5. Vern mot etnisk diskriminering innen EU
I proposisjonen vises det til at det er flere grunner til at EUs regelverk om diskriminering er relevant, selv om Norge som ikke-medlem ikke er bundet av disse reglene. Norge har en rettstradisjon som ligger tett opp til mange av medlemslandene i EU. Norge vil dessuten som land utenfor EU være påvirket av utviklingen i EU gjennom samarbeid med EU-landene i Europarådet og FN.
Den 1. mai 1999 trådte artikkel 13 i Traktaten om opprettelse av det europeiske fellesskapet (EF-traktaten) i kraft. Bestemmelsen gir fellesskapets organer utvidet kompetanse til å iverksette tiltak for å bekjempe diskriminering basert på kjønn, rase eller etnisk opprinnelse, religion eller tro, funksjonshemming, alder eller seksuell orientering. En ny forfatningstraktat for EU ble vedtatt av EUs stats- og regjeringssjefer 18. juni 2004 og undertegnet 29. oktober 2004.
Som en oppfølging av EF-traktaten artikkel 13 vedtok EU-rådet 29. juni 2000 et direktiv om gjennomføring av prinsippet om likebehandling uavhengig av rase eller etnisk opprinnelse (rådsdirektiv 2000/43/EF). Et liknende direktiv om generelle rammebetingelser om likebehandling med hensyn til sysselsetting og arbeid (rådsdirektiv 2000/78/EF) ble vedtatt 28. november 2000. Sammen med EUs handlingsprogram for å bekjempe diskriminering (2001-2006) utgjør direktivene EUs ikke-diskrimineringspakke.
I proposisjonen foretas en grundig gjennomgang av EUs rådsdirektiv 2000/43/EF om gjennomføring av prinsippet om likebehandling uavhengig av rase eller etnisk opprinnelse. Direktivet forbyr diskriminering på grunn av rase eller etnisk opprinnelse, samt trakassering og gjengjeldelse, på en rekke samfunnsområder. Det redegjøres videre for EUs rådsdirektiv 2000/78/EF om forbud mot diskriminering i arbeidslivet, som fastsetter et tilsvarende forbud mot diskriminering i arbeidslivet på grunn av religion eller livssyn, funksjonshemming, alder eller seksuell orientering. De to direktivene er ikke innlemmet i EØS-avtalen. Norge har imidlertid, i forbindelse med den norske tilslutningen til EUs handlingsprogram for å bekjempe diskriminering, forpliktet seg til å vurdere å fremme forslag om tilsvarende nasjonal lovgivning som det som følger av de to direktivene.
I kapittelet gjøres det også kort rede for ikke-diskrimineringsbestemmelser i EUs traktater, herunder den nye forfatningstraktaten. Endelig redegjøres det kort for to ikke-rettslige tiltak mot rasisme og diskriminering i EU, nemlig The European Monitoring Centre on Racism and Xenophobia (EUMC) og EUs handlingsprogram for bekjempelse av diskriminering 2001-2006.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, merker seg at man ved den foreslåtte lov bidrar til å tilpasse norsk lovgivning til EUs direktiver vedrørende diskriminering, trakassering, samt gjengjeldelse på grunnlag av etnisitet både i og utenfor arbeidslivet. Flertallet påpeker at det fremlagte forslag til lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. har ulike definisjoner av direkte og indirekte diskriminering i og utenfor arbeidslivet. Begrepet definisjon i arbeidslivet kan sies å være en lavterskeldefinisjon, mens definisjonen utenfor arbeidslivet kan sies å være en høyterskeldefinisjon som krever kvalifisert ulempe.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at bruken av høyterskeldefinisjonen utenfor arbeidslivet, så langt dette flertallet kan se, ikke er i overensstemmelse med minstebestemmelsene i EUs rasedirektiv. EU har ikke lenger en høyterskeldefinisjon av indirekte diskriminering. Lovforslaget er således ikke i takt med utviklingen i EU, samtidig som Regjeringen i Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) henviser til at man med denne loven skal innarbeide EUs rådsdirektiv i norsk lovgivning.
Dette flertallet mener lovforslaget må harmoniseres med rådsdirektivet og foreslår derfor at loven endres slik at den bare opererer med en lavterskeldefinisjon både i og utenfor arbeidslivet. I kommunalkomiteens høring i forbindelse med behandlingen av denne loven uttalte Ronald Craig fra Norsk senter for menneskerettigheter at definisjonen innenfor arbeidslivet krever at den nøytrale regelen eller praksis virker slik at én etnisk gruppe stilles dårligere enn andre. Definisjonen utenfor arbeidslivet krever at den nøytrale regelen eller praksis fører til at én etnisk gruppe stilles særlig ufordelaktig sammenlignet med andre. Tolket opp mot Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) sin ordlyd på side 96 tolkes det slik at det bare er de grovere tilfeller av ufordelaktighet som kan falle innenfor definisjonen av indirekte diskriminering så lenge det er utenfor arbeidslivet. Indirekte diskriminering er et nokså ukjent begrep for de fleste, og det er i tillegg et vanskelig begrep å forstå. Det å ha to definisjoner av et så komplisert begrep er derfor klart uheldig.
Dette flertallet fremmer følgende forslag:
"§ 4 tredje ledd skal lyde:
Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av forhold som nevnt i første ledd stilles dårligere enn andre i tilsvarende situasjon."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti merker seg at lovforslaget i proposisjonen også tilpasser norsk lovgivning til EU. Disse medlemmer er kjent med at lovforslaget oppfyller kravene til diskrimineringsvern i EUs rådsdirektiv 2000/43/EF om likebehandling uavhengig av rase eller etnisk opprinnelse og EUs rådsdirektiv 2000/78/EF om likebehandling i arbeidslivet. Disse medlemmer vil fremheve at selv om Norge ikke er bundet av disse direktivene gjennom EØS-avtalen, legger Regjeringen til grunn at Norge bør ha rettsstandarder som minst er på høyde med diskrimineringsvernet i EU.
Disse medlemmer vil påpeke at når det gjelder forskjellen på definisjonen på indirekte diskriminering innenfor og utenfor arbeidslivet, vises det til den allerede innarbeidede terskelen i arbeidslivet, for andre diskrimineringsgrunnlag. Disse medlemmer stiller seg bak vurderingen om at det ikke er grunn til å stille strengere krav for å bevise indirekte diskriminering etter denne lov, enn det som gjelder for de øvrige grunnlagene som reguleres i arbeidsmiljøloven.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"§ 4 tredje ledd skal lyde:
Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av forhold som nevnt i første ledd blir stilt særlig ufordelaktig sammenliknet med andre. Med indirekte diskriminering i arbeidslivet menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som faktisk virker slik at en arbeidssøker eller arbeidstaker stilles dårligere enn andre arbeidssøkere eller arbeidstakere på grunn av forhold som nevnt i første ledd."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader under kapittel 1.2.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil komme tilbake til vurderingen av de andre diskrimineringsgrunnlagene under behandlingen av Ot.prp. nr. 49 (2004-2005) Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven).