10. Prinsipper for fastsetting av straffarter og strafferammer
- 10.1 Hvilke former for straff skal vi ha?
- 10.2 Hva skal være bestemmende for fastsetting av strafferammene?
- 10.3 Fastsetting av de alminnelige strafferammer
- 10.4 Hvor mange rammer skal vi ha?
- 10.5 Særskilt minstestraff
- 10.6 Bør maksimalstraffen heves fra 21 til 30 år?
- 10.7 Generelle sidestrafferammer
- 10.8 Bør det gis generelle straffutmålingsregler?
Etter departementets syn er det nå ikke behov for å foreslå grunnleggende endringer i reglene om straffarter. Den modernisering som er ønskelig, er i det vesentlige enten allerede gjennomført eller er på forsøksstadiet. Straffens formål og kravene om hensiktsmessighet, humanitet og rettferdighet har størst betydning for spørsmålet om hva som skal kriminaliseres. Men hensynene har også betydning for hvilke straffarter som bør kunne brukes. I kravet om at strafforfølgningen må være rettferdig, står det sentralt at den straffen rammer, moralsk kan bebreides.
Departementet mener at det både er begrenset handlingsrom og lite behov for å foreslå nye straffarter overfor den mer tradisjonelle kriminalitet. Departementet foreslår å innføre én ny reaksjon, nemlig straffutmålingsfrafall. Departementet foreslår også at området for hva som kan idømmes som rettighetstap, utvides. Utkastet viderefører ellers gjeldende rett.
Komiteen viser til at reglene om straffarter har gjennomgått ganske betydelige endringer i løpet av de vel 100 år straffeloven har eksistert. Endringene har i stor grad vært utslag av et gradvis mer moderne og humant syn på straffens formål og en mer realistisk forståelse av dens virkninger.
Det er etter komiteens mening særlig grunn til å fremheve innføringen av samfunnstjeneste og overføring til konfliktråd som strafferettslige reaksjoner i 1991. Disse reaksjonene gir lovbryteren en mulighet for å gjøre opp for seg og samtidig få en særlig god forståelse av hvilke konsekvenser lovbruddet har hatt for fornærmede. Komiteen håper at disse strafferettslige reaksjonene vil bli brukt mer i fremtiden, og da særlig overfor unge lovbrytere og førstegangslovbrytere.
Komiteen har for øvrig merket seg at departementet utreder om det skal innføres en reaksjon hvor rusmiddelmisbrukere som straff kan dømmes til å gjennomføre et behandlingsprogram i stedet for fengsel, og ser frem til å få seg forelagt et slikt forslag.
Komiteen er imidlertid enig med departementet i at det er hensiktsmessig å vurdere muligheten for en mer hensiktsmessig og effektiv gjennomføring av eksisterende straffarter, og ber om at Sanksjonsutvalgets utredning; NOU 2003:15 Fra bot til bedring, følges opp så snart som mulig. Komiteen er for øvrig enig med departementet i at straffarten hefte bør opphøre.
Komiteen har merket seg at svært mange av de innsatte i norske fengsler sliter med alkohol- og narkotikaproblemer. Det er derfor etter komiteens syn svært viktig at det i straffeloven finnes muligheter for å i større grad sluse disse inn i ulike former for behandling. Dette for å unngå at rusavhengige ender opp som gjengangere i strafferettssystemet.
Komiteen viser til at bevilgningene til soning etter straffegjennomføringsloven § 12 er økt i perioden 2001 til 2005. Komiteen mener imidlertid at det fortsatt er behov for økte ressurser slik at stadig flere kan tilbys soning i behandlingsinstitusjon. En slik form for straffegjennomføring tilrettelegger på en særlig god måte for et kriminalitetsfritt liv etter endt soning.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at departementet i budsjettet for 2005 har varslet at man vil foreslå en prøveordning med dommerledet narkotikaprogram. Etter flertallets syn er en ordning med dom til behandling i mange tilfeller en langt bedre reaksjonsform enn ordinær fengselssoning. Flertallet ser derfor frem til å få seg forelagt konkret forslag om dette i Revidert nasjonalbudsjett for 2005.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at noe av det mest kritikkverdige med dagens fengselssystem er at så få tilbys behandling og hjelp for sin rusavhengighet mens de soner straffen sin. Minst 60 pst. av fangene har omfattende rusproblemer, men bare mellom fem og ti pst. av disse mottar et tilbud om hjelp i løpet av soningstida. Dette medlem anser såkalt paragraf 12-soning (soning i institusjon), som en mulighet de fleste burde vurderes i forhold til. Antallet fanger som fikk denne type institusjonssoning var 430 i 1996, mens bare 233 menn og 13 kvinner fikk sone på denne måten i 2003. Altså en nedgang. Ambisjonsnivået for 2004 var lavt, faktisk var målet færre soningsdøgn i institusjon i fjor enn det var totalt i forfjor. I region øst, som har ekstra mange behandlingsplasser som en følge av Stifinner"n i Oslo fengsel, så nås om lag 12 prosent av de rusavhengige fangene av et rehabiliterings-/behandlingstilbud i kriminalomsorgens regi. Og da er rusprogram, som altså ikke kan kalles et behandlingstilbud, inkludert i tallet. Kriminalomsorgen region øst har konkludert slik i en søknad om å få opprette et dagsenter og en poliklinikk for fanger med rusmiddelavhengighet: "Totalt kan vi kun tilby en brøkdel av våre innsatte et adekvat behandlingstilbud".
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ønsker å utvide muligheten til paragraf 12-soning, bygge ut Stifinner"n og vurdere muligheten for å etablere "mini-stifinnere" rundt i landet, hvor også fanger med korte dommer kan starte på en rusbehandling mens de soner. Stifinner"n Junior må styrkes, spesielt med tanke på ressurser og tverrfaglig kompetanse.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser for øvrig til sine merknader vedrørende fengselsstraff.
Fastsetting av strafferammer henger sammen med hvilken bruk av straff man ønsker. Ved utarbeidelsen av en ny straffelov har departementet lagt til grunn at vi fortsatt skal ha et generelt sett moderat straffenivå, hvor man etter forholdene og straffens formål gjør minst mulig bruk av frihetsstraff. Men departementet ønsker å føre videre den skjerpede straffen for gjengangerkriminalitet, seriekriminalitet og organisert kriminalitet. Og på enkelte områder ønsker departementet en skjerpet straff i forhold til i dag, særlig ved familievold og seksuelle overgrep, herunder befatning med barnepornografi.
Vedrørende hvilke alminnelige strafferammer og sidestrafferammer en straffelov bør ha, slutter departementet seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens synspunkter. Følgende tre hensyn bør tillegges vekt når de alminnelige rammer og siderammer skal fastsettes: Lovovertredelsens straffverdighet, forholdsmessigheten mellom de forskjellige lovovertredelser, og at strafferammene må oppfattes som realistiske av omgivelsene. Departementet slutter seg til synspunktene til Straffelovkommisjonen om at straff ikke skal anvendes i større utstrekning enn nødvendig. Dette bør også prege de strafferammer som fastsettes.
Grovt sett kan de alminnelige rammer og siderammer utformes og kombineres på fire forskjellige måter, som alle leder til at de faktiske strafferammer blir mer eller mindre vide:
Straffelovkommisjonen foreslår at flere av de alminnelige strafferammer justeres ned til et - ut fra gjeldende praksis - realistisk nivå, samtidig som siderammene oppheves eller beholdes på nivået før lovendringen i 2003.
Gjeldende rett i dag etter lovendringene i 2003: høye alminnelige rammer med flere og betydelig skjerpende siderammer.
Ha forholdsvis romslige alminnelige rammer for å fange opp for eksempel gjentakelsestilfellene, men å begrense siderammene.
Å beholde skjerpende siderammer (men ikke nødvendigvis med samme skjerpelsesfaktor som i dag), og bruke dette som et middel til å holde de alminnelige rammer på et forholdsvis lavt nivå.
Departementet foreslår en regulering i samsvar med det fjerde alternativet. Å opprettholde skjerpende siderammer vil sammen med eventuelle generelle straffutmålingsregler gi et klart signal til domstolene om at gjentakelse, sammenstøt og organisert kriminalitet skal tillegges betydelig skjerpende vekt ved straffutmålingen. Kombinasjonen med siderammer med en realistisk skjerpelsesfaktor sikrer bedre at skjerpelsen bare kommer til anvendelse der hvor den er tiltenkt, og gir derfor en bedre beskyttelse mot at det ikke blir en utilsiktet skjerping i de ordinære saker.
Komiteen har med interesse merket seg at Straffelovkommisjonen i NOU 2004:2 side 144 uttaler:
"Kommisjonen er generelt skeptisk til at lovgiver skal styre straffeutmålingen for å sikre tilstrekkelig strenge straffer på bestemte områder, uansett hvordan dette gjøres lovteknisk."
Og videre:
"Dette innebærer at straffenivået for de ulike lovbruddstypene bør utvikles av domstolene gjennom konkrete saker, i nær kontakt med den virkelighet som skal reguleres, og ikke låses av minstestraffer eller på andre måter overstyres."
Komiteen vil med dette som bakgrunn påpeke at det følger klart av Grunnlovens maktfordelingsprinsipp at det er Stortingets rolle å være lovgiver - også på strafferettens område.
Det er ikke ønskelig på et generelt grunnlag å redusere nivået på utmålt straff. I et internasjonalt perspektiv må det norske straffesystemet sies å være humant, og det ønsker komiteen at det fortsatt skal være.
Hovedformålet med vedtakelsen av en ny generell del i straffeloven - og på sikt vedtakelse av en ny straffelov - er modernisering. Komiteen mener blant annet at det er et stort behov for en språklig forenkling av loven slik at innholdet blir lettere å forstå for dem som ikke til daglig arbeider med strafferett. Dette er ikke minst viktig i et forebyggende perspektiv. Det er imidlertid også viktig for Stortinget som lovgiver å i et helhetlig perspektiv ta stilling til strafferammer og straffenivå, slik at straffens lengde på en bedre måte gjenspeiler lovgivers vurdering av de ulike lovbrudds straffverdighet.
Lovgiver har over tid vært opptatt av å heve straffen i saker som gjelder integritetskrenkelser. Man har særlig vært opptatt av dette for seksuallovbrudds vedkommende. Komiteen har registrert at straffenivået er hevet noe som en følge av dette, men mener fortsatt at straffenivået, særlig i saker som gjelder voldtekt og seksuelle overgrep mot barn, er for lavt.
Komiteen kan ikke støtte et generelt prinsipp om nedskriving av strafferammene slik at disse reflekterer rettspraksis. Det er for eksempel viktig at strafferammene tar høyde for typer av kriminalitet som ennå ikke reflekteres gjennom rettspraksis.
Komiteen er enig med departementet i at det på enkelte områder er ønskelig med en skjerping i straffenivået. Særlig ved familievold, ved tilfeller av seksuelle overgrep og ved befatning med kjønnslige skildringer som gjør bruk av barn, er det ønskelig med en heving av straffenivået.
Komiteen mener at også straffen for forsettlig drap i for stor grad benytter den nedre del av strafferammen. Det er derfor behov for en skjerping av nivået på dette området for å klargjøre at dette er en av de alvorligste kriminelle handlinger man kan utføre i vårt straffesystem, og at et menneskeliv verdsettes høyt i det norske samfunnet.
Komiteen har merket seg at det i departementets lovforslag § 79 bokstav b annet punktum forekommer en mindre skrivefeil, og foreslår på denne bakgrunn følgende ordlyd:
"Ny straffelov § 79 bokstav b annet punktum skal lyde:
Forhøyelse av lengstestraffen etter denne bokstav får bare betydning i forhold til lovbestemmelser som har bestemt at den forhøyde lengstestraffen skal tillegges rettslig virkning."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til sine merknader under kap. 5 "Hva er straffens formål og virkninger?", og vil igjen presisere at straffens viktigste formål er prevensjon. Med dette som verdimessig forankring vil flertallet for eksempel gå imot forslag om en multiplikatorbasert straffeutmåling. Det er etter flertallets mening viktig å bevare dagens ordning med at domstolene i det enkelte tilfellet utmåler en hensiktsmessig straff. Flertallet ønsker en individbasert tilnærming ved fastsetting av straff, men ønsker at denne vurderingen skal være bedre forankret i lovgivers syn på straffenivået enn tilfellet er i dag.
Flertallet viser til at domstolene i mange tilfeller kun anvender den nedre del av strafferammen ved utmåling av straff. Dette innebærer at flere av dagens straffebud gir liten veiledning om hvor straffenivået ved overtredelse reelt sett ligger. Det er etter flertallets oppfatning et mål å utforme straffeloven slik at den så langt som mulig gir et riktig bilde av de faktiske forhold. På denne bakgrunn mener flertallet at rettspraksis vil kunne gi veiledning til utforming av strafferammer i ny straffelov. Strafferammene må imidlertid vurderes konkret i forhold til det enkelte straffebud ved behandlingen av forslag til ny spesiell del i straffeloven.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil påpeke at en riktig reaksjon på et konkret lovbrudd ikke kan fastsettes av lovgiver. Den konkrete straff må fastsettes av domstolene i det enkelte tilfellet. Slik er det, og slik skal det fortsatt være. Dette flertallet vil imidlertid fremheve at de signaler som lovgiver gjennom forarbeidene til de enkelte straffebud gir med hensyn til straffenivå, skal tillegges større vekt enn tidligere rettspraksis.
Dette flertallet støtter også departementets anbefaling om fortsatt skjerpende straff for gjengangerkriminalitet, for seriekriminalitet og for organisert kriminalitet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener domstolene er lydhøre overfor samfunnets og lovgivers signaler om mildere/strengere straffereaksjoner. Disse medlemmer har forståelse for at domstolene gradvis endrer praksis ut fra behovet for likebehandlig. Disse medlemmer mener det er viktig å balansere hensynet til lovgivers rett og behov for å endre straffenivået, opp mot domstolenes behov for å ha frihet til å kunne håndtere tilfeller som lovgiver ikke har forutsett og som ellers kunne ha ledet til urimelige enkeltresultater.
Disse medlemmer viser til sine merknader i Innst. O. nr. 29 (2002-2003) og Innst. O. nr. 118 (2002-2003).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet avviser Straffelovkommisjonens syn på at det er dagens rettspraksis i forhold til utmåling av straff som bør legges til grunn ved vedtakelsen og bruk av strafferammene. Man vedtar for første gang siden Norge ble uavhengig en ny alminnelig straffelov. Det er nå Stortinget som lovgiver skal gi de styrende signaler og hovedprinsipper i forhold til hvilke straffenivåer lovgiver ønsker. Etter disse medlemmers syn har domstolene lenge lukket ørene for et til dels samstemt stortings ønsker om å høyne straffenivået for en del forbrytelser, herunder straff for voldtekt og misbruk av barn samt grov vold og drap. Følgene av at domstolene har vist at de ikke følger lovgivers signaler når det gjelder straffenivået, er etter disse medlemmers syn at Stortinget må begrense domstolenes skjønn, spesielt når det gjelder straff ved gjentagelse og bruk av samfunnsstraff.
Disse medlemmer mener Stortinget må være klar på at man ved vedtakelsen av en ny straffelov nå vil sette tidligere rettspraksis til side på strafferettens område. Etter disse medlemmers syn må domstolene nå derfor ha en helt ny tilnærming til bruken av de enkelte strafferammer. Det samme vil for øvrig gjelde for påtalemyndigheten, i forhold til deres påstand om straffeutmåling. Disse medlemmer mener straffeutmålingen for en kriminell handling normalt bør ligge i midtre sjiktet av en strafferamme og oppover, og ikke i laveste tredjedel som i dag.
Ved fastsetting av de alminnelige strafferammer er det tre hovedspørsmål som må besvares: Hvilke hensyn og prinsipper som bør tillegges vekt ved avgjørelsen av hvor strengt det skal være adgang til å straffe? Hvor "finmasket" graderingen av straffenivåene skal være? Om beskyttelsen av den aktuelle interesse er så viktig at det bør fastsettes en særskilt minstestraff?
Straffelovkommisjonen legger til grunn at iallfall på de områder hvor det foreligger en omfattende rettspraksis, vil det normale straffenivå for overtredelsestypen gi en god indikasjon på straffverdigheten. Kommisjonen foreslår derfor at strafferammene i en viss utstrekning søkes tilpasset det straffenivå som er utviklet gjennom praksis. Kommisjonen fremhever også at skyldgraden i straffebudet må ha betydning for strafferammen.
Etter departementets oppfatning gir Straffelovkommisjonens modell for fastsetting av de alminnelige strafferammer et godt og hensiktsmessig utgangspunkt for det videre arbeid med å fastsette strafferammene i den nye straffelovs spesielle del.
Departementet ser det slik at de ordinære strafferammer bør fastsettes med utgangspunkt i eksisterende straffutmålingspraksis, iallfall når denne er så omfattende at det kan tales om et etablert nivå. I lys av ovenstående kommer en likevel neppe utenom at den øvre ramme må fastsettes en del høyere enn eksisterende normalnivå for også å fange opp mer graverende overtredelser av den aktuelle interesse. Et alternativ til å heve strafferammen kan være å gjøre endringer i reglene om straffegjennomføring, for eksempel skjerpe kravene for prøveløslatelse.
Straffelovkommisjonen deler interessene som straffelovgivningen skal beskytte inn i tre nivåer: De mest beskyttelsesverdige interesser er selve samfunnsordenen og enkeltpersoners liv. På nivå to plasserer kommisjonen det felles livsgrunnlag, det vil si miljøet og enkeltpersoners fysiske integritet. Tredje nivå omfatter den psykiske integritet og økonomiske interesser. Komiteen støtter fullt ut en slik inndeling som et prinsipielt utgangspunkt for fastsetting av strafferammene i ny straffelov. Komiteen mener dessuten at skyldgraden i straffebudet må ha betydning for strafferammen. Det samme må resultatet eller virkningen av handlingen ha.
For øvrig viser komiteen til det som ovenfor er sagt om hva som skal være bestemmende for fastsetting av strafferammene.
Et overordnet mål for komiteens medlemmer fraFremskrittspartiet er å få en strafferettspleie som i større grad er i tråd med det som er folks rettsoppfatning. Det vil si at man bør straffe alvorlige forbrytelser langt strengere enn praksis er i dag. Det må også stilles krav til en logisk sammenheng mellom hva man oppfatter som mest straffverdig og det som man oppfatter som noe mindre straffverdig. Hovedinndelingen i forhold til den rangering av forbrytelser departementet legger opp til vil her langt på vei være riktig, selv om disse medlemmer ønsker et generelt høyere nivå.
Disse medlemmer mener det mest straffverdige er forbrytelser mot enkeltpersoners liv, grove overgrep mot den fysiske integritet som voldtekt, samt angrep mot samfunnsordenen ved terror. Dette bør stå i en særstilling. Nivå to; enkeltpersoners fysiske integritet for øvrig og det felles livsgrunnlag. Tredje nivå er den psykiske integritet og økonomiske interesser.
Disse medlemmer mener det vil være riktig å redusere antallet alminnelige strafferammer fra dagens 16 til 8-9. Dette vil gi en klarere inndeling og synliggjøring i forhold til hvor alvorlig lovgiver ser på de forskjellige forbrytelser. Dette vil antagelig være mer pedagogisk og øke folks forståelse av straffeloven. Hvilke forbrytelser som skal inn i de forskjellige nivå vil disse medlemmer ta konkret stilling til når straffelovens spesielle del kommer. En slik reduksjon av alminnelige strafferammer vil også etter disse medlemmers syn kunne forenkle straffeprosessen ved at den kan bli noe mer oversiktlig og praktisk lettere å bruke. Dette fordi bruken av mange rettsmidler avhenger av strafferammen.
Straffelovkommisjonen foreslår at antallet alminnelige strafferammer i den nye straffelov reduseres fra dagens 16 til 8.
Strafferammene i dagens straffelov gir inntrykk av en generell fingradering av straffverdigheten som det ikke er grunnlag for. Departementet foreslår derfor at man også på dette punkt i det alt vesentlige følger forslaget fra Straffelovkommisjonen.
Departementet går inn for at en i tillegg til strafferammen bot skal operere med 8-9 strafferammer. Under utarbeidelsen av straffelovens spesielle del vil departementet ta standpunkt til om det er behov for en strafferamme på 6 måneders fengsel mellom "bot" og "fengsel i 1 år". Inntil videre holder en det åpent om grensen for forsøksstraff skal knyttes til rammen på 1 år, eller en lavere ramme på 6 måneder.
Komiteen viser til at dagens straffelov, ved siden av bot og hefte, innehar hele 16 sett av strafferammer. Man kan etter komiteens oppfatning klare seg med færre strafferammer uten at man mister muligheten til å fastsette en passende straffetrussel for ulike overtredelser. Komiteen er derfor enig med departementet i at det er grunn til å redusere antall ulike strafferammer i ny straffelov, og vil ta konkret stilling til hvor mange og hvilke strafferammer som bør beholdes under behandlingen av regjeringens forslag til ny spesiell del i straffeloven.
Det er vanligvis ikke fastsatt noen minstestraff utover lovens generelle minstestraff på 14 dager. Straffelovkommisjonen går inn for å videreføre 14 dager som alminnelig minimum. Departementet slutter seg til dette forslaget.
Det totale antall bestemmelser om særskilt minstestraff er 39. Det er disse særskilte minimumsstraffer det siktes til med betegnelsen "minstestraff". I den praktiske strafforfølgning er det i dag bare et fåtall av minstestraffene som har praktisk betydning. Med noen få unntak har man ved endringer av straffelovgivningen i de siste 20 år ikke gjort bruk av minstestraffer. Tvert imot har utviklingen gått i retning av å oppheve gjeldende minstestraffer.
Et gjennomgående trekk hos kommisjonen er en utpreget skepsis til bruk av særskilte minstestraffer ut over straffelovens alminnelig minimum. Kommisjonen er generelt skeptisk til at lovgiverne skal styre straffutmålingen med det formål å oppnå strengere straff på et bestemt område. Kommisjonen mener at heller ikke henvisningen til den alminnelige rettsfølelse kan begrunne minstestraffer. Kommisjonen foreslår likevel ikke en fullstendig frihet for domstolene.
Straffelovkommisjonen er delt i synet på minimumsstraffer. Et mindretall foreslår at straffeloven ikke skal inneholde noe særskilt minimum. Kommisjonens flertall foreslår å opprettholde minstestraff for vanlig og grovt drap og for grov seksuell omgang med barn.
Departementet slutter seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens syn på bruk av minstestraffer. Ved utarbeidelsen av straffelovens spesielle del vil derfor bare et begrenset antall av de minstestraffer som finnes i gjeldende straffelov, bli foreslått videreført.
Betenkeligheten ved bruk av særskilte minstestraffer påvirkes av i hvilken grad lovgivningen gir adgang til å fravike minstestraffen. Departementet foreslår i utkastet § 80 bestemmelser om dette. Som en sammenfatning kan en si at bestemmelsen gir adgang til å fravike en minstestraff når det foreligger særskilte forhold knyttet til gjerningspersonens skyld eller skyldevne (tilregnelighet), når gjerningspersonen har hatt en perifer rolle eller når handlingen er utført i en situasjon som ligger på grensen til en rettsstridsutlukkende omstendighet (nødverge/nødrett).
Som et overordnet synspunkt mener departementet at minstestraff bør forbeholdes alvorlige angrep på de mest beskyttelsesverdige interesser: livet, den seksuelle integritet og rettsstaten. Etter departementets syn er det særlig aktuelt å vurdere å videreføre følgende av de minstestraffer vi har i dag: Drap og grovt drap, voldtekt, grov seksuell omgang med barn under 14 år, grov brannstiftelse og grove narkotikalovbrudd.
Det synes å være forholdsvis bred enighet om å opprettholde minstestraffen på seks år for drapsforbrytelsene. Departementet vil derfor gå inn for at denne minstestraff videreføres. Den samme argumentasjon kan også brukes i forhold til grov seksuell omgang med barn under 14 år. Den etablerte minstestraff på to år bør videreføres i en ny straffelov.
For voldtekt til samleie har man lenge hatt en minstestraff på ett år, som ved lovvedtak 11. august 2000 ble forhøyet til to år samtidig som normen ble utvidet. Straffelovkommisjonen er enstemmig i sitt forslag om ikke å videreføre minstestraffen her. Med den forholdsvis massive kritikk som i lang tid har vært rettet mot straffutmålingspraksis i voldtektssaker, fremstår det likevel som uaktuelt å fjerne minstestraffen på to år kort tid etter vedtakelsen.
Departementet har etter en samlet vurdering kommet til at det bør opprettholdes en minstestraff på 2 år for grov brannstiftelse. Departementet går dessuten inn for å opprettholde en minstestraff for de mest alvorlige narkotikalovbruddene.
Departementet er av den oppfatning at de mest graverende former for motarbeiding av rettsvesenet har en slik særlig straffverdighet og kan antas å forekomme så vidt hyppig at bruk av minstestraff er berettiget. Departementet har derfor til hensikt å foreslå at det overfor slike lovbrudd anvendes en minstestraff. Slik departementet ser det, er det særlig grunn til å vurdere minstestraff for motarbeiding av rettsvesenet i to tilfeller: Når lovbruddet skjer som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe, og når handlingen gjennomføres ved bruk av våpen med stort skadepotensial.
Komiteen har grundig vurdert om det også bør innføres minstestraff ved krigsforbrytelser. Det forhold at slike forbrytelser er særlig alvorlige, taler for en innføring av minstestraff også her. På den annen side taler hensynet til rettslikhet på et område med betydelige internasjonale forgreininger, mot at Norge innfører minstestraff for krigsforbrytelser når slikt ikke er innført i andre land. I samme retning trekker det forhold at høyst ulike handlinger kan falle inn under straffebestemmelsen om folkemord. Komiteen mener på denne bakgrunn at det ikke er hensiktsmessig å vedta en minstestraff for krigsforbrytelser nå. Komiteen ber imidlertid departementet følge rettsutviklingen på dette området internasjonalt, og vurdere å fremme forslag om minstestraff ved krigsforbrytelser dersom andre europeiske land innfører dette.
Komiteen har merket seg at departementet mener at en minstestraff gjerne er fastsatt for å reflektere straffenivået for de såkalt ordinære overtredelser av straffebudet. Komiteen vil presisere at når lovgiver fastsetter en minstestraff, gjøres det fordi ingen handling som omfattes av gjerningsbeskrivelsen i straffebudet skal straffes under det gitte minimum. Dette må forstås slik at det kun er de minst alvorlige handlinger som omfattes av gjerningsbeskrivelsen, som skal ilegges minstestraffen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, støtter departementets anbefaling om minstestraff for voldtekt, grove seksuelle overgrep mot barn, drap, mordbrann, grove narkotikaforbrytelser og grove angrep på rettsstatens tjenere.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er kjent med at bruk av minstestraff i straffelovgivningen er omstridt. Lovgiver kan ha behov for å synliggjøre at enkelte lovbrudd er særlig alvorlige og derfor ikke skal straffes under et visst minimum. Det er imidlertid en fare for at minstestraff kan tvinge domstolene til å avsi dommer som de finner urimelig strenge. For å komme unna urimelige resultater kan det dessuten hende at domstolene avsier feilaktige frifinnelsesdommer eller domfeller etter mildere straffebud enn det juridisk riktige. Videre kan minstestraff medføre at påtalemyndigheten henlegger saker på uriktig grunnlag. Som en følge av dette er dette flertallet enig med departementet i at bruken av minstestraffer bør begrenses i ny straffelov.
Dette flertallet er opptatt av den lave anmeldelses- og domfellelsesprosenten i voldtektssaker. Det ble anmeldt 681 voldtekter i 2002 og 724 i 2003. I 2002 førte kun 52 saker til straffereaksjoner. Saksbehandlingstiden i politi- og rettsapparatet er lang. Behandlingstiden er over ett år i saker som føres for domstolen, noe som er svært belastende for dem det gjelder. Henleggelse av saker eller manglende domfellelse føles ofte som et nytt overgrep. Den lave andelen straffereaksjoner bidrar også til at færre tar belastningen med å anmelde voldtekt.
Videre viser dette flertallet til det faktum at mørketallene er store. Det anslås at bare én av 12 kvinner anmelder voldtekten. Dette flertallet anser det som ytterst viktig at det gjøres langt mer for å få flere anmeldelser og domfellelser i voldtektssaker.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet vil vise til ønsket om å heve straffenivået for voldtekt og forsettlig drap. Den lovteknisk mest ryddige måte å gjennomføre dette på er å heve minstestraffene på disse to områdene. Disse medlemmer ber derfor Regjeringen i forbindelse med fremleggelse av straffelovens spesielle del komme med forslag om å heve minstestraffen for grov voldtekt og forsettlig drap til henholdsvis tre og åtte år.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til sine merknader ovenfor om fastsetting av strafferammer og om straffenivået, og vil presisere at de er enige med Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet i at straffenivået i blant annet drapssaker og i grove voldtektssaker nå heves. Disse medlemmer forventer at domstolene generelt, og Høyesterett spesielt, lojalt vil følge opp de føringer som her klart er uttrykt fra lovgivers side. Disse medlemmer mener en heving av minstestraffen for drap og grov voldtekt, slik Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet foreslår, innebærer en total mistillit til domstolenes lydhørhet for lovgivers vilje, og vil ikke støtte forslaget nå. Disse medlemmer ber imidlertid departementet følge straffenivået i nevnte saker nøye og fremme forslag for Stortinget om heving av minstestraffene dersom det skulle vise seg at straffenivået forblir uendret.
Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader til Dokument nr. 8:94 (2003-2004) Forslag om tiltak for å styrke voldtektsofrenes rettssikkerhet i Innst. S. nr. 86 (2004-2005).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil bemerke at Sosial- og helsedirektoratets kartlegging fra 2004 tyder på at det bare var 7 kommunale/interkommunale voldtektsmottak organisert ved kommunal eller interkommunal legevakt i 2003. Disse medlemmer mener at dette er en uholdbar situasjon. Det må lages en plan for etablering av kvalitetssikrede voldtektsmottak med psykologtilbud, samt rådgivningskontor for kriminalitetsofre, over hele landet. Videre må dommerne få bedre kompetanse på vitnepsykologi, særlig med henblikk på voldtektsofre. Politiets kompetanse må styrkes, det må anskaffes lyd- og videoutstyr til bruk ved avhør, og det må etableres en nettportal og en døgnåpen grønn telefonlinje for ofre for vold, voldtekt og seksuelle overgrep. Det vises i denne forbindelse til Innst. S. nr. 86 (2004-2005).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er for bruk av minstestraff og mener at dette blant annet bør gjelde de groveste forbrytelsene som drap og voldtekt mv.
Disse medlemmer mener det er passivt og forfeilet dersom Stortinget som lovgiver ikke vil bruke minstestraffer i frykt for at domstolene vil avsi feilaktige frifinnende dommer eller vil måtte dømme urimelig strengt. Disse medlemmer mener at det settes en minstestraff fordi Stortinget mener at slike forbrytelser nettopp skal straffes så strengt.
Disse medlemmer mener videre at innvendinger fra en del hold, som at minstestraff vil føre til frifinnelser eller at man dømmer etter en mildere bestemmelse, er en fallitterklæring i forhold til domstolene. Domstolene skal primært avgjøre om man har oppfylt gjerningsbeskrivelsen og skyldkravet, for deretter å bruke den strafferammen som da er angitt for denne handlingen av lovgiver.
Disse medlemmer ønsker også å frata domstolene muligheten til å "snike" seg under de vedtatte minstestraffer ved å gjøre minstestraffen betinget. Dette er etter disse medlemmers syn ikke intensjonen med å innføre minstestraff. Når Stortinget innfører en minstestraff er det fordi man reelt ønsker en streng reaksjon. Disse medlemmer vil også påpeke at det er snakk om minstestraff. Utmålingen av straffen bør således generelt ligge i midtre sjikt av strafferammen.
Disse medlemmer registrerer at Regjeringen foreslår en del bruk av minstestraff, og støtter dette. Disse medlemmer mener imidlertid at det også bør innføres en minstestraff for vold mot offentlig tjenestemann på ett års fengsel. Dette er noe også Politiforbundet har spilt inn. Disse medlemmer mener det er viktig i forhold til tjenestemennenes sikkerhet at man innfører en minstestraff allerede nå, og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
"I lov av 22. mai nr. 10 1902 Almindelig borgerlig Straffelov gjøres følgende endringer:§ 127 første ledd skal lyde:
Den, som ved Vold søger at formaa en offentlig Tjenestemand til at foretage eller undlade en Tjenestehandling eller at hindre ham under en saadan, eller som medvirker hertil, straffes med Fængsel i mindst 1 år og indtil 6 Aar, men indtil 15 Aar, naar han udfører Forbrydelsen i Forening med nogen anden."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti går inn for å opprettholde de samme minstestraffene som flertallet, med unntak av minstestraff for mordbrann. Videre vil dette medlem vurdere et forslag om minstestraff for de mest graverende motarbeidelsene av rettsvesenet når dette eventuelt fremmes av departementet.
Dette medlem viser til merknad fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet hvor man går inn for å heve minstestraffene for voldtekt og forsettlig drap. Dette medlem mener etter en grundig vurdering at dette ikke er veien å gå for å få opp straffenivået for slike forbrytelser. Dette medlem har merket seg at Riksadvokaten er aktiv for å få hevet straffenivået for drap, samt at det gjøres et arbeid for å få opp straffenivået for voldtekt. Dette medlem er opptatt av at muligheten til å ta i bruk lave straffer for forsettlig drap er til stede, da omstendighetene rundt denne forbrytelsen kan være av en slik karakter at dette unntaksvis vil være riktig. Når det gjelder voldtekt, er dette medlem redd for at en høyning av minstestraffen til noe som i utgangspunktet er et mer akseptabelt nivå, vil kunne få uforutsette følger som at flere frikjennes eller dømmes for grovt uaktsom voldtekt når de burde vært dømt for voldtekt.
Den alminnelige maksimale straff for et enkeltstående lovbrudd er fengsel i 15 år. Når det i det enkelte straffebud er særskilt fastsatt, kan straffen gå opp til 21 år. Den samlede straffen kan under ingen omstendigheter settes høyere enn 21 år.
Straffelovkommisjonen mener at hva som er den maksimale straff for det enkelte lovbrudd, alltid bør fremgå av straffebudet selv. Dermed er det etter kommisjonens syn ikke behov for noen generelle regler om lengstestraff. Men Straffelovkommisjonen foreslår ikke noen heving av det absolutte straffemaksimum på 21 år.
Kommisjonen foreslår at den felles frihetsstraff som fastsettes når flere lovbrudd blir pådømt samtidig, ikke skal kunne overstige strafferammen i det strengeste straffebudet med mer enn det halve. Bestemmelsen i gjeldende § 17 om at det generelle maksimum ved konkurrens heves fra 15 til 20 år, foreslås videreført i lovutkastet. Frihetsstraff utover 21 års fengsel skal det etter kommisjonens forslag fortsatt ikke være anledning til å idømme selv om flere lovbrudd pådømmes i konkurrens.
For de handlinger som skal kvalifisere til lovens strengeste straff, er allmennpreventive vurderinger av mindre betydning. Avgjørende for fastsetting av den øvre strafferamme for de alvorligste lovbrudd er særlig forholdsmessighetsbetraktninger eller proporsjonalitet. Forholdsmessighetsvurderingene har også en grenseflate til "hensynet til den sosiale ro". Hovedinnholdet i dette hensyn er at straffenivået for de forskjellige former for krenkelser må være slik at befolkningen i rimelig grad føler at deres interesser blir beskyttet av straffesystemet.
Lovbruddene som vil bli rammet av bestemmelsene om krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten i ny straffelov, er generelt sett mer graverende enn de groveste integritetskrenkelser rettet mot enkeltpersoner.
I tillegg kommer hensynet til harmoni med andre rettssystemer. Av særlig interesse her er Roma-vedtektene, som for Den internasjonale straffedomstols (ICC) jurisdiksjonsområde fastsetter en strafferamme på inntil 30 år for forbrytelser som krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Rettsenhet på dette område vil blant annet forebygge krav om at norske borgere må overleveres (utleveres) til ICC for strafforfølgninger.
Departementet tillegger det også vekt at et klart flertall av høringsinstansene har gått inn for at lovbruddstypene gis en øvre strafferamme på 30 år. Departementet går på denne bakgrunnen inn for at straffebudene i en ny straffelov om krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten gis en slik ramme.
Etter departementets oppfatning har beslutningen om å foreslå å heve strafferammen til 30 år for krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten liten overføringsverdi til andre meget alvorlige lovbrudd. Nærmest kommer trolig meget alvorlige overtredelser av gjeldende straffelov § 147a - for eksempel omfattende drap og ødeleggelser som terrorhandlinger. Departementet legger vekt på at den tidsubestemte reaksjon forvaring fremstår som mer anvendelig overfor terrorhandlinger enn overfor krigsforbrytelser mv.
Departementet vil derfor foreslå å beholde strafferammen på 21 år for enkeltstående lovbrudd av den aktuelle karakter. Det holdes imidlertid åpent til arbeidet med den spesielle del om det for de alvorligste terrorhandlinger bør anvendes en strafferamme på 30 år.
Så sant et land ikke benytter kumulasjonsprinsippet vil sammenstøt av flere lovbrudd innebære at en før eller siden "stanger hodet i taket". Både høringsbrevet og flere av uttalelsene fra høringsinstansene legger til grunn at urimeligheten ved at sammenstøt av meget alvorlig kriminalitet ikke kan føre til noen økning i strafferammen, har blitt større som følge av endringen av straffeloven § 62 hvor påslaget ble økt fra det halve til det dobbelte av den strengeste strafferammen.
Slik departementet ser det, må en eventuell heving av den øvre ramme ved sammenstøt av lovbrudd ut over 20/21 års fengsel, begrunnes med rettsferdighets- og rimelighetsbetraktninger, herunder hensynet til sosial ro og velbefinnende i samfunnet. Slik departementet ser det, foreligger det ikke noe påtrengende behov for å heve strafferammen til 30 år ved sammenstøt av alvorlige lovbrudd. Departementet går derfor ikke inn for å øke strafferammen til 30 år i disse tilfellene.
Samtidig ser departementet et behov for at det gis uttrykk for den økte straffverdighet som er knyttet til at det er begått flere meget alvorlige lovbrudd. Departementet går derfor inn for å skjerpe den reelle straffen innenfor rammen av det ordinære maksimum på 21 år. Det aktuelle er her å gjøre endringer i reglene om prøveløslatelse. Departementet vil arbeide videre med et spørsmål om det skal etableres en adgang til å bestemme at prøveløslatelse i saker om meget alvorlig kriminalitet bare kan besluttes etter rettslig prøving, eventuelt om slik rettslig prøving skal gjøres obligatorisk.
Komiteen viser til at forbrytelser mot menneskeheten, folkemord og krigsforbrytelser er særdeles alvorlig kriminalitet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener det er viktig at Norge har tilsvarende strafferamme for denne type kriminalitet som andre land i Europa. Dette ikke minst for at vi skal unngå at krigsforbrytere mv. skal kunne anse vårt land som et tilfluktssted. Forbrytelser mot menneskeheten, folkemord og krigsforbrytelser bør på denne bakgrunn etter flertallets mening ha en strafferamme på 30 år.
Flertallet viser til at de mest alvorlige terrorhandlinger hører til samme kategori kriminalitet som forbrytelser mot menneskeheten, folkemord og krigsforbrytelser. Flertallet mener derfor at strafferammen også for denne type overgrep bør være 30 år. Flertallet ber departementet komme tilbake med forslag til en utvidet strafferamme for grove terrorhandlinger i forbindelse med forslag til ny spesiell del i straffeloven.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det er bred faglig enighet om at straffens avskrekkende virkning nærmest er fraværende om strafferammen heves fra 21 til 30 år. Straffen er da uansett så høy at risikoen for enda noe høyere straff bare i svært liten grad vil forhindre nye lovbrudd. Dette flertallet viser også til at hvilke strafferammer lovbrudd får i forhold til hverandre, trolig har større betydning for hensynet til den sosiale ro enn den maksimale strafferamme. Med dette som grunnlag mener dette flertallet at en heving av straffelovens maksimumsstraff til 30 år, slik det ble utbedt synspunkter på i departementets høringsbrev av 13. juni 2002, for en stor del vil være svar på ønske om hevn eller behov for gjengjeldelse. Slikt kan ikke rettferdiggjøre en heving av lovens maksimumsstraff.
Dette flertallet tiltrer for øvrig de vurderinger som departementet gjør i proposisjonens kapittel 11.6.
Et tredje flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at departementet vurderer å gjøre endringer i de gjeldende reglene for prøveløslatelse i saker om meget alvorlig kriminalitet slik at 21-årsstraffen blir reell. Dette flertallet ser at det kan være et behov for dette i de mest alvorlige straffesakene, men vil fremheve nødvendigheten av at beslutning om unntak fra reglene om prøveløslatelse må fattes av domstolen og kunne være gjenstand for anke.
Dette flertallet vil vise til at terrorbestemmelsen i straffeloven har en svært høy terskel og kun skal brukes i tilknytning til særdeles alvorlige forbrytelser begått i Norge.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener forslaget om å utvide maksimumsstraffen for terrorhandlinger under straffelovens § 147a til 30 år på ingen måte åpner for å heve det generelle straffenivået i Norge. I eventuelle tilfeller der terrorbestemmelsene skal kunne benyttes, vil forvaring i mange tilfeller være en mer egnet reaksjonsform enn vanlig fengselsstraff, da faren for gjentakelse vil kunne vurderes som stor. Disse medlemmer vil presisere at støtten til forslaget om 30 års stafferamme er begrunnet ut fra slike forbrytelsers alvorlighetsgrad og hensynet til internasjonal rettsharmoni. Dette må på ingen måte tolkes som støtte til at straffenivået for forbrytelser begått i Norge skal heves. Disse medlemmer ønsker ikke en utvikling på et senere tidspunkt i retning av strengere straffer.
Det er også grunn til å presisere at terrorisme som begrep er svært politisert og er et spørsmål om interpretasjon. Disse medlemmer mener tre faktorer er avgjørende for ethvert demokratisk samfunns tiltak mot terrorisme: begrensning, troverdighet og ansvarlighet. For det første må ethvert tiltak være begrenset og veldefinert og må ikke rettes mot andre enn terroristene selv. For det andre må det være troverdig, opinionen må være overbevist om at statens handlinger er nødvendige og gir resultater. For det tredje må ansvar være klart plassert. Igangsetting, bruk og fortsettelse av antiterrortiltak må være kontrollert av lovgivende myndigheter og også gjøres til gjenstand for uavhengig juridisk vurdering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har tidligere fremmet forslag om at strengeste straff for en forbrytelse, f.eks. drap, skal være 30 år. Regjeringen foreslår nå også 30 års strafferamme, men da kun for krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskehet mv. Disse medlemmer mener i motsetning til Regjeringen at man også skal kunne idømme 30 års fengselsstraff for f.eks. drap og grov voldtekt. Disse medlemmer vil derfor foreslå å øke strafferammen på disse forbrytelsene til 30 år. Disse medlemmer vil derfor foreslå at der hvor den maksimale strafferammen i dag er 21 år, settes den til 30 år i de aktuelle straffebud, og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at strafferammen høynes til fengsel i 30 år der hvor den etter dagens lov er angitt til inntil 21 år."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil under sterk tvil og etter grundig vurdering gi sin støtte til en heving av strafferammen når det gjelder krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Støtten er betinget av at hevingen er ekstraordinær, og ikke har en smitteeffekt på straffenivået når det gjelder resten av strafferammene og straffeutmålingen for øvrig. Det er på bakgrunn av argumentet om rettsharmonisering og behovet for å forhindre at Norge blir et tilfluktssted, dette medlem gir sin støtte.
Når det gjelder terrorhandlinger, mener dette medlem at det er problematisk å gi støtte til en heving av strafferammen, all den tid Sosialistisk Venstreparti har gått imot terrorbestemmelsene i straffeloven med begrunnelse i at terrorisme er vanskelig å definere. Det vises i denne forbindelse til Innst. O. nr. 70 (2001-2002). Dette medlem viser til at det er resultatet av handlingen som bør være retningsgivende for utmåling av straff. Videre er dette medlem av den oppfatning at de mest graverende tilfellene vil kunne fanges opp av en bestemmelse om forbrytelser mot menneskeheten.
Dette medlem vil advare mot en utvikling i retning av løslatelse tett opptil tidspunktet for ferdig soning av straffen, spesielt dersom man samtidig strammer inn på bruken av åpen soning og heller ikke bygger ut ettervernet.
Dette medlem har stor forståelse for at mange, særlig ofre og pårørende, reagerer på at ikke straffens fulle lengde skal sones automatisk, men mener det er viktig av hensyn til samfunnets sikkerhet at tilbakeføringen til frihet blir gradvis og kontrollert, med en prøvetid med tett oppfølging til slutt. Den løslatte har ofte behov for mye bistand etter et langt institusjonsopphold som kan ha fratatt vedkommende både nettverk og nødvendig sosial kompetanse. Det er i samfunnets interesse at ikke fangene slippes mer eller mindre direkte ut fra lukket anstalt.
Imidlertid mener dette medlem at domstolene aktivt må vurdere å ta i bruk det som nå blir kontaktforbud i straffeloven. Slik kan ofre og etterlatte slippe å møte gjerningspersonen etter endt soning eller ved permisjoner, dersom man for eksempel har bolig i nærheten av hverandre.
Videre mener dette medlem at det må bli bedre kvalitet på vurderingene knyttet til både permisjoner og prøveløslatelser fra fengselsvesenets side. I tillegg bør det vurderes å bryte ned skillet mellom de som er ansatt i kriminalomsorgen i anstalt og de som er ansatt i Friomsorgen, slik at relasjoner som har oppstått under soningen ikke brytes med en gang fangene slippes ut. Dette medlem er opptatt av at oppfølgingen må styrkes også når fangene løslates på full tid uten prøveløslatelsesperiode. Det er et paradoks at fanger som vurderes som for farlige til at de kan slippes ut på prøve, enten fra ordinære fengsler eller fra forvaring, ikke følges opp av kriminalomsorgen, mens de som prøveløslates, følges opp. Dette medlem mener at det må bli en plikt for kriminalomsorgen å følge opp løslatte fanger i en viss periode. Videre må det sikres et langt bedre ettervern enn i dag, i form av varige boliger, utdanning, arbeid og fritidstilbud.
Dette medlem viser til Fremskrittspartiets merknader over, der partiet går inn for å skjerpe inn adgangen til å gi åpen soning og prøveløslatelse. Dette medlem mener at dette er en farlig vei å gå, og at slike forhold vil gjøre samfunnet mindre trygt og mer sårbart for aggressive og frustrerte eksfanger med større problemer, dårligere nettverk og langt dårligere evne til å fungere i samfunnet enn hva de har i dag. Resultatet vil bli økt kriminalitet, flere ofre og enda strengere straffer.
Generelle sidestrafferammer brukes her som en fellesbetegnelse på generelle bestemmelser som innebærer at det i gitte tilfeller kan idømmes strengere straff enn det som er angitt i det enkelte straffebud. Gjeldende straffelov har tre slike bestemmelser: straffeloven § 60a om organisert kriminell virksomhet, § 61 om gjentakelse og § 62 om sammenstøt av lovbrudd.
Lovendringene i §§ 60a, 61 og 62 ble forberedt mens Straffelovkommisjonen var i ferd med å avslutte sitt arbeid. Endringene går i betydelig utstrekning i motsatt retning av hva Straffelovkommisjonen foreslår. Allerede i delutredning I foreslo Straffelovkommisjonen at de særskilte siderammer for gjentakelsesstraff burde oppheves. Kommisjonen mener også at gjentakelse bare helt unntaksvis kan telle med ved avgjørelsen av om et lovbrudd er grovt.
Departementet foreslår at det også i den nye straffelov inntas generelle siderammer som hever maksimumsstraffen ved organisert kriminell virksomhet, konkurrens og gjentakelse. I motsetning til Straffelovkommisjonen mener departementet at det er behov for en skjerpende sideramme også for gjentakelse av straffbare handlinger.
Departementet foreslår etter dette å videreføre straffskjerpende siderammer for organisert kriminalitet, konkurrens og gjentakelse, men ikke på samme nivå. Adgangen til å kumulere flere straffskjerpende siderammer bør ikke videreføres. Departementet foreslår derfor at selv når det foreligger grunnlag for å anvende forhøyet straff både for gjentakelse og konkurrens, og eventuelt også organisert kriminell virksomhet, skal strafferammen bare kunne utvides én gang. Det foreslås dessuten at strafferammen bare skal kunne forhøyes med maksimalt seks år.
Også for spørsmålet om hvor lav straff som kan idømmes i sammenstøtstilfellene representerer forslaget en endring i forhold til gjeldende rett. I samsvar med forslaget fra Straffelovkommisjonen foreslår departementet at gjeldende bestemmelse om at fellesstraffen må være strengere enn minimumsstraffen ikke videreføres.
Departementet finner det heller ikke påkrevd å videreføre § 63 i gjeldende straffelov, som langt på vei gir uttrykk for ganske selvsagt straffutmålingsprinsipper.
Gjeldende rett lar virketiden for når gjentakelsesstraff kan idømmes være lengre for forbrytelser enn for forseelser. En sondring etter lovbruddets alvorlighet bør videreføres i den nye loven. For straffbare handlinger med en strafferamme på 1 år eller mindre, kommer den forhøyde ramme ikke til anvendelse hvis det har gått mer enn 2 år mellom domfellelsene fra første forhold og forøvelsen av den nye. For handlinger med en strafferamme over 1 år er den tilsvarende frist 6 år. Departementet går ellers inn for å videreføre vilkårene for når gjentakelsesstraff kan idømmes.
Komiteen er enig med departementet i at det også i den nye straffeloven bør inntas generelle siderammer som hever maksimumsstraffen ved organisert kriminell virksomhet, ved konkurrens og ved gjentakelse.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er videre enig i at dagens adgang til å kumulere flere skjerpende siderammer ikke bør videreføres. Tilsvarende gjelder for bestemmelsen om at fellesstraffen må være strengere enn minimumsstraffen. Flertallet er også enig i at straffeloven § 63 ikke videreføres i ny straffelov.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til sine merknader i Innst. O. nr. 29 (2002-2003) i forbindelse forslag til endring av straffeloven § 62 om strafferammen ved konkurrens.
Disse medlemmer mener at i stedet for ensidig å fokusere på langvarige straffer er det viktig overfor denne typen kriminelle å finne alternativer som får dem vekk fra deres kriminelle løpebane. Notoriske vinningskriminelle er mennesker som i stor grad er preget av rusproblemer og psykiske problemer. Innsatsen må derfor settes inn for å bedre innholdet i soningen og bedre legge til rette for rusbehandling og ettervern.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har som prinsipp at hver enkelt handling skal straffes individuelt og fullt ut. Etter disse medlemmers vurdering vil dette være mest i tråd med folks rettsoppfatning. Det er ikke rimelig at man i realiteten får de siste innbruddene gratis fordi man har satt tak på maksimalt to ganger strafferammen. Det vil si at fra tredje tyveri og oppover så kan man slippe mer straff. En slik strafferabatt ønsker ikke disse medlemmer, og mener at en del gjengangere spekulerer i dette. Disse medlemmer mener det å kumulere og høyne straffen progressivt opp til 30 år vil virke preventivt.
I gjeldende straffelov er det i liten grad fastsatt generelle regler om hvilke momenter som skal tillegges vekt ved straffutmålingen. Heller ikke er det gitt mange regler om hvilke omstendigheter som generelt skal anses som skjerpende eller formildende. Straffelovkommisjonen foreslo ikke lovfesting av slike generelle regler.
To forhold gjør at departementet nå ser annerledes enn Straffelovkommisjonen på spørsmålet om straffeloven bør ha generelle regler om hvilke omstendigheter som trekker i skjerpende og formildende retning. Den første omstendighet er knyttet til krav fra internasjonale overvåkingsorganer. Det andre forholdet er knyttet til rettstilstand i Norden for øvrig. Som ledd i arbeidet med straffelovens spesielle del vil departementet utarbeide et forslag til bestemmelser om hvilke momenter som generelt skal anses straffeskjerpende og formildende.
Komiteen vil foreslå at det må gjøres straffskjerpende i seg selv å bruke vold når barn er vitne. Følgende forslag fremmes:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere å foreslå at det i straffeloven inntas en bestemmelse om at det skal være straffeskjerpende å bruke vold når barn er vitne."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig med departementet i at det vil være hensiktsmessig om den nye straffeloven inneholder bestemmelser om hvilke momenter som generelt skal anses som straffeskjerpende og formildende.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å innføre en progressiv og kumulativ straffeutmåling. Dette innbærer at disse medlemmer ønsker å innføre klare regler for hvordan man skal bruke strafferammene.
Disse medlemmer ønsker et system slik at ved førstegangs pådømmelse av en kriminell handling skal straffen utmåles skjønnsmessig innenfor hele strafferammen ut fra handlingens grovhet, skyldgrad, art samt følge for offeret. Ved andregangs pådømmelse for et straffbart forhold av samme art skal man ikke kunne gå under det halve av strafferammen i straffebudet, men man bør normalt ligge i øverste del av strafferammen. Ved tredjegangs pådømmelse dobles strafferammen, og man kan da ikke dømme mildere enn det som er straffebudets alminnelige maksimalstraff. Dette skal gjelde i forhold til kriminelle handlinger etter straffeloven, begått med forsett og hvor den nye handlingen begås innen utgangen av ti år etter endt straffegjennomføring av siste dom. Ved flere straffbare forhold kumuleres de individuelt utmålte straffene opp til 30 år.
Målet med et slikt system er å sikre at domstolen må dømme langt mer progressivt i forhold til gjentagelser. Ved et slikt system vil vanekriminelle raskt bli innkapasitert. Disse medlemmer mener nemlig at straffverdigheten øker progressivt i forhold til om man foretar flere straffbare forhold og får flere pådømmelser. Derfor mener disse medlemmer at kumulering av straff er et riktig prinsipp. Se her også under kapittelet om gjentakelse og konkurrens.
Disse medlemmer mener videre at man ved utmåling og praktisering av straff skal regne ett år som et kalenderår og én måned som en måned.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Straffeloven § 79 første ledd bokstav b) skal lyde:
b) når en tidligere domfelt person på ny har begått en forsettlig straffbar handling av samme art eller hvor strafferammen er fengsel i mer enn 6 år, som han tidligere er dømt for her i riket eller i utlandet, kan straffen ikke settes lavere enn halvparten av straffebudets ordinære strafferamme hvis ikke straffebudet selv bestemmer noe annet. Er personen domfelt for forsettlige handlinger av samme art eller hvor strafferammen er fengsel i mer enn 6 år, mer enn én gang tidligere, kan fengselsstraffen forhøyes med inntil det dobbelte og skal ikke fastsettes lavere enn straffebudets ordinære maksimale straff. Fengselsstraffen etter foregående punktum kan ikke forhøyes ut over 30 år.
Første ledd i denne bokstav gjelder ikke dersom det er gått mer enn 10 år etter endt fullbyrdelse av den tidligere dom."
Disse medlemmer fremmer også følgende forslag:
"Straffeloven § 34 første ledd skal lyde:
I dom på fengselsstraff kan retten bestemme at fullbyrdingen helt eller delvis utsettes i en prøvetid. Utsettes fullbyrdingen av deler av straffen (dels betinget, dels ubetinget), kan den ubetingede delen ikke settes lavere enn 14 dager. Kommer § 79 bokstav b til anvendelse, eller gjelder dommen lovbrudd med en særskilt minstestraff, kan det ikke bestemmes at fullbyrdingen utsettes helt eller delvis."
Disse medlemmer mener at det i dag er for stort fokus på personlige forhold ved gjerningsmannen ved utmåling av straff. Til tider ser det ut som om domstolen med lys og lykte leter etter formildende forhold hos gjerningsmannen, mens de tilsynelatende mer sjelden ser etter forhold som bør føre til skjerpet straff.
Disse medlemmer mener det i utgangspunktet er den objektive vurderingen av den straffbare handlingen og følgen for offeret som skal stå i fokus når man skal bruke strafferammen. Disse medlemmer ser dette som en logisk følge av at man bruker skadefølgeprinsippet i loven; skaden og offeret skal stå i fokus, da dette er grunnlaget for at forholdet er belagt med straff.
Disse medlemmer mener man i større grad må ta hensyn til offeret når det gjelder straffeutmåling. Det er ikke uten betydning om de som har vært utsatt for en kriminell handling føler dommen som en riktig reaksjon. Dette har med tiltroen til rettsvesenet og opprettholdelse av den sosiale ro å gjøre. At barn eller andre som er utsatt for grove overgrep ser at overgriperen for eksempel dømmes til knapt to år og i realiteten slipper rett ut etter at dommen faller, er en hån mot disse menneskene som har gått den tunge veien for å få en overgriper dømt.
Retten skal ikke ta hensyn til kulturelle, etniske eller religiøse forhold hos gjerningspersonen ved utmåling av straff eller ved spørsmål om frafall av straff. Man har dessverre sett at domstolene har redusert straffen basert på etnisitet og kulturelle forhold. Det skal etter disse medlemmers syn ikke aksepteres.