Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Afshan Rafiq, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen og Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas, vil peke på at forbudet mot kjønnsdiskriminering er en av grunnpilarene i menneskerettighetene. Det er viktig å ha en likestillingslov som effektivt motvirker kjønnsdiskriminering.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener endringsforslagene til likestillingsloven styrker lovens status og dermed det generelle likestillingsarbeidet. Disse medlemmer vil understreke at forslagene også gir større mulighet til en effektiv håndheving av likestillingsloven.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at inkorporering av FNs kvinnekonvensjon i menneskerettsloven vil være den beste måten å styrke likestillingsarbeidet på.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, anser alle mennesker som likeverdige. Forholdet mellom grupperinger og enkeltmennesker bør derfor i arbeidsliv, fritid og privatliv tilpasse seg naturlig, uten innblanding av offentlige organer. Disse medlemmer vil understreke at konkurranse gjør bedriftene interessert i å sikre seg så dyktige medarbeidere som mulig, uten hensyn til kjønn eller gruppetilhørighet. Konkurranse innenfor et fritt markedsøkonomisk system er derfor den beste garanti mot diskriminering.

Disse medlemmer vil at det fra det offentliges side ikke skal forekomme noen form for kvotering basert på rase, religion, kjønn, seksuell legning eller etnisk opprinnelse, og at alt lovverk gjøres nøytralt i samme henseende.

Disse medlemmer er av den oppfatning at det er en for sterk vektlegging på tiltak for å fremme likestilling. Slike tiltak er unødvendige og vil i en del tilfeller hindre reell likestilling. Prinsipielt mener disse medlemmer at det er en selvfølge at man får lik lønn for likt arbeid. Likevel vil disse medlemmer ta avstand fra at man skal tildeles stillinger etter rase, religion, kjønn, seksuell legning eller etnisk opprinnelse, men at det burde være en selvfølge at stillinger tildeles etter kompetanse. Disse medlemmer finner det derfor ikke nødvendig å bruke store summer på diskrimineringsprosjekter i regi av det offentlige.

Disse medlemmer mener at det er beklagelig at dagens likestillingspolitikk ser ut til å være fundert på at man har en "kamp" mellom to poler. Man ser ut til å være låst fast i likestillingstanken fra 70- og tidlig 80-tall. Disse medlemmer finner det ikke rimelig at det offentlige skal bruke store ressurser på å ivareta friske voksne, intelligente, velutdannede menneskers rettigheter. Disse medlemmer har full tiltro til menneskenes egen evne til å klare dette, tiltro til at alle kjenner sine behov og rettigheter, og tiltro til at de selv kan ivareta disse. All annen tankegang er etter disse medlemmers syn en krenkelse av det enkelte individs integritet og evne til å ta egne beslutninger. Disse medlemmer vil påpeke at selv om man avvikler likestillingsforsk­ning, kompetansesenter for likestilling og likestillingsombudet, vil enkeltindividets rettigheter fortsatt opprettholdes av regelverket i arbeidsmiljøloven og avtaler inngått mellom arbeidstaker og arbeidsorganisasjonene. I tillegg til dette er det en rekke frivillige organisasjoner, ideologiske organisasjoner og politiske partier som har likestilling som sitt sentrale varemerke og som arbeider på dette området. At det er betydelige krefter i det norske samfunn som ønsker å videreføre gårsdagens likestillingspolitikk, bekreftes ikke minst ved at mange fortsatt har en ufravikelig tro på kjønnskvotering. Disse medlemmer mener et individ som har fått et arbeid eller en posisjon pga. sitt kjønn og ikke pga. sine kvalifikasjoner, nedvurderes både av samfunnet og seg selv. Disse medlemmer mener at likestillingsarbeid i offentlig regi bør avvikles.

Disse medlemmer viser til sitt alternative statsbudsjett hvor det foreslås betydelige reduksjoner innenfor kapitlene for likestilling og tiltak for lesbiske og homofile. Disse medlemmer mener det er feil å opprette selektive tiltak for friske og arbeidsføre voksne mennesker kun på basis av deres rase, religion, kjønn, seksuell legning eller etnisk opprinnelse. Diskrimineringsarbeid i den form det i dag drives er overflødig all den tid utgangspunktet er at alle innbyggere er likestilte, og resten avhenger av kompetanse.

Disse medlemmer ønsker derfor å oppheve likestillingsloven og ordningen med likestillingsombud, samt at det ikke innføres noen ny diskrimineringsombudslov.

På bakgrunn av dette fremmer derfor disse medlemmer følgende forslag:

"A

I

Lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene oppheves.

II

Loven trer i kraft 1. juni 2005.

Hvis forslag under A ikke får flertall, vil disse medlemmer som subsidiært forslag til vedtak foreslå:

B

I lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene gjøres følgende endringer:

§ 16 skal lyde:

§ 16 (Bevisbyrde)

Den som hevder seg urettmessig behandlet vil ha bevisbyrden.

§ 17 skal lyde:

§ 17 (Erstatningsansvar)

Arbeidssøker eller arbeidstaker som er blitt behandlet i strid med bestemmelsene i denne loven av arbeidsgiveren eller noen som handler på vegne av denne, kan kreve erstatning og oppreisning etter de alminnelige regler om skadeserstatning ved forsettlig overtredelse av denne lovs bestemmelser."

2.1 Gjennomføring av likebehandlingsdirektivet

Komiteen viser til sine merknader i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 82 (2003-2004), jf. Innst. S. nr. 56 (2004-2005):

"Komiteen viser til at direktivet fastslår at medlemsstatene aktivt skal ta hensyn til målet om likestilling ved utarbeidelse og gjennomføring av lover og forskrifter.

Komiteen er tilfreds med at direktivet klarlegger den retten kvinner og menn har til å gjeninntre i samme eller en likeverdig stilling etter fødselspermisjon.

Ved gjeninntreden skal arbeidstakeren ha minst like gunstige arbeidsvilkår som han/hun hadde før permisjonen. Arbeidstakeren har også rett til å dra nytte av enhver bedring i arbeidsvilkår som han/hun ville hatt rett til om vedkommende hadde vært i arbeid i tiden da fødselspermisjonen ble tatt ut."

2.2 Forbud mot gjengjeldelse

Komiteen viser til forslaget om å innføre forbud mot bruk av gjengjeldelse. Dette innebærer et forbud mot at arbeidsgiver for eksempel degraderer eller tar ansvar fra en tilsatt fordi vedkommende har klaget over kjønnsdiskriminering. Komiteen vil understreke at for å unngå at arbeidstakere vegrer seg mot å forfølge saker om kjønnsdiskriminering, er det viktig å verne arbeidstakere mot gjengjeldelse fra arbeidsgiver.

2.3 Forbud mot trakassering på grunn av kjønn

Komiteen viser til at det i dag er et forbud mot seksuell trakassering og i tillegg en regel som gir arbeidsgiver, utdanningsinstitusjoner og organisasjoner en plikt til å arbeide for å hindre seksuell trakassering. Proposisjonen foreslår å utvide forbuds- og vernebestemmelsen til også å omfatte trakassering på grunn av kjønn. Det vil således ikke være tillatt å stemple kvinnelige arbeidstakere som udugelige bare fordi de er kvinner.

Komiteen viser for øvrig til sine merknader i forbindelse med behandling av St.prp. nr. 82 (2003-2004), jf. Innst. S. nr. 56 (2004-2005).

2.4 Erstatningsansvar

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at proposisjonen inneholder forslag om endringer i erstatningsreglene ved trakasseringssaker. Flertallet vil peke på at forslaget innebærer at en arbeidsgiver som trakasserer en arbeidstaker vil bli erstatningspliktig på et objektivt grunnlag. Det vil ikke lenger være krav om at arbeidsgiveren trakasserte med forsett eller uaktsomhet. Dette innebærer et den saksøkte får et objektivt erstatningsansvar, dvs. ansvar uten skyld. Saksøker vil dermed kunne få oppreisning og erstatning for økonomisk tap uten hensyn til skyld som en kompensasjon for krenkelsen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at objektivt ansvar i diskrimineringssaker vil gå sterkt ut over rettssikkerheten til arbeidsgivere. Med slikt ansvar vil arbeidsgivere kunne bli erstatningspliktige selv i situasjoner der de aktivt har søkt å unngå diskriminering. Disse medlemmer mener at dette er uakseptabelt. Disse medlemmer mener at erstatningsansvar heller bør begrenses til forsettlig diskriminering.

Komiteen viser for øvrig til sine merknader i forbindelse med behandling av St.prp. nr. 82 (2003-2004), jf. Innst. S. nr. 56 (2004-2005):

"Komiteen mener at dersom prinsippet om likebehandling skal fungere i praksis, må erstatningen som tilkjennes den forskjellsbehandlede arbeidstakeren være tilstrekkelig i forhold til den skade som er lidt. Komiteen mener at det bør fastsettes sanksjoner som er virkningsfulle, og at disse står i forhold til overtredelsen og virker avskrekkende ved brudd på prinsippet om likebehandling."

2.5 Delt bevisbyrde

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg forslaget om å utvide regelen om delt bevisbyrde til også å gjelde utenfor arbeidslivet og i saker om trakassering. Det vil si at dersom en person legger fram opplysninger som gir grunn til å tro at vedkommende har blitt forskjellsbehandlet, er det den som blir beskyldt for å ha utført handlingen som må bevise at handlingen ikke er i strid med loven. Flertallet har videre merket seg at direktivet krever at reglene om delt bevisbyrde og objektivt erstatningsansvar i den nåværende likestillingsloven §§ 16 og 17 også skal komme til anvendelse i saker om seksuell trakassering. Unntaket i den nåværende likestillingsloven i § 8 femte ledd for denne type saker må derfor oppheves. At bevisbyrden delvis legges til arbeidsgiver, som det er tilfelle med forskjellsbehandlingssakene ellers, vil styrke arbeidstakerens vern mot trakassering. Den som har blitt utsatt for trakassering slipper å bære hele bevisbyrden selv.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sitt forslag til § 16.

2.6 Innarbeiding av FNs kvinnekonvensjon

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at en innlemming av FNs kvinnekonvensjon betyr at konvensjonen blir en del av norsk lovverk. Formålet er å gi kvinnekonvensjonen en sterkere rettslig status i Norge. Flertallet vil peke på at Norge allerede har vært folkerettslig forpliktet til å følge konvensjonen i flere tiår.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener imidlertid at innlemmingen i likestillingsloven er et tydelig signal om at konvensjonen er et sentralt menneskerettslig instrument i arbeidet for å motvirke diskriminering og oppnå likestilling.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er viktig å ta grep som gir internasjonale menneskerettighetskonvensjoner høy status i nasjonal lovgivning. Dette er spesielt viktig for at Norge fremdeles skal kunne være en internasjonal pådriver i arbeidet for menneskerettigheter. Flertallet har merket seg at det er kommet innvendinger mot å inkorporere kvinnekonvensjonen i likestillingsloven. Flere høringsinstanser mener at inkorporeringen burde skje gjennom menneskerettsloven.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er imidlertid enig med Regjeringen i at det er mest hensiktsmessig å innlemme kvinnekonvensjonen i loven som konvensjonen er sterkest knyttet til, nemlig likestillingsloven. Dette for å sikre best mulig oversikt i lovverket. Disse medlemmer vil peke på at en tilsvarende løsning er foreslått for FNs rasediskrimineringskonvensjon hvor menneskerettsloven heller ikke foreslås som inkorporasjonslov.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag til ny § 1 b:

"I lov om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven) gjøres følgende endring:

Ny § 1 b skal lyde:

§ 1 b (Inkorporering av FNs kvinnekonvensjon)

De forente nasjoners internasjonale konvensjon 18. desember 1979 om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner med tilleggsprotokoll 6. oktober 1999 skal gjelde som norsk lov. Konvensjonen kunngjøres i Norsk Lovtidend på ett originalspråk og i norsk oversettelse."

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ser at Regjeringen har besluttet å inkorporere FNs kvinnekonvensjon og FNs rasediskrimineringskonvensjon i henholdsvis likestillingsloven og i en ny lov mot etnisk diskriminering. Disse medlemmer er positive til at de to konvensjonene gjøres til en del av norsk lovverk for å styrke rettsvernet på feltene kjønn og etnisitet.

Disse medlemmer mener det er uheldig at de to konvensjonene holdes utenfor menneskerettsloven. Menneskerettslovens formål er å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett. FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, FN-konvensjonen om politiske og sivile rettigheter og FNs barnekonvensjon er inkorporert i menneskerettsloven. Det er også den europeiske menneskerettskonvensjonen. Etter disse medlemmers syn er det ikke uvesentlig for hvilken rettslig status internasjonale konvensjoner får i norsk lovgivning.

Disse medlemmer vil påpeke styrken ved at menneskerettsloven er gitt forrang. Det betyr at bestemmelser i denne loven går foran andre bestemmelser, i for eksempel likestillingsloven.

Disse medlemmer er ikke enig i Regjeringens vurdering av å skulle innlemme FNs kvinnekonvensjon i likestillingsloven. Etter disse medlemmers syn vil det å innarbeide kvinnekonvensjonen i menneskerettsloven gi den viktige signaleffekt som er nødvendig for at likestilling uavhengig av kjønn, etnisitet og/eller andre diskrimineringsgrunnlag bør tas inn i Grunnloven, gis forrang og få likeverdig status med andre menneskerettigheter. Etter disse medlemmers syn er menneskerettigheter en universell rettighet som skal gjelde alle mennesker uavhengig av kjønn, alder, religion, seksuell orientering og etnisitet, og ikke ha ulikt rettsvern i Norge.

Disse medlemmer viser til brev av 15. mars 2005 fra Universitetet i Oslo; Det Juridiske Fakultet, som sier følgende:

"Senter for menneskerettigheter og Avdeling for kvinnerett er uenig i at FNs kvinnediskrimineringskonvensjon ikke gis samme rang i norsk lovgivning som de konvensjoner som allerede er innarbeidet i norsk lov gjennom menneskerettsloven."

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen inkorporere FNs kvinnekonvensjon i menneskerettsloven."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti ber Regjeringen komme tilbake på egnet måte etter behandlingen av den varslede stortingsmelding om Makt- og demokratiutredningen med vurdering av en eventuell inkorporering av FNs kvinnekonvensjon i menneskerettsloven.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake på egnet måte etter behandlingen av den varslede stortingsmelding om Makt- og demokratiutredningen med vurdering av en eventuell inkorporering av FNs kvinnekonvensjon i menneskerettsloven."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Norge er folkerettslig forpliktet til å følge konvensjonen og at det derfor ikke er behov for ytterligere presisering gjennom en innlemming i lovverket.