13. Objektive grunnvilkår for personlig straffansvar
For at noen skal kunne straffes, må fire grunnleggende vilkår være oppfylt. Stikkordsmessig kan de oppsummeres slik: Handlingen må bryte loven (1), det må ikke foreligge noen straffrihetsgrunn (2), gjerningspersonen må være tilregnelig (3) og ha utvist skyld (4). Straffelovkommisjonen foreslår at de fire straffbarhetsvilkårene nedfelles i et kapittel 3 i loven om "Grunnvilkår for personlig straffansvar". Departementet er enig i at ordbruken i denne overskriften er hensiktsmessig.
Lovprinsippet i strafferetten er nedfelt i Grunnloven § 96. Prinsippet er ikke tatt inn i den gjeldende straffeloven. Lovprinsippet innebærer at ingen kan dømmes til straff uten at det er hjemmel for det i en norsk lov. En handling kan bare medføre straff dersom den omfattes av gjerningsbeskrivelsen i et straffebud.
Straffelovkommisjonen mener at kravet om lovhjemmel bør nedfelles i loven, og departementet går inn for å følge opp kommisjonens forslag.
Slik kommisjonen har formulert sitt utkast, retter bestemmelsen seg særlig mot lovgiverne. Departementet går inn for at lovprinsippet i stedet bør rette seg mot dem som skal anvende loven i praksis, og da især domstolene og påtalemyndigheten.
Departementet har gått inn for å innføre en generell bestemmelse om medvirkning. Straffelovkommisjonen foreslår at den generelle medvirkningsbestemmelsen formuleres slik:
"§ 3-2. Medvirkning
Et straffebud rammer også den som medvirker til handlingen, når ikke annet er bestemt."
Kommisjonen foreslår ikke noe eget unntak fra den generelle medvirkningsregelen for straffebud som retter seg mot uaktsomme overtredelser. De nærmere vilkårene for når medvirkning er straffbart, går ikke frem av bestemmelsen. Kommisjonen understreker at vilkårene i det vesentlige vil være de samme som etter gjeldende rett.
Departementet slutter seg innholdsmessig fullt ut til Straffelovkommisjonens forslag til en generell regel som kriminaliserer medvirkning, men foreslår en noe annen formulering. Departementet vil særlig understreke at medvirkningsansvaret fortsatt skal være et selvstendig straffansvar. Det må foretas en selvstendig vurdering av om straffbarhetsvilkårene er oppfylt i forhold til hver enkelt deltaker.
Straffelovkommisjonen foreslår at en generell bestemmelse om straff for forsøk utformes slik:
"§ 3-3. Forsøk
Forsøk foreligger når noen med det forsett å fullbyrde en straffbar handling foretar noe som leder direkte mot handlingen.
Forsøk på en handling som kan medføre fengsel i mer enn 6 måneder, er straffbart når ikke annet er bestemt.
Forsøk straffes ikke når lovbryteren frivillig avstår fra å fullbyrde handlingen eller avverger at den blir fullbyrdet."
Bestemmelsen retter seg mot forsøk på mer alvorlige straffbare handlinger. Kommisjonen foreslår at straffbarheten knyttes til en øvre strafferamme. For øvrig foreslår kommisjonen i det vesentlige å videreføre gjeldende rett. Kommisjonen går inn for at det, som i dag, bør være to grunnleggende vilkår for å kunne straffes for forsøk: Gjerningspersonen må ha utvist fullbyrdingsforsett, og gjerningspersonens handling må peke i retning av en fullbyrdet straffbar handling. Kommisjonen ønsker å videreføre straff for utjenlig forsøk. Handlinger som ligger innenfor grensene for den alminnelige handlefrihet, skal likevel fremdeles være straffrie. Forslaget forutsetter at forberedelser til å begå en straffbar handling i utgangspunktet fremdeles skal være straffrie.
Kommisjonen foreslår å videreføre dagens regel om straffrihet for den som trer tilbake fra et straffbart forsøk. Etter forslaget skal det fortsatt sondres mellom tilbaketreden fra henholdsvis fullendt og ufullendt forsøk. Kommisjonen har valgt ikke å foreslå en regel med skjønnsmessig adgang til å frita for straff når lovbryteren forsøker, men ikke lykkes i å forhindre fullbyrding ved et fullbyrdet forsøk.
Departementet slutter seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens forslag til regulering av straff for forsøk på å utføre en straffbar handling. Departementet går imidlertid inn for å gjøre enkelte språklige endringer i lovutkastet. Det er ikke meningen å endre realiteten i kommisjonens forslag.
Departementet er enig i kommisjonens forslag som først oppstiller krav om fullbyrdelsesforsett og deretter krav om at gjerningspersonen må ha foretatt noe. Departementet er enig i at betydningen av gjerningspersonens forutsetninger bør komme til uttrykk i selve lovteksten, forutsatt at det lar seg gjøre å utforme lovteksten slik at det ikke fremstår som en skjerping av vilkårene for forsøksstraff. Departementet går inn for en formulering, slik at det må være "foretatt noe som er ment å lede direkte til utføringen".
Departementet er enig i at forberedelser til straffbare handlinger også i den nye loven i utgangspunktet bør være straffrie, og eventuelt kriminaliseres gjennom særskilte straffebud.
I tråd med kommisjonens forslag bør gjerningspersonen fortsatt ha mulighet til å oppnå straffrihet dersom han trer tilbake fra forsøket. Departementet er enig med kommisjonen i at det ikke er grunn til å utvide området for straffbortfall på grunn av tilbaketreden.
Departementet har kommet til at det ikke er behov for å videreføre vilkåret om at forsøket ikke må være oppdaget. Det er sikker rett at vilkåret i dag bare knytter seg til fullendte og ikke ufullendte forsøk. Denne forskjellen virker ikke så godt begrunnet. Å sløyfe dette vilkåret er dessuten best i samsvar med det preventive formålet bak regelen.
Komiteen støtter av pedagogiske grunner forslaget om at det såkalte lovprinsippet som følger av Grunnloven § 96, også inntas i ny straffelov. Lovprinsippet innebærer at ingen kan dømmes uten hjemmel i lov, og er en viktig rettssikkerhetsgaranti. Prinsippet skal motvirke vilkårlighet og sikre forutberegnelighet, og står sentralt i strafferetten.
Det er etter komiteens mening hensiktsmessig å innta en generell medvirkningsbestemmelse i straffelovens generelle del, jf. merknadene til proposisjonens kap. 8. Hvilke konkrete unntak som bør gjøres fra denne bestemmelsen, vil komiteen komme tilbake til under behandlingen av forslag til ny spesiell del i straffeloven.
Komiteen tiltrer departementets beskrivelse av forsøksbestemmelsens virkeområde, og støtter det generelle forbudet mot forsøk slik det er foreslått inntatt i ny straffelov. Hvilke konkrete unntak som bør gjøres fra denne bestemmelsen, vil komiteen komme tilbake til under behandlingen av forslag til ny spesiell del i straffeloven.
Nødrett er retten til å begå lovbrudd for å berge seg eller andre ut av en nødsituasjon på bekostning av en annens rett. Dersom vilkårene i § 47 er oppfylt, er handlingen lovlig og ikke bare straffri. Paragraf 47 oppstiller to grunnvilkår som må være oppfylt for at en nødhandling skal være lovlig. For det første må det foreligge en fare som ikke kan avverges på noen annen rimelig måte. For det andre krever loven at faren som retter seg mot rettsgodet det er tale om å redde, er særdeles betydelig i forhold til den skade som nødhandlingen volder.
Straffelovkommisjonen ga uttrykk for at den ikke så det som aktuelt å foreslå vesentlige endringer av bestemmelsen om nødrett. Kommisjonens endelige utkast lyder slik:
"§ 3-4. Nødrett
En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når den blir foretatt for å verne en interesse mot en fare for skade som ikke kan avverges på annen rimelig måte, og denne skaderisikoen veier betydelig tyngre enn skaderisikoen ved handlingen."
På ett punkt går kommisjonen inn for å endre vilkårene for nødrett. I straffeloven § 47 kreves det at faren må være særdeles betydelig i forhold til skaden som redningshandlingen medfører. Straffelovkommisjonen går inn for at det skal være tilstrekkelig at det foreligger en betydelig interesseovervekt.
Kommisjonen drøfter om nødrettsbestemmelsen bør kunne anvendes på medlidenhetsdrap med samtykke. Kommisjonen fremholder at det er uheldig å utelukke bruk av nødrettsbestemmelsen i enhver sammenheng hvor noen aktivt er berøvet livet. Den går primært inn for at det i slike tilfeller skal være adgang til å fastsette en lavere straff enn minstestraffen, eller en mildere straffart, men mener at det også kan tenkes medlidenhetsdrap hvor det kan være grunnlag for straffrihet i medhold av nødrettsbestemmelsen.
Departementet slutter seg i det vesentlige til forslaget til ordlyd fra Straffelovkommisjonen. Som kommisjonen mener departementet at dagens krav om særdeles betydelig interesseovervekt stiller for snevre rammer for nødretten. Departementet er enig i at alminnelig interesseovervekt ikke bør være tilstrekkelig. Departementet går imidlertid inn for at kravet til interesseovervekt senkes noe i forhold til dagens regel, og går inn for at skaderisikoen ved faren som truer må være "langt større" enn skaderisikoen ved redningshandlingen. Departementet foreslår dermed et noe annet kriterium enn Straffelovkommisjonen. Departementet legger til grunn at "langt større" er et noe strengere kriterium enn "betydelig", men at det ikke kreves en så stor interesseovervekt som etter dagens vilkår "særdeles betydelig".
Departementet har vurdert om det bør oppstilles en absolutt grense for hvilke verdier som lovlig skal kunne ofres i en redningshandling. I en nødsituasjon vil det i dag ikke være anledning til å drepe et annet menneske. Bare i helt ekstraordinære situasjoner kan nødrett tenkes å forsvare noe slikt. Slik bør det være også etter den nye loven. Departementets forslag endrer heller ikke rettstilstanden for så vidt gjelder såkalt aktiv dødshjelp og medlidenhets- eller barmhjertighetsdrap.
Reglene om straffrihet på grunn av nødverge (straffeloven § 48) har til felles med reglene om nødrett at det må foreligge en nødsituasjon som gjør det berettiget å handle på en måte som ellers ville vært straffbar. Forskjellen fra nødrett ligger særlig i at nødverge forutsetter et ulovlig angrep fra en annen person, og at nødvergehandlingen må rette seg mot angriperen. Paragraf 48 slår fast at ingen kan straffes for en handling som er foretatt i nødverge. Loven må forstås slik at handlingen ikke bare er straffri, men lovlig dersom vilkårene for nødverge er oppfylt. Fire vilkår må være oppfylt for at en nødvergehandling skal være lovlig. Det må foreligge et ulovlig (rettsstridig) angrep (1), forsvarshandlingen må være avvergende (2) og ikke gå lenger enn det som er nødvendig (3) og ikke være ubetinget utilbørlig (4).
Straffelovkommisjonen går inn for å videreføre en generell straffrihetsbestemmelse om nødverge, og foreslår at bestemmelsen formuleres slik:
"§ 3-5. Nødverge
En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når den blir foretatt for å avverge et ulovlig angrep og den ikke går lenger enn nødvendig og dessuten ikke åpenbart går utover det forsvarlige i betraktning av angrepets farlighet, den angrepne interesse og angriperens skyld.
Ulovlig interessekrenkelse ved utøvelse av offentlig myndighet kan bare møtes ved nødverge når krenkelsen er forsettlig eller grovt uaktsom."
Kommisjonen går inn for ikke å videreføre regelen i den gjeldende § 48 tredje ledd, som gir reglene om nødverge tilsvarende anvendelse på handlinger som foretas for å pågripe noen eller å hindre at innsatte rømmer. Et flertall i kommisjonen går heller ikke inn for å videreføre fjerde ledd i dagens § 48. Bestemmelsen lar en nødvergehandling være straffri selv om den går ut over grensene for det lovlige, dersom overskridelsen alene har funnet sted på grunn av en ved angrepet fremkalt sinnsbevegelse eller bestyrtelse. Flertallet går i stedet inn for at en overskridelse av nødverge skal kunne gjøres straffri.
Departementet slutter seg til kommisjonens forslag til bestemmelse om nødverge, med unntak for enkelte mindre endringer. Når det gjelder den nærmere utformingen av bestemmelsen, foreslår departementet at kommisjonens utkast til første ledd splittes opp, slik at de enkelte vilkårene for lovlig nødverge går frem av tre atskilte bokstav a til c.
Den som forsvarer seg, bør ha et visst spillerom for sitt forsvar. Forslaget avviker fra gjeldende rett ved at loven etter forslaget i noe mindre grad vil tolerere overskridelser. Selv om grensene for hva som skal aksepteres snevres noe inn, er det fremdeles meningen at den angrepne skal ha rikelige marginer i sin vurdering av hva som er etisk forsvarlig. Departementet slutter seg til forslaget.
Spørsmålet om å videreføre tredje ledd i dagens straffelov § 48 vakte debatt under høringen. Politiloven § 6 gir nå nærmere regler for politiets maktutøvelse, som også gjelder ved pågripelse. Reglene som gir politiet myndighet til å pågripe personer må dessuten suppleres av nødvergebestemmelsen i utkastet til første ledd. Departementet er enig i at regelen i § 48 tredje ledd fortsatt har en viss selvstendig betydning ved siden av reglene i blant annet politiloven § 6. Departementet går på denne bakgrunnen inn for at regelen i § 48 tredje ledd videreføres i en ny straffelov.
Departementet går i likhet med kommisjonens flertall ikke inn for å videreføre § 48 fjerde ledd om ubetinget straffrihet dersom grensene for nødverge er overskredet og overskridelsen alene har funnet sted på grunn av en sinnsbevegelse eller bestyrtelse som angrepet har fremkalt. Departementet foreslår i stedet at retten bør ha en adgang til å frita for straff når grensene for nødverge er overskredet.
Den gjeldende straffeloven har ingen generell lovbestemmelse om selvtekt. Reglene er i stedet utviklet i rettspraksis og juridisk teori. Selvtekt kan bare føre til straffrihet dersom det foreligger særlig tungtveiende grunner for dette.
Straffelovkommisjonen går inn for å lovfeste selvtekt som straffrihetsgrunn:
"§ 3-6. Selvtekt
En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når den blir foretatt for å gjenopprette en ulovlig endret tilstand og det ikke er rimelig å kreve at den som har retten, venter på myndighetenes bistand. Makt mot person kan bare brukes når rettskrenkelsen er åpenbar, og må ikke gå lenger enn forsvarlig."
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at selvtekt, iallfall som en hovedregel, bør være forbudt. Selvtekt bør derfor bare lovfestes som en straffrihetsgrunn på linje med for eksempel nødrett og nødverge dersom sterke grunner taler for det. Iblant kan det likevel være urimelig å kreve at den krenkede skal måtte gå veien om myndighetene for å få gjenopprettet krenkelsen. Departementet mener på denne bakgrunnen at den begrensede adgangen til å utøve selvtekt etter gjeldende rett bør videreføres.
Det er en fare for at en lovfesting av selvtekt som straffrihetsgrunn feilaktig oppfattes som en oppfordring til mer utstrakt privat rettshåndhevelse. For lovfesting taler ønsket om at straffeloven skal ha større informasjonsverdi enn i dag og gi et mer dekkende bilde av rettstilstanden. Departementet har kommet til at dette hensynet må tillegges avgjørende vekt, og går inn for å lovfeste selvtekt som straffrihetsgrunn.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at vilkårene for lovlig selvtekt bør utformes etter de linjer som er utviklet i praksis og teori. Betenkelighetene som nevnes foran, gjør imidlertid at departementet foreslår en mindre innstramming i retten til å begå selvtekt. Departementet går inn for å endre "det ikke er rimelig å kreve at den som har retten, venter på myndighetenes bistand", til "urimelig å kreve ...". Nyansen er ikke stor, men leder etter en naturlig språklig forståelse til en noe snevrere adgang til å begå selvtekt.
I en del straffebud har lovgiverne uttrykkelig gitt til kjenne at det ikke er meningen å ramme alle forholdene som omfattes av ordlyden. I straffeloven kan det synes noe tilfeldig hvor rettsstridsreservasjonene er tatt med. Det har derfor blitt lagt til grunn at ethvert straffebud må leses med forbehold for unntakssituasjoner som det ikke har vært meningen å ramme med straff. Dette prinsippet blir ofte kalt den alminnelige rettsstridsreservasjonen.
Straffelovkommisjonen går inn for at det gis en generell bestemmelse om innskrenkende tolking med slik utforming:
"§ 3-7. Innskrenkende tolking
Selv om ingen lovfestet straffrihetsgrunn foreligger, kan særegne omstendigheter medføre at et straffebud ikke skal anvendes på en handling som dekkes av ordlyden."
Formålet med bestemmelsen er at den skal være "en ren huskeregel inntatt av pedagogiske hensyn, og hvor de grunnlagene det er aktuelt å bygge den innskrenkende tolkingen på, fullt ut må søkes utenfor loven selv (slik som i dag)". Kommisjonen drøfter om det er hensiktsmessig å bruke "rettsstrid" i lovteksten. I stedet ble det anbefalt at loven bør bruke ord som "ulovlig eller uberettiget". Kommisjonen understreker at bestemmelsen om innskrenkende tolking ikke gir adgang til straffrihet ut fra konkrete rimelighetshensyn knyttet til den enkelte lovbryteren.
Også etter en ny straffelov vil det være behov for å tolke straffebud innskrenkende for å skjære vekk unntakstilfeller som det ikke har vært meningen å ramme med straff. Departementet har imidlertid kommet til at ulempene med å lovfeste rettsstridsreservasjonen er større enn fordelene. Departementet legger særlig vekt på at prinsippet om innskrenkende tolking ikke egner seg for lovfesting, og at det er vanskelig å finne frem til en utforming som gjør at bestemmelsen blir tilstrekkelig presis og informativ.
Samfunnet er normalt tjent med at mindre interesser ofres for å redde større. Det er derfor nødvendig å innta en bestemmelse om nødrett i den nye straffeloven. Den som har handlet i nødrett, bør etter komiteens oppfatning frifinnes.
Komiteen er enig med departementet i at dagens krav om særdeles betydelig interesseovervekt, stiller for snevre rammer for nødretten. Det bør være tilstrekkelig at handlingen foretas for å redde en "langt større" interesse, for at den skal omfattes av nødrettsbestemmelsen. Nødrettsbestemmelsen i ny straffelov vil etter dette få et noe mer utvidet anvendelsesområde enn dagens bestemmelse i straffeloven § 47.
Til tross for at nødrettsbestemmelsen utvides noe, vil det etter komiteens mening ikke være hjemmel for å anvende nødrettsbestemmelsen i saker vedrørende aktiv dødshjelp (eutanasi) og medlidenhets- eller barmhjertighetsdrap.
Komiteen viser også til sine merknader om straffeutmålingsfrafall under kap. 8.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser til at det bare er i helt ekstraordinære situasjoner at nødrettsbestemmelsen kan tenkes å forsvare drap på et annet menneske. Det er ikke flertallets intensjon å utvide nødrettsbestemmelsen i ny straffelov for saker som gjelder drap.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil på det sterkeste advare mot en gradvis utvikling mot legalisering av medlidenhetsdrap og aktiv dødshjelp ved at man åpner for straffritak gjennom nødrettsbetraktninger. Straffrihet ut fra nødrettsbetraktninger var et viktig skritt i utviklingen mot egen lov om aktiv dødshjelp i Nederland. Disse medlemmer er opptatt av at dagens reguleringsmåte, slik den er slått fast i Sandsdalen-dommen fra 2000, skal videreføres. Der fant Høyesterett at nødrettsbetraktninger ikke kunne føre til straffrihet ved aktiv dødshjelp foretatt av helsepersonell. Sandsdalen ble straffedømt, men fikk straffutmålingsutsettelse. Disse medlemmer viser til fellesmerknader med Arbeiderpartiet under kapittel 8 om nedsettelse av straff ved denne type handlinger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til s. 204 i proposisjonen hvor Regjeringen uttaler følgende:
"Departementets forslag endrer heller ikke rettstilstanden for så vidt gjelder såkalt aktiv dødshjelp og medlidenhets- eller barmhjertighetsdrap. Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2000 646 gir fremdeles et dekkende uttrykk for gjeldende rett i slike situasjoner.
Departementet vil likevel ikke utelukke at det kan oppstå helt særegne og akutte tilfeller, som gjør det utilrådelig å operere med en absolutt grense for nødrett."
Disse medlemmer legger dette til grunn for hvordan nødrettsbestemmelsen bør praktiseres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser helt klart behovet for å ha hensiktsmessige regler om nødrett, nødverge og selvtekt. Det er viktig at slike handlinger ikke bare er straffri, men lovlige.
Disse medlemmer vil i forhold til nødrett i hovedsak videreføre dagens anvendelse og samtidig utvide den noe. Disse medlemmer er derfor enig med departementet i at særdeles og betydelig interesseovervekt stiller for snevre rammer. Disse medlemmer stiller seg bak at det skal være tilstrekkelig med en overvekt i forhold til interessene som man prøver å redde i forhold til den handling man gjør. Disse medlemmer mener ordlyden "langt større" er noe snever. Disse medlemmer mener derfor at domstolene ikke må stille for strenge krav i forhold til når dette vilkåret anses oppfylt.
Komiteen støtter departementets forslag om å lovfeste adgangen til å bruke nødverge for å verge seg mot offentlig myndighetsutøvelse. Dette følger i dag av ulovfestet rett, men komiteen mener det er viktig å synliggjøre gjennom loven at nødretten innskrenkes i slike tilfeller.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at departementet foreslår at grensene for hva som skal aksepteres som nødverge snevres noe inn i ny straffelov, og støtter dette. Flertallet vil påpeke at det her ikke er tale om en dramatisk endring i rettstilstanden. Det er fortsatt meningen at den angrepne skal ha rikelige marginer i sin vurdering av hva som er etisk forsvarlig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer at for nødverge ønsker flertallet å innskrenke dette noe. Disse medlemmer ønsker heller å utvide den. Det er viktig å ha tilstrekkelig mulighet til å kunne forsvare eget liv og helse. Selv om disse medlemmer ikke ønsker en for stor bruk av privat rettshåndhevelse, bør man sørge for at man har tilstrekkelig spillerom til å forsvare seg selv eller andre mot rettstridige angrep.
Disse medlemmer mener også man bør videreføre regelen om å kunne pågripe "rømlinger". Dette har en riktig signaleffekt. Dette vil også ha en noe større praktisk betydning i dag enn det departementet hevder, da man nå har satt en del fangetransporter ut på anbud.
Når det gjelder nødverge og nødrett vil disse medlemmer for øvrig vise til hva Tony Blair fra det engelske Arbeiderpartiet sier om dette i England:
"- Ikke vær i noen som helst tvil: Du er berettiget til å forsvare deg selv. Det er bare under de mest ekstreme omstendigheter at noen vil bli saksøkt for å angripe eller drepe en tyv i eget hjem."
"Alle som blir overfalt i sitt eget hjem, har rett til å bruke kniv, balltre eller til og med skytevåpen for å slå tilbake mot uønskede gjester", heter det i en brosjyre som er utarbeidet i samarbeid mellom politimyndigheter og toppadvokater i England. Disse medlemmer støtter dette.
Disse medlemmer legger til grunn at domstolene viderefører dagens vide adgang til nødverge, og at domstolene heller stiller mindre krav til når vilkårene for nødverge skal være oppfylt.
Selvtekt vil si at den som har en rett, selv håndhever denne, i stedet for å overlate fullbyrdingen til myndighetene. Etter komiteens mening bør selvtekt som hovedregel være forbudt. Dersom man på generelt grunnlag tillater selvtekt, vil det kunne innebære ulovlig maktbruk og fortsatt konflikt mellom parter.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener imidlertid at den begrensede adgangen til å utøve selvtekt som følger av gjeldende rett, i hovedsak bør videreføres. Flertallet støtter dog den innstramming i retten til å begå selvtekt som følger av proposisjonen. Det er viktig at straffeloven gir et dekkende bilde av rettstilstanden. Derfor bør regelen om selvtekt komme til uttrykk i den nye straffeloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er positive til å innføre en regel om selvtekt. Disse medlemmer ønsker også her å gå noe lenger enn det flertallet gjør i å tillate selvtekt i visse tilfeller. Disse medlemmer støtter derfor ikke innstramningen.
Disse medlemmer mener det ikke bør være slik at man må vente lenge, samt gå gjennom utallige prosesser, for å kunne ta tilbake det man rettmessig eier. Disse medlemmer har dessverre tidligere sett en rekke tilfeller hvor eiere av for eksempel sykler, har måttet se at kriminelle har brukt den mens de venter på at politi og rettsvesen skal bringe den tilbake. Dette er ikke rimelig og rettferdig. Disse medlemmer registrerer videre at det kan bli et spørsmål om selvtekt bør kunne utøves på vegne av andre. Disse medlemmer mener det kan være gode grunner til å begrense dette. Dersom man slipper det helt løs, kan man i realiteten åpne for at vekterbransjen i for stor grad vil kunne overta politioppgaver. Disse medlemmer mener dette imidlertid bør ses i sammenheng med politirolledebatten.
Disse medlemmer ber derfor domstolene om ikke å stille for strenge krav for når vilkårene for selvtekt er å anse som oppfylt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, erkjenner at det kan forekomme at ordlyden i et straffebud kan komme til å omfatte en handling som det fra lovgivers side ikke har vært meningen å ramme med straff. Slike tilfeller har domstolene løst gjennom praktisk anvendelse av rettskildelærens prinsipper, som i særskilte tilfeller tillater at lovens formål og/eller reelle hensyn tillegges større vekt enn lovens ordlyd. Slik må praksis etter flertallets mening fortsatt være.
Flertallet har imidlertid merket seg at det var betydelig motstand mot Straffelovkommisjonens forslag om lovfesting av den såkalte rettsstridsreservasjonen (retten til innskrenkende tolkning av straffebud), i høringsrunden. Departementet konkluderer dessuten med at ulempene med å lovfeste rettsstridsreservasjonen er større enn fordelene.
Flertallet er enig i at rettsstridsreservasjonen ikke bør lovfestes i ny straffelov, men vil fremheve at dette ikke innebærer noen endring av praksis.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at en del straffebud uttrykkelig gir til kjenne at det ikke er meningen å ramme alle forhold som omfattes av ordlyden. Dette blir gjort ved at det inntas en rettsstridsreservasjon i selve straffebudet. Det kan likevel synes noe tilfeldig hvor rettsstridsreservasjonen er inntatt, og det er derfor lagt til grunn at alle straffebud må leses med forbehold om situasjoner som det ikke har vært ment å ramme med straff.
Disse medlemmer mener det derfor vil være en lovteknisk fordel om det i straffeloven inntas en generell bestemmelse om innskrenkende tolking. Det vil da være et mindre behov for å innta en rettsstridsreservasjon i de enkelte straffebud. Formålet med en slik bestemmelse er å få frem at andre rettskildefaktorer enn lovteksten etter omstendighetene må tillegges så stor vekt at straffebudet ikke gjelder for en handling selv om den dekkes av ordlyden.
Disse medlemmer vil presisere at en slik generell bestemmelse skal ha som formål utelukkende å minne rettsanvender om at straffebud undertiden må tolkes innskrenkende. Dette må ikke leses som en generell adgang til å frita for straff på bakgrunn av en konkret rimelighetsbetraktning i de enkelte tilfelle.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
"Ny § 26a i straffeloven skal lyde:
§26a. Innskrenkende tolking
Selv om ingen lovfestet straffrihetsgrunn foreligger, kan særegne omstendigheter medføre at et straffebud ikke skal anvendes på en handling som dekkes av ordlyden."