14. Tilregnelighet
- 14.1 Innledning
- 14.2 Mindreårige lovbrytere
- 14.3 Psykotiske lovbrytere
- 14.4 Høygradig psykisk utviklingshemmete lovbrytere
- 14.5 Bevisstløse lovbrytere
- 14.6 Rushandlinger
- 14.7 Konsekvensene av at en lovbryter er utilregnelig
- 14.8 Skjønnsmessig straffritak for utilregnelighetsnære tilstander
For å kunne straffes må gjerningspersonen ha vært tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Det innebærer at han må ha hatt et minstemål av modenhet, sjelelig sunnhet og bevissthet. Straffeloven sier ikke uttrykkelig hva tilregnelighet er. I stedet spesifiserer §§ 44 og 46 de omstendighetene som fører til utilregnelighet. Disse er: lav alder, psykose, høygradig psykisk utviklingshemming og bevisstløshet. Tilregnelighet i gjerningsøyeblikket er et vilkår for å straffe. Var lovbryteren utilregnelig, skal han frifinnes.
Komiteen viser til at reglene om utilregnelighet ble endret i 1997 som en oppfølging av forslagene til Straffelovkommisjonens underutvalg i delutredning IV; NOU 1974:17 Strafferettslig utilregnelighet og strafferettslige særreaksjoner. De nye reglene trådte i kraft 1. januar 2002.
Etter gjeldende rett kan ikke lovbrytere som var under 15 år på handlingstiden, straffes. Den som er under 15 år kan som hovedregel heller ikke ilegges andre strafferettslige reaksjoner enn straff. Inndragning kan likevel besluttes.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre gjeldende rett om strafferettslig lavalder, men har omformulert lovteksten. Departementet viderefører gjeldende rett og Straffelovkommisjonens forslag om at den strafferettslige lavalderen fortsatt skal være 15 år.
Komiteen er bekymret over omfanget av lovbrudd som begås av personer under 15 år. Komiteen mener denne gruppen må møtes med raske og klare reaksjoner, og viser til at Stortinget i 2002 ved behandlingen av Ot.prp. nr. 106 (2001-2002) vedtok en rekke tiltak som kan settes inn overfor lovbrytere under 15 år.
Komiteen mener det er riktig å opprettholde den kriminelle lavalder slik den er i dag, og vil presisere at det fortsatt er viktig med fokus på tiltak som skal forebygge og bekjempe kriminalitet begått av personer i denne gruppen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er altfor mange barn som i dag ikke fanges opp av det offentlige, og som til slutt havner i fengsel. Voksenkontakt, at noen bryr seg, viser omsorg, setter grenser og ser barnas behov og problemer, er grunnleggende. Disse medlemmer viser til Fafo-undersøkelsen Levekår blant innsatte (Friestad og Skog Hansen, 2003) som påviste at to tredjedeler av de innsatte i norske fengsler har hatt en oppvekst preget av ett eller flere alvorlige problemer. 30 pst. hadde vært i kontakt med barnevernet før de fylte 16 år, og like mange har opplevd at andre i familien har sittet i fengsel. Disse medlemmer mener at vi må:
klargjøre lovverket når barn begår kriminelle handlinger
gi barn flere rettigheter til behandling og hjelp
stille krav til helhetlig innsats overfor barn med problemer og motvirke konkurranseutsetting: De aller fleste kommuner må med i SLT (Samordning av Lokale Kriminalitetsforebyggende Tiltak) og det må bli et bedre samarbeid mellom 1. og 2. linjetjeneste
endre flere av profesjonsutdanningene, slik at utviklingspsykologi, vold, overgrep, vitnepsykologi etc. blir sentrale i utdanningene og opplæringene til de som skal arbeide med barn
satse på forebygging gjennom ambulerende team, helsestasjoner, barnevernskonsulenter, døgnåpen krisetelefon, ulike lavterskeltilbud, fritidstilbud og større grad av voksenkontakt på de arenaene hvor barn og unge befinner seg. Barnefattigdommen må avskaffes og forskjellene i Norge må minskes
bygge opp alternativer til fengslene, for eksempel tverrfaglige institusjoner med større tverrfaglighet, blant annet barnevern, rus, psykiatri, vold og overgrep.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer at man de siste årene har sett en eksplosjon i antallet mindreårige som begår straffbare handlinger. Til dels skyldes dette svikt hos foreldre, men også at barnevern og andre samfunnsinstitusjoner ikke følger opp. Resultatet er uansett at mange har begått en rekke straffbare handlinger innen de fyller 15 år (den kriminelle lavalder) og en karriere som kriminell i ungdomstiden. Det har vist seg at politiet står nesten maktesløse overfor denne gruppen, og barnevernet har ikke kapasitet til oppfølging.
Disse medlemmer mener en løsning kan være at man har en egen ungdomsdomstol, hvor domstolen har et langt større spekter å spille på i forhold til reaksjonsformer mot lovbrytere, og at man til en viss grad har spesialkompetanse i forhold til ungdomsproblematikk. Reaksjonsformene kan være alt fra å dømme til skolegang, leirskole, opphold i institusjon og lignende om sommeren, eller annen oppfølging. Poenget er at man må lære at å bryte loven bør få en konsekvens, uavhengig av om foreldre følger opp eller ei.
Disse medlemmer mener dette også vil være et rettssikkerhetsspørsmål i forhold til at man allerede i dag administrativt kan foreta en del barnevernmessige tiltak overfor barn. Det vil kanskje være like hensiktsmessig at man får en del reksjoner idømt av en domstol dersom det er ellers straffbare handlinger det er snakk om.
Disse medlemmer mener et annet alternativ er å fjerne den kriminelle lavalder. Dette vil være kontroversielt. Det kan likevel forsvares ut fra at domstolene da står friere i å vurdere modenhet og om personen har en forståelse av det han eller hun har gjort. Disse medlemmer ønsker ikke på dette tidspunkt å fjerne lavalderen dersom man finner andre hensiktsmessige ordninger.
Disse medlemmer mener at det nå kan være på tide å vurdere om dersom det ligger en ellers straffbar handling til grunn, så bør en egen domstol kunne idømme behandling, eventuelt idømme oppfølging i skolen, idømme f.eks. opphold i institusjoner eller liknende og i sommerferie osv. overfor denne gruppen. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede forskjellige forslag til ordninger med egne ungdomsdomstoler eller ordninger hvor retten settes som en ungdomsdomstol, samt hvilke virkemidler og reaksjonsformer en slik domstol bør kunne ha."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er et mål på sikt å bryte med den kriminelle lavalder slik vi kjenner den i dag, og i stedet sørge for et større spekter av virkemidler overfor barn og unge under 18 år, slik at reaksjonene i større grad tilpasses de folkerettslige forpliktelsene vi har.
Etter gjeldende rett kan den som var psykotisk på handlingstiden, ikke straffes. Psykose i strafferettslig forstand er de tilstander som psykiatrien til enhver tid regner som psykose.
Kommisjonen viderefører gjeldende rett i sitt utkast. Departementet viderefører i utkastet gjeldende rett og Straffelovkommisjonens forslag. Det er imidlertid et spørsmål om personer med tilstander som ligger tett opp til psykose, bør kunne fritas for straff etter en skjønnsmessig vurdering.
Komiteen viser til at Regjeringen har nedsatt en arbeidsgruppe som skal vurdere en eventuell utvidelse av særreaksjonenes anvendelsesområde. Denne gruppen er særlig bedt om å vurdere å utvide særreaksjonene fra å gjelde farlig kriminalitet til også å gjelde klart samfunnsskadelig kriminalitet. Komiteen ber Regjeringen melde tilbake til Stortinget på egnet måte om arbeidsgruppens konklusjoner og anbefalinger, og om departementets vurderinger av disse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil klart signalisere at man ikke ønsker at personer med tilstander som ligger tett opp mot psykose, skjønnsmessig skal kunne fritas for straff.
Disse medlemmer er enig i at man i utgangspunktet ikke bør straffe mennesker som er syke og utilregnelige. Dette henger sammen med at det er den forbryterske (onde) vilje man ønsker å straffe. Den som ikke vet hva han gjør, kan dermed ikke tillegges noen slike onde hensikter, og i forhold til disse vil man ha andre virkemidler og reaksjoner. Disse medlemmer mener at det kan synes som en har hatt en utglidning i retning av at personer anses som psykotiske og at man derfor ikke kan benytte straff. Disse medlemmer ønsker ikke noen videre utglidning i forhold til tilregnelighetsspørsmål. Disse medlemmer mener det videre er viktig at norske dommere ikke bare blir passive videreformidlere av det leger og rettspsykiatere fremfører, men også selv utøver en viss kritisk tilnærming i forhold til disse profesjonene. Et overordnet mål må være at også samfunnets krav på trygghet skal ivaretas.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er riktig å gi domstolene en skjønnsmessig mulighet til å frita personer for straff dersom de har tilstander som ligger tett opptil psykose. Det må imidlertid klargjøres at helsevesenet i slike tilfeller har ansvar for vedkommende, slik at man ikke ender opp med ikke å reagere.
Etter gjeldende rett straffes ikke den som på handlingstiden var psykisk utviklingshemmet i høy grad. Straffelovkommisjonen viderefører gjeldende rett i utkastet, men foreslår noen omformuleringer uten betydning for realiteten.
Departementet viderefører gjeldende rett og Straffelovkommisjonens forslag. Verken høringen eller rettspraksis tyder på at det er behov for endringer.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til proposisjonen og har ingen ytterligere merknader.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under 14.7.2.
Den som var bevisstløs på handlingstiden, straffes ikke (§ 44 første ledd). Både absolutt og relativ bevisstløshet omfattes. Absolutt bevisstløshet tilsvarer koma. Relativ bevisstløshet innebærer at personen kan bevege seg og handle aktivt, men kontakten med "det vanlige jeg-et" er borte.
Straffelovkommisjonen går ikke inn for å videreføre gjeldende rett om at bevisstløshet skal være en straffrihetsgrunn. Kommisjonen foreslår i stedet at det innføres en skjønnsmessig straffritaksregel.
Departementet vil ikke nå foreslå en skjønnsmessig straffritaksregel. Kommisjonens forslag om å fjerne bevisstløshet som utilregnelighetsgrunn bør derfor ikke følges opp i denne omgang. Formålet med straff slår ikke til overfor denne gruppen av personer, og det vil vanligvis også være urimelig å straffe dem. Departementet foreslår derfor å videreføre en bestemmelse tilsvarende gjeldende § 44 første ledd.
Departementet er imidlertid enig med Straffelovkommisjonen om at ordet "sterk bevissthetsforstyrrelse" gir et mer dekkende bilde av de tilstandene som det kan begås lovbrudd i, enn uttrykket "bevisstløshet". Departementet går på denne bakgrunnen inn for å erstatte "bevisstløshet" med "sterk bevissthetsforstyrrelse".
Komiteen støtter forslaget om å erstatte "bevisstløshet" med "sterk bevissthetsforstyrrelse". Etter komiteens syn gir dette et mer dekkende bilde av de tilstander det kan begås lovbrudd i, uten at straffansvar inntrer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener som tidligere nevnt at man bør unngå utglidninger i retning av at folk raskere skal anses som psykisk syke eller bevisstløse i gjerningsøyeblikket. Disse medlemmer er derfor skeptisk til å erstatte "bevisstløshet" med "sterk bevissthetsforstyrrelse". Disse medlemmer mener ordlyden gir uttrykk for en utvidelse av anvendelsesområdet, og disse medlemmer forutsetter at endringen i ordlyd ikke medfører en utvidelse av spørsmålet vedrørende utilregnelighet.
Disse medlemmer mener det uansett er viktig at man får anledning til å bruke andre sanksjoner for å verne samfunnet, og viser til sine merknader i forhold til særreaksjonene.
Bevisstløshet som er en følge av selvforskyldt rus, utelukker ikke straff. I praksis skal det mye til før rus blir ansett som uforskyldt; helt særegne omstendigheter må til. Når lovbryteren handlet under bevisstløshet som var en følge av selvforskyldt rus, kan straffen settes ned under det lavmål som er bestemt for handlingen, og til en mildere straffart dersom særdeles formildende omstendigheter taler for det.
Straffelovkommisjonen går inn for en fakultativ straffritaksregel for tilstander som ligger tett opp til utilregnelighet på grunn av psykiske avvik. Bevissthetsforstyrrelser som er en følge av selvforskyldt rus, skal etter kommisjonens forslag kunne føre til straffritak når helt særlige grunner tilsier frifinnelse.
Departementet foreslår å videreføre gjeldende rett om at bevisstløshet som er en følge av selvforskyldt rus, ikke fritar for straff. Straffelovkommisjonens forslag om at retten skal kunne frifinne i unntakstilfeller når rusen er selvforskyldt, følges dermed ikke opp.
Departementet går inn for å videreføre gjeldende regel om at straffen ved selvforskyldt rus kan settes ned eller til en mildere straffart når særdeles formildende omstendigheter taler for det.
Er rusen uforskyldt, skal lovbryteren etter departementets forslag - som etter gjeldende rett - frifinnes når rusen har ledet til sterk bevissthetsforstyrrelse.
Komiteen vil advare mot å innføre straffritak ved selvforskyldt rus. En slik regel vil kunne virke støtende og være i strid med den alminnelige rettsoppfatning. Komiteen støtter departementets forslag om å videreføre gjeldende rett.
Komiteen mener at dersom det er en selvforskyld rus som forårsaker bevisstløsheten, så bør man ikke kunne frita for straff. Man har et eget ansvar for å ikke ruse seg slik at man blir bevisstløs. Komiteen er enig i at man i slike tilfeller "fingerer forsettet" slik som i dag. Komiteen mener mye kan tale for at bevisstløshet som følge av frivillig hypnose, heller ikke bør frita for straff. Komiteen ber departementet utrede dette og melde tilbake til Stortinget i forbindelse med forslag til ny generell del i straffeloven.
Dersom retten kommer til at en lovbryter er utilregnelig, er vedkommende straffri. Inndragning kan imidlertid foretas. Noen utilregnelige er så farlige for andre at det likevel er behov for å ilegge en reaksjon. Psykotiske og bevisstløse kan derfor dømmes til overføring til tvungent psykisk helsevern, og høygradig psykisk utviklingshemmete kan dømmes til tvungen omsorg. For lovbrytere som er utilregnelige på grunn av lav alder, kan tiltak hjemlet i barnevernloven være aktuelle.
Departementet er enig i Straffelovkommisjonens syn i at prinsippet i gjeldende rett om at utilregnelige ikke skal kunne straffes, bør opprettholdes. Er lovbryteren særlig farlig, kan en av de to særreaksjonene for utilregnelige være aktuell. Departementet ønsker heller ikke å innføre en adgang til å bøtelegge utilregnelige. Departementet foreslår heller ikke at utilregnelige skal kunne idømmes rettighetstap. Som etter gjeldende rett foreslår departementet at inndragning skal kunne gjøres overfor utilregnelige.
Komiteen viser til henstillingen om å klargjøre ansvarsforholdene overfor utilregnelige som begår mindre alvorlig kriminalitet. Det fins eksempler på meget dårlig fungerende personer som har begått mindre alvorlig kriminalitet, for deretter å bli plassert i fengsel, og som etter løslatelse har begått langt mer alvorlig kriminalitet fordi de ikke ble rehabilitert under fengselsoppholdet. Slike personer bør kunne få hjelp i for eksempel attføringsinstitusjoner. Det vises i denne sammenheng til Ribo Attføringssenter i Nordland.
Komiteen fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere å inngå avtaler med attførings- og rehabiliteringsinstitusjoner til gjennomføring av tvungen omsorg, tvungent psykisk helsevern og § 12 - soning."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det skal være helsevesenets og kommunenes oppgave å ivareta utilregnelige personer og personer med utilregnelighetsnære tilstander. Dette medlem mener derfor at særreaksjonene ideelt sett burde erstattes av helse- og sosialfaglige vurderinger og reaksjoner, men med det som utgangspunkt at man også plikter å beskytte omgivelsene når det er begått alvorlig kriminalitet. Dom til behandling er betenkelig, både fordi domstolene bør forbeholdes strafferettslig forfølgelse og fordi man bør unngå å gjøre helsevesenet til straffegjennomføringsarena.
Dette medlem er enig med Straffelovkommisjonen som ønsker en skjønnsmessig regel der man kan fritas for straff dersom man har tilstander som ligger tett opptil utilregnelighet pga. psykiske avvik. Dette må imidlertid ikke innebære at ingen ting skjer, det vises i denne sammenheng til henstillingen om å klargjøre ansvarsforholdene overfor utilregnelige som begår mindre alvorlig kriminalitet.
Straffelovkommisjonen foreslår at retten skal kunne frifinne den som på handlingstidspunktet var i en tilstand tett opp til utilregnelighetsgrunnene om psykiske avvik, samt den som handlet under sterk bevissthetsforstyrrelse (kommisjonen foreslår ikke at "bevisstløshet" skal være en utilregnelighetsgrunn).
Departementet har kommet til at det ikke nå vil foreslå en fakultativ straffritaksregel for de utilregnelighetsnære tilstandene. Departementet har lagt avgjørende vekt på at dagens system - der de aktuelle tilstandene ikke kan frita for straff, men kan lede til straffnedsettelse etter § 56 bokstav c - bør virke i noe lengre tid før det vurderes endringer.
Departementet foreslår på denne bakgrunn å videreføre gjeldende rett om at tilstander som ligger tett opp til utilregnelighetstilstandene psykose, psykisk utviklingshemming i høy grad og sterk bevissthetsforstyrrelse, ikke kan gi grunnlag for straffritak, men for nedsatt straff, eventuelt straffutmålingsfrafall. Straffelovkommisjonens forslag foreslås derfor ikke ført videre.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, ønsker ikke å innføre en skjønnsmessig fritaksregel for de utilregnelighetsnære tilstander, slik straffelovkommisjonen har foreslått. Flertallet viser til departementets begrunnelse slik den fremkommer i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg høringsuttalelsen fra Rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe som trekker frem at dersom man vil ha en vurdering av sannsynlig fremtidig atferd, må det oppnevnes to uavhengige sakkyndige som må utføre en observasjon som er mer omfattende enn det rettspsykiatriske vurderinger hittil ofte har vært.
Disse medlemmer ser det som viktig å styrke kvaliteten i de rettspsykiatriske vurderingene. I den planlagte evalueringen av tilregnelighetsreglene og særreaksjonene bør de rettspsykiatriske vurderingene også problematiseres. Den planlagte evalueringen må gjøres på et bredt grunnlag som gir data som er vitenskapelig holdbare og kan brukes av forvaltningen i det videre arbeidet. Det er avgjørende å få avklart om rettspraksis har klart å identifisere de personer som burde ha kommet inn under de ulike særreaksjonene. I evalueringen bør det kartlegges hvilke utredninger som er gjort i forkant av påstand om særreaksjon, og hvordan domstolene har konkludert og hvordan særreaksjonene i praksis har latt seg gjennomføre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er enig i at man ikke bør ha skjønnsmessig adgang til å kunne frifinne hvor man ligger i grenselandet i forhold til tilregnelighet.
Etter disse medlemmers syn bør man heller rendyrke skillet slik at man enten er bevisstløs eller psykisk syk og således ikke kan straffes, eller så er man tilregnelig og kan straffes fullt ut. Disse medlemmer mener også at det mot utilregnelige personer bør kunne idømmes oppholdsforbud og rettighetstap som følge av en ellers straffbar handling.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er enig med Straffelovkommisjonen i at retten skal kunne frifinne den som på handlingstidspunktet var i en tilstand tett opp til utilregnelighetsgrunnene om psykiske avvik, samt den som handlet under sterk bevissthetsforstyrrelse. Forutsetningen er imidlertid at ansvaret for disse menneskene klargjøres vis-à-vis helsevesenet og kommunene, slik at man ikke ender opp med at det ikke reageres.
Dette medlem viser for øvrig til sine merknader under 14.7.2.