter domsavsigelsen, men før gjennomføringen blir påbegynt. Kommisjonen foreslår derfor at ordene "i gjennomføringstiden" erstattes med "før utløpet av gjennomføringstiden"
Kommisjonen foreslår å lovfeste en frist på 3 måneder, regnet fra utløpet av gjennomføringstiden, for å kreve fullbyrding av den subsidiære fengselsstraffen ved brudd på vilkårene for samfunnstjeneste. Straffeloven krever nå at selve omgjøringskjennelsen må være avsagt innen utløpet av gjennomføringstiden.
Retten til offentlig forsvarer bør etter kommisjonens oppfatning være den samme som ved brudd på særvilkår i dom på betinget fengsel.
Departementet slutter seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens forslag til regler om omgjøring ved vilkårsbrudd.
Departementet er imidlertid ikke enig i at man bør gjeninnføre en regel om at vilkårsbrudd som ikke består i at det er begått en ny straffbar handling, må være alvorlige for å lede til omgjøring. Dersom det igjen gjøres til et vilkår for omgjøring at den domfelte "alvorlig" har brutt forutsetningene for samfunnsstraffen, kan dette bli oppfattet som et signal om en generell heving av terskelen for å reagere mot vilkårsbrudd. Departementet ønsker ikke å sende ut et slikt signal.
Samtidig ser departementet behovet for å etablere en ordning som innebærer at domstolene ikke tvinges til uprøvet å legge kriminalomsorgens skjønn til grunn for sin avgjørelse. For å unngå at bagatellmessige vilkårsbrudd skal kunne resultere i omgjøring, samt for å sikre domstolene en reell prøvelsesrett i omgjøringssaker, foreslår departementet at det innføres en regel om at retten "kan" beslutte hel eller delvis omgjøring ved alle former for vilkårsbrudd.
Straffbare handlinger som begås etter domsavsigelsen, men før gjerningspersonens første møte med kriminalomsorgen, kan i dag ikke lede til omgjøring av en dom på samfunnsstraff. Regelen fremstår som lite rimelig, og den er neppe tilsiktet fra lovgivernes side. Departementet stiller seg derfor bak Straffelovkommisjonens forslag om å erstatte ordene "i gjennomføringstiden" i dagens lov med "før utløpet av gjennomføringstiden".
Kommisjonen foreslår videre å endre regelen om at en avgjørelse om omgjøring må være avsagt før utløpet av gjennomføringstiden. Departementet slutter seg også til dette endringsforslaget. Etter departementets utkast skal det være tilstrekkelig om en begjæring om omgjøring er brakt inn for retten innen tre måneder etter utløpet av gjennomføringstiden.
Etter departementets oppfatning er det også grunn til å følge opp kommisjonens forslag om utvidet rett til forsvarer ved vilkårsbrudd. Etter departementets forslag skal den domfelte alltid få oppnevnt forsvarer hvor kravet om fullbyrding knytter seg til en frihetsstraff på mer enn 6 måneder. Men retten bør likevel kunne unnlate å oppnevne forsvarer dersom den på grunnlag av sakens art og forholdene ellers finner det ubetenkelig at han er uten forsvarer. Knytter omgjøringsbegjæringen seg til en subsidiær fengselsstraff på inntil 6 måneder, skal forsvarer fremdeles bare oppnevnes når særlige grunner taler for det. Etter departementets syn bør den domfelte også ha rett til forsvarer ved pågripelse og varetektsfengsling med sikte på omgjøring.
I saker hvor den domfelte har begått nye straffbare handlinger før utløpet av gjennomføringstiden, og retten avsier særskilt dom for de nye forholdene, kan det derfor være praktisk umulig å få gjennomført den resterende delen av samfunnsstraffen innenfor den ofte korte perioden som gjenstår av den opprinnelige gjennomføringstiden. Departementet foreslår at retten i alle saker hvor den subsidiære fengselsstraffen ikke omgjøres i sin helhet, gis kompetanse til å forlenge gjennomføringstiden med inntil 6 måneder.
Departementet foreslår at straffegjennomføringsloven § 59 annet ledd tilføyes et nytt annet punktum. Forslaget innebærer at gjennomføringstiden, når påtalemyndigheten beslutter å bringe en sak inn for retten, avbrytes automatisk fra det tidspunktet begjæringen oversendes retten.
Departementet foreslår at også omgjøringsbegjæringer avgjøres ved dom. Ved dette oppnås at både omgjøringsavgjørelsen og en eventuell særskilt dom kan angripes ved anke.
Komiteen har merket seg at Straffelovkommisjonen foreslår å gjeninnføre et krav om alvorlig brudd på vilkårene om samfunnsstraff for fullbyrding av den subsidiære fengselsstraffen. Etter komiteens mening er det nødvendig å reagere strengt og konsekvent på vilkårsbrudd. Dersom man ikke reagerer på vilkårsbrudd, vil det kunne redusere befolkningens tiltro til samfunnsstraffen som en hensiktsmessig strafferettslig reaksjon. Dette vil også kunne ha en negativ effekt på samfunnsstraffens individual- og generalpreventive funksjon.
Komiteen er enig med departementet i at det er behov for å utvide retten til forsvarer i saker som gjelder brudd på vilkårene for samfunnsstraff, og støtter de konkrete endringsforslag slik de fremkommer av proposisjonen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener retten imidlertid ikke bør være bundet til å beslutte omgjøring ved bagatellmessige vilkårsbrudd eller hvor den av andre årsaker mener at omgjøring fremstår som lite rimelig eller uhensiktsmessig. Flertallet støtter derfor departementets forslag om at retten "kan" beslutte hel eller delvis omgjøring ved alle former for vilkårsbrudd. Rettssikkerhetsbetraktninger tilsier at forvaltningsavgjørelser med så vidt inngripende konsekvenser for den det gjelder, ikke bør fattes uten at domstolene gis en viss adgang til å prøve forvaltningens skjønn. Flertallet vil i denne forbindelse påpeke at formålet med endringen ikke er å heve terskelen for omgjøring etter brudd, men snarere å flytte den endelige avgjørelsesmyndigheten fra forvaltningen til domstolene.
Flertallet slutter seg for øvrig til de vurderinger og forslag som fremkommer i proposisjonens kap. 22.7, og har ikke ytterligere merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det bør være vid adgang til å sette vilkår ved samfunnsstraffen. Brudd på slike vilkår bør føre til at straffen automatisk omgjøres til ubetinget fengselsstraff og sones umiddelbart. Det må dog tas høyde for de helt unnskyldelige brudd som følge av "force majeure."