15. Subjektive vilkår for straff
- 15.1 Forsett
- 15.2 Uaktsomhet
- 15.3 Uforsettlig følge
- 15.4 Faktisk uvitenhet (villfarelse)
- 15.5 Rettsuvitenhet (rettsvillfarelse)
- 16. Straffansvar for foretak
- 16.2 Komiteens merknader
Departementet går inn for at forsett skal være den alminnelige skyldformen i straffelovgivningen. Departementet foreslår dessuten å opprettholde forsettsformen, eventuelt forsett. Forsett er ikke definert i dagens straffelov, men er utviklet i rettspraksis og juridisk teori på bakgrunn av forarbeidene. Det er vanlig å sondre mellom tre, eventuelt fire, typer forsett: Hensiktsforsett, (visshetsforsett), sannsynlighetsforsett og eventuelt forsett.
Straffelovkommisjonen går inn for at de ulike typene forsett skal defineres i loven. Kommisjonen foreslår at bestemmelsen om forsett utformes slik:
"§ 3-9. Forsett
Forsett foreligger når noen
1. handler med hensikt å oppfylle gjerningsbeskrivelsen i straffebudet, eller
2. handler med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig oppfyller gjerningsbeskrivelsen i straffebudet.
For forsett kreves det ikke at lovbryteren er kjent med at handlingen er ulovlig, jf. § 3-13."
Kommisjonen foreslår ikke i delutredning VII noen definisjon av eventuelt forsett (dolus eventualis). Dette skyldes at et flertall i kommisjonen går inn for å oppheve denne typen forsett. I delutredning V foreslo kommisjonen følgende definisjon av eventuelt forsett:
"Forsett foreligger når noen ...
3. regner det som mulig at handlingen oppfyller gjerningsbeskrivelsen i straffebudet, og bestemmer seg for å foreta handlingen selv om gjerningsbeskrivelsen vil bli oppfylt.
"
Rus og skyld reiser særskilte problemer. Kommisjonen går inn for å videreføre dagens ordning med å fingere skyld, dvs. at gjerningspersonen bedømmes som om han var edru. Kommisjonen mener imidlertid at det er tilstrekkelig å ta inn regelen om selvforskyldt rus i bestemmelsen om faktisk villfarelse, og ikke som i dag også i bestemmelsen om forsett.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det er hensiktsmessig å definere de ulike skyldformene i loven. Sannsynlighetsforsettet foreslås videreført.
For øvrig har ikke høringen avdekket innvendinger mot kommisjonens forslag til definisjoner av forsett, og departementet er enig i kommisjonens forslag til definisjoner av hensikts- og (visshets- og) sannsynlighetsforsett.
Ettersom departementet går inn for å beholde eventuelt forsett, er det behov for å ta inn i loven en definisjon også av denne typen forsett. Forslaget i delutredning V (gjengitt foran) gir et hensiktsmessig utgangspunkt. Departementet er enig med Hordaland statsadvokatembeter i at det bør være tilstrekkelig om gjerningspersonen bare holder det som en mulighet at gjerningsbeskrivelsen i straffebudet blir oppfylt, men gjør et valg om å utføre handlingen selv om det skulle forholde seg slik at gjerningsbeskrivelsen mest sannsynlig blir oppfylt. Departementet antar at dette er i samsvar med det innholdet eventuelt forsett har i dag. Forslaget til definisjon av eventuelt forsett er endret i samsvar med dette.
Departementet er enig med kommisjonen i at det ikke er behov for å regulere betydningen av selvforskyldt rus i forsettsbestemmelsen. Det er tilstrekkelig og mest naturlig å regulere dette i bestemmelsen om faktisk uvitenhet.
Komiteen mener målsettingen om en mer informativ straffelov som gir et mer dekkende bilde av rettstilstanden, tilsier at loven inneholder definisjoner av de ulike skyldformene.
Vedrørende forsett slutter komiteen seg til departementets forslag til utforming av bestemmelsen.
Uaktsomhet er ikke definert i den gjeldende straffeloven. Å være uaktsom innebærer kort sagt å opptre uforsiktig eller uforsvarlig. De fleste straffebud som krever uaktsomhet, rammer alminnelig uaktsomhet. Enkelte bestemmelser krever likevel at uaktsomheten må være grov.
Også når det gjelder uaktsomhet går Straffelovkommisjonen inn for at de to gradene av uaktsomhet blir definert i straffeloven. Kommisjonen foreslår at uaktsomhet og grov uaktsomhet defineres slik:
"§ 3-10. Uaktsomhet
Uaktsomhet foreligger når noen handler i strid med de kravene som må stilles til forsvarlig opptreden på området, med mindre det ut fra vedkommendes personlige forutsetninger ikke er grunnlag for bebreidelse.
Grov uaktsomhet foreligger når noen handler særdeles klanderverdig og handlingen gir grunnlag for sterk bebreidelse på grunn av mangel på aktsomhet."
Departementet er enig i at også uaktsomhet og grov uaktsomhet bør defineres i loven. Departementet har valgt å bygge på forslaget til kommisjonen, men har gjort bestemmelsen noe enklere og senket terskelen noe for når grov uaktsomhet skal anses å foreligge. Flere høringsinstanser har vært skeptiske til at kommisjonen i definisjonen av grov uaktsomhet har erstattet "kvalifisert klanderverdig" med "særdeles klanderverdig". Departementet er enig i at "særdeles klanderverdig" etter en normal språklig forståelse hever terskelen for grov uaktsomhet i forhold til "kvalifisert klanderverdig". Departementet går derfor inn for at uaktsomheten er grov dersom handlingen er svært klanderverdig og gir grunnlag for sterk bebreidelse.
Komiteen slutter seg til definisjonen om at uaktsomheten er grov dersom handlingen er svært klanderverdig og gir grunnlag for sterk bebreidelse.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til sine merknader i kap. 9 der det sluttet seg til departementets forslag om å la skyldformen grov uaktsomhet være det rettspolitiske utgangspunkt når hovedregelen om forsett skal fravikes. Dette vil føre til en økt bruk av skyldkravet grov uaktsomhet, og styrker behovet for en lovfestet definisjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader under kap. 9.
Enkelte straffebud skjerper strafferammen når handlingen har hatt skadelige følger som ikke er forsettlige. Vilkåret for å anvende den strengere strafferammen er at gjerningspersonen kunne - men ikke burde - innsett at en slik følge var mulig.
Straffelovkommisjonen foreslår to endringer i forhold til regelen i den gjeldende straffeloven § 43. For det første skal strafferammen bare kunne heves ved uforsettlige følger dersom gjerningspersonen burde - og ikke bare kunne - ha innsett følgen. Lett uaktsomhet (å kunne innse følgen) vil bare kunne tillegges betydning i straffutmålingen innenfor den ordinære strafferammen. For det andre går kommisjonen inn for at en uaktsom følge ikke automatisk skal lede til en skjerpet strafferamme, men inngå i en totalvurdering i de tilfeller hvor det etter utkastet skal være adgang til å skjerpe straffen når handlingen er å anse som grov.
Kommisjonen går på denne bakgrunnen inn for å regulere uforsettlige følger slik:
"§ 3-11. Uforsettlig følge
Høyere strafferamme for en uforsettlig følge brukes bare når lovbryteren har opptrådt uaktsomt i forhold til følgen, eller har unnlatt etter evne å avverge den etter å ha blitt oppmerksom på faren for at den kunne inntre. Det samme gjelder når faren inngår i vurderingen av om overtredelsen er å betrakte som grov."
Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om å oppheve regelen i straffeloven § 43 om lett uaktsomhet. Tilbake står å vurdere hvordan bestemmelsen om uforsettlige følger nærmere skal utformes. Ettersom departementet ikke ser det som aktuelt å sette i kraft hele den nye alminnelige delen i en ny straffelov før også en ny spesiell del er vedtatt, må bestemmelsen få en noe annen utforming enn det kommisjonen foreslår, men innholdet er i samsvar med realiteten i kommisjonens forslag. I departementets lovforslag gjøres det klart at en uaktsom følge ikke i seg selv leder til en skjerpet strafferamme, men inngår i vurderingen av om lovbruddet er grovt der dette fører til skjerpet straff.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til proposisjonen og har ingen ytterligere merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader under kap. 9.
Skylden må vanligvis dekke hele det objektive gjerningsinnholdet i straffebudet (dekningsprinsippet). Det innebærer at man ikke kan straffes for forsettlig lovbrudd hvis man er i villfarelse om en faktisk omstendighet som har betydning for straffbarheten, jf. straffeloven § 42. Det er gjort unntak fra prinsippet i § 42 når gjerningspersonen har vært i selvforskyldt rus. Unntaket innebærer at en beruset gjerningsperson må bedømmes som om han var edru. En sier gjerne at skylden fingeres. Hensikt og overlegg fingeres ikke.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre regelen om faktisk villfarelse, men går inn for at bestemmelsen får en annen utforming enn i dag. Kommisjonen foreslår at faktisk villfarelse reguleres slik:
"§ 3-12. Faktisk villfarelse
Enhver bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet.
Er en villfarelse uaktsom, rammes handlingen som uaktsomt lovbrudd når slikt lovbrudd er straffbart.
Det ses bort fra villfarelse som følge av selvforskyldt rus framkalt ved alkohol eller andre midler. I slike tilfeller bedømmes den som har utført handlingen, som om vedkommende hadde vært edru."
Prinsippet om at gjerningspersonen skal bedømmes ut fra sin egen oppfatning av den faktiske situasjonen, er grunnfestet i norsk rett. Departementet er enig i at regelen bør videreføres. Departementet går i motsetning til kommisjonen inn for å erstatte "villfarelse" med "uvitenhet" i lovteksten. Departementet slutter seg til realiteten i kommisjonens forslag. Departementet antar at det er klart hva "selvforskyldt rus" i tredje ledd sikter til, og har sløyfet tillegget "framkalt ved alkohol eller andre midler".
Departementet er enig med kommisjonen i at det ikke er behov for å videreføre regelen i § 42 fjerde ledd i dagens straffelov. Behovet for en slik regel er i dag meget begrenset, og den ville ha komplisert den nye bestemmelsen unødig.
Komiteen har merket seg at det i all hovedsak ikke er foreslått realitetsendringer i forhold til gjeldende rett. Komiteen slutter seg til departementets forslag til språklige forenklinger, og anser "uvitenhet" for å være en mer dekkende og moderne betegnelse.
Den gjeldende straffeloven regulerer rettsvillfarelse i § 57. Bestemmelsen er i rettspraksis forstått slik at uvitenhet om rettsregler skal lede til frifinnelse dersom den er unnskyldelig eller aktsom. Dersom rettsvillfarelsen er uaktsom, kan straffen settes lavere enn ellers. Som utgangspunkt vil en rettsvillfarelse bare være unnskyldelig dersom det foreligger særegne omstendigheter, som enten knytter seg til gjerningspersonen eller til lovregelen.
Ikke enhver villfarelse om rettsregler bedømmes etter straffeloven § 57. Med støtte i forarbeidene behandles visse former for rettsvillfarelse på samme måte som faktisk villfarelse, og bedømmes etter straffeloven § 42. Slik rettsvillfarelse kalles gjerne situasjonsvillfarelse eller uegentlig villfarelse.
Straffelovkommisjonen går inn for at straffeloven fortsatt bør inneholde generelle regler om rettsvillfarelse. I forhold til gjeldende rett foreslås det to større endringer. For det første skal også en uaktsom rettsvillfarelse kunne lede til frifinnelse dersom det foreligger særlige grunner. For det andre foreslår kommisjonen at alle typer rettsvillfarelse skal reguleres av de samme bestemmelsene. Kommisjonen foreslår at rettvillfarelse reguleres av to bestemmelser: En som kan lede til frihet fra straff, og en annen om straffritak. Forslaget om frihet fra straff på grunn av rettsvillfarelse er utformet slik:
"§ 3-13. Rettsvillfarelse
Den som på handlingstidspunktet på grunn av villfarelse om rettsregler er ukjent med at handlingen er ulovlig, straffes ikke når villfarelsen ikke er uaktsom."
Dette er en ansvarsregel som både omfatter rettsvillfarelser som i dag bedømmes etter straffeloven § 57, og situasjonsvillfarelser som bedømmes etter straffeloven § 42 (uegentlig rettsvillfarelse). Kommisjonen vurderer det slik at dagens strenge aktsomhetskrav for å frifinne generelt er velbegrunnet og hensiktsmessig og bør videreføres.
Departementet er enig med kommisjonen i at også den nye straffeloven bør inneholde generelle regler om hvilken betydning uvitenhet om rettsregler bør ha. På samme måte som for uvitenhet om faktiske forhold, går departementet inn for at lovteksten bruker uttrykket "rettsuvitenhet" i stedet for "rettsvillfarelse". Departementet slutter seg også til at det fortsatt bør bero på en aktsomhetsvurdering om rettsuvitenheten skal kunne lede til frifinnelse.
Slik departementet ser det, er det særlig effektivitetshensyn og likhetshensyn som taler for at rettsvillfarelse fortsatt bare helt unntaksvis bør kunne lede til frifinnelse. Hensynet til en effektiv håndhevelse av straffebudene er særlig sentralt.
Departementet foreslår at aktsomhetskravet bør dempes noe i forhold til dagens praksis med sikte på tilfeller hvor myndighetene ikke har gjort nok for å hindre rettsuvitenhet. Det kan særlig gjelde når regelen er unødig uklart utformet, eller hvor det ikke er truffet tiltak for å informere om en regelendring på et tidligere regulert område. På denne bakgrunnen foreslår departementet å bruke ordet "uaktsom" fremfor "unnskyldelig" i lovteksten, for på den måten å signalisere at det tas sikte på en viss justering av aktsomhetskravet når det gjelder rettsuvitenhet. For å unngå en for sterk demping av aktsomhetskravet, bør retten ha mulighet for å frafalle straffutmålingen ved uaktsom rettsuvitenhet dersom forhold i saken gjør det lite rimelig å straffe. Dermed er det ikke behov for Straffelovkommisjonens regel om straffritak for uaktsom rettsvillfarelse.
Kommisjonen har foreslått at situasjonsvillfarelse og annen rettsvillfarelse skal behandles etter de samme bestemmelsene. Behovet for en slik omlegging er begrenset, fordi det lar seg gjøre å ta hensyn til den mindre straffverdigheten ved situasjonsvillfarelse innenfor rammene av departementets forslag: Den aktsomme rettsvillfarelse vil føre til frifinnelse, mens den uaktsomme rettsvillfarelse etter omstendighetene kan lede til straffutmålingsfrafall. Det er departementets forutsetning at situasjonsvillfarelse generelt sett ikke skal bedømmes strengere etter forslaget til nye regler enn i dag. Men departementet lar det være opp til domstolene å vurdere - på bakgrunn av faktum i den enkelte sak - om det er grunn til å justere grensene noe.
Komiteen vil understreke at dagens strenge aktsomhetskrav for å frifinne en gjerningsperson for uvitenhet om rettsregler i all hovedsak må videreføres. Hensynet til likhet for loven og en effektiv rettshåndhevelse taler for en videreføring av dagens praksis. Komiteen slutter seg likevel til forslaget om at uaktsomhetsvurderingen bør være noe mildere enn i dag når myndighetene ikke har gjort nok for å hindre uvitenhet om rettsregler. Dette gir et signal både til lovgiver og myndigheter om det ansvar som påhviler for å utforme klare og presise regler, og informere borgerne om vedtak som kan få konsekvenser for deres handlefrihet. Der denne plikten er forsømt, er det etter komiteens syn rimelig at en lovbryter bedømmes noe mildere.
Komiteen vil dog presisere at uvitenhet om straffebud som verner om den enkeltes integritet, neppe kan betegnes som aktsom. Dersom kulturelt betingede oppfatninger av hva som er akseptabelt står i motstrid med norsk straffelovgivning, skal dette ikke medføre reduksjon i straffen.
Foretak straffes på objektivt grunnlag for handlinger som er begått av personer som har handlet på vegne av foretaket. Foretaksstraffen supplerer det personlige straffansvaret: Den som handlet på vegne av foretaket, kan straffes selv om det ilegges foretaksstraff og omvendt. Foretak kan straffes med bøter. Videre kan foretak fradømmes retten til å utøve virksomhet eller forbys å utøve den i visse former. Også inndragning kan foretas overfor foretak, og inndragning av utbytte er obligatorisk. Adgangen til å straffe foretak er fakultativ. Selv om vilkårene for straff er oppfylt, kan retten velge ikke å straffe foretaket etter en skjønnsmessig vurdering.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre gjeldende §§ 48 a og 48 b, med enkelte språklige justeringer.
Departementet slutter seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens forslag. Departementet foreslår at det ikke settes som betingelse for å ilegge foretaksstraff at bestemte personer som har handlet på vegne av foretaket, har utvist subjektiv skyld, og at det heller ikke skal gjelde noe skyldkrav ved anonyme eller kumulative feil. Men foretaksstraff skal - som nå - ikke kunne ilegges dersom overtredelsen må anses som et hendelig uhell eller utslag av force majeure.
På den annen side foreslår departementet å fastholde at graden av skyld skal ha betydning for spørsmålet om det bør ilegges foretaksstraff i den enkelte sak. Departementet foreslår et nytt moment i opplistingen i utkastet § 28 om internasjonale forpliktelser. Departementet mener at det fakultative foretaksansvaret er i samsvar med våre internasjonale forpliktelser. Likevel har departementet kommet frem til at det er grunn til å synliggjøre at det også er et moment ved vurderingen av om foretaksstraff skal ilegges at internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av, forutsetter bruk av foretaksstraff.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at samfunnsutviklingen har ført til et stort og mangeartet næringsliv som er underlagt en rekke reguleringer. Muligheten til å ilegge foretaksstraff er viktig både ut ifra prevensjonshensyn og som sanksjonsmiddel.
Det vil etter flertallets syn være uheldig dersom et foretak skal kunne gå fri fordi det ikke er mulig å vurdere skyldspørsmålet hos en enkelt person tilknyttet foretaket. Dette reduserer foretaksstraffens effektivitet og gjør etterforskningen mer komplisert og tidkrevende. Flertallet støtter departementets forslag om at det ikke skal være en forutsetning for å ilegge foretaksstraff at det er utvist subjektiv skyld hos en eller flere som har handlet på vegne av foretaket. For å ivareta formålet med foretaksstraffen er det etter flertallets syn en god løsning å gjøre skyldgraden til et element i en totalvurdering av spørsmålet om ileggelse av foretaksstraff.
Flertallet vil påpeke at en straffeforfølging og/eller idømmelse av straffansvar for foretaket, ikke bør lede til at forfølging av mistanke om lovbrudd begått av enkeltpersoner unnlates.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er skeptiske til ordningen med foretaksstraff. Disse medlemmer frykter at dette kan fungere som ansvarspulverisering, slik at personer som ellers ville bli konkret straffeforfulgt, slipper unna fordi det prosessøkonomisk er enklere å straffe foretaket som sådan. Disse medlemmer vil fremheve at bedriftslederen har et overordnet ansvar for sin bedrift og sin bedriftskultur. Det samme gjelder andre personer med klare ansvarsområder i foretaket.
Disse medlemmer har likevel under tvil funnet at denne ordningen kan ha en funksjon.
Disse medlemmer mener derfor det er viktig at foretaksstraffen forbeholdes tilfeller hvor det er helt klart at man ikke kan avgjøre hvilken enkeltperson som kan ansvarliggjøres, men det er forhold ved bedriften som tilsier at foretaket som sådant straffes.