18. Fengselsstraff
- 18.1 Fastsetting av fengselsstraff
- 18.2 Forening av fengselsstraff med andre straffer
- 18.3 Begrenset bruk av fengselsstraff overfor unge lovbrytere
Straffeloven har ingen generell regel om når fengselsstraff kan idømmes. Lovens system er at fengsel kan brukes når det enkelte straffebudet åpner for det. Dersom ikke det enkelte straffebudet bestemmer noe annet, kan fengsel idømmes fra 14 dager inntil 15 år og inntil 20 år ved sammenstøt av flere straffbare forhold, såkalt konkurrens. Lovens strengeste straff er 21 års fengsel.
Straffelovkommisjonen foreslår i all hovedsak å videreføre gjeldende regler om fastsetting av fengselsstraff. Nytt er forslaget om å lovfeste regelen om at fengselsstraff bare kan idømmes når det er fastsatt i det enkelte straffebudet. Kommisjonen går inn for å sløyfe regelen om alminnelig lengstestraff på fengsel i 15 år. Kommisjonen mener at straffebudene vil bli mer opplysende dersom lengstestraffen alltid er angitt i straffebudet.
Departementet støtter innføringen av en uttrykkelig bestemmelse i lovens alminnelige del, som gir veiledning om at fengselsstraff kan idømmes når dette er bestemt i straffebudet. Pedagogiske hensyn taler også for kommisjonens forslag om at lengstestraffen bør fremgå klart av det enkelte straffebudet. Et slikt system vil gjøre det overflødig med en generell regel om 15 års lengstestraff, slik vi i dag har i straffeloven § 17.
Komiteen mener at det er særlig viktig at straffeloven utformes slik at den kan forstås, også av dem som ikke bruker loven til daglig. Komiteen er derfor enig med departementet i at lovens alminnelige del bør inneholde en regel som fremhever at fengselsstraff kun kan idømmes når dette er bestemt i straffebudet. Pedagogiske hensyn tilsier også at lengstestraffen bør fremgå av det enkelte straffebud. Komiteen viser for øvrig til sine merknader om straffens lengde under kap. 10.
Komiteen mener det er behov for en egen bestemmelse i straffeloven om vold i nære relasjoner. Komiteen viser til at en straffebestemmelse om vold i nære relasjoner primært vil ramme vold mot kvinner. Like fullt mener komiteen at regelen må utformes kjønnsnøytralt. Komiteen viser til at departementet allerede har startet arbeidet med utformingen av en slik bestemmelse, og ber om at arbeidet gis prioritet.
Komiteen fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide en straffebestemmelse om vold i nære relasjoner."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er viktig i langt større grad å benytte alternativer som innebærer at straffen gir en mulighet til å gjøre opp for seg. Konfliktråd, samfunnsstraff og promilleprogrammer er gode løsninger for langt flere enn de som får muligheten i dag. Ofte vil slike alternativer oppleves som gode også for ofrene, som kan møte gjerningsmannen, be om en unnskyldning, en forklaring, et bidrag til forsoning og oppgjør, for eksempel i form av arbeid eller rehabilitering. Det er et paradoks at man idømmer fengselsstraff dersom samfunnsstraffen viste seg ikke å fungere ved forrige overtredelse, mens det aldri stilles spørsmålstegn ved om fengsel fungerer, dersom lovbryteren fortsetter å bryte loven også etter et fengselsopphold.
Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har foreslått at Stifinner"n utvides, både i form av plasser og i form av soningssteder. Det er merkelig og uklokt at ikke flere får tilbud om slik tilrettelagt soning enn i dag, da dette tilbudet har vist seg å fungere svært godt for rusmiddelavhengige. Særlig er det positivt med det tette samarbeidet kriminalomsorg-rusbehandlere, den tette oppfølgingen av elevene (fangene), kravene som stilles, hjelpen som gis, den aktive kameratstøtten, og det faktum at man har tettet igjen den skarpe overgangen mellom fengsel og frihet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser at fengselsstraff er det mest inngripende staten kan gjøre mot et menneske. Likevel er det slik at enkelte personer bør sitte i fengsel i kortere eller lengre perioder. Dette følger av straffens klassiske formål, men også av det man kan kalle renovasjonhensynet og inkapasitering, nemlig samfunnets behov for vern mot enkeltpersoner. Når det gjelder utmåling av fengselstraff, vises det til tidligere merknader.
Når det gjelder bruk av åpen soning ved fengselsstraff, så ønsker disse medlemmer å begrense dette i forhold til i dag. Ved grove forbrytelser eller gjentagelser bør man ikke få dette før siste 1/5 av straffen. Og ellers ikke før man har sonet 2/3 av straffen. Ethvert brudd på betingelser i forbindelse med straffen bør i utgangspunket føre til at man må sone hele dommen i fengsel. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endringer i straffegjennomføringsloven hvor det for overtredelser av bestemmelser med en strafferamme fra 3 år og oppover ikke skal kunne gis åpen soning og/eller prøveløslatelse før fire femdeler av straffen er sonet, og hvor det ikke skal kunne gis åpen soning og/eller prøveløslatelse i gjentagelsestilfeller."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er viktig å begrense bruken av lukket fengsel. Ulempene med fengselsstraff er så store at det bør tilstrebes å finne alternative reaksjonsformer. Ofte har fengselsstraffen liten effekt, i mange tilfeller virker den mot sin hensikt. Andre igjen opplever fengselsoppholdet som et pusterom i en ellers tøff hverdag. Eksempelvis bidrar fengslene ofte til at kontakter etableres, ny kriminalitet planlegges, en kriminell kultur opprettholdes. For mange oppleves ikke straffen som en mulighet til å gjøre opp for seg, og ofte framstår fengselsoppholdet som ren sløsing med ressurser: Årsakene til kriminaliteten blir ikke fjernet, og en stor andel ender opp som gjengangere i systemet. Det er verdt å merke seg at et døgnopphold i for eksempel en rusbehandlingsinstitusjon koster om lag det samme som den gjennomsnittlige døgnprisen i fengsel.
Dette medlem mener at lukket soning i hovedsak bør benyttes når man anser det nødvendig for å beskytte samfunnet, ved fare for rømning eller når forbrytelsen er særlig grov, et resultat av maktmisbruk eller profesjonell eller organisert virksomhet. Åpen soning bør i de aller fleste tilfeller vurderes som et alternativ til lukket soning, og som hovedregel når lovbryteren vurderes som egnet til å stå i soningskø. Dette medlem vil i denne forbindelse vise til at Sosialistisk Venstreparti i flere runder har foreslått en vurdering av hvorvidt ubetingete fengselsstraffer kan konverteres til samfunnsstraff etter en tid i soningskø. Videre ønsker dette medlem en vurdering av den svenske ordningen med hjemmesoning.
Forskjellen mellom hoved- og tilleggsstraff er at hovedstraff kan ilegges som eneste straff, mens tilleggsstraff bare kan ilegges i tillegg til en hovedstraff. To hovedstraffer kan ikke kumuleres uten at loven gir særskilt hjemmel for det.
Straffelovkommisjonen foreslår at adgangen til å forene de ulike straffene med hverandre reguleres særskilt for hver straffart. Straffelovkommisjonen foreslår også å videreføre regelen om at adgangen til å kombinere frihetsstraff med bøtestraff, er uten betydning i forhold til lovbestemmelser som tillegger strafferammen rettslig virkning.
Departementet ser det som positivt at det gis en særskilt bestemmelse med en samlet oversikt over adgangen til å forene fengsel med andre straffer. Departementet er også enig i at informasjonshensyn tilsier at adgangen til å forene de ulike straffene med hverandre bør reguleres særskilt for hver straffart. En generell regel i tilknytning til hver straffart om adgangen til å kombinere ulike straffer med hverandre, vil etter departementets oppfatning gjøre det overflødig med særskilte hjemler om dette i de enkelte straffebudene.
Departementet går også inn for å videreføre bestemmelsen i straffeloven § 26a annet ledd om at adgangen til å kombinere frihetsstraff med bøtestraff er uten betydning i forhold til lovbestemmelser som tillegger strafferammen rettslig virkning.
Straffelovkommisjonen går ikke inn for å videreføre gjeldende § 26a første ledd tredje punktum om at det ved utmålingen av frihetsstraffen skal tas hensyn til at også bøtestraff idømmes. Departementet er enig med kommisjonen i at en slik bestemmelse er overflødig og derfor ikke behøver å videreføres.
Komiteen støtter forslaget om at det gis en særskilt bestemmelse med en samlet oversikt over adgangen til å forene fengsel med andre straffer. Komiteen er også enig i at adgangen til å forene de ulike straffene med hverandre bør reguleres særskilt for hver straffart.
Straffeloven har i dag ingen generell bestemmelse om at man bare i begrenset utstrekning kan gjøre bruk av fengselsstraff overfor unge lovbrytere. Straffeloven § 55 fastsetter at fengselsstraff på 21 år ikke kan anvendes når gjerningspersonen på gjerningstidspunktet var under 18 år. Straffen kan dessuten innen samme straffart nedsettes under det lavmål som er fastsatt for handlingen. Når forholdene tilsier det, kan straffen også nedsettes til en mildere straffart enn hva som følger av straffebudet som er overtrådt.
Et flertall i Straffelovkommisjonen foreslår en maksimumsgrense på 8 års fengsel for lovbrytere som ikke var fylt 18 år på gjerningstidspunktet. Begrensningen gjelder både betinget og ubetinget fengsel. Et mindretall i kommisjonen går inn for at lengstestraffen for lovbrytere under 18 år fortsatt bør være 15 år. Dersom det gjøres innskrenkninger i lengden på den straffen unge lovbrytere kan bli ilagt, mener en samlet kommisjon at denne grensen bør være fast og derfor også gjelde i konkurrenstilfellene.
Departementet mener at det er riktig å beholde muligheten for domstolene til å kunne idømme fengselsstraff på mer enn 8 år i de alvorligste sakene. En ordning hvor lengstestraffen for personer under 18 år er 8 år, vil etter departementets syn legge større vekt på skillet mellom å være yngre eller eldre enn 18 år enn det er grunnlag for, ikke minst for dem som bare er noen dager eller uker fra skjæringspunktet.
Departementet er enig i at man av menneskelige grunner må være tilbakeholdende med å idømme unge lovbrytere langvarig fengselsstraff; hensynet til barnets beste bør tillegges stor vekt. I det store flertallet av saker med unge lovbrytere føres det allerede i dag en praksis med restriktiv bruk av fengselsstraff. For å understreke betydningen av dette utgangspunktet går departementet inn for å beholde den første delen av Straffelovkommisjonens forslag, om at ubetinget fengselsstraff bare kan idømmes når det er særlig påkrevd.
Departementet foreslår å videreføre adgangen til å gå under minstestraffen og til å idømme en mildere straffart. Dette vil sikre at domstolen aldri vil måtte idømme unge under 18 år en strengere straff enn det den mener er riktig og rettferdig.
Departementet går på denne bakgrunn inn for at terskelen som fengselsstraffen ikke kan overstige, beholdes på dagens nivå, og at lovgiverne, på samme måte som i dag, overlater til domstolene å vurdere om det i det enkelte tilfellet er nødvendig å idømme en straff på mer enn 8 år.
Departementet mener imidlertid at det fortsatt bør settes en grense for hvor lang fengselsstraff som bør kunne idømmes. På bakgrunn av høringen foreslår departementet å videreføre dagens grense på 15 år. Departementet er av den oppfatning at en slik regel er forenlig med de forpliktelser som lovgiverne har etter barnekonvensjonen.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at maksimumsgrensen bør være absolutt, slik at den også gjelder ved sammenstøt av flere lovbrudd (konkurrens). Videre er departementet enig i at det ikke bør innføres en særregel om forbud mot å anvende ubetinget fengselsstraff overfor lovbrytere på 15 år.
Straffeprosessloven § 174 fastsetter at personer under 18 år ikke bør pågripes eller varetektsfengsles hvis det ikke er særlig påkrevd. Også påtaleinstruksen § 9-2 foreskriver at personer under 18 år ikke bør pågripes eller begjæres varetektsfengslet hvis det ikke er særlig påkrevd. Bestemmelsen fastsetter dessuten at overfor personer under 16 år bør det i stedet for fengsling forsøkes andre tiltak.
De sterke hensynene som kan anføres mot å sette 15-åringer i fengsel, gjør at et flertall i Straffelovkommisjonen går inn for å forby pågripelse og varetektsfengsling av lovbrytere under 16 år. Kommisjonens mindretall er ikke enig i forslaget om fullstendig å oppheve adgangen til å pågripe og fengsle 15-åringer.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonens mindretall i at det er behov for å beholde dagens begrensede adgang til å pågripe og varetektsfengsle barn under 16 år. Selv om lovbryteren er ung, kan det være nødvendig å bruke tvangsmidler for å hindre gjentakelse av alvorlige straffbare handlinger, bevisforspillelse eller unndragelse fra straff. Vi har i dag ikke tilstrekkelige alternative tiltak.
Som flertallet av høringsinstansene og en samlet kommisjon peker på, vil pågripelse og fengsling av unge lovbrytere ofte være uforholdsmessig. Adgangen vil bare være åpen i et fåtall alvorlige saker hvor behovet for å fengsle er særlig stort. Kravet i barnekonvensjonen om barnets beste og om at fengsel kun skal brukes som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom, er derfor etter departementets syn tilstrekkelig ivaretatt. Departementet foreslår på denne bakgrunnen å videreføre dagens begrensede adgang til å pågripe og fengsle barn under 16 år.
Komiteen vil fremheve at fengsling av unge under 18 år bare bør skje unntaksvis. Komiteen er kjent med at ubetinget fengselsstraff i all hovedsak kun idømmes hvor den unge har begått alvorlige lovbrudd eller er en utpreget tilbakefallsforbryter. Når lovbryteren er under 18 år, skal vedkommendes alder tillegges vekt i formildende retning av både påtalemyndigheten og av domstolene i forbindelse med utmåling av straff. Komiteen ønsker at denne praksis skal videreføres.
Komiteen er kjent med at barnevernloven gir hjemmel til frihetsberøvende tiltak, men at denne muligheten sjelden benyttes blant annet fordi tilgangen på ressurser er begrenset. Komiteen mener at frihetsberøvelse i en institusjon underlagt barnevernet i mange tilfeller vil kunne oppfylle behovet for samfunnsbeskyttelse og bevissikring, og samtidig ivareta barnet på en bedre måte enn hva opphold i varetekt gjør.
Komiteen vil presisere at når det besluttes fengsling eller varetektsfengsling av en person under 18 år, så skal fengselsmiljøet være kvalitativt annerledes enn om fengslingen/varetektsfengslingen gjelder en voksen. Det er i disse tilfellene særlig viktig at kriminalomsorgen tilrettelegger forholdene under frihetsberøvelsen slik at belastningen på den unge blir minst mulig. Komiteen ber departementet melde tilbake til Stortinget på egnet måte hvordan dette følges opp i praksis. Komiteen ber departementet legge frem en egen sak for Stortinget snarest mulig om soningsforholdene for personer som var under 18 år på fengslingstidspunktet.
Komiteen er opptatt av alternative reaksjonsformer overfor unge førstegangsforbrytere. Når barn begår straffbare forhold, er det etter komiteens syn avgjørende med en rask og riktig reaksjon. Et bedre barnevernstilbud gir bedre muligheter for rehabilitering og adferdsendring.
Komiteen mener det bør vurderes å etablere flere lukkede ordninger for barn under 18 år som begår kriminalitet. Som et substitutt for ubetinget fengsel bør det kunne gis ubetingede dommer med betingelse om opphold i institusjon for unge lovbrytere. Komiteen mener varetekt ikke er et egnet virkemiddel for barn under 16 år, og at det må etableres egne varetektslignende tiltak som kan hindre rømning, gjentakelsesfare eller bevisforspillelsesfare for denne gruppen. Straffeloven bør gi hjemmel for at det overfor barn og unge gis adgang til utvidet bruk av samfunnsstraff, og nye straffarter som ungdomskontrakt eller tvungen overføring til konfliktråd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at ungdomsfengsel er et uegnet tiltak som ikke bør etableres. Flertallet viser til at utenriks- og konstitusjonskomiteen i forbindelse med ratifiseringen av barnekonvensjonen (Innst. S. nr. 7 (1990-1991)) uttalte:
"Fengsling av unge under 18 år bør bare skje unntaksvis. Det bør skje en nedtrapping i takt med opptrappingen av tiltak for barn og unge."
Flertallet vil videre vise til sine merknader i Innst. O. nr. 37 (2002-2003) om tiltak mot barne- og ungdomskriminalitet.
Flertallet er enig med departementet i at domstolene fortsatt skal ha mulighet til å gå under minstestraffen og til å idømme en mildere straffart enn det aktuelle straffebud gir anvisning på, jf. forslag til ny straffelov § 80. Denne bestemmelsen vil sikre at retten aldri vil måtte idømme unge under 18 år en strengere straff enn det den mener er riktig og rettferdig. Flertallet støtter dessuten departementets forslag om at maksimumsgrensen på 15 års fengsel for lovbrytere under 18 år bør være absolutt, og også gjelde ved sammenstøt av lovbrudd (konkurrens).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil presisere at de prinsipalt går inn for en maksimumsstraff på 8 år for lovbrytere under 18 år, men vil subsidiært støtte Regjeringens opplegg på dette området.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har grundig vurdert forslaget fra Straffelovkommisjonens flertall om en maksimumsgrense på åtte års fengsel for lovbrytere som ikke var fylt 18 år på gjerningstidspunktet.
Dette flertallet har merket seg at et betydelig flertall av høringsinstansene går imot forslaget. Motstanden mot forslaget begrunnes grovt sett med tre forhold: (1) Unge under 18 år idømmes sjelden straff ut over åtte år. (2) Det vil tidvis kunne inntreffe så alvorlige forhold at en ramme på åtte års fengsel vil kunne være for lav når man ser hen både til gjerningspersonens alder og forholdene for øvrig - blant annet forholdene til ofrene og hensynet til den sosiale ro. (3) Domstolene bør ikke fratas muligheten til i helt spesielle tilfeller, etter en konkret vurdering av alle sakens sider, å benytte en lengre straff enn åtte år også for lovbrytere som ikke er fylt 18 år.
Dette flertallet mener hensynene gjengitt ovenfor er tungtveiende. Dette flertallet vil særlig fremheve at en fast lengstestraff på åtte år i enkelte tilfelle vil støte an mot befolkningens rettsfølelse i en slik grad at det vil bidra til redusert tiltro til rettsapparatet. Man kan ikke se bort fra eksempler på at unge lovbrytere har utført de mest grufulle handlinger, herunder grove drap. En redusert tiltro til at rettsapparatets avgjørelser reflekterer alvorligheten i den kriminelle handling, vil etter dette flertallets oppfatning være meget alvorlig. I ytterste konsekvens vil dette kunne bygge ned respekten for rettsstaten, noe som er viktig å unngå.
Dette flertallet vil også fremheve at en svært mild strafferamme for ungdom under 18 år vil kunne svekke straffens forebyggende virkning og kan være til ulempe for den unge selv. Ved gjengkriminalitet kan de yngste medlemmene av gjengen bli presset til å begå alvorlig kriminalitet fordi de risikerer kortere fengselsstraff enn eldre gjengmedlemmer.
Dette flertallet har også grundig vurdert forslaget fra Straffelovkommisjonens flertall om å forby pågripelse og varetektsfengsling av unge under 16 år.
Dette flertallet har merket seg at et flertall av høringsinstansene går mot forslaget. Det vises til at domstolene er svært tilbakeholdne med å anvende varetekt overfor lovbrytere under 16 år. Videre påpekes at det i de alvorligste sakene, for eksempel i grove ranssaker eller i drapssaker, vil faren for bevisforspillelse eller rettshåndhevelseshensyn kunne tale mot at adgangen til pågripelse og varetekt avskjæres fullstendig.
Etter dette flertallets oppfatning bør ikke muligheten til pågripelse og varetektsfengsling av lovbrytere under 16 år avskaffes nå. I vurderingen har dette flertallet vektlagt hensynene nevnt ovenfor og det forhold at det er viktig å sørge for en reaksjon overfor denne gruppen unge lovbrytere. Det er av vesentlig betydning at de dette gjelder forstår alvoret i handlingen og at forbrytelser gir konsekvenser.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at Den rettsmedisinske kommisjon hevder at det ikke er holdepunkter i forskningen for å si at ubetinget fengselsstraff er mer skadelig for unge lovbrytere enn det er for eldre. For disse medlemmer er det viktig å erkjenne at straffen har negative virkninger - uavhengig av den straffedømtes alder. Det er derfor maktpåliggende at det kontinuerlig arbeides for å begrense straffens skadelige virkninger. Særlig er det viktig å gjøre soningen konstruktiv og innholdsmessig god for de unge.
Disse medlemmer viser til sine merknader under kap. 2.2 om bl.a. videreføring av ordningen med ungdomskontrakter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at Norge har særlige forpliktelser overfor barn under 18 år, blant annet fordi vi har inkorporert FNs barnekonvensjon. Disse medlemmer mener at fengsel er særlig skadelig for barn og unge.
Disse medlemmer mener det er nødvendig å tenke nytt når det gjelder barn og unge som begår kriminelle handlinger. Rask reaksjon er særlig viktig når barn og unge begår lovbrudd, men reaksjonen må også være tilpasset barns og unges særlige behov.
Disse medlemmer mener det er nødvendig å få inn en bestemmelse om at man bare i begrenset grad kan gjøre bruk av fengselsstraff overfor unge lovbrytere. Det kan her vises til at utenriks- og konstitusjonskomiteen i forbindelse med ratifiseringen av barnekonvensjonen (Innst. S. nr. 7 (1990-1991)) uttalte:
"Fengsling av unge under 18 år bør bare skje unntaksvis. Det bør skje en nedtrapping i takt med opptrappingen av tiltak for barn og unge."
Disse medlemmer etterlyser en slik utvikling. Det er blant annet nødvendig å bygge opp flere alternativer til fengslene, klargjøre ansvarsforholdene for barn og unge som begår lovbrudd, sikre mer forpliktende rettigheter for barna og bryte ned det skarpe skillet som har oppstått ved 15 års alder. I dag er det mange barn som begår kriminelle handlinger uten at dette medfører reaksjoner, eller hvor samfunnets reaksjoner ikke er tilpasset det enkelte barns behov for rammer, trygghet og omsorg. Flertallet viser i sine merknader til at det er viktig ikke å skape et skarpt skille ved 18 års alder, og at man derfor ikke ønsker å endre dagens rettstilstand på området. Begrunnelsen som gis er at dette vil kunne være i strid med den alminnelige rettsoppfatning, samt at det vil kunne føre til at unge presses til å begå kriminelle handlinger. Disse medlemmer har forståelse for denne argumentasjonen, men mener det er flere forhold som taler for å lande på motsatt konklusjon: For det første at myndighetene definerer 18 år som grensa for når man er barn og når man er voksen, og derfor har spesielle forpliktelser i forhold til denne gruppa. For det andre vil eldre kriminelle allerede i dag kunne presse yngre til å begå lovbrudd med den argumentasjon at de vil straffes mildere enn dem. Dette er også en problemstilling som følger av den kriminelle lavalder.
Disse medlemmer vil videre gå inn for varetektsregler i tråd med det mindretallet i Straffelovkommisjonen foreslo, altså at det ikke skal være mulig å varetektsfengsle barn under 16 år. Norge må i stedet få på plass egnede varetektssurrogater, der barn ikke holdes isolert og hvor personalet har relevant kunnskap og erfaring. Dette vil også ivareta samfunnets behov for å hindre rømning, bevisforspillelse eller gjentakelse.
Disse medlemmer ønsker et forbud mot at barn under 18 år kan utsettes for fullstendig isolasjon i varetekt, at barn ikke skal kunne idømmes forvaring, samt at maksimumsstraffen for barn under 18 år skal være 8 års ubetinget fengsel, jf. Danmark.
Disse medlemmer mener at prøveordningen med ungdomskontrakter bør følges videre opp som reaksjonsform overfor unge lovbrytere. Disse medlemmer mener det er behov for at ungdomskontrakter etableres som egen straffart og vil be Regjeringen komme tilbake med forslag til dette i forslaget til ny spesiell del i straffeloven.
Videre ønsker disse medlemmer at påtalemyndigheten skal pålegges å overføre saker til konfliktrådet når gjerningsperson er under 18 år, med unntak for sedelighetssaker. Dette betyr imidlertid ikke at saken automatisk bringes inn til mekling, fordi dette avhenger av samtykke fra både fornærmede og gjerningsperson. Disse medlemmer mener at det ikke skal være noen maksimalgrense for bruk av samfunnsstraff for denne gruppa, men at det må være opp til domstolenes vurdering hva som egner seg best i det enkelte tilfelle. Også i tilfeller der det dreier seg om en sedelighets- eller voldsforbrytelse, kan det være grunner til at gjerningspersonen bør få samfunnsstraff. Dette kan være når det antas å være større sjanse for at ikke ugjerningen begås på nytt ved idømmelse av samfunnsstraff, i stedet for fengsel. Dette kan særlig være aktuelt i situasjoner der behandling inngår som en del av samfunnsstraffen.
Disse medlemmer vil videre vise til sine merknader i Innst. O. nr. 37 (2002-2003) om tiltak mot barne- og ungdomskriminalitet.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Straffeloven § 33 skal lyde:
§ 33. Begrenset bruk av fengselsstraff overfor unge lovbrytere
Den som var under 18 år på handlingstidspunktet, kan bare idømmes ubetinget fengselsstraff når det er særlig påkrevd. Fengselsstraffen kan ikke overstige 8 år."
Disse medlemmer fremmer videre følgende forslag:
"I lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker skal § 174 nytt første ledd lyde:
Personer under 16 år kan ikke pågripes."
Disse medlemmer fremmer videre følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide forslag til tvungen overføring til Konfliktråd i saker der barn under 18 år har begått en kriminell handling. Det gjøres unntak for sedelighetssaker."
Disse medlemmer fremmer også følgende forslag:
"Straffeloven § 48 andre ledd skal lyde:
Første ledd bokstav a kan fravikes når den straff som ellers ville ha blitt idømt, helt eller delvis ville ha vært betinget, og ellers når sterke grunner taler for at samfunnsstraff idømmes, herunder at lovbryteren var under 18 år på gjerningstidspunktet."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil gå inn for å utrede en ny og helhetlig tilnærming til denne gruppa lovbrytere. Det er ønskelig å få på plass en oppvekstlov, i tråd med det Barneombudet tok til orde for i sitt høringssvar til rapport om tiltak mot barne- og ungdomskriminalitet i 2001. Blant annet bør det settes minstestandarder for barns oppvekst, som forplikter samarbeid og nedbryter sektorene, som setter forebygging ut i praksis og som styrker myndighetsbarnevernet profesjonsmessig:
"(…)Barnevernloven bør ha et eget kapittel om kriminalitet begått av personer under 18 år med referanse til en oppvekstlov. Kapittelet må inneholde bestemmelser om hvordan foreldre, politi, barnevern, skole, helsevesen, domstoler og kriminalomsorg skal samhandle når barn og unge begår lovbrudd. Opp til fylte 15 år vil disse bestemmelsene omfatte foreldre, politi, barnevern, skole og helsevesen. For ungdom mellom 15 og 18 år vil de omfatte alle disse, og i tillegg domstoler og kriminalomsorgen ut fra straffelovens bestemmelser. Dermed vil vi kunne reagere overfor barn og unge under 15 år på måter som ligger utenfor straffeloven, mens overfor ungdom over 15 år vil vi kunne reagere enten i henhold til straffeloven eller med tiltak som ligger utenfor denne. Loven må spesifisere helt klart hvilke elementer i en helhetlig tiltakskjede de ulike etatene har ansvar for. Det må også spesifiseres når deres ansvar aktiviseres, slik at ansvaret ikke pulveriseres, og unge lovbrytere blir kasteballer mellom ulike etater. En oppvekstlov, og endringer i barnevernlovens myndighetsområde, vil hindre en avsporet barndom og sannsynlig resultere i at kriminell atferd hos barn og unge vil reduseres betraktelig. På sikt vil det da være riktig å fjerne den kriminelle lavalder, og de som begår lovbrudd under18 år, får en individuell oppfølging med rehabilitering, og ikke straff, for øye. Dette vil også samsvare med FNs barnekonvensjon som beskriver at alle under 18 år er barn som har rett til særskilt vern."