Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Afshan Rafiq, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen og Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas, viser til at proposisjonen følger opp en anbefaling fra en tverrdepartemental arbeidsgruppe om etablering av et felles håndhevingsapparat for diskriminering på grunnlag av kjønn og etnisitet. Arbeidsgruppen var en del av oppfølgingen av NOU 2002:12 Rettslig vern mot etnisk diskriminering (Holgersenutvalget).

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, har merket seg at Regjeringen foreslår at Likestillingsombudet, Likestillingssenteret og Senter mot etnisk diskriminering (SMED) blir samlet i et nytt felles organ som får navnet Likestillings- og diskrimineringsombudet. Samtidig foreslås det en tilhørende nemnd som skal ha vedtakskompetanse. Flertallet har merket seg at det tas sikte på å opprette et felles håndhevingsapparat for diskriminering fra 1. januar 2006.

Flertallet viser til at det nye ombudet skal håndheve likestillingsloven, diskrimineringsloven, arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel og diskrimineringsforbudene i boliglovene. I tillegg skal ombudet påse at norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med de forpliktelser Norge har etter FNs kvinnekonvensjon og FNs rasediskrimineringskonvensjon. Samtidig skal ombudet ivareta pådriver- og veilederoppgaver som skal bidra til økt likestilling og likebehandling.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til disse partiers merknader i Innst. O. nr. 69 (2004-2005), jf. Ot.prp. nr. 33 (2004-2005):

"Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter at Norge nå styrker diskrimineringsvernet i forhold etnisk diskriminering, og viser til at det i Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) påvises at dagens rettslige vern mot diskriminering er mangelfull, og at det finnes spredte bestemmelser i lovverket med anvendelse på enkeltområder - arbeidslivet, boliglovgivningen og straffeloven.

Dette flertallet merker seg samtidig brev av 23. februar 2005 fra kommunal- og regionalministeren, med svar på spørsmål fra saksordfører vedrørende hvilken formell forpliktelse Norge har til å beskytte grupper eller personer som ikke en nevnt i lovteksten mot diskriminering, samt hvilke lovbestemmelser som gjelder i de tilfellene, og hvordan Norge ellers har sikret dette vernet. Her påpekes det at andre grupper har tilsvarende vern i norsk lovgivning som det Regjeringen i Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) har ment er mangelfull, og at det finnes spredte bestemmelser i lovverket med anvendelse på enkeltområder - arbeidslivet, boliglovgivningen og straffeloven. Dette må etter dette flertallets vurdering bety at det er et generelt behov for en helhetlig diskrimineringslov som omfatter flere grupper enn de som nå omfattes av det foreliggende forslaget, i tråd med EMK artikkel 14 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheters artikkel 26. I henhold til disse bestemmelsene omfattes blant annet både funksjonshemmede, lesbiske/homofile og transseksuelle av antidiskrimineringsvernet. Når det gjelder transseksuelle viser dette flertallet til ministerens svarbrev av 23. februar 2005, hvor det påpekes at det kan bli aktuelt å vurdere om transseksuelle (transkjønnede) er en gruppe som kan påberope seg lov om likestilling mellom kjønnene og vernet mot diskriminering på grunn av kjønn som er hjemlet der. Dette flertallet viser til at det allerede finnes en anbefaling fra Europarådets parlamentarikerforsamling fra 1989 (Recommendation 117), samt en dom fra den Europeiske menneskerettighetsdomsstol (I v.Storbritannia 2002) som klart slår fast at transseksuelle omfattes av EMK artikkel 14.

Dette flertallet vil samtidig påpeke og klargjøre at en generell diskrimineringslov ikke skal erstatte det allerede eksisterende spesialvern som finnes i blant annet likestillingsloven, og det lovforslag som her behandles. Det er behov for en generell diskrimineringslov, som kan fungere som en overbygning for det særvern som i tillegg vil være nødvendig, og som man formoder også vil komme i forhold til funksjonshemmede som en konsekvens av Syse-utvalgets arbeid.

Dette flertallet mener at alle kvalifiserer til vern etter menneskerettighetenes generelle diskrimineringsforbud. Det er også noe som understrekes spesielt ved at både Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og FNs Konvensjon om sivile og politiske rettigheter også inkluderer "annen status" i sin oppramsing av diskrimineringsgrunnlag. Dette flertallet mener derfor det er problematisk at ulike grupper har ulikt vern mot diskriminering. Det at noen grunnlag bare nevnes i enkelte lover, mens andre grunnlag har egne lover mot diskriminering medfører at norsk anti-diskrimineringslovgivning er mangelfull.

Dette flertallet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen igangsette arbeid med å utrede en helhetlig diskrimineringslov i tråd med internasjonale forpliktelser og vernet i EMK artikkel 14 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheters artikkel 26.""

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at dagens lovgivning innenfor diskrimineringsvern i vesentlig grad er relatert til klart definerte, og avgrensede, diskrimineringsgrunnlag så som rasisme, kjønn eller religiøs tilhørighet. Disse medlemmer vil peke på at norsk lovgivning på dette området, samlet sett, kan oppfattes som ufullstendig, for så vidt som diskriminering også kan skje på andre grunnlag. Disse medlemmer mener diskriminering, på generelt grunnlag, bør være forbudt, og at generelle regler på området over tid ville være mer tilpassingsdyktige i forhold til skiftende oppfatninger av hva som skal omfattes av et slikt forbud. Disse medlemmer ber derfor Regjeringen ta initiativ til at disse spørsmålene utredes med sikte på utarbeidelse av generelle regler mot diskriminering, og eventuelt utforming av en samlet helhetlig lovgivning på området. Disse medlemmer understreker at en eventuell samlet lovgivning på området ikke må svekke det vern særlovgivningen i dag faktisk gir. Disse medlemmer vil derfor peke på at en fremtidig utredning om disse spørsmålene må belyse forholdet mellom generelle regler og særskilt vern ut fra avgrensede diskrimineringsgrunnlag.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti mener det er svært viktig at vi har et lovverk som hindrer all form for diskriminering.

Disse medlemmer er imidlertid urolige for at en generell diskrimineringslov uten angivelse av konkret diskrimineringsgrunnlag vil kunne medføre svekket innsats på områder som hittil har vært prioritert, og som allerede er godt beskyttet i dagens lovverk. Det er også viktig av hensyn til ytringsfrihet og rettssikkerhet at lovverket er klart med hensyn til diskrimineringsgrunnlag.

Disse medlemmer mener også at det er viktig at all lovgivning på områder som gjelder diskriminering må være mest mulig spesifikk for å sikre at viktige avveininger i størst mulig grad avgjøres av lovgiverne og ikke overlates til juridiske tolkninger.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at apparatet uansett organisatorisk sammenheng må få tilstrekkelige ressurser til å sikre at alle grupper blir ivaretatt ut fra faktiske behov. Det er etter flertallets mening viktig å både opprettholde ekspertise på gruppespesifikk diskriminering og samtidig bygge opp ekspertise på tvers av diskrimineringsgrunnlag. Flertallet vil peke på at apparatet må bidra til tett og godt samarbeid med alle gruppers organisasjoner og andre aktører som arbeider for å fremme deres interesser. I tillegg bør apparatet stimulere til aktive organisasjoner. I den forbindelse mener flertallet at det foreslåtte brukerutvalget vil legge til rette for et nettverk som vil være nyttig for ombudets arbeid. Flertallet legger til grunn at ombudet vil stå i kontinuerlig dialog med relevante interesseorganisasjoner og brukergrupper gjennom brukerutvalget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet anser alle mennesker som likeverdige. Forholdet mellom grupperinger og enkeltmennesker bør derfor i arbeidsliv, fritid og privatliv tilpasse seg naturlig, uten innblanding av offentlige organer. Disse medlemmer vil understreke at konkurranse gjør bedriftene interessert i å sikre seg så dyktige medarbeidere som mulig, uten hensyn til kjønn eller gruppetilhørighet. Konkurranse innenfor et fritt markedsøkonomisk system er derfor den beste garanti mot diskriminering.

Disse medlemmer vil at det fra det offentliges side ikke skal forekomme noen form for kvotering basert på rase, religion, kjønn, seksuell legning eller etnisk opprinnelse, og at alt lovverk gjøres nøytralt i samme henseende.

Disse medlemmer er av den oppfatning at det er en for sterk vektlegging på tiltak for å fremme likestilling. Slike tiltak er unødvendige og vil i en del tilfeller hindre reell likestilling. Prinsipielt mener disse medlemmer at det er en selvfølge at man får lik lønn for likt arbeid. Likevel vil disse medlemmer ta avstand fra at man skal tildeles stillinger etter rase, religion, kjønn, seksuell legning eller etnisk opprinnelse, men at det burde være en selvfølge at stillinger tildeles etter kompetanse. Disse medlemmer finner det derfor ikke nødvendig å bruke store summer på diskrimineringsprosjekter i regi av det offentlige.

Disse medlemmer mener at det er beklagelig at dagens likestillingspolitikk ser ut til å være fundert på at man har en "kamp" mellom to poler. Man ser ut til å være låst fast i likestillingstanken fra 70- og tidlig 80-tall. Disse medlemmer finner det ikke rimelig at det offentlige skal bruke store ressurser på å ivareta friske voksne, intelligente, velutdannede menneskers rettigheter. Disse medlemmer har full tiltro til menneskenes egen evne til å klare dette, tiltro til at alle kjenner sine behov og rettigheter, og tiltro til at de selv kan ivareta disse. All annen tankegang er etter disse medlemmers syn en krenkelse av det enkelte individs integritet og evne til å ta egne beslutninger. Disse medlemmer vil påpeke at selv om man avvikler likestillingsforsk­ning, kompetansesenter for likestilling og Likestillingsombudet, vil enkeltindividets rettigheter fortsatt opprettholdes av regelverket i arbeidsmiljøloven og avtaler inngått mellom arbeidstaker og arbeidsorganisasjonene. I tillegg til dette er det en rekke frivillige organisasjoner, ideologiske organisasjoner og politiske partier som har likestilling som sitt sentrale varemerke og som arbeider på dette området. At det er betydelige krefter i det norske samfunn som ønsker å videreføre gårsdagens likestillingspolitikk, bekreftes ikke minst ved at mange fortsatt har en ufravikelig tro på kjønnskvotering. Disse medlemmer mener et individ som har fått et arbeid eller en posisjon pga. sitt kjønn og ikke pga. sine kvalifikasjoner, nedvurderes både av samfunnet og seg selv. Disse medlemmer mener at likestillingsarbeid i offentlig regi bør avvikles.

Disse medlemmer viser til sitt alternative statsbudsjett hvor det foreslås betydelige reduksjoner innenfor kapitlene for likestilling og tiltak for lesbiske og homofile. Disse medlemmer mener at det ikke er en offentlig oppgave verken å drive med diskrimineringsarbeid eller tiltak for særinteressegrupper slik som lesbiske og homofile. Disse medlemmer mener det er feil å opprette selektive tiltak for friske og arbeidsføre voksne mennesker kun på basis av deres rase, religion, kjønn, seksuell legning eller etnisk opprinnelse. Diskrimineringsarbeid i den form det i dag drives er overflødig all den tid utgangspunktet er at alle innbyggere er likestilte, og res­ten avhenger av kompetanse.

Disse medlemmer ønsker derfor å oppheve likestillingsloven og ordningen med Likestillingsombud, samt at det ikke innføres noen ny diskrimineringsombudslov. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 35 (2004-2005) fremmer forslag om å oppheve likestillingsloven.

Felles håndheving av diskriminering på ulike grunnlag

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter forslaget om et felles håndhevingsapparat for diskriminering på ulike grunnlag. Et felles håndhevingsapparat vil gi muligheter for kompetanseoverføring og erfaringsutveksling mellom fagmiljøer innen ulike diskrimineringsgrunnlag. Flertallet vil peke på at det vil bli enklere for brukerne å forholde seg til én instans enn til mange.

Flertallet vil peke på at det viktig å sikre like gode verneregler i forhold til de ulike diskrimineringsgrunnlag. Det er imidlertid en forutsetning at en harmonisering løfter den svakeste loven på nivå med den sterkeste. Flertallet vil videre peke på at kjønnsdiskriminering ikke må nedprioriteres på bekostning av diskriminering på grunnlag av etnisitet.

Flertallet har merket seg at den nye Likestillings- og diskrimineringsnemnda skal behandle klager over uttalelser og hastevedtak fra ombudet i enkeltsaker. Vedtak i nemnda blir bindende, og nemnda kan dessuten pålegge tiltak for å imøtegå diskriminerende forhold. Flertallet har videre merket seg at nemnda kan gi tvangsmulkt dersom påleggene ikke blir fulgt opp.

Flertallet vil peke på at bakgrunnen for opprettelsen av et felles håndhevingsapparat er dagens lovverk samt Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) Lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven) som behandles parallelt med denne proposisjonen. Flertallet imøteser imidlertid Syse-utvalgets innstilling og vil være åpen for en eventuell utvidelse av håndhevingsapparatet til å gjelde flere ulike diskrimineringsgrunnlag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet erkjenner at det i dagens storting ikke er flertall for å oppheve likestillingsloven og ordningen med Likestillingsombud, samt at det ikke innføres noen ny diskrimineringsombudslov. Derfor vil disse medlemmer se mulighetene ved en sammenslåing av de eksisterende etater for arbeid mot diskriminering. En sammenslåing bør først og fremst kunne brukes for å redusere offentlige utgifter til dette arbeidet. Det bør også være et mål å redusere andelen av utgiftene til administrasjon. Det offentlige har allerede mer enn nok byråkrati. Det bør også være et mål med sammenslåingen at det ikke legges mer byrde på private virksomheter. Disse medlemmer understreker at Fremskrittspartiets støtte til omorganiseringen må oppfattes som en subsidiær stemmegivning.

Disse medlemmer imøteser Syse-utvalgets innstilling og vil være åpen for en gjennomgang av håndhevingsapparatet for diskriminering når innstillingen foreligger.

Komiteen vil også rette oppmerksomheten mot funksjonshemmede og den diskriminering de utsettes for. Komiteen ser et klart skille mellom andre grupper, som er friske og arbeidsføre mennesker, og funksjonshemmede. Det er, slik komiteen ser det, tilstrekkelig dokumentert at personer med nedsatt funksjonsevne har dårligere samlede levekår enn gjennomsnittet i befolkningen, gjennomgående har lavere inntekt enn befolkningen for øvrig og at mange har svært høye utgifter til helse- og omsorgstjenester, legemidler mv.

Det er grunn til å merke seg at dersom en skal klare å få til en best mulig tilgjengelighet også for funksjonshemmede i samfunnet, så må det satses på en rekke forskjellige tiltak. Slik komiteen ser det, så er det ikke bare snakk om å legge forholdene fysisk til rette for fremkommelighet for rullestolbrukere, da dette bare dreier seg om en liten del av de funksjonshemmede. Komiteen mener at en må tenke en mye større helhet i de tilbud som finnes, og ikke se isolert sett bare på enkelte problemstillinger.

Komiteen viser i denne sammenheng til Syse-utvalgets arbeid med spørsmål knyttet til likeverd og tilgjengelighet for mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Komiteen viser til at for funksjonshemmede, som kan utføre en god del vanlige jobber i vanlige bedrifter når forholdene legges til rette for det, kan det offentlige betale utgifter for slik tilrettelegging og eventuelle permanente tilskuddsordninger, som medfører at funksjonshemmede også blir økonomisk sett attraktiv arbeidskraft for bedriftene. Dette vil etter komiteens mening være den beste livssituasjon for den enkelte og det mest økonomiske for staten.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til disse medlemmers merknader i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) Om lov om forbud mot diskriminering på grunnlag av etnisitet, religion mv., Ot.prp. nr. 35 (2004-2005) Om endringer av likestillingsloven, og herværende behandling av Ot.prp. nr. 34 (2004-2005) Om lov om likestillings- og diskrimineringsombud og Likestillings- og diskrimineringsnemnd, som alle har gjensidige konsekvenser i forhold til hverandre.

Disse medlemmer peker på at Regjeringen baserer sitt arbeid for et felles håndhevingsapparat for likestilling og diskriminering på en rapport fra en tverrdepartemental gruppe ledet av Stephan Mo: "Felles håndhevingsapparat for diskriminering på grunnlag av kjønn og etnisitet". Rapporten foreslår en total omlegging av likestillingsapparatet i Norge og opprettelsen av et felles håndhevingsapparat for diskriminering på grunnlag av kjønn og etnisitet.

Likestillingsombudet, Klagenemnda for likestilling, Likestillingssentret og Senter mot etnisk diskriminering (SMED) skal inngå i et nytt felles håndhevingsapparat mot diskriminering på grunnlag av kjønn og etnisitet. Intensjonen er å styrke feltet ved at fagmiljøene blir bredere.

Disse medlemmer peker på at det samlede apparatet ikke skal svekkes som følge av forslaget. En harmonisering av lovverk i forhold til kjønn og etnisitet skal bygge på det alternativ som gir sterkest diskrimineringsvern. Det offentlige apparatet kan bli mer oversiktlig og dermed mer brukervennlig.

Disse medlemmer støtter opprettelsen av et felles håndhevingsapparat for diskriminering på grunnlag av kjønn og etnisitet. Disse medlemmer understreker at Regjeringen må arbeide aktivt videre med å skape et lovverk som sikrer at all diskriminering får like godt vern etter norsk lov, og snarest innlemme diskriminering mot funksjonshemmede (under utredning av Syse-utvalget), diskriminering mot seksuell orientering, alder m.fl. Disse medlemmer understreker at det må være et klart mål at all diskriminering skal dekkes av parallelle lover, med like sanksjoner og straffer som gir like godt rettsvern mot all diskriminering uavhengig av diskrimineringens grunnlag.

Ombudets pådriverrolle

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er enig med departementet i at det er hensiktsmessig med et tett samarbeid mellom håndhever og pådriverarbeidet. Prinsipper og metoder i både diskrimineringsvernet og pådriverarbeidet har klare likhetstrekk, uavhengig av diskrimineringsgrunnlag. Disse medlemmer ønsker både en sterk lovhåndhever og en sterk og uavhengig pådriver. Disse medlemmer ser betydningen av at pådriverrollen både har forankring i erfaringer fra lovhåndhevingsarbeidet og i forskningsmiljøene. Disse medlemmer mener derfor at pådriverfunksjonen vil styrkes gjennom tettere samarbeid med lovhåndhevingsapparatet. Disse medlemmer vil på den annen side understreke at ombudet må opprettholde en balanse mellom lovhåndheving og pådriveroppgaver. Både rollen som lovhåndhever og pådriver er lovpålagte oppgaver, og det er viktig å påse at pådriverarbeidet ikke taper kampen om ressursene.

Disse medlemmer mener klagesakene vil utgjøre et viktig fundament for pådriverarbeidet. Gjennom behandlingen av de konkrete sakene vil man få et godt grunnlag for å bedømme hvilke områder som bør prioriteres i pådriverarbeidet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at det er kommet til dels sterke henstillinger fra ulikt hold bl.a. gjennom stortingshøringene om at pådriverrollen må sikres i lovforslaget. Pådriverrollen omfatter påvirkning av holdninger og adferd, støtte- og rettledningsfunksjoner samt utvikling av kompetanse og kunnskap.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at ombudets pådriverrolle for likestilling og likebehandling er lovfestet i § 3.

Disse medlemmer viser til at pådriverrollens innhold vil bli nærmere beskrevet i forskrift.

Disse medlemmer vil peke på at det er viktig at den prinsipielle rolleavklaringen mellom lovhåndhever og pådriver blir tydelig. Disse medlemmer mener det er avgjørende at pådriverrollens faglige uavhengighet beskyttes. Disse medlemmer viser til at Ombudets faglige uavhengighet både som lovhåndhever og som pådriver er foreslått lovfestet i § 2. Samtidig vil disse medlemmer peke på at det er avgjørende for aktørene på forskjellige nivåer i arbeidslivet at ombudsinstansen oppleves som en objektiv lovhåndhever.

Disse medlemmer mener apparatet bør være aktivt i å fremme helhetsperspektivet på diskriminering i sitt informasjons- og veiledningsarbeid både overfor publikum og det offentlige.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er ikke enig i at det nye Likestillings- og diskrimineringsombudet også skal omfatte både tilsyn med lovverket og en mer kritisk pådriverrolle. En annen betenkelighet er hensynet til ressursfordeling mellom håndhevingsrollen etter loven og pådriverrollen. Det er også tenkelig med konflikter mellom rollen som håndhever etter loven, og pådriverrollen i forhold til videreutvikling av likestillingsarbeidet og antidiskrimineringsarbeidet i samfunnet. Uavklarte rollekonflikter mellom pådriverrollen og håndheverrollen kan svekke det nye Likestillings- og diskrimineringsombudets troverdighet som lovhåndhever. Disse medlemmer ser at ressurssituasjon kan bli krevende i et organ som skal både drive håndheving etter lov og være pådriver, både mellom de ulike diskrimineringsfeltene og mellom håndheving og pådriverarbeidet. Med de sterke føringene som ligger i utredningen og i mandatet, kan håndhevingsarbeidet bli prioritert framfor pådriverfunksjonen. Disse medlemmer mener at det på lang sikt kan føre til en privatisering av diskrimineringsproblemer på bekostning av samfunnssystemkritikk.

Disse medlemmer mener derfor at Likestillingssentret skal beholde sin rolle som pådriver, og at det opprettes et tilsvarende Kompetansesenter for etnisk likestilling (bygget på SMED), slik Holgersen-utvalget foreslo. Kompetansesenter for etnisk likestilling skal drive kunnskapsutvikling, pådrivervirksomhet, holdnings- og atferdspåvirkning, veiledning, dokumentasjon og overvåking. Utvalget viste til at en pådriverrolle er satt sammen av ulike elementer, som for eksempel det å ta initiativ til og delta i den offentlige debatten om politikken, det å ha et kritisk blikk på virksomheten i offentlig og privat sektor, og være premissleverandør for utformingen av politikken på området. Et skille mellom pådriverrollen og lovhåndheverrollen støttes også av en rekke av høringsinstansene. Disse medlemmer peker på at det vises til et mulig konfliktpotensial mellom en objektiv lovhåndheverrolle og en mer stillingstakende pådriverrolle. Det er en risiko for at organets troverdighet som en uavhengig og objektiv instans kan bli svekket dersom den nye enheten skal ivareta en kritiker- og pådriverrolle. Særlig viktig er dette skillet når det nye Likestillings- og diskrimineringsombudet skal ivareta håndheverrollen både overfor likestillingsloven (slik Likestillingsombudet gjør i dag), den nye diskrimineringsloven (Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) Om lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv.), og arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel og diskrimineringsforbudene i boliglovene. Pådriverrollen krever en variert virkemiddelbruk, som medieutspill, arrangering og deltakelse på seminarer og konferanser, foredragsvirksomhet, publisering av ny informasjon og statistikk, nyhetsbrev/tidsskrift, og spredning av informasjon gjennom moderne teknologi og utredningsarbeid. Disse medlemmer vil også understreke at Likestillingssentrets oppgaver favner videre enn Likestillingsombudet, som arbeider etter likestillingsloven. Det gjelder bl.a. seksualisert vold, vold mot kvinner og hjemmesfæren. For Kompetansesentret for etnisk likestilling er det særlig påpekt at sentret bør få et overordnet ansvar for å samle inn dokumentasjon om art og omfang av etnisk diskriminering i Norge. Holgersen-utvalget pekte på at det ikke er noen instans som har denne oppgaven etter dagens system, verken offentlig eller privat. Disse medlemmer mener at de to kompetansesentrene med fordel kan samlokaliseres. På denne måten kan erfaringer overføres begge veier, på tilsvarende måte som håndhevingsapparatet. For at pådriverrollen skal kunne utføres med tyngde, er det nødvendig å understreke at kompetansesentrene for likestilling og etnisk likestilling må få tilstrekkelige ressurser til å dekke oppgavene og knytte til seg kompetanse.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen opprettholde Likestillingssentret og opprette et Kompetansesenter for etnisk likestilling, med tilstrekkelige ressurser til å dekke oppgavene og knytte til seg kompetanse."

Disse medlemmer viser til at Likestillingssenterets pådriverrolle per i dag er lovfestet og vil understreke viktigheten av at lovforankringen av dette arbeidet ikke fjernes eller svekkes. Disse medlemmer går derfor inn for at Likestillingssenterets lovfestede rolle skal opprettholdes som i dag. Disse medlemmer mener videre at det bør komme en tilsvarende lovformulering om lovfestet pådriverrolle også for et kompetansesenter for etnisk likestilling. Etter hvert som diskrimineringslovverket utvikles videre til å gjelde funksjonshemmede, homofile o.a., kan det bli aktuelt å vurdere et felles kompetansesenter mot diskriminering som har pådriverrollen mot diskriminering, og som rommer spesialkompetanse innen ulike diskrimineringsområder i samfunnet.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen opprettholde den lovfestede pådriverrollen for Likestillingssentret, og fremme forslag om en tilsvarende lovfestet pådriverrolle for et Kompetansesenter for etnisk likestilling."

Disse medlemmer viser til Likestillingsombudets uttalelser om at en etablering av et styre kan begrense uavhengigheten og svekke integriteten til Likestillings- og diskrimineringsombudet. Disse medlemmer viser til sitt forslag om å opprettholde skillet mellom håndhevingsapparatet Likestillings- og diskrimineringsombudet og pådriverorganer som Likestillingssentret og Kompetansesenter for etnisk likestilling, og mener at det ikke er behov for at det opprettes et slikt styre.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke Likestillings- og diskrimineringsombudets frie rolle og understreker at det ikke er regjeringens eller Stortingets oppgave å diktere hvordan Likestillings- og diskrimineringsombudet løser sin ombudsrolle. Ombudet har ansvar for å fremme interesser og rettigheter innen alle samfunnsområder. Ombudet må ha en fri, selvstendig og uavhengig rolle i forhold til Barne- og familiedepartementet, forvaltningen for øvrig, andre offentlige instanser og publikum. Disse medlemmer er ikke enig i at det er grenser for hvor politisk pågående et ombud kan være uten at det mister legitimitet som en uavhengig og objektiv håndheverinstans, slik det står i innstillingen. Disse medlemmer mener den frie og uavhengige stillingen sikres best ved at Likestillings- og diskrimineringsombudet oppnevnes av Stortinget og fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen endre lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda slik at det er Stortinget som oppnevner Likestillings- og diskrimineringsombudet for 4 år om gangen."

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil bemerke at man i Ot.prp. nr. 34 (2004-2005) i flere av paragrafene i lovteksten bruker homofil legning, leveform eller homofil orientering. Det er uklart hva man legger i de ulike begrepene i lovteksten. Flertallet går inn for at homofil legning, levesett eller orientering endres til homofil orientering i lovteksten og fremmer følgende forslag:

"I lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda skal § 3 første ledd siste punktum lyde:

Ombudet skal i tillegg arbeide for å fremme likebehandling uavhengig av homofil orientering i boligsektoren."

"I lov 23. mai 1997 nr. 31 om eierseksjoner skal § 3a andre ledd lyde:

I vedtektene kan det heller ikke settes vilkår for å være sameier som tar hensyn til homofil orientering. Slike omstendigheter kan ikke regnes som saklig grunn til å nekte godkjenning av en sameier eller bruker av eiendommen eller tillegges vekt ved bruk av eventuell forkjøpsrett."

"I lov 26. mars 1999 nr. 17 om husleieavtaler skal § 1-8 andre ledd lyde:

Ved utleie av husrom kan det heller ikke tas hensyn til homofil orientering. Slike omstendigheter kan ikke regnes som saklig grunn til å nekte opptak i husstand, framleie, personskifte eller tillegges vekt ved opphør av leieforholdet."

"I lov 6. juni 2003 nr. 38 om bustadbyggjelag skal § 1-4 andre ledd lyde:

(2) I vedtektene kan det heller ikkje setjast vilkår for å vere andelseigar som tek omsyn til homofil orientering. Slike omstende kan ikkje reknast som sakleg grunn til å nekte godkjenning av ein andelseigar eller ha vekt ved tildeling av bustad."

"I lov 6. juni 2003 nr. 39 om burettslag skal § 1-5 andre ledd lyde:

(2) I vedtektene kan det heller ikkje setjast vilkår for å vere andelseigar som tek omsyn til homofil orientering. Slike omstende kan ikkje reknast som sakleg grunn til å nekte godkjenning av ein andelseigar eller brukar eller ha vekt ved bruk av forkjøpsrett."

Flertallet har merket seg likestillingsarbeidet som er gjort ved våre to kvinneuniversiteter; Kvinneuniversitetet Nord (Steigen i Nordland) og Kvinneuniversitetet på Løten (Hedemark). Flertallet mener det er behov for regionale aktører som kan være pådrivere i forhold til kommuner og næringsliv på likestillingsområdet. Flertallet mener verken etnisk diskriminering eller diskriminering på grunn av kjønn er et storbyfenomen, og mener derfor at regionalt likestillingsarbeid over hele landet er viktig. Flertallet mener derfor at regionale aktører bør styrkes. Flertallet vil at kvinneuniversitetene skal ha et sterkere samarbeid til sentrale likestillingsaktører og dermed være en forlenget arm ut i regionene.

Rettshjelp

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at et av hovedformålene bak opprettingen av det nye Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda er å skape et lavterskeltilbud hvor enkeltpersoner som mener seg utsatt for diskriminering kan henvende seg og få ivaretatt sine rettigheter etter likestillingsloven, diskrimineringsloven, arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel og diskrimineringsforbudene i boliglovene. Flertallet mener det er viktig å sikre at disse organenes tilbud er likeverdig for hele landets befolkning, uavhengig av bosted. Det er også viktig at terskelen for å henvende seg, er lav. Flertallet vil særlig påpeke at skriftlighet ikke må settes som vilkår for innlevering av klage. Videre vil flertallet fremheve at ombudets veiledningsplikt må strekke seg langt.

Flertallet viser til at Likestillings- og diskrimineringsombudet skal bidra til at partene frivillig innretter seg i tråd med kravene i respektive lover. Flertallet mener dette bør kunne redusere behovet for rettshjelp. Flertallet vil imidlertid peke på at dersom ombudet finner at det foreligger brudd på loven, skal det ikke inngås kompromisser som medfører at den diskriminerte parten ikke får sine rettigheter etter loven.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at klager til Diskrimineringsombudet må underlegges vanlige krav som alle andre klager til offentlige klageinstanser. Dette gjelder også krav til skriftlighet. Disse medlemmer kan ikke se noen gode grunner til å gjøre unntak for klager under akkurat denne loven.

Det er etter komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiets, mening en forutsetning for at det nye Likestillings- og diskrimineringsombudet skal oppnå legitimitet, at personene som henvender seg dit opplever å bli hørt. Henvendelser som kanskje ikke gjelder diskriminering i juridisk forstand, men som omhandler dårlig behandling mer generelt, skal også behandles på en grundig måte. Den saken gjelder bør få råd og veiledning om hvordan saken kan forfølges.

På denne bakgrunn mener flertallet det er viktig at ombudet knytter til seg et nettverk av juridiske rådgivere/advokater som har kompetanse på saker som gjelder diskriminering/dårlig behandling av kvinner og/eller minoriteter. Saker som faller utenfor ombudets håndhevingsmandat vil kunne henvises videre til kompetente fagpersoner innenfor et slikt nettverk, dersom den saken gjelder ønsker det.

Flertallet er enig med departementet i at det er hensiktsmessig at ombudets håndhevingsarbeid suppleres med en mulighet for fri sakførsel etter rettshjelpsloven § 17. Flertallet mener at det bør innvilges fri sakførsel i saker som gjelder diskriminering og/eller dårlig behandling dersom saken har velferdsmessig betydning for vedkommende den gjelder.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at selv om man gir sin subsidiære støtte til omorganiseringen, er det ikke grunnlag for å støtte endringen av andre lover - som i realiteten er en utvidelse og skjerping. Disse medlemmer vil derfor gå imot forslagene til endring av øvrige lover som fremmes i proposisjonen.

Det er etter komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, sin mening positivt at Regjeringen vil utrede en ordning der Likestillings- og diskrimineringsombudet kan opptre som sterk hjelpeintervenient i diskrimineringssaker.